Redigerer Punerkrigene

[[Fil:Domain changes during the Punic Wars.gif|300px|thumb|upright=2|besittelsene til Roma og Kartago og endringene i løpet av punerkrigene
{{legend|#ffcb90|Kartagos besittelser}}
{{legend|#b4d5b1|Romas besittelser}}]]
'''Punerkrigene''' eller '''de puniske kriger''' var en rekke av tre [[krig]]er som ble utkjempet mellom [[Roma]] og [[Kartago]] fra 264 f.Kr. og fram til 146 f.Kr.<ref> Scarre, Chris (1995): «The Wars with Carthage» i: ''The Penguin Historical Atlas of Ancient Rome'', London: Penguin Books, s. 24–25.</ref> I sin tid var de noen av de største krigene som noen gang hadde skjedd.<ref> Goldsworthy, Adrian (2001): ''The Punic Wars'', Cassell, s. 13</ref> Betegnelsen «puner» kommer fra det latinske ordet Punicus (eller Poenicus) i betydningen «kartager», noe som henviser til kartagernes [[Fønikia|fønikiske]] opphav.<ref> Sidwell, Keith C.; Jones, Peter V. (1997): ''The world of Rome: an introduction to Roman culture'', Cambridge University Press, ISBN 0-521-38600-4, s. 16</ref><ref> [https://www.etymonline.com/word/Punic «Punic (adj.)»], ''Online Etymology Dictionary''</ref> ''Puner'' er [[etymologi]]sk det samme som ''føniker''. Puner, ''puniceus'' er det [[latin]]ske ordet for [[lilla]]. [[Fønikerne]] ble av grekerne kalt «det lilla folk», φοινίκη, ''phoiniki'', ettersom de solgte et kostbart lilla fargestoff.

Hovedårsaken til punerkrigene var interessekonfliktene mellom det eksisterende kartagiske riket og den ekspanderende [[Den romerske republikk|romerske republikk]]. Romerne var i begynnelsen interessert i å utvide sitt rike via [[Sicilia]] (som på denne tiden var en kulturell og [[Etnisitet|etnisk]] smeltedigel), som delvis var under kartagisk kontroll. Ved begynnelsen på den [[første punerkrig]] (264-241 f.Kr.) var Kartago den dominerende makten i den vestlige delen av [[Middelhavet]] og med en omfattende flåte. Roma var en raskt voksende makt i Italia, men manglet en flåte. Roma erobret [[Sicilia]], [[Sardinia]] og [[Corsica]]. [[Andre punerkrig]] (218-201 f.Kr.) var preget av at den kartagiske hærføreren [[Hannibal]]s felttog gjennom [[Spania]], [[Gallia]] og over [[Alpene]] i 218 f.Kr., fulgt av en langvarig, men til sist mislykket kampanje på det italienske fastlandet. Roma overtok Kartagos besittelser i [[Spania]]. Ved slutten av [[tredje punerkrig]] (149-146 f.Kr.), etter mer enn et hundre år med krig og tap på mange hundre tusener av soldater på begge sider, hadde Roma erobret Kartagos rike, fullstendig ødelagt dens by, og ble selv den mektigste makten i vestlige Middelhavet.

Med avslutningen av [[makedonerkrigene]] – som forløp samtidig med punerkrigene – og nederlaget til [[Selevkideriket|selevkidekongen]] [[Antiokos III den store]] i den romersk-syriske krig (avsluttet med [[freden i Apameia]] i 188 f.Kr.)<ref> Polybios av Megalopolis: [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Polybius/home.html ''World History''], [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Polybius/21*.html#42 21.42]; fredsavtalens tekst</ref> i den østlige delen av Middelhavet, sto Roma igjen som den mektigste statsmakten i og rundt Middelhavet og som den mektigste byen i [[antikken]]. De romerske militære seirene over Kartago i punerkrigene ga Roma en framstående status og posisjon som varte helt fram til 400-tallet e.Kr.

== Bakgrunn ==
I løpet av midten av 200-tallet f.Kr. var Kartago en stor by lokalisert ved kysten av dagens [[Nord-Afrika|nordafrikanske]] stat [[Tunisia]]. Den ble grunnlagt av fønikere på midten av 800-tallet f.Kr. og var en mektig [[talassokrati]]sk bystat med et omfattende handelsnettverk. Av de store bystatene i den vestlige delen av Middelhavet var det kun Roma som kunne måle seg med Kartagos makt, rikdom og befolkning. Mens Kartagos flåte var den største i den antikke verden i sin tid, opprettholdt bystaten ikke en stor, fast og stående hær. Isteden støttet Kartago seg hovedsakelig på [[leiesoldat]]er, bestående særlig av innfødte nordafrikanere som [[Numidia|numidere]], sammen med deres egen elitestyrke, for utkjempe sine kriger.<ref> Cartwright , Mark (13. juli 2016): [https://www.ancient.eu/Carthaginian_Warfare/  «Carthaginian Warfare»], ''Ancient History Encyclopedia''</ref><ref> Emery, Kevin Patrick (2016): [https://digitalcommons.wofford.edu/cgi/viewcontent.cgi?referer=https://www.google.no/&httpsredir=1&article=1010&context=studentpubs ''Carthaginian Mercenaries: Soldiers of Fortune, Allied Conscripts, and Multi-Ethnic Armies in Antiquity''] (PDF), Wofford College, Student Scholarship. Paper 11.</ref> Disse leiesoldatene var hovedsakelig ledet av offiserer som var kartagiske borgere. Kartagerne var kjente for sin dyktighet som sjøfolk, og mange kartagere fra de lavere samfunnsklassene tjenestegjorde i marinen, noe som ga dem en stabil inntekt og en karriere.

I 200 f.Kr. hadde den romerske republikk fått kontroll over [[Appenninerhalvøya|den italienske halvøy]] sør for elven [[Po]]. I motsetningen til Kartago hadde Roma en stor og disiplinert hær, men manglet en marine med krigsskip i begynnelsen av den første punerkrig. Det ga kartagerne en fordel fram til romerne begynte å bygge seg en stor flåte i løpet av krigen.<ref> Casson, Lionel (1991): [https://books.google.com/?id=4Ls6MczXvBEC ''The Ancient Mariners: Seafarers and Sea Fighters of the Mediterranean in Ancient Times''], Princeton University Press, ISBN 978-0-691-01477-7</ref>

{|align=center
|{{Kampanjeboks punerkrigene}}
|}

== Referanser ==
<references />


{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Punerkrigene|  ]]