Redigerer Prosti

'''Prosti''' (av [[norrønt språk|norr.]] ''prófastdœmi'') er ett av flere forvaltningsnivåer i et kirkelig samfunn, som for eksempel i [[Den norske kirke]]. Prostiene ledes av en [[prost]] og er geografisk avgrenset virkningsområde og underlagt et [[bispedømme]], som det er elleve av i [[Norge]]. Etter at [[prestegjeld]]ene ble avviklet i [[Norge]] i [[2004]], består prostiene nå av en antall [[kirkelig fellesråd|kirkelige fellesråd]] med tilliggende [[sogn (distrikt)|sogn]], også kalt [[menighet]].<ref name="Bolstad (2020-06-19)"/> Hovedkirken (tradisjonelt den fremste kirken innen et prestegjeld fra [[1200-tallet]] og framover<ref name="Iversen & Brendalsmo (2020)"/>) i prostiet kalles '''prostikirke''' eller '''prostesete'''.

== Organisering ==
Den nye tjenesteordningen for proster som ble fastsatt ved [[kgl.res.]] [[16. april]] 2004 innebærer at proster for framtiden ikke vil bli utnevnt til [[sokneprest]] ved siden av prosteembetet, men skal gjøre tjeneste som menighetsprest slik biskopen fastsetter. Proster ved en domkirkemenighet kalles [[domprost]]er. Domprosten er biskopens faste vikar. Prosten eller domprosten er den øverste [[geistlig]]e lederen i prostiet. Etter [[21. mai]] [[2012]] utnevnes prostene av [[bispedømmeråd]]et.

Døvemenighetene i hele landet er samlet i et selvstendig prosti under [[Oslo bispedømme]]. Det finnes også et ikke-territorielt avgrenset prosti som omfatter feltpresttjenesten. Prosten for feltprestkorpset holder til på [[Akershus festning]], og er under tilsyn av biskopen i Oslo bispedømme.

Betegnelsen av en prost kan variere mellom ulike trossamfunn, og det varierer også hvor vide fullmakter en prester i denne posisjonen har.

==Historie==
[[Fil:Søsterkirkene på Gran - 2012-09-30 at 13-18-27.jpg|miniatyr|[[Nikolaikirken på Gran]] er et eksempel på ei tredingkirke som siden ble prostikirke.{{foto|Kjetil Ree, 2012}}]]
Norge var [[katolsk tid i Norge|katolsk]] fram til [[reformasjonen i Norge|reformasjonen]] rundt år 1537. De første prostiene kan hevdes å ha oppstått alt på [[1100-tallet]] i Norge og har nok sammenheng med opprettelsen av [[Nidaros erkebispedømme]] i [[1152]]/[[1153]], men regulære prostier ble ikke vanlig før en god del senere.<ref name="Iversen & Brendalsmo (2020)"/> De første egentlige prostiene i [[Eidsivatingslagen]] dukker først opp fra år [[1223]] og framover.<ref name="Iversen & Brendalsmo (2020)"/> Før den tid fantes [[treding]]en (av [[norrønt språk|norr.]] ''þriðjungen''), (''«mikla sokn ok viða'') et slags «storsogn» ([[NgL]] III: 242–243<ref name="NgL III: 242–243"/>) i en tidlig fase av [[kristendommen]]s utvikling i landet.<ref name="Iversen & Brendalsmo (2020)"/> Ifølge [[kristenretten]] var tredingen en grunnenhet for en bestemt type hovedkirke og omtales tre ganger i loven (E:32.7, E:34.2, E:38.5), som også nevner tredingsmenn (E:38.2, E:38.5).<ref name="Iversen & Brendalsmo (2020)"/> Hovedkirkene i tredingen blir derfor kalt tredingkirker og kan sammenlignes med de senere prostikirkene. Eksempler tredingkirker som senere ble prostikirker er [[Vågå kirke|Vågå kirke i Gudbrandsdalen]], [[Ringsaker kirke|Ringsaker kirke på Hedmarken]], [[Hoff kirke|Hoff kirke på Toten]], [[Nikolaikirken på Gran|Nikolaikirken på Gran på Hadeland]], [[Norderhov kirke|Norderhov kirke på Ringerike]], og [[Seljord kirke|Seljord kirke i Øvre Telemaken]] med flere.<ref name="Iversen & Brendalsmo (2020)"/>

Før reformasjonen var prosten biskopens fremste tjenestemann i lokalforvaltningen. Han hadde domsmyndighet i kirkelige saker og beslutningsrett om kirkens skatter og jordegods. Oppgaven var å drive inn biskopens inntekter samt utøve biskopens anklagemyndighet etter kristenretten. Dette tilsvarte om lag hva biskopens [[årmann]] (av norr. ''aarmader'') tidligere hadde gjort. I 1310 forbød erkebiskopen sysselmenn å inneha et prosteembete. I 1334 kom det også et generelt forbud mot at legfolk kunne inneha et prosteembete, og det ble et krav at prosten heretter skulle være presteutdannet.<ref name="Iversen & Brendalsmo (2020)"/>

Etter reformasjonen ble han en rent geistlig person som fungerte som mellomledd mellom biskopen og det øvrige presteskapet. Rundt 1665 var det 43 prostier i Norge. Det siste århundret har antall prostier ligget på mellom 80 og 100. I 1973 ble prosteembetet lagt til et bestemt soknekall og søkes samtidig med sokneprestembetet.

== Se også ==
* [[Prostier i Norge]]
* [[Historiske prostier i Norge]]
* [[:Kategori:Prostier|Norske prostier med egen artikkel på Wikipedia]]

== Referanser ==
<references>
<ref name="NgL III: 242–243">{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1849 | tittel = Norges gamle Love indtil 1387 | forlag = Trykt hos Chr. Grøndahl | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2015012808048 | side = [https://www.nb.no/items/219bc24c1c8da5bfb54deae8794cf4b3?page=259 242–243] }}</ref>

<ref name="Bolstad (2020-06-19)">Bolstad, Erik: «Prosti» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 15. mars 2023 fra https://snl.no/prosti</ref>

<ref name="Iversen & Brendalsmo (2020)">Iversen, Frode & Brendalsmo, Jan. (2020). Den tidlige kirkeorganisasjonen i Eidsivatingslagen. ''Collegium Medievale'', '''33''', 113-162. http://urn.nb.no/URN:NBN:no-85492</ref>
</references>

{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Kirkelige organer]]