Redigerer Prinsipal–agent-teori

'''Prinsipal–agent-teori''' prøver å identifisere og forklare problemer som kan oppstå mellom to, eller flere parter, når det skal gjøres en transaksjon imellom dem. Et eksempel kan være forholdet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker, men prinsipal–agent-teorien er relevant for en hel del ulike typer transaksjoner.

I grunnleggende [[mikroøkonomi|mikroøkonomisk teori]] tas det ofte for gitt at aktørene innenfor økonomien vil klare å optimalisere sin produksjon gitt de eksterne forholdene som råder, men det sies lite om hvordan de lykkes i å allokere ressursene innad i firmaet slik at profitten maksimeres. Det er blant annet når en bryter med den ovenfornevnte forenklingen og åpner denne «sorte boksen» (firmaet) at en ser eksempler på hvordan prinsipal–agent-problemer kan oppstå. 

Hovedingrediensene i teorien er motstridende objektiver, eller mål, og privat informasjon. Dette bygger på paradigmet om at alle aktørene innenfor økonomien handler ut ifra egeninteresser og ønsker å fremme sin egen vinning, iallfall til en viss grad. Det er klart at sosial atferd blir mer kompleks ettersom relasjoner bygges, det være seg innenfor familie, i små bedrifter eller i andre sammenhenger.

Et eksempel kan være en arbeidsgiver (prinsipalen) som delegerer en oppgave til en arbeidstaker (agenten) hvorpå arbeidstakeren sitter med informasjon som arbeidsgiveren ikke har. Dette kan være informasjon om hvordan agenten akter å utføre oppgaven eller om kostnaden agenten har i forbindelse med arbeidet. Dette kan resultere i [[moralsk risiko]] (moral hazard) og uheldig utvalg som bidrar til økte kostnader for prinsipalen. Det er i prinsipalens interesse å eliminere slike agentkostnader. Derfor oppstår det gjerne en kontraktssituasjon der målet er å redusere den asymmetriske informasjonen mellom partene. Utformingen av disse kontraktene er ikke trivielt og matematikk spiller en viktig rolle i slik kontraktsoptimalisering. Det finnes, innenfor mikroøkonomien, en stor litteratur om kontraktsteori.

==Full informasjon==
Den enkleste modellen for kontraktsutforming er når begge parter kan obsevere hverandre fullt ut, og at det derfor ikke finnes privat informasjon. I eksempelet ovenfor vil det si at arbeidsgiveren vet hvilken innsats arbeidsgiveren vil gi til hvilken minimumskostnad. Derfor vil prinsipalen tilby en arbeidskontrakt hvor agenten får tilstrekkelig betalt for en gitt ytelse. Denne kombinasjonen mellom betaling og ytelse gir agenten akkurat den nytten som er nødvendig for at han\hun skal takke ja til arbeidskontrakten, kjent som participation constraint. Denne kontrakten er utformet slik at den maksimerer arbeidsgiverens nytte.

==Litteratur==

* The Theory of Incentives: The Principal-agent Model (Jean-Jacques Laffont and David Martimort, 2002)
* Contract Theory (Patrick Bolton and Mathias Dewatripont, 2005)
* The Economic Theory of Agency: The Principals Problem (Stephen A. Ross, 1973, American Economic review, 63, 134-139)
* Agency Theory: An Assessment and Review (Kathleen M. Eisenhardt,The Academy of Management ReviewVol. 14, No. 1 (Jan., 1989), pp. 57-74)
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Mikroøkonomi]]
[[Kategori:Statsvitenskap]]