Redigerer Prekambrium

[[fil:Geologisk tid 01.jpg|thumb|350px|Tidsur hvor prekambrium framstår i grått og blått, og opptar 87% av jordhistorien. Prekambrium består av to eoner: [[arkeikum]] (grått) og [[proterozoikum]] (blått).]]
[[Fil:Stromatolites.jpg|thumb|350px|Virveldyr oppstod i prekambrium, men det prekambriske eonet er mest kjent for sine fossile [[stromatolitter]], som her fra [[Glacier nasjonalpark]] i [[USA]].]]
[[Fil:Geo map Balt shield1 no Precambrian.png|thumb|350px|Berggrunnskart som viser prekambriske bergarter i rødt, orange og rosa. De grønne (kaledonske) bergartene er delvis prekambriske på nordvestlandet. Kystlinjen i prekambrium er angitt med en blå linje, og området innenfor denne utgjør Det Baltiske skjold.]]

'''Prekambrium''' (jordens urtid) er den delen av [[jordens tidsaldre|jordens historie]] som er eldre enn [[kambrium]] ([[latin]] ''prae'' = «før»), dvs. tidsrommet fra [[jorden]]s dannelse for 4&nbsp;600 millioner år siden og fram til [[fanerozoikum]] (jordens oldtid) startet 542 millioner år før nåtid. Prekambrium deles inn i [[arkeikum]] og [[proterozoikum]], som er to av de tre [[eon (geologi)|eonene]] i jordhistorien og avløses av det postkambriske [[fanerozoikum]]. Det aller meste av jordens kontinenter består av bergarter fra prekambrium, selv om de mange steder er [[kraton|dekket]] av yngre sedimenter. Liv oppstod allerede midt i arkeikum, med [[cyanobakterier]] for 3,5 milliarder år siden. Sammen med primitive [[alge]]r dominerte de i nesten tre milliarder år, inntil de kjerne-cellede [[eukariot]]ene dukket opp for 1,7 milliarder år siden i et mer [[oksygen]]rikt miljø og gradvis vant herredømme. Først for 800-500 millioner år siden ble eukariotene dominante og ga opphav for det plante-, sopp- og dyreliv vi fortsatt kjenner. Prekambrium avsluttes med utfelling av et betydelig overskudd av oksygen som muliggjorde stor oppblomstring av aerobt liv. Overgangsfasen for 600 - 542 millioner år siden kalles [[ediacara]].

==Inndeling==
Jorda oppstod trolig om lag 4&nbsp;600 millioner år siden av materiale som kretset rundt [[sola]], før en [[planetesimal]] på størrelse med [[mars (planet)|mars]] støtte sammen med jorda og spaltet ut [[månen]]. Allerede for 4&nbsp;400 millioner år siden ser det ut til at en massiv jordkjerne var på plass, siden man har funnet så gamle krystaller av [[zirkon]].

Prekambrium var tidligere delt i tre eoner: [[hadeikum]], [[arkeikum]] og [[proterozoikum]] med skille for 3,8 og 2,5 milliarder år siden.<ref>[http://www.stratigraphy.org/column.php?id=Chart/Time%20Scale International Commission on Stratigraphy, "2008 version of the International Stratigraphic Chart".] {{Wayback|url=http://www.stratigraphy.org/column.php?id=Chart%2FTime%20Scale |date=20111015042711 }}</ref> I moderne geologi opererer man ikke lengre med hadeikum som selvstendig eon. Arkeium utgjør mer enn halve jordhistorien, proterozoikum utgjør noe under en fjerdedel. Prekambrium utgjør totalt syv åttendedeler av [[Jordens geologiske historie]], men lite er kjent fra denne tiden.<ref>James Monroe and Reed Wicander, ''The Changing Earth'', 2nd ed, (Belmont:  Wadsworth Publishing Company, 1997), p. 492.</ref><ref>Monroe and Wicander, p. 492.</ref><ref>{{Kilde www |url=http://facstaff.gpc.edu/~pgore/geology/geo102/precamb.htm |tittel=Pamela J.W. Gore, "The Precambrian".  Retrieved on 12/6/06. |besøksdato=2009-05-31 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20090322032822/http://facstaff.gpc.edu/~pgore/geology/geo102/precamb.htm |arkivdato=2009-03-22 |url-status=død }}</ref>

==Livets utvikling - biostratigrafi==
Vi vet relativt lite om livet på jorda i prekambrium, og det som vites har stort sett blitt besvart de siste femti årene. [[Bergart]]ene fra prekambrium er ofte sterkt [[metamorfe bergarter|omdannet]], eller [[erosjon|erodert]] bort i ettertid, eller fortsatt dypt [[plattform (geologi)|begravd]] under senere lag. Det er generelt få [[fossil]]er fra perioden.

Trolig oppstod primitive livsformer (før-alger) tidlig, basert på 3&nbsp;800 millioner år gamle [[kisel]]- og [[karbon]]funn på [[Grønland]]. Vi vet lite om slike [[arkeobakterier]]. Det er funnet [[cyanobakterier]] i kiselbergarter fra [[Vest-Australia]] som er mer enn 3&nbsp;460 millioner år gamle. Cyanobakteriene kunne utføre primitiv [[fotosyntese]] i cellemembranen og skilte ut [[oksygen]], men var ikke [[alge]]r. Cyanobakteriene dekket havbunnen, og ble suksessivt dekket av kalkstøv som bakteriene trengte seg igjennom. Sluttresultatet ble mange meter tykke lag av [[stromatolitter]]. De dominerte helt fram til ediacara for 800-500 millioner år siden, men fikk for første gang konkurranse fra [[eukaryoter]] fra 1,7 milliarder år siden.

Eukaryoter har celler med flere rom og cellekjerne, og de av dem som har fotosyntese foretar denne i kjernen og ikke i cellemembranen. Algers fotosyntese ga en stadig mer oksygenrik atmosfære, samt et [[ozonlag]] som dempet [[UV-stråling]]en. Disse prosessene innledes med proterozoikum, og vi vet at den tidlige tredjedelen av dette eonet kjennetegnes av eukaryotenes ankomst og det første flercellede liv midtveis i eonet. Flercellede organismer var kanskje éncellede som slo seg sammen i forsvar. Men virkelig oksygenrik atmosfære fikk vi først for 800-500 millioner år siden. En midlertidig nedising (huron) ga et kaldt klima som ytterligere bidro til å fortrenge stromatolittene fra grunne havområder. Nå oppstod [[grønnalger]] i havet, og etterhvert [[sopp]] på land. Etter at huron-istiden gikk over for om lag 600 millioner år siden, steg verdenshavene og nå oppstod den frodige [[ediacara-faunaen]] hvor flercellede eukaryoters dominans over stromatolittene startet på grunt vann i havet.

==Geologisk utvikling - litostratigrafi==
Ved hjelp av radiologisk datering kan prekambriske bergarter kartlegges. Det vi kaller [[grunnfjell]] er prekambriske skjoldbergarter som ligger oppe i dagen, det vil si som ikke er dekket av nyere sedimenter - såkalte «stabile plattformer». Stabile plattformer er sedimenter som ligger oppå prekambrisk grunnfjell, og som samtidig befinner seg midt på kontinentplatene og dermed ikke har vært utsatt for kollisjoner eller ustabil vulkansk aktivitet i yttergrensene. Landmasser i platenes yttergrenser som har vært ustabile, kalles [[Fanerozoikum|fanerozoiske]] landmasser, og omfatter mange av fjellkjedene på kloden.

Prekambriske landmasser (grunnfjellskjold) utgjør ofte, men ikke alltid, topografisk flate og lavtliggende områder. Man har likevel eksempler på noen fjellområder i grunnfjellskjoldet som er dannet gjennom [[platetektonikk|tektonikk]] eller isolert [[vulkan]]sk aktivitet – som de [[Øst-Afrika|østafrikanske]] fjellene rundt [[Riftdalen]], og [[Ghatsfjellene]] i det sørlige [[India]].

==Prekambriske bergarter i Norge==
:Se også'' [[Norges berggrunn]]

Omtrent en tredel av berggrunnen i Norge består av prekambriske bergarter som utgjør [[grunnfjell]]et.Områder med prekambriske bergarter oppe i dagen kalles «skjold» eller «[[grunnfjell]]», og fins på alle kontinentene. Norge har et slikt grunnfjellsskjold – [[Det baltiske skjold]], med prekambriske bergarter i Finnmark, Østfold, Sørlandet og nordvestlandet.

De eldste bergartene i Norge finnes i [[Lofoten]] og i [[Jarfjord]]-gruppen i [[Øst-Finnmarks grunnfjellsområde]].

==Kontinentenes utvikling - paleogeografi==
Superkontinentet [[Rodinia]] ble dannet for 1&nbsp;000 millioner år siden og sprakk opp igjen for 650 millioner år siden.

==Litteratur==
*Ramberg, Ivar B. (red), ''Landet blir til – Norges geologi'', Norsk Geologisk Forening, 2006, annet opplag 2007. ISBN 978-82-92344-31-6

==Referanser==
<references/>

==Se også==
*[[Jordens tidsaldre]]
*[[Stromatolitter]]
*[[Norges geologi]]

==Eksterne lenker==
[http://www.snl.no/prekambrium Artikkel i Store norske leksikon]
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Stratigrafi]]
[[Kategori:Geologiske tidsperioder]]