Redigerer Positivisme

{{referanseløs}}
'''Positivismen''' var en av de mest betydningsfulle [[filosofi]]ske retningene på slutten av [[1800-tallet]] og begynnelsen av [[1900-tallet]]. Hovedtrekket ved positivistiske filosofier er vektleggingen av «kjensgjerninger» (''positive fakta'') og avvisningen av «[[metafysikk|metafysiske]] spekulasjoner». Sammen med metafysikken ble også begrep som [[årsak]]/[[virkning]] og [[mål]]/[[mening]] avvist; disse skulle erstattes av rent faktabaserte beskrivelser av [[korrelasjon]]er mellom hendelser. Målet var blant annet å forklare alle enkeltfenomener gjennom lovmessigheter, og derved å forene alle [[vitenskap]]ene til en enhet. Noen positivister lette for eksempel etter [[naturlov|vitenskapelige lover]] som styrer [[samfunn]]et på samme måte som lovene vi finner i [[fysikk]]en.

== Bakgrunn ==
Det er flere beslektede strømninger som har betegnet seg selv som positivistiske. I tillegg kommer flere ubeslektede strømninger som utenforstående har referert til som positivistiske. Således kan man skille mellom minst tre ulike varianter av positivisme.

* Den ''klassiske positivismen'' ble grunnlagt av [[Henri de Saint-Simon]] (1760–1825) og i stor grad preget av [[Auguste Comte]]s (1798–1857) ''[[philosophie positive]]'' («positive filosofi»). Dens mål var bl.a. å garantere fremskritt og et [[rettferdighet|rettferdig]] samfunn ved å strukturere samfunnet etter vitenskapelige prinsipper. Det var derfor mange [[sosialisme|sosialister]] blant tilhengerne (f.eks. [[Charles Fourier]] og [[Pierre-Joseph Proudhon]]). Fra [[Frankrike]] ([[Pierre Lafitte]], [[Emile Littré]]) spredte ideene seg hovedsakelig til [[Storbritannia]] ([[Jeremy Bentham]], [[John Stuart Mill]], [[Frederic Harrison]], [[George Henry Lewes]]), [[Italia]] ([[Roberto Ardigò]]) og [[Belgia]] ([[Hector Denis]]), og utviklet seg til særpregede varianter i disse landene. Også [[Herbert Spencer]]s teorier om fremskritt som en konsekvens av [[evolusjon]] står i en (klassisk) positivistisk tradisjon (jf. [[sosialdarwinisme]]).
* ''[[Empiriokritisisme]]n'' oppstod noe senere og hadde [[Ernst Mach]] (1838–1916) og [[Richard Avenarius]] (1843–1896) som sine viktigste representanter. Den søkte å finne grunnlaget for [[erkjennelsesteori|erkjennelsen]] i de rene [[sans]]efornemmelsene. De grunnleggende elementer i verden er [[farve]], [[lyd]], [[trykk]], [[varme]] og andre tilsvarende sanseinntrykk. Begreper som ''[[atom]]'' og ''[[jeg (psykologi)|jeg]]'' oppfattes som rene tankekonstruksjoner. For vitenskapen er slike begrep ikke mer enn nyttige verktøy, siden spekulasjoner om objekters [[virkelighet|virkelige]] [[eksistens]] går utover sanseinntrykkene, og avvises som metafysikk (jf. [[instrumentalisme]]). 
* Empiriokritisismen var i sin tur en viktig impuls i utviklingen av [[Wienerkretsen]]s ''[[logisk empirisme|logiske empirisme]]'' («nypositivisme»). Representanter var bl.a. [[Rudolf Carnap]], [[Herbert Feigl]], [[Hans Hahn]], [[Philipp Frank]], [[Richard von Mises]], [[Arne Næss]], [[Moritz Schlick]] og [[Friedrich Waismann]]. Ifølge den logiske empirismen kan man også nå erkjennelse om verden [[A priori og a posteriori|a&nbsp;priori]], dvs. kunnskap forut for erfaring. Setninger ble bare regnet som ''meningsfulle'' hvis de enten (1) kan formuleres innen [[logikk]] og [[matematikk]] eller (2) er basert på ''basissetninger'' som gjengir sanseerfaringer. De førstnevnte kalles ''analytiske setninger'' – de sier ikke noe om verden, bare om forholdet mellom [[symbol]]er. Basissetningene sier derimot noe om verden og hevdes å kunne [[verifikasjon (vitenskap)|verifiseres]] ([[bevis (vitenskap)|bevises]]) ved hjelp av sanseerfaring. Alle vitenskaper arbeider for å finne lovmessigheter mellom sansbare fenomener, og det er ingen avgjørende logisk eller metodologisk forskjell mellom vitenskapene. Derfor kan alle vitenskaper samordnes innenfor én enhetsvitenskap.

I tillegg har enkelte filosofer benyttet et enda videre begrep av «positivisme». [[Max Horkheimer]] kritiserte f.eks. også [[Max Weber]]s tese om [[verdifrihet]] (dvs. at [[norm]]er og [[verdi (etikk)|verdier]] ikke kan avledes av empiriske kjensgjerninger), som positivistisk. Et så vidt definert begrep av «positivisme» omfatter imidlertid også strømninger som eksplisitt har tatt avstand fra den klassiske positivismen, empiriokritisismen og logiske empirismen (f.eks. [[Karl Popper]]s [[kritisk rasjonalisme|kritiske rasjonalisme]]; jf. [[positivismestriden]]).

== Rettspositivisme ==
Den [[rettsfilosofi]]ske positivismen holder seg til den positive rett, det vil si den rett som til enhver tid faktisk gjelder. Dette i motsetning til den [[naturrett]]slige tankegang som anerkjenner visse prinsipper for å ha høyere rang enn all annen rett og som derfor ikke kan endres, for eksempel [[menneskerettigheter]]. 

== Se også ==
* [[Behaviorisme]]
* [[Empirisme]]
* [[Positivismestriden]]
* [[Rasjonalisme]]

== Kilder ==
* {{Kilde bok
| forfatter=H.R. Ganslandt og M. Carrier
| redaktør=J. Mittelstraß
| utgivelsesår=1995
| artikkel=Positivismus (historisch)
| tittel=Enzyklopädie Philosophie und Wissenschaftstheorie. Band 3
| utgivelsessted=Stuttgart
| forlag=Metzler
| side=301–303}}
* {{Kilde bok
| forfatter=F. Kambartel
| redaktør=J. Mittelstraß
| utgivelsesår=1995
| artikkel=Positivismus (systematisch)
| tittel=Enzyklopädie Philosophie und Wissenschaftstheorie. Band 3
| utgivelsessted=Stuttgart
| forlag=Metzler
| side=303–304}}
* {{Kilde bok
| forfatter=B. Plé
| redaktør=H.J. Sandkühler
| utgivelsesår=1999
| artikkel=Positivismus
| tittel=Enzyklopädie Philosophie
| utgivelsessted=Hamburg
| forlag=Meiner
| side=1289–1292}}

{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Filosofi]]
[[Kategori:Vitenskapsteori]]
[[Kategori:Samfunnsvitenskapelig filosofi]]