Redigerer Populisme

[[Fil:Occupy Wall Street sign in Queens, NYC.jpg|thumb|Populisme er politiske ideer og kommunikasjon som hevder at «folk flest» har helt andre interesser enn «makteliten». Populister har enkle forklaringer og spiller på mistillit<!-- og gjerne [[konspirasjonsteori]]er-->. [[Occupy Wall Street]], en internasjonal protestbevegelse som begynte i USA i 2011, stod for en sosial populisme som mente at «99 prosent» («[[folket]]») kjempet mot «1 prosent» («[[elite]]n»).]]
'''Populisme''' (fra [[latin]] ''populus'', «folk») er en «[[ideologi]], strategi eller kommunikasjonsform»<ref>{{Kilde www|url=http://snl.no/populisme|tittel=Populisme|forfatter=Jupskås, Anders Ravik|verk=Store norske leksikon|besøksdato=19. mai 2014}}</ref> som beskriver et motsetningsforhold mellom [[elite]]r og [[folket]].<ref>{{Kilde bok|forfatter=Albertazzi, Daniele og McDonnell, Duncan|år=2008|tittel=Twenty-First Century Populism: The Spectre of Western European Democracy|forlag=Palgrave Macmillan|side=3|språk=engelsk|isbn=0-230-01349-X}}</ref> Populister uttrykker mistillit til det eksisterende politiske system eller den politiske eliten, og lovpriser «sunn [[fornuft]]» hos «folk flest. Populistiske bevegelser kjennetegnes av å være [[moralisme|moralistiske]] fremfor [[doktrine|doktrinære]], basert på holdninger fremfor ideologi, løst organiserte, [[Intellektuell|antiintellektuell]]e og antielitistiske.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Hermet, Guy|redaktør=Badie, Bertrand; Berg-Schlosser, Dirk og Morlino, Leonardo|år=2011|artikkel=Populist Movements|tittel=International Encyclopedia of Political Science|side=2076–2079|utgivelsessted=Los Angeles|forlag=Sage Publications|isbn=978-1-4129-5963-6}}</ref>

== Bakgrunn ==
[[Fil:Nolan-chart.svg|thumb|I det [[liberalistisk]]e [[Nolan-diagram]]met fra 1969 er venstre- og [[høyrepopulisme]] (og [[totalitarisme]]) plassert nederst med minst personlig og økonomisk frihet.]]
[[Fil:President Donald Trump - Fayetteville, NC Rally.jpg|thumb|Politikken og talene til [[Donald Trump]], USAs president 2017–2020, blir ofte betegnet som uttrykk for en [[elite|antielitistisk]] og [[intellektuell|antiintellektuell]] populisme. Han hevder å representere flertallet av «det amerikanske folket», har enkle forklaringer og løsninger og uttrykker stor mistro til det politiske maktapparatet og [[etablerte massemedier]] som han kaller «[[dypstat|the deep state]]» og «[[fake news|fake news media]]».]]
Populistiske bevegelser bruker sjelden betegnelsen om seg selv.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Canovan, Margaret|år=1981|tittel=Populism|forlag=Harcourt Brace Jovanovich|side=5|språk=engelsk|isbn=0-15-173078-4}}</ref> På 2000-tallet har «populisme» ofte blitt brukt nedsettende om politiske partier eller bevegelser, men har tidligere hatt en mer nøytral eller positiv klang.<ref>{{Kilde www|url=http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/politikk/article3253315.ece|tittel=Hedersordet som ble skjellsord|verk=Aftenposten|forfatter=Hegtun, Halvor|dato=16. oktober 2011|besøksdato=19. mai 2014}}</ref> Den europeiske populismen har vært sterkest knyttet til [[høyresiden]], kalt [[høyrepopulisme]], mens populismen i [[Latin-Amerika]]<ref>{{Kilde www|url=http://www.economist.com/node/6802448|tittel=The return of populism|verk=The Economist|dato=12. april 2006|besøksdato=19. mai 2014|språk=engelsk}}</ref><ref>{{Kilde bok|forfatter=Conniff, Michael L. (red.)|år=1999|tittel=Populism in Latin America|forlag=University of Alabama Press|språk=engelsk}}</ref> og tradisjonelt [[USA]]<ref>{{Kilde bok|forfatter=Formisano, Robert P.|år=2008|tittel=For the People: American Populist Movements from the Revolution to the 1850s|forlag=University of North Carolina Press|språk=engelsk}}</ref> har vært sterkest knyttet til [[venstresiden]].

{{sitat|Min tese er at populisme er en helt bestemt forestilling om politikk hvor det moraksk rene og homogene folket alltid blir stilt opp mot de umoralske, korrupte og parasittære elitene - eliter som egentlig ikke tilhører folket.|Professor [[Jan-Werner Müller]], ''Hva er populisme'', 2016}}

Ifølge [[Tor Bjørklund]] er ikke populisme en bestemt politisk ideologi, men en type politiske bevegelser som mener de er talerør for folket. Dette kan blant annet gi seg utslag i krav om folkeavstemninger.<ref name=":0">{{Kilde artikkel|url = |tittel = Norsk populisme fra Ottar Brox til Carl I. Hagen|forfatter = Bjørklund, Tor|dato = |publikasjon = [[Nytt Norsk Tidsskrift]]|nummer = 3-4|år = 2004}}</ref> Ifølge [[Cas Mudde]] er populisme kjennetegnet av en oppfatning av at samfunnet er delt i to grupper «det ekte folket» og «den korrupte eliten», og at disse to gruppene er internt homogene og står i motsetning til hverandre. Populismen krever at politikken skal være uttrykk for det ekte folkets vilje.<ref>Jenssen, A. T. (2017). Norsk høyrepopulisme ved veis ende? ''Nytt Norsk Tidsskrift,'' 34(03), 230-242.</ref> [[Øyvind Østerud]] skriver at populisme ikke er en ideologi men en politisk stil kjennetegnet ved mistillit til eliten.<ref>Enebakk, V. (2017). Populisme og pålitelighet. Nytt Norsk Tidsskrift, 34(03), 225-229.</ref> En undersøkelse publisert i 2019 viste at i europeiske land med stor oppslutning om populistiske partier var det også mer utbredt [[Vaksineskepsis|vaksinemotstand]]. Forklaringen er at vaksinemotstand bygger som populisme på grunnleggende mistillitt til eksperter og antatte eliter.<ref>{{Kilde artikkel|tittel=Populist politics and vaccine hesitancy in Western Europe: an analysis of national-level data|publikasjon=European Journal of Public Health|doi=10.1093/eurpub/ckz004|url=https://doi.org/10.1093/eurpub/ckz004|dato=2019-02-25|fornavn=Jonathan|etternavn=Kennedy|serie=3|bind=29|sider=512–516|issn=1101-1262|besøksdato=2021-12-17|sitat=Vaccine hesitancy and political populism are driven by similar dynamics: a profound distrust in elites and experts. It is necessary for public health scholars and actors to work to build trust with parents that are reluctant to vaccinate their children, but there are limits to this strategy. The more general popular distrust of elites and experts which informs vaccine hesitancy will be difficult to resolve unless its underlying causes—the political disenfranchisement and economic marginalisation of large parts of the Western European population—are also addressed.}}</ref> Personer med populistisk orientering stoler mindre på vitenskapelige og politiske institusjoner og er samtidig mer tilbøyelige til å tro på konspirasjonsteorier om [[koronapandemien]] (ifølge undersøkelse gjort i Østerrike i 2020).<ref>{{Kilde artikkel|tittel=From populism to the “plandemic”: why populists believe in COVID-19 conspiracies|publikasjon=Journal of Elections, Public Opinion and Parties|doi=10.1080/17457289.2021.1924730|url=https://doi.org/10.1080/17457289.2021.1924730|dato=2021-05-31|fornavn=Jakob-Moritz|etternavn=Eberl|etternavn2=Huber|fornavn2=Robert A.|etternavn3=Greussing|fornavn3=Esther|serie=sup1|bind=31|sider=272–284|issn=1745-7289|besøksdato=2021-12-17|sitat=[T]he complex nature of the COVID-19 pandemic makes it an ideal playground for populists’ opposition to scientific and political elites. […] We demonstrate a negative correlation of populist attitudes with both trust in political and scientific institutions, which, in return, negatively relate to COVID-19 conspiracy beliefs. This results in an overall positive relationship of populist attitudes and conspiracy beliefs that is independent of political ideology.}}</ref> Undersøkelser i USA viser at tilhengere av [[Donald Trump]] er mer skeptiske til vaksiner enn andre deler av befolkningen i landet og at dette skyldes Trump-tilhengernes tendens til å tro på konspirasjonsteorier.<ref>{{Kilde artikkel|tittel=Donald Trump and vaccination: The effect of political identity, conspiracist ideation and presidential tweets on vaccine hesitancy|publikasjon=Journal of Experimental Social Psychology|doi=10.1016/j.jesp.2019.103947|url=https://www.sciencedirect.com/science/article/pii/S0022103119302628|dato=2020-05-01|fornavn=Matthew J.|etternavn=Hornsey|etternavn2=Finlayson|fornavn2=Matthew|etternavn3=Chatwood|fornavn3=Gabrielle|etternavn4=Begeny|fornavn4=Christopher T.|språk=en|bind=88|sider=103947|issn=0022-1031|besøksdato=2021-12-17}}</ref>

== Historie ==
[[Fil:Bryan, Judge magazine, 1896.jpg|thumb|Karikatur fra 1896 av folketaleren og populisten [[William Jennings Bryan]] som sluker et esel, symbolet på [[Det demokratiske partiet i USA]]. Han talte massenes sak, og det venstreorienterte [[Populist Party]] (People's Party) ville ha han som sin president. Bryan fortsatte som demokratisk politiker, var USAs utenriksminister 1913–1915 og fikk stor betydning i landets «[[Den progressive periode|progressive periode]]». ]]

[[Fil:Quarto Stato.jpg|thumb|«Den fjerde stand» (''Il quarto stato'') fra 1901 framstiller [[arbeiderbevegelsen|arbeiderne]] som en bred, populistisk [[folkebevegelse]] og [[sosial klasse]] til forskjell fra [[adel]]en, de [[geistlig]]e og den økonomiske [[overklasse]]n.{{byline|type=Maleri|Giuseppe Pellizza da Volpedo}}]]
På 1800-tallet var populistiske bevegelser i aktivitet både i Russland og i USA. I Russland kjempet populistene for at bøndene skulle få eiendomsrett til jord. De russiske [[Narodnik|narodnikene]] var en populistisk bevegelse, ifølge Bjørklund. Den amerikanske populistbevegelsen hadde moderate, sosialistiske trekk og vant på 1890-tallet særlig tilslutning blant bønder, småborgere og deler av arbeiderklassen. Den progressive bevegelsen i USA med People's Party omkring 1900 var antikapitalistisk og hadde stort innslag av bønder med vanskelig økonomi.<ref name=":0" />

=== Norge ===
Det populistiske [[Samfundspartiet]]<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Munthe, Preben (1922-2013) | utgivelsesår = 1999 | tittel = Populister og originale økonomer | isbn = 8251838428 | utgivelsessted = [Oslo] | forlag = Tano Aschehoug | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009040304004 | side = }} </ref><ref>{{Kilde avis|tittel=Bergenske høststormer|avis=Dagens Næringsliv|url=|etternavn=|fornavn=|dato=29.11.1991|side=|sitat=Bergen har alltid vært bæreren av den  populistiske arv i norsk politisk historie. Ikke minst Samfundspartiet hadde sin bastion i Bergen.}}</ref> ble stiftet i 1933 og fikk sin første representant på Stortinget samme år da Bertram D. Brochman valgt inn fra Bergen. Etter at Brochman falt ut i 1936, ble Sigurd H. Jacobsen fra Nordland valgt inn i 1937, og ble sittende fram til 1945. Brochman hadde økonomiske ideer om å skille mellom fiktivøkonomi og realøkonomi,<ref name=":1" /> samt  at et land hadde behov for et nasjonalregnskap.{{tr}} Skarpeteig sammenligner Brochmanns populisme med nyere sosialistisk og økologisk basert populisme.<ref name=":1">{{Kilde bok | forfatter = Skarpeteig, Nils Kristian | utgivelsesår = 1973 | tittel = Bertram Dybwad Brochmanns pedagogiske visjon: filosofi og folkeoppseding | utgivelsessted = Oslo | forlag = N.K. Skarpeteig | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012041208198 | side = }} </ref>

Begrepet kom inn igjen på den politiske arena i 1960-årene og betegnet grasrotbevegelser som stod i sterk opposisjon til etablissementet, med hovedvekt på [[miljøvern|miljøpolitikk]] og [[desentralisering]]. Til dem hørte i Norge de bredt sammensatte [[Populistiske arbeidsgrupper]] (PAG) ble stiftet under EF-striden i Bergen (og senere Tromsø) og [[Grønt Gras]] i Oslo. Også de siste kalte seg populister. Populistene stod sterkt blant studentene, og [[Det Norske Studentersamfund]] (DNS) var et viktig virkefelt. Våren 1972 vant de studentersamfunnsvalgene både i Oslo, Bergen og (sammen med [[anarkisme|anarkister]]) Trondheim.<ref>http://www.fagerhus.no/a_Norge/2000_spirer.html</ref> Enkelte populister kalte seg også [[grønn sosialisme|grønne sosialister]]. 

Kjente norske populister var bl.a. [[Hartvig Sætra]], [[Ottar Brox]] og [[Bjørn Unneberg]]. For Brox var populisme en hedersbetegnelse og mente det var en motsats til teknokratisk samfunnsplanlegging. Brox hentet betegnelsen fra afrikanske land etter kolonitiden der Nyereres regime i Tanzania og Kenyatta i Kenya ble kalt populistiske. Brox' bok ''Hva skjer i Nord-Norge?'' ble et populistisk kampskrift. Hartvig Sætra ga i 1971 ut ''Populismen i norsk sosialisme.''<ref>{{ Kilde bok | forfatter = [[Hartvig Sætra]] | utgivelsesår = 1971 | tittel = Populismen i norsk sosialisme | isbn = 8253000103 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Pax | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007071901032 | side = }}</ref> Omtrent samtidig fremhevet [[Anders Lange]] det han kalte «sunt folkevett» og fremsto ifølge Bjørklund som en ekte høyrepopulist. Lange kalte seg selv [[Demagogi|demagog]] og sammenlignet seg med [[Martin Tranmæl]] og [[Haakon Lie]]. Bjørklund skriver også at karismatiske ledere og frontfigurer er vanlig i populistiske bevegelser og nevner [[Carl I. Hagen]] som eksempel. «Sunn Fornufts Partiet» og «Den Vanlige Manns Parti» ble lansert som navn på det som senere ble [[Fremskrittspartiet]]. Høyrepopulismen som [[Dansk Folkeparti|Dansk folkeparti]] er ofte nasjonalt orientert og innvandringskritisk.<ref name=":0" />

== Se også ==
* [[Høyrepopulisme]]

== Referanser ==
<references/>

== Litteratur ==
=== På norsk ===
* Jan-Werner Müller ''Hva er populisme?'' Heinesen forlag 2016 ISBN 9788281770515
* [[Ketil Raknes]] ''Høyrepopulismens hemmeligheter'' Spartacus 2013 ISBN 9788243007369

=== Engelsk ===
*{{Kilde bok|forfatter=Betz, Hans-Georg|år=1994|tittel=Radical Right-wing Populism in Western Europe|forlag=St. Martins Press|språk=engelsk}}
*{{Kilde bok|forfatter=Conniff, Michael L. (red.)|år=1999|tittel=Populism in Latin America|forlag=University of Alabama Press|språk=engelsk}}
*{{Kilde bok|forfatter=Kazin, Michael|år=1995|tittel=The Populist Persuasion: An American History|forlag=Basic Books|språk=engelsk}} 
*{{Kilde bok|forfatter=Sloterdijk, Peter|år=2005|tittel=Masseforakt. Kampen mellom høy og lav kultur i moderne samfunn|forlag=Damm|isbn=82-04-10493-6|språk=norsk}}

== Eksterne lenker ==
* {{Offisielle lenker}}

{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Politiske ideologier]]
[[Kategori:Politiske ord og uttrykk]]