Redigerer Popularene

'''Popularene''' ([[latin]] ''populares'', «de folkelige») var en løst sammenknyttet politiske allianse i den sene [[den romerske republikk|romerske republikken]]. De fikk sitt navn fordi de pleide å bruke folkeforsamlingene for å oppveie de [[Konservatisme|konservative]] [[optimatene]]s og andres politiske makt. Popularene var også av [[Det romerske senatet|senatorrang]] og kunne være [[patrisier]]e, adelige [[plebeier]]e eller fra [[ridder (romersk)|ridderstanden]] (''equites'').

Blant deres fremste planer var omfordeling av land til bønder for veteraner, flytting av romerske borgere til [[romerske provinser|provinsene]], utvidelse av romersk borgerskap til grupper utenfor [[Italia]], justering av kornutdelingene og justering av pengeverdien.

De hadde sitt høydepunkt under [[Julius Cæsar]]s [[diktator (romersk)|diktatur]], da Cæsar gjennom sin karriere var en av de sterkeste popularlederne. Etter dannelsen av [[det andre triumvirat]] ([[43 f.Kr.]]–[[33 f.Kr.]]) mistet de sin innflytelse.<ref>Pelling, C.B.R. (1986): [http://books.google.com/books?id=jQY9AAAAIAAJ&pg=PA159&dq=%22The+Caesar+is+a+good+example%22&lr=&as_drrb_is=q&as_minm_is=0&as_miny_is=&as_maxm_is=0&as_maxy_is=&as_brr=3#v=onepage&q=%22The%20Caesar%20is%20a%20good%20example%22&f=false «Plutarch and Roman Politics»] i: ''Past Perspectives: Studies in Greek and Roman Historical Writing''. Papers Presented at a Conference in Leeds, 6–8 April 1983, Cambridge University Press, s. 159–16, 165–169. Sitat: «Plutarch is there [in his Life of Caesar] very concerned to explain Caesar's rise to tyranny ... From the beginning, Caesar is the champion and the favourite of the Roman demos. When they support him, he rises; when he loses their favour, he falls.»</ref>

I tillegg til Cæsar inkluderte popularene blant annet Gracchi-brødrene ([[Tiberius Gracchus|Tiberius]] og [[Gaius Gracchus]]), [[Gaius Marius]], [[Publius Clodius Pulcher]] og under det første triumviratet også [[Marcus Licinius Crassus]] og [[Gnaeus Pompeius Magnus]]. Både Crassus og Pompeius hadde kjempet sammen med [[Lucius Cornelius Sulla|Sulla]] i borgerkrigen, men etter at Crassus var død, snudde Pompeius til sin posisjon som konservativ [[Optimatene|''optimas'']]. Denne endringen av allianser er påminnelser at betegnelsen popularene refererer like mye til politisk taktikk som til en form for overbevist politisk grunnsyn. Republikanske politikere «hadde alltid vært mer delt i saker på stil enn av politikk.»<ref>Holland, T. (2003): ''Rubicon: The Triumph and Tragedy of the Roman Republic'', London: Abacus, s. 194.</ref>

== Referanser ==
<references />

== Litteratur ==
* Brunt, P.A. (1966): «The Roman Mob» i: ''Past and Present'' '''35''', s. 3–27.
* Holland, Tom. (2003): ''Rubicon: The Triumph and Tragedy of the Roman Republic'', London:Abacus
* Millar, Fergus (1986): «Politics, Persuasion and the People before the Social War (150–90 B.C.)» i: ''Journal of Roman Studies'' '''76''', s. 1–11.
* Millar, Fergus (1989): «Political Power in the Mid-Republic: Curia or Comitium?» i: ''Journal of Roman Studies'' '''79''', s. 138–150.
* Millar, Fergus (1995): «Popular Politics at Rome in the Late Republic» i: ''Leaders and Masses in the Roman World: Studies in Honor of Zvi Yavetz''. Red. I. Malkin & Z.W. Rubinsohn. Leiden: E.J. Brill, Begrenset forhåndsvisning [http://books.google.com/books?id=zlp5orrpC4gC&printsec=frontcover&dq=intitle:Leaders+intitle:and+intitle:Masses+intitle:in+intitle:the+intitle:Roman+intitle:World&lr=&as_drrb_is=q&as_minm_is=1&as_miny_is=2009&as_maxm_is=12&as_maxy_is=2009&as_brr=0&as_pt=ALLTYPES#PPA91,M1 online].
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Antikkens Roma]]