Redigerer Pink Floyd

{{Infoboks band}}
'''Pink Floyd''' er et [[storbritannia|britisk]], [[progressiv rock|progressivt]] [[Rock|rockeband]], etablert i 1965. Det er blant rockehistoriens mestselgende band med over 250 millioner solgte album.<ref name=":0">[https://www.forbes.com/sites/markbeech/2017/06/06/roger-waters-set-for-first-solo-no-1-album-with-pink-floyd-style-political-protest/#12a3ef8e6cc7 «9,974 viewsJun 6, 2017, 09:46am Roger Waters Set for First Solo No. 1 Album With Pink Floyd Style Political Protest»] hos forbes.com</ref><ref name = bbc>[https://www.ranker.com/crowdranked-list/favorite-pink-floyd-songs «The Best Pink Floyd Songs»] hos ranker.com</ref><ref>[https://www.bbc.com/news/entertainment-arts-28191174 «Pink Floyd to release new album in October»] hos bbc.com</ref> Bandet var i sin tid Storbritannias ledende progrockband.<ref name="Blokhus" />

Kjente [[musikkalbum|albumutgivelsene]] fra Pink Floyd er [[debutalbum]]et ''[[The Piper at the Gates of Dawn]]'' (1967), gjennombruddsalbumet ''[[The Dark Side of the Moon]]'' (1973), som lå på «Billboard Top 200» i 740 uker (over 14 år) uten å falle ut én eneste gang og ({{formatnum:1500}} uker totalt), ''[[Wish You Were Here (Pink Floyd-album)|Wish You Were Here]]'' (1975) og dobbeltalbumet ''[[The Wall]]'' (1979). Musikkutgivelser som ''[[The Dark Side of the Moon]]'' og ''[[The Wall]]'' regnes som sentrale verk i rockehistorien.<ref name="Blokhus" /> Fire album fra og med ''Dark Side of the Moon'' til og med ''The Wall'' er høydepunktene i Pink Floyds historie.<ref>Komara, E. (2019). Pink Floyd: Album by Album. ''ARSC Journal'', 50(2), 275-283.</ref>

I 1968 forlot bandets første frontfigur [[Syd Barrett]] Pink Floyd på grunn av (ifølge et intervju med hans søster i 2008) [[psykisk lidelse|psykiske lidelser]] og [[agorafobi]]. I 1981 sluttet [[Richard Wright (musiker)|Richard Wright]] etter at [[Roger Waters]] hadde presset ham ut av bandet i forbindelse med innspillingen av ''The Wall'' i 1979.<ref>{{Kilde www|url=https://faroutmagazine.co.uk/richard-wright-profited-fired-pink-floyd/|tittel=How Richard Wright profited from being fired by Pink Floyd|utgiver=faroutmagazine.co.uk|besøksdato=14. mai 2003}}</ref><ref>{{Kilde www|url=https://www.goldradiouk.com/news/music/pink-floyd-feud-split-break-up-reunion/|tittel=Pink Floyd: A timeline of all their feuds and fallouts over the years|utgiver=goldradiouk.com|besøksdato=14. mai 2023}}</ref> Waters erklærte bandet offisielt for oppløst i 1985, men etter en lengre juridisk strid fikk [[David Gilmour]] og [[Nick Mason]] rettighetene til navnet Pink Floyd i 1987. Wright kom tilbake som assosiert medlem i 1987, og ble fullverdig medlem igjen i 1994, da studioalbumet ''[[The Division Bell]]'' ble utgitt.<ref>{{Kilde www |url=http://www.pinkfloydonline.com/discography.html |tittel=Pink Floyd diskografi |besøksdato=2008-04-26 |arkiv-dato=2008-04-20 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20080420053607/http://www.pinkfloydonline.com/discography.html |url-status=død }}</ref> Pink Floyd ga i 2014 ut bandets siste album, ''[[The Endless River]]'', hovedsakelig basert på ubenyttet materiale fra innspillingen av ''The Division Bell''.

Bandet gikk fra å være et innovativt og nyskapende [[psykedelisk rock]]-band fra Londons undergrunnsmiljø, til å bli et av verdens største og mest populære band uansett [[musikksjanger]]. Waters, Mason, Gilmour og Wright utviklet Pink Floyd fra et undergrunnsband til en av [[1970-tallet]]s supergrupper. De storslåtte konsertene var attraksjoner, og i 1970 var {{formatnum:100000}} tilstede under konserten i [[Hyde Park (London)|Hyde Park]] i London.<ref name="Blokhus" /> På konsertscenen har de visuelle effektene og avansert lydteknikk dominert, mens bandmedlemmene gjorde lite av seg.{{Sfn|Marcussen|1988}} På 1970-tallet ble Gilmour en av de ledende stilskaperne på elektrisk gitar.<ref name="Blokhus" /> Siste gang bandet opptrådte samlet var ved [[Live 8]] i [[London]], [[2. juli]] [[2005]]. Dette var første gang på 24 år at den klassiske besetningen med David Gilmour, Nick Mason, Roger Waters og Richard Wright sto sammen på scenen.<ref>[https://web.archive.org/web/20080415011413/http://guitartrade.blogspot.com/2008/04/pink-floyd-reunion-at-live-8-concert.html Pink Floyd gjenforening i 2005]</ref> Richard Wright døde 15. september 2008.

Barretts komposisjoner var inspirert eller hadde innslag av [[klassisk musikk]], [[country]], [[blues]] og [[R&B]].{{Sfn|Marcussen|1988|s=89}} Bandet ble dannet i universitetsmiljøet rundt Regent Street Polytechnic i [[London]].<ref name="Blokhus" /> Medlemmene av bandet holdt en lav profil offentlig og ga sjelden intervjuer. På konsertscenen har musikerne stort sett vært tilbakeholdne og latt musikk og den visuelle showet dominere.{{Sfn|Marcussen|1988|s=90}} Pink Floyd tilstrebet fullkommen lyd og fremføring der de var nøye med detaljene. Bandet inspirerte en generasjon av musikere på 1970-tallet, blant andre [[Yes]], [[Mike Oldfield]] og [[Genesis]].{{Sfn|Marcussen|1988|s=100}} 

Bandet var kjent for avanserte tekster, eksperimentell musikk, lydeffekter og omfattende komposisjoner samt påkostede sceneshow.<ref name=":0" /> Pink Floyd brukte elementer fra filmer i sine sceneshow. De bidro med musikk til flere filmer og det ambisiøse dobbeltalbumet ''The Wall'' var grunnlag for en egen spillefilm.{{Sfn|Marcussen|1988|s=104-105}}  [[Eric Idle]] fortalte i 2021 at Pink Floyd ga pengestøtte til produksjonen av ''[[Monty Python og ridderne av det runde bord]]''.<ref>{{Kilde www|url=https://www.rollingstone.com/music/music-news/monty-holy-grail-python-led-zeppelin-pink-floyd-1138962/|tittel=How Led Zeppelin, Pink Floyd, and Jethro Tull Helped Make 'Monty Python and the Holy Grail'|besøksdato=2021-09-11|dato=2021-03-09|fornavn=Kory|etternavn=Grow|fornavn2=Kory|etternavn2=Grow|språk=en-US|verk=Rolling Stone}}</ref>

Det totale antall solgte Pink Floyd album ble i 2021 anslått å være over 250 millioner.{{tr}}

== Historie ==
=== Oppstarten (1964–1965) ===
[[File:Stanhope Gardens SW7 - geograph.org.uk - 190487.jpg|thumb|Flere av medlemmene leide bolig sammen hos Mike Leonard i Stanhope Gardens nr. 39 (midt på den lange fasaden til høyre), bydelen [[Kensington and Chelsea]], [[London]].]]
[[File:Pink Floyd Plaque - 35 Marylebone Road London NW1 5LS.jpg|thumb|Plakett til minne om at Mason, Waters og Wright studerte ved Regent Street Poyltechnic, Marylebone Road nr 35, [[City of Westminster]].]]
[[File:Bedford CA van. E10 - Flickr - sludgegulper.jpg|thumb|En [[Bedford (bilmerke)|Bedford]] type CA av omtrent samme modell som Pink Floyd kjøpte med penger fra studielån og brukte på turne i den tidlige fasen.<ref name="Anderson" /><ref>{{Kilde avis|tittel=Cane used to beat Pink Floyd's Roger Waters features as exhibit|url=https://www.bbc.com/news/uk-england-cambridgeshire-39003687|avis=BBC News|dato=2017-02-17|besøksdato=2022-03-27|språk=en-GB}}</ref>]]
[[File:ROCK CONCERT. (FROM THE SITES EXHIBITION. FOR OTHER IMAGES IN THIS ASSIGNMENT, SEE FICHE NUMBERS 42, 97.) - NARA - 553890.tif|thumb|Konsert i [[Maryland]], USA, juli 1973. {{byline|Erik Calonius}}]]
Pink Floyd startet som et annerledes [[Psykedelisk musikk|psykedelisk]] band tidlig i [[1960-årene]].<ref>{{Kilde www |url=http://www.pinkfloydonline.com/history1.html |tittel=Pink Floyds historie fra 1964–69 |besøksdato=2008-04-27 |arkiv-dato=2008-02-26 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20080226020802/http://www.pinkfloydonline.com/history1.html |url-status=død }}</ref> [[Roger Waters]] og [[Syd Barrett]] gikk begge på Cambridge High School for gutter ([[David Gilmour]] gikk også der). Etter Cambridge begynte ekstentriske og lovende kunststudenten Barrett på Camberwell School of Art i London, et populært sted for vordende popstjerner på 1960-tallet. Barrett drev litt med oljemaleri før han ble mer opptatt av å spille musikk. Gilmour var i London på den tiden og hjalp Barrett med gitarspillingen..{{Sfn|Marcussen|1988|s=95}}<ref name="Anderson" />  

Waters reiste til London og begynte i 1962 på Regent Street Polytechnic School (senere del av [[University of Westminster]]) for å studere arkitektur. Der møtte Waters [[Nick Mason]] og [[Richard Wright (musiker)|Richard Wright]]. Wright var allerede en allsidig musiker på blant annet piano, harmonium, [[cembalo]] og [[cello]]. Waters, Mason og Wright etablerte bandet Sigma 6 som ikke fikk platekontrakt.{{Sfn|Marcussen|1988|s=95}}<ref name="Anderson" /> 

Wright var utdannet ved den dyre Haberdasher-skolen i Sør-London og var opptatt av klassisk samtidsmusikk særlig [[Karlheinz Stockhausen]]s elektroniske musikk. Mason kom fra en velstående familie i Hampstead, studerte arkitektur og var en dyktig [[pauke]]spiller. Waters var opptatt av elektronikk.<ref name="Blokhus" /><ref name="Anderson" />

Waters spilte [[gitar]] og Mason på [[tromme]]r, og [[Richard Wright (musiker)|Richard Wright]] som til å begynne spilte stort sett blåseinstrumenter. Clive Metcalfe, Keith Noble og Juliette Gale (som senere ble gift med Richard Wright) ble med i bandet kort tid etter.<ref name="Anderson" /> Metcalfe spilte [[bassgitar]] og Keith Noble og Juliette Gale sang. De lekte med forskjellige bandnavn, inkludert Sigma 6 og The Architectural Abdabs. De spilte nesten utelukkende [[rhythm and blues]]-coverlåter i gymsaler og andre små lokaler. Kort tid etter ble bandet oppløst, men Waters, Mason og Wright ønsket å fortsette mot en mulig musikkarrière. 

[[Syd Barrett]] og [[Bob Klose]] erstattet Metcalfe, Noble og Gale. Barrett og Klose hadde gått på skolen sammen og begge kom til London sommeren 1964. Klose var en lovende jazzgitarist i Cambridge-bandet Blues Anonymous og ble på den tiden regnet som den beste musikeren. Klose skulle studere arkitektur på Regent Street Polytechnic (der Waters hadde studert i to år). Waters, Klose og Barrett delte bolig i Stanhope Gardens ved [[Highgate]], der Mason og Wright hadde bodd tidligere (fra 1963).<ref name="Anderson">Anderson, P. og M. Watkinson (2009). ''Crazy Diamond: Syd Barrett and the Dawn of Pink Floyd.'' Omnibus Press.</ref> 

Husverten Mike Leonard var arkitekt og collegelærer. Han spilte ofte keyboard sammen med leieboerne og oppmuntret det vordende bandet. De fremførte [[blues]]musikk og kalte seg blant annet Spectrum Five eller Leonard's Lodgers. Leonard laget prototyper av maskiner til lysshow av en type som Pink Floyd senere brukte til sitt sceneshow. Leonard oppfordret gruppen til å improvisere til lysshowet noe som beveget gruppen i en psykedelisk retning. BBCs vitenskapsprogram filmet Leonard og hans lysmaskiner i Stanhope Gardens ([[Kensington and Chelsea]] bydel) i desember 1967 mens Pink Floyd «jammet» i bakgrunnen.<ref>https://www.standard.co.uk/news/london/pink-floyd-how-it-all-began-8121269.html</ref> Leonard hadde en samling av [[xylofon]]er, orientalske fløyer og andre kinesiske instrumenter.<ref name="Anderson" />

Barrett ble bandets rytmegitarist/vokalist og Bob Klose spilte sologitar og sang på enkelte låter. Waters gikk fra å spille vanlig gitar til å spille bassgitar, mens Wright begynte å spille tangentinstrumenter. Barrett ga bandet navnet The Pink Floyd Sound, oppkalt etter to [[blues]]-musikere som henholdsvis het [[Pink Anderson]] og [[Floyd Council]]. Navnene ble funnet på en plate Barrett hadde liggende hjemme. De droppet relativt kjapt ordet «Sound» i navnet, og var lenge kjent som The Pink Floyd, før de til slutt kuttet navnet ned til bare Pink Floyd. Barretts sans for [[popmusikk|pop]] og psykedelisk musikk preget lydbildet, og den sterkt [[blues]]-orienterte Bob Klose forlot bandet før 1965, rett og slett fordi han ikke likte den nye musikalske retningen Barrett hadde dratt bandet inn i.{{tr}} Kloses foreldre mislikte at han drev å surret med et rockeband og han forlot Pink Floyd for å bli profesjonell fotograf.<ref>Palacios, J. (2010). ''Syd Barrett & Pink Floyd: Dark Globe''. Plexus.</ref> 

Syd Barrett ble bandets kreative kraft, komponisert og ledende gitarist. Barrett utviklet en stil med inspirasjon fra ''music hall'', barnesanger og blues med surrealistiske innslag.<ref name="Blokhus" /> Barrett hadde et par plater med bluesmusikerne [[Pink Anderson]] og [[Floyd Council]] fra [[Georgia]], USA, og laget av dette bandenamnet «Pink Floyd» som de malte i skarp rosa farge over hjulebuen på en [[Bedford (bilmerke)|Bedford]] kassebil kjøpt med studielån.<ref name="Anderson" /> Barrett ga 1965 bandet navnet «Pink Floyd Sound».{{Sfn|Marcussen|1988|s=103}}

=== Syd Barrett-perioden (1966–1968) ===
Da Barrett overtok som hovedgitarist i Pink Floyd, begynte de å skrive sine egne låter. Hans talent som [[låtskriver]] åpenbarte seg tidlig. «Lucy Leave» og en cover av [[Slim Harpo]]s «I'm a King Bee» var blant de første innspillingene, men disse ble først offisielt gitt ut i 2015.<ref>{{Kilde www|url=https://pinkfloydhyperbase.dk/albums/1965_their_first_recordings.php|tittel=1965: Their First Recordings|utgiver=pinkfloydhyperbase.dk|besøksdato=14. mai 2023}}</ref> Pink Floyds varemerke var å strekke ut sanger i lange psykedeliske instrumenttaler med utradisjonelle rytmer og melodier. I 1966 begynte de å spille på nattklubber i Londons undergrunnsmiljøer. De første fullverdige konsertene var på Marquee Clubs konserter søndag ettermiddager. I desember 1966 spilte de for første gang i [[Royal Albert Hall]].{{Sfn|Marcussen|1988|s=103}} De benyttet seg av lys-show for å forsterke de psykedeliske effektene musikken ga. De hadde på samme tid et meget rødt lydbilde. De fremførte blant annet sangen «[[Interstellar Overdrive]]», som var godt likt i [[Storbritannia]], men som ble sterkt mislikt andre steder i Europa.
[[File:23 4 2018 IMG 3462 QEH entrance.jpg|thumb|Queen Elizabeth Hall, South Bank, London, der Pink Floyd spilte i mai 1967.]]
Etter hvert som Pink Floyd skapte seg et navn i den musikalske undergrunnen i London, og spesielt i den viktige undergrunnsklubben [[UFO Club]] (på [[Tottenham Court Road]]) der Pink Floyd fungerte som husband kjent for sitt nyskapende lysshow.{{Sfn|Marcussen|1988|s=89}} På UFO spilte de opp til 20 minutter lange låter med lysbilder og lysshow noe de på den tiden var alene om.<ref name="Blokhus" /> De ble lagt merke til av [[Peter Jenner]] og [[Andrew King]]. Disse ble bandets første managere og de inngikk et forretningssamarbeid gjennom selskapet [[Blackhill Enterprises]].<ref>[http://www.allmusic.com/artist/pink-floyd-p76669 Pink Floyd biografi på All Music Guide]</ref> 

Pink Floyd begynte i løpet av 1966 å opparbeide seg et eget sangrepertoar, og Jenner og King jobbet aktivt med å skaffe bandet platekontrakt. Pink Floyd var også med på en filminnspilling for [[See for Miles Records]], hvor de to låtene «[[Interstellar Overdrive]]» og «[[Nick's Boogie]]» ble foreviget i filmen ''[[Tonite Let's All Make Love in London]]''. Filmmusikken ble senere gitt ut under tittelen «[[Pink Floyd Live in London 66' 67']]»

[[Fil:David Gilmour in Munich July 2006-5.jpg|thumb|left]]

Norman Smith, [[plateprodusent]] i [[EMI]], ble oppmerksom på Pink Floyd og startet arbeidet med å få dem knyttet til selskapet. Den [[4. mars]] [[1967]] undertegnet bandet formelt kontrakten til utgiveren [[EMI|EMI Columbia]], et datterselskap av EMI. Den [[11. mars]] [[1967]] ble deres første singel «[[Arnold Layne]]» utgitt på [[Columbia Records]] ([[EMI]]){{Sfn|Marcussen|1988|s=89}} og den nådde 20.-plass på den britiske hitlisten. Sangen handler om en mann som stjal dameundertøy fra tørkestativene om natten, en beryktet person fra området hvor Barrett og Waters vokste opp. ''[[Melody Maker]]'' skrev at Pink Floyd med «Arnold Layne» hadde laget en god kommersiell single og mente at Pink Floyd representerte en ny type popmusikk. ''The Morning Star'' skrev at «Arnold Layne» var en smart og ironisk sang.<ref name="Anderson" /> 

Etter suksessen med «Arnold Layne», produsert av en nær medarbeider av Smith ved navn Joe Boyd, tok Smith selv over rollen som plateprodusent for Pink Floyd. Han hørte en annen låt av Syd Barrett og fant øyeblikkelig ut at sangen hadde slager-potensial. Oppfølgeren ble den kaleidoskopiske låten «See Emily Play», senere spilt inn i coverversjon av [[David Bowie]] på albumet ''[[Pin Ups]]'', et album som nådde 1.-plass på den britiske hitlisten og som ble liggende på listen i 5 uker.<ref>{{Kilde www|url=https://www.officialcharts.com/search/albums/pin%20ups/|tittel=David Bowie – ''Pin Ups''|utgiver=UK Charts – Officialcharts.com|besøksdato=14. mai 2023}}</ref> «See Emily Play» ble gitt ut i juli 1967.{{Sfn|Marcussen|1988|s=103}} 

Pink Floyd var det ledende bandet 29. april 1967 under «The 14 Hour Technicolor Dream» som var en støttekonsert for undergrunnsavisen ''[[International Times]]''. Under konserten medvirket 41 band og Pink Floyd gikk på scenen da de lysnet av morgenen etter med 10.000 tilhørere i salen. Pink Floyd holdt 12. mai 1967 konserten «Games For May» i Queen Elizabeth Hall på [[South Bank (London)]] hvor det vanligvis fremførs jazz og klassisk musikk; konserten var en milepæl og en av Pink Floyds første betydelige konserter med avanserte lydeffekter og oppsiktsvekkende lysshow. Konservative ''[[Financial Times]]'' hadde en rosende omtale av opplevelsen. Barrets komposisjon «Games For May» ble etterpå forkortet og gitt ut som singel med tittelen «[[See Emily Play]]».<ref name="Anderson" />

Barrett laget komprimerte, psykedeliske låter med innslag av bisarr humor og dette passet godt for singelformatet.<ref name="Blokhus" /> På den tiden skilte pop og rock lag og særlig innenfor progressiv rock ble det vanlig og forventet med hele [[album]] i stedet for singler.{{Sfn|Marcussen|1988|s=89}} Pink Floyds [[debutalbum]] ''[[The Piper at the Gates of Dawn]]'' ble gitt ut [[5. august]] i 1967.{{Sfn|Marcussen|1988|s=103}} De hentet mye av sin inspirasjon fra de landlige omgivelsene rundt byen [[Cambridge]], hjembyen til Syd Barrett, Roger Waters og David Gilmour.<ref>[http://www.pinkfloyd-co.com/band/interviews/djg/djgaust.html Australian Radio Interview David Gilmour] {{Wayback|url=http://www.pinkfloyd-co.com/band/interviews/djg/djgaust.html |date=20080424010006 }}</ref> Barrett sto bak 10 av 11 låter.{{Sfn|Marcussen|1988|s=95}} David Gilmour var gitarist i bandene Joker's Wild, Flowers, Bullitt og The Crew, og skulle senere spille en viktig rolle i Pink Floyds fremtidige ferd mot stjernestatusen. Barrett skrev alle tekstene på albumet, bortsett fra på Roger Waters' «Take Up Thy Stetoscope and Walk». Barrett hentet inn elementer fra engelsk og kinesisk litteratur i tekstene, som likevel fremsto som svært surrealistiske. ''The Piper at the Gates of Dawn'' overrasket stort og nådde 6.-plass som sin høyeste plassering på den britiske albumlisten. Pink Floyd hadde for alvor slått til i hjemlandet.<ref>[https://archive.today/20120526204703/http://www.chartstats.com/artistinfo.php?id=696 UK Album Chart]</ref>
[[Fil:VWGolfPinkFloydLogo.jpg|miniatyr|I 1994 ga VW ut en special-edition Golf]]
[[File:Azimuth Co-ordinator used by Pink Floyd VA.jpg|thumb|Azimuth-koordinatoren tatt i bruk i april 1969.{{Sfn|Marcussen|1988|s=103}}]]
Bandet reiste på turne i USA fra 24. oktober 1967 der Barrett var i sentrum under konsertene.{{Sfn|Marcussen|1988|s=95}} I 1968 var bandet på turne i Europa og USA. Bandet brukte mye ressurser på å utforme et lydanlegg som kunne gjengi deres stadig mer forseggjorte musikalske og lydlige virkemidlene. I april 1969 tok bandet i bruk i azimuth-koordintaoren under en konsert i London (forestillingen hadde tittelen ''More Furious Madness from the Massed Gadgets of Auximenes''). Azimuthen ble brukt til å sende elektroniske effekter fra høyttaler til høyttaler.{{Sfn|Marcussen|1988|s=97}}

Suksessen slo ikke utelukkende positivt ut for bandet. Dette skulle bli det første av to psykedeliske album fra Pink Floyd, og grunnen var enkel: Syd Barrett brukte store mengder ulovlige rusmidler for å stimulere fantasien. Det bidro til å gi låtene særpreg. Da misbruket var på det høyeste, tok han [[LSD]] daglig og i stadig større doser. Dette medførte at han ble mer og mer upålitelig og fikk en skrantende mental helse som stadig ble forverret.<ref>[http://books.guardian.co.uk/departments/biography/story/0,,804956,00.html Syd Barrets rusproblemer]</ref> Barrett fremsto tidvis som åndsfraværende både på konserter og i studio. Han kunne stå og stirre ut i løse luften, eller skru på gitarstrengene til de var helt ustemte, mens bandet spilte på konserter. Han levde i sin egen, isolerte verden og kunne plutselig spille helt andre ting enn det resten av bandet spilte.

De andre bandmedlemmene fant det nødvendig å finne en gitarist som kunne hjelpe både Barrett og bandet videre. Etter at Pink Floyds neste single «Apples & Oranges» solgte svært dårlig,<ref name="Anderson" /> ble [[David Gilmour]] spurt om han ville bli med i bandet som ekstra gitarist, og Pink Floyds femte medlem i januar 1968. Gilmour var en god barndomsvenn av Barrett, og Gilmour hadde lærte Barrett grunnleggende gitarspill. Gilmour hadde før dette flakket rundt i Europa blant annet med sitt eget band og han var en periode i Paris der han lærte fransk og arbeidet som modell.{{Sfn|Marcussen|1988|s=97}} Gilmour var en svært dyktig elgitarist.<ref name="Blokhus" /> Gilmour begynte offisielt i bandet 18. februar 1968.{{Sfn|Marcussen|1988|s=103}}

Bandet ville nødig kvitte seg med Barrett, da han hadde skrevet mesteparten av bandets låter og var bandets frontfigur. Den første ideen var at Gilmour skulle erstatte Barrett på konserter mens Barrett skulle være hjemme og fortsatt skrive låter, omtrent slik ordningen var med [[Brian Wilson]] og [[The Beach Boys]]. Dette viste seg å ikke være mulig å utføre; og noen måneder senere lot de bare være å plukke ham opp på vei til øving. Kort tid etter, i april [[1968]], fikk Syd Barrett beskjeden om at han formelt sett ikke lenger en del av Pink Floyd.<ref name="Anderson" /> David Gilmour overtok som bandets gitarist og hovedsanger.

I Barretts tid hadde Pink Floyd en liten gruppe av undergrunnsfans og hadde samtidig en mer allmenn anerkjennelse i popsegmentet for sine særegne singler. Pink Floyd hadde opptredender på BBCs [[Top of the Pops]]. Etter Barrett forlot gruppa med vilje det mest poppregede segmentet og satset på LP-er (album). Ved den tradisjonelle gratiskonserten 29. juni 1968 i [[Hyde Park (London)|Hyde Park]] var Pink Floyd øverst på plakaten der andre bidragsytere var [[Jethro Tull]] og [[Roy Harper]]. Samtidig kom bandets album ''A Saucerful of Secrets'' ut.{{Sfn|Marcussen|1988|s=97}} I desember 1968 kom singelen «Point Me at the Sky» skrevet av Waters; det ble en fiasko.{{Sfn|Marcussen|1988|s=103}}

På en av de siste konsertene med Pink Floyd hvor Barrett deltok, stod han helt foran på scenen og dro fingrene over strengene uten å holde et bestemt grep. Barrett fikk bare med en låt, «Jugband Blues», på albumet ''A Saucerful of Secrets''. Dette var også den siste låten han skrev for Pink Floyd. Barretts siste linje i sangen er «And what exactly is a dream, and what exactly is a joke» («Hva er egentlig en drøm, og hva er egentlig en spøk»). En annen «låt» som Barrett ville spille inn, var «Have You Got It Yet?». Han endret akkordene og tempoet i låten hele tiden, og Roger Waters merket seg at de aldri spilte riktig. Mens Barrett spilte og av og til skrek «Have You Got It Yet?», svarte de andre i bandet «No!» - frustrert over at de ikke forsto låten. Waters stoppet plutselig opp og sa «Oh, I've got it now». Så satte han fra seg bassgitaren og spilte aldri mere med Barrett<ref name = rollingstone>[https://www.rollingstone.com/music/music-news/syd-barrett-10-things-you-didnt-know-about-pink-floyds-crazy-diamond-225236/ «Syd Barrett: 10 Things You Didn’t Know About Pink Floyd’s ‘Crazy Diamond’»] hos rollingstone.com</ref><ref>[http://nightflight.com/have-you-got-it-yet-pink-floyds-main-man-syd-barrett-goes-under-review/ «“Have You Got It Yet?”: Pink Floyd’s mad genius Syd Barrett goes “Under Review”»] {{Wayback|url=http://nightflight.com/have-you-got-it-yet-pink-floyds-main-man-syd-barrett-goes-under-review/ |date=20180813000531 }} hos nightflight.com</ref>. Managerne Peter Jenner og Andrew King valgte å satse videre på Syd Barrett som soloartist, og sluttet som managere for Pink Floyd.

Barrett var vanskelig å ha med på konserter, men de håpet å kunne beholde ham som hjemmeværende komponist.<ref name="Ose">{{ Kilde bok | forfatter = Ose, Bård | utgivelsesår = 1995 | tittel = Rockens giganter | isbn = 8299372402 | utgivelsessted = [Skien] | forlag = Telemarksavisa | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2015111907592 | side = }}</ref> David Gilmour viste seg som en god vokalist og teknisk god gitarist med sans for harmoniske og lange gitarsoloer. Kort tid etter at Gilmour ble med, sluttet Barrett i bandet etter oppfordring fra de andre. {{Sfn|Holm|1995|s=31}} I mars 1968 ble Barrett bedt om å forlate gruppa. På Pink Floyds andre album, ''[[A Saucerful of Secrets]]'' innspilt i [[Abbey Road Studio]], medvirket Barrett på tre låter og Gilmour på fire.{{Sfn|Holm|1995|s=24}}

Barrett debuterte som soloartist med ''[[The Madcap Laughs]]'' i 1970 med musikere fra [[Soft Machine]] samt Roger Waters og David Gilmour som støtte.{{Sfn|Marcussen|1988|s=103}}

=== Eksperimentell periode (1968–1972) ===
[[Fil:Pink Floyd, 1971.jpg|miniatyr|Pink Floyd 1971]]
Syd Barrett hadde skrevet nesten hele ''[[The Piper at the Gates of Dawn]]'', men bare én av hans sanger, «[[Jugband Blues]]», var å finne på bandets neste plate, ''[[A Saucerful of Secrets]]'', som ble utgitt i juni 1968. To andre låter av Barrett ble spilt før han måtte forlate bandet, men «Scream Thy Last Scream» og «Vegetable Man» ble vurdert av de andre for å være for personlige og for avslørende om Barretts mentale tilstand. Begge låtene er senere blitt gjort tilgjengelige av [[Peter Jenner]].<ref name = rollingstone /> 

Barrett sto som komponist for en av låtene på ''[[A Saucerful of Secrets]]''. Albumet nådde 9. plass på britiske platelister og bandet reiste på stor turne i USA sammen med [[The Who]] og [[Soft Machine]]. Etter Barrett gikk bandet over til musikk bestående av lange, innadvendte temaer og utforsking av lydeffekter med innslag av improvisasjon. Til konsertene trengte de da mye utstyr og sceneshowene ble stadig mer gjennomarbeidet. Albumet ''[[Ummagumma]]'' (1969) var eksperimentelt og uvanlig innenfor popmusikk, og nådde 5. plass på britiske salgslister. Albumet ''[[Atom Heart Mother]]'' var det første som nådde til topps på salgslistene. Turneen med ''Atom Heart Mother'' i 1970 inkluderte kor og orkester. Etter en omfattende turne i Europa og USA 1970-1971, produserte bandet ''[[Meddle]]'' der Gilmour hadde en mer fremtredende rolle. I 1975 etter en omfattende turne begynte Waters å arbeide med en ny komposisjon basert på et firenoters motiv spilt av Gilmour. Resultatet ble den lange «Shine on You Crazy Diamond» som fylte store deler av ''[[Wish You Were Here (Pink Floyd-album)|Wish You Were Here]]''.{{Sfn|Marcussen|1988|s=90}}<ref name="Johnson" /><ref>{{Kilde bok | utgivelsesår = 1980 | tittel = Cappelens musikkleksikon | isbn = 8202036887 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Cappelen | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014062307091 | side = }}</ref>

Etter at Barrett forsvant, begynte de andre bandmedlemmene skrive musikk til bandet. I første omgang var det spesielt Roger Waters og Richard Wright som gjorde dette, men begge fant etter hvert ut at de ikke klarte å etterligne stilen til Syd Barrett og måtte jobbe med å finne sin egen måte å skrive låter på. På ''A Saucerful of Secrets'' ble tittelsporet kreditert alle medlemmene i bandet, og her finnes bandets første komposisjon i den [[progressiv rock|progressive rockestilen]]. «[[Set the Controls for the Heart of the Sun]]» ble skrevet av Roger Waters, var også en låt der bandets eksperimentering med nye musikkstiler var tydelig.

====Fra ''Ummagumma'' til ''Meddle''====
Etter Barret gikk bandet over til  musikk med klassisk-romantisk preg inspirert delvis av elektronisk musikk og avantgarde. Waters' tekster ble etterhvert bitre og pessimistiske med innslag av samfunnskritikk. Lydbildet endret seg til progressivt «space-sound» der særlig Gilmours elgitar var viktig, slik det ble tydelig blant annet på ''[[Ummagumma]]'' utgitt i oktober 1969. I 1970 var 100.000 til stede ved deres konsert i Hyde Park, London, og bandet hadde blitt en konsertattraksjon.<ref name="Blokhus" />{{Sfn|Marcussen|1988|s=103}} ''[[Ummagumma]]'' er et dobbeltalbum som besto av en plate med konsertopptak og en plate med nye studioinnspillinger. Konsertopptak for albumet ble gjort i [[Kent]], [[Birmingham]] og [[Manchester]] i 1969, men opptakene fra Kent ble droppet fra utgivelsen. Resten av platen besto av musikalske eksperimenter fra hvert av de fire bandmedlemmene, med hver sin halve [[LP]]-side til disposisjon. ''Ummagumma'' nådde 5.-plass på hitlistene.

I oktober 1970 kom ''[[Atom Heart Mother]]'', som nådde førsteplass på albumlisten i [[Storbritannia]], og dette albumet (sammen med etterfølgende ''[[Meddle]]'') bidro til å befeste Pink Floyds posisjon som et ledende og nyskapende band. Musikken fikk tilhørere utenfor det tradisjonelle rockesegmentet.<ref name="Blokhus" /> Musikken til albumet ble fremført første gang 27. juni 1970 på Bath Festival of Blues and Progressive Music, [[Shepton Mallet]], [[Somerset]].{{Sfn|Marcussen|1988|s=103}} Albumomslaget har [[Hipgnosis]]' karakteristiske foto av en ku. Den omfattende tittelmelodien består av kor og orkester med gitarsoloer. Platens bakside omfatter blant annet «Alan's Psychedelic Breakfast» som under konserter ble ledsaget av tekoking på scenen. Turneen i USA i omfattet 10 musikere og et kor på 20 personer, og med det avansert lydanlegg gjorde showet sterkt inntrykk.{{Sfn|Marcussen|1988|s=99}} David Gilmour til tross for dette senere beskrevet Pink Floyd på denne tiden som «et band famlende i mørket». Tittelsporet på albumet var «et mislykket prosjekt», ifølge Roger Waters. Likevel var ''Atom Heart Mother'' et musikalsk vendepunkt som ga mange hint om hva som skulle komme senere fra Pink Floyd. Tittelsporet er et 23 minutters verk som preges av orkestreringen og koringen som produsenten Ron Geesin skrev til sangen. 
[[File:Barbet Schroeder Cannes 2017.jpg|thumb|[[Barbet Schroeder]] (foto 2017) leide Pink Floyd til å lage musikk til filmen ''More'' (1969) og ''La Vallée'' (1972)]]
I 1971 var bandet på en lang turne i Europa, Japan, Australia og USA.{{Sfn|Marcussen|1988|s=103}} Bandets lydbilde var mer ensrettet på ''[[Meddle]]'' som kom høsten 1971. «[[Echoes]]» ble fremført første gang under en konsert i London mai 1971 med tittelen «Return to the Sun of Nothing».{{Sfn|Marcussen|1988|s=99}} Den episke, over 23 minutter lange «[[Echoes]]», og den rytmiske «[[One of These Days]]» blir i Pink Floyd-litteraturen beskrevet som noe av det mest bemerkelsesverdige Pink Floyd har gitt ut. «Echoes» ble av fans i en større internettavstemning i [[2004]] kåret til den fjerde beste Pink Floyd-sangen gjennom alle tider.{{tr}} Bandets sans for eksperimentering kommer tydelig frem i sangen «Seamus», og i Waters' «San Tropez» dominerer [[popmusikk|pop]]-[[jazz]]-stilen. De ble på det høyeste belønnet med en 3.-plass for ''Meddle'' på albumlistene. Samme år spilte Pink Floyd inn konsertfilmen ''[[Live at Pompeii]]'' som hadde premiere i september 1972.{{Sfn|Marcussen|1988|s=103}}

===Filmmusikk===
Pink Floyd ble involvert i filmmusikk på slutten av 1960-tallet. [[Barbet Schroeder]] tilbød Pink Floyd et stort honorar for musikk til filmen ''[[More]]''. «Cymbaline» fra filmmusikken ble bandets gjennombrudd på radio i USA.{{Sfn|Marcussen|1988|s=98}} Schroeder hang sammen med beat-hippier som streifet rundt i Europa og USA. ''More'' ble påbegynt før studentopprøret i Paris i 1968 og ble tatt godt i mot av hippiegenerasjonen.{{Sfn|Marcussen|1988|s=104}} Schroedets film omtales som psykedelisk og tidstypisk historie om sex og narkotikamisbruk. Senere laget de filmmusikk til Schroeders ''La Vallée'' (1972) utgitt på album som ''[[Obscured by Clouds]]''.<ref>{{Kilde www|url=https://www.sueddeutsche.de/kultur/barbet-schroeder-achtzigster-geburtstag-1.5391812|tittel=Regisseur Barbet Schroeder wird 80:Die Schnelligkeit des Blicks|besøksdato=2022-03-19|dato=25. august 2021|fornavn=Fritz|etternavn=Göttler|språk=de|verk=Süddeutsche.de}}</ref><ref>{{Kilde www|url=https://www.bfi.org.uk/lists/50-late-night-classics|tittel=50 late-night classics|besøksdato=2022-03-19|språk=en|verk=BFI}}</ref> I juli 1969 kom albumet ''[[Music From the Film More]]'',{{Sfn|Marcussen|1988|s=103}} som ble spilt inn i løpet av en uke. Både [[folkrock]], hardere rockelåter, psykedelisk musikk, [[blues]], akustiske passasjer og den mer typiske Floyd-progressive stilen er representert på albumet. 

Den musikalske utviklingen fra ''Ummagumma'' og ''Atom Hear Mother'' fortsatte i bidragene til filmen ''[[Zabriskie Point]]'' regissert av [[Michelangelo Antonioni]].<ref name="Blokhus" />

''[[Obscured By Clouds]]'', ble sluppet i 1972 som filmmusikken til filmen ''[[La Valleé]] (The Valley)''. Albumet var bandets første Topp 50 i USA og nådde sjetteplass på listene der. Bortsett fra albumet gjorde bandet lite offentlig i 1972.{{Sfn|Marcussen|1988|s=99}} Albumet ble spilt inn i en pause under arbeidet med ''[[The Dark Side of the Moon]]''.{{Sfn|Marcussen|1988|s=99}} Med flere kortere sanger var ''Obscured By Clouds'' et klart forvarsel på hva som skulle komme på det neste albumet. «[[Childhood's End]]» ble skrevet av David Gilmour, og er den siste låten på et Pink Floyd-album før ''[[A Momentary Lapse of Reason]]'' hvor Roger Waters ikke bidro til teksten.

De laget i 1967 musikk til ''Tonite Lets All Make Love in London'' en dokumenter om «swinging London» laget av Peter Whitehead. De laget musikk til spillefilmen ''The Committee'' (1968) regissert av Peter Sykes. Pink Floyd skal ha vært aktuelle for musikken til ''[[2001: En romodyssé]]'' (1969).<ref name="Blokhus" />

=== Gjennombruddsperioden (1972–1975) === 
[[Fil:PinkFloyd1973.jpg|thumb|350px|Floyd spiller «Dark Side of the Moon» ved [[Earl's Court]] den [[18. mai]] [[1973]].]]
====''The Dark Side of the Moon''====
Musikken til ''The Dark Side of the Moon'' ble fremført på konsert første gang i [[Rainbow Theatre]] i London 17. februar 1972, ett år før albumet kom ut. Opprinnelig kalt ''Eclipse''. Sceneshowet var på den tiden uvanlig omfattende med 9 tonn utstyr som det tok seks timer å sette opp. ''Pink Floyd Live'', [[bootleg]]-album fra konserten på Rainbow Theatre solgte, i 120.000 kopier.{{Sfn|Holm|1995|s=40}}{{Sfn|Marcussen|1988|s=103}} 
[[File:Former Astoria Cinema, Finsbury Park, London N4 - geograph.org.uk - 1749537.jpg|thumb|Inngangen til [[Rainbow Theatre]] der ''The Dark Side of the Moon'' ble fremført offentlig første gang. Bygget ble senere overtatt av et evangelisk kirkesamfunn.]] 
[[File:London-Madame Tussauds gallery dome.jpg|thumb|Kuppelen til London Planetarium på hjørnet av [[Madame Tussauds]] i [[Marylebone]] Road,  der ''The Dark Side of the Moon'' ble offisielt urfremført.]]
Den første offisielle fremføringen var under en konsert i mars 1973 i [[London Planetarium]] (del av [[Madame Tussauds]] rett over gaten fra Regent Street Polytechnic i [[Marylebone]]).{{Sfn|Marcussen|1988|s=99}} Med ''Dark Side of the Moon'' viste bandet en vesentlig utvikling i sin evne til å komponere med mer vekt på melodi, fyldigere arrangementer, og mer konsise og strukturerte komposisjoner. Albumet hadde mer avanserte tekster med sammenhengende tema. Det var dette albumet som gjorde Pink Floyd store og er at de mest solgte rockealbum.<ref name="Ose" /> Det var Waters' ide at albumet skulle ta for seg «alt som gjør folk gale». Bandet hadde arbeidet nesten et år med albumet. For sin tid var innspillingen så teknisk avansert at hi-fi entusiaster kjøpte albumet for å teste lydanlegget sitt.{{Sfn|Marcussen|1988|s=99}} På denne tiden ble Pink Floyd etablert som et av de ledende rockebandene.{{Sfn|Marcussen|1988|s=90}} Konsertene hadde en omfattende besetning og forseggjort sceneshow.{{Sfn|Marcussen|1988|s=99}}

''[[The Dark Side of the Moon]]'' er Pink Floyds mestselgende album, og albumet har i flere avstemninger blitt kåret til tidenes beste album. I USA var albumet på [[Billboard 200]]-listen i til sammen 981 uker per mai 2023<ref name=Billboard>{{Kilde www|url=https://www.billboard.com/artist/pink-floyd/chart-history/tlp/|tittel=Pink Floyd – Chart History|utgiver=billboard.com|besøksdato=14. mai 2023}}</ref>, derav 591 sammenhengende uker fra 1973 til 1988 og var innehaver av førsteplassen på listen i en uke. ''Dark Side of the Moon'' satte mange nye rekorder som følge av dens suksess, og ble følgelig en av verdens mest solgte plater gjennom alle tider. Et estimat oppgir at det har blitt solgt over 50 millioner eksemplarer av albumet<ref>{{Kilde www|url = http://www.guardian.co.uk/music/2010/mar/11/pink-floyd-court-victory-emi-downloads-ringtones|tittel = Pink Floyd score victory for the concept album in court battle over ringtones|besøksdato = 2011-06-01|utgiver = [[The Guardian]]|dato = 2010-03-11}}</ref><ref>{{Kilde www|url=https://bestsellingalbums.org/artist/10433|tittel=PINK FLOYD album sales|besøksdato=2023-09-22|språk=en-US|verk=BestSellingAlbums.org}}</ref>. Ifølge ChartMasters.coms salgsanalyser, er det blitt solgt 43,3 millioner enheter av albumet, noe som gjør det til det nest mest solgte albumet i verden, bare slått av [[Michael Jackson]]s ''[[Thriller (album)|Thriller]]''<ref>[https://chartmasters.org/2017/10/cspc-most-successful-artists-ever-data-collector/8/ «Albums Ranking – Raw sales – Studio albums»] hos chartmasters.com</ref>. I Pink Floyds hjemland, [[England]], er det antatt at hver fjerde husstand har en versjon av albumet.<ref>Mason, Nick: ''Inside Out – A Personal History of Pink Floyd'', side 186</ref>

For første gang skrev Roger Waters samtlige tekster på et Pink Floyd-album. Platen var et [[konseptalbum]] som tok for seg alle de forskjellige påkjenningene mennesker må gå igjennom i løpet av livet. Sammen satte medlemmene opp en liste av temaer: «Breathe» handler om leve livet når du har sjansen; «On the Run» handler om det å reise, og spesielt frykt for å fly; «[[Time (sang)|Time]]» tar for seg det å bli eldre, og tidens relativitet; «The Great Gig in the Sky» (med arbeidstitlene «Religion», «Religious Theme» og «The Mortality Sequence» og under utviklingen av låten) handler om døden og religion; «[[Money]]» snakker om rikdommen som ofte kommer med det å være berømt; «[[Us and Them]]» tar for seg voldelige konflikter i et samfunn; og «Brain Damage» omtaler samfunnets økende problem med sinnslidelser og nevroser, og hvordan de gjerne kan være resultatene av disse temaene.

Ved hjelp av [[Abbey Road Studios]]' nye 16 kanalers [[miksebord|miksepult]] og [[lydtekniker]] [[Alan Parsons]], satte albumet nye standarder for lydkvalitet og opptaksteknikk. Til tross for at Pink Floyd hadde blitt et band som ugjerne ga ut singler, ble singelen «Money» en topp 20-låt i USA.
[[Fil:RWHollywoodBowl1-cover.JPG|thumb|200px|30-årsjubileumsutgaven av [[The Dark Side of the Moon]]]]

====''Wish You Were Here''====
Pink Floyd var verdensstjerner og var usikre på hvordan de skulle følge opp ''Dark Side of the Moon'' som hadde skapt et forventningspress.{{Sfn|Marcussen|1988|s=99}} Etter at bandet skrinla prosjektet ''Household Objects'', et albumprosjekt der huslige gjenstander skulle være de eneste instrumentene,<ref>{{Kilde www|url=https://www.loudersound.com/features/kettles-and-chaos-the-crazy-story-of-pink-floyd-s-lost-album-household-objects|tittel=Kettles and chaos: the crazy story of Pink Floyd's lost album, Household Objects|utgiver=loudersound.com|besøksdato=14. mai 2023}}</ref><ref>{{Kilde www|url=https://faroutmagazine.co.uk/pink-floyd-album-household-objects/|tittel=When Pink Floyd tried to make an album with household objects|utgiver=faroutmagazine.co.uk|besøksdato=14. mai 2023}}</ref> startet innspillingen av ''[[Wish You Were Here (Pink Floyd-album)|Wish You Were Here]]'' i 1975. Albumet kom ut i september 1975 og ble lunkent mottatt av kritikerne.{{Sfn|Marcussen|1988|s=99}} Som ''Dark Side of the Moon'' ble det et konseptalbum om fraværenhet, men også musikkindustrien fikk gjennomgå. I tillegg til det klassiske tittelsporet «[[Wish You Were Here (Pink Floyd-sang)|Wish You Were Here]]», inneholder også plata det som av Pink Floyd-fansen blir regnet som bandets beste sang noensinne, «[[Shine On You Crazy Diamond]]». Teksten er en hyllest til Syd Barrett fra Roger Waters som alltid hadde hatt dårlig samvittighet over å ha vært med å skvise ut sin tidligere venn fra bandet. Musikken er skrevet av alle i bandet, unntatt Nick Mason. ''Wish You Were Here'' ble bandets andre album som toppet Billboards albumliste i USA.<ref name=Billboard /> Albumet inneholder også låtene «Welcome to the Machine» og «[[Have a Cigar]]» (sunget av [[Roy Harper]]), som viser Waters' syn på plateindustrien.<ref>{{Kilde www|url=https://consequence.net/2020/10/the-story-behind-pink-floyd-have-a-cigar/|tittel=The Story Behind Pink Floyd’s “Have a Cigar”|utgiver=consequence.net|besøksdato=14. mai 2023}}</ref>

=== Roger Waters-perioden (1976–1985) ===
[[File:Roger Waters Us+Them Tour 2018, Estadio Nacional Chile 8.jpg|thumb|Roger Waters under konsert i [[Chile]], 2018.]]
Etter ''[[Wish You Were Here (Pink Floyd-album)|Wish You Were Here]]'' tok Waters styringen over bandets virksomhet.<ref name="Ose" /> I 1978 presenterte Waters to nye ideer hvorav den ene ble ''[[The Wall]]'' (som ble at tidenes mest solgte album) og den andre ''Pros and Cons of Hitchhiking''. ''The Wall''-turneen var bandets mest omfattende produksjon til da.<ref name="Johnson" /> 
[[File:Battersea Power Station in London.jpg|thumb|[[Battersea kraftstasjon]] og en flyvende rosa ballonggris var omslagsfoto på ''Animals'' (1977). I forbindelse med fotografering 3. desember 1976 røk ballongfortøyningen og grisen drev avgårde.{{Sfn|Marcussen|1988|s=103}}]]

====''Animals''====
''[[Animals]]'' ble utgitt i januar 1977, og var i enda større grad enn de foregående utgivelsene preget av Waters' pesimistiske samfunnssyn.<ref>[http://www.batterseapowerstation.org.uk/floyd.html Animals] {{Wayback|url=http://www.batterseapowerstation.org.uk/floyd.html |date=20080921232842 }}</ref>{{Sfn|Marcussen|1988|s=99}} Albumet er til en viss grad basert på [[George Orwell]]s suksessroman ''[[Kamerat Napoleon|Animal Farm]]''. Waters plasserer mennesker i tre grupper: Hunder («[[Dogs]]», de kyniske forretningsmennene), griser («[[Pigs (Three Different Ones)]]», korrupte politikere og moralister) og sauer («[[Sheep]]», resten av flokken som ikke stiller kritiske spørsmål). «Dogs» var basert på en låt David Gilmour hadde skrevet, og var albumets eneste som Waters ikke ble kreditert for alene. I tillegg til at Gilmours gitarspill og soloer dominerte, overtok han også i større grad som bassist. Waters konsentrerte seg stadig mer om låtskrivingen, og mindre om å spille instrumenter. Albumet kom på 2.-plass i Storbritannia og 3.-plass i USA<ref>[http://pinkfloyd-co.com/disco/animals/animals_album.html Animals Listeplassering] {{Wayback|url=http://pinkfloyd-co.com/disco/animals/animals_album.html |date=20080424000433 }}</ref> Konsertene huskes for filmer som ble vist på et rundt lerret bak scenen og for den oppblåsbare flyvende grisen. Albumomslaget viser en flyvende gris over Battersea kraftverk.{{Sfn|Marcussen|1988|s=99}} I april 1977 reiste bandet på stor turne i USA.{{Sfn|Marcussen|1988|s=103}}

Gilmour ga ut sitt soloalbum ''[[David Gilmour (album)|David Gilmour]]'' og Wright ga ut ''Wet Dreams'' i 1978.{{Sfn|Marcussen|1988|s=99}}

====''The Wall''====
Det ambisiøse dobbelalbumet ''[[The Wall]]'' kom ut i november 1979 og omhandlet blant annet personen «Pink» som et symbol på samfunnets undertrykkelse av individet. Singelen «[[Another Brick in the Wall]] (Part II)» ble bandets første listetopp på singellistene og den første singelen på 11 år. Singelen ble utgitt 16. november og albumet 30. november.{{Sfn|Marcussen|1988|s=99-103}} 

Albumet solgte svært godt og fikk blandet mottakelse hos kritikerne: Noen mente det var bandets beste, andre at musikken var deprimerende og selvopptatt.{{Sfn|Marcussen|1988|s=99-103}} Albumet kostet 300.000 pund å produsere, og tjente i løpet av de to første månedene inn over 10 millioner pund. Første konsertoppføring var 7. februar 1980 på Los Angeles Sports Arena og i august 1980 var det seks forestillinger i [[Earls Court]], London.{{Sfn|Marcussen|1988|s=103}} ''The Wall''-konsertene var dominert av en stor mur som ble reist i løpet av konserten og konserten kulminerte med at muren raste.

Pink Floyds konsertarenaer ble stadig større og dette bidro sterkt til budskapet på ''[[The Wall]]''. Roger Waters hadde aldri vært noe særlig glad i konserter på store idrettsstadioner, hvor han følte at kontakten med publikum ble borte. Dette kulminerte i [[Montréal|Montreal]] i 1977 da Roger Waters spyttet en skrikende tilhenger i ansiktet. Sjokkert av sin egen oppførsel begynte Waters umiddelbart på ''The Wall'', som tar for seg ensomhet og mangel på kommunikasjon. I konseptet bygger han opp en metaforisk mur mellom seg og publikum. 

Under innspillingen ble det klart at forholdet mellom Richard Wright og Roger Waters var i ferd med å rakne. Waters beskyldte Wright for å være mer opptatt av å feriere enn å komponere musikk for gruppen. Heller ikke de andre bandmedlemmene var særlig fornøyd med Wrights innsats, og keyboardisten ble tvunget til å forlate bandet.<ref>[http://folk.uio.no/ericsp/his_faq5.htm#30 Hvorfor Wright forlot Pink Floyd]</ref> Han bidro imidlertid som innleid musiker under den påfølgende turneen. Han var ironisk nok den eneste i bandet som tjente penger, fordi konsertene gikk med store tap. 

Også forholdet mellom David Gilmour og Waters var skrantende, men Gilmours innsats på albumet var likevel betydelig, både som produsent, musiker og som komponist av noen av albumets mest kjente spor, «[[Comfortably Numb]]» og «Run Like Hell». Låten «[[Another Brick in the Wall]], part 2» ble bandets første nummer 1-singel i historien. Også albumet ble en braksuksess. I tillegg til turnéen ble ''The Wall'' fulgt opp av filmen ''[[Pink Floyd: The Wall]]'' skrevet av Waters, regissert av [[Alan Parker]] og med [[Bob Geldof]] i hovedrollen.<ref>[http://www.the-numbers.com/movies/1982/0PFTW.php Pink Floyd:The Wall]</ref>{{Sfn|Marcussen|1988|s=100-103}} Figuren Pink fremstilt av Geldof ligner på Waters selv. Filmen ble godt mottatt av noen kritikere, andre kritiserte den som kvinne- og menneskefiendtlig med underliggende fascisme.{{Sfn|Marcussen|1988|s=105}}

====''The Final Cut'' og oppløsning====
[[File:HMS Invincible Returns From Falklands War.jpg|thumb|''The Final Cut'' er preget av Waters frustrasjon over blant annet [[Falklandskrigen]]. Bildet viser [[HMS «Invincible» (R05)|HMS «Invincible»]] som kom hjem i triumf i september 1982.]]
I 1983 kom bandets siste utgivelse med Roger Waters. ''[[The Final Cut]]'' viste enda tydeligere Waters' enerådende posisjon i bandet, og på albumcoveret sto det: «Av Roger Waters – fremført av Pink Floyd». Nick Mason og David Gilmour var i stor grad redusert til studiomusikere. Gilmour sang bare på låten «Not Now John», de øvrige elleve låtene ble sunget av Waters. Selv om også denne utgivelsen nådde førsteplass på enkelte albumlister, deriblant den norske, ble det en salgsmessig stor nedtur for Pink Floyd. Likevel har ''The Final Cut'' en høy status blant mange av bandets tilhengere.

Forholdet mellom Waters og Gilmour begynte etterhvert å bli ganske anstrengt, og etter utgivelsen av ''[[The Final Cut]]'' i [[1983]] som Roger Waters styrte absolutt alt på, var forholdet mellom de to ødelagt. Waters forlot formelt Pink Floyd i 1985, men Gilmour, Richard Wright og Nick Mason bestemte seg for å fortsette å gi ut musikk under navnet Pink Floyd.<ref name="Ose" />

Etter et søksmål fra Waters, ble det i [[1986]] inngått et forlik som ga Gilmour og de andre lov til å bruke navnet Pink Floyd, mens Waters beholdt alle rettighetene til ''The Wall''. Etter dette utgjorde Gilmour og Mason kjernen i bandet, mens Wright ble leid som studiomusiker.<ref name="Johnson" />

=== David Gilmour-perioden (1985–1995) ===
Midt på 1980-tallet tok Gilmour over den musikalske ledelsen av Pink Floyd.<ref name="Blokhus" /> 

Etter uenigheter omkring kontraktsforhold med plateselskapet og manager [[Steve O'Rourke]] valgte Roger Waters å gi beskjed om at han forlot Pink Floyd i 1985 for å satse på en solokarriere, og mente underforstått at bandet var oppløst. Han ble derfor svært overrasket da David Gilmour og Nick Mason i 1986 bestemte seg for å spille inn et nytt album under navnet Pink Floyd. Waters valgte først å saksøke Gilmour og Mason, men da han skjønte at han ved selv å ha forlatt bandet hadde svekket sine sjanser juridisk, ble det inngått et forlik. Waters beholdt rettighetene til ''The Wall'', så vel som til den oppblåsbare grisen fra ''Animals''. De gjenværende medlemmene omgikk dette juridisk ved å gi grisen to testikler. Gilmour og Mason beholdt bandets andre rettigheter, samt retten til å fortsette å bruke navnet Pink Floyd. I tillegg ble partene enige om å betale [[royalty|royalties]] til hverandre for bruk av «motpartens» låter under konserter. I 2013 sa Waters at han angret på søksmålet og at det var feil av ham å gjøre det<ref>[https://www.rollingstone.com/music/music-news/roger-waters-regrets-pink-floyd-legal-battle-191084/ «Roger Waters Regrets Pink Floyd Legal Battle»] hos rollingstone.com</ref>.

Da ''[[A Momentary Lapse of Reason]]'' ble utgitt i 1987 var Wright tilbake i bandet og ble da bare kreditert som studiomusiker. Samtidig ga Waters ut ''[[Radio K.A.O.S.]]'' og turnerte samtidig i USA med Pink Floyd-musikk.{{Sfn|Marcussen|1988|s=103}} Wright og Nick Mason deltok i begrenset grad på innspillingene. Store deler av albumet ble innspilt av Gilmour og en rekke studiomusikere. Selv om albumet fikk variable mottakelser var det en salgsmessig opptur i forhold til ''[[The Final Cut]]''. I tillegg fikk bandet en radiohit med «[[Learning to Fly (Pink Floyd-sang)|Learning to Fly]]». Også den påfølgende turneen ble en gedigen suksess, og den endte først i 1990, tre år etter at den hadde startet. Etter utgivelsen av konsertalbumet ''[[Delicate Sound of Thunder]]'' i 1988, ble Wright igjen fullverdig medlem av Pink Floyd.

David Gilmour var på denne tiden den sentrale personen i Pink Floyd, og fikk hjelp med tekster til nye låter fra sin kone [[Polly Samson]]. Samtidig medvirket Richard Wright og Nick Mason mer enn på mange år. I 1994 ble ''[[The Division Bell]]'' utgitt hvor Gilmour sto for det meste av musikken.{{Sfn|Holm|1995|s=72}} Wright var formelt innleid musiker, men ble kreditert som komponist på fem spor. Albumet nådde til topps på platelistene i USA og Storbritannia.<ref name="Johnson" /><ref>{{Kilde www|url=http://www.theguardian.com/music/2014/nov/09/pink-floyd-endless-river-review|tittel=Pink Floyd: The Endless River review – ‘a good way to call it a day’|besøksdato=2022-03-11|dato=2014-11-09|språk=en|verk=the Guardian}}</ref> Albumet solgte bedre enn den foregående utgivelsen. Samme år la Pink Floyd ut på en større verdensturné som kulminerte med 15 utsolgte konserter i [[London]]. ''The Division Bell'' skulle bli det siste studioalbumet fra Pink Floyd på 20 år. Konsertalbumet ''[[P•U•L•S•E|P*U*L*S*E]]'' ble utgitt i 1995, og inkluderte blant annet hele ''Dark Side of the Moon'' samt Syd Barrett-låten «[[Astronomy Domine]]».

I juli 1990 gjennomførte Waters en stor [[The Wall Live in Berlin|''The Wall''-konsert i Berlin]] (etter [[Berlinmuren]]s fall) med inviterte bidragsytere som [[Sinéad O'Connor]] og uten Gilmour og de andre fra Pink Floyd.{{Sfn|Holm|1995|s=69}}

=== Dødperioden (1995–2005) ===
[[Fil:Roger Waters - Pink Floyd - At Arena of Verona (Italy).jpg|thumb|[[Roger Waters]] fremfører [[The Dark Side of the Moon]] i [[Verona]], [[Italia]], [[5. juni]] [[2006]]]]

I 1996 ble bandet tatt opp i [[Rock and Roll Hall of Fame]], hvor bandet spilte «[[Wish You Were Here (Pink Floyd-album)|Wish You Were Here]]» med [[Billy Corgan]] (fra [[The Smashing Pumpkins]]).

Roger Waters hadde et særdeles dårlig forhold til resten av Pink Floyd etter at han forlot bandet, men han klarte likevel gjennom mellommannen [[James Guthrie (plateprodusent)|James Guthrie]] å samarbeide med de andre medlemmene om utgivelsen av samlealbumet ''[[Echoes: The Best of Pink Floyd|Echoes]]'' i [[2001]]. Etter hvert fikk Waters reparert vennskapet til Nick Mason. Mason opptrådte som gjestemusiker på to av Roger Waters' solokonserter i [[2002]]. Samme år opptrådte Richard Wright på noen av David Gilmours solokonserter.

Bandets langvarige manager [[Steve O'Rourke]] døde av hjerteinfarkt i Miami, Florida, USA i oktober [[2003]], mens den amerikanske komponisten [[Michael Kamen]], kjent for sitt arbeid med [[Pink Floyd: The Wall]] og som en av få som samarbeidet med både David Gilmour og Roger Waters etter 1985, døde i november samme år.

Nick Mason ga i [[2004]] ut boken ''«Inside Out: A Personal History of Pink Floyd»''. Mason dro på en utgivelsesturné til forskjellige europeiske og amerikanske byer hvor han promoterte den med intervjuer, signerte bøker og møtte fans. Boken gir et subjektivt innblikk på livet i bandet fra et humoristisk synspunkt.

=== Gjenforeningen under Live 8 og etter (2005–2014) ===
[[Fil:Rickwright.jpg|thumb|Richard Wright [[26. juli]] [[2006]]]]
[[Fil:David Gilmour in Munich July 2006-ed-.JPG|thumb|David Gilmour i [[München]] [[29. juli]] [[2006]]]]
Pink Floyd lå brakk etter 1995, selv om bandet offisielt aldri har blitt oppløst. Men [[2. juli]] [[2005]] maktet [[Bob Geldof]] å få Gilmour, Mason og Wright til å opptre sammen med Waters i forbindelse med [[Live 8]]. Det var første gang de fire hadde stått på scenen sammen siden 1981.<ref name=":2">{{Kilde avis|tittel=Wish you were here? The Pink Floyd reunion that never was|url=https://www.telegraph.co.uk/music/artists/wish-pink-floyd-reunion-never/|avis=The Telegraph|dato=2022-04-08|besøksdato=2024-06-26|issn=0307-1235|språk=en-GB|fornavn=Ed|etternavn=Power}}</ref> De spilte «Breathe», «Money», «Wish You Were Here» og «Comfortably Numb». Banneordet «Bullshit» i teksten til sangen «Money» var eneste banneord [[MTV]] valgte ikke å sensurere under sin sending av konserten. I november [[2005]] ble en DVD utgitt med konsertopptakene fra Live 8-konserten, i tillegg fra opptak da bandet øvde inn låten «Wish You Were Here» i forkant av gigantkonserten. Roger Waters ga etter dette uttrykk for, via sin nettside, at han kunne se for seg å fortsette å spille sammen med Pink Floyd.

[[16. november]] 2005 ble Pink Floyd tatt opp i «UK Music Hall Of Fame», det nystartede [[storbritannia|britiske]] svaret på [[Rock and Roll Hall of Fame]], hvor Nick Mason og David Gilmour tok imot prisen fra [[Pete Townshend]], mens Roger Waters deltok på satellitt fra Roma. I [[2006]] holdt David Gilmour og Roger Waters sine respektive turneer, med til dels eget produsert materiale og låter fra Pink Floyd-æraen. De har også blitt akkompagnert av Nick Mason og Richard Wright samt andre kjente gjesteartister i sine besetninger.

både Nick Mason og Richard Wright deltok på David Gilmours konsert i [[Royal Albert Hall]] [[31. mai]] 2006 i forbindelse med turnéen som fulgte utgivelsen av albumet ''[[On An Island]]''. De fremførte «Wish You Were Here» og «Comfortably Numb» sammen. Gilmour ga i 2007 ut DVD-en ''[[Remember That Night]]'' fra konsertene i London, men sangene der Mason spilte ble ikke inkludert, men alle de fire gjenlevende Pink Floyd-medlemmene medvirket i en dokumentarfilm som ble laget i forbindelse med utgivelsen.

Nick Mason spilte også sammen med Roger Waters på noen konserter på sistnevntes ''Dark Side of the Moon''-turné i 2006 og 2007. Til en av konsertene var Richard Wright også invitert, men Wright avslo på grunn av jobbing med et soloprosjekt.

Syd Barrett døde [[7. juli]] [[2006]] og de fire gjenlevende medlemmene av bandet sendte ut en felles pressemelding der de gav uttrykket for savnet av sin tidligere bandkamerat. [[10. mai]] [[2007]] ble det arrangert en minnekonsert i London der Roger Waters fremførte «Flickering Flame» sammen med multiinstrumentalisten [[Jon Carin]], som etter Pink Floyd-bruddet i 1980-årene har samarbeidet med alle de fire medlemmene. Senere samme kveld dukket Carin opp på scenen sammen med de tre medlemmene av Pink Floyd som fremdeles har rettighetene til bandnavnet. Wright, Gilmour og Mason fremførte bandets første singel, «Arnold Layne». Dette ble siste gang de tre som var bandmedlemmer fra slutten av [[1980-årene]] opptrådte sammen.

Høsten 2007 ga Pink Floyd ut en nyversjon av debutalbumet ''[[The Piper at the Gates of Dawn]]'', som blant annet inneholdt tidligere uutgitte versjoner av «Interstellar Overdrive» og «Matilda Mother», samt en reproduksjon av en notisblokk Syd Barrett hadde benyttet midt i 1960-årene.

Roger Waters har fortsatt utgivelsen av to studioalbum til gode, men jobber også med å utvikle en Broadway-musikalversjon av The Wall, hvor det blir skrevet nytt materiale som skal legges til.

[[26. august]] [[2008]] mottok Pink Floyd [[Polarprisen]] for [[2008]] på én million svenske kroner. [[Roger Waters]] og [[Nick Mason]] representerte bandet.

Richard Wright døde [[15. september]] [[2008]] av kreft, 65 år gammel.<ref>{{Kilde www|url=https://www.puls.no/15542.html|tittel=Richard Wright er død|utgiver=puls.no|besøksdato=14. mai 2003}}</ref>

[[12. mai]] [[2011]] holdt Roger Waters en fremføring av ''The Wall'' i [[London]]. På sangen «[[Comfortably Numb]]» fikk han besøk av David Gilmour som sang refrenget og spilte sologitar mens han stod på en heisekran (synlig for publikum) bak den høye veggen.<ref>[http://www.youtube.com/watch?v=-L42YTWSJtI&NR=1 YouTube] – «[[Comfortably Numb]]»</ref>

På slutten av samme konsert hvor «Outside the Wall» ble fremført, ble også Nick Mason med og spilte [[tamburin]], mens Gilmour spilte [[mandolin]]. Waters innrømte etter sangen at han 30 år tidligere hadde vært en vanskelig person å arbeide sammen med, men at tidene hadde nå forandret seg. Gilmour og Mason smilte godt av Waters' kommentar.<ref>[http://www.youtube.com/watch?v=TTHX6VsU2ZA YouTube] – «Outside the Wall»</ref>

=== ''The Endless River'' ===
[[File:Synalpheus pinkfloydi (full res) by Arthur Anker.jpg|thumb|[[Reke]]arten ''Synalpheus pinkfloydi'' har navn etter bandet]]
I 2014 ga Gilmour og Mason ut albumet ''[[The Endless River]]'' dedisert til Wright med noe av musikken laget av Wright. Deler av materialet ble innspilt før Wright døde blant annet i forbindelse med ''Division Bell''. Innspillingen av albumet ble påbegynt under innspillingen av ''The Division Bell'' i 1993, og besetningen bestod da av Gilmour, Wright og Mason, men ble fullført av Gilmour og Mason i løpet av 2013 og 2014.<ref>{{Kilde avis|tittel=Roger Waters Reminds Pink Floyd Fans He’s Not in Pink Floyd|url=https://www.wsj.com/articles/BL-SEB-83787|avis=Wall Street Journal|dato=2014-10-02|besøksdato=2021-08-30|issn=0099-9660|språk=en-US|fornavn=Mike|etternavn=Ayers}}</ref><ref name="Johnson" /> Albumet ble utgitt [[7. november]]. Albumet er hovedsakelig instrumentalt med innslag av tekst fra [[Polly Samson]], Gilmours kone.<ref name=":3" /> 

[[Rolling Stone|''Rolling Stone'']] skriver albumet er preget av Gilmours karakteristiske gitarsolo.<ref name=":3">{{Kilde www|url=https://www.rollingstone.com/music/music-news/david-gilmour-shines-in-pink-floyds-new-endless-river-preview-194566/|tittel=David Gilmour Shines in Pink Floyd's 'Endless River' Preview|besøksdato=2021-08-30|dato=2014-10-04|fornavn=Daniel|etternavn=Kreps|fornavn2=Daniel|etternavn2=Kreps|språk=en-US|verk=Rolling Stone}}</ref> ''[[The Guardian]]'' ga albumet god omtale og mente det var en fin måte å avslutte Pink Floyd.<ref>{{Kilde www|url=http://www.theguardian.com/music/2014/nov/09/pink-floyd-endless-river-review|tittel=Pink Floyd: The Endless River review – ‘a good way to call it a day’|besøksdato=2021-08-30|dato=2014-11-09|språk=en|verk=the Guardian}}</ref> ''[[The Independent]]'' kaller albumet kjedelig og skuffende.<ref>{{Kilde www|url=https://www.independent.co.uk/arts-entertainment/music/reviews/pink-floyd-endless-river-album-review-boring-and-desperately-disappointing-9840601.html|tittel=Pink Floyd, The Endless River - album review: Boring and desperately|besøksdato=2021-08-30|dato=2014-11-07|språk=en|verk=The Independent|sitat=It would take a Barrett-load of drugs to make Pink Floyd's new album interesting, writes Andy Gill}}</ref> Albumet solgte godt i mange land og nådde 3. plass på platelistene i USA.<ref>{{Kilde www|url=https://www.forbes.com/sites/nickmessitte/2014/11/21/pink-floyds-the-endless-river-why-is-it-doing-so-well/|tittel=Pink Floyd's 'The Endless River' - Why Is It Doing So Well?|besøksdato=2021-08-30|fornavn=Nick|etternavn=Messitte|språk=en|verk=Forbes}}</ref>

=== «Hey, Hey, Rise Up!» (2022) ===
I mars 2022 kom Gilmour og Mason sammen igjen som Pink Floyd, sammen med bassisten Guy Pratt og keyboardisten [[Nitin Sawhney]], for å spille inn singelen «Hey, Hey, Rise Up!»<ref name=":4">{{Kilde avis|tittel=Pink Floyd reunite for Ukraine protest song|url=https://www.bbc.com/news/entertainment-arts-61037080|dato=2022-04-08|besøksdato=2024-06-26|språk=en-GB}}</ref> for å støtte Ukraina i forbindelse med [[Russlands invasjon av Ukraina 2022]]. Dette var første innspilling med bandet på 28 år.<ref name=":4" /><ref name=":2" /> Vokalsporet er hentet fra en video på [[Instagram]] hvor [[Andriy Khlyvnyuk]], vokalist i det ukrainske bandet [[Boombox]], synger den ukrainske folkevisa «Oi u luzi chervona kalyna» («Å, den røde krossvedbusken på enga») i Kyiv. Gilmour beskrev Khlyvnyuk sin vokal som «et sterkt øyeblikk som fikk meg til å ønske å sette den til musikk». Inntektene fra singelen, som ble sluppet 8. april, vil gå til humanitært arbeid i Ukraina. Gilmour sa at krigen hadde inspirert ham til å slippe ny musikk siden det var livsviktig å øke oppmerksomheten om saken.<ref name=":1">{{cite news |last=Alexis |first=Petridis |author-link=Alexis Petridis |date=2022-04-07 |title=‘This is a crazy, unjust attack’: Pink Floyd re-form to support Ukraine |newspaper=[[The Guardian]] |url=https://www.theguardian.com/music/2022/apr/07/pink-floyd-reform-to-support-ukraine |accessdate=2022-04-07}}</ref>

Forholdet mellom Gilmour og Pink Floyds tidligere medlem Roger Waters har forverret seg etter at «Hey, Hey, Rise Up!» ble utgitt. Forholdet har vært kjølig i mange tiår og Waters likte ikke støtten hans gamle band ga til Ukraina, noe som førte til ytterligere uenigheter. Waters har vært motstander av at andre land skal hjelpe Ukraina med våpen og annen støtte.<ref>{{Kilde www|url=https://www.abcnyheter.no/a/195902457/|tittel=Putins brutale krig splitter Pink Floyd|besøksdato=2023-02-08|dato=2023-02-07|fornavn=Gunnar R.|etternavn=Larsen|språk=no|verk=www.abcnyheter.no}}</ref><ref name=":2" />

== Roger Waters etter Pink Floyd ==
Roger Waters har en solokariere, men han har fremført mange Pink Floyd show med sine egne sanger fra Pink Floyd perioden. Han har også oppført flere store The Wall konserter. Konsertalbumet fra 1990, ''[[The Wall Live in Berlin|The Wall – Live in Berlin]]'', er hentet fra Waters sin konsert Pink Floyd's ''The Wall'' i Berlin. 

Waters dro også på en verdensturne med [[The Wall Live (2010–2013)|The Wall Live]], fra 2010 til 2013. Waters besøkte Norge 4 ganger i løpet av turneen: 29. april og [[1. mai]] 2011 og 14. og 15. august 2013, alle gangene på [[Telenor Arena]] i [[Oslo]].

Roger Waters har også arbeidet med å få oppført The Wall som en musikal.

I 2023 ble det kjent at Waters arbeidet med nyinnspilling av ''Dark Side of the Moon''.<ref>{{Kilde www|url=https://www.nme.com/news/music/nick-mason-available-for-pink-floyd-reunion-3427547|tittel=Nick Mason "available" for Pink Floyd reunion|besøksdato=2024-06-26|dato=2023-04-08|fornavn=Will|etternavn=Richards|språk=en-GB|verk=NME}}</ref>

== Nick Mason's Saucerful of Secrets ==
[[File:NickMasonDWalls200518-25 (41341088465).jpg|thumb|[[Nick Mason]] ved trommene i eget band [[Nick Mason's Saucerful of Secrets]] i 2018]]
[[Nick Mason's Saucerful of Secrets]] er band som ble dannet av [[Nick Mason]] i 2018. Mason dannet bandet for å fremføre tidlig Pink Floyd-materiale, med et mål om at låter som ikke er så kjent skulle nå ut til et bredere publikum.

Mason sa at han verken ønsket å opptre som et hyllestband, som for eksempel det australske Pink Floyd Show, eller fremføre storslåtte konserter slik Waters og Gilmour gjør. Bandet ønsket å «fange ånden» i musikken i stedet for å gjenskape den. De mottok velsignelsene fra de gjenlevende Pink Floyd-bandkameratene. 

Bandet består foruten Nick Mason av bassist [[Guy Pratt]], gitaristene [[Gary Kemp]] og [[Lee Harris]], og keyboardisten [[Dom Beken]].

== Pink Floyd: Their Mortal Remains ==
[[File:Pink Floyd Their Mortal Remains - 2017-10-13 - Andy Mabbett - 40.jpg|thumb|Fra utstillingen ''Their Mortal Remains'' i London, 2017]]
Pink Floyd: Their Mortal Remains var en utstilling i 2017 om Pink Floyd på [[Victoria and Albert Museum]] i [[London]].

Utstillingens tittel gjenspeiler teksten «I've got a grand piano to prop up my mortal remains» fra sangen ''Nobody Home'' fra albumet [[The Wall|''The Wall'']].

Utstillingen ble promotert blant annet gjennom medieopptredener av alle de tre gjenlevende bandmedlemmene ([[David Gilmour]], [[Nick Mason]] og [[Roger Waters]]), og designeren Aubrey Powell, samt en oppblåsbar gris som fløy over museet og [[BBC]]<nowiki/>s Broadcasting House.

== Diskografi ==
{{Utdypende artikkel|Pink Floyds diskografi}} 
=== Studioalbum ===
{| class="wikitable"
!width="60"|År
!width="200"|Album
!width="80"|[[Billboard|US]]
!width="80"|[[UK Albums Chart|UK]]
!width="80"|[[VG-lista|Norge]]<ref>[http://lista.vg.no/artist/pink-floyd/1673 VG-lista: Pink Floyd]</ref>
!width="120"|[[Recording Industry Association of America|RIAA sertifiseringer]]
!width="120"|[[Storbritannia|BPI sertifiseringer]]
!width="120"|[[Canada|CRIA sertifiseringer]]
|-
|align="center"|1967
|align="center"|'''''[[The Piper at the Gates of Dawn]]'''''
|align="center"|131
|align="center"|6
|align="center"|10
|align="center"|-
|align="center"|-
|align="center"|-
|-bgcolor="#E9E9E9"
|align="center"|1968
|align="center"|'''''[[A Saucerful of Secrets]]'''''
|align="center"|-
|align="center"|9
|align="center"|-
|align="center"|-
|align="center"|-
|align="center"|-
|-
|align="center"|1969
|align="center"|'''''[[Music from the Film More]]'''''
|align="center"|153
|align="center"|9
|align="center"|-
|align="center"|-
|align="center"|-
|align="center"|-
|-bgcolor="#E9E9E9"
|align="center"|1969
|align="center"|'''''[[Ummagumma]]''''' <small>(også konsert)</small>
|align="center"|74
|align="center"|5
|align="center"|-
|align="center"|Platina
|align="center"|-
|align="center"|-
|-
|align="center"|1970
|align="center"|'''''[[Atom Heart Mother]]'''''
|align="center"|55
|align="center"|1
|align="center"|13
|align="center"|2x Gull
|align="center"|-
|align="center"|-
|-bgcolor="#E9E9E9"
|align="center"|1971
|align="center"|'''''[[Meddle]]'''''
|align="center"|70
|align="center"|3
|align="center"|-
|align="center"|2x Platina
|align="center"|-
|align="center"|-
|-
|align="center"|1972
|align="center"|'''''[[Obscured by Clouds]]'''''
|align="center"|46
|align="center"|6
|align="center"|-
|align="center"|Gull
|align="center"|Sølv
|align="center"|-
|-bgcolor="#E9E9E9"
|align="center"|1973
|align="center"|'''''[[The Dark Side of the Moon]]'''''
|align="center"|1
|align="center"|2
|align="center"|2
|align="center"|15x Platina
|align="center"|9x Platina
|align="center"|2x Diamant
|-
|align="center"|1975
|align="center"|'''''[[Wish You Were Here (Pink Floyd-album)|Wish You Were Here]]'''''
|align="center"|1 <small> (2 uker) </small>
|align="center"|1
|align="center"|2
|align="center"|6x Platina
|align="center"|Gull
|align="center"|3x Platina
|-bgcolor="#E9E9E9"
|align="center"|1977
|align="center"|'''''[[Animals]]'''''
|align="center"|3
|align="center"|2
|align="center"|2
|align="center"|4x Platina
|align="center"|Gull
|align="center"|2x Platina
|-
|align="center"|1979
|align="center"|'''''[[The Wall]]'''''
|align="center"|1 <small> (15 uker) </small>
|align="center"|3
|align="center"|1
|align="center"|23x Platina
|align="center"|Platina
|align="center"|2x Diamant
|-bgcolor="#E9E9E9"
|align="center"|1983
|align="center"|'''''[[The Final Cut]]'''''
|align="center"|6
|align="center"|1
|align="center"|1
|align="center"|2x Platina
|align="center"|Gull
|align="center"|-
|-
|align="center"|1987
|align="center"|'''''[[A Momentary Lapse of Reason]]'''''
|align="center"|3
|align="center"|3
|align="center"|2
|align="center"|4x Platina
|align="center"|Gull
|align="center"|3x Platina
|-bgcolor="#E9E9E9"
|align="center"|1994
|align="center"|'''''[[The Division Bell]]'''''
|align="center"|1 <small> (4 uker) </small>
|align="center"|1
|align="center"|1
|align="center"|4x Platina
|align="center"|2x Platina
|align="center"|4x Platina
|-
|align="center"|2014
|align="center"|'''''[[The Endless River]]'''''
|align="center"|3
|align="center"|1
|align="center"|1
|align="center"|
|align="center"|
|align="center"|
|-
|}

== Konserter i Norge ==
* [[Valle Hovin stadion]] – [[2. august]] [[1988]]
* [[Valle Hovin stadion]] – [[29. august|29.]] og [[30. august]] [[1994]]

== Litteratur ==
* {{Kilde bok
| forfatter=Beech, Mark
| utgivelsesår=1998
| tittel=The A-Z of Names in Rock
| utgivelsessted=London
| forlag=Robson Books Ltd
| side=
| isbn=1-86105-059-3
}}
* {{Kilde bok
| forfatter=Blake, Mark
| utgivelsesår=2007
| tittel=Pigs Might Fly - The Inside Story of Pink Floyd
| utgivelsessted=
| forlag=Aurum Press Ltd
| side=
| isbn=1-84513-261-0
}}
* {{Kilde bok
| forfatter=Fitch, Vernon
| utgivelsesår=1998/2005
| tittel=The Pink Floyd Encyclopedia
| utgivelsessted=
| forlag=Collector's Guide Publishing Inc
| side=
| isbn=1-894959-24-8
}}
* {{Kilde bok
| forfatter=Jones, Cliff
| utgivelsesår=1996
| tittel=Another Brick in the Wall: The Stories Behind Every Pink Floyd Song
| utgivelsessted=
| forlag=Omnibus Press
| side=
| isbn=0-553-06733-8
}}
* {{Kilde bok
| forfatter=Mason, Nick
| utgivelsesår=2005
| tittel=Inside Out: A Personal History of Pink Floyd
| utgivelsessted=London
| forlag=Weidenfeld & Nicolson Illustrated
| side=
| isbn=0-7538-1906-6
}}
* {{Kilde bok
| forfatter='Miles' and Mabbett, Andy
| utgivelsesår=1994
| tittel=Pink Floyd : The Visual Documentary
| utgivelsessted=
| forlag=Omnibus Press
| side=
| isbn=0-7119-4109-2
}}
* {{Kilde bok
| forfatter=Palacios, Julian
| utgivelsesår=2001
| tittel=Lost in the Woods: Syd Barrett and the Pink Floyd
| utgivelsessted=
| forlag=Boxtree Ltd
| side=
| isbn=0-7522-2328-3
}}
* {{Kilde bok
| forfatter=Schaffner, Nicholas
| utgivelsesår=1991
| tittel=Saucerful of Secrets: The Pink Floyd Odyssey
| utgivelsessted=
| forlag=Harmony Books
| side=
| isbn=0-517-57608-2
}}
*{{ Kilde bok | forfatter = Holm, Kurt E | utgivelsesår = 1995 | tittel = Gjennom lydmuren: Pink Floyd 30 år | isbn = 8278100004 | utgivelsessted = Leknes | forlag = S-forlaget | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2016011348027 | ref={{SfnRef|Holm1995}} }}
* {{Kilde bok
| forfatter=Fitch, Vernon og Mahon, Richard
| utgivelsesår=2006
| tittel=Comfortably Numb - A History of «The Wall», Pink Floyd 1978–1981
| utgivelsessted=
| forlag=PFA Publishing
| side=
| isbn=0-97777366-0-1
}}
* {{Kilde bok
| forfatter=Harris, John
| utgivelsesår=2005
| tittel=The Dark Side of the Moon - The Making of the Pink Floyd Masterpiece
| utgivelsessted=
| forlag=Fourth Estate
| side=
| isbn=0-00-719024-7
}}
*{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1988 | tittel = Historien om rock, 11: The Who og Pink Floyd | forfatter=Marcussen, Tor og Morten Jørgensen|isbn = 8252518117 | utgivelsessted = Stabekk | forlag = Den norske bokklubben | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014020348002 | ref= {{SfnRef|Marcussen1988}}}}

== Se også ==
* [[Pink Floyds liveopptredener]]

== Referanser ==
<references>
<ref name="Blokhus">{{ Kilde bok | forfatter = Blokhus, Yngve og Audun Molde| utgivelsesår = 1996 | tittel = Wow!: populærmusikkens historie | isbn = 8200227472 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Universitetsforl. | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008072900117 | side = }}</ref>

<ref name="Johnson">Johnson, Chad (2015). ''Pink Floyd-Guitar Signature Licks: A Step-by-Step Breakdown of David Gilmour's Guitar Styles and Techniques.'' Hal Leonard Corporation.</ref>
</references>

== Eksterne lenker ==
* {{Offisielle lenker}}
* {{Filmperson}}
* {{Musikklenker}}
* {{Somelenker}}
* [http://www.pinkfloydfan.net All Pink Floyd Fan Network] {{Wayback|url=http://www.pinkfloydfan.net/ |date=20051107090602 }}
* [http://www.brain-damage.co.uk Brain Damage]
* [http://www.pinkfloydonline.com Pink Floyd Online] {{Wayback|url=http://www.pinkfloydonline.com/ |date=20080502041951 }}
* [http://www.neptunepinkfloyd.co.uk Neptune Pink Floyd]


{{Anbefalt}}
{{Pink Floyd}}
{{Portal|Progressiv rock}}
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Pink Floyd| ]]
[[Kategori:Britiske rockegrupper]]
[[Kategori:Progressive band]]
[[Kategori:Medlemmer av Rock and Roll Hall of Fame]]
[[Kategori:Grammy Award-vinnere]]
[[Kategori:Band etablert i 1964]]