Redigerer Piktere

[[Fil:Pictish stone strathpeffer eagle.jpg|thumb|En inngravert piktisk stein fra [[Skottland]]]]
[[Fil:Serpent stone.JPG|thumb|Ormesteinen i Aberlemno, ''piktisk stein klasse I''.]]
'''Pikterne''' var et folkeslag som levde i det sentrale og nordlige [[Skottland]] fram til [[vikingtiden]]. Navnet fikk de kanskje av [[Romerriket|romerne]] fordi krigerne var tatovert eller malt. I romersk tid fantes to piktiske kongedømmer: et i sør, som stadig angrep Romerrikets nordgrense, og et i nord, som også omfattet [[Orknøyene]] og [[Shetland]]. Ca. [[841]] ble de forent med folket i [[Dalriada]], som var av [[Irland (øy)|irsk]] avstamning, under kong [[Kenneth I av Skottland|Kenneth mac Alpin]].

Pikterne kan ha vært en rest av en før-[[keltere|keltisk]] befolkning på De britiske øyer. De historiske kildene antyder at pikterne snakket et eget språk. Det har åpnet for akademisk diskusjon hvor det på den ene siden hevdes at det kan ha vært et særegent, kanskje et [[Indoeuropeiske språk|før-indoeuropeisk]], språk, mens det på den andre siden hevdes at det kan ha vært et [[Øykeltiske språk|øykeltisk språk]] beslektet med [[Brytoniske språk|sørlige brytoniske språk]]. Med tiden ble det språk de snakket uansett preget av og blandet med [[Keltiske språk|keltisk språk]] grunnet innvandring fra vest og sør. Lengst holdt piktisk språk og kultur stand i de nordligste delene av Skottland. Det [[Piktisk|piktiske språket]] døde trolig ut til fordel for [[Norrønt språk|norrønt]] på [[Shetland]] på [[1100-tallet]]. Nordmennene kalte dem for ''petene''.

== Det piktiske problem ==
[[Piktiske steinmonumenter]] fanget oppmerksomheten og fascinasjonen til de første oldtidsforskere og antikvarer i Skottland på grunn av [[bautastein]]enes unike symboler og andre karakteristiske trekk. Opp gjennom årene ble det skrevet mye om piktere, det folket som reiste disse steinene, men til tross for mengden av utgivelser har pikterne fått merkelapper som «gåtefull» og «et tapt folk» i henhold til de vage beskrivelsene i de antikke kildene. Pikternes gåtefulle status grunnes i de piktiske symboler, piktisk språk, piktisk matrilineær arvefølge (slektskapssystem som følger morens slekt i stedet for farens), pikternes [[barbar]]iske vesen, mangelen på piktiske skriftlige kilder (med få unntak), og det faktum at de «forsvant».

På midten av [[1950-årene|1950-tallet]] begynte forskningen å dra nytte av arkeologiske utgravninger. Et vendepunkt var en egen konferanse i [[Dundee]] i [[1952]] som førte til den første sammenhengende undersøkelse av piktisk arkeologi, utgitt i [[1955]] under den karakteristiske tittelen ''The Problem of the Picts'' (''Problemet med pikterne'').<ref>Foster, Sally: ''Picts, Gaels and Scots''. Side 15</ref>

Tittelen reflekterte mangelen på analyser som viste at arkeologiske funn faktisk var piktiske. Tittelen ble således et utsagn som bekreftet den populære forestillingen om at pikterne var et gåtefullt og annerledes folk. Historikeren [[Edward J. Cowan]] spissformulerte det piktiske problem: «På Side Tre i bortimot hvilket som helst ettbindsverk om skotsk historie forsvant pikterne. Og det har alltid forbauset meg at ingen spurte om hva i all verden som skjedde med dem. Tross alt snakker vi om tre fjerdedeler av befolkningen i nordlige Britannia».<ref>Sitert etter Magnusson, Magnus: ''Scotland. The Story of a Nation''. 2000. Side 47.</ref>

Det er først i de senere år, fra [[1980-årene|1980-tallet]] og framover, at forskerne har kunnet benytte seg av flere verktøy enn bare antikke kilder og diskutable kunsthistoriske analyser. De største framgangene kom kanskje med flyfoto som avdekket bosteder fra oldtiden som ellers var gått tapt gjennom moderne jordbruk. To framstående eksempler i nyere tid er oppdagelsen av Skottlands første vogngrav utenfor [[Edinburgh]] i [[2001]] og en «krigergrav» som ble avdekket i [[Alloa]] i [[2003]]. Fortsatt gir de pågående utgravningene ved [[Cladh Hallan]] i [[South Uist]] og [[Old Scatness]] nye overraskelser.<ref>Armit, Ian: ''Celtic Scotland''. Side 6</ref>
Til tross for at mye arkeologisk arbeid fortsatt gjenstår, har vår forståelse av pikterne blitt komplementert av et helt annet og langt mer omfattende bilde enn for kun noen tiår tilbake.<ref>Foster, Sally: ''Picts, Gaels and Scots''. Side 17</ref>

== Kilder ==
[[Fil:Claudius Ptolemaeus.jpg|thumb|left|[[Klaudios Ptolemaios]] nevnte tretten innfødte stammer i Skottland.]]
Det er først og fremst [[arkeologi]]ske utgravninger som har fortalt om piktisk historie, spesielt dens forhistoriske epoke. For den historiske epoke er det [[Romerriket|romerske]] kilder som gir de første skriftlige vitnemål om piktere, og de første historikere av [[Skottlands historie|skotsk historie]], som [[William Forbes Skene]], jobbet hovedsakelig med studiet av klassiske kilder. Den første autentiske redegjørelse om [[De britiske øyer]] og dens beboere synes å være gjort av en [[Karthago|karthagener]] ved navn ''Hamilicar'' i det femte århundre f.Kr., sitert av den [[latin]]ske forfatteren [[Avienus]]: Den største øya var bebodd av et folk kalt ''albiones''.<ref>''Festus Avienus de Oris Maritimis, v. 35'', se Skene</ref> I en senere avhandling, tidligere feilaktig tilskrevet [[Aristoteles]], nevnes innbyggerne også som ''albion'', men når [[Julius Cæsar]] invaderer nevnes et tilsynelatende annet folk, ''britanni'', noe som ga navn til [[Britannia (navn)|Britannia]].<ref>William F. Skene, D.C.L. (1836): ''[http://www.electricscotland.com/History/highlanders/index.htm The Highlanders of Scotland]'', se [http://www.electricscotland.com/History/highlanders/part1chap1.htm kapittel 1]</ref>

Den neste forfatteren som gir informasjon er [[Tacitus]] (død ca. [[117]]) i dennes verk om sin svigerfar [[Gnaeus Julius Agricola|Julius Agricola]] som var guvernør i [[romersk Britannia]] fra [[78]] til [[84]], ''Vita Agricola'' (''Livet til Agricola''.<ref>Norsk utgave finnes i Cornelius Tacitus: ''Agricola og Germania''. Thorleif Dahls kulturbibliotek, Aschehoug 1997.</ref>) Ettersom Tacitus var historiker tillegges hans redegjørelse større vekt, og på Agricolas tid var det tre grupper: ''britanni'', [[silurere]] og [[kaledoniere]] i [[Caledonia|Kaledonia]], det vil si dagens Skottland. Førstnevnte var lik [[Gallia|gallerne]], men de to siste gruppene var ulik art. William F. Skene trekker den slutning at kaledoniere i nordlige Britannia var etterkommere av de tidligere albionere som tidligere hadde vært spredd over hele Britannia. Britanni og silurere må derfor ha innvandret senere. Albion ble senere til [[Alba]], noe de [[Irland (øy)|irsk-gæliske]] benyttet som referanse på innbyggerne av Britannia, men som til slutt ble en referanse spesifikt for Skottland, se ''[[Opprinnelsen til kongedømmet Alba]]''.

[[Fil:LeningradBedeHiRes.jpg|thumb|Beda nevner piktere som et eget folk i sin kirkehistorie om anglerne, det vil si de engelske.]]
På [[3. århundre|200-tallet]] e.Kr. besto Kaledonia av hele tretten stammer, noe den [[Antikkens Hellas|greske]] forfatteren og geografen [[Klaudios Ptolemaios]] (død [[168]]) gir navn og posisjoner for. Den romerske historikeren [[Dio Cassius]] (død etter [[229]]) gjør det klart at det eksisterte kun en nasjon i de uerobrede områdene i nord, bestående av to formidable stammer ved navn ''[[maeatae]]'' og ''caledonii''. Likevel forsvinner disse ut av historien til fordel for et nytt navn, ''picti'', og dette navnet blir stående på folket i den nordlige delen av Britannia. Den første forfatteren som nevner piktere ved navn er en romersk [[retorikk|retoriker]] ved navn [[Eumenius]] som vi ellers vet svært lite om. Her nevnes «kaledoniere og andre piktere». Kaledoniere og piktere synes derfor å være ulike navn på det samme folket i Pictavia, og som Skene hevder, etterkommere av albionere.<ref>William F. Skene, (1836)</ref>

Den andre klassen med skriftlige kilder er fra [[middelalderen]]. Selv om svært lite av piktiske skrifter er blitt bevart, er piktisk historie siden [[6. århundre|500-tallet]] kjent fra en rekke kilder, inkludert [[Beda den ærverdige|Beda]]s geistlige historieverk ''[[Historia ecclesiastica gentis Anglorum]]'', helgenbiografier som [[Adomnán]]s om [[Columba av Iona]], og fra flere irske annaler ([[krønike]]r): ''[[Ulster-annalene]]'', ''[[Tigernach-annalene]]'', ''[[Inisfallen-annalene]]'', ''[[Annalene av de fire mesterne]]'', ''[[Clonmacnoise-krøniken]]'' som alle rapporterte hendelser i Skottland, noen frekvenser i [[Lebor Bretnach]], skotske revisjoner av Nennius' ''[[Historia Brittonum]]'', og fortsettelsen av Bedas verk med [[Symeon av Durham]]s ''[[Historia Regum Anglorum]]'', ''[[Annales Cambriae]]'' (''Annalene fra Wales'') og andre.

Piktere blir også nevnt i en [[norrøn]] kilde, ''[[Historia Norvegiæ]]'', som er en kort [[latin]]sk [[krønike]] om hovedsakelig [[Norge|norsk]] historie. Den ble skrevet av en ukjent norsk munk på slutten av [[12. århundre|1100-tallet]] og siden gjenfunnet i Skottland i [[1849]] i en kopi avskrevet på [[15. århundre|1400-tallet]]. ''Historia Norvegiæ'' inneholder også en del unike [[etnografi]]ske detaljer, blant annet «peti», det vil si piktere, som bodde på [[Orknøyene]] da nordmennene kom dit:

:''Disse landene var først bebodd av piktere (''Peti'') og irske munker (''Papae''). Av disse, den ene rasen, pikterne, små menn i legning, de gjorde underverk om morgenen og om kvelden i å bygge (stein) byer, men midt på dagen mistet de fullstendig alle sine krefter, og lurte rundt i frykt i sine små hus under jorda. Men på den tiden var øyene ikke kalt Orknøyene (''Orchades''), men Piktland (''terra Petorum'').''<ref>[http://www.rcahms.gov.uk/papar/introduction.html The Papar Project – Inception, Parameters and Purpose] {{Wayback|url=http://www.rcahms.gov.uk/papar/introduction.html |date=20081205053858 }} ved Barbara E. Crawford.</ref>

== Etymologi ==
Det navnet som pikterne selv benyttet for å beskrive seg er ukjent. Det [[gresk]]e ordet Πικτοί, latinsk ''Picti'', opptrer første gang i et panegyrisk skrift av [[Eumenius]] i år 297 f.Kr. og er blitt oppfattet som å bety «malte» eller «tatovert folk» (latin ''pingere'', «malt»), men det vet man ikke med sikkerhet. Det kan også referere til de uthogde [[Piktiske steinmonumenter|billedsteinene]] som folkeslaget har etterlatt seg. Begrepet kan også være en romersk forvansking av en lokal betegnelse.

Gælerne fra Irland og det skotske kongedømmet [[Dalriada]] kalte folket for [[Cruithin|cruithne]] (på gammelirsk ''cru(i)then-túath'', basert på en gammel-irsk rotord ''cruth''). Det var også folk referert til som Cruithne i [[Ulster]], spesielt kongene av Dál nAraidi ([[Dalaradia]], ikke til å forveksles med Dalriada).<ref>Cruithni er diskutert av Byrne: ''Irish Kings and High-Kings'', sidene 106–109, Ó Cróinín: ''Early Medieval Ireland'', side 48–50.</ref> [[Britonere|Britonene]], senere [[Wales|waliserne]] og [[Cornwall|korniske]] folk, i sør kjente til dem i P-keltiske formen for «Cruithne», som Prydyn.<ref>Gammelirsk ''cruth'' og [[walisisk]]e ''pryd'' er respektive Q- og P-keltiske former av et ord som betyr «form» eller «skapning»: det er tatt som en referanse til pikternes antatte praksis med å tatovere kroppene, uten at dette er bevist. Se [http://www.st-andrews.ac.uk/institutes/sassi/spns/INDEX2CH.pdf The Scottish Place-Name Society] og [http://www.ceantar.org/Dicts/MB2/mb11.html MacBain's Dictionary].</ref> Keltere i det nåværende England, Britannia, omtalte dem også som ''prydyn'' (tidlig walisisk ''*kwriteno-teutā'' eller det mer moderne ''pryd''). Deres gammelengelske navn ga den moderne skotske formen ''pechts''.<ref>Den angelsaksiske krønike benytter ''pihtas'' og ''pehtas''.</ref>

== Historie ==
=== Skottlands urbefolkning ===
[[Fil:CollierArgentCelte.jpg|thumb|Whitecleuch-kjeden, piktisk sølvkjede, indikasjon på høy status, en av ti kjente som eksisterer, datert til mellom 400 og 800 e.Kr.]]
Gjennom alle tider har befolkningsgrupper vandret, flyttet seg fra et sted til et annet av ulike årsaker; strid med naboer, utarming av jorda, sult, klimatiske endringer og bevegelser knyttet til handel. Historisk sett har intet landområde hatt en statisk og uforanderlig befolkning. Skottlands befolkning fra de eldste tider har vært preget av mindre innvandringer sørfra og nordfra i små puljer som har kommet i perioder, men arkeologiske utgravninger har ikke avdekket en stor innvandring som har erstattet den innfødte befolkningen med en ny. Isteden har mindre grupper av enkeltindivider og stammer kommet og blitt en del av den opprinnelige befolkningen på samme måte som denne har flyttet på seg innenfor det landområdet som vi i dag kaller for Skottland.

I to nyere bøker har [[Bryan Sykes]] og [[Stephen Oppenheimer]] argumentert for at hoveddelen av dagens britiske befolkning som helhet nedstammer fra innvandrere fra [[Den iberiske halvøy]] som kom til øyene i den [[Mesolitikum|mesolittiske]] tidsalderen og, om enn i mindre grad, i de [[Neolittisk tid|neolittiske]] tidsaldrene.<ref>Special report: [http://www.prospect-magazine.co.uk/article_details.php?search_term=oppenheimer&id=7817 «Myths of British ancestry»] {{Wayback|url=http://www.prospect-magazine.co.uk/article_details.php?search_term=oppenheimer&id=7817 |date=20200912063300 }} av Stephen Oppenheimer, ''Prospect Magazine'', oktober 2006 utg. 127</ref> Oppenheimer fremmer at [[geologi]] og [[klima]] har påvirket britenes [[genetikk]] og kultur på grunn av endringer i kystlinjene. Disse genetiske og kulturelle endringene stammer fra to hovedsoner med kontakt:

#Den [[Atlanterhavet|atlantiske]] gruppe, hovedsakelig fra [[Spania]] og [[Portugal]], til de vestlige britiske øyer.
#Nordlige Europa, opprinnelig over [[Doggerland]] til østlige England og fra [[Norge]] til nordlige [[Skottland]].

Vi kjenner ikke til hva disse opprinnelige innfødte innbyggerne i Skottland kalte seg selv, men de var forfedrene til pikterne: «Deres ytterste forfedre var det folket som bygde de store steinsirkler som [[Callanish]] på [[Lewis (Hebridene)]] i det tredje tusenåret f.Kr. i neolittisk tid, og rundhusene i den tidlige jernalder fra omtrent 600 f.Kr. og til 200 e.Kr. Vi har ingen bevis på noen betydelige invasjoner av Skottland etter den innledende bosetningen av bondefolk kort etter 4000 f.Kr. – det synes å ha vært svært lite friskt blod som kom i løpet av bronsealderen», slår historikeren [[Anna Ritchie]] fast.<ref>Ritchie, Anna: ''The Picts''. Historic Scotland, 1989. Sitat oversatt av Wikipedia.</ref> [[Romerriket|Romerne]] kalte deres land for Kaledonia etter en stamme ved navn [[kaledoniere|''caledonii'']], og et fellesnavn for de ulike stammene har også vært kaledoniere. Historikeren [[Peter Salway]], spesialist på [[romersk Britannia]], betrakter kaledoniere som bestående av innfødte piktiske stammer og antagelig også av [[Brytoniske språk|brytonisktalende]] britonske flyktninger fra sør. I denne forstand har pikterne «alltid» vært i Skottland fra ''før'' de blir nevnt med ''navn'' i de historiske kildene. Ved å se på den skotske førhistoriske epoken fra før pikterne kommer inn i de skriftlige kildene, er det også mulig å danne et inntrykk av og en bakgrunn for den piktiske kulturen.

Det har bodd mennesker i Skottland siden [[7500 f.Kr.]], først som [[jegere og samlere]] og fra rundt [[4. årtusen f.Kr.|4000 f.Kr.]] tilpasset de seg til [[Landbruk|jordbruk]] i liten skala og begynte å bygge store graver og rituelle monumenter. Skogene ble ryddet da befolkningen vokste, ny teknologi som [[keramikk]], og senere [[bronse]], ble innført. Ved rundt [[10. århundre f.Kr.|1000 f.Kr.]] var Skottland et befolket område hvor landskapet var blitt endret etter 2000 år med jordbruk, spredt med [[dommerring]]er (steinsettinger) og gravsteder.

[[Steinalderen]], [[bronsealderen]] og [[jernalderen]] er hendige begreper for å datere fortidsgjenstander, spesielt i [[Museum|museer]], og er mer eller mindre dekkende da disse periodene opptrer til forskjellige tider ved ulike steder i [[Europa]]. Skottlands forhistorie kan inndeles i følgende tidsforløp uten at datoene skal bli sett på som annet enn en indikasjon:<ref>Basert på skjema i Armit, Ian: ''Celtic Scotland''. Side 16, 76</ref>

* 1200–700 f.Kr.: den sene bronsealder
* 700–500 f.Kr.: innledende jernalder
* 500 f.Kr.–84 e.Kr.: tidlige historiske epoke
* [[84]]–[[400]] e.Kr.: romersk tidsepoke
* 400–[[900]] e.Kr.: piktisk tid eller [[tidlig middelalder]]

=== Bronsealderen ===
[[Fil:Pitmilly Law, near Boarhills, Fife, Scotland.JPG|thumb|En gravhøyde fra bronsealderen i Pitmilly Law i nærheten av Boarhills, lokalisert mellom St. Andrews og Kingsbarns. Det har blitt utgravd flere steingraver fra jordhaugen. {{Byline|Jim Bain}}]]
Den skotske førhistoriske tiden var alt annet enn statisk. Den er karakterisert av markante endringer over tid og ved ulike steder i landet. Endringene var heller ikke lineære i en rett linje mot et sentralisert førmoderne samfunn. Isteden var det ulike epoker av stabilitet og fred, og ustabilitet og ufred, samhold og fragmentering. Den keltiske romantikken som hovedsakelig ble oppfunnet på [[19. århundre|1800-tallet]], og som fortsatt preger populære forestillinger av den skotske historien, har fremmet en lettforståelig, definerbar og tidløs keltisk fortid, men den blir i liten grad bekreftet av arkeologiske spor.<ref>Morse, A. Michael: ''How the Celts came to Britain. Druids, Ancient Skulls and the Birth of Archaeology''. London 2006. ISBN 0-7524-3339-3. Side 9: «Kun tidlig på 18. århundre begynte forskere å skrive om oldtidens keltiske migrasjoner til disse øyene. Siden da har ideer om kelterne utviklet seg og blitt endret på overraskende vis. Hver generasjon har anvendt sin egen definisjon av kelterne og favorisert en egen metode i studiet av dem».</ref>

Den sene bronsealderen i Skottland og [[Storbritannia (øy)|Storbritannia]] så en slutt på de store monumentale byggverk i [[Neolittisk tid|den neolittisk tidsepoken]]. Fra en tid hvor religiøse ledere synes å ha tilhørt samfunnets elite, synes det som om småkonger og en form for [[aristokrati]] vokste fram. Ved [[Cairnpapple Hill]] ble steinsirklene revet og gjenbrukt for å bygge en ''cairn'', en [[gravrøys]], for å markere en individuell grav (gravmarkering).

Bronsealderen synes å fremme mindre enheter, dominert av krigergrupper i befestede områder. Med [[bronse]]n ble et omfattende handelsnettverk etablert, som ikke bare spredte og utvekslet gjenstander, men også kultur og mennesker, over store avstander. En del av de prestisjefylte gjenstandene ble muligens spredt som sosial markering framfor som en del av en økonomisk handel, det vil si som gaver assosiert med allianser og ekteskap.<ref>Armit: ''Celtic Scotland''. Side 20.</ref>

En type europisk bronsesverd, [[huggert]], fra tiden rundt 1200 f.Kr., var en kostbar og prestisjefylt gjenstand som viser til omfattende internasjonale kontakter. I Skottland er det mengder av disse langs elvedalene i øst og nord for [[Edinburgh]], men de er også funnet over resten av landet. Med dette sosiale og økonomiske internasjonale nettverket ble antagelig også språk spredt. Det er mulig at [[Keltiske språk|keltisk]] var et felles handelsspråk, et ''[[lingua franca]]'', som etter hvert blandet seg med innfødte språk og skapte dialekter og nye språk. Hvilket språk de førhistoriske beboerne av Skottland snakket er ukjent, men det var antagelig preget av keltisk innflytelse.<ref>Armit: ''Celtic Scotland''. Side 23-24.</ref>

=== Jernalderen ===
[[Fil:Dunnottar Castle 2007-08-25 (1).jpg|thumb|Dunnottar Castle lå i det piktiske kjerneområdet. {{Byline|Maciej Lewandowski}}]]
Rundt 700 f.Kr. begynte de europeiske nettverkene å kollapse. Grunnen var [[jern]] som det nye metallet for våpen og redskaper. Jernmalm var mindre sjeldent, og bronsehandelen brøt sammen. De små stammesamfunnene i Skottland synes å ha blitt mer innadvendte og selvberget, noe som fremmet regionale kulturer. Enorme anstrengelser og ressurser gikk med til å bygge monumentale hus og festningsverker, mens ofringer til guder synes å svinne hen eller hadde allerede vært forsvunnet i flere århundrer. Bronsealderens preg av språklig og kulturell utveksling hadde uansett en effekt da [[Romerriket]] invaderte [[Britannia (navn)|Britannia]] og siden Skottland, ved at stammene, til tross for deres fragmentering, var like nok for romerne til at de betraktet dem som ett felles folk.<ref>Armit: ''Celtic Scotland''. Side 24-25.</ref>

Et stort antall store og små festningsverker ble spredt over nordlige Skottland på bakker og høydedrag i løpet av jernalderen. Området mellom [[Forth]] og [[Tyne (Skottland)|Tyne]] har de fleste, nær 90 prosent. Historikerne mente lenge at festningsbygningen opphørte med romertiden da ''pax romana'' tillot bønder i sørlige Skottland å leve relativt uforstyrret for krigergrupper, skjønt [[Karbondatering|radiokarbonsk datering]] tyder på at utviklingen med å bygge festninger stoppet opp ''før'' romerne angrep Skottland.<ref>Armit: ''Celtic Scotland''. Side 47.</ref> De stadige angrepene mot de romerske befestningene viser at det var en krigsadel som hadde sin makt ved å kontrollere folk, land og jordbruk.

I mange områder synes det som om landeiende familier eller stammer stort sett var uavhengige, noe som er uttrykt ved bygging av ''[[crannóg]]'' og [[atlantiske rundhus]]. Lokale tradisjoner ble utviklet, [[dialekt]]er oppsto, og kulturelle forskjeller ble etablert. Samtidig virker det som om en økt sentralisering var i anmarsj da noen stammer organiserte seg for større prosjekter som å etablere grenser og kultivere større skogområder. Da den romerske historikeren [[Dio Cassius]] skrev fordomsfullt rundt 220 e.Kr. at de nordlige stammene ikke hadde «kultivert land, men levde av husdyrhold og jakt og av visse former for bær», og la til at de levde nakne, uten skotøy og bodde i telt, blir denne beskrivelsen motsagt av arkeologi.

Den er få bevarte gravplasser som kan gi informasjon om jernalderens folk, isteden kan man se på den neolittiske graven ved [[Isbister]] på Orknøyene: gjennomsnittlig høyde var 170&nbsp;cm for menn og 163 for kvinner. Alle var kraftig bygd, men viste slitasje fra hardt arbeid fra barndommen av. Kvinnene hadde merker på skallene fra å ha slept last med bånd rundt pannen. Det synes som fødselsdødeligheten var høy og levealderen kort, med få eldre medlemmer. Det er statistiske likheter mellom dette samfunnet og senere samfunn på Hebridene.<ref>Armit: ''Celtic Scotland''. Side 27.</ref>

En annen beskrivelse som angår deres etterkommere, kommer fra [[Tacitus]] tusen år senere, som nevner at [[kaledoniere]] hadde rødt hår og store lemmer (''Agricola'', 11), noe som sammenfaller med [[Ammianus Marcellinus]]' beskrivelse av [[Gallia|gallere]] som «Bortimot alle gallere er høye og har lys hud med rødt hår».<ref>[https://web.archive.org/web/20040204175150/http://members.aol.com/scothist/scot3.html Four Peoples – One Nation?] av Robert M Gunn</ref> Et halv århundre senere refererer norrøne kilder (se over) at et karakteristisk trekk for befolkningen på Orknøyene var at de var småvokste. Det er vanskelig på disse generelle opplysningene å trekke ut troverdige etniske trekk for Skottlands førhistoriske befolkning.

=== Romerriket: Mons Graupius ===
[[Fil:Statue of Agricola at Bath cropped.png|thumb|upright|Statue av Agricola i [[Bath]], England.]]
Etter noen innledende forsøk invaderte [[Romerriket]] ved keiser [[Claudius]] i år [[43]] e.Kr. og provinsen [[Romersk Britannia]] ble formelt opprettet, men det tok romerne rundt førti år med gradvis framgang for å få total kontroll. Ved år [[79]] var hele nåværende [[England]] og [[Wales]] erobret, kun den nordlige delen lå igjen. For romerne var det ukjente landet ''terrae incognitae'' befolket av ville, grusomme [[barbar]]ere. I henhold til romerske kilder var det tre stammer i det skotske lavlandet; ''[[votadiniene]]'' i øst i [[Lothian]], ''[[Novantae og Selgovae|novantae]]re'' i sørvest ([[Dumfries]] og [[Galloway]]), og mellom disse [[selgovae]]re, men lenger nord lå det ytterligere stammer, blant annet de som Tacitus refererte kollektivt til som ''caledonii'', [[kaledoniere]].

I år [[80]] dro den romerske guvernøren [[Gnaeus Julius Agricola|Julius Agricola]] på et omfattende felttog nordover. Med seg hadde han sin svigersønn [[Tacitus]], som i år [[98]] skulle utgi sin beretning om felttoget i boken ''Livet til Agricola''. Antagelig hadde stammene i nord lenge hørt om romerne, blant annet fra [[britonere]] i landflyktighet, men de kunne neppe forestille seg den romerske krigsmaskinens velde. Agricola sendte niende legion opp mot votadiniene, mens tyvende legion bevegde seg på vestsiden av [[Annandale, Skottland|Annandale]] til de møttes ved [[Firth of Forth]] og marsjerte opp til [[Firth of Tay]]. Ved år 82 var novantaene underlagt, avtaler og allianser var blitt inngått og det romerske grepet festet med å bygge en rekke festninger mellom [[Clyde]] og [[Forth]].

Agricola overvintret i [[Tay]] med tre legioner, og om våren fortsatte hæren videre nordover, overmannet alle innfødte bosetninger og bygde en rekke midlertidige [[borg]]er. Agricolas strategi var å tvinge kaledonierne til åpen kamp. De ulike stammene samlet seg under én leder, [[Calgacus]] (muligens avledet fra et gæliske ordet ''calgath'' som betyr «sverdmann»), og som i Tacitus’ litterære [[retorikk]] ga følgende tale til sine menn før [[slaget ved Mons Graupius]]: ''«...om deres fiende har rikdom, har de grådighet; om han er fattig, er de ambisiøse; verken Øst eller Vest kan stagge deres appetitt… Å plyndre, slakte, stjele – disse tingene som de feilaktig kaller et ‘imperium’: de skaper en ørken og kaller det for fred!»''<ref>Magnusson, Magnus (2000): ''The Story of Nation'', New York. Side 18.</ref>

Det deltok hele 15&nbsp;000 av de innfødte ved Mons Graupius i henhold til romerske kilder, noe som sannsynligvis er en grov overdrivelse for å fremheve den romerske hærens tapperhet. [[Tacitus]] ga grunnene til kaledoniernes nederlag: til tross for én valgt leder kjempet de nordlige stammene hver for seg uten disiplin under tallrike høvdinger, og benyttet stridsvogner for å skremme motstanderen. Deres nedslakting og knusende nederlag var gitt, men selv om kaledonierne ble beseiret var de ikke knekt. Agricolas tid som guvernør var snart ute og han ble kalt tilbake til [[Roma]]. Det ble intet nytt romersk forsøk på å ta høylandet. I år [[87]] begynte de å trekke seg tilbake, konstant angrepet av de lokale stammene, og ved år [[105]] hadde romerne trukket forsvarslinjen mellom [[Solway Firth|Solway]] og [[Tyne (Skottland)|Tyne]].

=== ''Conspiratio barbarica'' ===
[[Fil:Roman.Britain.northern.topo.with.walls.jpg|thumb|Kart over nordlige Romerske Britannia og landet mellom Hadrians mur og Den antoninske mur markert i hvitt.]]
Den langvarige effekten av Agricolas invasjon var imidlertid ubetydelig. Arbeidet med en betydelig romersk festning av jord og tømmer i [[Inchtuthill]] ved elven [[Tay]] i østlige Skottland som en base for 5&nbsp;000 soldater ble oppgitt før den ble ferdig, og soldatene ble trukket tilbake sørover.<ref>Den romerske festningen, opprettet tidlig på 80-tallet og forlatt i år 87. Festningen ble utgravd og utforsket av Shephard Frere et al. mellom 1952 og 1965. Pitts, L. & Frere, S. (1985): ''Inchtuthill: the Roman legionary fortress excavations 1952–65''. London: Society for the Promotion of Roman Studies.</ref>

I år [[122]] besluttet keiser [[Hadrian]] å forsegle grensen mot de nordlige stammene og fikk bygget [[Hadrians mur]] som strakte seg fra kyst til kyst mellom [[Wallsend]] og [[Solway Firth]], 117&nbsp;km lang. Det var den første formelle deling av Britannia. Tyve år senere forsøkte romerne igjen å trenge inn på piktisk område og bygde [[Den antoninske mur]] mellom fjordarmene [[Firth of Clyde|Clyde]] og [[Firth of Forth|Forth]]. Byggingen startet i [[142]], og var fullført i [[144]]. Muren var 60&nbsp;km lang og var ment å erstatte Hadrians mur som lå 160&nbsp;km lenger sør. Den var befestet i førti år før romerne ga den opp, frustrert av det ugjestmilde terrenget, og trakk seg tilbake til Hadrians mur i år [[164]]. Istedenfor å legge Piktland under seg endret de politikk til å holde pikterne ute. Etter en serie angrep i [[197]] besøkte keiser [[Septimius Severus]] provinsen i [[208]] og fikk reparert deler av muren i forbindelse med et felttog i de nordlige delene av Britannia.

Pikterne fortsatte å angripe romerske bosetninger. Ved år [[306]] var angrepene mer enhetlige og bedre organisert, og passerte Hadrians mur og trengte sørover. Motivasjonen for angrepene synes å være å skaffe seg utbytte i form av rikdommer. Keiser [[Konstantius I]] ble tvunget til å beskytte nordgrensen med ytterligere ressurser. Ved flere fronter over Europa støtte romerne på problemer. Mens romersk makt ble stadig svekket, ble pikterne stadig modigere og piktiske krigsbander herjet sør for Hadrians mur i [[342]], [[360]] og [[365]].

Pikterne slo seg sammen med keltere fra Irland i et koordinert angrep i [[367]] som romerne kalte for ''[[conspiratio barbarica]]'', «barbarenes konspirasjon» ved at [[saksere]] fra [[Germania]] angrep Britannia i vest, og det var samtidig mytteri i romernes egne rekker. Romerne slo tilbake, og ved slutten av året var barbarene drevet tilbake, mytteristene henrettet, og Hadrians mur gjenerobret. Romerne angrep selv nord for muren i [[369]] og [[384]], men det var kortlivet suksess. Romerne forlot Britannia i [[410]] for aldri å vende tilbake.<ref>Moffat, Alistair (2005): ''Before Scotland: The Story of Scotland Before History''. London. Thames & Hudson. ISBN 050005133X. Sidene 297-301.</ref> På [[5. århundre|400-tallet]] falt Romerriket sammen. Betaling og forsterkning opphørte å komme til nordgrensen. Romerske soldater, mange tropper fra andre land, mange med hustru og familie i Britannia, forlot sine poster.

=== Piktland ===
[[Fil:DunnichenHill.jpg|thumb|I nærheten av Dunnichen ([[Angus|Forfarshire]]) vant pikterne [[Slaget ved Dunnichen|et avgjørende]] slag mot Northumbria i 693. {{Byline|Karen Vernon}}]]
«De lever i hytter, går nakne og uten sko. De har stort sett et demokratisk styresett, og er meget tilbøyelig til tyveri. De kan bære sult og kulde og alle former for besværligheter; de vil trekke seg tilbake til sine myrland og holde ut i dagevis med kun hodet stikkende opp over vannet, og i skogene vil de ernære seg på bark og røtter,» skrev [[Dio Cassius]] nedlatende om pikterne i en blanding av frykt og beundring.<ref>All About Scotland: ''[http://www.visitscotland.com/guide/scotland-factfile/scottish-history/romans The Romans]''</ref>

Piktland hadde tidligere blitt beskrevet av antikke kilder som området til en stamme ved navn Caledonii.<ref>''Caledonii'' av [[Tacitus]], [[Klaudios Ptolemaios]], og som ''Dicalydonii'' av [[Ammianus Marcellinus]]. Merk at Klaudios Ptolemaios viser til sjøen vest for Skottland som ''Oceanus Duecaledonius''.</ref>
Andre stammer som også er sagt å ha eksistert i det samme omtrentlige området omfatter ''Verturiones'', ''Taexali'' og ''Venicones''.<ref>Klaudios Ptolemaios, Ammianus Marcellinus.</ref>
Med unntak av kaledonerne kan navnene være andre- eller kanskje tredjehåndskilder, kanskje også rapportert til romerne av kilder som snakket [[Brytoniske språk|brytoniske]] eller galliske språk.<ref>Caledonii er også attestert i en gravmarkering i [[romersk Britannia]].</ref>

[[Fil:Pictish Stone at Aberlemno Church Yard - Battle Scene Detail.jpg|thumb|left|Piktisk steinmonument i Aberlemno som viser en slagscene, antagelig [[slaget ved Dunnichen]].]]
Pikternes skriftlige historie begynner i [[tidlig middelalder]]. Det virker ikke som om de var en dominerende makt i nordlige Storbritannia i løpet av hele perioden. Først dominerte gælerne av [[Dalriada]]-regionen, men som gikk på en rekke tap i kamper i løpet av begynnelsen av [[7. århundre|600-tallet]] ved Degsastan i det første tiåret av århundret og flere ganger under Domnall Brecc i de tredje og fjerde tiårene. [[Anglere|Anglerne]] av [[Bernicia]] overkjørte de tilstøtende kongedømmene og nabokongedømmet [[Deira]] (Bernicia og Deira ble senere kollektivt til [[Northumbria]]) ble det mektigste kongedømmet på De britiske øyer.<ref>For kongedømmene Bernicia og Northumbria, se f. eks. Higham: ''The Kingdom of Northumbria''.</ref>
Pikterne ble sannsynligvis skattskyldig til Northumbria fram til regimet til [[Bridei III av pikterne|Bridei mac Beli]], konge av [[Fortriu]] og overkonge av pikterne mellom [[671]] og til hans død i [[693]], da anglerne gikk på et nederlag i [[slaget ved Dunnichen]]. Tapet bremset anglernes utvidelser nordover. Northumbrianerne fortsatte likevel å dominere det sørlige Skottland i resten av den piktiske perioden.

I løpet av kongedømmet til kong [[Óengus I av pikterne|Óengus, sønn av Fergus]] ([[729]]–[[761]]) var Dalriada underlagt og styrt av en piktisk konge, og selv om Dalriada hadde sine egne konger fra [[760-årene|760-tallet]] synes det likevel ikke som om de kom tilbake til fordums makt.<ref>Broun: «Pictish Kings», forsøker å rekonstruere den forvirrende senere historie til Dalriada. Tausheten til de irske annalene blir ignorert av Bannerman i «The Scottish Takeover of Pictland and the relics of Columba».</ref> En senere piktisk konge, [[Caustantín av pikterne|Caustantín mac Fergusa]] ([[793]]–[[820]]), fikk plassert sin sønn [[Domnall mac Caustantín|Domnall]] på Dalriadas trone ([[811]]–[[835]]).<ref>Etter Broun: «Pictish Kings», men den senere historien til Dalriada er meget dunkel.</ref> Et piktisk forsøk på oppnå samme dominans over [[britonere|britonene]] i [[Kongedømmet Strathclyde|Alt Clut]] ([[Dumbarton]]) var derimot ikke like suksessfullt.

[[Fil:StèleRocheCelte.jpg|thumb|Detalj fra en stein med utskåret piktisk dyremotiv. Fra utstillingen ''Celts and Scandinavians, artistic encounters'', 2008 - 2009, Musée National du Moyen-Âge, Paris]]
[[Vikingtiden]] brakte med seg større endringer til Storbritannia og Irland, og ikke mindre i Skottland enn andre steder. Kongedømmet Dalriada ble knust, i det minste på midten av [[9. århundre|800-tallet]] da [[Kjetil Flatnese]] etter sigende skal ha grunnlagt et kongedømme på de ytre øyene. Mektige Northumbria underkastet seg også for de norrøne mennene fra [[Norge]] (og etter hvert også fra [[Danmark]]), som dannet kongedømmet [[Jorvik]], og kongedømmet [[kongedømmet Strathclyde|Strathclyde]] ble også meget påvirket. Kongen av Fortriu, [[Eogán mac Óengusa]], kongen av Dalriada, [[Áed mac Boanta]], og mange andre ble drept i et mektig slag mot vikingene i [[839]].

''[[Ulster-annalene]]'' forteller for samme år: «De (vikingene) vant et slag mot mennene fra Fortriu, og Eóganán, sønn av Aengus, Bran, sønn av Óengus, Aed, sønn av Boanta, og andre bortimot talløse falt her». I kjølvannet av denne katastrofen kom Cínaed mac Ailpín ([[Kenneth I av Skottland|Kenneth MacAlpin]]) i løpet av [[840-årene|840-tallet]] og fylte tomrommet, brakte makt til sin familie som siden ville presidere over de siste dagene til det piktiske kongedømmet. Fra restene av det tidligere kongedømmet Dalriada og det piktiske kongedømmet ble det nye kongedømmet [[Alba]] dannet, skjønt Cínaed mac Ailpín selv ble aldri mer enn konge av pikterne.

Tilstedeværelsen av norrøne vikinger, dansker som nordmenn, kan ikke undervurderes i den tidlige middelalder: De samlet de angelsaksiske kongedømmene til ett og således fremmet [[England]] som en nasjon. De fremmet irsk nasjonalisme mot de fremmede og bidro til å forsone Piktland og Dalriada i Skottland mot en felles fiende.

Under kongedømmet til Cínaeds sønnesønn, [[Konstantin II av Skottland|Caustantín mac Áeda]] ([[900]]–[[943]]), ble pikternes kongedømme til Alba. Endringen fra Piktland til Alba kan kanskje ikke ha vært merkbart i begynnelsen, da vi ikke kjenner til det piktiske navnet for deres land trenger det ikke å ha vært en endring i det hele tatt. Pikterne, sammen med deres språk, forsvant ikke plutselig. Forvandlingsprosessen som smeltet pikterne og gælerne sammen til ett folk kan ha begynt noen generasjoner tidligere, fortsatte under Caustantín og hans etterfølgere. Samtlige innbyggerne av Alba ble til «skotter» sannsynligvis i løpet av 1000-tallet og pikterne synes deretter å ha blitt glemt,<ref>Broun: «Dunkeld», Broun: «National Identity», Forsyth: «Scotland to 1100», side 28–32, Woolf: «Constantine II»; sammenlign med Bannerman: «Scottish Takeover», som representerer det tradisjonelle synet.</ref> men forble tilstedeværende i myter og sagn.

== Konger og kongedømmer ==
* ''Se også: [[Liste over konger av pikterne|Liste over pikternes konger]]''
[[Fil:The St Andrews Sarcophagus 1 (3580235557).jpg|thumb|Avbildningen av Bibelens [[Kong David]] som dreper en løve (til høyre) på kongesarkofagen i [[St. Andrews]] (''St Andrews Sarcophagus'') er antatt å representere den piktiske kongen [[Óengus I av pikterne|Óengus]] fra 700-tallet. Han er kledd som en [[Senantikken|senantikk]] romersk keiser og bærer hva som antagelig er en [[fibula (spenne)]], tilsvarende som keiser [[Justinian I den store|Justinian I]] har på mosaikken ved San Vitale i [[Ravenna]].<ref>Se Edwards, Charles: «'The Continuation of Bede'»; Yorke, ''Conversion'', ss. 236–237; Henderson, ss. 105ff. For tilsvarende bilder, se Henderson & Henderson, ss. 130–132.</ref>]]
Piktlands tidligste historie er, som tidligere nevnt, uklar. I senere perioder har det eksistert flere konger som har styrt adskilte kongedømmer, med en konge, stundom to, og mer eller mindre dominert deres mindre naboer.<ref>Broun, «Kingship», for Irland se, eksempelvis Byrne, Irish Kings and High-Kings, og mer generelt Ó Cróinín, Early Medieval Ireland.</ref> ''De Situ Albanie'', et senere dokument, ''Den piktiske krønike'', ''Duan Albanach'', sammen med irske legender, har blitt benyttet for å argumentere for at det har eksistert syv piktiske kongedømmer. Disse er som følgende, de i halvfet er kjent for å ha hatt konger, eller er på andre måter attestert i den piktiske perioden:

* Cait, liggende i dagens Caithness og Sutherland
* Ce, liggende i dagens Mar and Buchan
* '''Circinn''', kanskje liggende i dagens [[Angus]] og [[Kincardineshire|Mearns]]<ref>Forsyth: «Lost Pictish Source» i Watson: ''Celtic Place Names'', sidene 108–109.</ref>
* Fib, dagens sted [[Fife]], kjent til denne dag som «kongedømmet Fife»
* Fidach, sted ukjent 
* '''Fotla''', dagens Atholl (Ath-Fotla)<ref>Bruford: «What happened to the Caledonians» i Watson: ''Celtic Place Names'', sidene 108–113.</ref>
* '''[[Fortriu]]''', beslektet med verturionene til romerne; nylig påvist å ha sin beliggenhet i dagens [[Moray]].<ref>Woolf: ''Dun Nechtain''; Yorke: ''Conversion'', side 47. Sammenlign med tidligere verker som Foster: ''Picts, Gaels and Scots'', side. 33.</ref>

Det kan ha eksistert andre og mindre kongedømmer. Noen bevis hentyder at et piktisk kongedømme eller høvdingdømme kan ha eksistert på Orknøyene.<ref>Adomnán: ''Life of Columba'', redaktørens noter på sidene 342–343.</ref> ''[[De Situ Albanie]]'' er ikke en spesielt pålitelig kilde, og antallet kongedømmer, et for hver av sønnene til [[Cruithne]], den mytiske kongen som skal ha grunnlagt pikterne, blir som regel lest med skepsis.<ref>Broun: ''Seven Kingdoms''.</ref> Det man kan slå fast, uansett antallet store og små kongedømmer, var at Piktland ikke var et forent samfunn eller nasjon.

I løpet av den historiske epoken og pikternes skrevne historie synes det som om kongedømmet Fortriu har vært dominerende, såpass mye at kongen av Fortriu og kongen av pikterne kan ha hatt samme betydning i annalene. Dette var tidligere antatt å ligge i området rundt [[Perth (Skottland)|Perth]] og sørlige [[Strathearn]], men nyere forskning har overbevisende plassert kjerneområdet for Fortriu i Moray (et område som omfattet et langt større område i [[høymiddelalderen]] enn dagens skotske fylke Moray).<ref>Woolf: ''Dun Nechtain''.</ref>

[[Fil:DupplinHarper.jpg|upright|thumb|left|«Harpespilleren», et av motivene på [[Dupplin-korset]].]]
Det har blitt hevdet at pikterne praktiserte matrilineær arv basert på irske legender og et utsagn i [[Beda den ærverdige|Beda]]s historie. Det Beda faktisk sier er at pikterne benyttet matrilineær arverekkefølge i unntakssituasjoner.<ref>Bede, I, c. 1</ref> Pikternes konger da Beda skrev var [[Bridei IV av piktere|Bridei]] og [[Nechtan mac Der-Ilei|Nechtan]], sønner av en kvinne ved navn [[Der-Ilei]], datter av en tidligere piktisk konge, og disse brødrene krevde hver for seg tronen ved deres mor.<ref>Clancy: «Nechtan».</ref>

I [[Irland (øy)|Irland]] var konger forventet å komme fra de som hadde en oldefar som hadde vært konge.<ref>Byrne: ''Irish Kings and High-Kings'', sidene. 35–41 & sidene. 122–123, se også side 108 & side 287, hevder at «derbfhine» ble praktisert av ''cruithni'' i Irland.</ref> Kongelige fedre ble ikke ofte etterfulgt av sine sønner, ikke av den grunn at pikterne praktiserte matrilineær arv, men antagelig ettersom de ofte ble etterfulgt av deres bror eller fetter ved at disse sannsynlig var å betrakte som erfarne menn med autoritet og derfor hadde den nødvendige støtte for å bli konge.<ref>Byrne: ''Irish Kings and High-Kings'', side. 35, «Elder for kin, worth for rulership, wisdom for the church» = «Den eldste for slekt, verdig for styre, kirkens visdom». Se også Foster: ''Picts, Gaels and Scots'', sidene 32–34, Smyth: ''Warlords and Holy Men'', side 67ff.</ref>

Kongeverdighetens vesen endret betydelig i løpet av århundrene i piktisk historie. Mens kongene måtte være dyktige krigsledere for å opprettholde deres autoritet, ble kongeverdigheten etter hvert mindre personlig og mer institusjonalisert. Byråkratiske kongedømmer lå fortsatt i framtiden da Piktland ble til [[Alba]], men kirkens støtte og den tilsynelatende evnen til et lite antall familiemedlemmer å kontrollere kongedømmet det meste av tiden etter [[7. århundre|600-tallet]] og framover bidro til å skaffe en betydelig grad av stabilitet. I det meste av den samme perioden møtte pikternes naboer i Dalriada og Northumbria betydelige vanskeligheter med arveetterfølgen og styret.<ref>Broun: «Kingship», Broun: «Pictish Kings»; for Dalriada, Broun: «Dál Riata», for et mer positivt syn, se Sharpe: ''The thriving of Dalriada''; for Northumbria, Higham: ''Kingdom of Northumbria'', sidene 144–149.</ref>

De senere [[mormaer]] er antatt å ha hatt sin opprinnelse i piktiske tider, og for å ha blitt etterlignet, eller inspirert av northumbrianske forbilder,<ref name="Nobility">Woolf: «Nobility».</ref> Det er uklart om mormaer var opprinnelig tidligere konger, kongelige embetsmenn eller lokale adelige, eller en slags kombinasjon av disse. Likeledes, piktiske ''shire'' (grevskap, fylke) og ''thanage'' (herredømme styrt av thane), spor av hva som er blitt funnet i senere tider, er antatt å ha blitt tatt opp fra pikternes sørlige naboer,<ref>Barrow: «Pre-Feudal Scotland», Woolf: «Nobility».</ref>

== Samfunn ==
[[Fil:Burghead Bull-1.jpg|thumb|180px|left|Burghead-okse.]]
[[Fil:British kingdoms c 800.svg|thumb|Britannia rundt år [[800]].]]
Arkeologiske utgravninger og forskning gir ikke støtte til en matrilineær (slektskapssystem som følger morens slekt og ikke farens) kultur i Piktland, men forteller tvert imot om et samfunn som ikke skiller seg nevneverdig fra tilsvarende gæliske eller kontinentale samfunn, heller ikke spesielt forskjellig fra [[angelsaksere]] i sør.<ref>Se eksempelvis Campbell: ''Saints and Sea-kings'' for gælere; Lowe: ''Angels, Fools and Tyrants'' for britonere og anglere.</ref>

Selv om analogier og kunnskap om andre «keltiske» samfunn kan være nyttige, strekker disse seg over et meget stort geografisk område, og å støtte seg på kunnskap om førromerske [[Gallia]] eller Irland på [[13. århundre|1200-tallet]] som veiledning i forståelse av det piktiske samfunnet på [[6. århundre|500-tallet]], kan bli svært misvisende om analogiene strekkes for langt.<ref name="Nobility" /> I det hele tatt å karakterisere jernalderens pikterne som «keltiske» er i seg selv misvisende da begrepet keltisk er både vagt og assosiert med mystikk. «Keltisk» er derfor et begrep som moderne arkeologer forsøker å unngå.<ref>Armit, Ian: ''Celtic Scotland''. London 2005. Side 10: «Det er ingen enkel sak å definere hva vi mener med «keltisk», spesielt i henhold til den førhistoriske fortid. Talere av keltiske språk, eksempelvis, kan nødvendigvis ikke korrespondere nøyaktig med de som lagde keltisk kunst, og ingen av disse menneskene trenger å ha hatt tanker om seg selv som keltere, eller tilsluttet en felles kultur eller identitet».</ref>

Som med de fleste folkegrupper i nordlige Europa i løpet av senantikken, var pikterne bønder som levde i små samfunn. [[Tamfe]] og [[hest]]er var et synlig tegn på rikdom og prestisje, [[Tamsau|sau]]er og [[gris]]er ble holdt i store antall, og stedsnavn tyder på at sesongpreget gårdsarbeid som [[seter]]drift var vanlig. Dyrene var av mindre størrelse enn de som ble avlet fram senere, skjønt det ble fraktet inn hester som [[avlsdyr]] fra Britannia til Irland for å øke størrelsen på de innfødte hestene. Irske kilder antyder at en elite var opptatt av å konkurrere på størrelsen til husdyrene, og dette kan også ha skjedd i Piktland. Piktiske steinutskjæringer viser bilder av jakt med [[Tamhund|hund]]er, men tilsynelatende ikke med [[falker]] som i Irland.

Avlingen besto av [[Hveteslekten|hvete]], [[Bygg (korn)|bygg]], [[havre]] og [[rug]]. Grønnsaker omfattet [[grønnkål]], [[kål]], [[Løkfamilien|løk]], [[Purreløk|purre]], [[erteslekta|erter]], [[bønne]]r, [[Vanlig nepe|turnips]] og [[gulrot]], og noen sorter som ikke lenger er vanlige som kulturplanter, eksempelvis [[søtkjeks]] (''sium sisarum''). Planter som [[villøk]], [[Brennesler|nesle]] og [[Engelskkarse]] kan også ha blitt samlet i ødemarken av kvinnene. Gårdsdriften skaffet også hud og lær, men [[Ull (tekstil)|ull]] var den viktigste kilden for klær. Også [[lin]] var vanlig, skjønt det er ikke klart om det ble dyrket for fibrene, oljen eller som mat. I [[Norge]] hadde eksempelvis lin en sakral betydning i det førkristne samfunnet. [[Fisk]], [[skalldyr]], [[seler|sel]] og [[Hvaler|hval]] ble fanget langs kysten og elvene. Viktigheten av tamdyr tyder på at kjøtt og melkeprodukter utgjorde en betydelig andel av kostholdet.<ref>Foster: ''Picts, Gaels and Scots'', sidene 49–61. Fergus Kelly: ''Early Irish Farming: a study based mainly on the law-texts of the 7th and 8th centuries AD'' (School of Celtic Studies/DAIS, Dublin, 2000. ISBN 1-85500-180-2) gir et omfattende gjennom av gårdsdrift i Irland, om enn ikke i Skottland, i den midtre piktiske epoken.</ref>

Det finnes ingen piktisk motpart til områder av fortettet bosetning rundt viktige festningsanlegg som i [[Gallia]] og sørlige Britannia, og heller ikke noen form for betydningsfulle urbane bosetninger er kjente. Større, men ikke store, bosetninger eksisterte rundt kongelige festninger, slik som ved [[Burghead]], eller tilknyttet religiøse hus som klostre. Byer i moderne forstand oppsto ikke i Skottland før på [[12. århundre|1100-tallet]].<ref>Det indre av festningen ved Burghead var på 5 hektar i størrelse, se Driscoll: «Burghead»; sørlige britonske bosetninger var langt større, se Pryor: ''Britain AD'', sidene 64–70. For opprettelsen av skotske byer, se Dennison: «Urban settlement: medieval».</ref>

Dagliglivets teknologi er ikke godt dokumentert, men arkeologiske spor synes å være tilsvarende de i Irland og i det angelsaksiske England. Nyere forskning har funnet [[vannmølle]]r i Piktland. Tørkeovner ble benyttet for å tørke hvete- eller byggkjerner, noe som ellers ikke er lett i et skiftende, temperert klima.<ref>Foster: ''Picts, Gaels and Scots'', side 52–53.</ref>

De tidlige piktere ble knyttet til [[pirat]]virksomhet og herjingstokter langs kysten av romerske Britannia. Selv i senmiddelalderen var forskjellen mellom handelsfolk og pirater stundom uklar, tilsvarende som med [[norrøn]]e [[viking]]er, slik at piktiske pirater var sannsynligvis like gjerne handelsmenn ved enkelte anledninger. Det er antatt at handelen brøt sammen da romerne trakk seg ut av Britannia på 400-tallet, men graden er sannsynligvis overdrevet. Det er kun begrenset bevis for handel over lange distanser med Piktland, men [[Drikkeglass|glass]] og [[porselen]], som handelsfartøyer fra Gallia sannsynligvis har fraktet opp til [[Irskesjøen]], har blitt avdekket. Denne handelen kan ha blitt kontrollert fra [[Dunadd]] i [[Dalriada]] hvor luksusvarer synes å ha vært vanlig. Det var samtidig en hyppig handel over [[Nordsjøen]] fra [[Norge]], [[Danmark]] og [[Friesland]] lenge før [[vikingtiden]] begynte med angrepet på klosteret [[Lindisfarne]] i [[793]]. Handel over distanser var dog ikke uvanlig i piktiske tider, men ikke etablert, og det bevitnes også i fortellinger om misjonærer, reisende prester og landflyktige.<ref>Handel, se Foster: ''Picts, Gaels and Scots'', sidene 65–68; sjøfarende generelt, se Haywood: ''Dark Age Naval Power''; Rodger: ''Safeguard of the Sea''.</ref>

[[Fil:Loch Tay Crannog.jpg|thumb|En rekonstruert crannóg på Loch Tay i Skottland.]]
[[Broch (rundhus)|Broch]] er en betegnelse på en hustype fra jernalderen bestående av steingjerder eller steinvegger som er kun funnet i Skottland. Broch tilhører den arkeologiske klassifikasjon av komplekse [[atlantiske rundhus]] som vanligvis er assosiert med pikterne. Selv om disse ble bygget før jernalderen med konstruksjoner som ebbet ut rundt 100 f.Kr. forble de i bruk også etter den piktiske epoken.<ref>Armit: ''Towers In The North'', kapittel 7.</ref> En trehuskonstruksjon, kalt [[crannóg]], har opprinnelse tilbake til kanskje [[neolittisk tid]], men kan også ha blitt bygget og var i bruk i piktisk tid.<ref>Crone: «Crannogs and Chronologies», PSAS, vol. 123, sidene 245–254.</ref> De mest vanlige bygningene var en form for rundhus med rektangulære tømmerhaller. Mest karakteristisk ble disse rundhusene reist på en plattform av tømmer på en øy eller stolper i en innsjø, knyttet til fast land med en gangveg av tre. Tilknytningen til vann kan ha vært grunnet i fiske. Et eksempel på en rekonstruert crannóg finnes ved Scottish Crannóg Centre ved [[Loch Tay]]. Mens mange kirker ble bygget i tre, synes det som om pikterne begynte å reise kirkebygg i stein først fra og med [[8. århundre|700-tallet]].<ref>Clancy: «Nechtan»; Foster: ''Picts, Gaels and Scots'', sidene 52–61, 89.</ref>

På grunn av navnet har det vært foreslått at pikterne tatoverte seg selv, men det er begrensete bevis for at dette var tilfelle. Det er ikke utenkelig at de enkelte stammer malte seg i bestemte symboler eller farger for å identifisere seg, noe [[Julius Cæsar]] bekrefter i boken ''[[Commentarii de Bello Gallico|De Bello Gallico]]'' (''Gallerkrigen'') om [[gallere]]. Naturalistiske avbildninger av høytstående piktere, jegere og krigere, mannlige og kvinnelige, uten opplagte tatoveringer er funnet på [[piktiske steinmonumenter]]. Disse steinene har også inskripsjoner på [[latin]] og [[Ogham-skrift|ogham]], men ikke alle disse har blitt tolket. De velkjente piktiske symbolene som er funnet på steinene og andre materialer er uklare i sin mening. En rekke [[Den esoteriske tradisjon|esoteriske]] forklaringer har blitt gitt på disse symbolene, men den enkleste forklaringen er at de representerer navnene på de som reiste steinene, eller som minne over bestemte personer.

== Religion ==
[[Fil:Columba at Bridei's fort.jpg|thumb|En avbildning fra tidlig på 1900-tallet av [[Columba av Iona|Columbas]] mirakel ved porten til kong [[Bridei I av piktere|Brideis]] festning, beskrevet i [[Adomnán]]s helgenbiografi ''Vita Columbae''.]]
Førkristen piktisk religion er antatt å ligne på keltisk eller germansk [[polyteisme]], troen på flere guder, skjønt kun stedsnavn gjenstår fra den førkristne tiden. Vi bør ikke ta [[Klaudios Ptolemaios]]’ navn på innfødte stammer i Britannia altfor bokstavelig da disse er knyttet til stor usikkerhet, men det har blitt foreslått at de stammenavnene som han nedtegnet antyder at piktiske stammer identifiserte seg med bestemte dyr: ''epdidii'' ([[hest]]er) i [[Kintyre]], ''caereni'' ([[Tamsau|sau]]er) og ''lugi'' ([[ravn]]er) i [[Sutherland]] mens ''orcas'' ([[Orknøyene]]) var avledet fra «orci» ([[gris]]er eller [[villsvin]]). Sammen med avbildninger av dyr og fabeldyr kan dette indikere en form for [[totem]]isk identifikasjon.<ref>Armit, Ian: ''Celtic Scotland'', side 70.</ref>

Når den piktiske eliten ble konvertert til [[kristendom]]men er uklart, men det er tradisjoner som plasserer sankt [[Palladius]] i Piktland etter at han forlot Irland, og [[Abernethy]] er forbundet med sankt [[Brigid av Kildare]].<ref>Clancy: «Nennian recension», sidene 95–96; Smyth: ''Warlords and Holy Men'', sidene 82–83.</ref> Sankt [[Patrick av Irland|Patrick]] viser til «frafalne piktere» mens diktet ''[[Y Gododdin]]'' ikke bemerker at pikterne er [[Hedenskap|hedninger]].<ref>Markus: «Conversion to Christianity».</ref> Om man søker en dato kan [[Bridei I av piktere|Bridei mac Maelchu]], død ca. [[585]], konge over iallfall de nordligste pikterne, være en indikasjon. Han var den piktiske kongen som skal ha møtt den irske misjonæren [[Columba av Iona]]. En del [[Piktiske steinmonumenter|piktiske steiner]] som ble reist i samme område mangler helt kristen [[ikonografi]] og kan ha vært en hedensk reaksjon på den nye troen som kom til landet.<ref>Foster: ''Picts, Gaels and Scots'', sidene 79.</ref>

Men Columba var ikke den første som brakte kristendommen til Piktland. [[Beda den ærverdige]] skrev at sankt [[Ninian]] (ca. [[360]] – [[432]], også kalt Nynia), hadde konvertert de sørlige piktere. Svært lite er kjent om denne misjonæren, men det synes som om han ble sendt til bispesetet i [[Whithorn]] i [[Galloway]] for en kristen handelsbosetning som hadde utviklet seg der fra slutten av den romersk perioden. Ninian skal ha vært aktiv nordover opp til [[Den antoninske mur]]. En del stedsnavn gir indikasjoner på hans tilstedeværelse.<ref>Bede, ''III, 4.''; Foster: ''Picts, Gaels and Scots'', sidene 79.</ref> Nyere arkeologiske utgravninger ved [[Portmahomack]] plasserer grunnleggelsen av klosteret der, et område en gang antatt å være det siste som ble konvertert, til slutten av [[6. århundre|500-tallet]].<ref>Nevnt av Foster, men mer informasjon er tilgjengelig fra ''Tarbat Discovery Programme'': se under ''Eksterne lenker''.</ref> Dette er samtidig med Bridei og Columba, men prosessen med å etablere kristendommen gjennom hele Piktland må ha strukket seg over en mye lengre periode.

Piktland ble ikke alene påvirket av [[Iona]] og Irland, men hadde også bånd knyttet til kirkene i [[Northumbria]], noe som kan bli sett under kongedømmet til [[Nechtan mac Der-Ilei]]. Da ble det rapportert at munker fra Iona og andre geistlige ble drevet ut av Nechtan i [[717]], noe som kan ha vært relatert til striden med dateringen av [[påske]]n. Dateringen av påsken var en dyptgripende strid mellom [[Keltisk kristendom|den keltiske kirke]] og [[den romersk-katolske kirke]] som førstnevnte tapte. Nechtan kan da ha gitt sin støtte til den romersk-katolske, men det kan like gjerne ha vært et forsøk på å legge kirken inn under kongedømmet.<ref>Bede: ''IV, cc. 21–22''; Clancy: «Church institutions», Clancy: «Nechtan».</ref> Likevel telte ''Cáin Adomnáin'' (''Lex Innocentium'', Adomnáns lov) i [[697]] Nechtans bror [[Bridei IV av piktere|Bridei]] blant dens garantister.

Klostrene i Piktland hadde kanskje ikke den samme betydning som i Irland. I områder som har blitt studert, som [[Strathspey]] og [[Perthshire]], synes det som om sognestrukturen i [[høymiddelalderen]] gikk tilbake til [[tidlig middelalder]]. Blant de betydelige religiøse sentra i østlige Piktland omfattet [[Portmahomack]], Cennrígmonaid (det senere [[St. Andrews]]), [[Dunkeld]], [[Abernethy]] og [[Rosemarkie]]. Det synes som om disse var knyttet til piktiske konger, noe som gir støtte for et syn for en betydelig grad av kongelig beskyttelse og kontroll av kirken.<ref>Clancy: «Church institutions»; Markus: «Religious life».</ref>

Helgenkulten var, som ved alle kristne steder i middelalderen, av stor betydning i senere Piktland. Mens kongene støttet store helgener, som [[Apostelen Peter|sankt Peter]] i henhold til Nechtan, og muligens [[Apostelen Andreas|sankt Andreas]] i henhold til den andre [[Óengus II av pikterne|Óengus mac Fergusa]], var mange andre og mindre helgener, i dag dunkle og nærmest ukjente, også viktige. Den piktiske sankt [[Drostan]] synes å ha hatt en utstrakt tilhengerskare i nord i tidligere tider, men var bortimot helt glemt i løpet av [[12. århundre|1100-tallet]]. Sankt [[Serf av Culross]] var assosiert med Nechtans bror Bridei. Det synes som adelens slekter hadde deres egne skytshelgener samt deres egne kirker eller klostre, noe som ble bevitnet i senere tider,<ref>Clancy: «Cult of Saints»; Clancy: «Nechtan»; Taylor: «Iona abbots»; Markus: «Religious life».</ref>

En del førkristne eller hedenske trekk ble videreført inn i den lokale, piktiske og senere skotske kristendommen. Selv om kirken fordømte vold og krig ble noen helgener, Columba spesielt, utviklet til en kult knyttet til deres makt som seirende i strid og krig. De oppfylte en tidligere hedensk rolle som krigsguder. Columba kom selv fra en krigerslekt, og hadde også en voldelig fortid som hadde gitt ham et «livaktig arr» i ansiktet. Femti år etter helgenens død var det en utbredt tro på at han ga sine tilhengere seier i krig, og [[relikvie]]r av ham ble brakt med i kampen for å gi hell, blant annet så sent som i det store skotske [[slaget ved Bannockburn]] i [[1314]]. I senere tider kom Gall Gaidel eller [[norrøn-gælere]] innbyggerne i vestlige Skottland til å se på Columba som deres spesielle beskytter og ga ham noen av de samme kvaliteter som den norrøne guden [[Odin]] hadde hatt,<ref>Foster: ''Picts, Gaels and Scots'', sidene 106-107.</ref>

== Kunst ==
{{Utdypende|Piktiske steinmonumenter}}

[[Fil:HiltonofCadboll01.JPG|thumb|En kopi av [[Hilton of Cadboll Stone]].]]
Piktisk kunst finnes på steiner, metallarbeid og små objekter av stein og bein. Det har likheter med nabokulturer som [[Angelsaksere|angelsaksisk]] og irsk. Det er hovedsakelig piktisk kunst som er funnet på de mange steinmonumenter som er lokalisert over hele Piktland fra [[Inverness]] til [[Lanarkshire]], men i liten eller ingen grad utenfor Piktland. En illustrert katalog av disse steinene ble produsert for boken ''The Early Church Monuments of Scotland'' (''Tidlige kristne monumenter i Skottland'', [[1903]]) med lister av deres [[symbol]]er og [[mønster|mønstre]], klassifisert i et tredelt system som fortsatt gjelder. Symbolene består av abstrakte og konkrete figurer som reelle dyr og [[Fabelvesen|fabeldyr]], av objekter som [[speil]] og kam, halvmåner, og annet. Mønstrene er krumlinjet med flettverk. Betydningen av symbolene ligger i et dunkelt mørke og deres mening kan kun spekuleres.

[[Fil:Tara brooch 1896.png|thumb|150px|left|Tara-brosjen]]Spor fra piktisk metallarbeid er funnet over hele Piktland, men også lengre sør. Gjenstander funnet i sør består av tunge sølvlenker som er over en halv meter lange, og kan ha vært gaver eller fraktet av sted av røvere. Spesialiserte håndverkere synes å ha vært hovedsakelig tilknyttet steder av høy status som kongelige eller adelen. Fra [[Dunadd]] er det bevis på smeltedigler for [[gull]] og [[sølv]], og støpeformer for fabrikkering av den berømte [[Tara-brosjen]]. Den tilsvarende [[Hunterston-brystnålen]], datert til tidlig på [[9. århundre|800-tallet]], er funnet i [[Ayrshire]]. Dens rike og detaljerte motiver, som bærer arv fra henholdsvis keltisk kunst i formen og angelsaksisk kunst i stilen, viser at håndverkstradisjonene i Piktland ikke sto tilbake fra sine naboer. Disse brystnålene var statussymboler, og avbildninger på stein viser at kvinner bar dem på brystet og menn på skulderen, muligens et lån fra romerne.<ref>Foster: ''Picts, Gaels and Scots'', sidene 64-65.</ref>

== Språk ==
{{Utdypende artikkel|Piktisk}}
Det faktum at [[Columba av Iona|sankt Columba]] måtte ha en oversetter da han kom til Piktland, kan tyde på at piktisk språk var annerledes enn det [[irsk|irsk-gæliske]] språket som Columba selv snakket. [[Beda den ærverdige|Beda]] forteller at pikterne hadde et eget språk lik irene hadde sitt, men som alle folk ble de forent i [[latin]], kirkens språk.

Tilstedeværelsen av [[Romerriket]] var en katalyse for nye kongedømmer og nye identiteter, men tilsynelatende skapte det ikke en universell «keltiskhet», hevder historikeren Ian Armit.<ref>Armit: ''Celtic Scotland''. Side 116.</ref> Selv om de brytonske kongedømmene [[Kongedømmet Strathclyde|Strathclyde]], [[Gododdin]] og [[Rheged]] synes å ha anerkjent en form for slektskap med deres samtidige i [[Cumbria]] og [[Wales]]<ref>''Y Gododdin'' er blitt bevart kun i walisiske tekst</ref> synes det ikke som om det var noen tilsvarende form for identitet med deres piktiske naboer.

[[Fil:Dunkeld Cathedral 20090617 Apostles' Stone.jpg|thumb|Apostlenes stein, piktisk kristent monument ved Dunkeldkatedralen.]]
Piktisk språk har ikke overlevd og bevis er begrenset til stednavn og til navn på mennesker funnet på monumenter, kongelister og i samtidige nedtegnelser. I tillegg til inskripsjoner er den viktigste kilden til piktisk personnavn ''[[Den piktiske krønike]]'' som muligens dateres fra 700-tallet, men den eneste tilgjengelige utgaven er nedskrevet på 900-tallet. Denne gir navnene på piktiske konger, noen av disse er betraktet å være med piktisk ortografi, som ''Urguist'', ''Ciniod'', mens andre er gjengitt med gælisk ortografi, som ''Fergus'', ''Cinaed''.

Mangelen på informasjon om det utdødde språket har åpnet for spekulasjoner i begge retninger. Den ene ytterpunktet er at piktisk var et ukjent [[Indoeuropeiske språk|før-indoeuropeisk språk]], og den andre ytterpunktet er at det faktisk var et [[Øykeltiske språk|øykeltisk språk]] beslektet med sørlige [[brytoniske språk]], gjerne forsøkt bevist i tilstedeværelsen av stedsnavn.<ref>Forsyth: ''Language in Pictland'', Price: «Pictish», Taylor: «Place names», Watson: ''Celtic Place Names''. For K.H. Jacksons syn, se «The Language of the Picts» i Wainwright (red.): ''The Problem of the Picts''.</ref> Et antall inskripsjoner har blitt argumentert ved at de ikke var keltisk, og av den grunn har det blitt foreslått at ikke-keltiske språk var i bruk.<ref>Jackson: ''The Language of the Picts'', diskutert av Forsyth: ''Language in Pictland''.</ref> Hensikten her er ikke å slå fast hverken det ene eller det andre, annet enn å peke på at vi ikke vet med sikkerhet hvilket språk pikterne snakket.

Mangelen på bevarte skriftlig materiale på piktisk betyr ikke at det var et førlitterært samfunn. Kirken krevde skrivekunnskaper og kunne ikke fungere uten skrivere for å produsere [[liturgi]]ske dokumenter. Piktisk ikonografi viser at bøker ble lest, skjønt lese- og skrivekunnskap var ikke utbredt, unntatt for geistligheten og i klostrene.<ref>Forsyth: «Literacy in Pictland».</ref>

Stedsnavn gir muligheten å dedusere eksistensen av historiske piktiske bosetninger i Skottland. De med forstavelsen «Aber-», «Lhan-», eller «Pit-» indikerer områder bebodd av piktere, eksempelvis [[Aberdeen]], [[Lhanbryde]], [[Pitmedden]], [[Pittodrie]] etc. Noen av disse, slik som «Pit-» (i betydningen ''andel'', ''part'') ble dannet etter piktisk tid og kan referere til tidligere navn for «shire» (fylke) eller thane-dømmer.<ref>For stedsnavn generelt, se Watson: ''Celtic Place Names''; Nicolaisen: ''Scottish Place Names'', sidene 156–246. For shire og thane-dømmer, se Barrow: «Pre-Feudal Scotland».</ref>

Stedsnavn kan også avsløre framgangen av gælisk inn i Piktland. [[Atholl]], som antagelig betyr «Ny-Irland», er attestert fra tidlig på 700-tallet. Dette kan være en indikasjon på gælisk framgang og spredning. Fortriu har også stedsnavn som antyder gælisk bosetning eller innflytelse. Introduksjonen og til slutt dominansen av gælisk i Piktland var langvarig og kompleks, men gælisk hadde den fordelen at det sannsynligvis også var et handelsspråk, et ''lingua franca'' rundt [[Irskesjøen]], som både piktere som [[norrøn]]e etterhvert behersket, først som andrespråk og sannsynligvis etter et par generasjoner også som førstespråk i en variant eller dialekt.<ref>Watson: ''Celtic Place Names'', sidene 225–233. For keltisk som handelsspråk, se Armit: ''Celtic Scotland'', side 23.</ref>

== I populærlitteraturen ==
[[Fil:The True Picture of a Women Picte.jpg|thumb|Fantasifull forestilling av tatovert piktisk kvinne, håndkolorert utgave av Theodor de Brys gravering «The True Picture of a Women Picte», opprinnelig utgitt som illustrasjon i Thomas Hariots ''A Briefe and True Report of the New Found Land of Virginia'', 1588.]]
Mange forfattere har blitt tiltrukket av ideen om pikterne og skapte [[Fiksjon|fiktiv]]e fortellinger og mytologi om dem i fraværet av reell informasjon. Dette romantiske synet tenderer til å portrettere det forhistoriske folket i Skottland som [[Den edle ville|edle ville]], ganske likt det skjønnlitterære synet som også ble gitt av europeerne på [[Urfolk i Amerika|indianere]] i [[Nord-Amerika]].

[[Robert E. Howard]] ([[1906]]–[[1936]]), en [[USA|amerikansk]] forfatter av [[triviallitteratur]] på [[1930-årene|1930-tallet]], særlig innenfor sjangeren av [[Helt|hero]]isk [[Fantastisk litteratur|fantasilitteratur]], var opptatt av piktere. Disse dukket opp i flere av Howards fortellinger, de fleste innenfor den fiktive verden til hans heroiske figur [[Conan]], men han skrev også fortellinger om den siste piktiske konge, den fiktive Bran Mak Morn, plassert i en tilsynelatende historisk fortid i hans kamp mot sin fiende Cormac mac Art.

[[Terry Pratchett]], en engelsk forfatter innenfor [[humor]]istisk fantasy eller [[fabelprosa]], har i romanserien ''Discworld'' skrevet om et piktisklignende folk kalt «pictsies» som egentlig er en form for [[alv]]er, blant annet ved at de er kun rundt 16&nbsp;cm høy. Den piktiske gjenkjennelsen er at deres hud er blå fra [[tatovering]] og maling, og de har alle rødt hår.

I [[John Cowper Powys]]' [[Arthur av britene|arthurianske]] roman ''Porius'' ([[1951]]) er hans piktere referert til som «Gwyddyl-Ffichti» ved at de er alliert med et irsk folk kalt «Gwyddylaid».<ref>Powys, John Cowper: ''Porius'', ss. 3-4,72. 1994 Colgate University Press, 1994. Se også W. J. Keiths [http://www.powys-lannion.net/Powys/Keith/companion.pdf «Porius, a Reader’s Companion»]</ref>

[[Juliet Marillier]] har en romanserie i sjangeren fabelprosa om den faktiske piktiske kongen Bridei (egentlig én av flere med dette navnet), kalt for ''The Bridei Chronicles'', og som begynner med romanen ''The Dark Mirror'' ([[2004]]).

Det er utgitt en fransk tegneserie med tittel «[[Asterix]] hos pikterne».

== Referanser ==
<references />

== Litteratur ==
;Forskningslitteratur:
* Armit, Ian: ''Celtic Scotland''. Batsford Ltd, 1997
* Armit, Ian, ''Towers In The North: The Brochs Of Scotland'' Tempus, Stroud, 2002. ISBN 0-7524-1932-3
* Byrne, Francis John: ''Irish Kings and High-Kings.'' Batsford, London, 1973. ISBN 0-7134-5882-8
* Campbell, Ewan: ''Saints and Sea-kings: The First Kingdom of the Scots.'' Canongate, Edinburgh, 1999. ISBN 0-86241-874-7 
* Cummins, W. A.: ''The Age of the Picts.'' Sutton, Stroud, 1998. ISBN 0-7509-1608-7
* Dyer, Christopher, ''Making a Living in the Middle Ages: The People of Britain 850–1520.'' Penguin, London, 2003. ISBN 0-14-025951-1
* Forsyth, Katherine: ''Language in Pictland : the case against 'non-Indo-European Pictish''' (Studia Hameliana no. 2). De Keltische Draak, Utrecht, 1997. ISBN 90-802785-5-6
* Foster, Sally M.: ''Picts, Gaels, and Scots: Early Historic Scotland.'' Batsford, London, 2004. ISBN 0-7134-8874-3
* Geary, Patrick J.: ''Before France and Germany: The creation and transformation of the Merovingian World.'' Oxford U.P., Oxford, 1988. ISBN 0-19-504457-6
* Haywood, John: ''Dark Age Naval Power.'' Anglo-Saxon Books, Hockwold-cum-Wilton, 1999. ISBN 1-898281-22-X
* Higham, N. J.: ''The Kingdom of Northumbria AD 350–1100.'' Sutton, Stroud, 1993. ISBN 0-86299-730-5
* Laing, Lloyd & Jenny Lloyd: ''The Picts and the Scots.'' Sutton, Stroud, 2001. ISBN 0-7509-2873-5
* Lowe, Chris: ''Angels, Fools and Tyrants: Britons and Angles in Southern Scotland.'' Canongate, Edinburgh, 1999. ISBN 0-86241-875-5
* Lynch, Michael (red.): ''The Oxford Companion to Scottish History.'' Oxford UP, Oxford, 2001. ISBN 0-19-211696-7
* Moffat, Alistair (2005): ''Before Scotland: The Story of Scotland Before History''. London. Thames & Hudson. ISBN 050005133X.
* Nicolaisen, W.F.H.: ''Scottish Place-Names.'' John Donald, Edinburgh, 2001. ISBN 0-85976-556-3
* Ó Cróinín, Dáibhí: ''Early Medieval Ireland: 400–1200.'' Longman, London, 1995. ISBN 0-582-01565-0
* Oram, Richard: «Rural society: medieval» i Lynch (2001).
* Pryor, Francis: ''Britain A.D.'' Harper Perennial, London, 2005.ISBN 0-00-718187-6
* Rodger, N.A.M.: ''The Safeguard of the Sea. A Naval History of Great Britain, volume one 660–1649.'' Harper Collins, London, 1997. ISBN 0-00-638840-X
* Skene, William F. (1836): ''The Highlanders of Scotland''
* Smyth, Alfred P., ''Warlords and Holy Men: Scotland AD 80–1000.'' Edinburgh UP, Edinburgh, 1984. ISBN 0-7486-0100-7
* Snyder, Christopher A. (2003): The Britons. Blackwell Publishing. ISBN 0-631-22260-X.
* Watson, W.J.: ''The History of the Celtic Place-names of Scotland.'' Birlinn Ltd, 2004 ISBN 1-841583235 
* [[Barbara Yorke|Yorke, Barbara]]: ''The Conversion of Britain: Religion, Politics and Society c.600&ndash;800.'' Longman, London, 2006. ISBN 0-582-77292-3

;Forskningsartikler:
* Bannerman, John: «The Scottish Takeover of Pictland and the relics of Columba» i Dauvit Broun & Thomas Owen Clancy (red.), ''Spes Scotorum: Hope of Scots. Saint Columba, Iona and the Scotland.'' T. & T. Clark, Edinburgh, 1999. ISBN 0-567-08682-8
* Barrow, G. W. S.: «Pre-feudal Scotland: shires and thanes» i ''The Kingdom of the Scots.'' Edinburgh UP, Edinburgh, 2003. ISBN 0-7486-1803-1
* Broun, Dauvit: "Dál Riata" in Lynch (2001).
* Broun, Dauvit: «Dunkeld and the origin of Scottish identity» i Broun & Clancy (1999).
* Broun, Dauvit: «National identity: early medieval and the formation of Alba» i Lynch (2001).
* Broun, Dauvit, «Pictish Kings 761–839: Integration with Dál Riata or Separate Development» i Sally M. Foster (red.), ''The St Andrews Sarcophagus: A Pictish masterpiece and its international connections.'' Four Courts, Dublin, 1998. ISBN 1-85182-414-6
* Broun, Dauvit: «The Seven Kingdoms in ''De situ Albanie'': A Record of Pictish political geography or imaginary map of ancient Alba» i E.J. Cowan & R. Andrew McDonald (red.), ''Alba: Celtic Scotland in the Medieval Era.'' John Donald, Edinburgh, 2005. ISBN 0-85976-608-X
* Bruford, Alan: «What happened to the Caledonians?» i Cowan & McDonald (2005).
* Clancy, Thomas Owen: «Church institutions: early medieval» in Lynch (2001).
* Clancy, Thomas Owen: «Ireland: to 1100» in Lynch (2001).
* Clancy, Thomas Owen: «Nechtan son of Derile» i Lynch (2001).
* Clancy, Thomas Owen: «Scotland, the 'Nennian' Recension of the ''Historia Brittonum'' and the ''Libor Bretnach''» i Simon Taylor (red.), ''Kings, clerics and chronicles in Scotland 500–1297.'' Fourt Courts, Dublin, 2000. ISBN 1-85182-516-9
* Clancy, Thomas Owen: «Columba, Adomnán and the Cult of Saints in Scotland» i Broun & Clancy (1999).
* Cowan, E. J.: «Economy: to 1100» i Lynch (2001).
* Cowan, E. J.: «The Invention of Celtic Scotland» i Cowan & McDonald (2005).
* Crone, B. A.: «Crannogs and Chronologies», PSAS, vol. 123 (1993), ss. 245–254.
* Dennison, Patricia: «Urban settlement: to 1750» i Lynch (2001).
* Driscoll, Stephen T.: «Burghead» i Lynch (2001).
* Forsyth, Katherine: «Literacy in Pictland» i Huw Pryce (red.), ''Literacy in Medieval Celtic Societies.'' Cambridge UP, Cambridge, 1998.
* Forsyth, Katherine: «Evidence of a lost Pictish Source in the ''Historia Regum Anglorum'' of Symeon of Durham», med et appendiks av John T. Koch, i Taylor (2000).
* Forsyth, Katherine: «Picts» i Lynch (2001).
* Forsyth, Katherine: «Origins: Scotland to 1100» i Jenny Wormald (red.), ''Scotland: A History'', Oxford UP, Oxford, 2005. ISBN 0-19-820615-1
* Hanson, W.: «North England and southern Scotland: Roman occupation» i Lynch (2001).
* Henderson, Isabel: «''Primus inter pares'': the St Andrews Sarcophagus and Pictish Sculpture» in Foster (1999).
* Jackson, Kenneth H.: «The Pictish Language» i F.T. Wainwright (red.), ''The Problem of the Picts.'' Nelson, Edinburgh, 1955. Gjenutgitt av Melven Press, Perth, 1980. ISBN 0-906664-07-1
* Markus, Fr. Gilbert, O.P.: «Religious life: early medieval» i Lynch (2001).
* Markus, Fr. Gilbert, O.P.: «Conversion to Christianity» i Lynch (2001).
* Price, Glanville: «Pictish» in Glanville Price (red.), ''Languages in Britain & Ireland.'' Blackwell, Oxford, 2000. ISBN 0-631-21581-6
* Ritchie, Anna: «Culture: Picto-Celtic» i Lynch (2001).
* Sellar, W.D.H.: «Gaelic laws and institutions» i Lynch (2001).
* Sharpe, Richard: «The thriving of Dalriada» i Taylor (2000).
* Taylor, Simon: «Place names» i Lynch (2001).
* Taylor, Simon: «Seventh-century Iona abbots in Scottish place-names» i Broun & Clancy (1999).
* Woolf, Alex: «Dun Nechtain, Fortriu and the Geography of the Picts» i ''The Scottish Historical Review'', Volume 85, Number 2. Edinburgh: Edinburgh University Press, 2006. ISSN 0036-9241
* Woolf, Alex: «Nobility: early medieval» i Lynch (2001).
* Woolf, Alex: «Ungus (Onuist) son of Uurgust» i Lynch (2001).

;Originalkilder:
* [[Adomnán av Iona|Adomnán]]: ''Life of St Columba'', overs. & red. Richard Sharpe. Penguin, London, 1995. ISBN 0-14-044462-9

== Eksterne lenker ==
* {{Offisielle lenker}}
* Glasgow University [http://eprints.gla.ac.uk/ ePrints], inkludert Katherine Forsyths
** [http://eprints.gla.ac.uk/archive/00002081/01/languagepictland.pdf ''Language in Pictland'' (pdf)] og
** [http://eprints.gla.ac.uk/2461/01/PictLit.pdf ''Literacy in Pictland'' (pdf)]
* [http://celt.ucc.ie/index.html CELT: Corpus of Electronic Texts] hos [http://www.ucc.ie/ University College Cork] 
** ''Corpus of Electronic Texts'' (CELT) inkluderer middelaldermanuskriptene ''Annals of Ulster'', ''Tigernach'', ''the Four Masters'' og ''Innisfallen'', ''Chronicon Scotorum'', ''Lebor Bretnach'', slektslister og en rekke helgenbiografier. De fleste er oversatt til engelsk, eller oversettelse er på gang.
* [http://www.mimas.ac.uk/~zzalsaw2/pictish.html ''The Pictish Chronicle'']
* [http://www.scotlandroyalty.org Scotland Royalty] {{Wayback|url=http://www.scotlandroyalty.org/ |date=20200327103148 }}
* [https://web.archive.org/web/20070606150144/http://www.arts.ed.ac.uk/scothist/booklets/sh1/documents-alba.html ''The Chronicle of the Kings of Alba'']
* [http://historical.library.cornell.edu/cgi-bin/cul.cdl/docviewer?did=cdl360 ''Annals of Clonmacnoise''] hos [http://historical.library.cornell.edu/cdl/index.html Cornell]
* [http://www.ccel.org/ccel/bede/history.pdf Bede's ''Ecclesiastical History'' og dennes fortsettelse (pdf)], hos [http://www.ccel.org CCEL], oversatt av A. M. Sellar. 
* [http://www.fordham.edu/halsall/source/annalescambriae.html ''Annales Cambriae'' (oversatt)] {{Wayback|url=http://www.fordham.edu/halsall/source/annalescambriae.html |date=20101204110611 }} hos [http://www.fordham.edu/halsall/sbook.html Internet Medieval Sourcebook].
<!--*No online versions of the ''Historia Regum Anglorum et Danicorum'' or ''De Situ Albanie'' are known.-->
* [http://ads.ahds.ac.uk/catalogue/library/psas/ Proceedings] {{Wayback|url=http://ads.ahds.ac.uk/catalogue/library/psas/ |date=20080602084101 }} hos ''Society of Antiquaries of Scotland'' (PSAS) i 1999 (pdf).
* [http://www.york.ac.uk/depts/arch/staff/sites/tarbat/ Tarbat Discovery Programme] med rapporter av utgravninger i Portmahomack.
* [http://www.dot-domesday.me.uk/picts.htm The Birth of Scotland]
* [https://web.archive.org/web/20050608074604/http://www.hippy.com/albion/woad.htm Woad and its mis-association with Pictish BodyArt]

{{Portal|Historie}}

{{Autoritetsdata}}

{{Utmerket}}

[[Kategori:Pikterne| ]]