Redigerer Pedofili

{{Forveksles|Hebefili}}
[[Fil:Pedophile-butterfly.svg|miniatyr|''Pedofil-sommerfuglen'' blir brukt som et internasjonalt symbol for pedofile. De store hjertene representerer voksne pedofile, mens de mindre hjertene representerer prepubertale barn.]]

'''Pedofili''' er en psykiatrisk diagnose hvor et voksent menneske har en seksuell tiltrekning til [[Pubertet|prepubertale]] barn.<ref name="Seto">{{Kilde artikkel|tittel=Pedophilia|publikasjon=Annual Review of Clinical Psychology|doi=10.1146/annurev.clinpsy.032408.153618|url=http://www.annualreviews.org/doi/abs/10.1146/annurev.clinpsy.032408.153618|dato=april 2009|fornavn=Michael C.|etternavn=Seto|serie=1|språk=en|bind=5|sider=391–407|issn=1548-5943|besøksdato=2018-09-04}}</ref> En person med denne seksuelle tiltrekningen kalles '''pedofil'''. Pedofili er ikke en [[seksuell orientering]]; pedofile kan være heterofile, homofile, lesbiske og bifile.<ref>{{Kilde artikkel|tittel=Pedofili er en mental forstyrrelse|publikasjon=Tidsskrift for Norsk psykologforening|url=https://psykologtidsskriftet.no/debatt/2015/11/pedofili-er-en-mental-forstyrrelse|dato=2015-11-04|fornavn=Thore|etternavn=Langfeldt|serie=11|språk=nb|bind=52|issn=0332-6470|besøksdato=2023-09-07}}</ref>

Pedofili er en psykiatrisk diagnose i [[Verdens helseorganisasjon]]s diagnosemanual [[ICD-10]]. [[American Psychiatric Association]] har i 2013-utgaven av diagnosemanualen DSM-5 klassifisert pedofili som en avvikende eller unormal seksuell preferanse ([[parafili]]).<ref name="American Psychiatric Association 2013">American Psychiatric Association (2013). Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders, Fifth Edition (DSM-5), 2013, ISBN 978-0-89042-555-8.</ref> DSM definerer i tillegg ''Pedophilic Disorder'' ved at den pedofile «has acted on these sexual urges, or the sexual urges or fantasies cause marked distress or interpersonal difficulty».<ref>Briken, P., Fedoroff, J. P., & Bradford, J. W. (2014). Why can’t pedophilic disorder remit? ''Archives of sexual behavior'', 43(7), 1237-1239.</ref>

Et vesentlig skille går mellom misbruk av barn (en kriminell handling) og en seksuell orientering eller fantasi.<ref>{{Kilde artikkel|tittel=Pedophilia: the problem with diagnosis and limitations of CBT in treatment|publikasjon=Medical Hypotheses|doi=10.1016/j.mehy.2006.04.030|url=https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/16766133|dato=2006|fornavn=Lea H.|etternavn=Studer|etternavn2=Aylwin|fornavn2=A. Scott|serie=4|bind=67|sider=774–781|issn=0306-9877|pmid=16766133|besøksdato=2018-09-04}}</ref><ref>{{Kilde artikkel|tittel=Is pedophilia a sexual orientation?|publikasjon=Archives of Sexual Behavior|doi=10.1007/s10508-011-9882-6|url=https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/22218786|dato=februar 2012|fornavn=Michael C.|etternavn=Seto|serie=1|bind=41|sider=231–236|issn=1573-2800|pmid=22218786|besøksdato=2018-09-04}}</ref> Pedofile begår oftere enn andre overgrep mot barn. En del pedofile har aldri hatt seksuell kontakt med barn og omtrent halvparten av de som har begått overgrep mot barn blir ikke diagnostisert som pedofile. Det er lite som tyder på at den pedofile orienteringen kan endres og behandling består i å øve opp kontroll over seksuell lyst og atferd.<ref name="Seto" /> Pedofile som står i fare for å begå seksuelle overgrep mot barn kan behandles med [[antiandrogen]]er, som gir nedsatt sexlyst.<ref>{{Kilde www|url=https://www.legeforeningen.no/contentassets/2605937959144670a165804dcb95fc4a/helsetilbud-til-personer-som-star-i-fare-for-a-bega-seksuelle-overgrep-mot-barn_-det-finnes-hjelp-hoeringsutkast.pdf|tittel=Helsetilbud til personer som står i fare for å begå seksuelle overgrep mot barn: «Det finnes hjelp»|besøksdato=2023-09-07|dato=2020-04-03|språk=no|verk=Legeforeningen|forlag=Helsedirektoratet}}</ref>

== Historie ==
Ordet pedofili kommet fra det [[gresk]]e ''paidophilia'' (παιδοφιλία): ''pais'' (παις, «barn») og ''philia'' (φιλία, «kjærlighet, vennskap»).<ref name=":0">Liddell, H.G., and Scott, Robert (1959) ''Intermediate Greek-English Lexicon''. ISBN 0-19-910206-6.</ref> Begrepet ''paidophilia'' var først brukt av greske poeter enten istedenfor eller som et alternativ til «paiderastia» ([[pederasti]]).<ref>Liddell, H.G., and Scott, Robert (1959). ''Intermediate Greek-English Lexicon''. ISBN 0-19-910206-6.</ref>

Begrepet '''''paedophilia erotica''''' ble lansert i [[1886]] av [[Richard Freiherr von Krafft-Ebing|Richard von Krafft-Ebing]], en psykiater fra [[Wien]], i boka
''[[Psychopathia sexualis]]''.<ref>Krafft-Ebing, Richard von (1886). ''Psychopathia Sexualis''. Engelsk oversettelse: ISBN 1-55970-425-X.</ref> Først antok han at seksuell interesse for barn kun var en reaksjon på at man ikke lyktes med å tilfredsstille jevnaldrende. Senere oppdaget han at enkelte med en seksuell interesse for barn hadde hatt en slik orientering siden puberteten, og kalte dette ''paedophilia erotica.''<ref>Berner, W. (2002). Pedophilic Sexual Orientation: A Fuzzy Expression. Archives of Sexual Behavior, 31, 480–481.</ref> Han ga senere følgende karakteristika:

* Den seksuelle interessen er til barn, enten prepubertale eller i begynnelsen av puberteten
* Den seksuelle interessen er den primære, altså utelukkende eller hovedsakelig til barn
* Den seksuelle interessen vedvarer over tid

Fordi denne definisjonen inkluderer mange tenåringer og prepubertale, spesifiserer enkelte eksperter at interessen må være til barn som er minst fem år yngre enn personen fordi de mener tiltrekning til mindreårige er mer vanlig blant unge mennesker.

Voksne som er seksuelt tiltrukket barn ble fordelt i følgende kategorier av Krafft-Ebing:
* a) pedofil
* b) surrogat (det vil si at barnet anses som surrogat for et foretrukket, ikke-tilgjengelig voksent objekt)
* c) sadistisk

Seksuelle relasjoner mellom voksne og barn har, og er, i enkelte kulturer vært sosialt akseptert, og er godt dokumentert fra [[antikkens Hellas]], i England rundt 1860 og i Nord-Afrika.<ref>Ford, C. S. & Beach, F. A. (1951). Patterns of Sexual Behavior. Harper & Brothers: 1951.</ref>

== Definisjon av pedofili ==
Pedofili defineres som seksuell preferanse for prepubertale barn.<ref name="Seto, M. C. 2009">Seto, M. C. (2009). Pedophilia. Annual Review of Clinical Psycholohy, 5, 391-40.</ref> Pedofili er en psykiatrisk diagnose i [[Verdens helseorganisasjon]]s diagnosemanual [[ICD-10]]. [[American Psychiatric Association]] har i 2013-utgaven av diagnosemanualen DSM-5 klassifisert pedofili som en avvikende eller unormal [[seksuell orientering]] ([[parafili]]).<ref name="American Psychiatric Association 2013"/>

Det foregår en diskusjon innen fagmiljøene om hva som er den riktigste definisjonen, og hvordan pedofili skal forstås. De to vanlige diagnosemanualene, [[Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders|DSM-5]] og [[ICD-10]] definerer pedofili ulikt. I ICD-10 er ''seksuell preferanse for barn i tidlig pubertet'' lagt til, mens DSM-5 kun opererer med ''prepubertale'' barn. Med andre ord betyr dette ulik klinisk praksis i Europa (ICD-10) og USA (DSM-5). En person med seksuell preferanse for barn i tidlig pubertet kan diagnostiseres som pedofil i Europa, men ikke i USA. I forbindelse med den nye utgaven av DSM var det foreslått å legge til barn i tidlig pubertet, men dette forslaget ble avvist av den [[American Psychiatric Association|amerikanske psykiatriforeningen]], som dermed ikke ser på preferanse for barn i tidlig pubertet som [[patologi]]sk.<ref>http://link.springer.com/article/10.1007/s10508-013-0117-x#</ref>

En annen faktor som gjør en klar definisjon vanskelig, er det faktum at skillet går på før/under/etter pubertet. I diagnosemanualene har man hittil operert med at prepubertale barn generelt er barn under 13 år. Dette er problematisk da gutter og jenter kommer stadig tidligere i puberteten, samt at puberteten inntreffer til forskjellig tid i ulike kulturer. En studie fant at 18,3 % av hvite jenter, 42,9 % av mørkhudete og 30,9 % av spanske jenter hadde kommet i puberteten i en alder av 8 år.<ref>Biro, F.M.,Galvez,M.P.,Greenspan, L. C.,Succop,P.A., Vangeepuram, N., Pinney, S. M., Wolff, M. S. (2010). Pubertal assessment method and baseline characteristics in a mixed longitudinal study of girls. Pediatrics, 126, 583–590.</ref> En tilsvarende studie fant at 26,1 % av hvite gutter, 43,4 % av [[Afrikansk-amerikanere|afroamerikanere]] og 44,4 % av spanske gutter var kommet i puberteten i en alder av 9 år.<ref>Herman-Giddens, M. E., Steffes, J., Harris, D., Slora, E., Hussey, M., Dowshen, S. A., Reiter, E. O. (2012). Secondary sexual characteristics in boys: Data from the Pediatric Research in Office Settings Network. Pediatrics, 130, 1058–1068.</ref> Blant mange pedofile er det nettopp fraværet av pubertale tegn som er tiltrekkende.<ref name="Seto, M. C. 2004">Seto, M. C. (2004). Pedophilia and Sexual Offences Against Children. Annual Review of Sex Research, 15, 321–361.</ref>

Å definere pedofili ut ifra [[seksuell lavalder]] er heller ikke mulig da den varierer fra 13-18 år bare i Europa.<ref>http://www.avert.org/age-of-consent.htm</ref> Den seksuelle lavalderen endres også av og til i ulike land. I England var lavalderen 10 år frem til 1875 da den ble økt til 13, og videre økt til 16 i 1885 for å forhindre barneprostitusjon. Dessuten er konseptet barn og barndom forskjellig i ulike kulturer, tider og samfunn.<ref name="Harrison, K. 2010">Harrison, K., Manning, R. & McCartan, K. (2010). Multi-Disciplinary Definitions and Understandings of ‘Paedophilia’. Social & Legal Studies, 19, 4, 481–496.</ref>

I tillegg viser forskningen at seksuell preferanse for barn forekommer på forskjellige måter. Den norske psykologen Atle Austad ved Institutt for Klinisk Sexologi og Terapi<ref>{{Kilde www |url=https://www.sexologi.no/ |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2013-05-20 |arkiv-dato=2013-10-08 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20131008185201/https://www.sexologi.no/ |url-status=yes }}</ref> skiller mellom pedofili og pedoseksualitet, hvor pedofili er romantisk tiltrekning (forelskelse) i tillegg til seksuell tiltrekning, mens pedoseksualitet kun er seksuell tiltrekning.<ref>Austad, A. (2008). Slik er de ulike overgriperne. Barnehage.no, medlemsmagasin for private barnehagers landsforbud, 02/08.</ref> Også den norske psykologen [[Thore Langfeldt]] påpeker disse forskjellene og at enkelte kun ser på barn som et fetisjistisk seksuelt objekt.<ref>Langfeldt, T. (1993) Sexologi. Oslo: Gyldendal</ref> Begrepet pedoseksualitet er brukt i økende grad også blant internasjonale forskere.<ref>Fromberger, P., Jordan, K., Steinkrauss, H., von Herder, J., Witzel, J., Stolpmann, G., Kröner-Herwig, B. & Müller, J. L. (2012). Diagnostic accuracy of eye movements in assessing pedophilia. Journal of Sexual Medicine, 9, 7, 1868–1882.</ref><ref>Leuw, E., Bijl, R. V., & Daalder, A. (2004). Pedoseksuele delinquentie: een onderzoek naar prevalentie, toedracht en strafrechtelijke interventies <nowiki>[</nowiki>Pedosexual Crimes: A Study About Prevalence, Cause And Criminal Interventions<nowiki>]</nowiki>. Den Haag: Wetenschappelijk Onderzoek en Documentatiecentrum.</ref><ref>Eher, R. & Ross, T. (2006). Reconsidering Risk for Reoffense in Intrafamilial Child Molesters: New Aspects on Clinical and Criminological Issues. Sexual Offender Treatment, 1, 2.</ref>

Den Nederlandske psykologen Theo Sandfort kritiserer den medisinske reduseringen av pedofili til kun å ha et seksuelt komponent. Sandfort påpeker at det er godt dokumentert, både fra historiske studier og moderne forskning, at personer som anser seg selv som pedofile ofte har følelser for barn som er langt mer enn seksuelle. De har en interesse for hvordan barn har det og tenker, de ønsker å være med dem, og i noen tilfeller være som en lærer for de i livet.<ref>Sandfort, T. (1989). Constructive Questions Regarding Paedophilia. Paidika, Journal of Paedophilia, 4, 28-31.</ref> Også den amerikanske sexologen Joan A. Nelson rapporterer fra sin erfaring at pedofile opplever dyp kjærlighet for barn i tillegg til seksuell tiltrekning.<ref>Nelson, J. A. (1989). Intergenerational Sexual Contact: A Continuum Model of Participants and Experiences. Journal of Sex Education & Therapy, 15, 1, 3-12.</ref> Den tyske sexologen og psykologen Gunter Schmidt skriver at pedofili ikke først og fremst handler om sex, men om kjærlighet.<ref>Schmidt,G. (2002). The Dilemma of the Male Pedophile. Archives of Sexual Behavior, 31, 473–477.</ref> At pedofili innebærer forelskelse og kjærlighet er også bekreftet av andre fagpersoner.<ref>Howells, K. (1981). Adult sexual interest in children: Considerations relevant to theories of aetiology. In Cook, M. & Howells, K. (eds.) Adult Sexual Interest in Children, 55-94, London: Academic Press.</ref><ref>Plummer, K. (1981). Pedophilia: Constructing a socilogical baseline. I: M. Cook & K. Howells (Eds), Adult sexual interest in children. London: Academic Press.</ref><ref>Ingram, M. (1981). Participating victims: A study of sexual offenses with boys. In Constantine, L.L. & Martinson, F.M. (eds.) Children and Sex: New Findings, New Perspectives, 177–187, Boston: Little, Brown & Co.</ref><ref>Li, C-K. (1990). Some Case Studies of Adult Sexual Experiences with Children. Journal of Homosexuality, 20, 1-2, 1990b, 129–144.</ref><ref>Wilson, G.D. & Cox, D. N. (1983). The child-lovers: A study of paedophiles in society. London: Peter Owen.</ref><ref>Langfeldt, T. (1993). Sexologi. Oslo: Gyldendal.</ref><ref name="duo.uio.no">Resaland, K. H. (2008). Menneske eller monster? Pedofili i den faglige og offentlige diskurs. Hovedoppgave, Psykologisk institutt, Oslo. www.duo.uio.no/publ/psykologi/2008/86355/KirstenxResalandxhovedoppgave.pdf</ref><ref>«Some pedophiles not only seek sexual contacts with children, but seek romantic relationships with them.» Seto, M. (2012). Is pedophilia a sexual orientation? Archives of Sexual Behavior, 41, 1, 231–236.</ref>

En studie viste at pedofile selv beskrev barn som snille, godhjertet, generøse, uskyldige, ærlige, tolerante, kjærlige og innsiktsfulle, mens voksne ble beskrevet som egoistisk, trangsynte, materialistiske og overfladiske, og de pedofile opplevde de kunne være seg selv i større grad sammen med barn. Flere av de pedofile hadde vennskap med barn som ikke innebar seksuell kontakt, og de opplevde stor sorg hvis barna kuttet kontakten. Pedofili ble beskrevet som en form for kjærlighet, følelsen av å være ønsket, barnlig lek, og ting voksenverdenen manglet, fremfor sex. De pedofile beskrev intens kjærlighet og forelskelse og var mindre opptatt av det seksuelle.<ref>Li, C-K. (1990). «The Main Thing Is Being Wanted»: Some case Studies on Adult Sexual Experiences with Children. Journal of Homosexuality, 20, 1/2.</ref>

Begrepet ''pedofil'' er ofte feilaktig brukt til å beskrive alle som har begått seksuelle overgrep mot barn, selv de som ikke oppfyller de kliniske diagnosestandardene. Denne bruken er sett på som problematisk.<ref>Edwards, M. (1997) «Treatment for Paedophiles; Treatment for Sex Offenders.» ''Paedophile Policy and Prevention, Australian Institute of Criminology Research and Public Policy Series'' (12), 74-75.</ref><ref name="specialproblems">Underwager, Ralph and Wakefield, Hollida (1995). «[http://www.ipt-forensics.com/library/special_problems.htm Special Problems with Sexual Abuse Cases]: [http://www.ipt-forensics.com/library/special_problems12.htm Assessment of the Accused Adult].» In J. Ziskin (Ed.) ''Coping With Psychiatric and Psychological Testimony'' (Fifth Edition). Los Angeles: Law and Psychology Press. pp. 1315–1370. ISBN 1-879689-07-3</ref><ref name="feierman">Feierman, J. (1990). «Introduction» and "A Biosocial Overview, " ''Pedophilia: Biosocial Dimensions''. 1-68.</ref>

== Diagnose ==
Diagnosemanualen ''[[ICD|International Statistical Classification of Diseases and Related Health Problems]]'' (ICD-10) definerer pedofili som «en seksuell preferanse for barn, gutter eller jenter eller begge, vanligvis i prepubertal eller tidlig pubertal alder».<ref>World Health Organization, International Statistical Classification of Diseases and Related Health Problems 10. § F65.4</ref> For at en pedofil skal kunne diagnostiseres med en slik diagnose må vedkommende oppfylle samtlige av følgende kriterier:

* Gjentatte intense seksuelle lyster og fantasier om prepubertale eller peripubertale barn.
* Handler på sine lyster eller opplever betydelig ubehag av de.
* Preferansen må ha vært der i minst 6 måneder.<ref>Verdens helseorganisasjon (1993). The ICD-10 Classification of Mental and Behavioural Disorders. Verdens helseorganisasjon, 1993.</ref>

I [[American Psychiatric Association|APAs]] ''[[Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders]]'' var pedofili en diagnose inntil DSM-5 ble utgitt i mai 2013.<ref>http://www.dsm5.org {{Wayback|url=http://www.dsm5.org/ |date=20081119150242 }}</ref> Denne endringen betyr at å ha en pedofil orientering i seg selv ikke er en psykisk lidelse i DSM, som brukes i USA samt i en del andre land.

En ny diagnose med navnet ''pedofil lidelse'' ble innført i DSM-5, og hvor en person kan diagnostiseres ut ifra følgende kriterier:

* Over en periode på minst 6 måneder må en ha gjentakende, intense seksuelt opphissende fantasier, seksuelle lyster, eller atferd som omfatter seksuell aktivitet med en eller flere prepubertale barn (generelt 11 år eller yngre).
* Fantasiene, de seksuelle lystene eller handlingene fører til klinisk signifikant stress ''''eller'''' redusert evne til å fungere sosialt, profesjonelt, eller i andre sammenhenger.
* Personen er minst 18 år gammel og minst 5 år eldre enn barnet eller barna i Kriterium A.

Disse kriteriene krever ingen faktisk seksuell aktivitet med et barn. Diagnosen kan derfor stilles basert kun på tilstedeværelse av ''fantasier'' eller ''seksuelle lyster'', hvis personen oppfyller de andre kriteriene.

Videre sier DSM-5 at dersom pedofile ikke opplever skam og frykt rundt sin seksualitet, og deres seksualitet ikke fører til svekket funksjonsevne og de ikke har begått overgrep mot barn, så har de en ''pedofil seksuell orientering'', men ikke en ''pedofil lidelse''.<ref name="ReferenceA">American Psychiatric Association (2013). Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders, Fifth Edition (DSM-5™), 2013, ISBN 978-0-89042-555-8.</ref><ref group="Note">Da DSM-5 kom ut i bokform i 2013, sto det feilaktig at pedofili var en seksuell orientering, men dette ble rette opp av den amerikanske psykiatriforening like etter at boken kom ut. Derfor finnes rettelsen kun i den digitale versjonen. Dette betyr at begge diagnosesystemene er samstemt i denne definisjonen.{{Tr}}</ref>

I den nettbaserte utgaven av ICD-11 er diagnosen endret til å hete pedofil lidelse.<ref name="apps.who.int">{{Kilde www|url=https://icd.who.int/browse11/l-m/en#/http://id.who.int/icd/entity/517058174|tittel=ICD-11 - ICD-11 for Mortality and Morbidity Statistics|besøksdato=2021-07-19|verk=icd.who.int}}</ref>

Forskning viser at en treffsikker diagnostisering av pedofili er vanskelig. En studie sammenlignet ulike diagnostiseringsmetoder og fant store ulikheter i treffsikkerheten. Av et utvalg av 200 dømte barneovergripere ble kun 57,5 % av dem som ble diagnostisert med pedofili i henhold til DSM-IV-TRs kriterier, diagnostisert med pedofili gjennom fallometrisk måling. Blant de som ikke ble diagnostisert med pedofili etter diagnosekriteriene, hadde 58,3 % et pedofilt tenningsmønster ved fallometrisk måling.<ref name="Wilson, R. J. 2011">Wilson, R. J., Abracen, J., Looman, J., Picheca, J. E. & Ferguson, M. (2011). Pedophilia: An Evaluation of Diagnostic and Risk Prediction Methods. Sexual Abuse: A Journal of Research and Treatment, 23, 2, 260–274.</ref>

Fagpersoner poengterer viktigheten av å forstå at å ha en slik diagnose ikke betyr at personen også har problemer med å kontrollere sin atferd<ref>First, M. B. & Halon, R. L. (2008). Use of DSM Paraphilia Diagnosis in Sexually Violent Predator Commitment Cases, Journal of the American Academic Psychiatric of the Law, 36, 443-54.</ref>, eller at en slik diagnose betyr at personen har noen form for kognitiv svekkelse som påvirker deres evne til å forstå at eventuelle overgrep er galt.<ref name="Winick, B. J. 1998">Winick, B. J. (1998). Sex Offender Law in the 1990s: A Therapeutic Jurisprudence Analysis.Psychology, Public Policy, and Law, 4, 1/2, 505–570.</ref>

=== Diagnosehistorie ===
Innad i fagmiljøene har det lenge vært uenighet om hvorvidt pedofili skal være en psykiatrisk diagnose, og hvilke kriterier man skal bruke.<ref>Peer Commentaries on Green (2002). and Schmidt (2002) Archives of Sexual Behavior, 31, 479–503.</ref>

Avgjørelsen om å fjerne homofili-diagnosen fra DSM-II i 1973 er et av de mest brukte argumentene deler av fagmiljøet bruker i dag for at de andre seksuelle diagnosene bør fjernes. Denne endringen skapte stor debatt innen fagmiljøene blant annet om hvordan mentale lidelser skal defineres, og hvordan parafiliene passer inn under disse definisjonene.<ref>Suppe, F. (1984). Classifying Sexual Disorders. Journal of Homosexuality, 9, 4, 9-28.</ref> De mener at homofili-diagnosen ikke ble fjernet på grunn av vitenskapelig empiri men av politiske og sosiale årsaker, og at de andre parafiliene derfor også bør fjernes fra diagnosebøkene.<ref>Culver, Ch. M.,&Gert, B. (2006). Paraphilia. In A. Soble (Ed.), Sex from Plato toPaglia: Aphilosophical encyclopedia (pp. 740–747).Westport, CT: Greenwood Press.</ref><ref>Moser, C. (2001). Paraphilia: Another confused sexological concept. In P. J. Kleinplatz (Ed.), New directions in sex therapy: Innovations and alternatives (pp. 91–108). Philadelphia: Brunner-Routledge.</ref> Forslag om å fjerne de andre diagnosene på 70-tallet ble motarbeidet av homo-aktivister da det kunne ødelegge muligheten for å fjerne homofili-diagnosen.<ref>Silverstein, C. (2009). The implications of removing homosexuality from the DSM as a mental disorder [Letter to the Editor]. Archives of Sexual Behavior, 38, 161–163.</ref>

Helt siden DSM ble utgitt for første gang i 1952 har kriteriene for parafili-diagnosene vært i endring. En av de mest vesentlige endringene, og som også viser hvor stor uenigheten er om forståelsen av parafiliene, er det faktum at kriteriet om å handle på sine fantasier har gått inn og ut av diagnosebøkene.<ref name="Malón, A. 2012">Malón, A. (2012). Pedophilia: a diagnosis in search of a disorder. Archives of Sexual Behavior, 41, 5, 1083–1097.</ref> Ved utgivelsen av DSM-III i 1980 ble det gjort noen vesentlige endringer. Pedofili og de andre seksuelle diagnosene ble flyttet fra kategorien «personlighetsforstyrrelser» til «Psykoseksuelle forstyrrelser». Denne endringen anerkjente at parafiliene ikke hadde noe med personens personlighet å gjøre, men var distinkte forstyrrelser.<ref>Schmidt, C.W.(1995).Sexualpsychopathology andtheDSM-IV.American Psychiatric Press Review of Psychiatry, 14, 719–733.</ref> I tillegg ble begrepet «parafilier» lansert antakeligvis fordi det var mindre stigmatiserende enn «seksuelle avvik».<ref name="Malón, A. 2012"/>
Ved utgivelsen av DSM-IV i 1994 ble det gjort en endring i pedofili-diagnosens kriterier, som sa at personen må oppleve subjektiv lidelse eller nedsatt funksjonsevne for at diagnosen kan stilles. Dette førte til at personer som har begått en rekke overgrep mot barn, og som ikke selv opplevde lidelse av dette, ikke kunne diagnostiseres som pedofil. Dette ble ryddet opp igjen til DSM-IV-TR ble utgitt i 2000, og dette har senere blitt omtalt som en «feil» av den amerikanske psykiatriforeningen.<ref name="Malón, A. 2012"/>

Begrepet parafili er i dag brukt i både DSM-IV-TR og ICD-10. I henhold til diagnosekriteriene i DSM-IV-TR har ikke en pedofil nødvendigvis lidelsen pedofili dersom vedkommende ikke handler på sine fantasier og ikke opplever subjektiv lidelse eller nedsatt funksjonsevne på grunn av tilstanden. Samtidig kan en som ikke er pedofil bli diagnostisert som pedofil fordi vedkommende har begått seksuelle handlinger med barn.<ref>First, M. B., & Frances, A. (2008). Issues for DSM-V: Unintended consequences of small changes:The caseofparaphilias.AmericanJournal of Psychiatry, 165, 1240–1241.</ref> Dette problemet er påpekt av flere fagpersoner i forbindelse med den nye utgaven av DSM som kommer i mai 2013.<ref name="Malón, A. 2012"/>

Flere ulike forslag til endringer kom i forbindelse med utviklingen av nye DSM-5, men alle forslagene er blitt endelig avvist av den amerikanske psykiatriforeningen.<ref>Blanchard, R. (2013). A Dissenting Opinion on DSM-5 Pedophilic Disorder. Archives of Sexual Behavior, DOI 10.1007/s10508-013-0117-x</ref> Samtidig gjøres det en vesentlig endring i DSM-5 ved at de endrer diagnosens navn fra pedofili til pedofil lidelse, noe som anerkjenner at det er mulig å ha en pedofil orientering som ikke er problematisk eller patologisk.<ref>American Psychiatric Association. (2013). Highlights of Changes from DSM-IV-TR to DSM-5. American Psychiatric Publishing.</ref> Den samme endringen gjøres til ICD-11 som kommer ut i 2015, også med det nye navnet pedofil lidelse.<ref name="apps.who.int"/>

== Årsak og utvikling ==
Vi har lite kjennskap til årsaken til at personer utvikler en seksuell interesse for barn.<ref>{{kilde www |url=http://www.paraphilias.com/publications/pdfs/Peer%20Comment.pdf |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2009-12-17 |url-status=død |arkivurl=https://web.archive.org/web/20081029223349/http://www.paraphilias.com/publications/pdfs/Peer%20Comment.pdf |arkivdato=2008-10-29 }}</ref>

Forskningen viser at flere pedofile oppdager sin pedofile orientering rundt pubertetsalder<ref name="ReferenceA"/>, og at pedofili manifesterer seg allerede under [[adrenal pubertet]], altså i samme periode som utviklingen av preferanse for kjønn manifesterer seg frem mot 10-års alder.<ref>Herdt, G. & McClintock, M. (2000). The Magical Age of 10. Archives for Sexual Behavior, 29, 6, 587–606</ref> En studie av selvutnevnte pedofile viste at 8 % var klar over sin pedofile orientering innen 10-års alder.<ref>Bernard, F. (1975). An enquiry among a group of pedophiles. The Journal of Sex Research, 11, 242–255.</ref> En annen studie fant at 29,6 % var klar over sin pedofili før de var 13 år, mens 43,5 % oppdaget det i alderen 13-15 år.<ref name="mbcbpm.info">Riegel, D. L. (2008). Motivational and Behavioral Characteristics of Boy-attracted Pedosexual Males: Validation of a Typology Using an Internet Survey. MBCBPM 11/12/08, 1-20 www.mbcbpm.info</ref> I en studie av dømte overgripere hadde 50 % av de pedofile utviklet sin seksuelle interesse for barn innen 15-årsalderen.<ref>Abel, G. G. & Rouleau, J. L. (1990). The nature and extent of sexual assault. In Marshall, W.L., Laws, D. R. & Barbaree, H. E. (Eds.), Handbook of sexual assault: Issues, theories, and treatment of the offender, 9 – 12, New York: Plenum.</ref> En studie av 193 selvutnevnte pedofile fant at gjennomsnittsalderen for når disse oppdaget sine pedofile følelser var 12 år og omtrent samtlige innen 17-årsalderen.<ref>B4U-ACT (2011). Awareness in Youth, Suicidality, & Seeking Mental Health Care. Maryland, Baltimore Mental Health Systems.</ref> 

Den Canadiske psykologen og sexologen Michael C. Seto, en av de fremste eksperter på pedofili, foreslår en [[klassisk betinging]]s-modell hvor enkelte barn som har seksuell kontakt med andre barn, kobler de prepubertale trekkene, slik som kroppsbygning, fravær av kjønnshår og andre synlige tegn på modenhet, med den seksuelle spenningen og nytelsen, og etter hvert kobler disse trekkene med orgasme gjennom fantasier og masturbasjon.<ref name="Seto, M. C. 2004"/> Teorien støttes av nyere forskning som fant at pedofile hadde betydelig flere seksuelle erfaringer med andre og yngre barn i sin egen barndom. Videre viste studien at ingen av dem som ikke hadde seksuell kontakt med andre barn i egen barndom, utviklet seksuell interesse for barn som voksen.<ref>Santtila, P., Morkos, A., Hartwig, M., Varjonen, M., Jern, P., Witting, K. von der Pahlen, B., Sandnabba, N. K. (2010). Childhood sexual interactions with other children are associated with lower preferred age of sexual partners including sexual interest in children in adulthood. Psychiatry Research, 175, 154–159.</ref>

=== Biologi ===
Et av områdene det er gjort mest forskning på er [[IQ]]. En meta-analyse av 75 studier i perioden 1931–2004, fant at barneovergripere har lavere IQ enn andre seksualforbrytere, ikke-seksuelle kriminelle og ikke-kriminelle personer. Videre viste studien at jo lavere alder ofrene har, jo lavere IQ har overgriperen.<ref>http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/16060802</ref> En annen studie fant at sammenlignet med mennesker med andre (problematiske) seksuelle interesser/atferder, hadde de pedofile svekkede hukommelsesferdigheter i tillegg til lavere IQ.<ref>http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/14744183</ref> Samtidig viser studier som skiller mellom pedofile og ikke-pedofile overgripere, at også de ikke-pedofile overgriperne har lavere IQ enn normalen, samt at pedofile dømt for barneporno hadde høyere IQ og bedre utdanning enn barneovergripere.<ref>Blanchard, R., Kolla, N., Kuban, M., Blak, T., Cantor, J., Klassen, P. E., Dickey, R., Kuban, M. E. & Blak, T. (2007). IQ, Handedness, and Pedophilia in Adult Male Patients Stratified by Referral Source. Sexual Abuse: A Journal of Research and Treatment, 19, 285–309.</ref> Det er derfor mulig at studiene viser en sammenheng mellom seksuelle overgrep fremfor en pedofil orientering ''per se''. Personer med lavere kognitive evner kan ha lavere vurderingsevne og impulskontroll, og kan dermed være mer disponert for å begå overgrep. Alternativt kan personer med lavere kognitive evner ha lettere for å bli avvist av jevnaldrende og derfor ha lettere for å se muligheten for sex med barn.<ref>Seto, M. C. & Lalumière, M. L. (2010). What Is So Special About Male Adolescent Sexual Offending?A Review and Test of Explanations Through Meta-Analysis. Psychological Bulletin, 136, 4, 526–575.</ref>

Det mest sikre tegnet på at pedofili er minst delvis biologisk, er at pedofile overgripere viser seg å være i langt større grad venstrehendt enn både hebefile overgripere og normalbefolkningen, noe som er bevist i flere studier.<ref>Bogaert, A. F. (2001). Handedness, criminality, and sexual offending. Neuropsychologia, 39, 465-69.</ref><ref>Cantor, J. M., Klassen, P. E., Dickey, R., Christensen, B. K., Kuban, M. E., Blak, T., et al. (2005). Handedness in pedophilia and hebephilia. Archives of Sexual Behavior, 34, 447–459.</ref><ref>Cantor, J. M., Blanchard, R., Christensen, B. K., Dickey, R., Klassen, P. E., Beckstead, A. L., et al. (2004). Intelligence, memory, and handedness in pedophilia. Neuropsychology, 18, 3-14</ref><ref>Blanchard, R., Kolla, N., Kuban, M., Blak, T., Cantor, J., Klassen, P. E., Dickey, R., Kuban, M. E. & Blak, T. (2007). IQ, Handedness, and Pedophilia in Adult Male Patients Stratified by Referral Source. Sexual Abuse: A Journal of Research and Treatment, 19, 285–309</ref> Dette i likhet med homofile som er langt oftere venstrehendt enn heterofile.<ref>http://link.springer.com/article/10.1023%2FA%3A1022444223812</ref> Vi vet at om man blir venstrehendt eller høyrehendt er biologisk og har med strukturer i hjernen å gjøre, og man ser dette allerede på fosterstadiet da fostrene har en preferanse for hvilken tommel de suger på.<ref name="vimeo.com">http://vimeo.com/33793616</ref>

To studier har ved bruk av MRI-undersøkelser funnet forskjeller i [[Grå substans]] både i [[tinninglapp]]en og [[pannelapp]]en i hjernen hos pedofile overgripere og normalbefolkningen.<ref>http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/17548755</ref><ref>http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/16876824</ref> En lignende studie ble gjort i Canada hvor forskerne fant lignende resultat i [[Hvit substans]].<ref name="ncbi.nlm.nih.gov">http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/18039544</ref> Sistnevnte studie kan anses som et gjennombrudd innen denne forskningen da forskerne fant at de områdene som vanligvis aktiveres av voksne erotiske stimuli hos ikke-pedofile, er de samme områdene som aktiveres hos pedofile ved barne-erotiske stimuli. Det er ikke et eget seksuelt senter i hjernen, men fire områder som alle knyttes sammen i et nettverk, og det er altså dette nettverket forskerne fant fungerte på samme måte som hos ikke-pedofile, men ved synet av barn. Dette betyr altså at synet av barn aktiverer det seksuelle nettverket i hjernen hos pedofile.<ref name="ncbi.nlm.nih.gov"/>

Forskerne poengterer at slike undersøkelser foreløpig ikke er godt nok dokumentert til at man kan bruke det klinisk til å vurdere om en person er pedofil eller ikke. Det må også poengteres at svakheten med disse studiene er at de kun er basert på overgripere, og ikke pedofile generelt. Forskerne har heller ikke tatt høyde for hvilke andre mentale forstyrrelser disse overgriperne eventuelt har hatt og om funnene heller er relatert til dette. Barneovergripere og barnepornodømte har vist seg å ha større grad av psykiske lidelser og rusmisbruk enn normalbefolkningen.<ref>Raymond, N. C., Coleman, E., Ohlerking, F., Christenson G. A. & Miner, M. (1999). Psychiatric Comorbidity in Sex Offenders. The American Journal of Psychiatry, 156, 786–788</ref><ref>Leue, A., Borchard, B., & Hoyer, J. (2004). Mental disorders in a forensic sample of sexual offenders. European Psychiatry, 19, 123−130.</ref><ref>Neutze, J., Seto, M. C., Schaefer, G. A., Mundt, I. A. & Beier, K. M. (2011). Predictors of Child Pornography Offenses and Child Sexual Abuse in a Community Sample of Pedophiles and Hebephiles. Sexual Abuse: A journal of Research and Treatment, 23, 2, 212–242.</ref> I tillegg kan forstyrrelser i hjernen skyldes alkoholmisbruk, og en studie viste at omtrent halvparten av overgriperne rapporterte om alkoholpåvirkning under overgrepene, og mellom en tredjedel og en fjerdedel var alkoholikere.<ref>Langevin, R. (2006). Sexual offenses and traumatic brain injury. Brain and Cognition, 60, 193–217.</ref>

Forskerne understreker også at man ikke enda kan si for sikkert hvor mye av dette som er årsak eller har sammenheng med pedofili, om dette direkte fører til utvikling av pedofili, eller om det kun fører til at enkelte har en hjerne som er sårbar for utvikling av pedofili ved for eksempel hendelser i tidlig barndom.<ref name="vimeo.com"/>

En svakhet med denne forskningen er at den baserer seg på dømte overgripere, og at pedofile som blir tatt for overgrep i større grad har nevrokognitive mangler og er derfor med tilgjengelig for forskerne enn pedofile med normal nevrokognitiv fungering.<ref name="Whittaker, J. W. 2007">Whittaker, J. W. (2007). A comparison of neurocognitive functioning in pedophilic child molesters, nonpedophilic child molesters and normal adult males. Ph.D. dissertation, The University of Utah.</ref> Andre forskere påpeker at nevrologiske forstyrrelser kan ha sammenheng med den pedofile overgriperens øvrige psykiatriske lidelser fremfor pedofili ''per se''.<ref>Hall, R. C. W. & Hall, R. C. W. (2007). A Profile of Pedophilia: Definition, Characteristics of Offenders, Recidivism, Treatment Outcomes, and Forensic Issues. Mayo Clinic Proceedings, April 1.</ref>

=== Miljømessige faktorer ===
Videre har forskerne funnet at seksuell interesse for barn er relatert til høyere grad av seksuelle og fysiske overgrep i egen barndom,<ref>http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/19327831</ref><ref>http://www.tandfonline.com/doi/abs/10.1080/13552601003760006</ref> noe som har likhetstrekk med lesbiske, homofile og bifile som også i en studie rapporterte om både mer seksuelle og fysiske overgrep i barndommen enn heterofile.<ref>http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/15982145</ref>. Derimot var sammenhengen lavere i en studie blant barnepornodømte,<ref>http://www.tandfonline.com/doi/abs/10.1080/13552601003760006#.UZmbHbWpWSo</ref> noe som kan tyde på at sammenhengen er mer knyttet til overgrepsatferd enn utvikling av en pedofil orientering i seg selv. I en studie fra 2012 fant forskerne riktignok at seksualforbrytere mot barn som selv var utsatt for overgrep i barndommen hadde høyere grad av seksuell interesse for barn, og også yngre barn enn de som ikke var utsatt for overgrep.<ref>Nunes, K. L., Hermann, C. A., Malcom, J. R. & Lavoie, K. (2013). Childhood sexual victimization, pedophilic interest, and sexual recidivism. Child Abuse & Neglect (2013).</ref> En studie i Finland fant at personer med seksuell interesse for barn, i større grad hadde hatt seksuelle erfaringer med andre barn i deres egen barndom. Det er likevel usikkert på om dette har bidratt til en utvikling av seksuell interesse for barn, eller om interessen var der så tidlig at interesse for seksuell interaksjon med andre barn er større blant denne gruppen.<ref>Santtila P, Mokros A, Hartwig M, Varjonen M, Jern P,Witting K, von der Pahlen B, Sandnabba NK. Childhood sexual interactions with other children are associated with lower preferred age of sexual partners including sexual interest in children in adulthood. Psychiatry Research, 175:154–9.</ref>

== Omfang ==
Omfanget pedofili opptrer i er ikke kjent med sikkerhet. Noen studier har vist at rundt en fjerdedel av alle voksne menn kan ha enkelte opplevelser av seksuell tiltrekning mot barn, uten at det nødvendigvis betyr at så mange regnes som pedofil av den grunn.<ref>Freund, K. and Costell, R. (1970). «The structure of erotic preference in the nondeviant male.» Behaviour Research & Therapy 8 (1), 15-20. Quinsey, V. L. et al. (1975). «Penile circumference, skin conductance, and ranking responses of child molesters and 'normals' to sexual and nonsexual visual stimuli.» Behavior Therapy. 6, 213–219.)</ref><ref>Hall, G. C. N., Hirschman, R. & Oliver, L. L. (1995). Sexual Arousal and Arousability to Pedophilic Stimuli in a Community Sample of Normal Men, Behavior Therapy, 26, 681–694.</ref> Flere studier har siden vært gjort og det antas at ca. 5 % av den mannlige befolkningen er pedofil, med andre ord ca. 125.000 i Norge, og dermed flere enn antall homofile som ligger på rundt 1-3 % av befolkningen.<ref>Office for National Statistics (2011). Measuring Sexual Identity: An Evaluation Report. Office for National Statistics, September 2010.</ref><ref name="annualreviews.org">http://www.annualreviews.org/doi/abs/10.1146/annurev.clinpsy.032408.153618</ref><ref>Mokros A, Osterheider M, Nitschke J. Pedophilia. Prevalence, etiology, and diagnostics. Der Nervenarzt 2012;83:355e8.</ref>

Omfanget blant kvinner er mindre kjent, men er antatt å være mye lavere enn blant menn.<ref>Alanko, K., Salo, B., Mokros, A. & Santtila, P. (2013). Evidence for Heritability of Adult Men’s Sexual Interest in Youth under Age 16 from a Population-Based Extended Twin Design. Journal of Sexual Medicine, 2013.</ref> En enkeltstudie blant 546 kvinnelige studenter at 5,5 % innrømte seksuell tiltrekning eller fantasier om barn.<ref>Fromuth, M. E. & Conn, V. E. (1997). HIdden perpetrators: Sexual molestation in a non-clinical sample of college women. Journal of Interpersonal Violence, 12, 456–465.</ref>

En Britisk undersøkelse viste at at 15 % av menn og 4 % av kvinner ansatt i barnevernet hadde en seksuell interesse for barn.<ref>Freel, M. (2003). Child Sexual Abuse and the Male Monopoly: An Empirical Exploration of Gender and a Sexual Interest in Children. The British Journal of Social Work, 33, 481–498.</ref> Videre har undersøkelser ved universiteter vist at mellom 5-22 % av mannlige studenter var seksuelt tiltrukket av barn eller hadde en interesse for å ha sex med barn dersom det var ingen risiko for å bli oppdaget.<ref>McConaghy, N. (1998). Paedophilia: a review of the evidence. Australian and New Zealand Journal of Psychiatry, 32, 252–265</ref><ref>Briere, J. & Runtz, M. (1989). University males' sexual interest in children: Predicting potential indices of «pedophilia» in a non-forensic sample. Child Abuse and Neglect, 13, 65-75.</ref><ref>Templeman, T. L. & Stinnett, R. D. (1991). Patterns of sexual arousal and history in a «normal» sample of young men. Archives of Sexual Behavior, 20, 137–150.</ref><ref>Byers, S.E., Purdon, C. & Clark, D.A. (1998). Sexual intrusive thoughts of college students, Journal of Sex Research, 35, 359–369.</ref><ref>Smiljanich, K. & Briere, J. (1996). Sex Differences and Psychosocial Correlates in a University Sample, Violence and Victims, 1.</ref><ref>Briere, J., Henschel, D. & Smiljanich, K. (1992). Attitudes toward sexual abuse: Sex differences and construct validity. Journal of Research in Personality, 26, 398–406.</ref> En lignende undersøkelse er også gjort i Norge med cirka 700 elever på videregående skole i Oslo. Blant guttene var det 19,1 % som ikke utelukket sex med barn på 13-14 år, mens 5,9 % ikke utelukket sex med barn på 12 år eller yngre. Blant jentene var resultatet henholdsvis 3,0 % og 0,8 %.<ref>Mossige, S. (2000). Holdninger blant vanlig ungdom til seksuelle overgrep mot barn. I Personer som begår seksuelle overgrep mot barn. Forståelse, behandling og straff. Kunnskapsstatus og erfaringer fra de nordiske landene. Red. Mossige. TemaNord, 547. København: Nordisk ministerråd, 159–167.</ref>

Også fallometriske undersøkelser hvor kontrollgruppene har bestått av menn som ikke har begått noen overgrep, viser seksuell tenning av barn på henholdsvis 16,9 %<ref>Blanchard, R., Kuban, M.E., Blak, T., Cantor, J. M., Klassen, P. E. & Dickey, R. (2006). Phallometric Comparison of Pedophilic Interest in Nonadmitting Sexual Offenders Against Stepdaughters, Biological Daughters, Other Biologically Related Girls, and Unrelated Girls. Sex Abuse, 18, 1, 1-14.</ref>, 17 %<ref>Fedora O., Reddon J. R., Morrison J. W., Fedora S. K., Pascoe, H. & Yeudall, L. T. (1992). Sadism and other paraphilias in normal controls and sex offenders, Archives of Sexual Behavior, 21, 1, 1-15.</ref> og 18-19 % (32 % viste seksuell tenning til barn etter puberteten)<ref>Marshall, W.L., Barbaree, H.E., Christopher, D. (1986). Sexual offenders against female children: preference for age of victim and type of behavior. Canadian Journal of Behavioural Science, 18, 424–439.</ref> av utvalget.

Forskningen tyder på at de fleste pedofile er ikke-eksklusive pedofile og også har seksuelle forhold med voksne.<ref name="Cohen, L. J. 2002">Cohen, L. J. & Galynker, I. I. (2002). Clinical Features of Pedophilia and Implications for Treatment. Journal of Psychiatric Practice Vol. 8, No. 5, 276–289.</ref>

=== Homoseksuell pedofili ===
Forskningen viser at rundt 25 % av pedofile overgripere er seksuelt tiltrukket av gutter, noe som er omtrent 10 ganger høyere enn andelen homofile som er seksuelt tiltrukket av voksne, og enkelte fagpersoner mener mannlig homoseksualitet og pedofili deler samme årsak.<ref>James, W. H. (2005). Two Hypotehes on the Causes of Male Homosexuality and Paedophilia. Journal of Biosocial Science 38, 745–761.</ref> Den norske psykologen og sexologen [[Thore Langfeldt]] mener den uproporsjonale andelen homoseksuelle pedofile skyldes at maskuline homofile ikke har blitt ansett som homofil av omgivelsene i oppveksten, og at de har fortrengt sin homofile legning.<ref>Langfeldt, T. (2008). Menn som forgriper seg på unge gutter. Tidsskrift for Norsk Psykologforening, 45, 6, 729–734.</ref> Teorien til Langfeldt er ikke empirisk bevist, og annen forskning kan tyde på at teorien har få holdepunkter. En av svakhetene med påstanden er at den baserer seg på klinisk erfaring med dømte overgripere, en ikke-representativ gruppe pedofile.<ref name="ReferenceB">Green, R. (2002). Is Pedophilia a mental disorder? Archives of Sexual Behavior, 31, 467–471.</ref><ref name="Studer2006">Studer, L. H. & Aylwin , A. S. (2006). Pedophilia: the problem with diagnosis and limitations of CBT in treatment. Medical hypotheses, 67, 4, 774–781.</ref>

Det er vist gjennom forskning at bruk av overgrepsmateriell er en større indikator på en pedofil enn overgrep.<ref>Seto, M. C., Cantor, J. M., & Blanchard, R. (2006). Child pornography offenses are a valid diagnostic indicator of pedophilia. Journal of Abnormal Psychology, 115, 3, 610–615.</ref> En studie kunne vise at blant personer dømt for besittelse av overgrepsmateriell var kun 2 % homoseksuelle homofile, altså på nivå med andelen homoseksuelle i normalbefolkningen.<ref>Ellis, L., Robb, R. & Burke, D. (2005). Sexual Orientation in United States and Canadian College Students. Archives of Sexual Behavior, 34, 5, 569–581.</ref> I samme studie ble det funnet at blant de som også hadde begått overgrep mot barn, var andelen homofile 30 %.<ref name="McCarthy, J. A. 2010">McCarthy, J. A. (2010). Internet sexual activity: A comparison between contact and non-contact child pornography offenders. Journal of Sexual Aggression, 16, 2, 181–195.</ref> Dette er med på å vise at andelen homofile pedofile som begår overgrep kan være uproporsjonal, men ikke nødvendigvis homoseksuell pedofili ''per se''. Videre forklarer forskeren David L. Riegel at prepubertale og pubertale gutter i langt større grad enn jenter, er sosiobiologisk interessert i utforskning av sin egen seksualitet, som ofte starter med jevnaldrende eller eldre gutter, før de går videre til jenter senere i ungdomstiden.<ref>Riegel, D. L. (2010). The Vicious Circle: The ongoing cultural heritage of the sexual repressioni of boys. www.sebrom.info.</ref> Det kan derfor tenkes at gutter er lettere tilgjengelig for pedofile som er tiltrukket av gutter, enn hva jenter er.

Det faktum at menn som begår overgrep mot gutter utenfor sin egen familie har signifikant høyere tilbakefall enn de som begår overgrep mot jenter, tyder også på at homoseksuelle pedofile kan være overrepresentert for forskerne.<ref name="Harris, A. J. R. 2004">Harris, A. J. R., Hanson, R. K. (2004). Sex Offender Recidivism: A Simple Question. Public Safety and Emergency Preparedness, ISBN 0-662-68211-4.</ref> Ifølge Cohen og Galynker (2002) er det lettere for menn å få tilgang til gutter enn jenter, og foreslår at antallet ofre er langt høyere for homoseksuelle enn heteroseksuelle pedofile.<ref name="Cohen, L. J. 2002"/>

== Mental helse og fungering ==
Pedofile er en [[Homogenitet og heterogenitet|heterogen]] gruppe uten felles personlighetstrekk eller personlighetsprofiler.<ref>Howitt, D. (1998). Pedophiles and sexual offences against children. Chichester, England: Wiley.</ref> De har samme personlighet og karaktertrekk som normalbefolkningen.<ref name="Berlin, F. S. 2000">Berlin, F. S. (2000). Treatments to change sexual orientation [Letter to the editor]. American Journal of Psychiatry, 157, 838.</ref> En studie dokumenterte at de fleste pedofile hverken har [[dyssosial personlighetsforstyrrelse|dyssosial]] eller [[narsissistisk personlighetsforstyrrelse]].<ref>Raymond N. C., Coleman E., Ohlerking F., Christenson, G. A., Miner, M. (1999). Psychiatric comorbidity in pedophilic sex offenders. American Journal of Psychiatry, 156, 786–788.</ref>

Lite er kjent når det gjelder pedofiles mentale helse og fungering. Den største svakheten ved forskningen på dette er at omtrent alle studier er basert på dømte overgripere, en ikke-representativ gruppe av pedofile, og dessuten en gruppe hvor de fleste ikke er pedofil.<ref name="Hall, R. C. W. 2007">Hall, R. C. W., & Hall, R. C. W. (2007). A profile of pedophilia: Definition, characteristics of offenders, recidivism, treatment outcomes, and forensic issues. Mayo Clinic Proceedings, 82(4), 457–471.</ref>

En studie i 2011 blant pedofile utenfor rettsvesenet fant at 46 % hadde vurdert å begå selvmord, og 13 % hadde forsøkt å begå selvmord på grunn av årsaker relatert til deres pedofile orientering. Blant de som rapporterte om selvmordstanker, svarte 67 % at de ikke hadde noen å snakke med om sine problemer. 40 % rapporterte at de ønsket hjelp fra helsevesenet, men oppsøkte det ikke. Omtrent halvparten forventet at de ville bli behandlet uetisk og fordomsfullt av helsevesenet, og halvparten tvilte på at helsepersonell ville ivareta taushetsplikten. 42 % hadde kontaktet helsevesenet for hjelp.<ref>B4U-ACT, Inc. (2011, June 22). Spring 2011 survey results. Retrieved from http://b4uact.org/science/survey/01.htm {{Wayback|url=http://b4uact.org/science/survey/01.htm |date=20130704024212 }}</ref> I sin bok om pedofile trekker sosiolog Sarah D. Goode frem en 16 år gammel pedofil gutt, som mente han ville vært en helt om han kuttet seg på håndleddet og blødde ihjel.<ref>Goode, S. D. (2009). Understanding and addressing adult sexual attraction to children: A study of paedophiles in contemporary society. New York: Routledge.</ref> Forskning på seksuelle minoritets-ungdom viser høyere risiko for selvmord enn normalbefolkingen, selv om pedofili ikke spesifikt er nevnt i disse studiene.<ref>Suicide Prevention Resource Center (2008). Suicide Risk and Prevention for Lesbian, Gay, Bisexual, and Transgender Youth. www.sprc.org/library/SPRC_LGBT_Youth.pdf</ref>

En tilsvarende studie i 2011 fant at 58 % hadde et ønske om mental helsehjelp på grunn av deres pedofile orientering, men at de ikke oppsøkte det på grunn av frykt for å bli møtt på en negativ måte, at de ville bli rapportert eller misforstått. 40 % rapporterte at de ikke ville oppsøke hjelp på grunn av stigmatiserende uttalelser fra psykologer. De fleste ønsket mental helsehjelp for å få hjelp med deres selvbilde, å takle stigmatiseringen og finne måter å leve i samfunnet på som en person med pedofil orientering.<ref>B4U-ACT, Inc. (2011, December 30). Summer 2011 survey results. Retrieved from http://b4uact.org/science/survey/02.htm {{Wayback|url=http://b4uact.org/science/survey/02.htm |date=20130704021246 }}</ref>

I en studie av pedofile og hebefile ikke-overgripere og ex-overgripere, som frivillig hadde oppsøkt et tysk hjelpetilbud for pedofile og hebefile, fant forskerne at 31,3 % hadde vært innlagt på psykiatrisk sykehus, mens 55 % hadde gått i poliklinisk psykiatrisk behandling. 73,8 % oppgav ''sterk'' til ''meget sterk'' subjektiv lidelse på grunn av sine fantasier om barn.<ref>Schaefer, G. A., Mundt, I. A., Feelgod, S., Hupp, E., Neutze, J., Ahlers, C. J., Goecker, D. & Beier, K. M. (2010). Potential and Dunkelfeld offenders: Two neglected target groups for prevention of child sexual abuse. International Journal of Law and Psychiatry, 33, 154–163.</ref>

Annen forskning viser at overgripere med en seksuell preferanse for barn tradisjonelt forbindes med isolasjon, mellommennskelige relasjonsproblemer, lav [[selvfølelse]], en følelse av utilstrekkelighet, frykt for avvisning og manglende seksuell kunnskap.<ref>Davis, G., & Leitenberg, H. (1987). Adolescent sex offenders. Psychological Bulletin, 101, 417–427.</ref><ref>Seto, M. C. (Ed.). (2008). Pedophilia and sexual offending against children: Theory, assessment, and intervention. Washington, DC: American Psychological Association.</ref><ref>Seto, M. C. (2008). Pedophilia: Psychopathology and theory. In D. R. Laws & W. T. O’Donohue (Eds.), Sexual deviance: Theory, assessment, and treatment (2nd ed., pp. 164–182). New York, NY: Guilford Press.</ref> To andre studier på pedofile overgripere rapporterer høyere grad av depresjon, angst, [[posttraumatisk stresslidelse]] eller rusmiddelavhengighet sammenlignet med normalbefolkningen.<ref>Raymond, N. C., Coleman, E., Ohlerking, F., Christenson, G. A., & Miner, M. (1999). Psychiatric comorbidity in pedophilic sex offenders. American Journal of Psychiatry, 156(5), 786–788.</ref><ref>Schaefer, G. A., Mundt, I. A., Feelgood, S., Hupp, E., Neutze, J., Ahlers, C. J., . . . Beier, K. M. (2010). Potential and dunkelfeld offenders: Two neglected target groups for prevention of child sexual abuse. International Journal of Law and Psychiatry, 33(3), 154–163.</ref> Det er likevel ikke klart om dette kan tolkes som psykopatologi forbundet med selve den pedofile orienteringen, eller om det er en konsekvens av stigmatiseringen av pedofile i samfunnet.<ref>Jahnke, S. & Hoyer, J. (2013). Stigmatization of People with Pedophilia: A Blind Spot in Stigma Research, International Journal of Sexual Health, DOI:10.1080/19317611.2013.795921.</ref> Videre viser forskningen at tilstander assosiert med suicidalitet, som depresjon og håpløshet forekommer forut for seksuelle overgrep. Derfor antas det at å gi hjelp til disse kan redusere risikoen for overgrep.<ref>Jeglic, E. L., Spada, A. & Mercado, C. C. (2013). An Examination of Suicide Attempts Among Incarcerated Sex Offenders. Sexual Abuse: A Journal of Research and Treatment 25(1) 21–40.</ref>

En meta-analyse fant at barneovergripere som gruppe (ikke nødvendigvis pedofile) viste svakere sosiale evner i forhold til jevnaldrende av det motsatte kjønn, enn overgripere mot voksne, noe som kan tyde på høyere grad av kognitive funksjonsnedsettelser da det er sammenheng mellom kognitiv nedsettelse og mangel på sosiale evner.<ref>Dreznick, M. T. (2003). Heterosocial competence of rapists and child molesters: A meta-analysis. Journal of Sex Research, 40, 170–178.</ref><ref name="Joyal, C. C. 2013">Joyal, C. C., Plante-Beaulieu, J. & de Chanterac, A. (2013). The Neuropsychology of Sexual Offenders: A Meta-Analysis. Sexual Abuse: A Journal of Research and Treatment, 2013.</ref> Andre studier har derimot vist at pedofile barneovergripere har mindre kognitive nedsettelser sammenlignet med ikke-pedofile barneovergripere.<ref name="Eastvold, A. 2011">Eastvold, A., Suchy, Y., & Strassberg, D. (2011). Executive function profiles of pedophilic and nonpedophilic child molesters. Journal of the International Neuropsychological Society, 17, 295–307.</ref><ref name="Schiffer, B. 2011">Schiffer, B., & Vonlaufen, C. (2011). Executive dysfunctions in pedophilic and nonpedophilic child molesters. Journal of Sexual Medicine, 8, 1975–1984.</ref><ref name="Suchy, Y. 2009">Suchy, Y., Whittaker, J. W., Strassberg, D. S., & Eastvold, A. (2009). Neurocognitive differences between pedophilic and nonpedophilic child molesters. Journal of the International Neuropsychological Society, 15, 248–257.</ref> Selv om forskning har vist at dømte barneovergripere har lavere IQ enn gjennomsnittet, har noen pedofile høyere IQ og flere års utdanning sammenlignet med befolkningen generelt.<ref>*Langevin, R., Curnoe, S., & Bain, J. (2000). A study of clerics who commit sexual offenses: Are they different from other sex offenders? Child Abuse and Neglect, 24, 535–545.</ref><ref>Lothstein, L. (1999). Neuropsychological findings in clergy who sexually abuse. In T. G. Plante (Ed.), Bless me father for I have sinned: Perspective on sexual abuse committed by Roman Catholic priests (pp. 59-86). Wesport, CT: Praeger.</ref><ref>Plante, T. G., & Aldridge, A. (2005). Psychological patterns among Roman Catholic clergy accused of sexual misconduct. Pastoral Psychology, 54, 73-80.</ref> Pedofile er derfor en heterogen gruppe, og det finnes ingen bestemt personlighetsprofil for pedofile.<ref name="Berlin, F. S. 2000"/> ''Den pedofile'', eller noen ''typisk pedofil'', finnes ikke.<ref>Haeberle, E. J. (2007). Prohibited Sexual Behavior and Sexual Violence. Adult Sexual Contact with Children: Pedophilia 3, Human Sexual Behavior, 6. Magnus Hirschfeld Archive of Sexology www2.hu-berlin.de/sexology/ECE6/html/pedophilia_3.html</ref>

En studie blant 517 selvutnevnte pedofile viste at flertallet hadde fullført college, bachelor- og masterutdanning. På måling av sosial status var 36 % på nivå med selgere, teknikere og eiere av små bedrifter. 24,8 % var på nivå med administrativt personale, eiere av mindre bedrifter, samt lærere. 18 % var på nivå med ledere og innehavere av mellomstore bedrifter. 47 % hadde en gjennomsnittlig økonomi mens 24,6 % hadde en komfortabel økonomi. 65,8 % hadde aldri vært i kontakt med rettsvesenet, mens 12,8 % hadde vært mistenkt for en forbrytelse. 3,7 % hadde sonet fengselsstraff. En stor svakhet med forskningen på pedofile er at omtrent alle studier baserer seg på dømte overgripere. Denne studien viste resultater som var betydelig annerledes enn studier basert på dømte overgripere.<ref name="mbcbpm.info"/>

Det finnes også såkalt ego-syntone pedofile, altså pedofile som ikke opplever sin tiltrekning til barn som problematisk.<ref name="ReferenceB"/><ref>Sandfort, T. (1988). Constructive Questions Regarding Paedophilia. Paidika, 4, 28-31.</ref><ref>Prentky, R. A. (2002). Random Musings on the Inscrutable World of Pedophilia. In Peer Commentaries on Green (2002) and Schmidt (2002) Archives of Sexual Behavior, 31, 379–503.</ref>

=== Seksuell kontroll ===
Oppfatningen av at pedofili nærmest er noe kompulsivt eller en form for seksualitet «ute av kontroll» kommer av [[stereotyp]]ier tilbake til 1800-tallet, ifølge psykolog og ekspert på overgripere, Daniel F. Montaldi. Videre skriver han at antakelsen om at parafiliene innebærer manglende evne til seksuell selvkontroll ikke har vitenskapelige holdepunkter.<ref name="Montaldi, D. F. 2007">Montaldi, D. F. (2007). The Logic of Sexually Violent Predator Status in the United States of America. Sexual Offender Treatment, 2, 1.</ref> Det er ingen teoretiske eller vitenskapelige holdepunkter for å anta at pedofile er ute av stand til å unngå å begå overgrep.<ref name="Winick, B. J. 1998"/>

Den norske psykologen Kirsten H. Resaland foreslår at inntrykk gjennom media om at pedofili er en ukontrollerbar seksualitet, kan påvirke pedofile lesere til å tro at de ikke kan kontrollere sin egen seksualitet, og dermed støtte oppunder overgrepsatferd hos pedofile.<ref name="duo.uio.no"/> Ytre locus av kontroll (følelsen av at en selv ikke er ansvarlig for sine handlinger) er sammen med kognitiv forvregning, vanlig å finne hos overgripere.<ref>Elliott, I. A., Beech, A. R., Mandeville-Norden, R., & Hayes, E. (2009). Psychological profiles of Internet sexual offenders: Comparisons with contact sexual offenders. Sexual Abuse: A Journal of Research & Treatment, 21, 76-92.</ref><ref>Keown, K., Gannon, T. A. & Ward, T. (2008). What were they thinking? An exploration of child sexual offenders’ beliefs using a lexical decision task. Psychology Crime and Law, 14, 317–337.</ref>

Også den norske psykologen og forskeren [[Svein Mossige]] advarer om at å fremstille deres atferd som en avhengighetstilstand, kan føre til flere unnskyldninger for å ikke ta ansvar for sine handlinger.<ref name="Mossige, S. 1997">Mossige, S. (1997). Barneovergriperen. Legning eller handling Norge: Gyldendal.</ref>

== Pedofile og samfunnet ==
Pedofile anses i dag som en av de mest isolerte gruppene i dagens samfunn.<ref>O' Halloran, E. & Quayle, E. (2010) A content analysis of a «boy love» support forum: Revisiting Durkin and Bryant. Journal of Sexual Aggression, 16, 1, 71-85</ref> Fagpersoner har påpekt at diskusjoner om pedofili basert på sterke følelser fremfor fakta, kan ha implikasjoner både for overgripere, behandlere og samfunnet generelt.<ref name="Harrison, K. 2010"/>

Utstøting og internalisering av fordømmelse kan føre til lidelser som depresjon, angst, personlighetsforstyrrelser, tvangstanker, destruktivtet, alkoholisme og i verste fall selvmord.<ref name="Hatzenbuehler, M. L. 2009">Hatzenbuehler, M. L. (2009). How Does Sexual Minority Stigma «Get Under the Skin»? A Psychological Mediation Frame Work. Psychological Bulletin, 135, 5, 707–730.</ref><ref>Weinberg, I., Shmushkevich, M., Barash, I., Lubin, G. & Kaplan, Z. (2003). «I Am Nobody»: A Case Study of Suicidal Dynamics in Pedophilia. Archives of Suicidal Research, 7, 375–387.</ref> Alkoholmisbruk er en mulig konsekvens i form av maladaptiv mestring av stigmatisering og sosial utstøting, noe som igjen svekker impulskontrollen og dermed øker risikoen for overgrep.<ref name="Hatzenbuehler, M. L. 2009"/> Hatefulle ytringer viser seg også å påføre mennesker både psykiske og fysiske symptomer som ligner på [[posttraumatisk stresslidelse]], med symptomer som panikk, angst, frykt, mareritt og påtrengende tanker om trusler og nedvurdering.<ref>Jay. T. (2009). Do Offensive Words Harm People? Psychology, Public Policy, and Law, 15, 2, 81-101.</ref> Ifølge forskere kan fiendtligheten pedofile opplever i samfunnet gjøre det vanskelig å opprettholde et positivt selvbilde.<ref>O' Halloran, E. & Quayle, E. (2010). A content analysis of a «boy love» support forum: Revisiting Durkin and Bryant. Journal of Sexual Aggression, 16, 1, 71-85.</ref> Personer med et positivt selvbilde vil handle på en måte som gjør at de føler seg godt, mens personer med et stigmatisert selvbilde vil søke etter å bekrefte deres identitet gjennom negative handlinger (for eksempel overgrep), og som konsekvens igjen oppleve vanskelige følelser. Videre kan stigmatisering av ens identitet føre til skam, som igjen kan føre til maladaptiv håndtering av sinne og raseri.<ref>Schneider, A. (2002). A Possible Link Between Stigmatization of Sexual-Erotic Identities and Sexual Violence. Sexuality & Culture, 6, 4, 23-44.</ref>

== Myter ==
Den Canadiske forskeren Elise Chenier trekker frem 4 vanlige myter om pedofile:<ref>Chenier, E. (2012). The Natural Order of Disorder: Pedophilia, Stranger Danger and the Normalising Family. Sexuality & Culture, 16, 2, 172–186.</ref>

# Han er en fremmed, ukjent for familien, han er overalt.
# Han er umoden og lite mentalt utviklet.
# Hans seksuelle lyst er ukontrollerbar og umettelig, og han mangler moral og empati.
# Han truer uskyldige og har dårlig innflytelse.

'''Andre myter''':

* '''Pedofile er personer som begår overgrep mot barn.''' - En pedofil er seksuelt tiltrukket av barn i førpubertetsalder<ref name="Seto, M. C. 2009"/> og mange pedofile begår ikke overgrep mot barn.<ref name="Farella, C. 2002">Farella, C. (2002). The unthinkable problem of pedophilia. Nursing Spectrum, July 1.</ref><ref name="First, M. B. 2006">First, M. B. (2006). Deposition of Michael B. First, M.D., in In Re the Detention of William Davenport AKA William Cummings, The Superior Court of the State of Washington, No. 99-2-50349-2.</ref><ref>Zelig, M. (2007). Deseret Morning News, 17.3. 2007, www.deseretnews.com/article/1,5143,660204018,00.html?pg=1.</ref>
* '''Personer som begår overgrep mot barn er pedofile.''' - Forskningen viser at de færreste som begår seksuelle overgrep mot barn er pedofile.<ref name="books.google.sk">http://books.google.sk/books/about/Child_Sexual_Abuse.html?id=kH-WOAAACAAJ&redir_esc=y</ref><ref name="gov.pe.ca">http://www.gov.pe.ca/photos/original/fvp_children.pdf</ref><ref name="ReferenceC">http://books.google.sk/books/about/Harmful_to_minors.html?id=1hu8c_wDwvoC&redir_esc=y</ref><ref name="www2.hu-berlin.de">{{kilde www |url=http://www2.hu-berlin.de/sexology/ECE6/html/pedophilia_3.html |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2013-05-19 |url-status=død |arkivurl=https://web.archive.org/web/20121024054117/http://www2.hu-berlin.de/sexology/ECE6/html/pedophilia_3.html |arkivdato=2012-10-24 }}</ref><ref name="ReferenceD">http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/19719027</ref><ref name="link.springer.com">http://link.springer.com/article/10.1023%2FA%3A1009510328588#page-1</ref><ref name="jama.jamanetwork.com">http://jama.jamanetwork.com/article.aspx?articleid=195539</ref><ref name="parl.gc.ca">http://www.parl.gc.ca/HousePublications/Publication.aspx?DocId=4959361</ref>
* '''Overgrepsprestene i den katolske kirke er pedofile, og kan derfor beskrives som en pedofiliskandale.''' - Studier viser at de fleste overgrepsofrene for prester i den katolske kirke er barn i pubertetsalder, altså er det ikke snakk om pedofili i de fleste tilfellene. En studie antyder at 2,2 % av overgrepsprestene kan defineres som pedofile.<ref name="Tallon, J. A. 2008">Tallon, J. A. & Terry, K. J. (2008). Analyzing Paraphilic Activity, Specialization, and Generalization in Priests Who Sexually Abused Minors. Criminal Justice and Behavior, 35, 615.</ref>

== Pedofili og seksuelle overgrep mot barn ==
En som begår seksuelle overgrep mot barn er ofte feilaktig antatt å være pedofil. Atferden kan med andre ord ha andre motivasjoner (slik som stress, ekteskapsproblemer, eller utilgjengeligheten av en voksen partner),<ref>Howells, K. (1981). "Adult sexual interest in children: Considerations relevant to theories of aetiology, « ''Adult sexual interest in children'', 55-94.</ref> slik en voldtekt mot en voksen kan ha ikke-seksuelle årsaker. Andre årsaker kan være behovet for hevn eller kontroll og makt.<ref name="Studer2006"/> Seksuelt misbruk av barn er derfor ikke en pålitelig indikator på om overgrepspersonen er pedofil. Mange pedofile anser også barn som «off limits».<ref>Bullough, V. L. & Bullough, B. (1996). Problems of Research into Adult/Child Sexual Interaction. Issues In Child Abuse Accusations, 8.</ref>

Forskningen viser at de fleste som begår overgrep mot barn ikke er pedofile,<ref name="books.google.sk"/><ref name="gov.pe.ca"/><ref name="ReferenceC"/><ref name="www2.hu-berlin.de"/><ref name="ReferenceD"/><ref name="link.springer.com"/><ref name="jama.jamanetwork.com"/><ref name="parl.gc.ca"/> og særlig ikke blant incestovergripere.<ref name="haugenbok.no">http://www.haugenbok.no/visverk.cfm?cid=90381{{død lenke|dato=august 2017 |bot=InternetArchiveBot }}</ref>
<ref>http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/16598663</ref> I tillegg antar fagfolk at de fleste eller mange pedofile ikke begår overgrep.<ref name="Hall, R. C. W. 2007"/><ref name="Mossige, S. 1997"/><ref name="Farella, C. 2002"/><ref name="First, M. B. 2006"/><ref>Seto, M. C. (2008). Pedophilia and sexual offending against children: Theory, assessment and intervention. Washington, DC: APA. doi:10.1037/11639-000</ref><ref>Feelgood, S., & Hoyer, J. (2008). Child molester or paedophile? Sociolegal versus psychopathological classification of sexual offenders against children. Journal of Sexual Aggression, 14(1), 33-43.</ref><ref>Gieles, F.E.J. (2005). Lecture about «pedophilia» ; University of Nijmegen, November 10, 2005, and of Tilburg, November 14, 2005 (Dutch); Amsterdam, School for International Training, (English) March 28, 2006.</ref><ref>Zelig, M. (2007). Deseret Morning News, 17. Mars www.deseretnews.com/article/1,5143,660204018,00.html?pg=1.</ref> Ekspert på pedofili og overgrep, Michael C. Seto mener at pedofile som er reflektert, som bryr seg om andres følelser, som ikke ønsker å ta risikoen, som avstår fra alkohol- og rusmisbruk, og som har holdninger som støtter normer og lover, har liten sannsynlighet for å begå overgrep mot barn.<ref>Seto, M. (2009). Pedophilia. Annual Review of Clinical Psychology, 5, 391–407.</ref> Av ungdom som begår seksuelle overgrep mot barn, antas omtrent 30 % å være pedofile.<ref>Seto, M. C. (2004). Pedophilia and Sexual Offenses against Children. Annual Review of Sex Research , 15, 1, 321–361.</ref>

=== Klassifisering av barneovergripere ===

==== Situasjonsbetinget og preferansebetingen pedofili ====
Fagmiljøene har siden 1970 brukt ulike måter å klassifisere de ulike barneovergriperne på. Å forstå de ulike prosessene rundt seksuelle overgrep kan bidra til å forbedre behandling- og rehabiliteringsstrategier.<ref>Jung, S., Ennis, L. & Malesky Jr. L. A. (2012). Child Pornography Offending Seen Through Three Theoretical Lenses. Deviant Behavior, 33:8, 655–673.</ref> Groth et al. (1982) foreslo klassifiseringen ''fikserte'' eller ''regresserte'' overgripere. Den fikserte ble betegnet som pedofil, med en kontinuerlig tiltrekning til pre-pubertale barn. Regresserte overgripere derimot, begår vanligvis overgrep mot barn på grunn av eksterne faktorer, som arbeidsløshet, ekteskapsproblemer, alkoholmisbruk eller emosjoner relatert til ensomhet, stress, isolasjon og angst. Disse faktorene leder ofte til dårlig [[selvtillit]] og lavt [[selvbilde]]. Sex med barn blir en maladaptiv måte å håndtere disse problemene på. Men de har en «normal» seksualitet, altså tiltrekning til voksne.<ref>Groth, A. N., Hobson, W. F., & Gary, T. S. (1982). The child molester: Clinical observations. In J. Conte & D. Shore (Eds.), Social work and child sexual abuse (pp. 129–142). New York, NY: Haworth.</ref> En lignende klassifisering ble gjort blant homofile av sexologi-eksperter, hvor ''ekte'' homofile foretrakk seksualpartnere av samme kjønn, mens situasjonshomofile ville hatt sex med en av motsatt kjønn dersom en slik partner var tilgjengelig.<ref>Chenier, E. (2012). The Natural Order of Disorder: Pedophilia, Stranger Danger and the Normalising Family. Sexuality & Culture, 16, 172–186.</ref>

De to ulike klassifiseringene av barneovergripere kalt ''preferansebetingende'' og ''situasjonsbetingende'' overgripere, ble først lansert i 1983 av Park E. Dietz.<ref>Dietz, P. E. (1983). Sex offenses: Behavioral aspects. In S. Kadish (Ed.), Encyclopedia of crime and justice (Vol. 4, pp. 1485–1493). New York, NY: Free Press.</ref> Begrepene tilsvarer henholdsvis «fikserte» og regresserte» overgripere. To andre klassifiseringer som har vært en del brukt i forskningssammenheng er ekstrafamiliære (overgrep utenfor familien) og intrafamiliære (incest) overgripere.<ref>Sullivan, J., Beech, A. R., Craig, L. A. & Gannon, T. A. (2011). Comparing Intra-Familial and Extra-Familial Child Sexual Abusers With Professionals Who Have Sexually Abused Children With Whom They Work. International Journal of Offender Therapy and Comparative Criminology, 55(1) 56– 74</ref> Andre klassifiseringer brukt i forskningssammenheng er ''kontakt overgriper'' (fysiske overgrep) vs. ''ikke-kontakt overgriper'' (for eksempel barneporno), eller klassifisering på bakgrunn av antall overgrep, ''one time'' vs. ''repeat'' overgriper. De mange ulike klassifiseringene viser at barneovergripere er en heterogen gruppe.<ref name="Schmidt, A. 2013">Schmidt, A., Gykiere, K., Vanhoeck, K. Mann, R. E. & Banse, R. (2013). Direct and Indirect Measures of Sexual Maturity Preferences Differentiate Subtypes of Child Sexual Abusers. Sexual Abuse: A Journal of Research and Treatment, 2013.</ref>

Som observert av Abel, Mittleman og Becker<ref>Abel, G. G., Mittleman, M. S., & Becker, J. V. (1985). «Sex offenders: Results of assessment and recommendations for treatment.» In M. H. Ben-Aron, S. J. Hucker, & C. D. Webster (Eds.), ''Clinical criminology: The assessment and treatment of criminal behavior'' (pp. 207–220). Toronto, Canada: M & M Graphics.</ref> (1985) og Ward ''et al.'' (1995), er det store ulikheter mellom de ulike typene overgrepspersoners karakteristika. Situasjonsbetingede barneovergripere forgriper seg typisk når de er under stress, begynner å forgripe seg senere, har færre, ofte familiære ofre, og har generell preferanse for voksne partnere. Pedofile overgrepspersoner begynner ofte å forgripe seg i en tidlig alder, har ofte større antall ofre som er ekstrafamiliære og har ofte kognitive forvrengninger og oppfatninger som understøtter en overgrepslivsstil.

==== Manglende evne til voksenkontakt hos pedofile ====
Den mer moderne klassifiseringen tar en mer helhetlig tilnærming til forståelsen av seksuelle overgrep. Fremfor å kun skille mellom fiksert preferanse eller overgrep på grunn av manglende voksenkontakt eller andre situasjonspregede tilstander, anses seksuelle overgrep for å være et produkt av interaksjonen mellom individuelle disposisjoner og hvilke situasjoner man er i.<ref>Marshall, W. L., Serran, G. A., & Marshall, L. E. (2006). Situational and dispositional factors in child sexual molestation: A clinical perspective. Crime Prevention Studies, 19, 37–63.</ref> De ulike disposisjonene kan være stabile eller forbigående, og faktorer relatert til seksuelle overgrep er blant annet [[Tilknytningsteori|tilknytningsstil]], evnen til å være intim med andre voksne,<ref>Burk, L. R., & Burkhart, B. R. (2003). Disorganized attachment as a diathesis for sexual deviance: Developmental experience and the motivation for sexual offending. Aggression and Violent Behavior, 8, 487–512.</ref><ref name="Marshall, W. L. 1997">Marshall, W. L., Champagne, F., Brown, C., & Miller, S. (1997). Empathy, intimacy, loneliness, and self-esteem in non-familial child molesters. Journal of Child Sexual Abuse, 6, 87–97.</ref><ref name="Smallbone, S. W. 2000">Smallbone, S. W., & Wortley, R. K. (2000). Child sexual abuse in Queensland: Offender characteristics and modus operandi. Brisbane, Australia: Queensland Crime Commission.</ref><ref>Ward, T., Hudson, S. M., & Marshall, W. L. (1995). Cognitive distortions and affective deficits in sex offenders: A deconstructionist interpretation. Sexual Abuse: A Journal of Research and Treatment, 7, 67–83.</ref><ref>Ward, T., Hudson, S. M., & Marshall, W. L. (1996). Attachment style in sex offenders: A preliminary study. Journal of Sex Research, 33, 17–26.</ref> emosjonelle problemer, problemer med [[selvregulering]],<ref>Hanson, R. K. (2000). What is so special about relapse prevention? In D. R. Laws, S. M. Hudson, & T. Ward (Eds.), Remaking relapse prevention with sex offenders (pp. 27–38). Thousand Oaks, CA: Sage.</ref><ref>Ward, T., & Hudson, S. M. (2000). A self-regulation model of relapse prevention. In D. R. Laws, S. M. Hudson, & T. Ward (Eds.), Remaking relapse prevention with sex offenders: A sourcebook (pp. 79–101). Thousand Oaks, CA: Sage.</ref> seksuell regulering,<ref>Abel, G. G., Becker, J. V., Cunningham-Rathner, J., Mittelman, M., & Rouleau, J. L. (1988). Multiple paraphilic diagnoses among sex offenders. Bulletin of the American Academy of Psychiatry and Law, 16, 153–168.</ref><ref>Cortoni, F. A., & Marshall, W. L. (2001). Sex as a coping strategy and its relationship to juvenile sexual history and intimacy in sexual offenders. Sexual Abuse: A Journal of Research and Treatment, 13, 27–43.</ref><ref>Marshall, L.E. & Marshall, W.L. (2001). The role of attachment in sexual offending: An examination of preoccupied-attachment style offending behavior. In B. Schwartz (ed.), The sex offender: Current treatment modalities and system issues. New York: Civic Research Institute.</ref> maladaptiv håndtering,<ref>Marshall, W. L., Serran, G. A., & Cortoni, F. A. (2000). Childhood attachments, sexual abuse, and their relationship to adult coping in child molesters. Sexual Abuse: A Journal of Research and Treatment, 12, 17-26.</ref><ref>Serran, G.A. (2004). Changes in the coping strategies of extrafamilial child molesters following cognitive behavioural relapse prevention treatment. Doctoral Thesis, University of Ottawa, Ottawa, ON, Canada</ref> kognitive forvregninger<ref>Langton, C.M., Barabee, H.E., Harkins, L., Peacock, E. (2006). Sex offenders’ response to treatment and its association with recidivism as a function of psychopathy. Sexual Abuse: A Journal of Research and Treatment, 18(1), 99-120.</ref><ref>Ward, T., Hudson, S. M., Johnston, L., & Marshall, W. L. (1997). Cognitive distortions in sex offenders: An integrative review. Clinical Psychology Review, 17, 479–507.</ref> og lav [[selvfølelse]].<ref name="Marshall, W. L. 1997"/><ref>Marshall, W. L. (1996). Assessment, treatment, and theorizing about sex offenders: Developments over the past 20 years and future directions. Criminal Justice and Behavior, 23, 162–199.</ref><ref>Marshall, W. L. (1996). The sexual offender: Monster, victim, or everyman? Sexual Abuse: A Journal of Research and Treatment, 8, 317–335.</ref>

Situasjonsfaktorer handler om muligheten til å begå overgrep, det vil si for eksempel å være i situasjoner hvor man møter barn, at det finnes et sted å begå overgrep mot barnet og tilliten til barnet og dets familie, som da utnyttes.<ref name="Smallbone, S. W. 2000"/> Forskere peker blant annet på overgrepene av katolske prester som eksempler på dette. Forskning på overgrepene innen den katolske kirke har funnet at få av dem er pedofile eller hebefile, og ettersom de fleste ofrene deres har vært gutter, har prestene kun hatt større muligheter til å misbruke gutter enn jenter med tanke på at det er mest gutter som jobber frivillig i deres kirker. Det er ingenting som tyder på at overgrepene innen den katolske kirke skyldes fortrengt homofili eller en pedofil orientering, som har vært medias fokus.<ref>Terry, K., & Ackerman, A. (2008). Child sexual abuse in the Catholic Church: How situational crime prevention strategies can help create safe environments. Criminal Justice and Behavior, 35, 643–657.</ref><ref>Holt, K. & Massey, C. (2012). Sexual Preference or Opportunity: An Examination of Situational Factors by Gender of Victims of Clergy Abuse. Sexual Abuse: A Journal of Research and Treatment, 2012.</ref> En studie antyder at 2,2 % av overgrepsprestene i den katolske kirke kan defineres som pedofil.<ref name="Tallon, J. A. 2008"/>

Da mange barneovergripere ikke selv vil innrømme at de har en seksuell interesse for barn, ettersom det i noen land kan gi økte straffer, er det utviklet flere ulike undersøkelser for å finne ut hva slags seksuell interesse personene har. Å skille mellom barneovergripere som har eller ikke har en seksuell interesse for barn har vært viktig innen forskningen for å utvikle best mulige behandlingsmetoder og risikovurderingsmetoder.<ref>Schmidt, A., Gykiere, K. Vanhoeck, K., Mann, R. E. & Banse, R. (2013). Direct and Indirect Measures of Sexual Maturity Preferences Differentiate Subtypes of Child Sexual Abusers. Sexual Abuse: A Journal of Research and Treatment, 2013.</ref> En av de vanligste måtene å skille pedofile kontra ikke-pedofile barneovergripere, er med fallometrisk måling, noe som blant annet brukes i amerikanske rettssaker. Med en fallometrisk undersøkelse måler man hvordan penis og vagina blir påvirket fysisk av seksuelle bilder eller tekst.<ref name="Schmidt, A. 2013"/>

==== Nevropsykologi ====
De siste årene har også [[nevrologi|nevropsykologisk]] forskning vært brukt for å kunne skille mellom de ulike overgriperne, for eksempel pedofile og ikke-pedofile barneovergripere.<ref name="Eastvold, A. 2011"/><ref name="Schiffer, B. 2011"/><ref name="Suchy, Y. 2009"/> Forståelse for seksuelle overgrep og bedre forebygging kan utvikles nærmere ved hjelp av nevrologiske undersøkelser som kan utvikle spesifikke kognitive profiler blant overgriperne.<ref name="Joyal, C. C. 2013"/> En nokså ny metode som har vært brukt i forskningssammenheng er undersøkelser av øye-bevegelser mens klienten ser bilder av barn og voksne, og på den måten kan undersøke hvilke bilder klienten opplever som mest interessante. Metoden undersøker bevegelser av den delen av øyet som kalles [[fovea centralis]] samt hvor lang tid øyet ikke beveger seg men fokuserer på ett punkt. Denne nye metoden har gjennom enkelte studier vist seg å være lovende som klassifiseringsverktøy.<ref>Fromberger, P., Jordan, K., Steinkrauss, H., von Herder, J., Witzel, J., Stolpmann, G., Kröner-Herwig, B. & Müller, J. L. (2012). Diagnostic Accuracy of Eye Movements in Assessing Pedophilia. Journal of Sexual Medicine, 9, 1868–1882.</ref>

Selv om differansiering av de ulike overgriperne er viktig blant annet med tanke på behandling og tilbakefall, har det meste av forskningen på barneovergripere neglisjert å gjøre en differansiering basert på tilstedeværelsen av en pedofil orientering eller ikke. Derfor vet man mindre om gruppen pedofile overgripere enn forskningen skulle tilsi.<ref>Kingston, D. A., Firestone, P., Moulden, H. M., Bradford, J. M. (2007). The Utility of the Diagnosis of Pedophilia: A Comparison of Various Classification Procedures. Archives of Sexual Behavior, 36, 423–436.</ref>

=== Pedofile vs. ikke-pedofile barneovergripere ===
Flere studier har vært gjort for å sammenligne pedofile overgripere med andre barneovergripere. Pedofile overgripere er sjeldent voldelige og ønsker gjerne barnets beste.<ref>Schmidt, G. (2002). The Dilemma of the Male Pedophile. Archives of Sexual Behavior, 31, 473–477.</ref><ref>Fazekas, D. (2002). Pedophilia: More Than A Moral Dilemma. Archives of Sexual Behavior, 31, 483–484.</ref><ref>Mossige, S. (1997). Barneovergriperen. Norge: Gyldendal.</ref><ref>Ward, T. (2002). Marshall and Barbaree's integrated theory of child sexual abuse: A critique. Psychology, Crime & Law, 8, 209–228.</ref> Forskning viser at den pedofile overgriperen gjerne har en oppfatning av at det seksuelle forholdet er gjensidig positivt. Eksempler på det er når overgriperen tolker barnets reaksjoner slik at det passer inn under den pedofile overgriperens kognitive forvregning om at sex mellom voksne og barn er greit så lenge man ikke bruker tvang, manipulerer eller presser barnet.<ref>Hudson, S. M., Ward, T., & McCormack, J. C. (1999). Offense Pathways in Sexual Offenders. Journal of Interpersonal Violence, 14, 779–798.</ref> Det antas at mange pedofile er opptatt av barnets samtykke og gleden av det seksuelle forholdet som avgjørende.<ref>Malón. A. (2012). Pedophilia: A Diagnosis in Search of a Disorder Archives of Sexual Behavior, 2012.</ref>

En studie fant at pedofile overgripere kom bedre ut enn andre barneovergripere på undersøkelser av kognitiv fungering.<ref>Schiffer, B. & Vonlaufen, C. (2011). Executive Dysfunctions in Pedophilic and Nonpedophilic Child Molesters. Journal of Sexual Medicine, 8, 1975–1984.</ref> To andre studier fant at pedofile overgripere skåret langt mindre på undersøkelse av psykopati i forhold til ikke-pedofile overgripere.<ref name="Whittaker, J. W. 2007"/><ref name="Strassberg, D. S. 2012">Strassberg, D. S., Eastvold, A., Wilson Kenney, J. & Suchy, Y. (2012). Psychopathy among pedophilic and nonpedophilic child molesters. Child Abuse & Neglect, 36, 379–382.</ref> En lignende studie fant at incestovergripere (vanligvis ikke pedofil) skåret betydelig høyere på psykopati enn overgripere mot barn utenfor familien (oftere pedofil).<ref>abbour, A. (2010). Dissertation/Thesis Instrumentality, reactivity and psychopathy in sexual offenses against children: An exploratory analysis. Dissertation Abstracts International: Section B: The Sciences and Engineering, 70(11-B), 7211.</ref>

Forskere antar at disse funnene har en sammenheng med overgriperens motivasjon for å begå overgrep. Mens pedofile overgripere er motivert gjennom sin seksuelle tiltrekning mot barn, er ikke-pedofile overgripere motivert av andre årsaker, og at psykopati kan spille en rolle. Hos personer som er selvsentrert, impulsiv, hensynsløs, manipulativ og mangler samvittighet, alle psykopatiske trekk, vil antisosiale handlinger bli mer sannsynlig, inkludert seksuelle overgrep mot barn. Resultatene viser viktigheten av mer forskning som skiller mellom pedofile og ikke-pedofile overgripere for å øke forståelsen og behandle deres overgrepsatferd.<ref name="Strassberg, D. S. 2012"/>

Selv om en pedofil person begår overgrep, er ikke den pedofile orienteringen tilstrekkelig grunnlag for å forklare overgrepet.<ref>Seto, M. C. (2009). What Do We Know About Child Pornography Offenders? ATSA Conference, October 2. www.atsa.com/pdfs/ConfHO2009Seto.pdf</ref> Det er andre psykologiske faktorer som innvirker dersom en pedofil handler på sin seksuelle motivasjon.<ref name="Neutze, J. 2010">Neutze, J., Seto, M. C., Schaefer, G. A., Mundt, I. A. & Beier, K. M. (2010). Predictors of Child Pornography Offenses and Child Sexual Abuse in a Community Sample of Pedophiles and Hebephiles. Sexual Abuse: A journal of Research and Treatment, DOI: 10.1177/1079063210382043.</ref>

En studie undersøkte oppfattelse og tolkning av ansiktsuttrykk og setninger lest med ulike [[tonefall]]. Også her kom ikke-pedofile barneovergripere dårligere ut enn både pedofile og kontrollgruppe bestående av ikke-overgripere. I tillegg hadde ikke-pedofile barneovergripere problemer med å identifisere ansiktsuttrykk som viste ubehag, samt overdreven tolkning av ansiktsuttrykk som viste glede og sinne. Slike undersøkelser har med overgriperens evne til å bedømme barnets reaksjoner på. I samme studie kom pedofile overgripere bedre ut på måling av psykopati (Psychopathic Symptom Inventory), og hadde høyere IQ (106.59) enn både ikke-pedofile barneovergripere og normalbefolkningen.<ref>Suchy, Y., Whittaker, W. J., Strassberg, D.S. & Eastvold, A. (2009). Facial and Prosodic Affect Recognition Among Pedophilic and Nonpedophilic Criminal Child Molesters. Sexual Abuse, 21, 1, 93.</ref>

=== Tilbakefall ===
Store meta-analyser viser at tilbakefall av seksuelle overgrep etter soning er svært lav og ligger på mellom 7-15 % på verdensbasis. Generelt er det større sjanse for at dømte seksualforbrytere begår nye ikke-seksuelle forbrytelser.<ref>Hanson RK, Bussière MT. Predicting relapse: a meta-analysis of sexual offender recidivism studies. Journal of Consulting Clinical Psychology. 1998;66:348–62.</ref><ref>Helmus L, Hanson RK, Thornton D, et al. Absolute recidivism rates predicted by Static-99R and Static-2002R sex offender risk assessment tools vary across samples: a meta-analysis. Criminal Justice Behavior. 2012;39:1148–71.</ref> Typiske risikofaktorer for tilbakefall er [[Narsissistisk personlighetsforstyrrelse|narsissistisk]], [[Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse|emosjonelt ustabil]] eller [[dyssosial personlighetsforstyrrelse]].<ref>Mann RE, Hanson RK, Thornton D. Assessing risk for sexual recidivism: some proposals on the nature of psychologically meaningful risk factors. Journal of Sexal Abuse. 2010;22:191–217.</ref> Forskningen viser varierende resultater på om parafile orienteringer, for eksempel pedofili er risikofaktorer for nye overgrep.<ref>Mann RE, Hanson RK, Thornton D. Assessing risk for sexual recidivism: some proposals on the nature of psychologically meaningful risk factors. Journal of Sexual Abuse. 2010;22:191–217.</ref><ref>Moulden, H. M., Firestone, P., Kingston, D. & Bradford, J. (2009). Recidivism in pedophiles: an investigation using different diagnostic methods. The Journal of Forensic Psychiatry & Psychology, 20, 5, 680–701.</ref> I likhet med samfunnets interesse, er også dømte overgripere i behandling som regel opptatt av å unngå nye overgrep i fremtiden.<ref name="Hanson, R. K. 2013">Hanson, R. K. & Yates, P. M. (2013). Psychological Treatment of Sex Offenders. Current Psychiatry Reports, 15, 348.</ref> En meta-analyse fant at menn som begår overgrep mot gutter utenfor egen familie, har signifikant høyere tilbakefall enn de som begår overgrep mot jenter, incestovergripere og voldtektsmenn. Studien viste også at tilbakefallsraten synker signifikant etter at overgriperen er fylt 50 år.<ref name="Harris, A. J. R. 2004"/> Tidligere overgripere har mindre sjanse for tilbakefall dersom de har gode sosiale nettverk fremfor å leve med sosial isolasjon og fremmedgjøring.<ref>Farmer, M., Beech, A. R., Ward, T. (2012). Assessing Desistance in Child Molesters: A Qualitative Analysis. Journal of Interpersonal Violence, 27, 5, 930–950.</ref>

=== Risikofaktorer ===
Forskningen viser at overgripere som etter soning har god sosial støtte rundt seg, stabilitet i arbeid og bolig, og som får grunnleggende menneskelige behov dekket har signifikant lavere tilbakefall av nye overgrep.<ref name="Tabachnick, J. 2011">Tabachnick, J. & Klein, A. (2011). A reasoned approach: Reshaping sex offender policy to prvent child sexual abuse. Association for the Treatment of Sexual Abusers, Revised April, 2011.</ref>

Risikofaktorer er ofte satt inn i en sosialøkologisk modell, som forklarer risiko ut ifra fire kontekstuelle nivåer: Individet, familie, fellesskap og samfunnet. Individuelle risikofaktorer inkluderer dårlige mestringsevner, lav selvfølelse, seksuell tiltrekning eller seksuell opptatthet. Familienivået inkluderer vanskeligheter med å etablere eller holde på et intimt forhold med en voksen partner, og et kaotisk, ustabilt eller voldelig hjemmemiljø. Fellesskapet-nivået inkluderer vanskeligheter med å utvikle nettverk av voksne eller nærvær av andre voksne. Samfunnsnivået inkluderer holdninger og tanker om seksualitet og barn<ref name="Tabachnick, J. 2011"/>

En av de mest legitimerte teoriene knyttet til seksuelle overgrep er den såkalte kognitiv forvregningsmodellen, som går ut på at overgriperen har utviklet kognitive teorier eller forvregninger for å overgå både interne og eksterne hindringer som vanligvis ville stoppet noen fra å begå overgrep. Et eksempel på dette er at overgriperen tror sex med barn er akseptabelt så lenge det ikke er tvang eller press inn i bildet.<ref name="Helmus, L. 2013">Helmus, L., Karl Hanson, R., Babchishin, K. M., Mann, R. E. (2013). Attitudes Supportive of Sexual Offending Predict Recidivism : A Meta-Analysis. Trauma, Violence & Abuse, 14, 34.</ref> Andre kognitive forvregninger kan være at sex mellom voksne og barn ikke er potensielt skadelig og at barn selv initierer slik seksuell kontakt, og at overgriperen på den måten benekter potensiell skade og mener barnet samtykker.<ref>Mann, R. E., Webster, S., Wakeling, H., & Marshall, W. (2007). The measurement and influence of child sexual abuse supportive beliefs. Psychology, Crime and Law, 13, 443–458. doi:10.1080/ 10683160601061141</ref> Det er også foreslått at disse kognitive forvregningene, også kalt tankefeller eller feiltolkninger, videreutvikles etter at overgrepet har skjedd i et forsøk på å rasjonalisere handlingene.<ref>Mann, R. E. & Shingler, J. (2006). ‘Schema-driven cognition in sexual offenders: Theory, assessment and treatment’, in W. L. Marshall, Y. M. Fernandez, L. E. Marshall and G. A. Serran. Sexual Offender Treatment: Controversial Issues, Chichester: Wiley.</ref> Studier viser at positive holdninger til sex mellom voksne og barn er en risiko-faktor for overgrep og tilbakefall av overgrep.<ref name="Helmus, L. 2013"/><ref>Hanson, R. K., & Morton-Bourgon, K. E. (2004). Predictors of sexual recidivism: An updated meta-analysis (Corrections Research User Report No. 2004-02). Ottawa, ON: Public Safety and Emergency Preparedness Canada.</ref>

Tyske forskere har foreslått tre hovedfaktorer som spiller inn ved tilbakefall av overgrep: (1) emosjonelle mangler eller mangel på intimitet; (2) positiv tenkning om sex med barn, som det å tro at barn drar nytte av sex med voksne; og (3) problemer med seksuell eller generell [[selvregulering]] (for eksempel seksuell opptatthet, dårlige kognitive problemløsningsevner, impulsivitet).<ref name="Neutze, J. 2010"/>

En annen faktor er personens subjektive følelse av isolasjon som et nøkkelmoment i veien mot å begå overgrep. Fagpersoner påpeker at dette har store implikasjoner med tanke på hvordan samfunnet som helhet håndterer seksuelle overgrep og belyser problemet med politiske løsninger som blant annet [[Megan's Law]] i USA, som øker isolasjonen blant de overgrepsdømte og dermed øker faren for nye overgrep.<ref>Harper, C. A. (2012). In Pursuit of the Beast: Undergraduate Attitudes Towards Sex Offenders and Implications for Society, Rehabilitation and British Psychology Education. Internat Journal of Criminology, ISSN 2045-6743 (Online).</ref><ref name="Tewksbury, R. 2005">Tewksbury, R. (2005). Collateral Consequences of Sex Offender Registration. Journal of Contemporary Criminal Justice 2005 21: 67.</ref> Forskning viser at offentlig gapestokk og uthenging av dømt overgripere øker faren for nye overgrep og er dermed en rikisofaktor på grunn av konsekvensene dette medfører, som stigmatisering, isolasjon, stress, depresjon, angst, sosial utstøting og arbeidsløshet, alle faktorer som øker faren for nye overgrep.<ref name="Tewksbury, R. 2005"/><ref>Edwards, W. & Hensley, C. (2001). Contextualizing Sex Offender Management Legislation and Policy: Evaluating the Problem of Latent Consequences in Community Notification Laws. International Journal of Offender Therapy and Comparative Criminology, 45: 83.</ref><ref>Zevitz, R. G. & Farkas, M. A. (2000). Sex Offender Community Notification: Managing High Risk Criminals or Exacting Further Vengeance? Behavioral Sciences and the Law, 18, 375–391</ref><ref>Virginia Criminal Sentencing Commission. (2001). Assessing risk among sex offenders in Virginia. Richmond, VA: Author.</ref><ref>State of New Jersey Office of the Public Defender. (2005, August). Federal sex offender registry legislation. Retrieved December 20, 2005, from National Association of Criminal Defense Lawyers Web site via http://www.nacdl.org/public.nsf/Legislation/SexOffender/$FILE/Buncher.pdf {{Wayback|url=http://www.nacdl.org/public.nsf/Legislation/SexOffender/$FILE/Buncher.pdf |date=20110118033915 }}.</ref><ref>Lester, J. L. (2006). Off to Elba: The Legitimacy of Sex Offender Residence and Employment Restrictions. bepress Legal Series, Paper 1818.</ref><ref>Shajnfeld, A. & Krueger, R. B. (2006). Reforming (purportedly) Non-Punitive Responses to Sexual Offending. Developments in Mental Health Law, 81 (July 2006) - The University of Virginia.</ref><ref>Wakefield, H. (2006). The Vilification of Sex Offenders: Do Laws Targeting Sex Offenders Increase Recidivism and Sexual Violence? Journal of Sexual Offender Civil Commitment: Science and the Law, 1, 141–149.</ref><ref name="Levenson, J. S. 2007">Levenson, J. S., D’Amora, D. A. & Hern, A. L. (2007). Megan’s Law and its Impact on Community Re-Entry for Sex Offenders. Behavioral Sciences and the Law, 25: 587–602.</ref><ref>Prescott, J. J. & Rockoff, J. E. (2008). Do sex offender registration and notification laws affect criminal behavior? National Bureau of Economic Research, Working Paper 13803, http://www.nber.org/papers/w13803</ref><ref>Levenson, J. S. (2008). Collateral consequences of sex offender residence restrictions, Criminal Justice Studies: A Critical Journal of Crime, Law and Society, 21:2, 153–166.</ref><ref name="Barnes, J. C. 2009">Barnes, J. C., Dukes, T., Tewksbury, R. & De Troye, T. M. (2009). Analyzing the Impact of a Statewide Residence Restriction Law on South Carolina Sex Offenders. Criminal Justice Policy Review 2009 20: 21.</ref><ref>Megale, E. B. (2010). From Innocent Boys to Dirty Old Men: Why the Sex Offender Registry Fails Our Children. The Criminal Law Bulletin, Vol. 47, Issue No. 6, 1. Available at SSRN: http://ssrn.com/abstract=1857045.</ref><ref>Megale, E. B. (2011). The Invisible Man: How the Sex Offender Registry Results in Social Death. The Journal of Law and Social Deviance, Forthcoming. Available at SSRN: http://ssrn.com/abstract=1938397.</ref><ref>Tewksbury, R. & Jennings, W. G. (2010). Assessing the Impact of Sex Offender Registration and Community Notification On Sex-Offending Trajectories. Criminal Justice and Behavior, 37: 570.</ref><ref>Zgoba, K. M., Veysey, B. M. & Dalessandro, M. (2010). An Analysis of the Effectiveness of Community Notification and Registration: Do the Best Intentions Predict the Best Practices? Justice Quarterly, 27:5, 667–691.</ref> En annen risikofaktor er restriksjoner på hvor overgriperen kan bo etter soning, noe som kan føre til de samme konsekvensene som offentlig uthenging.<ref name="Levenson, J. S. 2007"/><ref name="Barnes, J. C. 2009"/><ref>Levenson, J. S., & Cotter, L. P. (2005). The impact of sex offender residence restrictions: 1,000 feet from danger or one step from absurd? International Journal of Offender Therapy and Comparative Criminology, 49, 168–180.</ref><ref>Levenson, J. S., & Cotter, L. P. (2005). The effect of Megan’s law on sex offender reintegration. Journal of Contemporary Criminal Justice, 21, 49-66.</ref><ref>Mercado, C. C., Alvarez, S. A., & Levenson, J. S. (2008). The impact of specialized sex offender legislation on community re-entry. Sexual Abuse: A Journal of Research and Treatment.</ref>

Studier har funnet motsettende resultater på om pedofili er en risikofaktorer for nye overgrep.
To meta-analyser fant at pedofili var den største faktoren for tilbakefall av ovegrep. Det ble også funnet at psykopati er god indikator på tilbakefallsfare.<ref>Hanson, R. K., & Bussière, M. T. (1998). Predicting relapse: A meta-analysis of sexual offender recidivism studies. Journal of Consulting and Clinical Psychology, 66, 348–362.</ref><ref>Hanson, R. K., & Morton-Bourgon, K. E. (2005). The characteristics of persistent sexual offenders: A meta-analysis of recidivism studies. Journal of Consulting and Clinical Psychology, 73, 1154–1163.</ref> En svakhet med denne forskningen er at den ofte ikke har gjort et skille mellom pedofile og ikke-pedofile barneovergripere, slik at psykopati kan ha blitt feilaktig assosisert med pedofile.<ref name="Whittaker, J. W. 2007"/>

En studie fant at pedofili alene ikke utgjorde noen forskjell på tilbakefallsraten, men at en kombinasjon av pedofili og personlighetsforstyrrelse økte risikoen for nye overgrep.<ref>Abracen, J., & Looman, J. (2006). Evaluation of civil commitment criteria in a high risk sample of sexual offenders. Journal of Sexual Offender Civil Commitment: Science and the Law, 1, 124–140.</ref> En annen studie fant også grunnlag for å tvile på pedofili-diagnosens validitet i risikovurdering av overgripere, og at pedofile ikke hadde høyere risiko for tilbakefall enn ikke-pedofile barneovergripere.<ref>Kingston, D. A., Firestone, P., Moulden, H. M., & Bradford, J. M. (2007). The utility of the diagnosis of pedophilia: A comparison of various classification procedures. Archives of Sexual Behavior, 36, 423–436.</ref> En studie som undersøkte dømte overgripere diagnostisert med pedofili gjennom enten DSM-IV-TRs kriterier eller gjennom fallometrisk måling, viste at pedofile ikke hadde høyere tilbakefallsrat enn ikke-pedofile overgripere. Diagnostisering av pedofili var med andre ord ikke til hjelp for å vurdere risiko for nye overgrep. På bakgrunn av dette resultatet mener forskerne at diagnostisering av pedofili ikke er pålitelig for å dømme overgripere til [[tvungent psykisk helsevern]], noe som praktiseres i USA og som har likhetstrekk med [[forvaring]]straff i Norge.<ref name="Wilson, R. J. 2011"/>

Studier tyder på at menn som er tiltrukket av unge gutter har høyere tilbakefall en de tiltrukket av jenter.<ref>Harris AJR, Hanson RK. La récidive sexuelle : d’une simplicité trompeuse. Ottawa : sécurité publique et protection civile. Canada; 2004 [2004-03].</ref>

Psykolog og ekspert på risikovurdering av overgripere i rettssammenheng, Daniel F. Montaldi, trekker frem eksempler for å belyse at et ensidig fokus på pedofili i denne sammenhengen ikke er nyttig. Ett av eksemplene er en overgriper som kvalifiserer til diagnosene pedofili og dyssosial personlighetsforstyrrelse. Han er tiltrukket av både voksne og barn, så han trenger i utgangspunktet ikke å ha sex med barn for egen seksuell tilfredsstillelse. Han har jevnlige og sterke fantasier om barn, men han opplever ikke impulsivitet eller ukontrollerbarhet. Han har ikke sterkere seksualdrift enn andre menn, og han har også normale seksuelle fantasier. Likevel er det ikke grunnlag for å si at mannens mentale lidelser (pedofili og personlighetsforstyrrelse) er hovedårsaken til hans handlinger, men hans egne valg om å begå overgrep. Han kan altså velge selv hvorvidt han vil begå overgrep eller ikke.

Det andre eksempelet er en mann som er seksuelt fiksert på barn og som ikke er tiltrukket av voksne. Han har begått flere overgrep, og masturberer flere ganger om dagen og bruker mye tid på å se på, eller oppsøke barn. Han føler seg angstfylt og urolig når han ikke er seksuelt aktiv, og greier ikke få slutt på sine tanker selv om han ønsker det. Masturbasjonen gir han ikke nok tilfredsstillelse og fantasiene plager han. Han oppsøker og utnytter muligheten til sex med barn. Han er ikke obsessiv-kompulsiv, han har såpass mye kontroll at han bruker tid på å manipulere barnet først. Men han greier seg ikke veldig lenge uten seksuelle opplevelser. Han blir lettere opphisset enn gjennomsnittet, og hans fysiologiske reaksjoner virker uvanlig sterkt. Bare synet av et barn får pulsen hans til å stige. Uavhengig av holdninger, har han mer problemer med å tenke klart i seksuelle situasjoner enn i ikke-seksuelle situasjoner. Også denne overgriperen kvalifiserer til diagnosen pedofili, og muligens også en personlighetsforstyrrelse. Men heller ikke her er den pedofile orienteringen hovedårsaken til overgrepene, men hans [[hyperseksualitet]].

Videre påpeker Montaldi at residivovergripere ofte er ansett for å «mangle kontroll» ettersom de gjentatte ganger begår nye overgrep til tross for fengselsstraff. Men den påstanden er ifølge Montaldi hverken klinisk eller juridisk nyttig fordi den ikke skiller mellom «manglende ''evne'' til kontroll» og «manglende ''vilje'' til kontroll.» En person som mangler evnen til å
korrigere sin atferd ved avskrekkende insentiver er annerledes enn noen som kun ignorer de.<ref name="Montaldi, D. F. 2007"/>

=== Barnepornografi ===
Studier viser at det meste av [[barnepornografi]]sk materiale består av ungdommer i alderen 13–17 år og barnepornografi har dermed som regel ikke noe med pedofili å gjøre.<ref>Wolak, J., Finkelhor, D. & Mitchell, K. J. (2012). Trends in Arrests for Child Pornography Production: The Third National Juvenile Online Victimization Study (NJOV‐3). Crimes against CHildren Research Center, University of New Hampshire.</ref><ref>Steel, C. M. S. (2009). Child pornography in peer-to-peer networks. Child Abuse & Neglect, 33, 560–568.</ref>

Samtidig viser studier at bruk av barneporno hvor ofrene er pre-pubertale, er en større indikasjon på at vedkommende er pedofil enn seksuelle overgrep mot barn.<ref>Seto, M. C., J. M. Cantor, and R. Blanchard. 2006. ‘‘Child Pornography Offenses are a Valid Diagnostic Indicator of Pedophilia.’’ Journal of Abnormal Psychology 115:610–615.</ref> Forskere antyder at bruk av barneporno skyldes maladaptiv unngåelse av uønskede emosjoner og emosjonell [[selvregulering]].<ref>Quayle, E., Vaughan, M., & Taylor, M. (2006). Sex offenders, internet child abuse images and emotional avoidance: The importance of values. Aggression and Violent Behavior, 11, 1-11.</ref> Studier blant barnepornodømte viser at de har ofte problemer med å etablere og opprettholde intime relasjoner til jevnaldrende,<ref>Webb, L., J. Craissati, and S. Keen. 2007. ‘‘Characteristics of Internet Child Pornography Offenders: A Comparison with Child Molesters.’’ Sexual Abuse: A Journal of Research and Treatment 19:449–465.</ref> og at de opplever større emosjonell ensomhet også sammenlignet med barneovergripere,<ref>Bates, A. and C. Metcalf. 2007. ‘‘A Psychometric Comparison of Internet and Non-Internet Sex Offenders from a Community Treatment Sample.’’ Journal of Sexual Aggression 13:11–20.</ref> og at de opplever betydelig interpersonlige problemer.<ref>Laulik, S., J. Allam, and L. Sheridan. 2007. ‘‘An Investigation into Maladaptive Personality Functioning in Internet Sex Offenders.’’ Psychology, Crime & Law 13:523–535.</ref> Det er foreslått av forskere at bruk av barneporno gjenspeiler et maladaptiv forsøk på å forme en slags «pseudo-intim» kompensering for mangel på intimitet i det virkelige livet, samtidig som det reduserer følelsen av sosial avvisning.<ref>Elliott, I. A., A. R. Beech, R. Mandeville-Norden, and E. Hayes. 2009. ‘‘Psychological Profiles of Internet Sexual Offenders: Comparisons with Contact Sexual Offenders.’’ Sexual Abuse: A Journal of Research and Treatment 21:76–92.</ref>

Meta-analyser viser at 1 av 8 personer dømt for bruk av [[barnepornografi]] også var dømt for seksuelle overgrep mot barn, mens selvrapportering viste at omtrent halvparten hadde begått seksuelle overgrep mot barn men ikke var blitt dømt for det. Utfordringen med slike studier er faren for [[bias|klassifiseringsbias]]. Dette blir tydeliggjort da én slik studie fant at 1 % av barnepornodømte også hadde begått overgrep,<ref>Endrass, J., Urbaniok, F., Hammermeister, L. C., Benz, C., Elbert, T., Laubacher, A., & Rossegger, A. (2009). The consumption of internet child pornography and violent and sex offending. BMC Psychiatry, 9, 43.</ref> mens en annen fant at hele 84,5 av de undersøkte hadde begått overgrep.<ref>Bourke, M. L., & Hernandez, A. E. (2009). The «Butner Study» redux: A report of the incidence of hands-on child victimization by child pornography offenders. Journal of Family Violence, 24, 183–191.</ref> En studie som forsøkte å finne ut hvilke faktorer som har sammenheng med bruk av barneporno og overgrep eller ikke overgrep, og som kan forklare slike bias, viste blant annet at de som også hadde begått overgrep hadde større tilgang til barn generelt.<ref name="Long, M. L. 2012">Long, M. L., Alison, L. A. & McManus, M. A. (2012). Child Pornography and Likelihood of Contact Abuse: A Comparison Between Contact Child Sexual Offenders and Noncontact Offenders. Sexual Abuse: A Journal of Research and Treatment, 2012.</ref> Videre viste studien at de som også hadde begått overgrep hadde høyere grad av tidligere dommer, spesielt for ikke-seksuelle forbrytelser.

De som også har begått seksuelle overgrep antas å ha større grad av [[Dyssosial personlighetsforstyrrelse|dyssosiale personlighetstrekk]].<ref>SetoMC, Hanson RK, Babchishin KM. Contact sexual offending by men with online sexual offenses. Journal of Sexual Abuse. 2011;23(1):124–45.</ref><ref>Prentky R, Burgess A, Dowdell EB, Fedoroff P, Malamuth N, Schuler A. A multi-prong approach to strengthening Internet child safety. Justice Resource Institute, National Center for Missing & Exploited Children; 2010. 40 p.</ref> Likevel har forskerne ikke funnet noen direkte sammenheng mellom bruk av barneporno og seksuelle overgrep mot barn.<ref>Fisher, W. A., Kohut, T., Di Gioacchino, L. A. & Fedoroff, P. (2013). Pornography, Sex Crime, and Paraphilia Current Psychiatry Reports, 15, 362.</ref> Derimot fant en studie at 84 % av barneovergripere begikk sine overgrep ''før'' de brukte barnepornografi og ikke omvendt.<ref>McCarthy JA. Internet sexual activity: a comparison between contact and non-contact child pornography offenders. Journal of Sexual Aggressesion, 16(2):181–95.</ref> Studier har også funnet at i land hvor barnepornografi ble gjort lovlig førte til signifikant reduksjon av seksuelle overgrep mot barn.<ref>Diamond M, Jozifkova E, Weiss P. Pornography and sex crimes in the Czech Republic. Archives of Sexual Behavior, 40:1037–43.</ref> Noen fagpersoner mener derfor det kan være en [[katarsis]]-effekt hvor bruk av barnepornografi forhindrer noen å begå overgrep mot barn ved at det gir mulighet for seksuell tilfredsstillelse uten å begå overgrep.<ref name="McCarthy, J. A. 2010"/> Teorien er ikke empirisk bevist, men forskningen viser at ikke alle som bruker barneporno utgjør en risiko for å begå seksuelle overgrep.<ref>Seto MC, Eke AW. The criminal histories and later offending of child pornography offenders. Journal of Sexual Abuse, 17(2):201–10.</ref> En studie av pedofile viste at 84 % av de som brukte barneporno opplevde det som en substitutt til det å begå overgrep.<ref>Riegel D. Effect on boy-attracted pedosexual males of viewing boy erotica. Archives of Sexual Behavior, 33:321–3.</ref>

Den største studien hittil i England på et så detaljert nivå, sammenlignet barnepornodømte som også hadde begått overgrep med de som ikke hadde begått overgrep mot barn, og fant at de som også hadde begått overgrep hadde betydelig færre barnepornografiske bilder og filmer. Dog viste studien at de som også hadde begått overgrep hadde grovere barnepornografisk materiale. Samtidig fant de at de som ikke også begikk overgrep hadde nedlastet barneporno over en lengre periode enn overgriperne. I tillegg fant de at ikke-overgriperne i langt større grad betalte for barnepornoen (69 %) enn overgriperne (14,3 %). På bakgrunn av denne studien anbefaler forskerne at etterforskere prioriterer barnepornobrukere med mindre men grovere besittelse av barneporno, altså voldtekt og sadistisk materiale fremfor erotiske poseringer<ref name="Long, M. L. 2012"/>

En studie av omfanget av barnepornografi på fildelingssystemet [[BitTorrent]] fant at 0,4 promille av treffene bestod av barnepornografi.<ref>Rutgaizer, M., Shavitt, Y. Vertman, O. & Zilberman, N. (2012). Detecting Pedophile Activity in BitTorrent Networks. Lecture Notes in Computer Science, 7192, 106–115.</ref> En annen studie fant at 0,25 % av innholdet på nettverket [[eDonkey nettverket|eDonkey]] bestod av barnepornografi, og at 0,2 % av brukerne søkte etter slikt materiale.<ref>Latapy, M., Magnien, C. & Fournier, R. (2013). Quantifying paedophile activity in a large P2P system. Information Processing and Management, 49, 248–263.</ref>

== Behandling ==
Enkelte behandlingsteknikker for pedofili har vært foreslått og utviklet, men det internasjonale fagmiljøet anser i dag pedofili som noe man ikke kan kurere.<ref name="annualreviews.org"/><ref>Seto, M. C. (2006). National Review of Medicine, 3, 15 www.nationalreviewofmedicine.com/issue/2006/09_15/3_patients_practice02_15.html.</ref><ref>http://www.youtube.com/watch?v=36tsGpgNhqI</ref><ref>http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/10553492 http://ajp.psychiatryonline.org/article.aspx?articleID=174135</ref><ref>http://www.defenseforsvp.com/Resources/First_Halon_DSM/FirstDepositionDec112006.pdf</ref><ref>Van Gijseghem, H. (2011). Standing Committe on Justice and Human Rights, number 048, 3rd session, 40th parliament. February 14, 2011. House of Commons, Canada.</ref> Dette må likevel ikke misforstås dit hen at det ikke er mulig å behandle pedofiles overgrepsatferd. Ettersom pedofili ikke er en handling, men en tilstand, er det ''tilstanden'' pedofili man ikke kan behandle, altså selve tiltrekningen mot barn kan ikke kureres. Både medisinsk og kognitiv behandling har vist seg å være effektivt som behandling av problematisk seksuell atferd og overgrepsatferd.<ref name="tva.sagepub.com">http://tva.sagepub.com/content/4/1/70.abstract{{død lenke|dato=januar 2018 |bot=InternetArchiveBot }}</ref><ref name="ijo.sagepub.com">http://ijo.sagepub.com/content/45/1/102.short?patientinform-links=yes&legid=spijo;45/1/102{{død lenke|dato=januar 2018 |bot=InternetArchiveBot }}</ref><ref>http://link.springer.com/article/10.1007%2Fs11292-004-6466-7#page-1</ref><ref name="jiv.sagepub.com">http://jiv.sagepub.com/content/18/1/3.abstract</ref>

=== Behandlingstilbud i Norge ===
Pedofile i Norge som ønsker hjelp enten til å kontrollere seksualiteten sin eller til å få hjelp med andre faktorer knyttet til det å leve med en pedofil orientering, som depresjon, angst o.l. kan få offentlig helsehjelp. Disse kan via fastlege bli henvist videre til [[psykolog]] eller [[psykiater]]. Alternativt kan pedofile oppsøke hjelp hos private psykologer eller [[Sexologi|sexologer]], men sexologbehandling dekkes ikke av det offentlige. Alt helsepersonell har [[taushetsplikt]] om informasjonen pasienten oppgir i behandlingen. Unntaket fra dette er dersom pasienten oppgir konkrete planer om å begå handlinger som vil kunne skade andre (for eksempel barn) eller seg selv, og hvor helsepersonell i slike tilfeller vil ha [[opplysningsplikt]].<ref>http://www.helsetilsynet.no/no/Publikasjoner/Brev-hoeringsuttalelser/Brev-hoeringsuttalelser-2005/Helsepersonells-opplysningsplikt-nodetater-sosialtjeneste-barnevernstjeneste{{død lenke|dato=mai 2018 |bot=InternetArchiveBot }}</ref> At en person er pedofil eller for øvrig har en dragning mot barn, er derfor ikke alene tilstrekkelig for å bryte taushetsplikten.<ref>{{Kilde www |url=http://www.helsedirektoratet.no/publikasjoner/seksuelle-overgrep-mot-barn-en-veileder-for-hjelpeapparatet/Publikasjoner/seksuelle-overgrep-mot-barn.pdf |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2013-05-17 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20140303154008/http://www.helsedirektoratet.no/publikasjoner/seksuelle-overgrep-mot-barn-en-veileder-for-hjelpeapparatet/Publikasjoner/seksuelle-overgrep-mot-barn.pdf |arkivdato=2014-03-03 |url-status=død }}</ref> Helsepersonell har også taushetsplikt dersom pasienten forteller om bruk av barneporno, med unntak av dersom pasienten selv produserer barneporno og dermed begår overgrep mot barn.<ref>Samenow, C. P. (2012). Child Pornography and the Law: A Clinician's Guide. Sexual Addiction & Compulsivity: The Journal of Treatment & Prevention, 19, 1/2, 16-29.</ref> I Norge har den private klinikken Institutt for Klinisk Sexologi og Terapi i Oslo spesialisert seg på behandling av pedofile, barnepornobrukere og barneovergripere.<ref>{{Kilde www |url=http://www.sexologi.no/ |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2013-05-20 |arkiv-dato=2013-10-08 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20131008185201/https://www.sexologi.no/ |url-status=yes }}</ref>

=== Behandlingstilbud i andre land ===
I Danmark tilbyr Sexologisk Klinik i København gratis behandling for pedofile og overgripere, i tillegg til å ha en hjelpetelefon. I Sverige kom en døgnåpen hjelpetelefontjeneste i 2012, i tilknytning til Senter for andrologi og seksualmedisin ved Karolinska universitetssykehus, som også tilbyr poliklinisk behandling. Senteret ble tildelt 10 millioner svenske kroner som en del av den svenske regjeringens satsing på å forebygge seksuelle overgrep.

I Tyskland ble prosjektet Prevention Project Dunkelfeld startet opp i 2004, og det drives nå behandlingstilbud for pedofile og hebefile, som har begått eller som ikke ønsker å begå overgrep, i 7 tyske byer. Målet var å fylle gapet mellom fengselsstraff og skolekampanjer rettet mot barna selv for å unngå overgrepssitasjoner; nemlig ved å rette seg mot de pedofile og hebefile selv. Behandlingstilbudet er gratis og konfidensielt, og tilbyr individuell terapi, gruppeterapi samt at de har et fokus på pårørende av pedofile og hebefile. Prosjektet ble startet opp fordi det ikke fantes forskning på slike prosjekter (altså hjelp til pedofile utenfor fengselet), og ble derfor startet opp som både et forskningsprosjekt og hjelpetilbud. Nærmere et tusen pedofile og hebefile har tatt kontakt og omtrent halvparten har benyttet seg av fullt behandlingsprogram siden oppstarten. Prosjektet ble også kontaktet av pedofile i Østerrike, Sveits og England, noe som tyder på at hjelpetilbud er etterlengtet der det ikke finnes (Beier et al., 2009).<ref name="Beier, M. 2009">Beier, M., Neutze, J., Mundt, I. A., Ahlers, C.J., Goecker, D., Konrad, A. & Schaefer, G. A. (2009). Encouraging self-identified pedophiles and hebepfhiles to seek professional help: First results of the Prevention Project Dunkelfield (PPD). Child Abuse & Neglect 33, 545–549.</ref> Tyske forskere mener tilbudet har lyktes blant annet fordi Tyskland ikke har noen lov om opplysningsplikt, dermed er all informasjon konfidensielt, også når det gjelder overgrep.<ref name="Neutze, J. 2010"/>

Prosjektet har satset sterkt på markedsføring, med blant annet TV- og kinoreklamer for å nå ut til potensielle brukere. For å lage reklamen slik at de når ut på best mulig måte, samarbeidet de med pedofile for å utarbeide tekst og budskap. Forskerne fant at for å nå ut til potensielle brukere måtte kampanjen (1) vise empati og forståelse for pedofiles situasjon, (2) distansere seg fra diskriminering av personer for deres seksuelle preferanse, (3) redusere frykten for straffeforfølgelse (det er ingen lov om opplysningsplikt i Tyskland), (4) forsikre om konfidensialitet og (5) redusere følelser som skyld og skam.<ref name="Beier, M. 2009"/>

I USA, Storbritannia og England tilbyr organisasjonen Stop it Now! hjelp og veiledning på telefon for både overgrepsutsatte, personer bekymret for barn, overgripere og personer som er redde for at de skal begå overgrep. Innringere som ønsker hjelp blir veiledet videre til blant annet advokathjelp eller psykologisk behandling, og de kan bruke telefontjenesten også underveis eller mens de venter på behandling.<ref>Hossack, A., Playle, S., Spencer, A. & Carey, A. (2004). Helpline: Accessible help inviting active or potential paedophiles. Journal of Sexual Aggression, 10, 1, 123–132.</ref>

=== Behandling av overgripere ===
Den vanligste behandlingsmodellen av barneovergripere er den såkalte «Risk-Need-Responsivity Model». ''Risk'' handler om at behandlingen skal legges opp ut ifra overgriperens grad av risiko for tilbakefall. De mest intensive behandlingstilbudene skal gis til de med høyest risiko. For lav-risiko overgripere kan behandling til og med være [[iatrogen]]isk og øke risikoen for overgrep. ''Need'' betyr at behandlingen skal legges opp ut ifra overgripernes individuelle problemer relatert til overgrepsatferd, for eksempel overgrepsstøttende tanker.
''Responsivity'' betyr at behandlingen skal være tilpasset hver enkelts språk, kultur, læringsmåte og evner.<ref name="Hanson, R. K. 2013"/><ref name="Fortune, C-A 2012">Fortune, C-A., Ward, T. & Willis, G. M. (2012). The Rehabilitation of Offenders: Reducing Risk and Promoting Better Lives. Psychiatry, Psychology and Law, 19, 5, 646–661.</ref> Forskere har funnet at konfronterende terapi mot barneovergripere har negativ effekt på behandlingen, og at empati, varme og oppmuntring har best effekt.<ref>Marshall, W.L., Serran, G.A., Fernandez, Y.M., Mulloy, R., Mann, R.E., & Thornton, D. (2003). Therapist characteristics in the treatment of sexual offenders: Tentative data on their relationship with indices of behaviour change. Journal of Sexual Aggression, 9(1), 25–30.</ref><ref>Serran, G.A., Fernandez, Y., Marshall, W.L., & Mann, R.E. (2003). Process issues in treatment: Application to sexual offender programs. Professional Psychology: Research and Practice, 34(4), 368–374.</ref> Denne modellen har derfor blitt kritisert av fagpersoner som mener den fokuserer mest på risiko og lite på pasientens livskvalitet.<ref name="Ward, T. 2007">Ward, T., & Maruna, S. (2007). Rehabilitation: Beyond the risk assessment paradigm. London, UK: Routledge.</ref> Andre har kritisert modellen for å være lite opptatt av rehabilitering og reintegrering i samfunnet. Spesielt faktorer som nære relasjoner og arbeid har vist seg å være viktig for å unngå nye overgrep.<ref>Laws, D.R., & Ward, T. (2011). Desistance and sexual offending: Alternatives to throwing away the keys. New York: The Guilford Press.</ref> Samtidig påpeker noen fagpersoner at å fokusere på kriminologiske faktorer har liten effekt dersom pasienten har andre akutte psykologiske eller psykososiale problemer.<ref name="Ward, T. 2007"/>

Som et alternativ til «Risk-Need-Responsivity Model» ble '''«The Good Lives Model»''' utviklet med psykolog og ekspert på seksualovergripere, Tony Ward, fra New Zealand i spissen.<ref>Ward, T., & Stewart, C.A. (2003). The treatment of sex offenders: Risk management and good lives. Professional Psychology: Research and Practice, 34(4), 353–360. doi:10.1037/0735–7028.34.4.353</ref> The Good Lives Model er mer rettet mot klientenes behov, ønsker og mål. Fokuset i behandlingen blir å jobbe med klientens behov og mål, og hvordan dette kan oppnås. Tanken bak er at barneovergripere ofte begår sine overgrep som en maladaptiv håndtering av psykososiale og emosjonelle problemer. Målet i behandlingen blir derfor å jobbe med disse interne (psykologisk) og eksterne (sosiale) problemene, og hvordan håndtere de på en hensiktsmessig måte. Eksempler på dette kan være å erkjenne at overgriperen har opplevd ensomhet eller et nærhetsbehov, som førte til seksuelle overgrep som en maladaptiv måte å håndtere dette på. Fokuset blir da å finne alternative måter å håndtere ensomhet eller nærhetsbehov. Andre begår seksuelle overgrep mot barn på grunn av manglende mestring av seksuelle forhold til voksne. Innen The Good Lives Model kalles dette en direkte årsak til overgrep. Mens indirekte årsaker kan være at samlivsbrudd fører til alkoholmisbruk, som igjen svekker impulskontrollen og som igjen kan kulminere til overgrep.<ref name="Fortune, C-A 2012"/> Stadig økende forskning på effekten av The Good Lives Model har funnet positive resultater på denne rehabiliteringsmodellen.<ref>Gannon, T., King, T., Miles, H., Lockerbie, L., & Willis, G.M. (2011). Good lives sexual offender treatment for mentally disordered offenders. British Journal of Forensic Practice, 13(3), 153–168.</ref><ref>Lindsay, W.R., Ward, T., Morgan, T., & Wilson, I. (2007). Self-regulation of sex offending, future pathways and the Good Lives Model: Applications and problems. Journal of Sexual Aggression, 13(1), 37–50. doi:10.1080/13552600701365613</ref><ref>Ware, J., & Bright, D.A. (2008). Evolution of a treatment programme for sex offenders: Changes to the NSW Custody- Based Intensive Treatment (CUBIT). Psychiatry, Psychology and Law, 15(2), 340– 349.</ref><ref>Whitehead, P.R., Ward, T., & Collie, R.M. (2007). Time for a change: Applying the Good Lives Model of rehabilitation to a high-risk violent offender. International Journal of Offender Therapy and Comparative Criminology, 51(5), 578–598. doi:10.1177/0306624X06296236</ref>

Med nyere forskning på effekten av disse behandlingsmodellene slår fagfolk fast at «nothing works»-tankegangen fra 60- og 70-tallet ikke lenger har noen holdepunkter, og at spørsmålet heller dreier seg om ''hva'' virker.<ref>Lösel, F. (2010). What works in offender rehabilitation: A global perspective. Paper presented at the 12th Annual Conference of the International Corrections and Prisons Association.</ref><ref>Andrews, D.A., & Bonta, J. (2010). The psychology of criminal conduct (5th ed.). New Providence, NJ: Matthew Bender & Company.</ref>

=== Kognitiv behandling ===
Kognitiv behandling går ut på å håndtere seksualiteten slik at man ikke handler på sine lyster, og inngår også i Risk-Need-Responsivity Model. Denne formen for terapi har vist seg å ha signifikant effekt på tilbakefall blant barneovergripere.<ref name="tva.sagepub.com"/><ref name="ijo.sagepub.com"/><ref name="jiv.sagepub.com"/><ref>http://link.springer.com/article/10.1007%2Fs11292-004-6466-7</ref> En meta-analyse av 43 studier, som sammenlighet barneovergripere som hadde fått behandling og barneovergripere som ikke hadde fått behandling, fant at kognitiv atferdsterapi førte til 41 % reduksjon av tilbakefall av seksuelle overgrep.<ref>http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/11961890</ref> En studie rapporterte at utgiftene til en slik behandling er langt lavere enn samfunnets kostnader dersom nye overgrep begås.<ref>Shanahan, M., & Donato, R. (2001). Counting the cost: Estimating the economic benefit of pedophile treatment programs. Child Abuse & Neglect, 25, 541–555.</ref> En annen meta-analyse av 79 studier fant at overgripere som hadde gått i behandling hadde lavere tilbakefall av seksuelle overgrep enn de som ikke hadde gått i behandling.<ref>Alexander, M. (1999). Sexual offender treatment efficacy revisited. Sexual Abuse: A Journal of Research and Treatment, 11, 101–116.</ref> En studie som fulgte dømte overgripere over 25 år, fant at kognitiv behandling hadde over dobbelt så stor effekt på tilbakefall for barneovergripere (6,3 % for de med overgrep mot jenter, 9,4 % for de med overgrep mot gutter) enn personer dømt for voldtekt mot voksne (21,2 %).<ref>Maletzky, B. M., & Steinhauser, C. (2002). A 25-year follow-up of cognitive/behavioral therapy with 7,275 sexual offenders. Behavior Modification, 26, 123–147.</ref> En annen meta-analyse fant positiv effekt av behandling for overgripere mot barn utenfor familien (mer sannsynlig pedofile i motsetning til incestovergripere).<ref>Lösel, F., & Schmucker, M. (2005). The effectiveness of treatment for sexual offenders: A comprehensive meta-analysis. Journal of Experimental Criminology, 1, 117–146.</ref>

=== Medisinsk behandling ===
Anti-androgeniske medisiner som [[Depo-provera]], ofte beskrevet som «[[kjemisk kastrering]]», kan brukes for å minske testosteronnivåer, og er ofte brukt i sammenheng med kognitiv atferdsterapi. De mest brukte medisinene er Cyproterone Acetate og Medroxyprogesterone eller gonadotropin-utløsende hormon-analoger som Leuprolide, Goserelin og Tryptorelin.<ref name="Beech, A. R. 2012">Beech, A. R. & Harkins, L. (2012). DSM-IV paraphilia: Descriptions, demographics and treatment interventions. Aggression and Violent Behavior, 17, 527–539.</ref> Gonadotropin-utløsende hormon-analoger varer lenger og har færre bieffekter.<ref>Cohen, L.J. & Galynker, I. I. (2002). Clinical features of pedophilia and implications for treatment. Journal of
Psychiatric Practice, 8, 276–289.</ref> I tillegg kan enkelte [[Selektiv serotoninreopptakshemmer|angst- og depresjonsdempende medisiner]], såkalt selektive serotoninreopptakshemmere (SSRI) ha som bivirkning at seksualdriften senkes. Studier tyder på at SSRI kan ha god effekt på redusering av seksuelle fantasier.<ref>Adi, Y., Ashcroft, D., Browne, K., Beech, A. R., Fry-Smith, A., & Hyde, C. (2002). Clinical effectiveness and cost-consequences of selective serotonin reuptake inhibitors in the treatment of sex offenders. Health Technology Assessment, 6, 1–66.</ref> Medisinsk behandling kan derimot ikke endre noens tiltrekningsmønster, men kun redusere selve seksualdriften.<ref name="haugenbok.no"/><ref>{{Kilde www |url=http://www.westfield.ma.edu/PersonalPages/jcamilleri/Publications_files/Camilleri,%20Quinsey%20-%202008%20-%20Pedophilia%20Assessment%20and%20treatment.pdf |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2013-05-19 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20131213133928/http://www.westfield.ma.edu/PersonalPages/jcamilleri/Publications_files/Camilleri,%20Quinsey%20-%202008%20-%20Pedophilia%20Assessment%20and%20treatment.pdf |arkivdato=2013-12-13 |url-status=død }}</ref>

Studier viser at anti-androgeniske medisiner kan gi svært alvorlige bivirkninger, som blant annet pusteproblemer, tykktarmbetennelse, galleblære, diabetes, leverskader, demens, depresjon og dødsfall grunnet hjerteinfarkt.<ref>http://www.questia.com/library/1G1-20297068/myths-and-misconceptions-about-sex-offenders</ref><ref>{{Kilde www |url=http://neuro.bcm.edu/eagleman/neurolaw/papers/%5BSpalding%5DFloridasChemicalCastrationLaw.pdf |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2013-05-19 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20131020190213/http://neuro.bcm.edu/eagleman/neurolaw/papers/%5BSpalding%5DFloridasChemicalCastrationLaw.pdf |arkivdato=2013-10-20 |url-status=død }}</ref><ref>http://onlinelibrary.wiley.com/doi/10.1111/j.1468-2311.2007.00451.x/abstract</ref><ref>http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/15219659</ref> Flere i fagmiljøet advarer derfor mot bruken av slike medisiner, og det amerikanske helse- og sosialdepartementets etat [[Food and Drug Administration]] advarte i 2004 mot mer enn 2 års bruk av denne typen medisin.<ref>{{Kilde www |url=http://www.docguide.com/black-box-warning-added-concerning-long-term-use-depo-provera-contraceptive-injection |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2013-05-19 |arkiv-dato=2012-02-22 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20120222061525/http://www.docguide.com/black-box-warning-added-concerning-long-term-use-depo-provera-contraceptive-injection |url-status=død }}</ref> Langtidseffekten av denne typen medisin er ikke kjent og ble holdt unna markedet i USA flere år blant annet på grunn av kreftfremkalling etter forsøk på dyr.<ref>http://link.springer.com/content/pdf/10.1007%2Fs11673-011-9341-z.pdf</ref> Psykolog [[Thore Langfeldt]] ved Institutt for klinisk sexologi har også belyst viktigheten av at pasienter som er i terapi for overgrepsatferd må være kjemisk friske.<ref>http://www.bt.no/nyheter/lokalt/lommemannen/--Kastrering-ingen-losning-1772317.html#.UaZiu0CpWSo</ref>

Den norske psykologen Svein Mossige advarer mot at medisinsk behandling kan føre til ansvarsfraskrivelse, ved at behandlingen føler til at klienten får bekreftet og forsterket sin egen oppfatning om at han er impulsiv og styrt av noe som kun kan stoppes med et medikament.<ref name="Mossige, S. 1997"/>

=== Andre terapiformer ===
Kirurgisk kastrering (bilateral orkidektomi) er en kontroversiell form for behandling som svært få land tillater praktisering av i dag. Et av landene hvor dette inngrepet er tillatt, er Tsjekkia, men også der er det kun tillatt på spesielle premisser. Klienten må være minimum 25 år, ha begått voldelige seksualforbrytelser og ha høy risiko for tilbakefall, vurdert av en spesialist, og i tillegg må all annen behandlingsforsøk ha vært mislykket. Klienten må også selv søke om det skriftlig og en komité bestående av en psykiater, sexolog, psykolog, [[urologi|urolog]] og jurist må vurdere søknaden.<ref>Balon, R. (2013). Controversies in the Diagnosis and Treatment of Paraphilias, Journal of Sex & Marital Therapy, 39:1, 7-20.</ref> [[Europarådet]]s komité for forebygging av tortur og inhuman behandling og straff, har bedt Tsjekkia stoppe denne behandlingsformen.<ref>Pfaefflin, F. (2010). The surgical castration of detained sex offenders amounts to degrading treatment. Sexual Offender Treatment, 5, 2.</ref>

Flere ulike atferdsteknikker har vært forsøkt i behandlingen av parafilier generelt. Blant disse er ulike former for [[aversjonsterapi]]. Elektronisk aversjonsterapi går ut på at klienten gis elektriske støt når han fantaserer. Av etiske grunner og lav suksessrat praktiseres ikke denne behandlingen lenger. Lukt-aversjonsterapi går ut på at klienten assosierer sine fantasier med for eksempel lukten av råttent kjøtt. Ammoniakk-aversjonsterapi går ut på at klienten inhalerer ammoniakk-salt, noe som er smertefullt. En annen teknikk har vært å få klienten til å tenke at han har blitt syk etter overgrepet eller oppdaget sår på barnets kropp.<ref name="Beech, A. R. 2012"/> En undersøkelse utført av Council on Scientific Affairs fant at suksessraten til aversjonsterapi var sammenlignbar med behandling av homofili, med andre ord ekstremt lav.<ref>Council on Scientific Affairs of the American Medical Association (1987). "Aversion therapy, " Journal of the American Medical Association, 258(18), 2562–2565.</ref>

Tre ulike masturbasjons-teknikker har også vært forsøkt. En av disse er en såkalt rekondisjoneringsteknikk hvor klienten masturberer til sin avvikende fantasi og hvor han rett før orgasme skal skifte til normale seksuelle fantasier slik at orgasmen linkes til den normale fantasien. Undersøkelser viser at denne teknikken har liten effekt. En lignende teknikk går ut på at klienten skal masturbere utelukkende til normale seksuelle fantasier, men heller ikke denne teknikken har vist seg å være effektiv. En annen teknikk går ut på at klienten skal gjenta sine avvikende fantasier verbalt helt til han er utmattet.<ref>Laws, D. R., & Marshall, W. L. (1990). A conditioning theory of the etiology and maintenance of deviant sexual preference and behavior. In W. L. Marshall, D. R. Laws, & H. E. Barbaree (Eds.), Handbook of sexual assault: Issues, theories, and treatment of the offender (pp. 209–230). New York: Plenum.</ref>

Ettersom forsøk på å endre et pedofilt tenningsmønster er basert på tidligere forsøk på å endre et homofilt tenningsmønster, og at forskningen viser at dette ikke er mulig, mener fagpersoner at behandlingen bør fokusere på å øke klientens kontroll over sin seksualitet.<ref>McConaghy , N. (1999). Unresolved issues in scientific sexology. Archives of Sexual Behavior, 28, 285–318.</ref>

Klaus M. Beier ved Institutt for sexologi og seksualmedisin ved [[Charité]], et stort universitetssykehus i [[Berlin]], rapporterte suksess i en tidlig studie med bruk av [[rollespill]]-terapi og medisin. Ifølge forskerne, var pedofile bedre i stand til å kontrollere sine lyster når de forstod barnets situasjon.<ref>{{kilde www |url=http://www.eux.tv/article.aspx?articleId=8937 |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2007-06-22 |url-status=død |arkivurl=https://web.archive.org/web/20070930190525/http://www.eux.tv/article.aspx?articleId=8937 |arkivdato=2007-09-30 }}</ref><ref>http://www.dw-world.de/dw/article/0,2144,2570472,00.html</ref> Den Canadiske eksperten på overgripere, William L. Marshall, viste i sin studie at barneovergriperen følte seg mer komfortable med barn, som de anså som mindre truende, forpliktende og enklere å kontrollere, mens voksne ble ansett som truende, krevende og kontrollerende. Behandlingen gikk så utpå å gi barneovergriperen selvtillit og kapasitet til å relatere seg til voksne på en god måte, ved å la de ha seksuell omgang med kvinner mens de sonet sin straff. Etter behandlingen var behovet deres for å ha seksuell omgang med barn langt lavere.<ref>Marshall, W. L. (2008). Are pedophiles treatable? Evidence from North American studies. Seksuologia Polska 2008, 6, 1, 39-43.</ref>

=== Rehabilitering ===
I Canada ble prosjektet Circles of Support and Accountability (COSA) startet opp i 1994. Her får dømte overgripere hjelp av frivillige til reintegrering i samfunnet etter soning. De får gjennom dette sosial støtte, hjelp til å finne arbeid, bolig, behandling og andre sosiale behov. Hver COSA-gruppe består av mellom 4-6 frivillige, hvor én er hovedkontakten for ex-overgriperen, og som møter vedkommende daglig i de første månedene etter soning. Hver gruppe har en varighet på minst 12 måneder. Den frivillige «sirkelen» får i tillegg støtte fra psykologer, sosionomer o.l. i arbeidet.<ref>Duwe, G. (2012). Can Circles of Support and Accountability (COSA) Work in the United States? Preliminary Results From a Randomized Experiment in Minnesota. Sexual Abuse: A Journal of Research and Treatment.</ref>

Dette prosjektet ble også startet opp i Minnesota i 2008. Der begynner hjelpegruppen arbeidet fire uker før endt soning. Forskning på effekten av COSA i Minnesota viser en signifikant reduksjon av tilbakefall av overgrep. Denne effekten viser videre at prosjektet har potensielt spart samfunnet for 11&nbsp;716 amerikanske dollar per ex-overgriper (cirka 65&nbsp;000 NOK) ved å unngå at disse begår nye overgrep, noe som betyr store kostnader for samfunnet. For hver dollar brukt har prosjektet generert en kostnadseffekt på 1,82 dollar (82 % investering per dollar). Over 4 år kostet prosjektet 442&nbsp;761 amerikanske dollar, og ga en estimert kostnadsparing på 805&nbsp;972 dollar for samfunnet. Verdien av prosjektet viser derfor at det er langt mer lønnsomt for samfunnet å bruke midler på forebyggingstiltak fremfor kostnadene for nye begåtte overgrep (advokater, leger, rettsvesenet, politi, fengsel, osv.).<ref>Duwe, G. (2012). Can Circles of Support and Accountability (COSA) Work in the United States? Preliminary Results From a Randomized Experiment in Minnesota. Sexual Abuse: A Journal of Research and Treatment</ref>

Også studiene fra Canada viser at COSA har gitt en signifikant reduksjon av overgrep, med en reduksjon på 83 %. Forskerne antyder at prosjektet har god effekt fordi det bidrar til å skape pro-sosiale mennesker, og reduserer effektene av utstøting, ensomhet og sosial isolasjon.<ref>Wilson, R. J., Cortoni, F., & McWhinnie, A. W. (2009). Circles of support & accountability: A Canadian national replication of outcome findings. Sexual Abuse: A Journal of Research and Treatment, 21, 412–430.</ref>
	
I Storbritannia ble COSA etablert i 2002. Her er effekten ikke like godt bevist da studiene har manglet kontrollgrupper. Likevel viser studiene at at implementeringen av prosjektet har ført til bedre helse hos de fleste og kun én av deltakerne er tatt for nye overgrep.<ref>Bates, A., Macrae, R., Williams, D., & Webb, C. (2011). Ever-increasing circles: A descriptive study of Hampshire and Thames Valley Circles of Support and Accountability 2002–2009. Journal of Sexual Aggression. doi:10.1080/13552600.2010.544415.</ref>

== Relaterte begreper ==
* ''Efebofili'', også kjent som [[hebefili]], er tilstanden av å være seksuelt tiltrukket primært eller utelukkende til [[tenåring]]er. Disse begrepene brukes som motsetning til pedofili; men, i land hvor den lovfestede seksuelle lavladeren er høyere (slik som [[USA]] eller [[Storbritannia]]), er «pedofili» ofte brukt mer bredt i en ikke-medisinsk betydning for å beskrive både hebefili og tiltrekning til yngre barn; i effekt enhver person yngre enn den seksuelle lavalderen. Det er ikke bred akademisk enighet om å klassifisere hebefili som en [[parafili]].
* ''[[Pederasti]]'' har historisk blitt gitt vidt ulike betydninger. Noen ganger refererer man til generell mannlig homofil atferd, noen ganger til generell analsex, og noen ganger spesifikt til sex mellom menn og gutter. I akademisk bruk har ordet fortsatt den sistnevnte betydningen, og man refererer spesifikt til aldersstrukturerte homofile interaksjoner praktisert i det gamle Hellas mellom eldre menn og tenåringsgutter, og også til aldersstrukturert homofil interaksjon i andre kulturer.
* ''[[Lolita]]-syndrom'' er noen ganger brukt om tiltrekning til jenter i tenårene.
* ''[[Nepiofili]]'', også kalt ''infantofili'', er tiltrekning til småbarn og spedbarn (vanligvis i alderen 0-3). Noen forskere har foreslått et skille mellom pedofili og nepiofili, spesielt for pedofile interaksjoner mellom samme kjønn (se Bernard 1975, 1982; Lautmann 1994), siden det er uvanlig for pedofile å ha preferanse for så små barn. Ifølge Howells 1981;<ref>Howells, Kevin (1981). «Considerations Relevant to Theories of Etiology», Cook, M.; Howells, K. ''Adult Sexual Interest in Children'', 78</ref> Bernard 1982;<ref>Bernard, Frits (1982): «Pädophilie und Altersgrenzen» (''Paedophilia and different ages of childhood''), Bernard, Frits. ''Kinderschänder? - Pädophilie, von der Liebe mit Kindern'' («Child molesters? Paedophilia, on childlove»), 81-109, Berlin: Foerster Verlag. {{Språkikon|de}}</ref> McConaghy 1993;<ref>McConaghy, Nathaniel (1993). «Sexual Behaviour: Problems and Management», 312, New York: Plenum.</ref> Lautmann 1994,<ref>Lautmann, Rüdiger (1994): «Unterschiede zwischen Knaben- und Mädchenliebe» (''Differences of boy-love and girl-love''), Lautmann, Rüdiger. ''Die Lust am Kind - Portrait des Pädophilen'' («Erotic affection for minors: Portrait of paedophilia»), 36-40, Hamburg: Ingrid Klein Verlag.</ref> er hankjønnsorientert pedofili oftere sammenblandet med hebefili, mens hunkjønnsorientert pedofili oftere er sammenblandet med nepiofili.
* ''[[Gerontofili]]'' er tiltrekning til eldre mennesker.

== Pro-pedofil aktivisme ==
Bevegelsen for pro-pedofil aktivisme er en sosial bevegelse som omfatter en mengde oppfatninger, men som typisk jobber for en eller flere av de følgende: sosial aksept for voksnes romantiske eller seksuelle tiltrekning til barn, sosial aksept for voksnes seksuelle aktivitet med barn, og endringer i lovverk og definisjoner, slik som å endre den seksuelle lavalder eller klassifisering av psykisk lidelse. Blant organisasjoner for pedofiliaktivisme er [[North American Man/Boy Love Association|North American Man/Boy Love Association (NAMBLA)]] et av de mere kjente, der man ønsker å legalisere seksuelle forhold mellom menn og gutter.

== Se også ==
* [[Hebefili]]
* [[Pederasti]]
* [[Seksuell lavalder]]

== Noter ==
<references group="Note" />

== Referanser ==
<references/>

== Eksterne lenker ==
* {{Offisielle lenker}}

{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Seksualitet]]