Redigerer Partito Nazionale Fascista

{{Infoboks parti}}
'''Partito Nazionale Fascista''' («Det nasjonale fascistiske partiet», ''PNF'') var et [[Italias historie (1922–1945)|italiensk]] [[politisk parti]], grunnlagt av [[Benito Mussolini]] i [[Milano]] i [[1919]], som den politiske overbygningen for den italienske [[fascisme]]n, som tidligere hadde vært representert av grupper kjent som ''fasci di combattimento'', «kampgrupper». Partiet styrte Italia i 21 år etter [[totalitær]]e prinsipper, fra [[1922]] da fascistiene tok makten med marsjen til Roma, og fram til [[1943]], da Mussolini ble avsatt av [[det store fascistiske rådet]] (''Gran Consiglio del Fascismo''). I dag er dette det eneste partiet som er eksplisitt forbudt i den italienske grunnloven, «i alle former». I praksis finnes det likevel flere andre små fascistiske partier i landet.

Forut PNF ble Mussolinis første etablerte politiske parti kjent som Det fascistiske revolusjonære parti (''Partito Fascista Rivoluzionario'', PFR), som ble grunnlagt i 1915, i henhold til Mussolini selv.<ref>Mussolini, Benito (2006): ''My Autobiography with The Political and Social Doctrine of Fascism'', Mineloa: NY: Dover Publication Inc., s. 227.</ref> Etter svake resultater i valget i november 1919 ble PFR til sist omdøpt til Det nasjonale fascistiske parti under den tredje fascistiske kongress i Roma den 7.–10. november 1921.<ref name="Delzell"> Delzell, Charles F., red. (1971): ''Mediterranean Fascism 1919-1945, New York, NY, Walker and Company, s. 26</ref><ref> Krieger, Joel, red. (2012): ''The Oxford Companion to Comparative Politics'', Oxford University Press, s. 120</ref>

Det nasjonale fascistiske parti hadde røtter i italiensk nasjonalisme og med et behov å gjenvinne og utvide italienske territorier, som italienske fascister mente var nødvendig for en nasjon å sikre sin overlegenhet og styrke, og for å unngå å synke til forfall.<ref>Kallis, Aristotle A. (2000): ''Fascist ideology: territory and expansionism in Italy and Germany, 1922–1945''. London, England, UK; New York City, USA: Routledge, s. 41.</ref> Italienske fascister hevdet at moderne Italia var arvingen til antikkens Roma og dets arv og historiske støtte til opprettelsen av et italiensk rike skapte ''spazio vitale'' («leveområde») for kolonisering av italiensk bosettere og etablere kontroll over Middelhavet.<ref name="Kallis_50"> Kallis, Aristotle A. (2000): ''Fascist ideology'', s. 50</ref> 

Fascistene fremmet et [[Korporativisme|statskorporatistisk]]-[[økonomi]]sk politikk hvor syndikater av arbeidsgivere og ansatte  er knyttet sammen i sammenslutninger for kollektivt å representere nasjonens økonomiske produsenter og arbeid langsmed staten for å bestemme den nasjonale økonomiske politikk.<ref name="Vincent_160">Vincent, Andrew (2010): ''Modern Political Ideologies''. 3. utg., Malden, Massaschussetts, USA; Oxford, England, UK; West Sussex, England, UK: Blackwell Publishers Ltd., s. 160.</ref> Dette økonomiske systemet hadde til hensikt å løse [[Klassekamp|klassekonfliktene]] gjennom samarbeid mellom samfunnsklassene.<ref name="Whittam_160">Whittam, John (1995): ''Fascist Italy''. Manchester, England, UK; New York City, USA: Manchester University Press, s. 160.</ref>

Italiensk fascisme sto i opposisjon til [[liberalisme]]n, men søkte ikke en [[Politisk reaksjon|reaksjonær]] tilbakevending til verden fra før [[den franske revolusjon]], som den betraktet som å ha vært feilaktig, og ikke på linje med en framskrittsvennlig politikk.<ref>Weber, Eugen (1972): ''The Western Tradition: From the Renaissance to the present''. Heath, s. 791.</ref> Den motsatte seg [[marxisme|marxistisk]] [[sosialisme]] grunnet dens generelle opposisjon til [[nasjonalisme]],<ref name="Pugliese_43-44">Pugliese, Stanislao G. (2004): ''Fascism, anti-fascism, and the resistance in Italy: 1919 to the present''. Oxford, England, UK: Rowman & Littlefield Publishers, Inc., s. 43–44.</ref> men motsatte seg også til [[tradisjonalistisk konservatisme]] som ble utviklet av [[Joseph de Maistre]].<ref name="Payne_214"> Payne, Stanley G. (1995): ''A History of Fascism, 1914–45''. Madison, Wisconsin, USA: University of Wisconsin Press, s. 214.</ref> Italiensk fascisme mente at suksessen for italiensk nasjonalisme krevde respekt for tradisjoner og klar følelse for en delt fortid hos det italienske folket sammen med en forpliktelse for å modernisere Italia.<ref name="Lazzaro"> Lazzaro, Claudia; Crum, Roger J. (2005): «Forging a Visible Fascist Nation: Strategies for Fusing the Past and Present», ''Donatello Among The Blackshirts: History And Modernity In The Visual Culture Of Fascist Italy''. Ithaca, New York, USA: Cornell University Press, s. 13.</ref>

==Historie==
[[Fil:Benito Mussolini and Adolf Hitler.jpg|thumb|Mussolini sammen med [[Adolf Hitler]] i 1937.]]
Partiet ble grunnlagt i [[Milano]] i [[1919]], og dette markerte omdanning av de [[paramilitær]]e ''fasci di combattimento'' til en mer enhetlig formasjon (disse ''fasci'' hadde blitt startet av Mussolini i [[Milano]] [[23. mars]] [[1919]]).

PNF var viktig for å gi retning til og popularisere støtte til Mussolinis [[ideologi]]. I de første åra, var det grupper innenfor PNF kalt «[[svartskjorter]]» som bygde en maktbase gjennom voldelige angrep på [[sosialisme|sosialister]] og institusjonene deres i den rurale [[Po-dalen]]. Dette bidro til at fascistene fikk støtte fra godseierne. 

PNF var hovedinstrumentet i forsøket på [[statskupp]] [[28. oktober]] 1922, «[[Marsjen mot Roma]]». Sjøl om kuppforsøket ikke førte til en umiddelbar maktovertakelse, førte det til en avtale mellom Mussolini og kong [[Viktor Emmanuel III av Italia|Viktor Emmanuel III]] som gjorde Mussolini til regjeringssjef i Italia. 

Etter en grunnleggende endring av valglovene, vant PNF det høyst kontroversielle [[Parlamentsvalget i Italia 1924|valget i april 1924]]. Lover vedtatt i [[1928]] gjorde PNF til det eneste lovlige partiet i landet, en situasjon som varte helt til 1943. 

Partiet ble oppløst da Mussolini blei arrestert etter kuppet i ''[[Det store fascistiske rådet]]'' [[24. juli]] 1943. Partiet deretter offisielt forbudt av [[Pietro Badoglio]]s regjering [[27. juli]] samme år. 

Etter at det [[Nasjonalsosialisme|nasjonalsosialistiske]]-Tyskland løslot Mussolini gjennom en kidnappingsaksjon ved tyske fallskjermtropper under ledelse av [[Otto Skorzeny]] i september, gjenoppsto PNF som ''Partito Fascista Repubblicano – PFR, Det republikanske fascistiske partiet'' [[13. september]], da som eneste lovlige parti i [[Den italienske sosialrepublikk]]en (Salo-republikken) under tysk beskyttelse i Nord-Italia. PFR forsvant med Salo-republikken da Mussolini ble arrestert og drept av italienske [[partisan]]er i april [[1945]]. I [[1946]] grunnla Mussolinis tilhengere partiet [[Movimento Sociale Italiano]] som et [[Nyfascisme|nyfascistisk]] parti.

== Referanser ==
<references/>

== Eksterne lenker ==
* {{Offisielle lenker}}

{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Tidligere politiske partier i Italia]]
[[Kategori:Fascisme]]
[[Kategori:Italias historie]]
[[Kategori:Politiske partier etablert i 1919]]
[[Kategori:Politiske partier nedlagt i 1943]]
[[Kategori:1919 i Italia]]
[[Kategori:1943 i Italia]]