Redigerer Partene i arbeidslivet

{{kildeløs}}
{{norgesfokus}}
'''Partene i arbeidslivet''' er et begrep som vanligvis refererer til arbeidstakerne eller deres organisasjoner på den ene side, og arbeidsgiverne eller deres organisasjoner, på den andre side.<ref>[https://www.regjeringen.no/no/tema/europapolitikk/eos1/fylker-og-kommuner/norsk-representasjon-i-brussel/partene-i-arbeidslivet/id610751/ «Partene i arbeidslivet»], ''Regjeringen.no''</ref><ref>[http://bokasnettressurs.no/id/134.0 «Partene i arbeidslivet»] {{Wayback|url=http://bokasnettressurs.no/id/134.0 |date=20160304132250 }}, ''HMS og bransjelære''</ref> Retten til å organisere seg står sterkt i det norske lovverket. Partene i arbeidslivet representerer derfor mange både på arbeidstaker- og arbeidsgiversiden.<ref>Bergsli, Alf Tore (17. april 2014): [http://www.arbeidslivet.no/Lonn/Organisering-og-partene/Organisering-og-partene/ «Arbeidslivets laginndeling»] {{Wayback|url=http://www.arbeidslivet.no/Lonn/Organisering-og-partene/Organisering-og-partene/ |date=20170508053839 }}, ''Arbeidslivet.no''</ref>

== Partsbegrepet ==
I arbeidslivet er det allment akseptert at arbeidsgiverne og de ansatte i mange tilfeller kan ha ulike interesser. Det vanligste eksempelet på dette er lønn: Mens de ansatte ønsker å tjene mest mulig på å jobbe ved virksomheten, ønsker også arbeidsgiver å tjene mest mulig på at de ansatte jobber ved virksomheten.

For på en hensiktsmessig måte å forhandle om og inngå bindende avtaler om hvordan de uenigheter som måtte oppstå skal reguleres, har de to partene organisert seg i ulike organisasjoner. I Norge omtales disse organisasjonene gjerne som «partene i arbeidslivet».

Begrepet «partene i arbeidslivet» viser bare til arbeidsgivere og arbeidstakere når de på samme tid opptrer samlet på hver sin side gjennom en arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjon.{{tr}} Dette betyr at det i prinsippet kan være snakk om forskjellige arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjoner fra gang til gang, men når dette begrepet brukes, har organisasjonene som oftest i tillegg koordinert seg på hver sin side slik at alle opptrer samlet. Dette skjer formelt, eller uformelt, og som minimum innen yrkesområder der forskjellige arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner er dominerende. Denne koordineringen mellom partene på hver sin side, skyldes nok at ingen av organisasjonene ønsker at dette begrepet skal misbrukes.{{tr}}

== Partene ==
I arbeidslivet er det tradisjonelt to parter: Arbeidsgiverne og arbeidstakerne. I tillegg har i Norge staten ofte opptrådt som en tredjepart ved særlig store og viktige [[tariffoppgjør]]. Ved at staten involverer seg som en «tredjepart» og bidrar til partene i form av eksempelvis statlige bidrag til [[Avtalefestet pensjon|AFP]], redusert [[skatt]] eller [[arbeidsgiveravgift]], oppnås gjerne at partene blir tilfredse under lønnsforhandlingene og at [[meklingsforslag]]et dermed kan sendes ut til [[uravstemning]] blant medlemmene.

=== Arbeidstakerne ===
Arbeidstakernes organisasjoner er i Norge organisert gjennom fire [[hovedsammenslutning]]er: [[Landsorganisasjonen i Norge]] (LO) Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund ([[YS]]), [[Hovedorganisasjonen for universitets- og høyskoleutdannede|Unio]] og [[Akademikerne]].

Kjennetegnet på en hovedsammenslutning er at den er en sammenslutning av flere fagforbund.

=== Arbeidsgiverne ===
Arbeidsgiverne er i Norge tilsvarende organisert gjennom flere sammenslutninger (blant annet [[NHO]] og [[KS]]), samt flere andre [[arbeidsgiverorganisasjon]]er.

=== Staten ===
Staten har i Norge hatt stadig større tradisjon for å bidra som en tredjepart mellom de to øvrige partene i arbeidslivet.{{tr}}

== Trepartssamarbeidet ==
Trepartssamarbeidet ble institusjonalisert i tiårene etter 1945. Bakgrunnen for samarbeidet var de urolige tidene i forkant av dette med lockout og streik. Regjeringen kan bruke trepartssamarbeidet og hovedavtalen som instrument for å gjennomføre lønnspolitikk i Norge. Dette kan de gjøre ved å gi lovendringer og forebyggende tiltak til partene slik at LO og NHO kommer til en konsensus. Det sentraliserte samarbeidet lar regjeringen til en viss grad styre den generelle lønnsutviklingen i Norge på tvers av yrkesgrupper og fagfelt.

Trepartssamarbeidet har flere historiske røtter. Særlig beredte [[solidaritetsalternativet]], foreslått gjennom [[sysselsettingsutvalget]] i [[1992]], grunnen for en sterkere statlig involvering i [[lønnsoppgjør]]et mellom partene. I de senere årene kan løsningen på pensjonsspørsmålet i både [[2006]] og [[2008]], samt Avtalen om [[inkluderende arbeidsliv]] (IA) tjene som eksempler på trepartssamarbeidet.

Betydningen av trepartssamarbeidet ble særlig manifestert da det ble kjent at [[Jens Stoltenbergs andre regjering|Stoltenberg II regjeringen]] høsten 2006 foreslo å endre reglene for sykelønnsordningen. Av de to øvrige partene ble dette sett på som et brudd fra regjeringens side på det inngåtte trepartssamarbeidet om IA-avtalen. Det hele endte med at regjeringen trakk forslaget.

== Referanser ==
<references />

{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Arbeidsliv]]