Redigerer Parlamentarisme

{{Styresett}}
'''Parlamentarisme''' er en politisk [[styreform]] som innebærer at det er [[parlament]]et som avgjør hvilken regjering som skal lede den [[utøvende makt]]. Dersom regjeringen ikke har støtte i parlamentet kan parlamentet når som helst tvinge den til å gå av. I [[liberalt demokrati|liberale demokratier]] har parlamentarisk styre til hensikt å sikre at en regjering står ansvarlig overfor en vesentlig del av velgerne. 

I [[Norges politiske system|det norske politiske system]] har parlamentarisme vært praktisert siden 1884. Dette innebærer at det er [[Stortinget]] som avgjør hvilke [[Politisk parti|parti]]er som skal sitte i [[Norges regjering|regjering]]. Delstater (som fylker) og kommuner kan også ha parlamentarisme, da innebærer dette at et byråd står ansvarlig overfor et kommunestyre. 

Man skjelner mellom positiv og [[negativ parlamentarisme]]. Innen positiv parlamentarisme må regjeringen ha et eksplisitt [[tillitsvotum]] fra parlamentet for å bli innsatt. Dette er også kjent som [[investitur]]. Eksempler på dette finner man i land som [[Tyskland]], [[Irland]], [[Finland]], [[Ungarn]] og [[Spania]].

Det finnes flere varianter av positiv parlamentarisme. Tyskland har den strengeste ordningen, ved at et absolutt flertall må stemme for statsministerkandidaten for at vedkommende skal kunne danne regjering.

I Sverige blir [[Riksdagens talman (Sverige)|talmannens]] (riksdagspresidentens) statsministerkandidat automatisk godkjent om et flertall ikke stemmer imot. 

Negativ parlamentarisme er kjennetegnet ved at en regjering kan dannes uten at det trenger å foreligge noe tillitsvotum fra parlamentets side. Det vesentlige her er at en regjering kan sitte trygt inntil det øyeblikk det måtte få et [[mistillitsvotum]] mot seg. I Norge anvendes den negative parlamentarisme.
<!-- På denne måten er utøvende makt forankret i parlamentet, noe som bryter med [[Charles Montesquieu|Montesquieus]] [[Maktfordelingsprinsippet|maktfordelingsprinsipp]]. Norsk parlamentarisme etter 1884 samsvarer med [[folkesuverenitetsprinsippet]], noe styreformen i unionstiden med Sverige (1814–1905) ikke blir regnet som i dag. Grunnen til det var at folkets makt via [[Stortinget]] ble avbalansert med en kongemakt uten demokratisk{{Trenger referanse}} legitimitet. -->

==Parlamentarisme i Norge==
=== Storting/regjering ===
I [[Norge]] ble parlamentarismen gradvis innført av [[Venstre]] fra [[1884]]. Sin endelige anerkjennelse som landets «rette» styringsprinsipp, fikk det ikke før ved [[Unionsoppløsningen]] i [[1905]]. I tiden etter 1905, fram til endringen av grunnloven i [[2007]] fungerte parlamentarismen som [[konstitusjonell sedvanerett]] i Norge. Parlamentarismen ble derfor ikke formelt innført i Norge før 2007. Fortsatt arbeides det med en overgang fra negativ til positiv parlamentarisme og et grunnlovsendringsforslag om dette ble lagt fram i [[2008]] av representanter fra [[Sosialistisk Venstreparti]], [[Arbeiderpartiet]] og [[Fremskrittspartiet]].

Veien mot parlamentarisme i Norge var en skrittvis prosess som foregikk mellom [[1870]] og [[1932]]{{klargjør|hva skjedde i 1932? Fremgår ikke av artikkelen.}}. Før innføringen av parlamentarismen hadde regjeringen grunnlovsfestet forbud mot å møte i Stortinget. Ettersom regjeringen ble utpekt av kongen, hadde Stortinget begrenset innflytelse over [[statsråd]]ene, og regjeringen kunne dermed i prinsippet motarbeide det folkevalgte Stortinget. I [[1870-årene]] vedtok Stortinget i flere omganger å endre [[Grunnloven]], slik at statsrådene fikk adgang til [[parlament]]et. Kongen, [[Oscar II]], nektet å [[Sanksjon (statsrett)|sanksjonere]] lovendringen, og ved tredje sanksjonsnektelse i [[1880]], kom en annen bestemmelse i Grunnloven på banen. Kongen pliktet nemlig å godkjenne lovendringsforslag dersom slike forslag ble vedtatt for tredje gang i Stortinget. Men hvorvidt dette også gjaldt grunnlovsendringer, var usikkert. Da venstreopposisjonen (fra 1884 partiet [[Venstre]]) vant i [[Stortingsvalg]]et i [[1882]], stilte de regjeringen til [[riksrett]] for at den hadde nektet å gjennomføre den vedtatte lovendringen. [[Christian Selmers ministerium|Regjeringen Selmer]] måtte i 1884 gå av, og kongen gikk med på å utpeke Venstres leder [[Johan Sverdrup]] som ny [[statsminister]]. Dette omtales gjerne som da parlamentarismen ble innført i Norge.<ref>[[Norgeshistorie.no]], Bjørn Arne Steine: [http://www.norgeshistorie.no/industrialisering-og-demokrati/makt-og-politikk/1512-parlamentarisme-og-partidannelser.html «Parlamentarisme og partidannelser»]. Hentet 23. des. 2016.</ref>

Mange vil likevel si at parlamentarismen som entydig og sikker norm ble innført først etter Unionsoppløsningen. [[Frede Castberg]] argumenterer for at parlamentarismen er blitt norsk konstitusjonell [[sedvanerett]],<ref> s. 258</ref> hvor han konkluderer:<ref>Tidsskrift for Rettsvidenskap'' 1918, s. 291</ref> "Der er derfor fuld Grund til at betragte den Regel som gjør det til en Pligt for [[Regjeringen]] at trække sig tilbake, naar den møtes med [[Stortinget]]s klart uttalte Mistillid, som tilhørende gjældende norsk Forfatningsret." Norsk parlamentarisme er nettopp kjennetegnet ved at innføringen ikke fulgte en fasttømret plan, og at den var preget av situasjonsbestemt pragmatisme.

Parlamentarisme bygger på tre prinsipper:

# Regjeringsmakten utgår fra [[Stortinget]].
# Det finnes ikke noe politikkområde som ligger utenfor Stortingets kontroll.
# Regjeringen står ansvarlig overfor [[Stortinget]], og kan fjernes til enhver tid. Regjeringen har rettsplikt til å søke avskjed hvis den får et [[mistillitsvotum]] mot seg, som det står i Grunnloven §15. Denne siden av norsk parlamentarisme ble ikke grunnlovsfestet før 20. februar 2007 (og kunngjort av Kongen i statsråd 30. mars samme år).

Parlamentarismens viktigste maktmiddel ligger i mistillitsvotumet.

Med regjeringen Hornsruds avgang i 1928 ble dét demonstrert i praksis som alle forventet, nemlig at mistillitsvotum leder til regjeringsskifte. I alle fall etter 1905 er det ingen regjeringssjef som ville drømme om å forsøke å ignorere et klart mistillitsvotum i Stortinget. Med ansvarlighetsloven av 1932 fikk parlamentarismen en rettslig forankring i formell lov.

Tre regjeringer har gått av som følge av mistillitsvotum: [[Christopher Hornsruds regjering|Regjeringen Hornsrud]] i 1928, [[Jens Hundseids regjering|Regjeringen Hundseid]] i 1933 og [[Einar Gerhardsens tredje regjering|regjeringen Gerhardsen]] i 1963 ([[Kings Bay-saken]]). 

Vanen med å gå av om den sittende regjering har tapt valget ble ikke umiddelbart innført fra 1884. [[Johan_Sverdrups_regjering|Sverdrups regjering]] gikk ikke av etter valgnederlaget i [[Stortingsvalget 1888|1888]]. Det ble reist mistillitsforslag mot regjeringen i juni 1889 av [[Emil Stang d.e.|Emil Stang]]. [[Johan Sverdrup]] søkte da å forhandle med ledelsen i [[Rene Venstre]] for å kunne danne en flertallsregjering. Derfra fikk han det råd å søke avskjed før Høyres forslag ble tatt opp i Stortinget. Sverdrup ønsket å gjøre dette, men før han kom så langt hadde [[Oscar II|Kong Oscar II]] grepet inn og gitt regjeringsoppdraget til Emil Stang fra [[Høyre]]. Skiftet skjedde innenfor rammene av det gamle systemet; Kongen grep personlig inn.<ref>Trond Nordby. ''Grunnlov og styreform. Norge 1814-2010'', Universitetsforlaget 2010, side 52. </ref>
Da [[Emil_Stangs_andre_regjering|regjeringen Stang]] ble møtt med mistillit i 1893, ble den likevel sittende. Vurdert etter vår tids syn begikk regjeringen her nærmest statskupp, og den kunne blitt møtt med [[riksrett]]. Imidlertid valgte Venstre å ikke gjøre dette, kanskje fordi man fryktet at Kong Oscar II skulle bruke militære midler.<ref>Trond Nordby. ''Grunnlov og styreform. Norge 1814-2010'', Universitetsforlaget 2010, side 43. </ref>

Den skikk at valgresultatet fører til regjeringens umiddelbare avgang, ble for første gang praktisert etter valget i 1903. Valget var et nederlag for [[Otto_Blehrs_første_regjering|statsminister Blehr]] og [[Rene Venstre]], og Blehr gikk umiddelbart av. Siden den gang er valgutfallet alltid blitt fulgt, og Norge var med dette ett skritt nærmere parlamentarismen.<ref>Trond Nordby. ''Grunnlov og styreform. Norge 1814-2010'', Universitetsforlaget 2010, side 44. </ref>

=== Kommunal og fylkeskommunal parlamentarisme ===
{{Se også|Byparlamentarisme}}

[[Byråd]]et eller [[fylkesråd]]et fungerer på samme måte som en [[regjering]], og utgår av bystyrets eller fylkestingets flertall.<ref name="Saxi">{{Kilde artikkel|forfatter=Saxi, Hans Petter|utgivelsesår=2009|tittel=Parlamentarisme i norske fylkeskommuner – bedre styring og demokrati?|publikasjon=Kommunal ekonomi och politik|bind=13|nummer=4|side=7–33|url=https://gupea.ub.gu.se/bitstream/2077/22163/1/gupea_2077_22163_1.pdf}}</ref>

[[Politikk i Oslo|Oslo]] kommune innførte parlamentarisme allerede i 1986 med et eget unntak i kommuneloven. Det ble også gjennomført forsøk, etter [[forsøksloven]], med elementer av parlamentarisme i Hedmark fylkeskommune mellom 1988 og 1992, men uten noen mekanisme for å stille kabinettspørsmål eller mistillit.<ref name="Saxi" />

Den nye [[kommuneloven]] av 1992 gav andre kommuner og fylkeskommuner enn Oslo mulighet til å bestemme sin egen styreform. [[Bergen]] kommune innførte parlamentarisme i 2000. [[Tromsø]] kommune innførte parlamentarisme etter valget i 2011, men gikk tilbake til formannskapsmodellen 1. juli 2016.<ref>{{Kilde www|tittel = Avvikler parlamentarismen|url = http://www.itromso.no/nyheter/article11627085.ece|besøksdato = 2015-09-30|fornavn = Lena Verås|etternavn = Eriksen}}</ref> [[Trondheim]] kommune innfører parlamentarisme i løpet av høsten 2024.<ref>{{Kilde www|url=https://www.kommunal-rapport.no/kommunevalg/trondheim-ser-til-oslo-nar-parlamentarisme-skal-innfores/154847!/|tittel=Trondheim ser til Oslo når parlamentarisme skal innføres|forfatter=Sved, Ragnhild|avis=Kommunal Rapport|dato=11. oktober 2023|besøksdato=7. november 2023}}</ref>

I 1999 ble [[Nordland]] den første fylkeskommunen som innførte parlamentarisme. I 2003 fulgte [[Troms]], [[Nord-Trøndelag]] og [[Hedmark]] fylkeskommuner etter.<ref name="Saxi" /> [[Viken (fylke)|Viken]] fylkeskommune fikk en parlamentarisk styreform ved opprettelsen i 2020. Da Viken ble vedtatt delt fra 2024, vedtok fylkestinget å videreføre parlamentarismen i [[Akershus]], mens [[Buskerud]] og [[Østfold]] går tilbake til formannskapsmodellen.<ref>{{Kilde www|url=https://viken.no/aktuelt/styringsform-for-de-nye-fylkeskommunene-er-vedtatt.138486.aspx|tittel=Styringsform for de nye fylkeskommunene er vedtatt|utgiver=Viken fylkeskommune|dato=23. juni 2022|besøksdato=27. november 2023}}</ref> [[Troms og Finnmark]] fylkeskommune var parlamentarisk styrt, men ved fylkesdelingen i 2024 går både Troms og Finnmark tilbake til formannskapsmodellen.<ref>{{Kilde www|url=https://www.nrk.no/tromsogfinnmark/formannskapsmodell-i-nye-troms-fylke-1.16603925|tittel=Frp spenner bein på Ap og Høyres drøm: Ny styringsform etter 20 år|utgiver=NRK Troms og Finnmark|dato=20. oktober 2023|besøksdato=7. desember 2023}}</ref>

== Referanser ==
<references/>

== Litteratur ==
*{{Kilde bok
| forfatter= Bjørn Erik Rasch  
| redaktør= 
| utgivelsesår= 2004
| artikkel=
| tittel= Kampen om regjeringsmakten : norsk parlamentarisme i europeisk perspektiv  
| bind=
| utgave=
| utgivelsessted= Bergen
| forlag= [[Fagbokforlaget]]
| side=
| isbn=9788276748413
| id=
| kommentar=
| url=
}}
== Eksterne lenker ==
* lovdata.no [http://lovdata.no/artikkel/grunnloven_og_parlamentarismen/1475 Lovdatas innføringsside i rettsgrunnlaget for parlamentarismen]
* [http://www.stortinget.no/saker/dokumenter/2003-2004/dok19-200304.pdf Dokument nr. 19 (2003–2004)] Rapport til Stortingets presidentskap fra utvalget til å utrede alternativer til riksrettsordningen &ndash; inneholder forslag om grunnlovfesting av parlamentarismen

* [https://web.archive.org/web/20080529121831/http://www.stortinget.no/saker/dokumenter/2003-2004/dok12-200304-001.pdf Dokument nr. 12:1 (2003–2004)] Grunnlovsforslag fra [[Jørgen Kosmo]] ([[Det norske Arbeiderparti|A]]), [[Inge Lønning]] ([[Høyre|H]]), [[Lodve Solholm]] ([[Fremskrittspartiet|Frp]]), [[Ågot Valle]] ([[Sosialistisk Venstreparti|SV]]), [[Odd Holten]] ([[Kristelig Folkeparti|KrF]]), [[Berit Brørby]] (A) og [[Carl I. Hagen]] (Frp) om endringer i Grunnloven&nbsp;§ 20, 30, 86 og 87 og nye §§&nbsp;15 og 82 (Riksretten)
** [http://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Saker/Sak/?p=30219 Saksopplysninger]

* [http://www.stortinget.no/saker/dokumenter/2003-2004/dok12-200304-002.pdf  Dokument nr. 12:2 (2003–2004)] Grunnlovsforslag fra [[Jens Stoltenberg]] (A), Jørgen Kosmo (A), Carl I. Hagen (Frp), Berit Brørby (A) og [[Kjell Engebretsen]] (A) om endringer i Grunnloven §§&nbsp;15 (ny), 20, 23, 82 (ny), 86 og 87 med sikte på å innføre en ordning med oppløsningsrett og positiv parlamentarisme (investitur)
** [http://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Saker/Sak/?p=30220 Saksopplysninger]

* [http://www.stortinget.no/saker/dokumenter/2003-2004/dok12-200304-017.pdf Dokument nr. 12:17 (2003–2004)] Grunnlovsforslag fra [[Ågot Valle]], [[Ingvild Vaggen Malvik]], [[Siri Hall Arnøy]] og [[Øystein Djupedal]] (alle SV) om endringer i Grunnloven&nbsp;§§ 2, 4, 12 og 16 med sikte på å avskaffe Grunnlovens bestemmelser om statskirkeordningen og grunnlovsfeste landets statsskikk og menneskerettighetsforpliktelser
** [http://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Saker/Sak/?p=30234 Saksopplysninger]
* [http://www.nrk.no/skole/sok?query=parlamentarisme NRK Skole med klipp fra NRKs arkiver om parlamentarisme]
* [http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=155467 Reform av Grunnloven] (VG, 2007)

* [http://forskning.no/demokrati-valg-statsvitenskap/2008/02/hva-er-parlamentarisme Hva er parlamentarisme?] - artikkel fra forskning.no 30.9.02

* [https://snl.no/parlamentarisme Parlamentarisme], artikkel hos [[Store norske leksikon]]

* [https://www.stortinget.no/no/Stortinget-og-demokratiet/Historikk/Parlamentarismen-i-utvikling/ Parlamentarismen i utvikling], artikkel hos Stortingets hjemmesider

{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Parlamentarisme| ]]