Redigerer PJ Harvey

{{Infoboks musiker}}
'''Polly Jean Harvey''', også kjent som '''PJ Harvey''', (født [[9. oktober]] [[1969]] i [[Yeovil]] i [[Somerset]] i [[England]]) er en [[Storbritannia|britisk]] [[musiker]] og [[låtskriver]].

I oppveksten i [[Corscombe]] i [[Dorset]] startet Harvey et [[selvtitulert]] [[band]] sammen med [[trommeslager]]en [[Rob Ellis]] og [[bassist]]en Ian Olliver. Sistnevnte ble raskt byttet ut med Steve Vaughan, og trioen ga ut sitt første album ''[[Dry]]'' i 1992. Ellis og Vaughan forlot bandet etter utgivelsen av ''[[Rid of Me]]'' i 1993, og Harvey fortsatte som [[Solo (musikk)|soloartist]].

Noen av utmerkelsene hennes inkluderer [[Mercury Prize|Mercury Music Prize]] i 2001 og 2011,<ref name="nrk_2011" /> syv [[BRIT Awards|BRIT Award]]-nominasjoner, fem [[Grammy Award]]-nominasjoner og ytterligere to Mercury Music Prize-nominasjoner. Bladet ''[[Rolling Stone]]'' kåret henne til beste nye artist og beste nye [[Singer/songwriter|sanger/låtskriver]] i 1992, samt årets artist i 1995. De plasserte også to av hennes album på sin ''500 beste album gjennom alle tider''-liste. Hun ble i tillegg rangert som den beste kvinnelige rockeartisten av musikkmagasinet [[Q (magasin)|''Q'']] i en meningsmåling i 2002.

== Biografi ==
=== Tidlig liv ===
Som datter av en steinarbeider og en kunstner, vokste Harvey opp på et sauebruk i Corscombe i England. Tidlig i oppveksten introduserte foreldrene henne for [[blues]], [[jazz]] og [[kunstrock]]. Senere hørte hun mye på [[Soft Cell]], [[Duran Duran]] og [[Spandau Ballet]]. I tenårene ble hun tilhenger av [[indie]]-bandene [[Pixies]], [[Television]] og [[Slint]]. I senere tid hevder hun at hun har hentet inspirasjon fra [[Russland|russisk]] [[folkemusikk]], den [[Italia|italienske]] [[filmmusikk]]omponisten [[Ennio Morricone]] og klassiske komponister som [[Arvo Pärt]], [[Samuel Barber]] og [[Henryk Górecki]]. Ifølge ''[[Salon.com|Salon]]'' ble hun også påvirket av [[Leonard Cohen]].<ref>{{Kilde www|url=http://www.salon.com/2016/11/15/leonard-cohens-impact-from-the-60s-to-indie-rockers-and-beyond/|tittel=Leonard Cohen’s impact: From the ’60s to indie rockers and beyond|besøksdato=2017-03-24|forfattere=|dato=16. november 2016|fornavn=Scott|etternavn=Timberg|verk=Salon|forlag=|sitat=}}</ref>

Hun studerte [[saksofon]] i åtte år og bidro med saksofon, [[gitar]] og [[støttevokal]] til sine tidlige Somersetband Bologna, the Polekats, the Stoned Weaklings og Automatic Dlamini som var bandet til [[John Parish]].<ref>[http://music.yahoo.com/ar-261602-bio--PJ-Harvey Yahoo! Musikkbiografi – PJ Harvey].</ref> 17 år gammel sluttet hun på skolen og begynte å skrive sine egne sanger. Harvey sa at i Automatic Dlamini «endte det med at jeg ikke fikk sunget så mye, men jeg var bare glad for å kunne lære meg å spille gitar. Jeg skrev mye mens jeg var med dem, men de første sangene mine var dårlige. Jeg hørte mye på [[Irland|irsk]] folkemusikk i den perioden, så sangene var veldig folkemusikkaktige og fulle av [[blikkfløyte]]r og ting. Det tok lang tid før jeg følte meg klar for å fremføre mine egne sanger foran andre mennesker.»<ref>Arundel, Jim. &laquo;P. J. Harvey: Sex and Bile and Rock and Roll&raquo;. ''Melody Maker''. [[8. februar]] [[1992]]</ref> I januar 1991 grunnla hun den opprinnelige PJ Harvey-trioen sammen med den tidligere Automatic Dlamini-kollegaen Rob Ellis på trommer og Ian Olliver på bass, men Olliver ble raskt byttet ut med Steve Vaughan. Trioens debutkonsert på Sherborne's Antelope Hotel var så katastrofal at eieren bønnfalte bandet om å stoppe å spille fordi alle kundene hadde flyktet fra stedet.

På den tiden hadde Harvey også fullført et grunnleggende kunststudie på Yeovil Art College og kommet inn på skulptørstudier på [[Central Saint Martins College of Arts and Design]] i [[London]], fremdeles usikker på hvilken karrierevei hun skulle velge.

=== Tidlig karrière ===
Harvey ga ut [[single|debutsingelen]], «Dress», på det uavhengige platemerket [[Too Pure]] i oktober 1991. Denne ble stemt frem som ukens singel av gjesteanmelder [[John Peel]] i magasinet ''[[Melody Maker]]'' som beundret «måten Polly Jean virker knust av vekten av sine egne sanger og arrangementer, som om luften bokstavelig talt blir sugd ut av dem&nbsp;... beundringsverdig om enn ikke alltid underholdende». Den etterfølgende våren ga hun ut den like lovpriste andresingelen «Sheela Na Gig» og det første albumet, ''Dry''. Hun ga på denne tiden også ut et dobbeltalbum i begrenset opplag som inneholdt både ''Dry'' og demoene for ''Dry'', kalt ''Dry Demonstration''. Trioens rå gitardrevne [[hard rock]] blandet inn elementer av [[punk rock|punk]], blues og [[grunge]] og fikk raskt entusiastiske anmeldelser og [[kultstatus]] på begge sider av [[Atlanterhavet|Atlanteren]].

Hun ble kritisert i april i 1992 da hun poserte toppløs på forsiden av det britiske magasinet ''[[New Musical Express]]'', men hun var raskt ute med å unngå og bli stemplet som [[feminist]]isk talsperson etter å ha uttalt at «jeg vil ikke kalle meg feminist for jeg forstår ikke uttrykket eller bagasjen det fører med seg. Jeg føler at jeg virkelig må gå tilbake og studere dets historie for å assosiere meg det, og jeg føler ikke trang til å gjøre det. Jeg vil mye heller gå videre og gjøre ting slik jeg har gjort dem» til magasinet ''Vox''.<ref>&laquo;[http://room509.net/sr/articles/interview/vox93.html Polly's Pulling Power] {{Wayback|url=http://room509.net/sr/articles/interview/vox93.html |date=20080708015904 }}&raquo;. Musikkmagasinet ''Vox'', 1993.</ref>

Harvey signerte så for [[Island Records]] etter en budkrig blant flere store plateselskap. I 1993 ga hun ut to album i rask rekkefølge, ''Rid of Me'' som den originale trioen, og senere samme år soloutgivelsen ''[[4-Track Demos]]'' som inneholdt åtte av de hjemmelagede firespors demoene for ''Rid of Me'' samt seks tidligere uutgitte sanger.

=== Soloarbeider ===
[[Fil:Pj-harvey-athens-0e.jpg|thumb|250px|PJ Harvey opptrer i Athen i Hellas 30. juni 2008.]]
Etter at Ellis og Vaughan forlot ''bandet'' PJ Harvey i august 1993 begynte Harveys solokarriere der hun også samarbeidet med andre musikere.  Albumet ''[[To Bring You My Love]]'' (1995) ble produsert av [[Flood]] og John Parish og ble en verdenssuksess med over en million solgte kopier ifølge [[BPI]], bransjeforeningen for plateindustrien i [[Storbritannia]]. Mer bluespreget enn sine forgjengere utvidet det Harveys lydbilde til å inkludere strenger, [[orgel]] og [[synthesizer]]e. Hun fikk også en overraskende radiohit med singelen «Down by the Water» fra dette albumet. Albumet fikk strålende kritikker og endte som årets album i ''[[The Village Voice]]'', ''[[Rolling Stone]]'', ''[[USA Today]]'', ''[[People (magasin)|People]]'', ''[[The New York Times]]'' og ''[[Los Angeles Times]]''. Harvey ble kåret til årets artist av ''Rolling Stone'',<ref>&laquo;[http://www.rollingstone.com/artists/pjharvey/articles/story/5923480/pj_harveys_got_something__but_shes_not_saying_what PJ Harvey's Got Something ... But She's Not Saying What] {{Wayback|url=http://www.rollingstone.com/artists/pjharvey/articles/story/5923480/pj_harveys_got_something__but_shes_not_saying_what |date=20090430080923 }}&raquo;. ''Rolling Stone''. [[1. juli]] [[1998]].</ref> og albumet ble i tillegg plassert på tredjeplass på musikkmagasinet [[Spin]] sin ''Top 90 albums of the 90's''-liste, bak [[Nirvana (band)|Nirvana]] og [[Public Enemy]].

På denne tiden begynte Harvey å eksperimentere med [[identitet]]en sin og adopterte en nøye planlagt, teatralsk, nesten kabaretaktig spiss på konsertene sine. Der hun før opptrådte i enkle sorte bukser, høyhalsede gensere og [[Doc Martens]], begynte hun nå å opptre i ballkjoler, rosa catsuits, parykker og fargerik, vampyraktig sminke inkludert falske øyevipper og fingernegler. Hun brukte også effekter som kosteskaft og en [[Ziggy Stardust]]-lignende lommelyktmikrofon. Hun nektet å være inspirert av drag, [[Kabuki]] eller [[performance]] i sin nye identitet, en stil hun refererte til som «[[Joan Crawford]] på [[LSD|syre]]» i et intervju med ''Spin'' i 1996, men hun innrømmet at «det er den kombinasjonen av å være ganske elegant og morsom og frastøtende, alt på en gang, som appellerer til meg. Jeg synes faktisk at det å ha på seg sminke på den måten, klint litt rundt på en måte, er ganske vakkert. Kanskje det bare er min merkelige oppfatning av skjønnhet.<ref>[http://room509.net/sr/articles/interview/spin96.html PJ Harvey intervju] {{Wayback|url=http://room509.net/sr/articles/interview/spin96.html |date=20080601034157 }} Musikkmagasinet ''Spin''. 1996</ref>

Harvey skrev mye av sitt fjerde album i 1996 mens hun var på noe hun selv refererte til som «et skikkelig bunnivå».<ref>Irvin, Jim. &laquo;[http://www.rollingstone.com/artists/pjharvey/articles/story/5920732/to_bring_you_desire To Bring You Desire] {{Wayback|url=http://www.rollingstone.com/artists/pjharvey/articles/story/5920732/to_bring_you_desire |date=20080602160225 }}&raquo;. ''Rolling Stone''. [[21. august]] [[1998]].</ref> I 1998 ga hun ut ''[[Is This Desire?]]'' som mottok mer dempede, men i all hovedsak positive kritikker. Hun la midlertidig fra seg gitaren og fokuserte på å bygge mørke, studiobaserte stemninger rundt [[keyboard]], [[piano]] og [[bassgitar]].

Hun ble gjenforent med sitt gamle bandmedlem Rob Ellis og fikk også med seg [[Mick Harvey]] (ingen slektsrelasjon) til albumet ''[[Stories from the City, Stories from the Sea]]'' som kom ut i 2000. Sangene ble skrevet i [[Dorset]], [[Paris]] og [[New York]], og albumet ble både en kritikersuksess og en kommersiell suksess som solgte over en million kopier og fikk Mercury Music Prize året etter. Det blandet frisk, melodiøs pop&ndash;rock med den brutale gitardrevne punkenergien fra hennes tidligere plater. [[Radiohead]]-vokalisten [[Thom Yorke]] medvirket på tre av albumets låter.

I 2001 toppet hun en leseravstemning i magasinet ''Q'' over de 100 største kvinnene i rocken. Hennes syvende album ''[[Uh Huh Her]]'' ble gitt ut [[31. mai]] [[2004]]. For første gang siden ''4-Track Demos'' både produserte og spilte hun alle instrumentene selv, med unntak av trommer. Albumet var enklere, mer intimt, mer lo-fi og mer nedtonet enn forgjengerne og ble møtt med positiv respons fra kritikere og tilhengere. Hun fortalte ''Rolling Stone'' at «når jeg jobber med en ny plate er det viktigste å ikke gjenta meg selv ... det er alltid målet mitt: å prøve og bryte ny mark og virkelig utfordre meg selv. Fordi jeg gjør dette for å lære.»<ref>Brian Orloff. &laquo;[http://www.rollingstone.com/artists/thefall/articles/story/6539754/pj_harvey_talks_tour PJ Harvey Talks Tour] {{Wayback|url=http://www.rollingstone.com/artists/thefall/articles/story/6539754/pj_harvey_talks_tour |date=20080602160248 }}&raquo;. ''Rolling Stone''. [[5. oktober]] [[2004]].</ref>

I mai 2006, mens hun spilte sin første konsert i Storbritannia det året, avslørte hun at hennes neste album nesten utelukkende ville være pianobasert. Senere samme år ga hun ut sin første konsert-[[DVD]], ''Please Leave Quietly'', regissert av [[Maria Mochnacz]]. DVD-en  inneholdt både sanger fra hele karrieren og bakomfilm fra livet mellom konsertene. [[23. oktober]] [[2006]] ga hun ut ''[[The Peel Sessions 1991–2004|The Peel Sessions 1991&ndash;2004]]''. I november 2006 begynte hun arbeidet med sitt åttende studioalbum ''[[White Chalk]]'' sammen med Flood, John Parish og Eric Drew Feldman. Dette ble gitt ut i Europa [[24. september]] [[2007]] og i [[USA]] [[2. oktober]] samme år. Albumet markerte en radikal avskjed med hennes vanlige stil og inneholdt for det meste pianoballader.<ref>Stubbs, D. &laquo;Return of the Native&raquo; i ''The Wire'' 283 (september 2007), s. 34.</ref> I november 2010 ble det annonsert på hjemmesiden til Harvey at hennes neste album blir sluppet i februar 2011 og heter ''[[Let England Shake]]''.<ref>&laquo;[http://pjharvey.lucidwebs.co.uk/news.asp?newsid=940&year=2010 New PJ Harvey Album] {{Wayback|url=http://pjharvey.lucidwebs.co.uk/news.asp?newsid=940&year=2010 |date=20101126114711 }}&raquo;. PJ Harveys hjemmeside, besøkt 27. desember 2010.</ref>

=== Samarbeidsprosjekter ===
Ved siden av hennes egne verk bidro hun også på åtte låter på ''Vol. 9&nbsp;&amp;&nbsp;10'' på [[Josh Homme]]s ''The Desert Sessions'', på [[Nick Cave]]s ''[[Murder Ballads]]'' samt Trickys ''Angels with Dirty Faces''. Hun lånte også gitar, bassgitar og støttevokal til [[Sparklehorse]] sitt album ''It's a Wonderful Life''. I 1996 spilte hun inn samarbeidsalbumet ''[[Dance Hall at Louse Point]]'' sammen med Parish under navnet Polly Jean Harvey. Parish skrev all musikken og Harvey alle tekstene med unntak av sangen «Is That All There Is?» som ble skrevet av [[Jerry Leiber]] og [[Mike Stoller]] og gjort berømt av [[Peggy Lee]] i 1969. Harvey har senere produsert Tiffany Anders' ''Funny Cry Happy Gift'' samt produsert, opptrådt på og skrevet fem av sangene til [[Marianne Faithfull]]s album ''Before the Poison''. Hun var også vokalist på to av låtene til [[Mark Lanegan]]s album ''Bubblegum'' fra 2004. Etterfølgeren til ''Dance Hall at Louse Point'', ''A Woman a Man Walked By'', ble gitt ut i mars 2009.

=== Andre verk ===
Ved siden av musikkarrieren har Harvey også spilt Magdalena, en moderne variant av [[Maria Magdalena]], i [[Hal Hartley]]s film ''The Book of Life'' fra 1998, og hun hadde og en [[cameo]]rolle som syngende Bunny Girl i den [[Sarah Miles]]-regisserte kortfilmen ''A Bunny Girl's Tale''. Hun er i tillegg en dyktig [[skulptør]] som har arbeider stilt ut på Lamont Gallery og Bridport Arts Centre.

== Utmerkelser ==
Harvey ble i 2013 utnevnt til medlem (MBE) av [[Order of the British Empire]].<ref>[http://www.london-gazette.co.uk/issues/60534/supplements/18 ''London Gazette''], supplement nr. 1, nr. 60534, 15. juni 2013.</ref>

== Diskografi ==
* ''[[Dry]]'', 1992
* ''[[Rid of Me]]'', 1993
* ''[[4-Track Demos]]'', 1993
* ''[[To Bring You My Love]]'', 1995
* ''[[Dance Hall at Louse Point]]'', 1996
* ''[[Is This Desire?]]'', 1998
* ''[[Stories from the City, Stories from the Sea]]'', 2000
* ''[[Uh Huh Her]]'', 2004
* ''[[iTunes Originals – PJ Harvey]]'', 2004
* ''[[The Peel Sessions 1991–2004‎|The Peel Sessions 1991&ndash;2004]]'', 2006
* ''[[White Chalk]]'', 2007
* ''[[A Woman a Man Walked By]]'', 2009
* ''[[Let England Shake]]'', 2011
* ''[[The Hope Six Demolition Project]]'', 2016
* ''[[I Inside the Old Year Dying]]'', 2023

== Referanser ==
<references>

<ref name="nrk_2011">{{Kilde www
|url = http://www.nrk.no/lydverket/hyllet-harvey/
|tittel = Hyllet Harvey
|utgiver = NRK
|dato = 2011-09-07
|forfatter = Gjersøe, Jørn
}}</ref>

</references>

== Eksterne lenker ==
* {{Offisielt nettsted}}
* {{Filmperson}}
* {{Musikklenker}}
* {{Somelenker}}
* [http://www.myspace.com/pjharvey Offisiell Myspace-side]
* [http://www6.islandrecords.com/site/artist_home.php?artist_id=303 Den offisielle PJ Harvey siden hos Island Records] {{Wayback|url=http://www6.islandrecords.com/site/artist_home.php?artist_id=303 |date=20080302163531 }}
* [https://web.archive.org/web/20160320123628/http://baymoon.com/~thegarden/ PJ Harvey Gigografi] 
* [http://www.pollyharvey.co.uk/ pollyharvey.co.uk]

{{PJ Harvey}}
{{Autoritetsdata}}

{{STANDARDSORTERING:Harvey, PJ}}
[[Kategori:Engelske sangere]]
[[Kategori:Engelske låtskrivere]]
[[Kategori:Order of the British Empire (MBE)]]
[[Kategori:Personer fra Yeovil]]