Redigerer Oslofeltet

[[Fil:Geo Oslofeltet map no 02.JPG|thumb|450px|Geologisk kart over Oslofeltet.]]
'''Oslofeltet''' er en [[graben]], et særpreget innsunket [[geologi]]sk område ([[paleorift]]), 45&ndash;75&nbsp;km bredt, fra [[Langesund]] i sør til [[Brumunddal]] i nord. Oslo danner en forsenkning i terrenget som kalles [[Oslogryta]].

==Berggrunn i Oslofeltet==
:''Utdypende artikkel:'' [[Oslofeltets berggrunn]]
Høyereliggende strøk i Oslofeltet består av [[perm (geologi)|perm]]iske [[Magmatisk bergart#dagbergarter|dagbergarter]] som [[basalt]] og [[rombeporfyr]], i tillegg til [[Magmatisk bergart#dypbergarter|dypbergarter]] som har fått lokale navn på grunn av forskjeller i [[kjemi]]sk sammensettning og utseende. [[Drammensgranitt]], [[nordmarkitt]] og [[larvikitt]] er kjente dypbergarter fra Oslofeltet, oppkalt etter det norske funnstedet.

Områdene i og omkring [[Oslofjorden]] består av [[avsetningsbergarter]] fra første del av jordas oldtid, [[paleozoikum]], som i lang tid har vært beskyttet av lavabergarter ([[Askergruppa]]). Bergartene er rike på [[fossil]]er fra jordas oldtid og er verdenskjent blant geologer. Typiske fossiler er [[Orthoconer|skallblekkspruter med rett skall]], [[bikakekoraller]], [[trilobitter]] og [[armfotinger]].

== Geologisk historie til Oslofeltet ==
===Prekambriumtiden===
Norge var i [[prekambriumtiden]] en del av et kontinent som er kalt [[Baltiske skjold|det baltiske skjold]]. Rester av dette grunnfjellet ses i dag ved [[Nesodden]], [[Ekebergåsen]] og [[Østmarka]] som stikker opp over yngre bergarter. I geologiparken ved [[Skedsmokorset]] i [[Lillestrøm|Lillestrøm kommune]] ligger også grunnfjellet blottet. Her er det [[gneis]] og [[amfibolitt]] i store folder og [[granitt]]iske dypbergartsganger som tilhører [[det transskandinaviske intrusivbeltet]]. Også langs øst- og sørkysten av [[Hurumlandet]] er det amfibolitt og andre grunnfjellsbergarter med mange interessante intrusiv-strukturer.

Det prekambriske underlaget i Oslofeltet ble dannet for 1200 til 850 millioner år siden. I overgangen av jordens urtid og oldtid, [[eokambriumtiden]], ble det baltiske skjold erodert ned slik at det ble dannet en jevn paleisk overflate. I denne perioden lå en kjempeisbre over Norge, og store deler av jorden var nediset. Norge ble liggende flatt og nakent etter denne tiden.

Sprekker i grunnfjellet og grensen mellom ulike bergartstyper er orientert nord&ndash;sør. Denne strøkretningen dominerer i Oslofeltet også i dag.

===Kambriumtiden===
I slutten av den store nedisingen, for ca. 542&ndash;488 millioner år siden ([[kambrium]]), ble Oslofeltet liggende under vann, og et yrende liv av marine organismer oppstod. Felles for dem var et ytre mineralisert skall som gjorde at de ble oppbevart som [[fossil]]er. Dette var et [[grunnhav]] som så vidt dekket den gamle grunnfjellsplattformen. I dette grunne havet ble det bare avsatt tynne sedimentpakker i løpet av 126 millioner år, fram til slutten av silur.

Det underste laget ble avsatt i kambriumtiden og har fått navnet [[alunskifer]]. Alunskifer er en svart skifer som inneholder store ansamlinger «stink-kalk», en svart kalk med høyt organisk innehold. Alunskiferen ble dannet av slam fra et hav med lite eller ingen oksygentilførsel. Den kan også kjennetegnes med at den gir svart strek dersom man risser i den med kniv. Mange steder ligger alunskiferen rett på det prekambriske grunnfjellet, slik man kan se det blant annet i [[Slemmestad]]. Men noen steder som ved [[Akershus festning]] kan man se et tynt basalkonglomerat rett på det «subkambriske [[peneplan]]».

Den kambrosilurske lagrekken har [[trilobitt]]er som ledefossiler. Dessuten finnes fossiler av [[blekkspruter]], [[korall]]er, [[armfotinger]], [[snegler]] og [[muslinger]].

===Ordoviciumtiden===
I overgangen til [[ordovicium]], ca. 488&ndash;443 millioner år siden, ble det bedre vannsirkulasjon i havet over Norge som førte til en mer oksygenrik og levende havbunn. Skiferen fra denne perioden er mer grålig med lag av [[knollekalk]]steiner. Det ble også lagt sammenhengende lag av kalk. Dette viser til at havmiljøet over [[Baltica|Baltika]] var utsatt for lite slamtilførsel og mer fossilrester og kalkslam på en friskere havbunn.

I den såkalte [[ortocerkalkstein]]en kan man finne kremmerhusformete [[endocerasskall]] som et ledefossil. Skallene er oftest delvis oppløst, noe som tyder på at perioder med friske gjennomstrømninger vekslet med perioder av sure bunnforhold. I begynnelsen og den midtre delen av ordovicium ble det avsatt vekslende lag av skifrige og kalkrike enheter. [[Graptolitt]]-fossiler kan man finne i de mørke skiferlagene, mens man i kalksteinlagene finner trilobitter, [[armfotinger]] og andre skalldyr. Kalklagene ble dannet da havet var klart og det var et rikt dyreliv. Skiferen viser derimot til tider med mye slam og oksygenfattig havbunn.

I de midtre ordoviciske lagene avbrytes kalksteinen og skiferen av [[bentonitt]], en bergart som består av omvandlet [[vulkansk aske]]. Dette er fraktet hit fra andre områder hvor det var høy vulkansk aktivitet.

===Silurtiden===
[[Fil:Kjerulf - Geologische Uebersichtskarte des Christiania-Silurbeckens.jpg|thumb|[[Theodor Kjerulf]]s kart over silur-avsetningene ved Christiania (Oslo), 1855]]
I [[silur]], ca. 443&ndash;416 millioner år siden, ble det avsatt mange forskjellige sedimenter: sandstein, dypvannskifer, grunnmarine sandsteiner, kalkstein og kontinentale røde sandsteiner øverst. I silur ble avsetningene hyppigere. Man kan finne bevis for at de nordlige distriktene i Oslofeltet lå over havet. I [[Brumunddal]] ble det avsatt rød sandstein. [[Ringerike]] lå i strandsonen, mens Bærum og Oslo-området lå under vann. Her ble det avsatt myke skifre, og her er det mulig å finne fossiler av armfotinger. I sørlige [[Hurum]] er undervannsavsetninger av sandstein og kalkstein omdannet til [[hornfels]] og [[marmor]] som nå delvis ligger over vann.

Da istiden på [[Gondwana]] tok slutt la havet seg over Oslofeltet igjen. Sedimentære lag av knollekalk la seg i dette området. Det ble rask overgang fra å være et grunt vann hvor avsetningene var knollekalk til at avsetningene ble svart skifer. Bare de frittsvevende graptolittene klarte å leve i det miljøet.

I nordvest holdt en fjellkjede, [[Jotundekket]], på å vokse fram. Bassenget ble fylt opp av sand i nord, og man aner at det var sterk uro i lagpakkene. Mest trolig var områdene nord for Ringerike en lav kystslette. Omtrent midt i silurtiden ble den opptil 1500 meter tykke [[Ringerikssandstein]]en avsatt. Og på Ringerike kan man finne [[korall]]-fossiler, noe som tyder på et varmt og grunt hav. Sentrum av Oslofeltet sank inn og ble et oksygenfattig hav med graptolitter som ledefossiler. Fra slutten av silur er det også funnet fossile urfisker, krepsdyr og sjøskorpioner, noe som tyder på kystområder. Ved [[Tyrifjorden]] ble det blant annet funnet en kjempeskorpion på 75&nbsp;cm lengde og en forsteinet fisk, noe som tyder på ferskvann i dette området.

===Devontiden===
Oppbyggingen av [[Kaledoniene]] skjedde for om lag 500&ndash;405 millioner år siden, fra slutten av kambrium til begynnelsen av [[Devon (geologi)|devon]]. [[Laurentia]] (Grønland) drev mot Baltika (hvor blant annet Norge lå). Kontinentenes kollisjon førte til store ødeleggelser av bergartene som kom i klemme. Svake sedimenter ble foldet. I Oslofeltet ble sedimentene fra kambrosilur-tiden hardt utsatt for trykket. Derfor kan vi i dag se dem stå omtrent loddrett. I Ringsakerinversjonen, som er vernet i [[Steinsodden naturreservat]], ligger sogar eldre lag over yngre. Kontinentene sluttet så å presse på hverandre. Og Kaledoniene ble erodert ned da fjellkjeden sluttet å vokse. Etter sammentrykkingen av Baltika og Laurentia, som ble til [[Laurasia]], sveiset dette kontinentet seg sammen med Gondwana og dannet superkontinentet [[Pangea]]. De foldede sedimentene ble også erodert ned til det såkalte pre-øvrekarboniske peneplan. Da det senere ville plassere seg sedimenter oppå dette, ville det bli en vinkel[[diskordans]] mellom lagene.

Fra devon, som varte fra ca. 416 til 359 millioner år siden, kan man bl.a. på Svalbard finne panserfisk og andre dyr som blekksprut som fossiler, men avsetninger finnes ikke i Oslofeltet.

===Karbontiden===
[[Karbon (geologi)|Karbon]] var for ca. 359&ndash;299 millioner år siden. Denne perioden har fått navnet etter de store kullavsetningene som ble dannet bl.a. i Tyskland og England. I karbon var dyrelivet rikt: edderkopper, kakerlakker og skorpioner var det mange typer av. Store øyenstikkere. Fiskene fortsatte å utvikle seg, men karbon var paddenes tidsalder.

I seinkarbon startet dannelsen av Osloriften, og ville vare i ca. 70 millioner år. Denne perioden var preget av vulkanisme og opptrengning av store mengder smeltemasser fant sted. [[Drammensgranitt]], [[syenitt]] og [[larvikitt]] ble til under denne tiden. Rundt om i Oslofeltet kan man finne råtne bergarter som tyder på at store menger fluider ble skilt ut fra smeltemassene, og primære mineraler ble hydrotermalt omvandlet til nye mineraler. Denne prosessen førte også til at tungmetaller ble utfelt fra bergartene, og derfor er det mulig å finne [[sølv]], [[sink]], [[kobber]], [[bly]] og [[jern]] blant annet i Oslofeltet. Varme fluider påvirket de nære bergartene rundt de store intrusivene, og bergartene ble omdannet ved kontaktmetamorfose. Store vulkaner som ble til kalderaer er også typisk for denne perioden.

Osloriften utviklet seg i seks stadier fra seinkarbon til tidligtrias.<ref>Bjørn T. Larsen, Snorre Olaussen, Bjørn Sundvoll og Michel Heerman: ''Vulkaner, forkastninger og ørkenklima. Osloriften og Nordsjøen i karbon og perm, 359&ndash;251 millioner år''. I Ivar Ramberg et al. (red.): ''Landet blir til. Norges geologi''. Norsk Geologisk Forening 2007.</ref>

Stadium 1 for riftdannelsen varte fra seinkarbon, 310&ndash;296 millioner år siden. Dette var forstadiet til riftingen. Under denne tiden ble et grunt sedimentært basseng dannet foran restene av den kaledonske fjellkjeden. I Oslofeltet finnes sedimentære bergarter med innslag av vulkansk materiale ([[Askergruppa]]) med fossiler av fisk, muslinger og planter som levde i ferskvann.

===Permtiden===
Stadium 2 for dannelse av Osloriften lå i overgangen karbon/[[Perm (geologi)|perm]], 300&ndash;292 millioner år siden. Dette var den innledende tiden til riftstadiet.<ref>Bjørn T. Larsen, Snorre Olaussen, Bjørn Sundvoll og Michel Heerman: ''Vulkaner, forkastninger og ørkenklima. Osloriften og Nordsjøen i karbon og perm, 359&ndash;251 millioner år''. I Ivar Ramberg et al. (red.): ''Landet blir til. Norges geologi''. Norsk Geologisk Forening 2007.</ref> Vulkanismen startet og de første basaltene ble dannet. Det er mørke Hawaii-type-basalter.

I stadium 3 var riftdannelsen på sitt klimaks, i tidlig perm, 292&ndash;275 millioner år siden. Fra denne tid kommer de store forkastningene og spaltevulkaner som preget området, rombeporfyr-avsetninger. Og selveste riften ble dannet langs et system av nord&ndash;sydgående forkastninger. De første batolittene (larvikittene) ble dannet.

Tidlig til midtre perm, 280&ndash;265 millioner år siden, er stadium 4. I denne perioden var det basaltiske sentralvulkaner til eksplosiv vulkanisme og kalderadannelse. Fra denne tid finner vi de to granittene: drammensgranitten og finnemarkagranitten.

Midtre til sein perm, 270&ndash;250 millioner år siden, er stadium 5. I denne perioden ble granitter, ekeritter, syenitter og nordmarkitter dannet i dypet.

===Triastiden===
Tidlig [[trias]], for 250&ndash;241 millioner år siden, stadium 6, var avslutningsfasen. De siste små granittene ble dannet som intrusiver. Fra disse stadiene kan man finne diskordans mellom lagene.

Fra de vulkanske bergartene i jordens oldtid og frem til nyere geologisk tid (kvartær) finnes ikke avsetninger i Oslofeltet.

===Kvartærtiden===
[[Kvartær|Kvartærtiden]] begynte for ca. 2,5 millioner år siden. I begynnelsen av denne perioden var det store forandringer i klimaforholdene. Store [[isbre]]er spredte seg ut over store landområder, og store mengder havvann ble bundet i is på land. Dette førte til at [[havnivå]]et sank med opp til 120 meter i de største isperiodene.

Det er vist til at det var fire store og flere små [[istid]]er. I Skandinavia lå det på det meste en iskappe med tykkelse på 3000 meter som beveget seg som en plastisk masse. Iskappen dro med seg store og små steiner og grus som polerte og skurte fjellgrunnen. Bergarter ble malt opp til jord og småstein ble lagt igjen på de isfrie områdene. [[Morene]]r ble bygget opp og demmet opp små innsjøer. Deltaer ble lagt som slakke bakker.

For ca. 10&nbsp;000 år siden tok den siste istiden slutt. Dyre- og plantelivet hadde trukket seg unna etter hvert som isen vokste, men etter hvert som isen forsvant igjen, kom dyr og planter tilbake. Og landet begynte å heve seg etter nedtrykkingen fra de store iskappene.

Isen trakk seg relativt raskt tilbake med enkelte korte opphold da den la igjen israndavsetninger som i dag sees som grusrygger. Det eldste morenetrinn en ser spor etter i Ytre Oslofjord kalles [[Tjøme-Hvaler-trinnet]] og er ca. 11&nbsp;200 år gammelt. 

Det etterfølgende trinn kalles [[Ytre Raet]] og er ca. 10&nbsp;850 år gammelt, mens hovedtrinnet, [[Ra (geologi)|Ra-trinnet]], er ca. 10&nbsp;600 år gammelt. 

Et yngre trinn er [[Ås-Ski-trinnet]], som også kalles [[Ski-trinnet]], som danner terskelen for [[Indre Oslofjord]]. Dette er ca. 10&nbsp;200&ndash;10&nbsp;400 år gammelt. Store sandterrasser ble avsatt da isen lå ved [[Drøbak]]-[[Svelvik]].

Neste stopp for iskanten kaller vi [[Aker]]-trinnet i [[Groruddalen]] der morenen demmer opp [[Maridalsvannet]], [[Bogstadvannet]] og [[Sognsvann]]. I [[Sylling]] demmer Akertrinnet opp [[Holsfjorden (Hole og Lier)|Holsfjorden]]. Aker-trinnet er ca. 9&nbsp;800 år gammelt. 

På [[Romerike]] er det flere trinn hvorav [[Gardermoen|Gardermo]]-trinnet eller [[Hauerseter-trinnet]] er det mest markerte med store sandterrasser. Dette er om lag 9&nbsp;600 år gammelt. 

Deretter kommer [[Minnesundtrinnet|Minnesund-trinnet]] som det siste før isen smeltet. Dette er ca. 9&nbsp;200 år gammelt.<ref name="BGAndersenIstiderINorge2000">{{Kilde bok|forfatter=Andersen, Bjørn G. (1924-2012)|utgivelsesår=2000|tittel=Istider i Norge: landskap formet av istidenes breer|id= ISBN 8200451348, ISBN 9788200451341|utgivelsessted=Oslo|forlag=Universitetsforl.|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013070938004#137|side=134 |kommentar=Tilgang for norske IP-adresser / Digitalisert på Bokhylla.no ved [[Nasjonalbiblioteket]]}} «Minnesund-trinnet representerer det siste store brefrontrinnet på Østlandet, og alderen er anslått til ca. 9200 14C-år.»</ref>

==Oslofeltets økonomiske betydning==
{{Utdypende artikkel|Norsk bergindustrihistorie}}

Steinindustrien i Oslofeltet var en viktig industrigren fra [[middelalderen]] og frem til i dag. Den første kjente norske bergverksdriften startet i Oslofeltet. Middelalderbygninger i Oslo ble bygget av [[ortocerkalk]], og driften på denne kalken var den første steinindustrien i landet. [[Sølvgruve]]ne på [[Kongsberg]] og [[jernverk]]ene var sentrale for [[industri]], [[handel]] og [[næringsutvikling]] gjennom flere hundre år. I [[Ekebergskrenten]] ble det brutt ut [[alunskifer]] fra 1737&ndash;1815. [[Eidsvollbygningen]] var i [[1814]] hovedbygningen for[[Eidsvoll Jernverk| jernverket]] på stedet.

Også [[marmor]] har vært kommersielt utnyttet i [[Lier]] i [[Buskerud]]. I dag er [[larvikitt]] et av våre viktigste eksportprodukter til [[gravstein]] og fasader over hele verden.

==Historikk==
[[Fil:Uebergangs-Territorium von Christiania..jpg|thumb|Kart over Oslofeltet i ''[[Gaea Norvegica]]'' (1838)]]
Geologen [[Leopold von Buch]] oppdaget Oslofeltets særegne geologi da han i årene [[1806]]–[[1808]] foretok en reise gjennom Norge. Han gav blant annet navnet til [[rombeporfyr]]en. [[Theodor Kjerulf]] kartla Oslofeltet, og deretter kom [[W. C. Brøgger]] og beskrev en rekke med bergarter og mineraler. Senere kom [[Victor Goldschmidt]].

== Se også ==
* [[Drammenskalderaen]]
* [[Norges geologi]]
* [[Norsk bergindustrihistorie]]
* [[Steinindustri]]

==Referanser==
<references/>

==Litteratur==
* ''Jorden'' – av James F. Luhr
* {{Kilde bok|url=https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2022030107506|tittel=Landet blir til – Norges geologi|etternavn=Larsen|fornavn=Bjørn T.|etternavn2=Olaussen|fornavn2=Snorre|etternavn3=Sundvoll|fornavn3=Bjørn|etternavn4=Heerman|fornavn4=Michel|utgiver=Norsk geologisk forening|år=2007|opprinnelsesår=2006|isbn=978-82-92344-31-6|redaktør-etternavn=Ramberg|redaktør-fornavn=Ivar B.|redaktør2-etternavn=Bryhni|redaktør2-fornavn=Inge|redaktør2-lenke=Inge Bryhni|redaktør3-etternavn=Nøttvedt|redaktør3-fornavn=Arvid|utgave=|kapittel=Vulkaner, forkastninger og ørkenklima. Osloriften og Nordsjøen i karbon og perm, 359–251 millioner år.|kommentar=2. opplag av 1. utgave fra 2007. 603 sider.|ref={{sfnRef|Ramberg|2007}}}}
* ''Landet blir til – Norges geologi'' – av Ivar B. Ramberg, Inge Bryhni og Arvid Nøttvedt

==Eksterne lenker==
* [https://web.archive.org/web/20111108230339/http://www.nhm.uio.no/fakta/geologi/geoleksi/ Geologisk leksikon UIO]
* [https://web.archive.org/web/20051103184356/http://www.norsknettskole.no/fag/ressurser/itstud/v00/Norge_blir_til/]
* [https://web.archive.org/web/20070629075507/http://www.norsknatur.no/boker/baksyv/geologi.htm Bokutdrag om geologi]

{{Emner om Norge}}
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Oslofeltet| ]]
[[Kategori:Innlandets geologi]]
[[Kategori:Oslos geologi]]
[[Kategori:Akershus' geologi]]
[[Kategori:Buskeruds geologi]]
[[Kategori:Vestfolds geologi]]
[[Kategori:Telemarks geologi]]