Redigerer Orfisme

[[Fil:Orpheus Istanbul Archaeological Museum.jpg|thumb|En bysantinsk statue av [[Orfeus]].]]
'''Orfisme''' var en [[Mysteriereligion|mysteriekult]] innenfor [[gresk religion i antikken]], som regnet [[Orfeus]] som grunnlegger og profet. Orfismen er kjent fra [[500-tallet f.Kr.]], og dens praksis vedvarte kanskje fram til 400-tallet. Forskerne er uenige om hvor konsistent denne tradisjonen var, men er enige om at det ikke var noen organisert kultus med presteskap og doktriner.<ref name="AOB">Kilde for sitat og vurderinger er Arve Omtvedt Berntzens innledning til ''Orfeus'', 2009.</ref> 

Orfikerne hadde sine egne myter om gudene, deres skapelse og innebyrdes relasjoner som står i kontrast til det man ellers kjenner fra [[gresk mytologi]]. Ifølge én fremstilling av orfismens teogoni, sitert i [[Derveni-papyrusen]], er gudene født av hverandre: [[Nyx]] gir liv til [[Uranos]], som gir liv til [[Kronos]], som igjen gir liv til [[Zeus]], og alle disse etterfølger hverandre som gudenes konger. Orfikernes hovedgud er [[Dionysos]], sønn av [[Zevs]]; som barn blir han revet i stykker av titanene, men gjenskapes av Zevs. Zevs utsletter deretter titanene med en tordenkile, og av den dampende asken etter dem oppstår menneskene. På [[500-tallet f.Kr.]] oppsto det også tekster som ble tilskrevet Orfeus som opphavsmann. I det bysantinske forfatterleksikonet [[Suda]] nevnes 26 orfiske tekster, men bare ''[[De orfiske hymnene]] og [[Det orfiske argonautertoget]]'' er bevart. Andre tekster, som ''[[De orfiske rapsodiene]]'', er kjent i fragmenter gjennom sitater i andre tekster.<ref name="AOB"/> 

Orfismen var inspirert av [[de eleusinske mysterier|den eleusinske mysteriekultusen]], og hadde trolig både et åpent tilgjengelig nivå og et esoterisk, lukket nivå forbeholdt de innviede. Eksperter på orfiske riter ble kalt ''orfeotelestai''. 

Man var opptatt av å leve et rent liv, slik at sjelen skulle få det godt etter døden.<ref>[http://snl.no/orfisismen Orfismen] i [[Store norske leksikon]].</ref> Mens den eleusinske kulten var en éngangsinnvielse, mente orfikerne at «selv etter at man har blitt innviet, er det nødvendig å leve et rituelt renset liv i kontakt med det guddommelige»<ref name="AOB"/>. Orfikerne var mer opptatt av sjelens evige liv enn andre grekere i antikken, og forestillingene om at sjelen også kunne reinkarneres i et dyr, gjorde at [[vegetarianisme]] var utbredt blant orfikerne, men antagelig ikke obligatorisk. De så på menneskets natur som todelt, både guddommelig og ondt. Orfikernes tanker om sjelevandring ligner på de som fantes hos [[pytagoreerne]].

I kulturskiftet mellom gresk religion og kristendommen ble elementer fra orfismen trukket fram av [[nyplatonisme|nyplatonikerne]], og fremstilt som et alternativ til kristendommen, med en pakkeløsning av «et mytologisk språk og et rituelt apparat som lot seg forene med platonsk metafysikk»<ref name="AOB"/>. Det er mulig at orfismen også innenfor den antikke hellenske kulturen framsto som «en motkultur som aktivt kritiserer storsamfunnet gjennom sine myter»<ref name="AOB"/>. Religionshistorikeren Jacques Brosse oppfatter orfismen som en undergrunnsbevegelse som representerte en gjenoppvekking av pre-hellenske riter og tanker, tenkt som en reaksjon mot bystatenes politisk-religiøse system.<ref>Jacques Brosse. ''Religious leaders''. Chambers, 1992. ISBN 0-550-17006-5</ref>

== Referanser ==
<references/>

== Litteratur ==
* ''[[Orfeus, og tekster fra den orfiske tradisjon]]''. Utvalg og innledende essay ved [[Arve Omtvedt Berntzen]]; oversatt av Arve Omtvedt Berntzen mfl. Bokklubben, 2009. XL, 447 s. ([[Verdens hellige skrifter]]; 55). ISBN 978-82-525-7124-0

{{gresk mytologi}}
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Gresk mytologi]]
[[Kategori:Antikkens Hellas]]
[[Kategori:Mysteriereligioner]]