Redigerer Operasjon Barbarossa

{{Infoboks slag
|navn =  Operasjon Barbarossa
|bilde= Operation Barbarossa Infobox.jpg
|underskrift= Fra øverst med klokken: tyske soldater rykker frem i nordre Russland; tysk flammekastergruppe i Sovjetunionen; sovjetiske jagere flyr over tyske stillinger [[Slaget om Moskva|nær Moskva]]; sovjetiske krigsfanger på vei til tyske fangeleirer; sovjetiske soldater skyter mot tyske stillinger.
|konflikt = Del av [[Østfronten (andre verdenskrig)|østfronten]] under [[andre verdenskrig]] 
|dato =  [[22. juni]] [[1941]] - [[5. desember]] [[1941]] <br />''(5 måneder, 1 uke og 6 dager)''
|sted =  Den europeiske delen av Sovjetunionen, inkludert dagens [[Hviterussland]], [[Ukraina]], [[Moldova]], [[Polen]], [[Litauen]], [[Latvia]], [[Estland]] og [[Vest-Russland]].
|resultat =  [[Taktisk seier|Taktiske seire]] for [[Aksemaktene]] fram til den mislykkede offensiven mot [[Moskva]], ''[[Slaget om Moskva|Operasjon Tyfon]]''. Aksemaktene mislykkes også i å ta [[Leningrad]] og andre store mål før vinteren gjennom en [[blitzkrieg]]. Dette førte til operasjonens nederlag og til slutt [[Nazi-Tyskland]]s fall.<ref>{{kilde www|url=http://sti.clemson.edu/index.php?option=com_docman&task=doc_details&gid=189&Itemid=310 |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2012-12-12 |url-status=død |arkivurl=https://web.archive.org/web/20150218155036/http://sti.clemson.edu/index.php?option=com_docman&task=doc_details&Itemid=310&gid=189 |arkivdato=2015-02-18 }} s. 24</ref> 
Sovjetunionen opplever enorme tap av både menneskeliv og utstyr. 
* [[Strategisk seier|Strategisk sovjetisk seier]]; [[Sovjetunionen]] makter å forsvare og beholde de viktige byene Leningrad og Moskva, driver tilbake tyskerne og beseirer til slutt Tyskland og dets alliansepartnere. 
|part1 = {{flagg|Tyskland|1945}} '''[[Tysklands historie (1933-1945)|Tyskland]]'''<br />{{flagg|Italia|1946}} [[Kongedømmet Italia|Italia]]<br />[[Fil:Flag of Romania.svg|25px|Romanias flagg]] [[Kongedømmet Romania|Romania]]<br />{{flagg|Finland}} [[Finland]]<ref>Finland hevdet de kun var medkrigende, ikke allierte.</ref> <br />[[Fil:Flag of Hungary (1920–1946).svg|25px|Ungarns flagg]] [[Kongedømmet Ungarn|Ungarn]]<br />[[Fil:Flag_of_First_Slovak_Republic_1939-1945.svg|25px|Den første slovakiske republikks flagg]] [[Republikken Slovakia|Slovakia]]
|kommandant1 = {{flagg|Tyskland|1945}} '''[[Adolf Hitler]]'''<br /> {{flagg|Tyskland|1945}} [[Walther von Brauchitsch]]<br /> [[Franz Halder]]<br />{{flagg|Tyskland|1945}}  [[Wilhelm Ritter von Leeb]]<br /> {{flagg|Tyskland|1945}} [[Fedor von Bock]]<br /> {{flagg|Tyskland|1945}} [[Gerd von Rundstedt]]<br /> {{flagg|Romania}} [[Ion Antonescu]]<br /> {{flagg|Finland}} [[Carl Gustaf Emil Mannerheim]]
|styrke1 = '''Frontstyrke''' (''Juni 1941''):<br />
3,8 millioner personell<br />
{{formatnum:4300}} [[stridsvogner]]<br />
{{formatnum:4389}} [[kampfly]]<br />
{{formatnum:7200}} artillerienheter.
|tap1='''Totale militære tap:''' <br />over {{formatnum:800000}}<ref name="ww2stats.com">{{kilde www|url=http://ww2stats.com/cas_ger_okh_tow41.html |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2010-12-28 |url-status=død |arkivurl=https://web.archive.org/web/20120323212646/http://ww2stats.com/cas_ger_okh_tow41.html |arkivdato=2012-03-23 }}</ref>
{{Sammenleggbar liste
|tittel = '''Detaljer'''
|<big>'''Tap inntil slutten av 1941:'''</big>
----
(ifølge ''[[Wehrmacht|Heer]]'' rapporter)
|{{formatnum:167347}} tyskere drept i strid<ref name="ww2stats.com" />
|{{formatnum:600584}} tyskere skadd i strid<ref name="ww2stats.com" />
|{{formatnum:34527}} tyskere forsvunnet i strid<ref name="ww2stats.com" />
|<big>'''Totalt:'''</big>
|{{formatnum:802458}} tyskere drept, såret og forsvunnet i strid<ref name="ww2stats.com" />
|'''{{formatnum:830903}} tyske soldater tapt i hele østsektoren, inkludert Norge'''<ref>Glantz, David, Barbarossa Derailed: The battle for Smolensk, volum 2, november 2010, s. 534</ref><br />
''({{formatnum:28445}} tyskere tapt, såret og forsvunnet i Norge)''.<ref name="ww2stats.com" />
----
|{{formatnum:11000}} krigsfanger tatt av Sovjetunionen (ifølge [[Den røde armé]]s rapporter)<ref>{{kilde www |url=http://ww2stats.com/pow_sow_tot.html |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2015-02-25 |url-status=død |arkivurl=https://web.archive.org/web/20151228025335/http://ww2stats.com/pow_sow_tot.html |arkivdato=2015-12-28 }}</ref>
----
|{{formatnum:3827}} tyske fly ødelagt<ref>Bergström (2007), s. 118</ref>
|{{formatnum:2839}} tyske stridsvogner tapt (med desembermåned)
}}
|part2 = {{flagg|Sovjetunionen|1955}} '''[[Sovjetunionen]]'''<br />{{Flagg|USA|1959}} [[USA]]<br />{{Flagg|Storbritannia}} [[Storbritannia]]
|kommandant2 = {{flagg|Sovjetunionen|1955}} '''[[Josef Stalin]]'''<br />{{flagg|Sovjetunionen|1955}} [[Georgij Zjukov]]<br />{{flagg|Sovjetunionen|1955}} [[Aleksandr Vasilevskij]]<br />{{flagg|Sovjetunionen|1980}} [[Semjon Budjonnyj]]<br />{{flagg|Sovjetunionen|1980}} [[Kliment Vorosjilov]]<br />{{flagg|Sovjetunionen|1980}} [[Semjon Timosjenko]]<br />{{flagg|Sovjetunionen|1955}} [[Markian Popov]]<br />{{flagg|Sovjetunionen|1955}} [[Fjodor Kuznetsov]]<br />{{flagg|Sovjetunionen|1955}} [[Dmitrij Pavlov]]<br />{{flagg|Sovjetunionen|1955}} [[Ivan Vladimirovitisj Tjulenev]]<br />{{flagg|Sovjetunionen|1955}} [[Mikhail Kirponos]]
|styrke2 = '''Frontstyrke''' ''(Juni 1941)'':
2,68 - 2,9 millioner personell.<br />
'''Samlede styrker''' ''(Juni 1941)'':<br />
5,5 millioner personell<br />
{{formatnum:15000}} - {{formatnum:25000}} stridsvogner<br />
{{formatnum:35000}} - {{formatnum:40000}} kampfly (''kun {{formatnum:11357}} kampklare den 22. juni 1941'').
|tap2='''Totale militære tap:''' <br />over 4 millioner
{{Sammenleggbar liste
|tittel = '''Detaljer'''
|<big>'''Tap inntil slutten av 1941:'''</big>
----
(ifølge sovjetiske arkiver)
|{{formatnum:465381}} soldater drept i strid eller i stridsområde<ref name="Krivosheev, G. 1997, s. 95–98">Krivosheev, G. 1997, s. 95–98</ref>
|{{formatnum:235339}} soldatdødsfall av andre årsaker (sykdom og ulykker)<ref name="Krivosheev, G. 1997, s. 95–98" />
|{{formatnum:101471}} soldater død av skader etter ekstraksjon fra stridsområde<ref name="Krivosheev, G. 1997, s. 95–98" />
|<big>'''Totalt:'''</big>
|{{formatnum:2335482}} forsvunnet i strid<ref name="Krivosheev, G. 1997, s. 95–98" />
|'''{{formatnum:3137673}} soldater tapt (drept, såret, forsvunnet) i strid'''<ref name="Krivosheev, G. 1997, s. 95–98" />
----
|{{formatnum:1256421}} skadd<ref name="Krivosheev, G. 1997, s. 95–98" />
|{{formatnum:66169}} syke<ref name="Krivosheev, G. 1997, s. 95–98" />
|{{formatnum:13557}} frostbitt<ref name="Krivosheev, G. 1997, s. 95–98" />
|{{formatnum:1336147}} totale medisinske tap<ref name="Krivosheev, G. 1997, s. 95–98" />
----
|{{formatnum:3335499}} soldater tatt til fange i hele østsektoren (inkludert Norge) ifølge Wehrmacht-rapporter.<ref>{{kilde www |url=http://ww2stats.com/pow_ger_okh_aok.html |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2015-02-25 |url-status=død |arkivurl=https://web.archive.org/web/20151228045649/http://ww2stats.com/pow_ger_okh_aok.html |arkivdato=2015-12-28 }}</ref>
|ca. {{formatnum:500000}} reservesoldater tatt til fange under mobilisering<ref name="Krivosheev, G. 1997, s. 95–98" />
----
|{{formatnum:21200}} kampfly tapt<ref>Bergström, s. 117 – notat: Sovjet-tap inkluderer alle årsaker (kamptap omtrent halvparten av totalen)</ref>
|{{formatnum:20500}} stridsvogner tapt<ref>Glantz (1995), s. 306</ref>
}}
}}
{{koord|55|N|31|E|dim:2000km|vis=tittel}}
'''Operasjon Barbarossa''' var den [[Tysklands historie (1933–1945)|tyske]] invasjonen av [[Sovjetunionen]] som begynte [[22. juni]] [[1941]]. Invasjonen innledet den [[Østfronten (andre verdenskrig)|tysk-sovjetiske krigen]] under [[andre verdenskrig]]. [[Tysklands historie (1933–1945)|Det nasjonalsosialistiske Tysklands]] offensiv i 1941 kulminerte med [[slaget om Moskva]] og erobringen av [[Jelets]] (øst for [[Orjol]]) og [[Rostov]] ved utløpet av [[Don]].

Den tysk-sovjetiske krigen var i særklasse den største krigsskueplassen under [[andre verdenskrig]] og blir allment sett på som «verdenshistoriens mest morderiske krig».<ref>Rolf-Dieter Müller og Gerd Ueberschär, ''Hitler's War in the East: a Critical Assessment'' (New York, Oxford: Berghahn books, 2002), s. 3.</ref> Det samlede antall dødsofre var minst 30 millioner, eller minst 75 % av alle dødsofre i den europeiske delen av andre verdenskrig. Sovjetunionen led de klart største tapene. Over halvparten av de drepte på sovjetisk side var sivile: av til sammen 26,6 millioner dødsofre var 11,4 millioner stridende, av dem tre millioner som ble drept etter at de var [[Sovjetiske krigsfanger 1941-42|tatt til fange]] av [[aksemaktene]]. [[Holocaust]], nazistenes massedrap på jøder, begynte straks etter at tyske styrker krysset grensen. Av 15,2 millioner sovjetiske sivile som ble drept var 2,4 millioner jøder drept målrettet på grunn av sin jødiske tilhørighet. Om lag 80 % av totalt 5,3 millioner tyske soldater som mistet livet i andre verdenskrig, døde under eller etter kamper mot Sovjetunionen.<ref>{{Kilde www|url=http://users.humboldt.edu/ogayle/hist111/WWII_EasternFront.html|tittel=WWII Eastern Front|besøksdato=2019-03-17|forfattere=Gayle Olson-Raymer|dato=|verk=|forlag=Huboldt State University|sitat=80 percent of all German military casualties occurred on the Eastern Front.|arkiv-dato=2019-05-09|arkiv-url=https://web.archive.org/web/20190509162838/http://users.humboldt.edu/ogayle/hist111/WWII_EasternFront.html|url-status=yes}}</ref>

Invasjonen ble godkjent av den tyske [[Diktatur|diktatoren]] [[Adolf Hitler]] den 18. desember 1940 (gjennom ''Direktiv nr. 21''), med plan om en startdato den 15. mai 1941. Den opprinnelige planen kunne ikke bli holdt, og angrepet ble i stedet iverksatt den 22. juni 1941. [[Taktisk seier|Taktisk]] opplevde Tyskland knusende seire og okkuperte de viktigste økonomiske områdene i [[Sovjetunionen]], som [[Ukraina]], før offensiven ble stanset i utkanten av [[hovedstad]]en [[Moskva]], og drevet tilbake i en sovjetisk motoffensiv uten å ha tatt byen. Tyskerne ville aldri igjen klare å iverksette en offensiv langs hele krigsfronten, og et uforberedt Tyskland ble tvunget inn i en [[utmattelseskrig]].

Den systematiske utryddelsen av jødene begynte i form av massehenrettelser to dager etter invasjonen 22. juni 1941. Massakrene på sovjetisk område (inkludert de baltiske landene) ble utført av flere ''[[Einsatzgruppen]]'' som fulgte rett etter fremrykkende tyske militærstyrker ([[Wehrmacht]] og [[Waffen-SS]]). Omkring halvparten av de jødiske ofrene for Holocaust var polske og 1 million var sovjetiske borgere, og de fleste av disse var drept ved utgangen av 1942. Folkemord på jødene og andre folkegrupper foregikk i hovedsak i området som tilsvarer [[Polen]], [[Belarus]], [[Ukraina]], [[Litauen]] og [[Latvia]].<ref name="Snyder">{{Kilde avis|tittel=Holocaust: The Ignored Reality|avis=The New York Review of Books|url=https://www.nybooks.com/articles/2009/07/16/holocaust-the-ignored-reality/|besøksdato=2018-08-08|etternavn=Snyder|fornavn=Timothy|dato=16. juli 2009|side=|språk=en-US|sitat=}}</ref>

== Navn ==

Angrepet hadde kodenavn «Operasjon Barbarossa» (på [[tysk]]: «Unternehmen Barbarossa», senere «Fall Barbarossa», henholdsvis «Foretak Barbarossa» og «Tilfelle Barbarossa»). Operasjonen ble oppkalt etter den [[Det tysk-romerske rike|tysk-romerske]] [[keiser]]en [[Fredrik Barbarossa]].  I Sovjetunionen og i dagens [[Russland]] blir hele krigen omtalt som «Den store fedrelandskrigen». 

== Bakgrunnen for angrepet på Sovjetunionen ==
{{utdypende|Molotov–Ribbentrop-pakten|invasjonen av Polen|Arkhangelsk-Astrakhan-linjen}}
{{Østfronten}}

===Oppløsning av Tsjekkoslovakia===
I 1938 ble de [[Sudetenland|sudettyske områdene]] av [[Tsjekkoslovakia]] innlemmet i [[Tyskland]] som følge av [[Münchenavtalen]]. I mars 1939 ble den tsjekkoslovakiske presset til å akseptere tysk kontroll over Bøhmen og Mähren som 15. mars ble erklært som [[Böhmen-Mähren|Riksprotektorat]]. Ungarn okkuperte [[Karpato-Ukraina]] straks etter Tsjekkoslovakias oppløsning 15. mars 1939.<ref name="Elster1939" /><ref>Ward, J. M. (2015). [https://doi.org/10.1093/hgs/dcv004 The 1938 First Vienna Award and the Holocaust in Slovakia]. ''Holocaust and Genocide Studies'', 29(1), 76-108. «On November 2, 1938, Czecho-Slovak and Hungarian delegations assembled in Vienna's Belvedere Palace for final arguments before the two arbiters, German Foreign Minister Joachim von Ribbentrop and Italian Foreign Minister Count Galeazzo Ciano.»</ref> Selvstyreregjeringen i Bratislava, erklærte 14. mars 1939, med tysk støtte, [[Republikken Slovakia]]s uavhengighet fra Tsjekkoslovakia. En hemmelig avtale ga Tyskland enerett til å utnytte Slovakias næringsliv.<ref name="Shirer" />{{rp|464-470}} Hele Tsjekkoslovakia var da i praksis under tysk kontroll, mens Republikken Slovakia formelt forble en uavhengig stat.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Hildingson, Kaj | utgivelsesår = 1990 | tittel = Øst-Europa | isbn = 8205192715 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Gyldendal | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007082904056 | side = }}</ref> For det tyske regimet var særlig tungindustrien i Sudetenland og i de tsjekkisk områdene attraktiv med tanke på våpenproduksjon og annet krigsmateriell. Tsjekkoslovakia hadde på den tiden Europas nest største våpenfabrikker etter tyske [[Krupp]].<ref>Gruner, W., & Osterloh, J. (Eds.). (2015). ''The Greater German Reich and the Jews: Nazi Persecution Policies in the Annexed Territories 1935-1945'' (Vol. 20). Berghahn Books.</ref><ref>{{Kilde avis|tittel=Czechs and Germans After Munich|url=https://www.foreignaffairs.com/articles/czech-republic/1939-01-01/czechs-and-germans-after-munich|dato=1. januar 1939|besøksdato=2020-02-14|issn=0015-7120|språk=en-US|fornavn=Elizabeth|etternavn=Wiskemann|avis=Foreign Affairs|side=|sitat=}}</ref>

Storbritannia og USA anerkjente ikke opprettelsen av Riksprotektoratet. Tsjekkoslovakias representant i Paris fikk tillatelse av franske myndigheter til å opprette eksilhær på fransk territorium. Storbritannia anerkjente den tsjekkoslovakiske «nasjonalkomite» under ledelse av [[Edvard Beneš]] som representanter for det tsjekkoslovakiske folk.<ref name="Oppenheimer">Oppenheimer, F. E. (1942). Governments and authorities in exile. ''American Journal of International Law,'' 36(4), 568-595.</ref> Republikken Slovakia gikk i 1940 inn i [[tremaktspakten]] med [[Det tredje riket|Tyskland]] og [[Italia]]. Slovakia deltok i angrepet på Polen i september 1939 og angrepet på Sovjetunionen i juni 1941.<ref name="Halvorsen">{{ Kilde bok | forfatter = Halvorsen, Dag | utgivelsesår = 1979 | tittel = Øst-Europa - idé og virkelighet | isbn = 8205120129 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Gyldendal | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007062900041 | side = }} </ref><ref>Wagner, Francis S. (1983). «Diplomatic Prelude to the Bombing of Kassa: Reflections and Recollections of a Former Diplomat». ''Hungarian Studies Review''. X (1): 67–78.</ref>

===Delingen av Polen, vinterkrigen og Frankrikes fall===
{{utdypende|Invasjonen av Polen|Sovjetunionens invasjon av Polen}}
[[Fil:Occupation of Poland 1939.png|mini|Situasjonen etter oppdelingen av Polen (1939, rød linje) og sovjetisk annektering av Litauen (1940). Tyskland hadde annektert [[Memelland]] i mars 1939 og vises på kartet som den nordlige delen av [[Østprøyssen]] (nord for [[Nemunas|Memel-elven]].]]
I 1939 inngikk Tyskland og Sovjetunionen [[Molotov–Ribbentrop-pakten]] 23. august og delte Polen mellom seg. Den tyske [[invasjonen av Polen]] 1. september regnes som begynnelse på andre verdenskrig i Europa. Sovjetisk styrker invadert Polen fra øst 17. september, offisielt for å «frigjøre befolkningen» i det østlige Polen (omtalt som det «vestlige Hviterussland» og «vestlige Ukraina» i sovjetisk fremstilling) fra polske «godseiere og kapitalister». Delelinjen gikk like vest for [[Lviv]], [[Białystok]] og [[Brest (Hviterussland)|Brest]] omtrent langs [[Curzonlinjen]]. Finland nektet å gi etter for sovjetiske krav, ble invadert 30. november 1939 og de to landene utkjempet [[vinterkrigen]]. Fra våren 1940 skapte Sovjetunionen en serie kriser i Estland, Latvia og Litauen, og landene ble okkupert og annektert i løpet av sommeren. For disse tre landene var Tyskland den helt dominerende handelspartneren med 70 % av eksporten hovedsakelig landbruksprodukter. Delingen av Polen og sovjetisk okkupasjon av Baltikum førte til at Sovjetunionen og Tyskland fikk felles grense.<ref name="Koch" /><ref>{{Kilde www|url=https://www.britannica.com/event/World-War-II|tittel=World War II {{!}} Facts, Summary, Combatants, & Causes|besøksdato=2020-02-14|språk=en|verk=Encyclopedia Britannica}}</ref><ref>https://snl.no/andre_verdenskrig</ref><ref>{{Kilde artikkel|tittel=Voroshilov’s ‘Lightning’ War–The Soviet Invasion of Poland, September 1939|publikasjon=The Journal of Slavic Military Studies|doi=10.1080/13518046.2014.932628|url=https://doi.org/10.1080/13518046.2014.932628|dato=2014-07-03|fornavn=Alexander|etternavn=Hill|serie=3|bind=27|sider=404–419|issn=1351-8046|besøksdato=2021-11-11}}</ref> Våren 1940 ble Danmark og Norge okkupert av tyske styrker, deretter ble de allierte slått i [[slaget om Frankrike]], et nederlag som var en avgjørende betingelse for at Tyskland skulle kunne invadere Sovjetunionen.<ref>Hobson 2015, s. 444</ref>

===Utviklingen på Balkan===
[[Fil:Bundesarchiv Bild 183-B03212, München, Staatsbesuch Jon Antonescu bei Hitler (cropped).jpg|thumb|[[Romania]]s fører [[Ion Antonescu]] (med armen løftet) i møte hos Hitler i München 10. juni 1941. [[Wilhelm Keitel|Keitel]] og [[Ribbentrop]] i bakgrunnen. {{byline|Bundesarchiv, Bild 183-B03212 / CC-BY-SA 3.0}}]]
På bakgrunn av Molotov–Ribbentrop-pakten ble [[Romania]]s regjering i 1940 tvunget til å gå med på at [[Bessarabia]] og det nordlige [[Bukovina]] ble overført til Sovjetunionen.<ref>[[#Encyclopedia|Rozett & Spector (2013)]] s. 14-15</ref> Ribbentrop presset Romania til akseptere overføringen for å unngå krig. Hitler mislikte at Sovjetunionen tok det nordlige Bukovina som han anså som strategisk viktig og Bukovina var ikke omfattet av Molotov-Ribbentrop-pakten. Romania forlot Folkeforbundet 11. juli 1940. Ungarn og Bulgaria ønsket også å gjenvinne territorium avstått til Romania 20 år tidligere. Ifølge Molotov-Ribbentrop-pakten skulle de to landene informere hverandre om og diskutere saker av felles interesse. Tyskland informerte ikke den sovjetiske ledelsen om invasjonen av Danmark og Norge. Sovjetunionen gjenopptok leveranser av korn og olje som en tid hadde vært holdt igjen, noe som ble oppfattet som utpressing. 

[[Vinterkrigen]] hadde også truet Tysklands forsyninger av [[nikkel]] fra [[Petsamo]]. Romania forsynte Tyskland med størstedelen av landets oljeforbruk. Ved invasjonen av Frankrike hadde tyske myndigheter funnet dokumenter som beskrev allierte planer om en offensiv på Balkan. Romania hadde sikkerhetsgarantier fra Storbritannia og Frankrike, noe som fikk mindre verdi etter Frankrikes fall. For Hitler var det særlig viktig at Romania ikke gikk i oppløsning for å sikre oljeforsyningene. Væpnet konflikt om Transilvania mellom Ungarn og Romania kunne føre til sovjetisk innblanding. I denne vanskelige situasjonen valgte Romanias konge å knytte landet til aksemaktene og 2. juli ba han Hitler om utplassering av tyske styrker i landet. Hitler ignorerte forespørselen om styrker og ba i stedet kongen om å forhandle med nabolandene og presset Ungarn og Bulgaria til forhandling.<ref name="Koch" /><ref name="Presseisen" /> 

Ro på Balkan var for Hitler en forutsetning for angrep på Sovjetunionen. Romania avsto [[Dobrudsja]] til Bulgaria etter forhandlinger. Ungarns styrker var 25. august klare til aksjon mot Transilvania, men ble stanset av Tyskland og [[Ribbentrop]] forhandlet en løsning der Ungarn fikk overført ⅔ av Transilvania med tysk/italiensk sikkerhetsgaranti for Romania. Denne løsningen ga Tyskland stor innflytelse i Ungarn og betydelig kontroll over Romania. Romania mistet sommeren 1940 ⅓ av sitt areal og 6 millioner innbyggere. [[Ion Antonescu]] ble diktator og fikk etter ny forespørsel i september tilført tyske styrker. De tyske styrkene krysset grensen tidlig i oktober og besatte oljefeltene. Innen oktober hadde Tyskland styrket sin stilling på Balkan. Tysklands involverte seg i Romania uten å konsultere Moskva, noe som var brudd på Molotov-Ribbentrop-pakten. Bulgaria forble nøytralt mens Hellas balanserte mellom Tyskland og Italia. Italia invaderte Hellas 28. oktober og greske styrker slo tilbake de italienske angrepet. Hitler planla å sende tyske styrker fra Romania gjennom Bulgaria for å innta [[Thessaloniki]] og gresk [[Trakia]]. Hitlers overordnete plan var å passivisere Balkan før et angrep på Sovjetunionen.<ref name="Koch" /><ref name="Presseisen">Presseisen, E. L. (1960). Prelude to" Barbarossa": Germany and the Balkans, 1940-1941. ''The Journal of Modern History'', 32(4), 359-370.</ref>

===Planlegging og forberedelser===
[[Fil:Second World War Europe 05 1941 de.svg|miniatyr|left|upright=1.4|Situasjonen i Europa i mai 1941. Blått og lysblått er områder kontrollert av Tyskland og Tysklands allierte. Grønt er Sovjetunionen inkludert sovjetiskokkuperte områder. Rødt er britisk (alliert) område. Finland hadde avstått områder ved [[freden i Moskva 1940]] og [[Den finske fortsettelseskrigen|deltok i angrepet]] på Sovjetunionen uten å være formelt del av alliansen.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Jensen, Ole Helmer | utgivelsesår = 1969 | tittel = 2. verdenskrig: hvem, hva, hvor | isbn = 8251609739 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Schibsted | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008052001030 | side = }}</ref>]]
Før sensommeren 1940 ble det ikke utarbeidet noen offensive planer overfor Sovjetunionen i den tyske generalstaben. Det eneste kjente skriftlige kilder er notater fra en diskusjon med [[Wilhelm Keitel]] der det ble nevnt at Polen var et egnet oppmarsjområde og at jernbaner, veier og kommunikasjonslinjer av den grunn skulle holdes i god stand. Sommeren 1940 var det ifølge Koch ikke noe som tydet på at Hitler så for seg et angrep på Sovjetunionen og Hitler prioriterte oppbygging av marine og flyvåpen. General [[Franz Halder]] satte 30. juni på egen hånd i gang utredning av en mulig invasjon av Sovjetunionen. Fra Hitlers perspektiv hadde okkupasjon av Frankrike, Nederland og Belgia avskåret Storbritannia fra å delta i krig på kontinentet. En tenkt fredsavtale med Storbritannia i vest ville gjøre det mulig for Tyskland å konsentrere seg om områdene i øst. Hitler selv ble involvert i planleggingen 21. juli. Ifølge den tysk-britisk historikeren H.W. Koch snudde Hitler oppmerksomheten østover fordi den ventede fredsavtalen med Storbritannia ikke ble noe av.<ref name="Koch" /> [[Adolf Hitler]] og hans generaler begynte å planlegge angrepet sommeren 1940. Strategiske, økonomiske og ideologiske overveielser lå til grunn for beslutningen.

Den umiddelbare anledningen for Hitlers vending mot øst var erkjennelsen av at Storbritannia verken lot seg knekke eller overtale til å inngå en kompromissfred. [[Stafford Cripps]] ble sendt som britisk ambassadør til Moskva og det var tegn til tilnærming mellom Storbritannia og Sovjetunionen. «Russland er den faktoren som Storbritannia er mest avhengig av», noterte generalstabssjef Franz Halder under en konferanse på [[Berghof]] 31. juli 1940 der Hitler la frem sin strategi for krigen mot Storbritannia: «Med Russland knust, vil Storbritannias siste håp svinne. Tyskland vil da bli herre over Europa og [[Balkan]]. Beslutning: Russlands ødeleggelse må derfor gjøres til en del av denne kampen. Våren 1941. Jo før Russland smadres, jo heller.» Innen utgangen av november syntes Hitler å ha vært fast bestemt på å angripe Sovjetunionen, men beslutningen kunne fortsatt trekkes tilbake. Molotov besøkte Berlin to dager fra 12. november og til stor uro for Hitler nevnte Molotov at Sovjetunionen ville gi sikkerhetsgaranti til Bulgaria. Det kom lite ut av møtet mellom Hitler og Molotov. Ungarn, Romania og [[Republikken Slovakia]] sluttet seg til [[tremaktspakten]] i slutten av november, mens Bulgaria nølte. Hitler ville tilby Thessaloniki til Jugoslavia mot at de sluttet seg til aksemaktene. Jugoslavia skrev under tremaktspakten 25. mars 1941, men etter statskuppet få dager senere bestemte Hitler seg for å [[Invasjonen av Jugoslavia |invadere og dele opp Jugoslavia]]. [[Slaget om Hellas|Den greske hæren kapitulerte]] i slutten av april.<ref>Jürgen Förster, "Hitler's Decision in Favour of War Against the Soviet Union", i  Militärgeschichtliches Forschungsamt (red.), ''The Attack on the Soviet Union'' (Oxford, 1998), s. 26</ref><ref name="Presseisen" />
[[Fil:Operation Barbarossa.png|miniatyr|Den opprinnelige tyske invasjonsplanen]]
Tysklands strategiske posisjon syntes prekær: Fra britisk og amerikansk sjømakt stammet trusselen om blokade, som vekket minner fra den første verdenskrig der hundretusener av tyskere døde av sult og underernæring under forhold skapt av sjøhandelsblokaden. Samtidig økte presset på tysk produksjon og ressurser i takt med erobringen av nye landområder som i stor grad var avhengige av matimport. Angrepet på Sovjetunionen, som var rikt på både korn og viktige råmaterialer som olje, var derfor i strategisk og økonomisk forstand ønskelig.

En del av Tysklands forberedelse var å få de allierte landene på Balkan med på angrepet. Samtidig ønsket ikke den tyske ledelsen å avsløre planene for utenforstående. I midten av juni 1941 ble Ungarn og Romania informert, og det var forutsatt at begge skulle delta offensivt. Bulgaria ble informert, men avsto fordi de ikke ønsket å angripe et slavisk broderfolk. Hitler inngikk i mai en uformell avtale med Finland som skulle binde sovjetiske styrker ved et angrep som ville gi mulighet for å gjenerobre det tapte fra [[vinterkrigen]]. Finland skulle ikke samordne sitt angrep med Tysklands.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Magnusson, Thomas | utgivelsesår = 1986 | tittel = Tragediens annen akt | isbn = 8202049504 | isbn = 8202049601 | utgivelsessted = [Oslo] | forlag = Cappelen | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013070905086 | side = 249}}</ref> Romanias allianse med Tyskland fra 1940 var motivert av Sovjetunionens trussel mot landets grenser og utsikter til å gjenvinne Bessarabia.<ref name="Dau" /> Romania var Tysklands viktigste allierte etter Italia, og med tanke på angrepet på Sovjetunionen trolig den viktigste.<ref name="Kaplan">{{Kilde www|url=https://foreignpolicy.com/2016/02/05/the-antonescu-paradox-romania-world-war-ii-hitler/|tittel=The Antonescu Paradox|besøksdato=2020-04-19|forfattere=|dato=|fornavn=Robert D.|etternavn=Kaplan|språk=en-US|verk=Foreign Policy|forlag=|sitat=Marshal Ion Antonescu’s Romania was Adolf Hitler’s second-most important Axis ally after Benito Mussolini’s Italy (and one might easily consider Antonescu more formidable and useful from Hitler’s point of view than Mussolini was). Antonescu contributed 585,000 Romanian troops to the Nazi invasion of the Soviet Union from June to October 1941.}}</ref>

=== Nazi-Tysklands holdning til Sovjetunionen ===
Allerede i 1925 anførte Hitler i ''[[Mein Kampf]]'' at han ville invadere Sovjetunionen, med begrunnelsen at det tyske folk trengte ''[[Lebensraum]]'' («livsrom», «leveområde»), som var å finne i øst. Gjennom [[Nazisme|nazistisk]] tankegang var [[Øst-Europa]] befolket av såkalte ''[[Untermensch]]en'' («undermennesker»), [[slavere]], styrt av [[bolsjevik]]-[[jødiske]] herskere. Tysklands krig mot Sovjetunionen kan vanskelig tenkes uten Hitlers og nasjonalsosialistenes ''Weltanschauung'' («verdensanskuelse», «livssyn») som ideologisk drivkraft. Ideer om erobring av ''Lebensraum'' for det tyske folk, ekstrem [[antisemittisme]], [[antibolsjevisme]], voldelig [[rasisme]] og ambisjoner om tysk [[autarki]] og verdensmaktstatus fløt sammen i en eksplosiv ideologisk blanding. Underliggende var Hitler og nazistenes forestilling om krig som det høyeste uttrykket for et folks livskraft, og konflikt som «alle tings far». Sovjetunionen var for Hitler det tyske folkets dødsfiende, som det før eller siden måtte føres en historisk, skjebnebestemt, avgjørende kamp om overlevelse mot. 

Da anledningen bød seg, var det i tråd med hans ideologiske overbevisninger å gripe den. Hitler fryktet Sovjetunionen, men la merke til utrenskningene i offiserkorpset i 1930-årene. Muligheten for et vellykket angrep viste seg etter den svake sovjetiske innsatsen mot Finland under [[vinterkrigen]]. Ved [[invasjonen av Polen|delingen av Polen]] kom det meldinger om dårlig utrustede sovjetiske soldater og svakt lederskap. Dette hørtes ut som en sjanse som måtte gripes, og Molotov-Ribbentrop-pakten la til rette for et overraskelsesmoment. Storbritannia var isolert, og Hitler overså dermed faren for en [[tofrontskrig]]. Tyskland stilte med 3&nbsp;350 stridsvogner, 7&nbsp;000 feltkanoner og mer enn 2&nbsp;000 fly. Mer enn 600&nbsp;000 hester trakk [[ambulanse]]r og kanoner.<ref>Antony Beevor: ''Stalingrad'' (s. 24), forlaget Spartacus, Oslo 2007, ISBN 978-82-43-00401-6</ref> Men Hitler hadde fullstendig undervurdert motstanderen, for etter 1987 er det påvist at Sovjetunionen i 1941 var mye bedre utrustet med både stridsvogner og kampfly enn Tyskland.<ref>Hans Fredrik Dahl: ''Krigen som aldri tar slutt'' (s. 177), forlaget Aschehoug, Oslo 2017, ISBN 978-82-03-29679-6</ref> 

[[Kommissærordren]] påla tysk militær å henrette tilfangetatte sovjetiske kommissærer straks de identifiserte dem, helt i strid med [[folkeretten]]s bestemmelser om behandling av [[krigsfange]]r. Barbarossa-dekretet ble sendt ut 13. mai 1941 av [[Wilhelm Keitel]] som ''Kriegsgerichtsbarkeitserlass'' (= «Krigsjurisdiksjons[[dekret]]», av ''Gerichtsbarkeit'' = [[jurisdiksjon]]), ett av hoveddokumentene fra Hitlers krig mot Sovjetunionen. Keitel var sjef for ''Wehrmachts'' kommando, og dekretet fritok ikke bare soldater fra å stå til ansvar for drap på sivilbefolkning, det oppfordret direkte til [[represalie]]r mot sivile, til utslettelse av byer og landsbyer. Med dette dekretet rettferdiggjorde tysk hærledelse helt kriminelle tiltak, ulovlige etter folkerettens bestemmelser.<Ref>
{{Kilde www |url=http://users.clas.ufl.edu/ggiles/barbaros.html |tittel=''Kriegsgerichtsbarkeitserlass'' |besøksdato=2023-02-09 |arkiv-dato=2019-01-03 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20190103094144/http://users.clas.ufl.edu/ggiles/barbaros.html |url-status=yes }}
</ref> General Karl Strecker (1884-1973) tilsidesatte personlig ulovlige ordrer som denne, og ved ett tilfelle kjørte han fra enhet til enhet for å forvisse seg om at offiserene forstod at de skulle gjøre det samme.<ref>[[Antony Beevor]]: ''Stalingrad'' (s. 65), forlaget Spartacus, ISBN 9788243004016</ref>

== Sovjetunionens grenseforsvar for invasjonen ==

Ved Sovjetunionens vestgrense var det den 22. juni 1941  utplassert 2&nbsp;900&nbsp;000 soldater, over halvparten av den totale hærstyrken på 4&nbsp;826&nbsp;000. [[Den røde armé]] ble bistått av 165&nbsp;000 mann fra grensevaktstyrkene, som hovedsakelig var plassert langs vestgrensen og i Det fjerne østen. [[NKVD]]s styrker utgjorde totalt 171&nbsp;900 mann. Det totale antallet stridsvogner var på 23&nbsp;200, hvorav 15&nbsp;000 var i stridsberedskap, men bare 1&nbsp;500 av disse var moderne{{tr}}. Det var nesten 116&nbsp;000 kanoner og bombekastere, hvorav 34&nbsp;700 befant seg i de vestlige militærdistriktene.

Den russiske hærens flyvåpen disponerte 19&nbsp;533 kampfly, hvorav 7&nbsp;133 var stasjonert i vestlige militærdistrikter. I tillegg stod 1&nbsp;445 fly under marinens kontroll. Men nesten halvparten av de sovjetiske flyene var ikke operative, og 80 prosent av dem var foreldet.

== Den tyske invasjonsstyrken ==

{{Tekstboks
|overskrift=Katastrofens bakgrunn
|Den britiske historikeren [[Ian Kershaw]] hevder at den sentrale grunnen til at det sommeren og høsten 1941 gikk katastrofalt dårlig for Den røde armé var de massive utrenskningene den sovjetiske diktatoren [[Josef Stalin]] fikk gjennomført under [[den store terroren]] mot slutten av 1930-årene. I 1937–1938 ble over 30 tusen offiserer enten arrestert eller fjernet, av de ble over 22 tusen skutt. De høyeste offiserene ble hardest rammet. Av de 101 medlemmene av den øverste militære ledelsen i Sovjetunionen, ble 91 arrestert og 80 skutt. Kunnskapen som gikk tapt tok tid å erstatte.<ref>Kershaw 2009, s. 296–297, 346</ref>|align=right}} 

22. juni 1941 stod 3&nbsp;050&nbsp;000 tyske soldater (samt ytterligere 67&nbsp;000 tyske soldater på [[Nordkalotten]]), den største invasjonsstyrken noen gang samlet, klare til å angripe [[Sovjetunionen]].

Disse styrkene var fordelt og inndelt slik:

* [[Armégruppe nord]] ([[Wilhelm Ritter von Leeb]]): 26 divisjoner, 3 sikkerhetsdivisjoner
* [[Armégruppe sentrum]] ([[Fedor von Bock]]): 47 divisjoner, 1 forsterket regiment, 3 sikkerhetsdivisjoner
* [[Armégruppe syd]] ([[Gerd von Rundstedt]]): 38 divisjoner, 1 brigade, 3 sikkerhetsdivisjoner
* OKHs reserve: 24 divisjoner, 2 panserdivisjoner, 1 bergdivisjon, 1 motorisert divisjon, 1 motorisert brigade

Totalt: 148 divisjoner, 2 brigader, 1 regiment

I tillegg var ytterligere 3 tyske divisjoner og 1 SS-brigade satt ut ved den finsk-sovjetiske grensen, hvor det også stod 14 finske divisjoner ({{formatnum:500000}} soldater) som skulle delta i invasjonen. Helt i sør, ved den rumensk-sovjetiske grensen, bidro Romania med 12 divisjoner, én panserdivisjon og 6 spesialbrigader (totalt {{formatnum:150000}} soldater). Disse skulle settes inn i angrepet sammen med den tyske 11. armé. Senere skulle også Italia, Ungarn og Slovakia sende styrkebidrag til krigen. Spania stilte til rådighet den «Blå divisjon» (navnet kom av at [[falangist]]enes farge var mørkeblå), bestående av {{formatnum:18694}} frivillige. Av de utenlandske bidragsyterne var det dog kun den finske hæren samt den spanske kontingenten som holdt en god stridsmessig standard.   
 
Langs grensen hadde den tyske hæren utplassert {{formatnum:3350}} stridsvogner, 250 selvdrevne kanoner, {{formatnum:7184}} kanoner og {{formatnum:600000}} kjøretøyer. Luftwaffe stilte med {{formatnum:2770}} fly, mens 273 jagerfly ble satt i beredskap for å beskytte Tyskland mot sovjetiske bombeangrep. Den totale styrken Wehrmacht hadde samlet ved den tysk-sovjetiske demarkasjonslinjen, utgjorde 73 prosent av hæren og 65 prosent av Luftwaffe.

I sin angrepsordre uttalte [[Adolf Hitler]]: «I dette øyeblikk fullbyrdes den oppmarsj som i utstrekning og omfang er den største verden noen gang har sett.»<ref>Bjørn Westlie: ''Fars krig'', forlaget Aschehoug, Oslo 2008, ISBN 978-82-03-29125-8</ref>

== Invasjonen starter ==
[[Fil:Bundesarchiv Bild 101I-009-0869-12A, Russland, Zwei deutsche Infanteristen.jpg|thumb|left|To tyske infanterister ved den russiske grensen, like før invasjonen starter{{byline|Deutsches Bundesarchiv}}]]
Klokken 01.00 natt til søndag 22. juni 1941 sendte de forskjellige hærkommandoene i øst [[kode]]navnene som signaliserte full og endelig beredskap. Jeger- og pionértropper krysset [[ingenmannsland]] for å klippe hull i de sovjetiske [[piggtråd]]-sperringene. Spesialtroppene fra Regiment 800, «Sonderverband Brandenburg», mange av dem russisktalende, hadde allerede tatt seg inn bak de sovjetiske linjene. Der gikk de til aksjon mot telefonlinjer, vaktposter og ubevoktede militærkjøretøyer, tok kontroll over broer som var sentrale for tyskernes framrykning, og sprengte i luften eller uskadeliggjorde kraft- og signalanlegg.

Etter å ha avsluttet avhøret av den siste av flere tyske desertører som hadde krysset de sovjetiske linjene vest for Volchin, begynte kommandoen i den sovjetiske 4. armé kl. 02.20 å sirkulere denne siste bekreftelsen på at det nå kom et tysk angrep. Men nyheten kom aldri ut, for telefonlinjene var allerede blitt kuttet.

Klokken 03.15 tysk tid ble det åpnet ild fra tusenvis av tyske kanoner langs en front på {{formatnum:1800}} kilometer. Stormtroppene tok seg over elven [[Bug (elv)|Bug]] i gummibåter. Fra vestbreddene av grenseelvene skjøv tyske soldater flytende broseksjoner ut i vannet. Grensevaktene fra NKVD var de første som tok opp kampen. Men med sine rifler og maskingeværer hadde de lite å stille opp mot den tyske krigsmaskinen, og vaktenes familier, som bodde ved grensepostene, døde med dem. Flere broer ble tatt uten kamp – i noen tilfeller var til og med sprengladningene blitt fjernet fra broene av lydløse stormtropper.

30 tyske bombefly bemannet av håndplukkede mannskaper fløy i stor høyde i grupper på tre for å bombe utvalgte sovjetiske flyplasser, marinebaser og byer: [[Kaunas]], [[Rivne|Rovno]], [[Odessa]], [[Sevastopol]], [[Minsk]] og Østersjøflåtens baser. I nord var artilleriforberedelsene noe mindre, for tåken og halvlyset hjalp til å skjule det tyske infanteriet og panserstyrkene. Lenger sør anvendte [[Gerd von Rundstedt]]s armeer sine kanoner mot de sovjetiske stillingene, før de raskt beveget seg mot elveovergangene ved nedre Bug og San.

Med støtte fra det tyske artilleriets bombardement ble landgangsbåter satt ut i Bug, som i gjennomsnitt var omtrent 70 meter bred i disse sørlige delene, for å transportere tyske stormtropper over til den sovjetiske østbredden. Bevæpnet med geværer, lette maskingeværer og granater bød de sovjetiske grensetroppene på den motstanden de kunne. I Krystynopol-området ble broen inntatt av tyske stormtropper, mens enheter fra den sovjetiske 124. geværdivisjon ilte til for å støtte grensetroppene. Ved Vjgadandka ble jernbanelinjen over Bug, som bare ble bevoktet av 22 mann fra 128. [[NKVD]] jernbaneregiment, forsøkt stormet av en tysk motorsykkeltropp. I løpet av en time hadde grensen ved Vest-Bug blitt åsted for en rekke voldsomme trefninger; grensevaktene, som manglet tunge våpen og hadde lite ammunisjon, bad om støtte fra [[Den røde armé]].

De fleste russiske troppene ved Bug ble overrumplet av tyske angrepsstyrker til fots og på motorsykler før de rakk å forsvare seg. Stridsvognene begynte å rulle over mot østbredden av elven, uten å møte særlig motstand. Enkelte steder, og særlig i sør, klarte russiske grensevakter å bite kraftig fra seg før de ble overveldet av den tyske angrepsbølgen. Det plutselige og massive slaget rystet Den røde armé. I forvirringen som oppstod brøt sambandet sammen, kommandoposter forsvant sporløst, og hele divisjoner gikk i oppløsning.

Klokken 12 22. juni i Moskva gikk [[Molotov]] på luften med nyheten til innbyggerne om at tyske styrker hadde angrepet Sovjetunionen. Molotov påpekte at det ikke var erklært krig eller stilt noen krav, og at avtalen mellom de to landene var brutt: «Fienden vil bli knust. Seieren vil bli vår.»<ref>{{harvnb|Salisbury|1979}} s. 9</ref>

===Det sovjetiske flyvåpenet lammes===
[[Fil:Operation Barbarossa - Russian planes.jpg|thumb|Sovjetiske fly ødelagt på bakken av angripende tyske fly]]
Ved soloppgang fulgte Luftwaffe opp sitt innledende angrep med en styrke på 500 bombefly, 270 stupbombere og 480 jagerfly som slo til mot 36 flyplasser i de framskutte områdene. Sent på morgenen hadde Luftwaffe rukket å uskadeliggjøre 890 sovjetiske fly – mange av dem på bakken, mens bare 10 tyske fly var blitt skutt ned. Før krigsutbruddet hadde [[NKVD]] besluttet at flybasene skulle forflyttes til de territorier som Sovjetunionen hadde annektert i 1939 og 1940, noe som innebar at jagerflyene var konsentrert på relativt få funksjonerende flyplasser. For Luftwaffe utgjorde dette en meget beleilig omstendighet.

De tyske pilotene ødela store deler av den sovjetiske luftflåten mens den ennå sto på bakken. Flyene som lyktes i å ta av fra bakken, eller som ankom fra flyplasser lenger øst, viste seg å være lette mål. Noen sovjetiske piloter som enten aldri hadde lært luftkampteknikker eller som visste at deres foreldede fly ikke hadde noen sjanse, forsøkte å krasje dem mot tyske fly. En general i Luftwaffe beskrev disse luftslagene mot uerfarne piloter som barnemord. Totalt ble {{formatnum:1800}} sovjetiske fly ødelagt i løpet av den første dagen. Generalløytnant P.V Ritsjagov, sjefen for flystyrkene til Østersjøen militærdistrikt, ble innkalt til Moskva og skutt. Luftwaffe var i full gang med å sikre seg fullt luftherredømme.

== Grenseslagene juni-juli 1941 ==

===Inn i Hviterussland===

[[Fil:Eastern Front 1941-06 to 1941-12.png|thumb|Den tyske fremrykningen 21. juni til 5. desember 1941:
{{legend|#fff8d5|til 9. juli 1941}}
{{legend|#ffd2b9|til 1. september 1941}}
{{legend|#ebd7ff|til 9. september 1941}}
{{legend|#ccffcd|til 5. desember 1941}}
]]

I den avgjørende sentrale sektoren, foran [[Hviterussland]], hvor 800 stridsvogner fra Pansergruppe 2 stod oppmarsjert bak Bug, ble begge broene over elven sør for [[Brest-Litovsk]] erobret uten kamp under den innledende stormen. Nord for byen ble elven krysset av 18. divisjon, som deretter foretok et fremstøt over den myrete bakken mot de sovjetiske forsvarsstillingene på vestbredden av Lesna, og klarte også der å erobre broen intakt. Minutt for minutt, mens stridsvognene stadig sonderte dypere og tyske kanoner stadig forlenget sine rekkevidder, ble rystelsen som rammet den sovjetiske fronten forstørret i både styrke og hyppighet. [[Fil:Bundesarchiv Bild 101I-209-0090-28, Russland-Nord, Infanterie und Panzer 35t.jpg|thumb|Tyskerne rykker frem i Sovjetunionen, sommeren 1941]]

I løpet av ettermiddagen, da de første konkrete ordrene begynte å nå forsvarerne, begynte det gradvis å skje en reaksjon på sovjetisk [[divisjon (forband)|divisjons]]- og [[armékorps]]nivå. Men sovjeterne klarte ikke å stable på beina et samordnet og effektivt forsvar. Enhetene som var gruppert bak grensen samlet seg fortløpende og dro av gårde for å ta opp kampen mot tyskerne. Men nå hadde Luftwaffe avsluttet sitt arbeid med å ødelegge nettverket av framskutte flyplasser, og kunne dermed rette sin oppmerksomhet mot disse troppeanmarsjene.

Veier ble ødelagt av bomber og bestrøket med maskingeværild, samleplasser for stridsvogner ble knust og drivstofflagre ble satt i brann. Mangelen på beskyttelse fra det sovjetiske flyvåpenet ble skjebnesvanger for de sovjetiske grensearmeene. Fra nå av måtte sovjeterne kjempe med bare minimal støtte fra sitt flyvåpen, en situasjon som skulle vedvare nesten helt ut året. Likevel skulle de raskt komme til å tilpasse seg de operative begrensningene dette medførte.

Foruten overraskelsefortrinnet hadde tyskerne sikret en knusende overlegenhet i antall og ildkraft på de punktene der panserstyrkene skulle trenge igjennom. Av de 170 sovjetiske divisjonene som var utplassert ved vestgrensen, var bare 58 på post da angrepet kom. I henhold til generalstabssjef [[Franz Halder]]s plan ble så å si hele den tyske hærs stridsvognstyrke satt inn i disse innledende angrepene. Panserstyrkene var delt inn i fire [[pansergruppe]]r, hvis formål var å slå hull i de sovjetiske forsvarsstillingene ved første støt, deretter dreie innover og isolere de sovjetiske hærstyrkene langs grensen. Ved hjelp av infanteriet og artilleriet skulle disse hæravdelingene til slutt males i stykker.

Ved ettermiddagen den 22. juni kjørte de framskutte elementene fra alle de fire tyske pansergruppene hurtig framover langs tørre, uskadde veier. Disse «rekognoseringsgruppene» var en blandet gruppe av motorsyklister med pansrede biler og beltedrevne personellkjøretøyer som slepte panservernkanoner; noen ganger støttet av de mellomtunge PzKw III-stridsvognene. På veien beveget de seg i 40&nbsp;km/t. Umiddelbart bak dem fulgte horden av stridsvognstyrkene, i kontinuerlig kontakt med lederne og klar til å gå i angrepsformasjon om fortroppen skulle bli oppholdt. Enda lenger bak kom det et sammensurium av mekanisert infanteri, divisjonsartilleri og mer infanteri.

=== Inn i Baltikum ===
Tyske styrker gikk inn i [[Litauen]] 22. juni og møtte lite motstand, beveget seg raskt og kontrollerte landet etter en uke. Kaunas og Vilnius ble inntatt 24. juni, [[Riga]] ble besatt 29. juni. Tyske styrker ble til dels tatt i mot som frigjørere og mange litauere håpet tyskerne ville gjenopprette Litauens uavhengighet.<ref name="Baalsrud" /> 

I armégruppe nords sektor hadde tre panserdivisjoner (over 600 stridsvogner) og to infanteridivisjoner en angrepsfront på mindre enn 40&nbsp;km. Mot dem stod bare den sovjetiske 125. divisjon. Da styrkene fra armégruppe nord stormet over grensen ved Taurage i Litauen, kom de sovjetiske forsvarerne med noen desperate meldinger over sambandet: «Osoka kaller! Osoka kaller! Tyskerne har krysset grensen. Dette er Osoka. Det er krig.» Først 12 timer senere, omtrent kl. 16.00, klarte grensetroppene å få varslet hovedkvarteret til 125. divisjon. Da var divisjonen bare noen timer unna fullstendig utslettelse. 

To sovjetiske divisjoner lå langs elven Neman for å forsvare Kaunas. Linjesambandet ble brutt allerede etter en time. Hovedkvarteret forsøkte da å nå dem via radio, men uten å få svar. Da en kurér forsøkte å ta seg til Alitus med bil uten å vende tilbake, valgte en sambandsoffiser å gjøre et nytt forsøk. Underveis møtte han en buss fullastet med sovjetiske offiserer. Disse fortalte ham at han like godt kunne snu ettersom Alitus allerede var inntatt av tyskerne. Armégruppe nords pansergruppe hadde krysset Neman i en lynoperasjon og beveget seg hurtig mot [[Kaunas]].

[[Fil:Russian POW (1941).jpg|miniatyr|Sovjetiske krigsfanger blir eskortert til en fangeleir]]

En av avdelingene i denne pansergruppen, General [[Erich von Manstein]]s LVI panserkorps, skulle i løpet av første invasjonsdag etter planen sikre seg broen over Dubissa-avgrunnen, ved Airogola, 80&nbsp;km inne på sovjetisk territorium. Manstein husket godt at russerne under [[første verdenskrig]] rakk å sprenge den store [[viadukt]]en over avgrunnen, noe som satte en effektiv stopper for tyskernes framrykking i flere måneder. Men denne gangen brøt en av Mansteins panserdivisjoner gjennom de sovjetiske forsvarstillingene ved grensen og feide overende all ytterligere motstand, før en fortropp fra panserdivisjonen klarte å erobre broen ved Airogola intakt om kvelden den 22 juni. Airogola var et helt nødvendig springbrett for videre operasjoner i nord-sektoren.

Leebs styrker rev opp de delvis bemannede sovjetiske forsvarsverkene og trengte dypt inn på sovjetisk territorium, forpurret de sovjetiske forsvarsplanene og skapte kaos i Den røde armés rekker. En sovjetisk forsvarsplan ble forsøkt iverksatt, men det overraskende og voldsomme tyske angrepet gjorde at sovjeternes operasjoner fikk en klosset og vilkårlig form.

Litauen ble lagt under det sivile styret i [[Reichskommissariat Ostland]] fra juli 1941 og  [[Adrian von Renteln]] ble innsatt som ''Generalkommissar'' for Litauen. Den tyske administrasjonen av Litauen var delt i fem distrikter med en kommissær i hvert: Hans Hingst (Vilnius by), Horst Wulff (Vilnius omland), Hans Gewecke ([[Šiauliai]]), Hans Kramer (Kaunas by) og Karl Lentzen (Kaunas omland). Den tyske administrasjonen besto av 600 tjenestemenn der beslutningene ble tatt, men de ble iverksatt av {{formatnum:20000}} litauiske tjenestemenn på lavere nivå. Okkupasjonsmakten hadde ikke nok personell til å bemanne administrasjon og var avhengige av lokale tjenestemenn. Hvert litauisk departement ble ledet av en ''Generalrat'' som var litauer. Disse lederne av departementene var stort sett fra det litauiske nasjonalistpartiet, en sterkt høyreorientert og ytterliggående antisemittisk gruppe.<ref name="Baalsrud">{{ Kilde bok | forfatter = Baalsrud, Terje | utgivelsesår = 1979 | tittel = 40 år i lenker: Estland, Latvia, Litauen : historien om randstatene | isbn = 8250502035 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Nå forlag | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007062004015 | side = }}</ref><ref name="Voren" />{{rp|28-29}}

===Inn i Ukraina===

[[Fil:Eastern_Front_1941-06_to_1941-12.png|thumb|Utviklingen på Østfronten, juni til desember 1941]]

Armégruppe syd stod foran tre naturlige elvehindere da invasjonen startet: Vest-Bug, San og Prut. Den tyske hærens overkommando var heller ikke uvitende om de sterke sovjetiske forsvarsverkene i den nordlige delen av fronten. Men samtidig skulle armégruppe syd komme til å utnytte hullene i disse forsvarsverkene ved å la 6. armé og Pansergruppe 1 angripe knutepunktet til de «befestede distriktene» Rava-Russki og Strumilov, der de venstre flankeenhetene til den sovjetiske 5. armé og deler av høyreflanken til den sovjetiske 6. armé befant seg.

== Krigens videre forløp ==

På rekordtid rykket tyskerne frem blant spredt sovjetisk motstand. Etter seks dager var [[Minsk]] inntatt. I november var de cirka 30&nbsp;km fra [[Moskva]], men kom aldri videre; i [[slaget om Moskva]] ble Wehrmacht først stoppet og så slått tilbake i en sovjetisk motoffensiv. En del historikere, herunder [[Bevin Alexander]], har vist til at angrepet på Moskva burde vært satt i gang på et tidligere tidspunkt. Hitler er særlig kritisert for et direktiv av 21. august, der det fremgår at erobringen av [[Krim]], [[Donetsk|Donetsbassenget]] og [[Kaukasus|Kaukasusområdet]] før vinteren var viktigere enn å presse frem mot Moskva. [[Guderian]] protesterte forgjeves mot denne strategien.<ref>https://www.iwm.org.uk/history/operation-barbarossa-and-germanys-failure-in-the-soviet-union</ref> [[David Glantz]] mener på sin side at det var nødvendig å eliminere lommen rundt Kyiv dersom Moskva kunne inntas.<ref>https://web.archive.org/web/20170722130850/http://sti.clemson.edu/publications-mainmenu-38/commentaries-mainmenu-211/cat_view/33-strom-thurmond-institute/153-sti-publications-by-subject-area/158-history</ref> Stalingrad utviklet seg til en katastrofe, og Moskva ville blitt en enda hardere nøtt for Nazi-Tyskland, ettersom ressurstilgangen nær Moskva var stor. Tyske logistikkeksperter var tidlig ute med advarsler mot en tankegang der Sovjetunionen ville falle i løpet av få måneder. Generalene på sin side mente at logistikkproblemene kunne ordnes underveis i invasjonen. De var mest fokusert på strategiske mål. Historien viser at dette ikke var mulig, blant annet på grunn av russisk [[partisan]]virksomhet og [[den brente jords strategi]]. Sovjetiske jernbanelinjer var også bredere enn de tyske. Logistikkproblemene åpenbarte seg tydelig desto lengre Tyskland rykket innover i Sovjetunionen. Samtidig ble motstanden sterkere, og mer avansert krigføring iverksatt.

Av de 3,1 millioner tyskerne som antas omkommet på østfronten, fikk bare rundt 200.000 en grav. Bare halvparten av disse er identifisert med navn på graven.<ref>Roger Moorhouse: ''Berlin i krig'' (s. 244), forlaget Dinamo, 2011, ISBN 978-82-8071-244-8</ref>

==Holocaust==
{{utdypende|Holocaust|Holocaust i Litauen|Holocaust i Latvia|seogså=Det jødiske bosetningsområdet i Det russiske keiserdømmet}}
Kort tid etter invasjonen besatte tyske styrker områder med nær 4 millioner jødiske innbyggere, hvorav noen hundretusen klarte å flykte til det indre av Sovjetunionen mens de fleste havnet bak frontlinjen.<ref>[[#Encyclopedia|Rozett & Spector (2013)]] s. 50</ref> Omfattende og systematiske drap på jøder begynte i [[Litauen]] dagen etter invasjonen 22. juni 1941.<ref name="Kwiet" /><ref name="Matthaus" /> Massakrer i de erobrede områdene fra Østersjøen i nord til Svartehavet i sør skjedde i hovedsak i regi av SS' [[Einsatzgruppen]] der drapskommandoene var bemannet av vanlige tyske politifolk, lokalt politi og lokal milits, til dels også av vanlige ''Wehrmacht''-soldater og rumenske styrker.<ref name="ReferenceI" /><ref name="Solonari" /><ref name="Hamot">Hamot, G. E., Lindquist, D. H., & Misco, T. J. (2007). [https://doi.org/10.1080/00131940701513268  ''Breaking Historical Silence through Cross–Cultural Collaboration: Latvian Curriculum Writers and United States Holocaust Memorial Museum Fellows'']. ''Educational Studies'', 42(2), 155-173.</ref><ref name="Fischel">Fischel, J. (1998). ''The Holocaust.'' Greenwood Publishing Group.</ref> Denne fasen av ''holocaust'' omtales også som «geværkulenes ''holocaust''» (engelsk: ''Holocaust by bullets'', tysk: ''Holocaust durch Erschießung'').<ref name=":8">{{Kilde www|url=https://www.dw.com/en/the-odessa-massacre-remembering-the-holocaust-by-bullets/a-45844546|tittel=The Odessa massacre: Remembering the 'Holocaust by bullets' {{!}} DW {{!}} 22.10.2018|besøksdato=2018-11-24|fornavn=Deutsche Welle|etternavn=(www.dw.com)|språk=en|verk=DW.COM}}</ref><ref name="Beorn" /><ref>{{Kilde www|url=https://www.ushmm.org/information/exhibitions/online-exhibitions/special-focus/desbois|tittel=Online Exhibition — United States Holocaust Memorial Museum|besøksdato=2018-11-24|forfattere=|dato=|språk=en|verk=www.ushmm.org|forlag=|sitat=''His book, The Holocaust by Bullets: A Priest’s Journey to Uncover the Truth behind the Murder of 1.5 Million Jews, was published with the Museum's support''.}}</ref> Drapsmetoden var først masseskyting som fulgte et relativt fast mønster: Jødene ble samlet og skutt gruppevis i store, klargjorte groper. Det var ofte de dødsdømte selv som måtte grave massegravene før de til dels ble skutt på kanten av graven, dels måtte de selv legge seg ned blant likene.<ref name="Schneider, G. 1979" /> SS var ikke fornøyd med skyting fordi det ikke gikk fort nok eller var lett å holde hemmelig, så de tok i stedet i bruk [[gassvogn]]er til avliving fra sent i 1941.<ref>[[#Encyclopedia|Rozett & Spector (2013)]]</ref> Skyting var den vanligste metoden på sovjetisk territorium (inkludert området Sovjetunionen erobret fra Polen i 1939) også etter at [[gasskammer|gasskamrene]] i [[Generalguvernementet]] var tatt i bruk.<ref name="Kwiet" />{{rp|side=4}} Til januar 1942, da [[Wannsee-konferansen]] ble avholdt, var rundt 1 million jøder drept.<ref>[[#Encyclopedia|Rozett & Spector (2013)]] s. 50</ref> Omkring 1,4 millioner jøder ble drept ved skyting,<ref name="Russell2017">Russell, N. (2017). An important Milgram-Holocaust linkage: formal rationality. ''Canadian Journal of Sociology'', 42(3), 261-292.</ref> hovedsakelig på sovjetisk territorium inkludert [[Baltikum]].<ref name="USHMM" />

Litauens jøder var ''holocausts'' første ofre få dager etter invasjonen, deretter jøder i Latvia, Hviterussland og Ukraina.<ref>Kwiet, K. (1998). «Rehearsing for murder: The beginning of the Final Solution in Lithuania in June 1941». ''Holocaust and Genocide Studies,'' 12(1), 3-26. ''When the Nazis launched their assault on the Soviet Union in June 1941, they targeted Jews and communists in the Lithuanian border villages for immediate liquidation. The Germans carried out the mass executions, disguised as cleansing operations (Sauberungsaktionen) and retaliatory actions (Strafaktionen), smoothly and without any interference, thus signaling the beginning of the «Final Solution».''»</ref><ref>Schoeps, K. H. (2008). «Holocaust and Resistance in Vilnius: Rescuers in ''Wehrmacht'' Uniforms». ''German Studies Review,'' 31(3):489-512.</ref> De første ukene ble bare voksne menn drept, ikke kvinner og barn. Senere på sommeren ble også kvinner henrettet, og til slutt ble alle jøder ofre for massehenrettelsene. Da Himmler ikke så noen mulighet for en «territoriell løsning» på jødespørsmålet, ble systematisk massemord på jødene i erobrede områder iverksatt.<ref name="ReferenceC">[[#Encyclopedia|Rozett & Spector (2013)]] s. 49</ref> [[Raul Hilberg]] kalte sommeren og høsten for «det første pust» av ''holocaust''. Christopher Browning kalte sommer og tidlig høst 1941 for «skjebnesvangre måneder». Matthäus skriver at grensen til folkemord entydig ble krysset da også barna ble henrettet.<ref name="Matthaus2007" />

Få dager etter at tyske styrker invaderte Litauen (som hadde vært okkupert av Sovjetunionen siden året før) begynte massakrene på landets over {{formatnum:210000}} jøder. De første systematiske massakrene ble gjennomført etter initiativ av en lokal politisjef i Øst-Preussen uten konkret ordre fra Berlin.<ref name="Kwiet" /><ref name="Donskis"/> I [[Iaşi]] (tysk: Jassy), Romania, var det også massedrap på sivile jøder de første dagene etter at Operasjon Barbarossa var i gang. Massakrene i Iaşi bar preg av lite samordnede, heller tilfeldige aksjoner, der jøder ofte ble drept på stedet når soldater kom over dem, mens massakrene i Litauen i hovedsak var mer metodiske og skjult for offentligheten, ved at jødene ble dumpet i massegraver.<ref name="MacQueen" />
[[Fil:Einsatzgruppe shooting.jpg|mini|Etter [[Den tyske invasjonen av Sovjetunionen|invasjonen av Sovjetunionen]] begynte den tyske paramilitære organisasjonen [[Schutzstaffel|SS]], forsterket med ordinært politi, ''Wehrmacht''-soldater og lokale frivillige, systematiske massakrer av jøder. Bildet viser massedrap på kvinner og barn fra Mizotjs-[[getto]]en i Zdołbunów, Polen (nå [[Zdolbuniv]] i Ukraina), 14. oktober 1942.]]
I løpet av siste halvår 1941 tok Tyskland kontroll over store landområder fra Østersjøen til Svartehavet øst til [[Leningrad]], Moskva, [[Kursk]] og [[Rostov-na-Donu|Rostov]]. Den brede stripen øst for [[Minsk]] og [[Kyiv]] var okkupert av hæren, mens det vestlige beltet ble administrert som ''[[Reichskommissariat Ostland]]'' (Baltikum og Hviterussland) og ''[[Reichskommissariat Ukraine]]''. Innen utgangen av 1941 var mellom {{formatnum:500000}} og {{formatnum:800000}} jøder drept og hele regioner erklært «jødefrie».<ref name="Matthaus" /> [[Walter Stahlecker]], sjef for ''[[Einsatzgruppe]]'' A, rapporterte 31. januar 1942 at hans enhet hadde drept {{formatnum:229052}} jøder i Baltikum.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Piekalkiewicz, Janusz | utgivelsesår = 1987 | tittel = Den annen verdenskrig | isbn = 8240105432 | utgivelsessted = Oslo | forlag = P. Asschenfeldts bokklubb | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2016060348082 | side = }}</ref> Høsten 1941 døde sovjetiske soldater i tysk krigsfangenskap i et antall av rundt 6.000 daglig, og innen våren 1942 var 2 millioner av 3,5 millioner krigsfanger døde. Innen den tyske tilbaketrekkingen i 1943-44 var store områder ødelagt og avfolket.<ref name="Matthaus" />

{{sitat|I søket etter svar på spørsmålene om hvordan, når og hvorfor nazistenes forfølgelse av jødene utviklet seg til ''[[Endlösung]]'' («den endelige løsning»), kan betydningen av krigen mot Sovjetunionen vanskelig overvurderes. Helt siden Operasjon Barbarossa ble gjenstand for forskning, understrekes det at jødedrapene i Sovjetunionen markerer et vannskille i historien, et kvantesprang mot ''holocaust''.<ref group="note">In looking for answers to the questions how, when, and why the Nazi persecution of the Jews evolved into the Final Solution, the importance of the war against the Soviet Union can hardly be overestimated. Ever since Operation Barbarossa became an object of research, it has been stressed that the murder of the Jews in the Soviet Union marks a watershed in history, a quantum leap toward the Holocaust.</ref>|Jürgen Matthaus (2004)<ref name="Matthaus" />}}

[[Timothy Snyder]] mener at Operasjon Barbarossa var en hovedgrunn til beslutningen om å tilintetgjøre jødene.<ref name="Snyder2012" /><ref name="Bruland 2008"/> Snyder tror at Tysklands [[Slaget om Moskva|tilbakeslag ved Moskva]] og [[Angrepet på Pearl Harbor|USAs inntreden i krigen]] side medvirket til opptrapping av massedrapene fra desember 1941. Hitler ga jødene skylden for tilbakegangen.<ref name="Snyder2015" /> Christian Gerlach tror at denne nye og farlige situasjonen for det tyske regimet skapte en forestilling hos Hitler om jødene som sabotører, spioner eller partisaner - Heydrich og Rosenberg betraktet situasjonen på lignende måte. Basert på en detaljert studie av bakgrunnen for [[Wannsee-konferansen]] mener Gerlach at den prinsipielle beslutningen om å drepe alle jøder ble tatt mellom 7. og 14. desember 1941.<ref>Gerlach, C. (1998). The Wannsee Conference, the Fate of German Jews, and Hitler's Decision in Principle to Exterminate All European Jews. ''The Journal of Modern History'', 70(4), 759-812.</ref>

Ifølge [[Christopher Browning]] var [[eufori]]en ved den raske fremrykkingen sommeren 1941 den avgjørende drivkraften bak ''holocaust'': Følelsen av uovervinnelighet fikk nazistene til å utvide folkemordet fra Sovjetunionen (der det pågikk for fullt) til alle okkuperte områder. Tysklands militære suksess overbeviste lederne om at områdene var erobret for godt, at tyskerne var kommet for å bli. Ved planleggingen av Barbarossa lekte ledende nazister med ideen om å deportere polske jøder, og kanskje tyske og østerrikske jøder, til steppene ved Ural og lenger øst.<ref>{{Kilde avis|tittel=Observer review: The Origins of the Final Solution by Christopher Browning|url=https://www.theguardian.com/books/2004/may/23/historybooks.features1|avis=The Observer|dato=2004-05-22|besøksdato=2019-11-17|issn=0029-7712|språk=en-GB|fornavn=Neal|etternavn=Ascherson|sitat=''Browning shows that this is wrong. The decisive impulse was not defeat but the euphoria of victory in Russia, in the summer of 1941. It was the sense that they were invincible which persuaded the Nazis that the genocide of Soviet Jews, which they were already carrying out, could be extended to the Jews of every nation they controlled''.}}</ref> Browning mener beslutningen om  å drepe jødene i Sovjetunionen ble tatt i juli 1941, mens beslutningen om å drepe jødene i resten av Europa ble tatt i oktober.<ref name="Browning1994" />

===Bakgrunn===
Jødene i tsarens Russland ble diskriminert på alle områder. De hadde lenge vært tvunget til [[Det jødiske bosetningsområdet i Tsar-Russland|bo i et bestemt område vest i imperiet]]. De fikk heller ikke bo i byene, var utelukket fra visse yrker og fra deler av utdanningssystemet. Jødene ble presset sammen i landsbyer, ''shtetl'',<ref>[https://yivoencyclopedia.org/article.aspx/shtetl#:~:text=The%20Yiddish%20term%20for%20town,large%20Yiddish%2Dspeaking%20Jewish%20population. ''Shtetl'']</ref> med småhandel og håndverk som eneste yrkesmuligheter.<ref name="ReferenceD" /> Ved første verdenskrigs utbrudd bodde 5,2 millioner jøder i det russiske imperiet.<ref name="Arad" /> Begrensingen i geografisk bosetting ble delvis opphevet under første verdenskrig på grunn av krigshandlingene der, og etter revolusjonen i 1917 ble diskrimineringen fra tsartiden opphevet. Jødenes frigjøring førte til økende integrasjon eller [[assimilering]] etter hvert som stadig færre, særlig i storbyene, regnet [[jiddisch]] som sitt [[morsmål]]. Jøder fikk adgang til høyere utdanning, og i Ukraina og Hviterussland i 1939 utgjorde jøder halvparten eller flere av leger, tannleger og [[farmasøyt]]er. Fra å være en marginalisert del av befolkningen under tsaren, deltok Sovjetunionens jøder i samfunnslivet på lik linje med andre. De sovjetiske myndighetene iverksatte i [[mellomkrigstiden]] tiltak mot [[antisemittisme]], og kampanjer mot religion ved å stenge [[gudshus]], inkludert [[synagoge]]r, noe som fratok [[rabbiner]]ne rettigheter og levebrød.<ref name="ReferenceD"/><ref name="Dumitru">Dumitru, D., & Johnson, C. (2011). «Constructing interethnic conflict and cooperation: Why some people harmed Jews and others helped them during the Holocaust in Romania». ''World Politics'', 63(1), 1-42.</ref>

[[Folketelling]]en fra januar 1939 oppgav 3,28 millioner jøder i hele Sovjetunionen, hovedsakelig i Ukraina og Hviterussland. I Moskva bodde over {{formatnum:300000}} og i [[Kyiv]], [[Leningrad]] og [[Odessa]] over {{formatnum:200000}} hver.<ref name="ReferenceD"/><ref name="Dumitru" /> Arad oppgir 4,1-4,2 millioner jøder til sammen i Baltikum, den annekterte delen av Polen, det vestlige Russland, vestlige Ukraina, [[Bessarabia]] og [[Bukovina]].<ref name="Arad">Arad, Y. (2009). ''The Holocaust in the Soviet Union''. University of Nebraska Press.</ref> Etter invasjonen evakuerte sovjetiske myndigheter store områder på sovjetisk side av fronten, der fabrikker, utstyr og omkring 5 millioner innbyggere (hvorav 1 million jøder) ble flyttet til det indre av Russland. I Hviterussland og Ukraina fantes det åpninger i fronten som flyktninger kunne ta seg igjennom og videre østover.<ref>[[#Encyclopedia|Rozett & Spector (2013)]] s. 62</ref>

== Se også ==
* [[Sovjetiske krigsfanger 1941-42]]
* [[Østfrontmedaljen]]
* [[Frontkjemper]]

== Fotnoter ==
<references group='note'/>

==Referanser==
<references>
<ref name="Beorn">Beorn, W. W. (2017). [https://doi.org/10.1093/gerhis/ghx030 The Making of an SS Killer: The Life of Colonel Alfred Filbert, 1905–1990]. ''German History,'' Volume 35, Issue 4, Pages 666–668.</ref>

<ref name="Browning1994">{{Kilde artikkel|tittel=The Nazi Decision to Commit Mass Murder: Three Interpretations: The Euphoria of Victory and the Final Solution: Summer-Fall 1941|publikasjon=German Studies Review|doi=10.2307/1431894|url=http://www.jstor.org/stable/1431894|dato=1994|fornavn=Christopher R.|etternavn=Browning|serie=3|bind=17|sider=473–481|issn=0149-7952|besøksdato=2019-11-18}} </ref>

<ref name="Bruland 2008">[[#refBruland2008|Bruland (2008)]]</ref> 

<ref name="Dau">{{ Kilde bok | forfatter = Dau, Mary | utgivelsesår = 1990 | tittel = Øst-Europas Hvem hva hvor | isbn = 8251613574 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Schibsted | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009091504055 | side = }}</ref>
<ref name="Donskis">Donskis, Leonidas. ''The vanished world of Lithuanian Jews''. Vol. 1. Rodopi, 2004.</ref>

<ref name="Elster1939">{{ Kilde bok | forfatter = Elster, Torolf | utgivelsesår = 1939 | tittel = Øst-Europa og den tyske imperialismen | utgivelsessted = Oslo | forlag = Tiden | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2017021548079 | side = }} </ref> 

<ref name="Koch">Koch, H. W. (1983). Hitler's ‘Programme’and the Genesis of Operation ‘Barbarossa’. ''The Historical Journal'', 26(4), 891-920.</ref>
<ref name="Kwiet">Kwiet, K. (1998). Rehearsing for murder: The beginning of the Final Solution in Lithuania in June 1941. ''Holocaust and Genocide Studies,'' 12(1), 3-26.</ref>

<ref name="MacQueen">MacQueen, M. (1998). The context of mass destruction: Agents and prerequisites of the Holocaust in Lithuania. ''Holocaust and Genocide Studies'', 12(1), 27-48.</ref>

<ref name="Matthaus2007">Matthäus, J. (2007). Controlled escalation: Himmler's men in the summer of 1941 and the Holocaust in the occupied Soviet Territories. ''Holocaust and Genocide Studies'', 21(2), 218-242.</ref>
<ref name="Matthaus">Matthäus, J. (2004). Operation Barbarossa and the onset of the Holocaust, June-December 1941. I Christopher R. Browning: ''The Origins of the Final Solution: The Evolution of Nazi Jewish Policy'', University of Nebraska Press, Lincolcn 244-308.</ref>
<ref name="ReferenceI">[[#Encyclopedia|Rozett & Spector (2013)]] s. 51</ref>
<ref name="ReferenceD">[[#Encyclopedia|Rozett & Spector (2013)]] s. 6-7</ref>
<ref name="Snyder2015">{{Kilde avis|tittel=Hitler’s world may not be so far away {{!}} Timothy Snyder|url=https://www.theguardian.com/world/2015/sep/16/hitlers-world-may-not-be-so-far-away|avis=The Guardian|dato=2015-09-16|besøksdato=2019-05-19|issn=0261-3077|språk=en-GB|fornavn=Timothy|etternavn=Snyder|side=|sitat=It was this double assault upon state institutions in the Baltic states and eastern Poland, at first by the Soviet Union and then by Nazi Germany, that created the special field of experimentation where ideas of a Final Solution became the practice of mass murder. The Germans found political allies among antisemites and people who wished to restore statehood or undo the humiliation of national defeat. They found pragmatic allies, and these were likely more numerous, among people who wished to shift the burden of their own prior collaboration with the Soviets upon the Jewish minority. The Germans also found that they themselves, far more than their leaders expected, were capable of shooting Jews in cold blood. Not only the Einsatzgruppen but German police and soldiers killed Jews in huge mass shootings over pits.}}</ref>
<ref name="Schneider, G. 1979">Schneider, G. (1979). ''Journey into terror: story of the Riga Ghetto''. Ardent Media.</ref>
<ref name="Solonari">Solonari, V. (2002). From silence to justification?: Moldovan historians on the holocaust of bessarabian and transnistrian jews. ''Nationalities Papers'', 30(3), 435-457. «Mass murder of local Jews accompanied the “liberation” of Bessarabia and Northern Bukovina in 1941 by Romanian and German troops. Most remaining Jews were incarcerated in ghettos and concentration camps and deported to Transnistria by the Romanian authorities, where about half of them died. In addition, the Romanians liquidated at least 130,000 Jews from Transnistria between 1941 and 1944, which brought the total number killed outright or dead through inhumane treatment to some 250,000. This makes Transnistria one of the worst sites of the Holocaust in Europe, and Romania’s contribution to this tragedy quite outstanding.»</ref>
<ref name="Snyder2012">Snyder, T. (2012). The causes of the Holocaust. ''Contemporary European History,'' 21(2), 149-168. «Physical extermination was already German policy well before Auschwitz became the extermination facility with which we are familiar. Whether or not there was a camp at Auschwitz the Holocaust would have happened; indeed most of it happened before the major gas chambers at Birkenau were even on line; the same cannot be said about the German invasions of Poland and the Soviet Union – without these, the Holocaust is inconceivable.»</ref> 

<ref name="Shirer">{{Kilde bok | forfatter = Shirer, William L. | utgivelsesår = 1961 | tittel = Det tredje rikes vekst og fall | utgivelsessted = Oslo | forlag = Cappelen | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008051904035 | side =  }}</ref>

<ref name="Voren">Voren, Robert van (2011). ''Undigested past: the Holocaust in Lithuania'' (Vol. 31). Rodopi.</ref>

<ref name="USHMM">{{Kilde avis|tittel=Documenting Numbers of Victims of the Holocaust and Nazi Persecution|avis=United States Holocaust Memorial Museum|url=https://encyclopedia.ushmm.org/content/en/article/documenting-numbers-of-victims-of-the-holocaust-and-nazi-persecution|besøksdato=2018-10-06|etternavn=|fornavn=|dato=|side=|språk=en|sitat=}}</ref>
</references>

== Kilder ==
;Norsk
*{{Kilde bok
  | ref= refBruland2008
  | forfatter= [[Bjarte Bruland|Bruland, Bjarte]]
  | utgivelsesår= 2008
  | tittel= Det norske Holocaust
  | forlag=HL-senteret
  | isbn=9788299750394
  | url = 
 }}
* [[Rolf Hobson|Hobson, Rolf]], ''Europeisk politisk historie 1750–1950'', Cappelen Damm Akademisk, 2015, ISBN 978-82-02-24316-6
* [[Ian Kershaw|Kershaw, Ian]]: ''Skjebnevalg : ti beslutninger som endret verden, 1940-1941'', Historie & kultur 2009, ISBN 978-82-92870-17-4
*{{ Kilde bok | etternavn = Salisbury|fornavn= Harrison E. | utgivelsesår = 1979 | tittel = Den ukjente krigen | isbn = 8202043174 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Cappelen | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007071600051 | ref=harv }}

;Engelsk
* Glantz, David M. og House, Jonathan M., ''When Titans Clashed'', University Press of Kansas, 2015, ISBN 978-0-7006-2121-7
*{{Kilde bok|tittel=Encyclopedia of the Holocaust|etternavn=Rozett|fornavn=Robert|etternavn2=Spector|fornavn2=Shmuel|utgiver=Routledge|år=2013|isbn=1-57958-307-5|utgivelsessted=New York|ref=Encyclopedia|kommentar=Medforfattere [[David Cesarani]] og David Silberklang}}

==Eksterne lenker==
* [http://www.army.mil/cmh-pg/books/wwii/balkan/20_260_5.htm Relationship between the campaigns in the Balkans and the invasion of Russia] and [http://www.army.mil/cmh-pg/books/wwii/balkan/append.htm associated timeline] on a [[United States Army|US Army]] website (engelsk)
* [https://www.youtube.com/watch?v=KxsdfcgfSS8&t=367s «2014 WWII Lecture series: Operation Barbarossa-Russia be dammed!»], video på [[YouTube]] (lengde: 1:48:48)
* [https://www.youtube.com/watch?v=gr_-HjefPi0&t=373s «Operation Barbarossa: Hitler's failed invasion of Russia»], av [[Imperial War Museums]], fra YouTube, lengde 0:9:40
* [https://www.youtube.com/watch?v=rpn_3Ng-6WI&t=1s «Why Hitler invaded the Soviet Union»], av Imperial War Museums, fra YouTube, lengde 0:13:38

{{Andre verdenskrig}}
{{Autoritetsdata}}

{{Portal|andre verdenskrig}}

[[Kategori:Tyske operasjoner under andre verdenskrig|Barbarossa]]
[[Kategori:Konflikter i 1941]]