Redigerer Nyplatonisme

[[Fil:Socrates and Plato.jpg|thumb|[[Platon]] og [[Sokrates]] i en illustrasjon fra middelalderen]]
'''Nyplatonisme''' var en [[filosofi]]sk retning som oppsto i [[senantikken]] på [[200-tallet]]; den forener elementer fra [[pythagoreisme|nypythagoreisme]], [[Platon]]s filosofi og orientalsk forløsningslære.<ref name="snl">{{snl}}</ref> Selve ''begrepet'' nyplatonisme ble først innført i nyere tid for å identifisere og skille ut den platonske tradisjonen som ble initiert av [[Plotin]] og i sin hedenske form vedvarte fram til [[500-tallet]].<ref name="ita">''[[Nyplatonismen (bok)|Nyplatonismen, det guddomlege arbeid]]''. Utval og innleiande essay ved [[Ingemund T. Askeland]].  Bokklubben, 2010. LVI, 449 sider. ([[Verdens hellige skrifter]]; 61). ISBN 978-82-525-7139-4</ref>

Nyplatonikerne oppfattet [[kosmos]] som et hierarkisk ordnet system av værenskategorier med grader av fullkommenhet, helt ned til materien, det ondes prinsipp. Gud kan bare erkjennes i ekstasen, som er den høyeste erkjennelsesform; dernest kommer intuisjonen, og i tredje rekke den vanlige logiske tenkning. Den laveste kunnskapsform er den sansene gir oss.<ref name="snl"/> Ytterpunktene kan betegnes som ren ånd (''Det ene'') og ren materie.<ref>{{Kilde bok
| ref=
| forfatter= [[Per Strømholm]]
| redaktør=
| utgivelsesår=1984
| artikkel=
| tittel=Den vitenskapelige revolusjonen 1500-1700
| bind=
| utgave=
| utgivelsessted=
| forlag=Solum Forlag 
| side= 29-30
| isbn=82-560-0341-3 
| id=
| språk=
| url=
}}</ref>  Gjennom Det enes utstråling av væren ble det generert lavere kategorier, identifisert med himmelsfærenes orden utenfra og innover, av stadig økende kompleksitet og avtakende åndelighet. Mennesket stod midt mellom ytterpunktene, som både et sanselig og et åndelig vesen. 

Nyplatonikerne var på den ene side arvtagere etter sentrale greske filosofer som Platon, Aristoteles og Pythagoras, men «deira asprasjonar gjekk også ut over det reint filosofiske. Dei dyrka også fram det mangfaldige religiøse landskapet som var i ferd med å bli lagt aude under kristendommen». Filosofene «byrja å anamme religiøse rite frå dei ulike mysterietradisjonane som akkompagnement til deira filosofiske virke». Syntesen av dette førte til læren om en spesiell frelsesvei kalt [[teurgi]], «''det guddommelige arbeid''». De inkluderte også tanker og fortellinger fra [[orfisme]]n og anså [[De kaldeiske orakler]] som en hellig tekst.<ref name="ita"/> Nyplatonismen disponerte med dette for tro på [[astrologi]], [[magi]] og [[okkultisme]]. 

[[Ammonios Sakkas]] regnes som grunnleggeren av nyplatonismen. Den fremste representanten er [[Plotin]] (204–270), og hans verk ''[[Enneadene]]'' er bevart. Etter Plotin fulgte [[Porfyrios]] (232–305), [[Jamblikos]] (245–325), [[Proklos]] (412–485) og [[Damaskios]] (ca. 465–540).

Retningen har spilt en stor rolle i filosofiens og teologiens historie, blant annet for kirkefedre som [[Origenes]], [[Augustin]] og [[Bonaventura]]; også [[Thomas Aquinas]] er delvis preget av nyplatonismen.<ref name="snl"/> 
På [[1500-tallet]] utfoldet [[renessansen]]s tenkning seg i kraftfeltet mellom nyplatonismen, [[aristotelisme]]n og [[kristendom]]men; blant renessansens nyplatonikere kan nevnes [[Nikolaus av Cusa]] og [[Marsilio Ficino]].

==Referanser==
<references/>

{{Gresk mytologi}}
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Nyplatonisme| ]]