Redigerer Numeriano Adriano

{{infoboks politiker}} 
'''Numeriano Adriano''' (født [[5. juli]] [[1846]] i [[Manila]], [[Filippinene]], henrettet [[11. januar]] [[1897]] i [[Manila]], [[Filippinene]]) var en av 13 filippinere som ble henrettet av [[Spania|spanjolene]] på Bagumbayan-feltet i Manila under [[den filippinske revolusjon]].<ref name=":0">{{Kilde www|url=https://www.philippinemasonry.org/the-13-martyrs-of-bagumbayan.html|tittel=The 13 Martyrs of Bagumbayan|besøksdato=2024-11-15|språk=en|verk=Philippine Center for Masonic Studies|sitat=Numeriano Adriano was one of the founders of Logia Balagtas No 149 in Sampalok, Manila. He was one of the proponents  of a central organization of Masons to replace Logia Nilad as mother lodge.   {{!}}  He studied law at the University of Santo Tomas and worked at the court of first instance in Manila.  Apolinario Mabini, his neighbor in Nagtahan worked as a copyist under him while studying law  at the University of Santo Tomas, in 1890. {{!}}  Adriano was an active propagandist; a member of  La Propaganda (Junta dela Propaganda) which acted as local liaison of the propaganda movement in Spain.  He later joined La Liga Filipina when it was first organized by Jose Rizal.}}</ref>

== Bakgrunn, yrkesliv og familieliv ==
Numeriano var den eldste av syv barn av Pioquinto Adriano og Agapita Resurreccion fra Beata, Pandacan, Manila. 

Han hadde juristutdannelse fra [[Santo Tomás-universitetet|Santo Tomas-universitetet]], som er det eldste universitetet på Filippinene.<ref name=":0" /> Han ble ansatt som rettsfullmektig ved en førsteinstansdomstol i Manila og arbeidet i rettsvesenet i 20 år. Han ble deretter utnevnt av den spanske krone til ''[[notarius publicus]]''. 

Numeriano Adriano var gift to ganger. Etter at hans første kone, Lucia Garcia fra Mandaluyong, døde, giftet han seg med Isabel Val den [[19. mai]] [[1888]]. Hun var halvt spansk, halvt filippinsk.
== Kontakt med nasjonalistene ==
Under arbeidet i domstolen var han blitt kjent med de filippinske nasjonalistene [[Marcelo H. del Pilar|Marcelo H. Del Pilar]], [[Timoteo Paez]] og [[Deodato Arellano]], som den gang var med i «propagandabevegelsen» som arbeidet for gjennomgripende reformer av det spanske kolonistryret. Assistenten hans på kontoret var [[Apolinario Mabini]], en annen nasjonalist som i dag regnes som en filippinsk frihetshelt.<ref name=":0" />

== Frimurer ==
I februar [[1892]] ble Adriano [[Frimureri|frimurer]]. Frimureri har i noen land vært en radikal bevegelse i sterk opposisjon til landets myndigheter, og i disse tilfellene har valget om å gå inn i frimurerbevegelsen vært et valg om å bli opposisjonell. Spanias kong [[Ferdinand VII av Spania|Ferdinand VII]] avskydde frimurerbevegelsen, fordi den representerte en progressiv linje som stod i direkte motsetning til styresettet som det spanske monarkiet utøvet både i Spania og i koloniene.<ref name=":1">{{Kilde www|url=https://www.philippinemasonry.org/history-of-masonry-in-the-philippines.html|tittel=History of Masonry in the Philippines|besøksdato=2024-11-15|språk=en|verk=Philippine Center for Masonic Studies|sitat=During the early nineteenth century, Spain was ruled by King Ferdinand VII, whose hatred of Masonry was in view of the liberalism that the Fraternity espoused.  In Mexico and in Latin America, revolts were being led by Masons like Miguel Hidalgo (Mexico, 1810) and Simon Bolivar (liberator of South America).  {{!}}  The first official prohibition of Masonry that reached the Philippines was embodied in the Royal Letter Patent of January 19, 1812, issued in Cadiz by the Council of the Regency of Spain and the Indies, in behalf of the absent Ferdinand VII who was then a prisoner of the French.   {{!}}  In August 1824, in another Royal Letter Patent, Masonry was again peremptorily prohibited for the reason that – so said Ferdinand VII- “it was one of the main causes of revolution in Spain and in (Latin) America” (Kalaw 1920).}}</ref> Det ble derfor allerede på begynnelsen av 1800-tallet forbudt å engasjere seg i frimurerbevegelsen.<ref name=":1" /> 

Etter at Adriano hadde nådd opp til den 33. grad ble han stormester for losjen ''Balagtas'' i Sampaloc, Manila; Adriano var en av grunnleggerne av denne losjen<ref name=":0" />. Sammen med Ambrosio Flores startet Adriano ''Gran Concejo Regional'', den første landsomfattende organisasjon for filippinske frimurere. 

== Medlem i ''La Liga Filipina'' ==
Den [[3. juli]] [[1892]] ble han en av de ledende medlemmene av den ikkevoldelige reformforeningen ''[[La Liga Filipina]]''. Da stifteren [[Jose Rizal]] ble deportert til Dapitan på [[Mindanao]] noen uker etter, falt ''La Liga'' sammen. Men Adriano og andre fortsatte å se opp til Rizal og lot seg inspirere av hans visjoner. 

Da den trådte sammen igjen for å reorganisere seg, ble den i stedet splittet i to grupper. Radikalerne sluttet seg til [[Andres Bonifacio]] og hans hemmelige, revolusjonære selskap [[Katipunan]]; de konservative til ''[[Cuerpo de Compromisarios]]'' som ble ledet av [[Domingo T. Franco]]. Denne ''Cuerpo'' er av historikere blitt beskrevet som «langsom og vankelmodig» – «den fortsatte å eksistere bare i sine grunnleggeres tanke». Det var Adriano og 50 andre som i [[1894]] hadde organisert ''Cuerpo de Compromisarios''. De sendte penger for å støtte den filippinske avisen ''La Solidaridad'' i Spania, og ved en anledning finansierte de en bankett til ære for en besøkende spansk politiker som skulle fremlegge en filippinsk petisjon til parlamentet i Madrid (''[[Spanias parlament|Cortes]]'') om at Filippinene måtte få representasjon der. Mer undergravende var de ikke.

I [[1895]] oppsto det en splittelse også innen ''Cuerpo'' – det var dem som mente at det gikk for smått og at støtten til ''La Solidaridad'' neppe ville føre til noe håndfast. Adriano tilhørte den gruppen som mente man skulle fortsette som før. I den andre gruppen var Andres Bonifacio, som allerede hadde grunnlagt Katipunan. Bonifacio fikk nå med seg flere over til sin radikalere linje. 

Det ble nå gjort et fremstøt for å hjelpe Rizal å flykte fra Mindanao og til utlandet. Men Rizal nektet, siden han ville ikke forlate Filippinene. Det ble sendt agenter utenlands som skulle få tak i våpen og ammunisjon for alle tilfellers skyld. Blant disse utsendingene var Jose A. Ramos, Doroteo Cortes og Modesto Espanol. Men de mislyktes, de hadde rett og slett ikke de økonomiske midler de trengte. 

== Arrestasjon og henrettelse ==
Da ''Katipunan'' ble oppdaget i august [[1896]], oppfordret Bonifacio til opprør. Mange fulgte oppfordringen, men ikke Adriano og en rekke andre frimurere – de hadde ingen tro på væpnet revolusjon. De gikk heller ikke i dekning. Den [[16. september]] ble Numeriano Adriano arrestert. Spanjolene anså ham som medsammensvoren i planene om å styrte det spanske kolonistyret. Han ble stilt for en militærdomstol og dømt til døden.<ref name=":0" /> 

De 13 filippinerne som ble henrettet omtales som ''[[Trece Martires de Bagumbayan]]'' ("de tretten Bagumbayan-martyrene"). Gruppen bestod foruten Adriano av [[Geronimo Medina]], [[José Dizon]], [[Domingo T. Franco]], Eustacio Mañalak, [[Benedicto Nijaga]], [[Ramon Padilla]], Braulio Rivera, [[Francisco L. Roxas]], [[Faustino Villaruel]], [[Moises E. Salvador]],  [[Luis Enciso Villareal]] og [[Antonio Salazar]].<ref name=":0" />

== Referanser ==
<references />
{{Autoritetsdata}}

{{STANDARDSORTERING:Adriano, Numeriano}}
[[Kategori:Filippinere]]

[[Kategori:Personer henrettet ved skyting]]
[[Kategori:Personer fra Manila]]
[[Kategori:Fødsler i 1846]]
[[Kategori:Dødsfall i 1897]]
[[Kategori:Henrettede personer (før 1900-tallet)]]