Redigerer Numa Pompilius

[[Fil:Numa Pompilius.jpg|miniatyr|Numa Pompilius, slik han er forestilt på en [[romersk mynt]] preget av [[Gnaeus Calpurnius Piso]] i løpet av keiser [[Augustus]]' regime. Piso hevdet at han selv stammet fra kongen.]]
'''Numa Pompilius''' (født ca. 700 f.Kr.) var i henhold til [[Romersk mytologi|sagnene]] byen [[Roma]]s andre konge etter [[Romulus]], [[Roma]]s legendariske grunnlegger.<ref name="snl">Andersen, Øivind. (2015, 18. juni). Numa Pompilius. I Store norske leksikon. Hentet 23. mai 2016 fra https://snl.no/Numa_Pompilius.</ref>

Etter å ha blitt valgt til konge av folket ble den fromme [[sabiner]]en Numa Pompilius kjent for etableringen av religiøse riter og institusjoner, som de med [[vestalinner]] og [[augurer]], og for å ha knyttet den unge byen Roma sammen i et religiøst fellesskap. Ved sin bortgang tradisjonelt plassert år 673 f.Kr. ble han fulgt av [[Tullus Hostilius]].

Historisiteten til de fire første [[Romas konge|kongene av Roma]] er omdiskutert, og mange historikere anser de som utelukkende mytiske skikkelser;<ref>Iddeng, Jon Wikene. (2013, 9. november). Tullus Hostilius. I Store norske leksikon. Hentet 23. mai 2016 fra https://snl.no/Tullus_Hostilius.</ref> følgelig er det usikkert om han noensinne har eksistert.<ref name="snl"/>

==Navn==
Navnet ''Numa'' er knyttet til [[latin]]ske ''Numen'', som betyr «guddommelig kraft». Det kan være at koblingen mellom navnet og hans religiøse politikk først ble gjort mye senere.<ref name="i48"/>

==Historie==
{{Utdypende|Den romerske kongetida}}

===Bakgrunn===
Ifølge romersk tradisjon hadde Romulus grunnlagt byen, og vært dens første konge. Ved hans bortgang var det ikke avklart hvem som skulle bli hans etterfølger og arvtaker, noe som førte til et maktvakuum.<ref>Iddeng, s. 47</ref> Senatorene løste først problemet ved å innføre et ''[[interregnum]]'', hvor de lot makten gå på rundgang seg imellom, helt til en konge kunne velges. Enigheten falt på at folket skulle utpeke en konge, som skulle godtas av senatet. Overraskende nok falt valget på [[sabinere]]n Numa Pompilius, fra sabinerbyen [[Cures]].<ref name="i48">Iddeng, s. 48</ref> Ifølge Plutark var Numa den yngste av Pompons fire sønner, og skal ha vært født på den dagen Roma tradisjonelt var antatt å ha blitt grunnlagt, 21. april 753 f.Kr. Han skal ha levd et sterkt disiplinert liv, og bannlyst all luksus fra sitt hjem. [[Titus Tatius]], sabinerkonge samt Romulus' kollega, skal ha giftet bort sin eneste datter Tatia til Numa. Etter tretten års ekteskap døde Tatia, noe som førte til at Numa trakk seg tilbake til landsbygda.<ref>Plutark: ''Numa Pompilius'' – [http://classics.mit.edu/Plutarch/numa_pom.html engelsk oversettelse hos The Internet Classics Archive]. Besøkt 23. mai 2016</ref> Ifølge tradisjonen skal han ha hatt [[nymfe]]n [[Egeria]] som rådgiver.<ref name="snl"/>

Pompilius, som verken var fra senatorstanden eller byen, var godt kjent for sin kunnskap, lærdom og gudfryktighet. En utbredt historie (blant annet formidlet av [[Cicero]] for å knytte den gresk-romerske tradisjon sammen<ref name="snl"/>) var at han hadde hatt selveste [[Pytagoras]], den greske filosof og matematiker, som læremester; dette er derimot ikke mulig da Pytagoras levde omtrent 150 år senere.<ref name="i48"/>

===Regjering===
[[Plutark]] skrev at «''det ikke var av feighet at Numa satte en stopper for [[krigføring]], men for å forhindre urettferdighet''».<ref>[https://www.perseus.tufts.edu/hopper/text?doc=Perseus%3Atext%3A2008.01.0027%3Achapter%3D2%3Asection%3D2 «Numa Pompilius», ''Perseus'' (1890)]</ref>

Numa Pompilius skal ha samlet romerne i et religiøst fellesskap, og etablert nye skikker, riter, nye presteskap, og kulter; han tilskrives også etableringen av en ny helligdagskalender. Følgelig tilskrives han æren for utbyggingen av Romas religiøse institusjoner,<ref>[https://www.romaoptima.com/roman-empire/numa-pompilius-the-king-who-seduced-a-goddess-and-introduced-virgin-priestesses/ Kong Numa og romernes religiøse liv]</ref> slik som [[vestalinne]]ne og [[augur]]ene.<ref>Andersen, Øivind; Iddeng, Jon Wikene: «Numa Pompilius» i ''Store norske leksikon'' på snl.no. Hentet 27. april 2023 fra [https://snl.no/Numa_Pompilius]</ref> 

Ifølge romersk tradisjon mottok kong Numa et skjold, kalt ''Ancile'', som hadde tilhørt guden [[Mars (gud)|Mars]], men falt fra himmelen ned på kong Numa under en [[epidemi]] som herjet Roma. Pesten stanset, og en stemme ovenfra kunngjorde at Roma skulle bli verdens herskerinne om skjoldet ble tatt vare på. Bare én ''Ancile'' falt fra himmelen, men nymfen Egeria rådet kong Numa til å få laget 11 kopier, helt lik originalen, så om noen ble fristet til stjele ''Ancile'', slik [[Odyssevs]] hadde gjort med [[Palladium]], kunne ikke vedkommende se forskjell på den ekte og kopiene.<ref>{{Kilde www |url=https://www.romanumismatics.com/historicarticles?view=article&article_id=509 |tittel=''Ancile |besøksdato=2023-04-27 |arkiv-dato=2023-03-17 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20230317180225/https://www.romanumismatics.com/historicarticles?view=article&article_id=509 |url-status=yes }}</ref> Kongen etablerte videre et eget presteskap, ''salii'' (oppkalt etter hoppingen sin, ''saltus'', som i «[[saltomortale]]» og «[[saltimbocca]]»), for å passe på de tolv hellige skjold.<ref name="i48"/> [[Ovid]] forteller i ''Fasti'' at hvert år i mars gikk ''salii'' i prosesjon byen rundt, mens de danset og sang. For Ovid var det hele gammelmodig, og sangens ord vanskelige for ham å forstå.

Numa Pompilius gis også æren for å ha konstruert [[Janustemplet]], til guden [[Janus]] med sine to ansikter, som var gud for dører, og i overført betydning alt som kunne lukkes og åpnes. Livius beretter om dette (1.19), og forteller at Pompilius «''mente at det barske folket burde mildnes ved å venne dem av med våpenbruk. Så han bygde Janustemplet ved enden av [[Argiletum]] som et monument for krig og fred''».<ref name="i48"/> Dette templet stod antagelig der kirken [[San Nicola in Carcere]] nå står,<ref>[https://www.stnicholascenter.org/gazetteer/268 San Nicola in Carcere]</ref> og ifølge tradisjonen skal templets porter ha blitt lukket når Roma var i fred, men stod åpne i krigstid.<ref name="i48"/>

Ifølge Plutark er det også Numa Pompilius som skal ha sørget for at kalenderen ble innledet med januar, etter guden Janus; krigeren Romulus skal ha foretrukket [[Mars (gud)|Mars]] – derav måneden [[Mars (måned)|mars]] – mens den fromme Numa skal senere ha gitt forrang til Janus som var assosiert med jordbruk og statsbygging. Dette er en forklaring på at det virker som om romerne en gang begynte året med måneden mars.<ref>Iddeng, s. 248</ref> Angivelig innførte kong Numa månedene [[januar]] og februar etter at vinteren tidligere hadde vært en periode uten måneder.<ref>[http://videnskab.dk/sporg-videnskaben/hvorfor-har-februar-kun-28-dage  «Hvorfor har februar kun 28 dage?»], ''videnskab.dk</ref> Den første [[romerske kalender]]en ble tilskrevet [[Romulus]], og var på 304 dager fordelt på ti måneder, som raskt ble helt feil.

Numas kalenderår hadde derimot 13 måneder, de fleste med ulikt antall dager som den gang ble regnet som lykkebringende:<ref>''Numa also gave each month an odd number of days, which was considered to be lucky,'' sitert fra: [http://www.livescience.com/45650-calendar-history.html]</ref> Martius (31 dager) - Aprilis (29 dager) - Maius (31 dager) - Iunius (29 dager) - Quintilis (31 dager) - Sextilis (29 dager) - Septembris (29 dager) - Octobris (31 dager) - Novembris (29 dager) - Decembris (29 dager) - Ianuarius (29 dager) - Februarius (28, 23 eller 24 dager) - Intercalaris (27 dager), også kalt Mercedonius.<ref>{{Kilde www |url=http://blog.dictionary.com/mercedonius/ |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2023-04-27 |arkiv-dato=2015-02-17 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20150217131325/http://blog.dictionary.com/mercedonius/ |url-status=yes }}</ref> Denne måneden ble fjernet da Cæsar reformerte kalenderen i 46 f.Kr og nøyde seg med 12 måneder.    

I andre romerske institusjoner etablert av Numa mente Plutark at han kunne se en [[Lakonia|lakonisk]] påvirkning, tilskrevet Numas sabinske kultur ettersom «Numa nedstammet fra sabinerne som erklærte selv at de var en koloni av lakedaimonerne».{{tr}}

Numa har også fått æren for å ha delt Romas territorium inn i ''pagi'' og etablert den tradisjonelle [[fagforening|yrkeslaugene]] i Roma:{{tr}}
:«Så, atskille hele folket i flere kunster og handel, han dannet selskaper av musikere, gullsmeder, tømrere, fargearbeidere, skomakere, buntmakere, messingsmeder, og keramikere; og alle andre håndverkere han satte sammen og reduserte til et selskap, pekte ut hver deres høvelige rett, råd og religiøse overhode» (''Plutark'')

Plutark beskriver den tidlige religionen til romerne som åndelig og uten bilder. Han sier at Numa «forbød romerne å fremstille guddommen i skikkelse av menneske eller uhyre. Heller var der blant dem laget noe bilde eller statue av guddommen. I løpet av de første 170 årene bygde de templer, og andre hellige steder, men satte ikke noen figur av noe slag i dem og sa at det var ugudelig å la det guddommelige bli representert med ting som var forgjengelig, og at vi kan ha intet begrep om gud enn forståelsen».{{tr}}

==Bortgang og ettermæle==
Pompilius skal ifølge overleveringene ha dødd i 673 f.Kr.<ref name="snl"/> Da han gikk bort ble han etterfulgt av [[Tullus Hostilius]]. Hostilius' etterfølger, [[Ancus Marcius]], skal etter sigende ha vært Numas barnebarn.<ref>Iddeng, s. 51</ref>

Ifølge Plutark hevder noen forfattere han fikk kun én datter, Pompilia; hennes mor blir ofte identifisert enten med Numas første kone Tatia, eller hans andre kone Lucretia. Hun skal ha giftet seg med den fremtidige første ''[[pontifex maximus]]'' [[Numa Marcius]], og med ham brakt fram sønnen Ancus Marcius.<ref>E. Peruzzi ''Le origini di Roma'' I. ''La famiglia'' Firenze 1970 s. 142 ff.</ref> Andre forfattere hevder han fikk fem sønner, Pomponius, Pinus, Calpus, Mamercus og Numa. Fra disse skal etter sigende adelsfamiliene [[Pomponii]], [[Pinarii]], [[Calpurnii]], [[Aemilii]], og [[Pompilii]] respektivt ha ført sine aner tilbake til.{{tr}} Andre forfattere antar at dette var kun en form for smiger diktet opp for å skaffe seg gunst hos disse familiene.{{tr}}

== Referanser ==
<references />

== Litteratur ==
*[[Jon W. Iddeng|Iddeng, Jon W.]]: ''Romerrikets historie - republikkens vekst og fall''. [[Dreyers forlag]], Oslo 2014. {{ISBN|978-82-8265-112-7}}
* Silk, Mark (2004): «Numa Pompilius and the Idea of Civil Religion in the West» i: ''Journal of the American Academy of Religion 72'' (4): 863–96. doi: [http://dx.doi.org/10.1093%2Fjaarel%2Flfh082 10.1093/jaarel/lfh082].

===Klassiske kilder===
* [[wikisource:Lives/Numa Pompilius|Numa Pompilius' liv]] i henhold til [[Plutark]], på WikiSource.
* [http://www.gutenberg.org/dirs/1/4/0/3/14033/14033-h/14033-h.htm#LIFE_OF_NUMA Numa Pompilius' liv] i henhold til Plutark, på Projekt Gutenberg.
* [[Titus Livius]]: [[wikisource:From the Founding of the City/Book 1|''From the Founding of the City'', bok 1: ''The Earliest Legends of Rome'']]

== Eksterne lenker ==
* {{Offisielt nettsted}}
* [http://hnn.us/roundup/entries/43570.html ''Unearthing Rome's king from the History News Network'']

{{Romersk mytologi}}
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Antikkens Roma]]
[[Kategori:Romersk mytologi]]
[[Kategori:Romerske konger]]