Redigerer Norvagisering

'''Norvagisering''' er en av tre måter man i [[Norge]] behandler [[importord]].<ref name=":0">{{Kilde bok|url=http://www.sprakradet.no/upload/norvag04.pdf|tittel=Norsk skrivemåte av importord – norvagisering|etternavn=Sandøy|fornavn=Helge|utgiver=[[Språkrådet]]|år=2004|isbn=|utgivelsessted=|sider=|kapittel=|sitat=}}</ref> De to andre måtene er [[Fornorsking (språk)|fornorsking]] eller å la dem være uten å gjøre noe med dem.<ref>{{Kilde avis|tittel=Språkrådet har gitt opp faiten|avis=Aftenposten|url=http://www.aftenposten.no/kultur/Sprakradet-har-gitt-opp-faiten-91643b.html|besøksdato=2017-05-07|etternavn=Omdal|fornavn=Sven Egil|dato=17. april 2014|side=|sitat=}}</ref> Et importord som tilpasses norsk uttale eller skrivmåte kalles [[Lånord|låneord]], mens importord som beholder sin opprinnelige form kalles [[fremmedord]].<ref name=":1">{{Kilde www|url=http://www.sprakradet.no/Vi-og-vart/Publikasjoner/Spraaknytt/Arkivet/Spraknytt-2011/Spraknytt-12011/finisj-eller-finish/|tittel=Finisj eller finish? – Norvagisering femten år etter normeringsvedtaket|besøksdato=2017-05-07|forfattere=Andersen, Gisle|dato=|nummer=1|språk=no|verk=Språknytt|forlag=Språkrådet|sitat=|år=2011}}</ref>

Norvagisering er å ta utgangspunkt i den importerte formen og tilpasse det norsk både fonetisk, som i uttale fra ''juice'' til «jus», og ortografisk, som i å skrive «jus» i stedet for «juice». Formålet med norvagisering er ikke å samsvare skrivemåte med tale. Dette er ikke mulig fordi norsk rettskriving er mer historisk enn lydrett og er derfor full av stumme bokstaver og andre forskjeller mellom [[tale]] og [[skrift]]. Derimot er hensikten ved å norvagisere å ha faste skriftregler i det norske skriftspråket med færrest mulig unntak.<ref name=":0" />

==Historie==
Første gang norske ord ble norvagisert og tilpasset norske former skjedde i [[1862]]. Det var i stor grad [[Knud Knudsen]] som stod bak. I 1860 skrev han til departementet og bad om endringer i rettskrivingen. Argumentet hans var at hver [[lyd]] skal ha et [[tegn]] ([[bokstav]]), og at hvert [[tegn]] kun betyr en [[lyd]]. Departementet godkjente flere av forslagene og sendte i 1862 ut et skriv med nærmere beskrivelse av endringene. I dag har vi en tradisjon for å gi importerte ord en norsk skrivemåte.{{tr}}

Språkrådet vedtok i 1996 norsk skrivemåte for mange importord. Gisle Andersen undersøkte disse 15 år etter og fant at 7,5 % av forekomstene i norske tekster brukte norvagisert form. Ordet ''fight'' («fait») var ikke norvagisert i det hele tatt, mens ord som ''champagne'' («sjampanje») og ''ketchup'' («ketsjup») var norvagisert i opp mot 36 % av tilfellene. ''Clinch'' («klinsj») og ''straight'' («streit») var norvagisert i minst 70 % av forekomstene.<ref name=":1" />

==Regler==
Det finnes i dag noen retningslinjer og regler for hvordan man skal norvagisere noen lyder og tegn:

===Fra fransk===
*''u''  → «y» eller «v» (''bureau''  → «[[byrå]]»; ''qualificere''  → «[[kvalifisere]]»)
*''eau''  → «å» (''bureau''  → «[[byrå]]»)
*stum e forsvinner (''ceremonie''  → «[[seremoni]]»)
*''eu''  → «ø» eller «øy» (''chauffeur''  → «[[sjåfør]]»; ''neutral''  → «[[nøytral]]»)
*''ph''  → «f» (''philosophe''  → «filosof»)
*nasal ''n''  → «ng» (''terrain''  → «terreng»)
*''ge'', ''ch'' og ''j''  → «sj» (''sergeant''  → «[[sersjant]]»; ''chauffeur''  → «[[sjåfør]]»; ''jaloux''  → «[[sjalu]]»)
*''c'', ''q'', ''x'' og ''z'' → «s» og/eller «k» etter uttale

Mer om dette er formulert av professor [[Helge Sandøy]].{{tr}}

== Referanser ==
<references />

{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Norsk]]