Redigerer Nortraship

<onlyinclude>{{Thumb|Loose lips sinks ships WW2 poster.jpg|Amerikansk [[propaganda]][[plakat]] fra andre verdenskrig som advarer folk mot uforsiktig prat viser farene ved skipsfarten under krigen.}}
[[Fil:Flag of the Norwegian Shipping and Trade Mission.svg|miniatyr|250x250pk|Nortraships rederiflagg for handelsfåten under 2. verdenskrig. Flagget ble bare brukt til lands, skipene førte det vanlige norske handelsflagget.]]
'''Norwegian Shipping and Trade Mission''' ('''Nortraship''') var en [[organisasjon]] som under [[andre verdenskrig]] administrerte den store norske [[handelsflåte]]n utenfor [[Tysklands historie (1933–1945)|tysk]]kontrollerte områder. Nortraship ble dannet i april [[1940]] etter at [[Johan Nygaardsvolds regjering|den norske regjeringen]] hadde rekvirert hele den norske handelsflåten som befant seg utenfor tyskkontrollert område.<noinclude><ref name="KampenNortraship130-133">''Nortraship - Profitt og patriotisme'', side 130–133</ref></noinclude> [[Nortraships flåte]] besto av om lag 1&nbsp;000&nbsp;[[skip]];<noinclude><ref name="Forord5">''Nortraship - Profitt og patriotisme'', side 5</ref></noinclude> det var verdens største [[rederi]] og bidro avgjørende til den [[De allierte (andre verdenskrig)|allierte]] innsatsen under andre verdenskrig.<noinclude><ref group="note">«Den norske handelsflåtens innsats i krigens første år var mer verdt enn en million soldater.», uttalelse i et britisk maritimt tidsskrift, senere gjentatt av blant annet Sir [[Philip John Noel-Baker|Philip Noel Baker]] og den amerikanske admiralen [[Emory Land]], fra ''Nortraship, Profitt og patriotisme'', omslagsside.</ref></noinclude> Nortraship ble imidlertid også kritisert av [[Storbritannia|britene]] for å være for fokusert på profitt og for å bidra for lite på den allierte siden.<noinclude><ref>''Nortraship - Alliert og konkurrent'', side 31</ref></noinclude> Fra norsk side ble disse anklagene møtt med motanklager; britene tildekket sine kommersielle interesser med krigens behov.<noinclude><ref name="Etterkrigsperspektivet348">''Nortraship - Alliert og konkurrent'', side 348</ref></noinclude></onlyinclude>

Nortraship hadde sine hovedkontorer i [[London]] og [[New York]], og var aktiv under og etter andre verdenskrig. Nortraship spilte en avgjørende rolle for [[Norge under andre verdenskrig|Norge]] og [[den norske eksilregjeringen]] som manglet andre midler for å støtte den allierte kampen mot [[aksemaktene]]. De rekvirerte skip ble levert tilbake etter at Norge ble frigjort i mai [[1945]]. Av Nortraships 30&nbsp;000 [[sjøfolk]] omkom rundt 3&nbsp;000.<ref name="Forord12" group="note">«Av de over 10 000 norske kvinner og menn som omkom under 2. verdenskrig, tilhørte 3700 handelsflåten, 83% av disse under tjeneste i utenriksfart, 17% i innenriksfart.», side 12, ''Sjømann, lang vakt''.</ref> Om lag 500 av Nortraships skip gikk tapt,<ref name="Gjenreisning248">''Nortraship - Alliert og konkurrent'', side 248</ref> totalt 1,9 millioner [[bruttoregistertonn]] i tonnasje.<ref name="Gjenreisning248" />

Da krigen var over var Nortraships totale disponible midler om lag 4,5 milliarder [[Norsk krone|norske kroner]] (1945-verdi),<ref name="NortrashipResultat327">''Nortraship - Alliert og konkurrent'', side 327</ref> til sammenligning var statens samlede utgifter for 1945–1946 vel 2 milliarder kroner.<ref name="NortrashipResultat327" /> De ulike forsikringsoppgjør etter tilbakeleveringen av skip var komplisert og tok lang tid; den endelige rapporten for oppgjøret ble ikke lagt frem for Stortinget før i [[1964]].<ref name="Resultat332">''Nortraship - Alliert og konkurrent'', side 332</ref> Det endelige overskudd etter oppgjøret med rederne var på 818 millioner kroner,<ref name="NortrashipResultat329">''Nortraship - Alliert og konkurrent'', side 329</ref> pengene tilfalt statskassen og ble brukt til å dekke underskuddet etter eksilregjeringens tid i London, det såkalte London-regnskapet.<ref name="Resultat331">''Nortraship - Alliert og konkurrent'', side 331</ref> I en rekke år etter krigen var det sterk strid om [[Nortraships hemmelige fond|Nortraships Sjømannsfond]], kjent som Nortraships hemmelige fond, saken ble ikke løst før i 1972.

Under [[den kalde krigen]] ble navnet Nortraship brukt som betegnelsen på regjeringens beredskapsorganisasjon for handelsflåten,<ref name="AlliertKonkurrent351">''Nortraship - Alliert og konkurrent'', side 351</ref> og etter [[Terrorangrepet 11. september 2001|terrorangrepet i september 2001]] har navnet igjen blitt tatt i bruk.<ref name="NOPEF" group="note">«I forbindelse med den omfattende omleggingen av skipsfartens beredskapsorganisjon i 2001 ble det fra og med 2002 opprettet et nytt øverste organ, som fikk betegnelsen Skipsfartsledelsen. Navnet er nå endret til NORTRASHIP-ledelsen. Dette er et navn som har tradisjoner tilbake til NORTRASHIP-historien under 2. verdenskrig, men navnet er nå gitt et nytt innhold som betegnelse på den norske beredskapsorganisasjonen for skip. NORTRASHIP-ledelsen har i alt syv medlemmer hvorav seks som representerer ulike deler av det maritime miljø, og ett fra Forsvarsdepartementet.», fra [http://www.nopef.no/art.asp?id=6715 «NOPEFAktuelt»]{{død lenke|dato=august 2017 |bot=InternetArchiveBot }}, 6. november 2003</ref>

== Den norske handelsflåten før andre verdenskrig == 

[[Fil:Last minute escape from vessel torpedoed by German sub. The vessel has already sunk its bow into the waves, and her... - NARA - 530735.tif|mini|Fartøy torpedert av tysk ubåt under første verdenskrig i ferd med å synke]]
I årene etter [[første verdenskrig]] bygget den norske handelsflåten seg opp etter krigstapene og ekspanderte inn i nye områder, mest med [[tankskip]], men også med [[Linjeskip (handelsskip)|linjeskip]] i linjefart med [[Stykkgodsskip|stykkgods]]. Spesielt årene etter 1930 var preget av sterk vekst, dette i motsetning til andre skipsfartsnasjoner.<ref name="MellomkrigsVekst24">''Nortraship - Profitt og patriotisme'', side 24</ref> Ved utgangen av 1938 var om lag 7&nbsp;% av verdenstonnasjen norsk, og Norge var verdens fjerde største skipsfartsnasjon etter [[Storbritannia]], [[USA]] og [[Japan]].<ref name="MellomkrigsVekst24" /> 

Den norske ekspansjonen var basert på nybygginger, noe som senket gjennomsnittsalderen på norske skip. Flesteparten av de nye norske skipene var drevet av dieselmotorer, og slik tonnasje omfattet ca. 62&nbsp;% av flåten, mot 27&nbsp;% i Japan og 25&nbsp;% i Storbritannia.<ref name="MellomkrigsVekst26">''Nortraship - Profitt og patriotisme'', side 26</ref> Rundt 42&nbsp;% av flåten var moderne [[tankskip]], og de utgjorde 18&nbsp;% av verdens totale tanktonnasje.<ref name="MellomkrigsVekst26" /> Norske skipsredere var oppfinnsomme og risikovillige, noe de viste ved å kontrahere nye skip under [[den store depresjonen]] i 1930-årene.<ref name="MellomkrigsVekst33-34">''Nortraship - Profitt og patriotisme'', side 27</ref>

De ulike tjenestene nødvendige for å drive skip ble også utvidet, som klasseselskapet [[Det Norske Veritas]] (DNV), men også [[skipsmegler]]e, forsikringsselskaper og banker som tilbød ulike typer finansiering. Det offentlige spilte også en viktig rolle ved å vedta og oppdatere lover og forskrifter, og ved å etablere og drive skoler for [[Maskinsjef|maskinister]] og [[navigatør]]er.<ref name="MellomkrigsVekst39">''Nortraship - Profitt og patriotisme'', side 39</ref>

Skipsfarten var således en viktig næring for Norge, og flåten var langt større enn nødvendig for landets import og eksport.<ref name="MellomkrigsVekst33-34"/> Flesteparten av skipene gikk mellom andre land og var aldri innom norske havner, men ga arbeidsplasser til norske sjøfolk, inntjening for rederiene og [[Valutareserve|valutainntekter]] for Norge.<ref name="MellomkrigsVekst33-34" />

== «The Phony War» eller «Liksomkrigen» ==
{{Utdypende|Tonnasjeavtalen (andre verdenskrig)|slaget om Atlanterhavet (andre verdenskrig)}}
[[Fil:The British Army in France 1939 O344.jpg|mini|Liksomkrigen var kjent som «the Phony War» på engelsk, mens tyskerne kalte det «sitzkrieg» (sittekrigen). For soldatene var det mye venting og lite handling, for norske sjøfolk var det annerledes]]

Da [[Operasjon Weserübung|Norge ble invadert]] av [[Tysklands historie (1933–1945)|Tyskland]] [[9. april]] 1940 hadde handelsflåten allerede vært i krig i sju måneder, i perioden som britene kalte [[Phony War|The Phony War]]. Norge var [[Nøytralitet|nøytralt]] i konflikten mellom de krigførende, men mistet 58&nbsp;skip på totalt 127&nbsp;000 [[Registertonn|bruttoregistertonn]] og om lag 400&nbsp;sjøfolk omkom.<ref name="GlemtKrig41">''Nortraship - Profitt og patriotisme'', side 41</ref> I løpet av disse månedene kom mye av avtaleverket som Nortraship senere skulle operere under på plass.<ref name="GlemtKrig41" /> Erfaringene med den norske handelsflåten under [[første verdenskrig]] dannet bakgrunnen for hvordan de norske rederne og regjeringen forholdt seg til de krigførende partene.<ref name="GlemtKrig42-44">''Nortraship - Profitt og patriotisme'', side 42-44</ref>

Den viktigste avtalen var [[Tonnasjeavtalen (andre verdenskrig)|den norsk-britiske tonnasjeavtalen]]. Omtalt som «Scheme-avtalen» spesifiserte den at om lag 40&nbsp;% av den norske flåten, inkludert 150 tankskip, rundt 60&nbsp;% av tanktonnasjen, skulle chartres ut (shippingterm, den skulle leies ut) til britene.<ref name="GlemtKrig58-60">''Nortraship - Profitt og patriotisme'', side 58-60</ref> Som motytelse skulle Norge motta viktige råvarer. Denne avtalen løste britenes problem med tilgang til den norske handelsflåten, spesielt tankskipene som de anså som «eksepsjonelt viktige».<ref group="note">Udatert notat, sannsynligvis september 1939, Ministry of War Transport, 59/1405, Public Record Office, London, Storbritannia (Handelsflåten i Krig, bind 1, side 48)</ref> For å beskytte den norske nøytraliteten ble avtalen forhandlet mellom den  britiske regjeringen og [[Norges Rederiforbund|Norges Rederforbund]], den norske stat var formelt sett ikke part i forhandlingene.<ref name="GlemtKrig58-60" />

Disse forhandlingene viste to sider ved den norske handelsflåten; den hadde en stor verdi, men var også viktig for begge de krigførende sidene. For å verne om norsk nøytralitet, men samtidig vedlikeholde de nære handelsforbindelsene med Storbritannia måtte en gå forsiktig frem. Norges politiske linje under første verdenskrig hadde blitt kalt «den tause allierte» og den norske regjeringen ønsket å fortsette denne linjen i den pågående krigen.<ref name="GlemtKrig42-44" />

Grunnen til at den norske handelsflåten var så viktig for de allierte var den relative tilbakegangen for den britiske handelsflåten,<ref name="MellomkrigsVekst24" /> optimistisk tonnasjeplanlegging før krigen og USAs nøytralitetslover som forbød amerikanske skip å seile på krigssonene. Den eneste andre nasjonen med en tilsvarende handelsflåte var [[Nederland]], men de avviste på det sterkeste britenes ønske om en tonnasjeavtale, av frykt for tyske represalier.<ref name="GlemtKrig90">''Nortraship - Profitt og patriotisme'', side 90</ref>

Den norske regjeringen etablerte også planer for å varsle skip over kortbølgeradio i tilfelle krig brøt ut.<ref name="GlemtKrig47">''Nortraship - Profitt og patriotisme'', side 47</ref> For å redusere risikoen for torpedering valgte de fleste norske skip å følge britiske [[konvoi]]er.<ref name="GlemtKrig69-73">''Nortraship - Profitt og patriotisme'', side 69-73</ref> Den ekstra sikkerheten dette ga var ikke uten problemer, da Norge som et nøytralt land var nær ved å ta side for en av de krigførende partene. Deltakelsen i konvoisystemet viste Norges avhengighet av Storbritannia, som også var tilfellet under første verdenskrig.<ref name="GlemtKrig42-44" />

== Invasjonen av Norge &ndash; Nortraship etableres ==

[[Fil:Operation Weserübung.jpg|mini|Den tyske invasjonen av Norge ga store utfordringer for den norske handelsflåten]]
Med den [[Angrepet på Norge i 1940|tyske invasjonen av Norge]] den 9. april 1940 ble spørsmålet om kontroll over den norske handelsflåten kritisk; både tyske, norske og britiske myndigheter var aktive i spillet.<ref name="KampenNortraship101-103">''Nortraship - Profitt og patriotisme'', side 101–103</ref> Om lag 15&nbsp;% av den totale flåten (den såkalte [[hjemmeflåten]]) befant seg innenfor tyskkontrollert farvann, og var tapt for de allierte.<ref name="KampenNortraship101-103" /> Kampen stod om de resterende 85&nbsp;% som var spredt over hele verden.<ref name="KampenNortraship101-103" />

Britene vurderte straks å konfiskere hele den norske handelsflåten, som de gjorde med den danske flåten,<ref name="KampenNortraship104-107">''Nortraship - Profitt og patriotisme'', side 104–107</ref> men dette ble stoppet av at Norge fortsatte å kjempe, og av motstand fra den norske ambassadøren i London.<ref name="KampenNortraship104-107" /> Gjennom radiosendinger prøvde tyskerne og deres [[Nasjonal Samling|norske medløpere]] å beordre norske skip til å seile til tyskkontrollerte havner, men dette ble ignorert av norske skipsførere og besetninger.<ref name="KampenNortraship108-113">''Nortraship - Profitt og patriotisme'', side 108–113</ref>

For å møte det tyske presset undertegnet det britiske skipsfartsministeriet 12. april en avtale med Norge ved ambassadør [[Erik Colban]] og Norges Rederforbunds faste representant, skipsreder [[Ingolf Hysing Olsen]] som midlertidig løste de presserende forsikringsproblemene som oppsto ved invasjonen. Avtalen gikk ut på at alle norske skip var forsikret av britene dersom de seilte til allierte havner.<ref name="KampenNortraship114-119">''Nortraship - Profitt og patriotisme'', side 114–119</ref> Dette ble sendt ut over radio av det britiske admiralitetet.<ref group="note">Meldingen ble sendt ut hver annen time i 24 timer fra et antall britisk kontrollerte radiostasjoner verden rundt, Admiralty 199/495, Public Record Office, London, United Kingdom (Handelsflåten i krig, bind 1, side 118</ref> 

Det neste spørsmålet var hvordan flåten skulle administreres. Den norske ambassadør Erik Colban var under sterkt press fra britene og norske skipsredere i London engasjerte seg i saken.<ref name="KampenNortraship108-113" /> Britene mente de burde ta over ansvaret for handelsflåten, mens norske shippingfolk i London mente Norge selv burde drive flåten.<ref name="KampenNortraship114-119" /> Avgjørelsen lå hos den norske regjeringen, men det var vanskelig å få kontakt med den siden regjering og kongehus var på flukt fra tyske tropper.

Den 16. april 1940 ble det holdt et møte i det norske handelskammer i London hvor ledende shippingfolk var til stede og en detaljert plan for organisering av handelsflåten ble presentert.<ref name="KampenNortraship123-129">''Nortraship - Profitt og patriotisme'', side 123–129</ref> Den norske ambassadøren Erik Colban og skipsreder Ingolf Hysing Olsen fikk seg forelagt planen. De to var imidlertid mer innstilt på en løsning i samarbeid med det britiske skipsfartsministeriet. De norske shippingfolkene argumenterte med at en mer uavhengig organisasjon ville være i en bedre posisjon til å sikre norske interesser og inntektene fra flåten. Etter hvert aksepterte Colban og Hysing Olsen dette synet, og 19. april ble det ordnet med leie av lokaler i London. Allerede den 20. april 1940 flyttet de første norske shippingfolkene inn i 144 [[Leadenhall Street]].<ref name="KampenNortraship123-129" />

Parallelt med dette kom det et [[telegram]] fra den norske regjering hvor det ble fastslått at handelsflåten skulle styres i fellesskap fra London og New York.<ref name="KampenNortraship130-133"/> Dette kom som en overraskelse for den norske ambassadøren i London, og den britiske regjeringen var mot dette.<ref name="KampenNortraship123-129" /> Britisk press resulterte i at den norske regjeringen i et møte 22. april på Stuguflåten i [[Romsdal]] bestemte at handelsflåten skulle rekvireres for den norske regjeringen.<ref name="KampenNortraship139-140">''Nortraship - Profitt og patriotisme'', side 139-140</ref><ref name="PA40">{{Kilde bok| forfatter = Norge | utgivelsesår = 1945 | tittel = Samling av provisoriske anordninger, kgl. res. m.v: 1940–1945 | utgivelsessted = London | forlag = Departementet | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007062701008 | side = }}</ref> Administrasjonen skulle ligge i London, og skulle ledes av [[Øivind Lorentzen]], som fra 1939 var norsk skipsfartsdirektør. Gjennom dette vedtaket ble verdens største rederi skapt, med over 1&nbsp;000&nbsp;fartøy og om lag 30&nbsp;000&nbsp;sjøfolk. Da Øivind Lorentzen ankom London 25. april fant han til sin forbauselse ut at organisasjonen allerede var etablert. Det norske shippingmiljøet i London hadde i mangel av retningslinjer fra regjeringen handlet raskt.<ref>''Nortraship - Profitt og patriotisme'', side 145</ref>

== Nortraship i London &ndash; etableringsfasen ==
[[File:Bundesarchiv Bild 121-0410, Frankreich, Kriegsschäden, zerstörte Schiffe.jpg|mini|Ødelagte skip etter kampene i Frankrike, nederlaget var et sjokk og situasjonen for britene ble kritisk {{Byline|Bundesarchiv, Bild 121-0410}}]] 
[[File:Nortraships office in London, Tanker Departement 1944.jpg|mini|Nortraships kontor i London, her fra Tanker Departement den 20. mars 1944. Fra venstre: Rothon, Miss Pontin, Ekerholt, Hagelund, Mrs. M. Mills.]]

Den viktigste utfordringen for den nye organisasjonen var å ta kontroll over de mer enn 1&nbsp;000&nbsp;fartøyene<ref group="note">Av juridiske grunner måtte skipsførerne ved etableringen av Nortraship sende et telegram som erklærte: «I hold my vessel on behalf of the Norwegian Government.» (Jeg tar kommando over mitt skip på vegne av den norske regjering.) Et av telegrammene Nortraship fikk inn ga grunn til bekymring idet det lød: «I sold my vessel&nbsp;…» (Jeg har solgt mitt skip&nbsp;…), ''Nortraship - Profitt og patriotisme'', side 176 Forskjellen mellom s (...) og h (....) i morsealfabetet er forøvrig svært liten, kun en enkelt prikk.</ref> og å etablere prosedyrer for samarbeid med Storbritannia og USA, sistnevnte var ved Nortraships etablering fremdeles nøytralt. Det var stor mangel på kvalifisert personell, og de som var tilgjengelige var ofte åpenhjertige, bestemte og vant til å arbeide for seg selv.<ref name="Etableringsfasen150-154">''Nortraship - Profitt og patriotisme'', side 150–154</ref> At flere innen staben i Nortraship også hadde sine egne shippinginteresser å ta vare på ble en ytterligere kompliserende faktor i arbeidet.<ref>''Nortraship - Profitt og patriotisme'', sidene 249-250</ref>

Den øverste ledelsen i Nortraship var nesten uten unntak norsk, mens rekruttering av lavere funksjonærer var avhengig av britisk og amerikansk personell, regnskapsavdelingen ble for eksempel drevet av et ledende britisk regnskapsfirma.<ref name="Etableringsfasen150-154" /> I oktober 1940 hadde Nortraship 230&nbsp;ansatte i London, i oktober 1941 var antallet ansatte økt til 350; en tredel av dem var norske. Nortraship New York hadde tilsvarende over 200&nbsp;ansatte, hvor mer enn halvparten var nordmenn.

Det var også juridiske problemer. Det viktigste var om Nortraship kunne disponere fartøy eiet av skipsredere som fremdeles var i det okkuperte Norge. Dette foreslo britene å løse ved at den norske regjeringen oppnevnte en «kurator som opptrådte på vegne av de norske eierne». Hvis ikke så ble gjort, kunne Nortraships fartøy bli arrestert i nøytrale havner, som i USA. Etter noe diskusjon vedtok den norske regjeringen (fremdeles i [[Tromsø]]) ved lov av 18. mai 1940 at Øivind Lorentzen skulle få fullmakt som kurator.<ref name="Etableringsfasen161-174">''Nortraship - Profitt og patriotisme'', side 161–174</ref>

Etterhvert som [[slaget om Frankrike]] utviklet seg i katastrofal retning for de allierte presset britene på for å få mer tonnasje og for å harmonisere hyrene siden norske sjøfolk tjente betydelig bedre enn de britiske.<ref name="Tonnasjeforhandlingene293-295">''Nortraship - Profitt og patriotisme'', side 293–295</ref> Grunnet politiske hensyn fikk Nortraship en gunstig behandling med en avtale som ble undertegnet 20. juni 1940.<ref group="note">Memorandum regarding chartering of additional Norwegian tonnage, 20 June 1940, Ministry of War Transport, 59/1646, Public Record Office, London, United Kingdom (Handelsflåten i krig, bind 1, side 292.</ref> En betydelig reduksjon av de norske sjøfolkenes hyrer løste problemet med ulik lønn innen de alliertes handelsflåter.<ref name="Tonnasjeforhandlingene293-295" /><ref name="SeilingsnektKidnapping69" group="note">«Den faktiske hyrereduksjonen var formidabel. Etter den gamle avtalen utgjorde krigsrisikotillegget 300% av grunnhyren, maksimum kr 50, minimum kr 25 pr ''døgn''. Etter den nye avtalen var tillegget plutselig kr 100 pr ''mnd.'', for alle.» og «For en rundreise på om lag tre måneder mellom Storbritannia-USA-Storbritannia ble krigsrisikotillegget for en matros redusert fra ca. kr 1100 til kr 300. Offiserene ble enda hardere rammet ved nyordningen, relativt sett.», fra ''Sjømann, lang vakt'', side 69</ref> Mellomlegget ble plassert i et fond som skulle betales ut etter krigen, det ble etter hvert kjent som [[Nortraships hemmelige fond]].<ref name="Tonnasjeforhandlingene293-295" />

=== Forsikring og DNV ===
Forsikring for flåten måtte også arrangeres da det opprinnelige britiske tilbudet var midlertidig. Fartøyene trengte flere typer forsikring, og de var avskåret fra de tjenestene de vanligvis fikk fra selskaper i Norge, tilsvarende gjaldt for klasseselskapet Det Norske Veritas' hovedkontor. Den 28. mai 1940 undertegnet Øivind Lorentzen en avtale med det britiske handelsministeriet som løste forsikringsspørsmålet i tre måneder.<ref name="Etableringsfasen174-183">''Nortraship - Profitt og patriotisme'', side 174–183</ref> Denne avtalen ble malen for tilsvarende avtaler for resten av krigen. Klasseproblemet ble løst ved at Nortraship tok over DNVs avdelingskontorer verden over og det ble koordinert fra DNVs kontor i [[Newcastle upon Tyne]],<ref name="Etableringsfasen174-183" /> under krigen var det også et samarbeid med konkurrenten [[Lloyd's Register]].<ref>''Nortraship - Alliert og konkurrent'', side 53</ref>

Nortraships flåte var så stor at det rent økonomisk ville lønne seg å være selvassurandør (at man selv dekket tapene),<ref name="DrakampBritene50-54">''Nortraship - Alliert og konkurrent'', side 50–54</ref> Hysing Olsen ved Nortraship i London var blant annet positiv til det. Stort sett valgte Nortraship imidlertid å benytte seg av forsikringsmarkedet i London da en anså det som viktig å opprettholde kontakten med tanke på etterkrigstiden.<ref name="DrakampBritene50-54" /> Skipsfartsminister Sunde og Bjørn Kverndal, sjef for Nortraships forsikringsavdeling i London var blant de som støttet ekstern sjøforsikring. Når det gjaldt krigsforsikring var motparten det offentlige War Risks Insurance Office, Nortraships regnestykker viste at fortjenesten var god og krevde derfor reduksjon i premiene, noe som stort sett ble avvist av britene.<ref name="DrakampBritene50-54" />

== Nortraship etableres i New York ==

[[Fil:Allied tanker torpedoed.jpg|mini|Ukjent [[allierte (andre verdenskrig)|alliert]] [[tankskip]] torpedert og i ferd med å synke i [[Atlanterhavet]] {{Byline|U.S. Navy (foto 80-G-43376)}}]]
[[File:Battle atlantic3.jpg|mini| Besetningen på [[US Coast Guard]] skipet «Spencer» ser på i det en [[synkemine]] eksploderer nær U-175 i Nord-Atlanteren, 500 [[nautisk mil|nautiske mil]] vest-sørvest av Irland, 17. april 1943 {{Byline|Jack January}}]]

Etter at den innledende organiseringen av Nortraship var klar, kom forretningsperspektivet i fokus. Nortraship var den norske eksilregjeringens viktigste inntektskilde, og mens den bidro til den allierte krigsinnsatsen måtte den også drives for maksimal profitt. Fartøyene som ble avstått til britene var låst til lave rater, mens skipene utenfor dette, de «frie fartøyene», primært seilte for det fremdeles nøytrale USA på markedsrater.<ref name="OpprettelsenNortrashipNY186">''Nortraship - Profitt og patriotisme'', side 186</ref>

Da Norge ble invadert gikk tyske konsuler ombord i en rekke norske skip i USA i et forsøk på å få dem til å seile til tyskkontrollert område.<ref name="OpprettelsenNortrashipNY186-187">''Nortraship - Profitt og patriotisme'', side 186-187</ref> De norske konsulatene med [[generalkonsulat]]et i New York i spissen gjorde sitt beste for å motvirke dette, og i samarbeid med den norske ambassaden i London ble «The Norwegian Shipping Committee» i New York etablert.<ref name="OpprettelsenNortrashipNY189-191">''Nortraship - Profitt og patriotisme'', side 189-191</ref> Blant oppgavene den arbeidet med var mannskapsproblemene.<ref name="OpprettelsenNortrashipNY189-191" />

Samtidig var de allierte under et hardt press, da [[Frankrike]] var i ferd med å overgi seg. Nortraship London vurderte å opprette et kontor i New York i tilfelle britene måtte kapitulere. På tross av motstand fra den norske ambassadøren i London, ble det 21. mai 1940 bestemt at det skulle sendes en delegasjon til New York.<ref>''Nortraship - Profitt og patriotisme'', side 191</ref> Begrunnelsen var både sikkerhet i tilfelle en tysk invasjon og kommersielle hensyn siden mange av Nortraships fartøy seilte i amerikansk fart.<ref name="OpprettelsenNortrashipNY191-194">''Nortraship - Profitt og patriotisme'', side 191-194</ref> Den britiske utenriksminister [[Lord Halifax]] ble informert om avgjørelsen den 24. mai, og britisk UD måtte motstrebende godta den norske avgjørelsen.<ref name="OpprettelsenNortrashipNY191-194" />

Delegasjonen fra Nortraship ankom New York 11. juni 1940 og startet samarbeidet med den allerede etablerte komiteen. De viktigste emnene var hvordan kontoret og inntektene fra de «frie fartøyene»  skulle organiseres. Inntil da hadde inntektene fra disse fartøyene blitt beholdt av skipsrederne eller deres representanter i USA.<ref name="OpprettelsenNortrashipNY195-197">''Nortraship - Profitt og patriotisme'', side 195-197</ref> Endring i disponering av inntektene fra de «frie fartøyene» førte til opprør fra det norske shippingmiljøet i New York. De forlangte [[status quo]].<ref name="OpprettelsenNortrashipNY195-197" /> Da situasjonen ble kritisk bestemte Øivind Lorentzen seg for å reise til New York for å ordne opp. Han ankom 5. juli 1940, og etter et møte med interrimkomiteen ble den oppløst 15. juli 1940.<ref name="OpprettelsenNortrashipNY195-197" /> Dette banet vei for Nortraships New York kontor som ble opprettet i 80 Broad Street, [[Manhattan]].

Øivind Lorentzen hadde bare planlagt en kort visitt i New York, og i hans fravær ble Ingolf Hysing Olsen, norsk representant i Storbritannia for Norges Rederiforbund, fungerende sjef.<ref name="OpprettelsenNortrashipNY198-203">''Nortraship - Profitt og patriotisme'', side 198-203</ref> Med dette ble det skapt nye problemer, da de to ikke samarbeidet godt. Problemene ble så store at [[Trygve Lie]] som forsyningsminister måtte legge det frem for regjeringen. 25. oktober erklærte den norske regjeringen at de to kontorene var «parallelle organisasjoner, som hver arbeidet uavhengig med sine fartøy».<ref name="OpprettelsenNortrashipNY198-203" /> Dette resulterte også i en opptelling og fordeling av skip mellom de to kontorene. Den 21. november 1940 administrerte London 570 skip mens New York hadde 282, hvalfangstfartøy ble ikke medregnet.<ref name="OpprettelsenNortrashipNY198-203" />

Høsten 1940 hadde Nortraship New York fremdeles problemer med de «frie fartøyene». De mest presserende var de som ble eiet av [[Fred. Olsen & Co.|Fred. Olsen]]. Skipsrederen [[Thomas Olsen (skipsreder)|Thomas Olsen]] som bodde i New York, insisterte på å drive dem og argumenterte at han som reder var den beste til å gjøre dette. Han ble advart av Øivind Lorentzen uten at det hjalp, og etter at Lorentzen hadde skrevet et brev om saken til regjeringen, kommenterte Trygve Lie at Olsens oppførsel «grenset til [[landsforræderi]]».<ref>''Nortraship - Profitt og patriotisme'', side 207</ref> 

Thomas Olsen var imidlertid ikke alene blant norske redere i USA i sin skepsis til Nortraship,<ref name="OpprettelsenNortrashipNY206-213">''Nortraship - Profitt og patriotisme'', side 206-213</ref> og den 18. februar [[1941]] ble «The Norwegian Shipowners Conference in America» dannet for å sikre norske rederes interesser utenfor Norge.<ref name="OpprettelsenNortrashipNY214">''Nortraship - Profitt og patriotisme'', side 214</ref> Deler av skepsisen var basert på at den norske regjeringen i hovedsak var utgått av [[Arbeiderpartiet]] og således kunne tenkes å ville nasjonalisere skipsrederiene etter krigen.<ref name="OpprettelsenNortrashipNY206-213" /><ref name="OpprettelsenNortrashipNY214" /> Statsministeren avviste dette, og i et telegram i mars 1941 lovte han at alle skip skulle tilbakeleveres til eierne så snart som mulig når krigen var over.<ref name="OpprettelsenNortrashipNY214" />

=== Mer mannskapsproblemer ===
[[Fil:Ole Friele Backer i maskinen.jpg|miniatyr|En maskinist på vakt på manøverdørken, med redningsvest, noe som tyder på at skipet var i utsatt farvann. Maskinistene var en særlig utsatt gruppe om bord.{{Byline|Ole Friele Backer (1907—1947)}}]]
I løpet av sommeren og høsten 1940 var det en voldsom økning i skipstapene, fra 9. april til 30. desember 1940 mistet Nortraship 96 skip og hundrevis av sjøfolk, nesten samtlige i seilas over Nord-Atlanteren. Forlisene, manglende beskyttelse mot tyske ubåter og fly, den usikre situasjonen med Storbritannia alene mot Tyskland og på toppen av det hele den kraftige hyrereduksjonen<ref name="SeilingsnektKidnapping69" group="note" /> i juni førte til at et økende antall norske sjøfolk tok arbeid i land i USA, eller skiftet til andre lands fartøy i mindre utsatt fart.<ref name="SeilingsnektKidnapping67-68">''Sjømann, lang vakt'', side 67-68</ref> En god del av sjøfolkene som seilte på amerikansk fart var såkalte uteseilere som ikke hadde vært hjemme i Norge på mange år og røttene til landet var følgelig svakere.<ref name="SeilingsnektKidnapping67-68" /> Resultatet var mangel på sjøfolk, og det førte til at mange norske skip i amerikanske havner lå stille i flere måneder.<ref name="SeilingsnektKidnapping70">''Sjømann, lang vakt'', side 70</ref> 

En spesiell utfordring var den kommunistdominerte «Scandinavian Seamans Club of America» – SSC.<ref name="SeilingsnektKidnapping75-79">''Sjømann, lang vakt'', side 75-79</ref> SSC drev et utstrakt sosialt arbeid blant nordiske sjøfolk; samtidig som de sto på en nøytral linje i krigen og tildels motarbeidet Nortraships arbeid.<ref name="SeilingsnektKidnapping75-79" /> Støttet av norske og britiske myndigheter drev Norsk Sjømannsforbund en aktiv kamp mot SSC, et arbeide som de lyktes med, ikke minst fordi myndighetene gjennom Nortraship etterhvert gav bedre sosiale tilbud enn hva SSC kunne tilby.<ref name="SeilingsnektKidnapping80-94">''Sjømann, lang vakt'', side 80-94</ref> Norsk Sjømannsforbund agiterte også kraftig mot SSC og flere store møter med norske sjøfolk ble avholdt hvor representanter for de to organisasjonene diskuterte heftig, det kom til et klimaks i oktober 1940 hvor Norsk Sjømannsforbunds leder [[Ingvald Haugen]] angivelig ble hindret i å møte ved at han ble kidnappet.<ref name="SeilingsnektKidnapping80-94" />

Fra sjømannsorganisasjonene ble det argumentert at det eneste effektive botemiddel ville være høyere hyrer. Det medførte at hyreforhandlinger startet i London i juni 1940 som førte til at en ny hyreavtale med vesentlig høyere hyrer trådte i kraft fra 1. september 1940.<ref name="SeilingsnektKidnapping70-74">''Sjømann, lang vakt'', side 70-74</ref> Den britiske regjeringen var kritisk til dette, men Nortraship og den norske eksilregjeringens syn var at en ikke kunne stå mot sjømennenes krav og britene aksepterte endringen så lenge det var en generell hyreøkning og ikke gjaldt krigsrisikotillegget.<ref name="SeilingsnektKidnapping70-74" /> Enda en forhandlingsrunde ble avsluttet med en avtale som gjaldt fra 1. desember 1942, med en ny hyreøkning. Denne avtalen kom til å vare ut krigen.

Krigens krav om streng disiplin skapte andre problemer som var vanskelige å løse. Selv om den norske eksilregjeringen allerede 12. juli 1940 erklærte at alle norske statsborgere over 18 måtte registrere seg og ta tildelt arbeid var dette vanskelig å håndheve. Dette ble løst ved en britisk lov 22. mai 1941, «Allied Powers Maritime Courts Act», som ga allierte regjeringer anledning til å etablere domstoler på britisk jord, hvor alle unntatt de mest alvorlige saker kunne pådømmes.

== Sikring av mannskap og skip ==
[[Fil:Convoy routes 1941.jpg|mini|Skisse over konvoiruter og skips- og ubåtsenkninger i 1941 {{Byline|Kartskisse|Dennis Richards, HMSO}}]]
Den største trusselen mot de allierte handelsskipene kom fra [[aksemaktene]]s undervannsbåter, men miner, overflatefartøy og bombing fra fly var også fryktet.<ref name="LivetOmbord130">''Sjømann, lang vakt'', side 130</ref> Det viktigste mottiltaket var konvoier, store grupper av handelsfartøy på mellom 20 til 100 skip, beskyttet av marinefartøy. I 1940 var de norske handelsfartøyene ubevæpnet, men gradvis fikk skipene [[kanon]]er beregnet mot [[undervannsbåt|ubåter]] i overflatestilling og fly.<ref name="LivetOmbord150-157">''Sjømann, lang vakt'', side 150-157</ref> Våren 1945 var det om lag 1&nbsp;700 skyttere på norske handelsfartøy. I tillegg til dette var det rundt 900 britiske skyttere. De hadde til rådighet 3500 [[Maskingevær|mitraljøser]], 2445 [[Oerlikon 20 mm maskinkanon|Oerlikon maskinkanoner]] og rundt 1000 kanoner av større kaliber.<ref name="LivetOmbord150-157" />

Fartøyene fikk også [[degauss]]ing mot magnetiske miner, og sjøfolkene fikk utdelt vanntette overlevelsesdrakter til bruk hvis skipet måtte forlates. En viktig del av sikkerheten var strengt hemmelighold av seilingsruter og havner, best uttrykt ved slagordet «Loose lips sink ships».<ref name="LivetOmbord133">''Sjømann, lang vakt'', side 133</ref> På tross av disse og andre tiltak var tapene store. Av totalt 30&nbsp;000 norske sjøfolk som seilte for Nortraship mistet minst 3&nbsp;000 livet under andre verdenskrig.<ref name="Forord12" group="note" /> Om lag 500 av Nortraships skip gikk tapt,<ref name="Gjenreisning248" /> totalt 1,9 millioner bruttoregistertonn.<ref name="Gjenreisning248" /> Med slitasje på skipene ble det anslått at 60&nbsp;% av handelsflåtens realkapital gikk tapt under andre verdenskrig,<ref name="Gjenreisning249">''Nortraship - Alliert og konkurrent'', side 249</ref> mot 18&nbsp;% totalt i det norske samfunnet.<ref name="Gjenreisning249" />

== Britisk press for mer tonnasje ==

Selv om mesteparten av Nortraships skip seilte for de allierte krevde britene fra høsten 1940 stadig mer tonnasje.<ref name="TonnasjeUK297-304">''Nortraship - Profitt og patriotisme'', side 297-304</ref> Dette var et vanskelig problem for den norske eksilregjering og Nortraship. På den ene siden var Norge alliert med Storbritannia. Samtidig var det de «frie skipene» i fart på USA som tjente inn dollar som ville komme godt med til oppbygging av Norge etter krigen.<ref name="TonnasjeUK297-304" /> Farten på Storbritannia var den med høyest risiko og Nortraship argumenterte med at de moderne norske tankskipene kunne utnyttes bedre i annen fart. En mer skjult agenda var norsk frykt for at britene og amerikanerne ville bruke krigen til å få en urettmessig god start ved fredsslutningen.<ref name="TonnasjeUK297-304" />

[[Fil:WW2 war losses allied neutral merchant ships.jpg|thumb|Tabell som viser totale allierte og nøytrale tap i GRT under andre verdenskrig. Nord-Atlanteren er klart på topp]]

En første avtale ble nådd i et møte med det britiske skipsfartsministeriet 19. mars 1941.<ref name="TonnasjeUK297-304" /> Nortraship skulle avgi 500&nbsp;000 tonn av sine «frie skip». Selv om avtalen ikke formelt ble undertegnet før i oktober begynte arbeidet med overføringen av skipene.<ref name="TonnasjeUK297-304" /> I forbindelse med forhandlingene ga Hysing Olsen en oversikt over fordelingen av Nortraships flåte. Av en samlet tonnasje på rundt 5,5 millioner dwt seilte 2,2 millioner dwt på det frie markedet mens om lag 3,3 millioner dwt seilte for britene.<ref>''Nortraship - Profitt og patriotisme'', side 303</ref> Nortraship London under Hysing Olsen hadde en tendens til å favorisere britene, mens Nortraship New York under Lorentzen hadde mer fokus på inntjening av dollar og norsk skipsfarts stilling etter krigen.<ref>''Nortraship - Profitt og patriotisme'', side 309</ref> I forbindelse med forhandlingene med britene i april 1941 nådde konflikten mellom Lorentzen og Hysing Olsen et klimaks og sistnevnte stilte tilnærmet ultimatum til regjeringen.<ref>''Nortraship - Profitt og patriotisme'', side 308-309</ref>

Etterhvert som de allierte tapene økte dramatisk under «[[Slaget om Atlanterhavet (andre verdenskrig)|slaget om atlanterhavet]]» forlangte britene den 29. april 1941 at alle norske skip skulle avgis.<ref name="TonnasjeUK310-329">''Nortraship - Profitt og patriotisme'', side 310-329</ref> Dette kom som et sjokk på nordmennene. Nortraships New York kontor forsøkte å påvirke amerikanerne gjennom [[US Maritime Commission]], ved å påpeke at norske skip var svært viktige for amerikansk import og eksport.<ref name="TonnasjeUK310-329" /> I 1939 var bare 30&nbsp;% av skipsfarten til/fra USA på amerikansk kjøl.<ref group="note">United States Maritime Commission. Report to Congress for the Period ended October 25 1941, House Document No. 554, Washington 1941, p 2, USMC, National Archives</ref> De norske argumentene for å bruke de restrerende «frie skip» i amerikanske farvann og i fart for USA ble for en stor del nøytralisert av det stadig tettere samarbeidet mellom USA og Storbritannia utover sommeren og høsten 1941.<ref>''Nortraship - Profitt og patriotisme'', side 334, 337, 339</ref>

Etter harde forhandlinger med både britiske og amerikanske skipsfartsmyndigheter, ble en ny tonnasjeavtale undertegnet 10. oktober 1941.<ref name="TonnasjeUK310-329" /><ref>''Nortraship - Profitt og patriotisme'', side 346</ref> Den førte til at Storbritannia fikk disponere ¾ av alle norske skip.<ref group="note">«Britene hadde stort sett grunn til å være fornøyde med utfallet av tonasjeforhandlingene de hadde ført med Norge i løpet av 1941. Ved utgangen av året besto den norske handelsflåten av 678 skip (ekskl. skip i svenske havner) på til sammen  knappe 4,8 mill. dwt... Av denne flåte befraktet britene rundt 480 skip på tilsvammen 3,4 mill. dwt. Det vil si at britene, både når det gjaldt antall skip og tonnasje, hadde kontroll over mer enn 70% av den norske handelsflåten.»''Nortraship - Profitt og patriotisme'', side 360</ref> I forhandlingene kjempet Nortraship for å beholde fraktinnbetalingene i dollar, for en mer likeverdig stilling med britene i disponeringen av allierte skip og for å motta forsikringer vedrørende norsk skipsfarts rettigheter etter krigen.<ref name="TonnasjeUK310-329" /> I spørsmålet om valuta ser Nortraship ut til å ha fått medhør for sine krav.<ref name="USATonnasje344"/> Når det gjaldt disponeringen av allierte handelsfartøy ble det dannet en komité, «Anglo-Norwegian Shipping Committee», som til tross for en rekke møter bare synes å ha overfladisk innflytelse på spørsmålet.<ref>''Nortraship - Profitt og patriotisme'', side 325</ref> Når det gjaldt skipsfartspolitikken etter krigen gav britene bare vage løfter.

== Linjefart, trampfart og tankfart ==
[[File:Deck boy at Norwegian merchant ship in convoy to Murmansk autumn 1943.jpg|mini|Dekksgutt gjør klar en synkemine på et skip i konvoi til [[Murmansk]].]]

Før andre verdenskrig hadde de største norske rederne gradvis bygd ut et stort nett av såkalte linjer, ruter hvor tørrlastskip gikk i faste ruter og seilte til bestemte havner. Ved krigsutbruddet var det rundt 60 linjer, i løpet av våren ble antallet halvert.<ref name="USATonnasje355-361">''Nortraship - Profitt og patriotisme'', side 355-361</ref> De gjenværende norske linjene ble stort sett styrt fra Nortraships kontor i New York, våren 1941 seilte det 83 fartøyer på totalt 630 000 dwt i 22 linjer.<ref name="USATonnasje355-361" /> Skip som ikke gikk i linjefart, men som ble chartret for hver tur ble sagt å seile i trampfart. Nortraships kontor i New York forsøkte i det lengste å motsette seg at linjeskipene ble overført til britene, dels fordi den «frie farten» ga bedre inntjening<ref>''Nortraship - Profitt og patriotisme'', side 360</ref> og dels fordi man ønsket å bevare linjestrukturen til etter krigen.<ref name="USATonnasje355-361" />

Før dagens spesialiserte tankfart kunne tankskip ta «ren» eller «skitten» olje, eller skifte mellom de to typer last. «Ren» olje var raffinert, som bensin, mens «skitten» var uraffinert rå- eller tungolje. Et tankskip som bare gikk med «ren» olje ville forringes raskere så Nortraship førte en kontinuerlig kamp for å få flest mulig «skitne» laster.<ref>''Nortraship - Profitt og patriotisme'', side 350</ref> Nortraship hadde en tøff motstander i det britiske skipsfartsministeriet som la frem statistikk som viste at britiske skip tok flere «rene» laster enn de norske tankskipene. De amerikanske skipsfartsmyndighetene var mer imøtekommende på dette området og lot en rekke norske tankskip skifte til «skitne» laster. I de to årene fra 9. april 1940 til 9. april 1942 beregnet britiske myndigheter at 157 norske tankskip gjorde 615 reiser og fraktet 6,9&nbsp;millioner tonn olje til Storbritannia. Det utgjorde ca. 1/3 av de totale tilførslene til landet.<ref name="USATonnasje344">''Nortraship - Profitt og patriotisme'', side 344</ref>

I fredstid er det svært uvanlig, om det overhodet skjer, at tankskip går med dekkslast. Krigen endret dette da det var et stort behov for å transportere store mengder med krigsmateriell fra USA til [[Europa]] og andre krigsområder. En fant fort ut at tankskip hadde store åpne dekksflater som kunne utnyttes for volumlaster; last med stort volum/lav vekt, typisk fly og kjøretøy. Dette førte til at tankskipene fra høsten 1942 ble utstyrt med ekstradekk hvor lasten kunne plasseres og sikres.<ref name="DrakampBritene34">''Alliert og konkurrent'', side 34</ref> 1. januar 1944 hadde totalt 58 norske tankskip utstyr for å ta dekkslast. Monteringen av slike ekstradekk ble betalt av britene og Nortraship fikk ikke noe ekstra frakt for dette, da britene anså at frakt for oljelasten allerede dekket kostnadene.<ref name="DrakampBritene34" /> Nortraship krevde imidlertid sin andel av hva de anså som en økonomisk gevinst, noe britene først avviste, saken ble ført avgjort i oppgjøret etter krigen.<ref name="DrakampBritene34" />

== Interne kamper ==
[[Fil:Ole Friele Backer Montevideo konvoin under angrep.jpg|mini|Mannskap fra det norske fartøyet «Montevideo» under angrep på konvoien. Mannskapet har overlevingsdraktene på {{Byline|[[Ole Friele Backer]] (1907—1947)}}]]
Med en stor organisasjon hvor titusener av mennesker arbeidet over hele verden gjennom fem krigsår var det ikke til å unngå at det var interne problemer. Blant de større konfliktene var de mellom de sidestilte hovedkontorene i New York og London som ble ledet av skipsrederne Øivind Lorentzen og Ingolf Hysing Olsen.<ref>''Nortraship - Profitt og patriotisme'', sidene 150-151, 198-201, 428</ref> Samarbeidsproblemene mellom kontorene i London og New York ble imidlertid bedre med årene, dels fordi kommunikasjon ble lettere og dels la spesielt Næss ved kontoret i New York ned mye arbeide i å få et godt samarbeid.<ref>''Nortraship - Alliert og konkurrent'', side 128-133</ref>

Øivind Lorentzen selv hadde skip som ble drevet i motstrid til Nortraships regler, i Nopal linjen som ble ledet av hans sønn Per A. Lorentzen (som senere ble sjef for Nortraships New York charteravdeling).<ref>''Nortraship - Profitt og patriotisme'', sidene 229-238, 243-248, 250</ref><ref name="Styring122-126">''Nortraship - Alliert og konkurrent'', side 122-126</ref> Dette ble delvis korrigert etter press fra London i august 1940, men det skadet Lorentzens posisjon som sjef for Nortraship og ble stadig tatt opp av hans kritikere.<ref name="Styring122-126" /><ref>''Nortraship - Profitt og patriotisme'', sidene 281-288</ref> 

En av de sterkeste kritikerne av Lorentzen var [[Hilmar Reksten]], en dynamisk skipsreder, som selv hadde vært i søkelyset for å tøye Nortraships regler.<ref name="Styring122-126" /><ref name="Reksten">''Nortraship - Profitt og patriotisme'', sidene 221-228, 236, 240-253</ref>

En sak for seg var de ulike intrigene fra Hilmar Reksten i hans tid ved begge kontorer. Reksten fikk problemer med Hysing Olsen allerede idet han kom til London i april 1940, da han feilaktig sørget for å få utbetalt et forsikringsoppgjør til seg selv.<ref name="Reksten" /> Oppgjøret skulle etter gjeldende regler disponeres av Nortraship. Reksten var en meget kompetent shippingmann, men etter å ha skiftet allianser med ulike ledere innen Nortraship ble han etter hvert plassert på sidelinjen.<ref name="Styring122-126" /><ref name="Reksten" /> 

For å styrke Nortraship i New York ble den kjente og kontroversielle norske rederen [[Erling Dekke Næss]] tilsatt som Øivind Lorentzens assistent og stedfortreder.<ref>''Nortraship - Profitt og patriotisme'', sidene 2272</ref> Ansettelsen av Næss var omstridt fordi han var «Panama-reder»<ref group="note">Panama-reder var innen norske skipsfartskretser i mellomkrigstiden og etter andre verdenskrig betegnelsen på de redere som hadde registrert fartøy under såkalt bekvemmelighetsflagg, og Panama var blant de første nasjoner som åpnet for det, derav navnet.</ref> og selv om Reksten først hadde anbefalt Næss, så motarbeidet han  etterhvert ansettelsen.<ref name="Styring122-126" /><ref>''Nortraship - Profitt og patriotisme'', sidene 256-276, 287</ref>

Andre problemer ble skapt av Arne Sunde, skipsfartsminister i den norske eksilregjeringen fra høsten 1940. Støttet av Reksten kom han med ulike utspill for å detaljkontrollere de to hovedkontorene til Nortraship.<ref name="Styring122-126" /><ref>''Nortraship - Profitt og patriotisme'', sidene 241, 247, 250, 277, 281</ref> Disse utspillene bidro til at det ble en front mellom Nortraship og skipsfartsministeren,<ref>''Nortraship - Alliert og konkurrent'', side 134</ref>, og de fleste av Sundes utspill ble stoppet av den mektige [[utenriksminister]]en [[Trygve Lie]]<ref>''Nortraship - Profitt og patriotisme'', sidene 201</ref> eller av [[statsminister]] [[Johan Nygaardsvold|Nygaardsvold]].

== USA kommer med i krigen ==

[[Fil:US Shaw exploding in Pearl Harbor.jpg|mini|Våpenmagasin på en amerikansk jager eksploderer under det japanske angrepet på Pearl Harbor, USAs inntreden i krigen endret Nortraships situasjon {{Byline|US Navy foto}}]]

Nortraships stilling ble dramatisk forandret da [[angrepet på Pearl Harbor|USA ble angrepet]] av Japan 7. desember 1941. Mens USA var nøytralt kunne Nortraship dra fordel av mangelen på tonnasje og økte fraktrater. Farvannet rundt USA var heller ikke truet av tyske ubåter og antall senkede norske fartøy var derfor lite, noe som ble klart vist i sammenligning mellom fartøy disponert av Nortraships kontor i New York, mot de i London.<ref>''Nortraship - Profitt og patriotisme'', side 367</ref> USAs inntreden i krigen gjorde at det ble satt maksimumsgrense på fraktrater<ref>''Nortraship - Profitt og patriotisme'', side 366</ref> og antall senkede skip i amerikanske farvann var i en periode katastrofale.<ref>''Nortraship - Profitt og patriotisme'', side 368, 371</ref><ref group="note">«Mellom januar og juli 1942 ble i alt 495 allierte skip senket i amerikanske og karibiske farvann.», ''Nortraship - Profitt og patriotisme'', side 373</ref>

Da USA kom med i krigen, koordinerte amerikanerne og britene sin politikk, også innen skipsfart, hvor et såkalt «Combined Shipping Adjustment Board» ble opprettet. Norge insisterte på å bli representert, men ble avvist.<ref>''Nortraship - Profitt og patriotisme'', side 374</ref> Britisk ønske om mer tonnasje førte til at de med støtte fra amerikanerne krevde å få tidsbefrakte alle frie norske skip, inklusive linjeskip.<ref name="Verdenskrig400-407">''Nortraship - Profitt og patriotisme'', side 400-407</ref> Forslaget ble imøtegått av Nortraship og forsyningsminister Arne Sunde. Den norske argumentasjonen var at Nortraship kunne drive fartøyene mer effektivt enn hva britene og amerikanerne kunne.<ref name="Verdenskrig400-407" />

I desember 1942 ble det avholdt tresidige forhandlinger i Washington om norske skip i amerikanske farvann.<ref name="Hogmanay410-421">''Nortraship - Profitt og patriotisme'', side 410-421</ref> Norge ved Nortraship og dets sjefsforhandler Erling Dekke Næss måtte slåss hardt for sine interesser i tonnasjeforhandlingene med William Weston fra det britiske Ministry of War Transport og David Scoll fra det amerikanske War Shipping Administration som resulterte i [[Hogmanay-avtalen]]. Selv om Nortraship måtte gi etter på en del krav fra britene og amerikanerne, oppnådde Næss en god avtale for Norge og norsk skipsfart; norske linjeinteresser ble ikke minst tilgodesett med tanke på etterkrigstiden.<ref name="Hogmanay410-421" />

=== Strid om styring ===

{{Sitat|Det var noe gærnt med oss alle. Vi hadde våre private interesser å vareta... Rederne måtte utnyttes selv om de samtidig benyttet seg av situasjonen til å passe sine egne interesser.|Trygve Lie til Peter Simonsen høsten 1943|right}}

Ved skipsfartsminister Sundes besøk i USA vinteren 1942–1943 brøt det ut nye strider mellom Sunde og Lorentzen, det toppet seg først ved Sundes forsøk på å avskjedige Næss.<ref name="Styring98-106">''Nortraship - Alliert og konkurrent'', side 98-106</ref> Næss fikk støtte av Lorentzen, Mowinckel og etterhvert også av [[Norsk Sjømannsforbund]]s mektige leder [[Ingvald Haugen]], og Sunde måtte slå retrett.<ref name="Styring98-106" />

Vel tilbake i London i mars 1943 arbeidet skipsfartsministeriet med den såkalte Ræder-komitéens rapport, som var utarbeidet etter klager fra sjømannsorganisasjonene (minus Norges Skibsførerforbund) over styringen av Nortraship. Resultatet var en kongelig resolusjon som både Lorentzen og Hysing Olsen oppfattet som et forsøk på å detaljstyre Nortraship.<ref name="Styring106-120">''Nortraship - Alliert og konkurrent'', side 106-120</ref> I klagen fra sjømannsorganisasjonene hadde det særlig blitt reist ønske om et styre for Nortraship, det ble avvist av regjeringen, i stedet ble det foreslått opprettet rådgivende utvalg, noe som både sjømannsorganisasjonene og Nortraship avviste.<ref name="Styring106-120" />

Blant ledelsen i Nortraship som stort sett besto av redere var det bekymring for en mulig statlig overtakelse av handelsflåten etter krigen.<ref name="Styring118">''Nortraship - Alliert og konkurrent'', side 118, 150-151</ref> Forsøkene fra regjeringen på mer detaljstyring ble av mange i Nortraships ledelse tolket som et skritt på veien mot en slik «sosialisering av handelsflåten»,<ref name="Styring118" />, og det gjorde motstanden mot forslaget ekstra hard.

=== Pengebingen Nortraship ===

Nortraships store fraktinntekter bidro til at den norske eksilregjeringen fikk en relativt gunstig situasjon og var i en mer selvstendig posisjon enn andre eksilregjeringer fra det tyskokkuperte Europa.<ref>''Nortraship - Alliert og konkurrent'', side 138</ref> Eksempelvis bidro Nortraship med 8 millioner pund i statsbudsjettet for første halvår 1943, som totalt var på 8,375 millioner pund.<ref>''Nortraship - Alliert og konkurrent'', side 140</ref> Tabellen under viser klart hvor dominerende Nortraship var for eksilregjeringens økonomi.

{| class="wikitable"
|+ Det frie Norges valutabeholdning i 1944, US dollar<ref>''Nortraship - Alliert og konkurrent'', side 139</ref>
! Konto !! Beløp !! % 
|-
| Staten og Norges Bank (1.3.44) || 27,2 mill. || 5,9 %
|-
| Nortraship (26.2.44) || 381,4 mill. || 83,1 %
|-
| Legasjonen i Stockholm (1.1.44) || 10,0 mill. || 2,2 %
|-
| Innskudds- og trekk-kontoret for sjøfolk (1.1.44) || 40,3 mill. || 8,8 %
|-
| Sum valuta tilhørende Norge || 458,9 mill. || 100,0 %
|-
|}

Nortraship hadde en stor flåte, og utgiftene var omfattende. Det var derfor nødvendig å ha en valutastrategi.<ref name="OpprettelsenNortrashipNY203-205">''Nortraship - Profitt og patriotisme'', side 203-205</ref> Den ble formulert av [[Arne Sunde]] (som senere ble skipsfartsminister) 1. august 1940, og bestemte at utgifter skulle betales i [[britiske pund]], mens en burde unngå å bruke [[Amerikansk dollar|US dollar]]. Bakgrunnen for dette var dels den daværende valutasituasjonen og den forventede situasjonen etter krigen.<ref name="OpprettelsenNortrashipNY203-205" /><ref group="note">«Nordmennene hadde ingen tillit til pundets verdi etter krigen og foretrakk i størst mulig utstrekning å holde seg til konvertible valutaer.», ''Nortraship - Profitt og patriotisme'', side 428</ref>

Tabellen under viser fordelingen og befraktningen av Nortraships flåte mellom kontorene i London og New York, 1. desember 1944<ref>''Nortraship - Alliert og konkurrent'', side 129-130</ref>

{| class="wikitable"
|+ Nortraships flåte 1.12 1944
! Type fartøy !! London !! New York
|-
| Tørrlasteskip || 212 || 79
|-
| Tankskip || 92 || 47
|-
| Linjebåter || 9 || 48
|-
| Skip i Sverige || 15 || 0
|-
| Andre || 2 || 5
|-
| Hvalbåter || 73 || 8
|-
| '''Sum total''' || 403 || 187
|-
| Ministry of War Transport || 299 || 20
|-
| War Shipping Administration || 1 || 66
|-
| Andre («frie skip», tramp etc. || 103 || 101
|-
| '''Sum total''' || 403 || 187
|-
|}

== Skipstap, erstatning og nybygging ==

[[Fil:Victory cargo ships are lined up at a U.S. west coast shipyard.jpg|thumb|Serieproduserte skip av «Victory» klassen ved kai, i påvente av utrustning, «Victory» var etterfølgeren av den kjente «Liberty» klassen]]
[[Fil:Liberty Ship scaler HD-SN-99-02466.JPG|mini|Mange av verftsarbeiderne var kvinner, såkalte [[Rosie the Riveter]] som var en vanlig betegnelse på de rundt 6 millioner kvinner i rustningsindustrien, her en kvinnelig verftsarbeider på et Libertyfartøy {{Byline|E. F. Joseph, US Office of War Information}}]]
[[Fil:A-01544 Hvalkokeri SKYTTEREN.jpg|mini|Det 172 meter lange flytende hvalkokeriet [[DS «Suevic»|«Skytteren»]] i opplag utenfor Tønsberg rundt 1930, en av de såkalte [[kvarstadbåtene]] som ble senket i april 1942]]
[[Fil:Ole Friele Backer kurs mot Normandie.jpg|miniatyr|Norsk handelsfartøy i konvoi mot Normandie for å understøtte [[Operasjon Overlord|invasjonen i 1944]] {{Byline|Ole Friele Backer (1907—1947)}}]]
[[Fil:Minnehallen-stavern.jpg|mini|[[Minnehallen (Stavern)|Minnehallen]] over sjømenn i [[Stavern]] i [[Vestfold]] rommer kobberplater hvor alle norske sjømenn som omkom i [[første verdenskrig|første]] og andre verdenskrig er listet med navn, bosted, skip osv. {{Byline|Torstein Frogner}}]]
[[Fil:Hestmanden, akterspeil.jpg|mini|[[DS «Hestmanden»]], det eneste av lastefartøyene som seilte for Nortraship som har blitt bevart]]

Allerede fra krigsutbruddet i september 1939 mistet den norske handelsflåten skip,<ref name="GlemtKrig41" /> og med erfaringen fra de massive tonnasjetapene under første verdenskrig forsøkte Nortraship tidlig å få tak i nye skip.<ref>''Nortraship - Alliert og konkurrent'', side 155</ref> De første tilbud om skip kom fra britene våren 1941, Nortraship ble tilbudt en pakke som inneholdt en blanding av nybygg og eldre skip.<ref name="SkipsbyggStorbritannia156-162">''Nortraship - Alliert og konkurrent'', side 156-162</ref> Sammen med tretten nybygde skip (seks tankskip, syv tørrlasteskip) måtte Nortraship overta seks eldre skip som britene tidligere hadde fått overført fra amerikanerne.<ref name="SkipsbyggStorbritannia156-162" />

I september 1942 kom britene med nye tilbud om erstatningsskip for senket tonnasje til Norge og andre allierte nasjoner; igjen tretten nybygg og fem eldre amerikanske. Nortraship var skeptisk, man vurderte fartøyene som lite egnet, og prisen for høy. Etter lange forhandlinger avslo Nortraship tilbudet i oktober 1943.<ref name="SkipsbyggStorbritannia156-162" /> Frem til 1944 var britiske skipsverft belagt med bygging av marinefartøy, men ved årsskiftet 1944/45 fikk Storbritannias allierte igjen anledning til å motta britiske standardskip. Nortraship var imidlertid lite interessert og overtok kun to standardskip, norske redere så seg bedre tjent med å bygge skip etter sine spesifikasjoner og avventet situasjonen i Storbritannia etter krigens slutt.<ref name="SkipsbyggStorbritannia156-162" />

Nortraship hadde større appetitt på amerikanske skip; under andre verdenskrig utvidet USA sterkt sin skipsbygging. Amerikanske skipsverft leverte i løpet av krigen hele 5&nbsp;700 handelsskip,<ref name="LeieUSA168">''Nortraship - Alliert og konkurrent'', side 168</ref> blant dem de kjente «[[Libertyskip|Liberty]]» og «Victory» stykkgodsskip og «T2» tankskip.<ref name="LeieUSA168" /> Det var imidlertid ikke uten problemer for Nortraship å overta amerikanskbygde skip; dels brukte amerikanerne skipstildelinger som brekkstang i [[Hogmanay-avtalen|tonnasjeforhandlingene]],<ref>''Nortraship - Profitt og patriotisme'', side 415</ref><ref>''Nortraship - Alliert og konkurrent'', side 176</ref> dels var man interessert i å holde det forsprang amerikansk skipsfart hadde fått i form av øket tonnasje.<ref name="LeieUSA">''Nortraship - Alliert og konkurrent'', side 170-171</ref> 

Et rammeverk for overføring av amerikansk tonnasje ble lagt ved at en norsk-amerikansk [[Lend-lease|Lend-lease-avtale]] ble undertegnet i juli 1942.<ref>''Nortraship - Alliert og konkurrent'', side 174-175</ref> Etter langvarige forhandlinger fikk Nortraship leid et antall «Liberty» tørrlastskip, med mulighet for å kjøpe skipene når krigen var over.<ref name="LeieUSA174-177">''Nortraship - Alliert og konkurrent'', side 174-177</ref>  Det første norske skipet av «Liberty» klassen ble overtatt 29. januar 1943 og ble døpt DS «Leiv Eiriksson».<ref name="LeieUSA174-177" /> Totalt fikk Nortraship overført tolv «Libertyskip», åtte «T2» tankskip og fire mindre C1-A stykkgodsskip.<ref name="LeieUSA174-177" /> Spørsmålet om leie kontra kjøp av amerikanske skip var en stor diskusjon innenfor Nortraship, de norske rederne ønsket primært å kjøpe skip mens amerikanerne bare tilbød leie, saken løste seg etter krigen da nordmennene stort sett fikk overta skip de hadde leid.<ref>''Nortraship - Alliert og konkurrent'', side 178-183</ref>

Da Norge ble invadert i 1940 var det en rekke norske skip i Sverige, og norske redere hadde også skip under bygging ved svenske verft.<ref name="Styring194-202">''Nortraship - Alliert og konkurrent'', side 194-202</ref> Noen skip seilte etter sterkt tysk press til Norge, men sensommeren 1940 lå det fremdeles 31 norske skip i svenske havner (etterhvert kjent som [[kvarstadbåtene]]).<ref name="Styring194-202" /> I januar 1941 klarte fem av skipene å bryte ut av tysk blokade og ta seg til Storbritannia lastet med svenske [[kulelager|kulelagre]] og spesialstål.<ref name="Styring194-202" /> En tilsvarende operasjon i april 1942 endte med katastrofe, 19 besetningsmedlemmer døde under selve utbruddet og 42 døde senere i tysk fangenskap, mens seks av ti deltakende fartøy gikk tapt.<ref name="Styring194-202" />

I mellomkrigstiden hadde svenske verft blitt norsk skipsfarts hovedleverandør av skip, 9. april 1940 hadde norske redere 26 nybyggingskontrakter ved svenske verft og de fleste var under bygging.<ref name="SkipSverige203-208">''Nortraship - Alliert og konkurrent'', side 203-208</ref> Nortraship trådte inn for rederne og førte i flere år en stri juridisk kamp mot tyske forsøk på å tilegne seg denne tonnasjen; tyskerne la hardt press på norske redere og deres familier.<ref name="SkipSverige203-208" /> Det var også harde forhandlinger med de svenske verftene som ville reforhandle kontraktsbetingelsene.<ref name="SkipSverige203-208" /> 

Allerede sommeren 1942 begynte Nortraship å undersøke muligheter for ytterligere svenske nybygg for å erstatte tonnasjetap.<ref name="SkipSverige208-219">''Nortraship - Alliert og konkurrent'', side 208-219</ref> Etter lange forhandlinger ble den såkalte pulje I på om lag 20 skip klarert i juni 1944.<ref name="SkipSverige208-219" />  Interessen fra rederne for mer tonnasje var imidlertid stor og ved utgangen av 1944 var kontrakter for pulje II ferdigforhandlet.<ref name="SkipSverige208-219" /> Utover ettervinteren og våren 1945 ble enda en kontraktsrunde forhandlet, denne såkalte pulje III ble ikke undertegnet før i juni 1945 og omfattet hele 43 skip.<ref name="SkipSverige208-219" /> Totalt ble det i de tre puljene kontrahert 83 fartøyer på til sammen 540 000 brt, med en samlet kontraktssum på rundt 418 millioner norske kroner.<ref name="SkipSverige208-219" /> 

At forhandlingene tok så lang tid hadde sin grunn i en rekke forhold, det var krig og kommunikasjon mellom London (hvor regjeringen og Nortrahip var), Sverige (med verft og banker) og Norge (hvor mange av rederne fremdeles oppholdt seg) var vanskelig.<ref name="SkipSverige208-219" /> Generelt var det også stor mangel på råmaterialer, og utenlandsk valuta var strengt kontrollert.<ref name="SkipSverige208-219" /> Samtidig ville nye skip gi et viktig tilskudd til Norges valutainntekter etter krigen, så rederne hadde gode kort overfor den norske regjeringen.<ref name="SkipSverige208-219" />

== Overblikk over fartøyenes innsats ==

Fartøyenes viktigste innsats var i farten på Storbritannia frem til USA kom med i krigen, spesielt Nortraships tankskip fraktet da en betydelig del av landets import av olje.<ref name="USATonnasje344" /> Norske handelsskip deltok imidlertid også mange andre steder, blant annet seilte norske handelsskip på [[Malta]] som var et sterkt utsatt knutepunkt for de allierte i Middelhavet.

Under [[Operasjon Overlord|invasjonen av Normandie]] i juni 1944 deltok også en rekke norske handelsfartøy.

== Etter 1945 ==
=== Langsom overgang til fred ===

Da andre verdenskrig endte i 1945 var Nortraships hovedoppgave over, men det endelige oppgjøret med rederne var ikke klart før i [[1964]].<ref name="NotrashipResultat330-333">''Nortraship - Alliert og konkurrent'', side 330-333</ref> Umiddelbart etter at kampene var over i Europa hadde Nortraship en svært travel tid,<ref name="KrigFred227-241">''Nortraship - Alliert og konkurrent'', side 227-241</ref> den internasjonale hjelpeorganisasjonen [[United Nations Relief and Rehabilitation Administration|UNRRA]] hadde stort behov for tonnasje.<ref name="KrigFred227-241" /> Nortraships kontor i London økte antall ansatte sommeren 1945 og nådde høyeste antall noensinne med rundt 700 ansatte i oktober 1945.<ref name="KrigFred227-241" /> 

Det meste av internasjonal sivil skipsfart var underlagt den allierte United Maritime Authority (UMA) (forløper for [[Den internasjonale sjøfartsorganisasjonen|IMO]]) som var pålagt å styre all alliert shipping inntil overgangsperioden til fred var over, UMAs kontroll opphørte 2. mars 1946.<ref name="KrigFred227-241" /> Nortraship og norske redere var skeptisk til UMA og misfornøyd med at USA og Storbritannia tok initiativ til ordningen uten å konsultere andre land.<ref name="KrigFred227-241" />

=== Avvikling ===

Rekvisisjon av norske skip opphørte 30. september 1945<ref>''Nortraship - Alliert og konkurrent'', side 236</ref> og i det de forskjellige skipsrederne tok over sine fartøy begynte Nortraship arbeidet med å nedlegge organisasjonen. Dette innebar forsikringsoppgjør, kompensasjon for bruk av skip og så videre.

Nortraship etablerte kontor i Oslo 3. juli 1945,<ref>''Nortraship - Alliert og konkurrent'', side 268</ref> hensikten var å overføre virksomhetene fra London og New York så raskt som mulig for så å avvikle organisasjonen.<ref name="NortrashipNedbygg268-285">''Nortraship - Alliert og konkurrent'', side 268-285</ref> Kontoret i New York ble lagt ned i januar 1947 og endelig lukket i november samme år, dets gjenværende oppgaver overført til Oslo.<ref name="NortrashipNedbygg268-285" /> Kontoret i London tok lenger tid å avvikle, i oktober 1947 flyttet rundt 70 funksjonærer fra London til Oslo og kun et mindretall ble igjen,<ref name="NortrashipNedbygg268-285" /> spesielt forsikringsoppgjørene var kompliserte og krevde at man befant seg nær Londons forsikringsmiljø.<ref group="note">«I en overgangsperiode ble én medarbeider igjen i London for å ta seg av kontakten med de britiske forsikringsfolkene. Da han sluttet 30. juni 1956, var Nortraships 16 år lange London-tilværelse endelig over.», fra ''Nortraship - Alliert og konkurrent'', side 280</ref><ref name="NortrashipNedbygg268-285" />

Den opprinnelige Nortraship-organisasjonen ble nedlagt 30. juli 1958 og de gjenstående oppgavene ble overført til [[Handelsdepartementet (Norge)|Handelsdepartementet]].<ref>''Nortraship - Alliert og konkurrent'', side 284</ref>

=== Nortraships hemmelige fond ===

{{Utdypende artikkel|Nortraships hemmelige fond}}
Nortraships hemmelige fond var betegnelsen på et [[fond]] som hadde tilknytning til den norske [[handelsflåten|handelsflåteorganisasjonen]] Nortraship og som [[De allierte (andre verdenskrig)|allierte]] befraktere innbetalte til under den andre verdenskrig. For å jevne ut [[hyre]]r mellom allierte [[sjømann|sjømenn]] ble norske sjømenns høyere hyrer lagt inn i fondet. Etter krigen krevde et flertall av sjøfolkene å få ut pengene; pengene ble i stedet utdelt etter behov. Saken ble ikke endelig løst før Stortinget i [[1972]] bevilget krigsseilerne en [[ex gratia]] utbetaling.

=== Oppgjør ===

Grovt sett kan oppgjøret etter Nortraship deles i et ytre og et indre oppgjør. Det ytre oppgjøret var med befraktere og assurandører i USA og Storbritannia,<ref>''Nortraship - Alliert og konkurrent'', side 287</ref> mens det indre oppgjøret var mellom Nortraship og de norske rederne.<ref>''Nortraship - Alliert og konkurrent'', side 301</ref>

Fraktoppgjøret med USA ble avgjort først og var stort sett ferdig i 1948,<ref name="NortrashipYtre290-294">''Nortraship - Alliert og konkurrent'', side 290-294</ref> det var stort sett gunstig for Norge, men USA stilte økonomisk-politiske betingelser hvor Norge forpliktet seg til å føre en liberal internasjonal handelspolitikk, dette var generelle amerikanske krav som senere også ble nedfelt i [[Marshallplanen]].<ref name="NortrashipYtre290-294" /> Fraktoppgjøret med Storbritannia tok lengre tid, dels fordi det var mer omfattende og dels fordi det ikke var en avklart rammeavtale, slik det var med Lend-Lease avtalen med USA.<ref name="NortrashipYtre290-294" /> All sjøforsikring og det meste av krigsforsikringen var også tegnet i Storbritannia,<ref name="NortrashipYtre290-294" /> oppgjøret var både tidkrevende og omfattet store verdier og var ikke ferdig før midten av 1950-årene.<ref>''Nortraship - Alliert og konkurrent'', side 296</ref>

Prinsippene for det indre oppgjøret ble diskutert av rederne i det okkuperte Norge fra 1943 og avgjort etter fredsslutningen i en komité med representanter fra rederne og staten.<ref name="NortrashipYtre302-318">''Nortraship - Alliert og konkurrent'', side 302-318</ref> På tross av stor uenighet ble komitéens innstilling enstemmig og la grunnlaget for en lov om oppgjøret.<ref name="NortrashipYtre302-318" /> Hovedpunktene var prinsipp for utbetaling av forliserstatninger og godtgjørelse til rederne for statens bruk av fartøyene i rekvisisjonstiden.<ref name="NortrashipYtre302-318" /> Det siste punktet var mest omstridt, mens rederne mente at hele Nortraships overskudd tilfalt de, så hevdet staten at rederne kun hadde krav på en godtgjørelse for bruk av fartøyene, og slik ble det.<ref name="NortrashipYtre302-318" /> 

Nortraships totale disponible midler var om lag 4,5 milliarder norske kroner (1945 verdi),<ref name="NortrashipResultat327" /> til sammenligning var statens samlede utgifter for 1945–1946 vel 2 milliarder kroner.<ref name="NortrashipResultat327" />

Det endelige overskudd etter oppgjøret med rederne (det indre oppgjøret) var på 818 millioner kroner,<ref name="NortrashipResultat329" /> pengene tilfalt statskassen og ble brukt til å dekke underskuddet etter eksilregjeringens tid i London, det såkalte London-regnskapet.<ref name="Resultat331" />

{| class="wikitable"
|+ Nortraships disponible midler<ref>''Nortraship - Alliert og konkurrent'', side 328</ref>
! Post !! Mill NOK !! '''%'''
|-
| '''Uteflåten''' ||  || 
|-
| Driftsoverskudd || 2 840 || 63,6 %
|-
| Forliserstatninger || 1 340 || 30,0 %
|-
| '''Hvalflåten''' ||  || 
|-
| Driftsoverskudd || 58 || 1,3 %
|-
| Forliserstatninger || 77 || 1,7 %
|-
| Salg av hvalbåter og olje || 68 || 1,5
|-
| '''Andre inntekter''' || 85 || 1,9 %
|-
| '''Totalt''' || 4 468 || 100,0 %
|-
|}

Midlene som Nortraship opparbeidet ifølge tabellen over ble da anvendt som vist i tabellen under.

{| class="wikitable"
|+ Bruken av Nortraships midler<ref name="NortrashipResultat329" />
! Post !! Mill NOK !! '''%'''
|-
| '''Uteflåten''' ||  || 
|-
| Forliserstatning || 1 386 || 31,0 %
|-
| Amortiseringserstatning || 488 || 10,9 %
|-
| Brukserstatning || 459 || 10,3 %
|-
| Teknisk-, beholdnings- og posisjonsoppgjør || 311 || 7,0 %
|-
| Renteoppgjør || 29 || 0,6 %
|-
| '''Hvalflåten''' ||  || 
|-
| Forliserstatning || 85 || 
|-
| Bruks- og amortiseringserstatning || 64 || 
|-
| Andre erstatninger || 72 || 
|-
| Renteoppgjør || 6 || 
|-
| '''Hjemmeflåteoppgjøret''' || 204 || 4,5 %
|-
| '''Maksimalfraktoppgjøret''' || 12 || 0,3 %
|-
| '''Avsetninger til sjøfolk og skipsfartsnæring''' || 216 || 4,9 %
|-
| '''Administrasjonsutgifter 1940–1963''' || 100 || 2,2 %
|-
| '''Overskudd inndradd i statskassen''' || 818 || 18,3 %
|-
| '''Totalt''' || 4 468 || 100,0 %
|-
|}

=== Ettermæle ===
På tross av interne krangler er Nortraships ettermæle i hovedsak positivt.<ref>''Nortraship - Alliert og konkurrent'', side 29</ref> Norge bevarte kontroll over sin handelsflåte og den gav et viktig bidrag til den allierte krigsinnsatsen.<ref name="AlliertKonkurrent356-359">''Nortraship - Alliert og konkurrent'', side 356-359</ref> Den norske eksilregjeringen hadde solide finanser og grunnlaget for fortsatt norsk skipsfart etter krigen ble vedlikeholdt.<ref name="AlliertKonkurrent356-359" /> Da den endelige rapporten om Nortraship ble lagt frem for Stortinget i 1964 av minister [[Trygve Lie]] ble det totale bidraget fra Nortraship til det norske samfunn under og etter krigen av Erling Mossige anslått til over 1,2 milliarder kroner.<ref name="Resultat332" />

Under [[den kalde krigen]] ble navnet Nortraship brukt for den beredskapsorganisasjonen som skulle drive flåten om en ny krig brøt ut.<ref name="AlliertKonkurrent351" /> Da den kalde krigen endte i 1991 ble denne organisasjonen lagt ned.<ref name="AlliertKonkurrent351" />

=== Nortraship i dag ===
[[Fil:Tall ships antwerp 2010 Artemis.jpg|thumb|Barken «Artemis», eks. «Pol II», i Antwerpen under [[The Tall Ships’ Races]] i 2010]]
Betegnelsen Nortraship kom igjen i bruk etter [[Terrorangrepet 11. september 2001|11. september 2001]], idet [[Norges Rederiforbund]] etablerte en beredskapsgruppe 1. januar 2002. Gruppen har syv medlemmer, seks sivile fra ulike deler av det norske maritime miljøet og ett medlem fra [[forsvaret]].<ref name="NOPEF" group="note" />

Få av fartøyene som seilte for Nortraship er bevart. Det dampdrevne fartøyet [[DS «Hestmanden»]]<ref group="note">«D/S Hestmanden er de norske krigsseilernes minnesmerke, derfor er fartøyet nå malt i krigens karateristiske grå kamuflasjefarge. Skipet seilte i den norske Nortrashipflåten på over 1000 skip som Norge stilte til disposisjon under andre verdenskrig. D/S Hestmanden er det eneste lastefartøyet som er igjen fra denne flåten.», fra [[Miljøverndepartementet]], [http://www.regjeringen.no/nb/dep/md/aktuelt/nyheter/2011/ds-hestmanden-tilbake-i-ny-prakt.html?id=655236 «D/S Hestmanden tilbake i ny prakt»], 23. september 2011</ref> er det eneste gjenværende lastefartøyet og har blitt restaurert og ligger i dag som museumsfartøy ved [[Bredalsholmen dokk og fartøyvernsenter]] i [[Kristiansand]]. [[Hvalbåt]]ene «Pol II» og «Pol IV» er ombygd til tremastede barker under nederlandsk flagg, hhv. «Artemis» og «Stedemaeght».

=== Vurdering av sjøfolkenes krigsinnsats ===
Det tok lang tid før de norske krigsseilernes innsats og betydning ble anerkjent av det politiske Norge i etterkrigstiden. Allierte militære ledere uttalte tidlig i krigen at sivile norske sjøfolk hadde avgjørende betydning for de alliertes krigsinnsats.<ref>«Den norske handelsflåtens innsats i krigens første år var mer verdt enn en million soldater.», uttalelse i et britisk maritimt tidsskrift, senere gjentatt av blant annet Sir [[Philip John Noel-Baker|Philip Noel Baker]] og den amerikanske admiralen [[Emory Land]], fra ''Nortraship, Profitt og patriotisme'', omslagsside.</ref>. Ifølge professor [[Tore Pryser]] begynte historikerne for alvor å interessere seg for krigsseilernes innsats i 1990-åra, da professor [[Magne Skodvin]]s oppfatning av andre verdenskrig ble revidert.<ref name="Pryser" /> 

Midt i 1960-årene ble krigsseilernes innsats belyst, og det viste seg at mange av dem hadde hatt problematiske år etter krigens slutt. Med hjelp av mediefolk som forfatteren [[Per Hansson]], og TV-personlighetene [[Kjell Arnljot Wig]] og [[Erik Bye]] vant krigsseilerne omsider fram.{{Utdyp|Hva vant de fram med?}}<ref name="regjeringen.no">[https://www.regjeringen.no/nb/aktuelt/mote-med-krigsseilere-og-parorende-risor/id733139/ Tale av forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen i Risør 3.august 2013]</ref>. [[Per Hansson]]s bok [[Hver tiende mann måtte dø]] fra 1967 vakte stor debatt og skapte forståelse for det vi i dag kaller ''post-traumatiske lidelser''.{{Tr|Må dokumentere med kilder at boken skapte forståelse}} 

{{Sitat|En del av de menn jeg har snakket med, seiler fortsatt i konvoiene. De skriker om nettene, og ligger alltid med åpne dører for å kunne ''styrte på dek''.|Per Hansson i forordet i boken Hver tiende mann måtte dø.}} 

[[Nortraships hemmelige fond]] ble opprettet under krigen, og sjøfolkene oppfattet at dette var deres penger som skulle utbetales etter krigen. Norske regjeringer var etter krigen ikke av samme oppfatning, og saken havnet i Høyesterett der krigsseilerne tapte. Saken ble til slutt løst ved at Stortinget i 1972 bevilget krigsseilerne en ex gratia utbetaling.<ref>Hjeltnes, 1997, s. 544</ref>

Etter at [[Krigskorset]] og [[Krigsmedaljen]] ble innført i 1941 som utmerkelser for tapperhet og ledelse, ble personell i handelsflåten tildelt begge disse utmerkelsene. For spesielle bragder kom skipssjefer og maskinsjefer i betraktning for tildeling av Krigskorset, mens mannskapet ellers ble tildelt Krigsmedaljen. 18 måneders fartstid i faresonen kvalifiserte til Krigsmedaljen. Rundt {{formatnum:6200}} personer fra handelsflåten ble tildelt Krigsmedaljen i krigsårene.<ref name="NMT3-2015">Kjetil Henriksen og Sindre Weber: [http://nor-miltids.com/NMT2015/Utgivelser-PDF/NMT%203.2015.pdf «Praksis for tildeling av norske krigsdekorasjoner for andre verdenskrig – handelsflåten og Hjemmestyrkene»] {{Wayback|url=http://nor-miltids.com/NMT2015/Utgivelser-PDF/NMT%203.2015.pdf |date=20160927212236 }}, ''Norsk Militært Tidsskrift'', nr. 3, 2015, s. 22–29.</ref> I tillegg ble Krigsmedaljen  tildelt {{formatnum:2300}} krigsseilere som falt for Norges sak i tjeneste i handelsflåten. Innstilling av krigsseilere til medaljer stoppet opp da skipene i handelsflåten ble tilbakeført til rederiene fra Nortraship. Resultatet var at færre enn halvparten av de som var kvalifisert til medaljen faktisk mottok den. Etter tilbakeføring av skipene til rederiene, måtte hver enkelt krigsseiler selv søke om tildeling av krigsmedaljen.<ref name=" NMT3-2015" />

På bakgrunn av kritikk mot at norske sjøfolk som seilte i handelsflåten under den andre verdenskrig ikke hadde fått den heder de fortjente, ble tildeling av Krigsmedaljen for innsats under andre verdenskrig gjenopptatt i 1979. Samtidig ble [[Deltagermedaljen]] og [[Haakon VIIs Frihetsmedalje]] tildelt krigsseilere. På 1980-tallet ble tildeling av [[St. Olavsmedaljen med ekegren]] også gjenopptatt for krigsseilere. Mange krigsseilere var da allerede døde og familiene mottok medaljene post mortem i postkassen.<ref>[http://www.nordhordland.no/puls/article3887387.ece Nora heidra 63 år etter], nordhordland.no, 30. oktober 2008, besøkt 5. oktober 2013</ref><ref>[http://www.nordhordland.no/puls/article5081860.ece Heidra 70 år for seint], nordhordland.no, 21. april 2010, besøkt 5. oktober 2013</ref> 

Den forsinkede oppmerksomheten om sjøfolkene kan skyldes at de kom hjem enkeltvis, og forståelsen for posttraumatiske lidelser var mangelfull i samfunnet.<ref name="regjeringen.no"/>.

== Se også ==

* [[Nortraships flåte]]
* [[Allgemeine Schiffahrtsaktion]]
* [[Krigsseiler]]

== Noter ==
<references group="note">
</references>

== Referanser ==
<references>
<ref name="Pryser">{{Kilde www|url = http://www.klassekampen.no/55478/article/item/null/-har-skapt-et-glansbilde|tittel = Har skapt et glansbilde|utgiver = ''Klassekampen''|forfatter = |dato = 23. desember 2008|sitat = ''Norsk krigshistorie er unyansert, ensidig nasjonal og bevisst tilslørende, mener historikere.''|besøksdato = 2008-12-23|arkivurl = https://web.archive.org/web/20120605060549/http://klassekampen.no/55478/article/item/null/-har-skapt-et-glansbilde|arkiv-dato = 2012-06-05|url-status = unfit}}</ref>
</references>

== Kilder ==
* {{Kilde bok
  | ref= 
  | forfatter= [[Paul Benjamin Vogt|Vogt, Benjamin]]
  | redaktør= 
  | utgivelsesår= 1967
  | artikkel=
  | tittel= Vår ære og vår avmakt
  | bind=
  | utgave=
  | utgivelsessted= Oslo
  | forlag= Aschehoug
  | side=
  | isbn=
  | id=
  | språk= Norsk bokmål
  | kommentar=
  | url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2006110901059 
 }}
* Mossige, Erling ''Storrederiet Nortraship – Handelsflåten i krig'', Grøndahl & Søn Forlag AS (1989) ISBN 82-504-1704-6
* {{Kilde bok
  | ref= refSkodvin
  | forfatter= [[Magne Skodvin|Skodvin, Magne]]
  | redaktør= 
  | utgivelsesår= 1990
  | artikkel=
  | tittel= Krig og okkupasjon 1939–1945
  | bind=
  | utgave=
  | utgivelsessted=
  | forlag=Samlaget
  | side=
  | isbn=8252134904
  | id=
  | språk=
  | kommentar=
  | url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007082401002 
 }}
* [[Atle Thowsen|Thowsen]], Atle ''Handelsflåten i krig 1939–1945: Nortraship, Profitt og patriotisme'', Grøndahl og Dreyers Forlag A/S (1992) ISBN 82-504-1895-6
* [[Bjørn L. Basberg|Basberg, Bjørn L.]] ''Handelsflåten i krig 1939–1945: Nortraship, Alliert og konkurrent'', Grøndahl og Dreyers Forlag A/S (1992) ISBN 82-504-2064-0
* [[Guri Hjeltnes|Hjeltnes, Guri]] ''Handelsflåten i krig 1939–1945: lang vakt. 3 : Sjømann lang vakt'', Oslo, Grøndahl/Dreyer, 1995 ISBN 8250420659

== Eksterne lenker ==
* {{Offisielle lenker}}
* [http://www.snl.no/Nortraship Om Nortraship], fra [[Store norske leksikon]]
* [http://www.warsailors.com/freefleet/nortraship.html Oversikt over Nortraship], fra [[Warsailors.com]] – privat nettside som oppdateres av datteren til en krigsseiler (engelsk)
* [http://ssb.no/histstat/aarbok/ht-030110-116.html Statistisk sentralbyrås oversikt over krigsforlig, tap av skip og omkomne]
* [http://flagspot.net/flags/no~ntsh.html Nortraships flagg, fra flagspot.net]
* [https://web.archive.org/web/20050206124806/http://www.minnehallen.no/index.php Sjømennenes minnehall i Stavern, med database over norske falne sjømenn i begge verdenskriger]
* [http://www.dagbladet.no/anmeldelser/970915-anm-bok1.html «Handelsflåten i havn»], anmeldelse av bokverket ''Handelsflåten i krig'' av [[Arne Skouen]], ''Dagbladet'' 15. september 1997
* [http://www.youtube.com/watch?v=WKYG0mRDcSE «Senket av Hitlers ulver»], en kort dokumentar der [[Gunnar Sønsteby]] snakker om de norske krigsseilerne
* [http://www.arkivverket.no/arkivverket/Tema/Andre-verdenskrig/Sjoefart-i-krig/Nortraship Arkivverkets oversikt over Nortraships arkiver]
* [http://www.norgeshistorie.no/andre-verdenskrig/artikler/1762-handelsflaten-og-nortraship.html Handelsflåten og Nortraship], artikkel hos [[Norgeshistorie.no]]
* [http://www.norgeshistorie.no/andre-verdenskrig/artikler/1718-sjofolkene-i-handelsflaten.html Sjøfolkene i handlesflåten], artikkel hos [[Norgeshistorie.no]]
{{Utmerket}}
{{Portal|den andre verdenskrig}}
{{Norge under andre verdenskrig}}
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Nortraship| ]]
[[Kategori:Etableringer i 1940]]
[[Kategori:Artikler i sjøfart-prosjektet]]