Redigerer Norsk historie 1884–1905

{{Norges historie}}
I [[1884]] ble starten på innføringen av [[parlamentarisme]]n i [[Norge]],<ref name=NH_Steine>{{Kilde www|tittel = Parlamentarisme og partidannelser - Norgeshistorie|url = http://www.norgeshistorie.no/industrialisering-og-demokrati/makt-og-politikk/1512-parlamentarisme-og-partidannelser.html|verk = www.norgeshistorie.no|besøksdato = 2016-01-28|forfattere = Bjørn Arne Steine}}</ref> og markerer slutten på det som i historieskrivingen er kjent som «[[embetsmannsstaten]]».<ref>{{Kilde www|tittel = Embetsmennenes stat - Norgeshistorie|url = http://www.norgeshistorie.no/bygging-av-stat-og-nasjon/makt-og-politikk/1409-embetsmennenes-stat.html|verk = www.norgeshistorie.no|besøksdato = 2016-01-28|forfattere = Jan Eivind Myhre}}</ref> De folkevalgte delte seg i to partier, [[Venstre]] og [[Høyre]], og i perioden frem til [[1905]] kjempet disse partiene særlig om rammeverket for [[Unionen mellom Sverige og Norge|unionen med Sverige]].<ref>{{Kilde www|tittel = Nasjon og demokrati: unionsstriden før 1905 - Norgeshistorie|url = http://www.norgeshistorie.no/industrialisering-og-demokrati/artikler/1516-nasjon-og-demokrati-unionsstriden-for-1905.html|verk = www.norgeshistorie.no|besøksdato = 2016-01-28|forfattere = Bjørn Arne Steine}}</ref> Det endte med at unionen ble oppløst i 1905.<ref name=NH_Steine2>{{Kilde www|tittel = Det politiske spillet om unionsoppløsningen i 1905 - Norgeshistorie|url = http://www.norgeshistorie.no/industrialisering-og-demokrati/artikler/1518-det-politiske-spillet-om-unionsopplosningen-i-1905.html|verk = www.norgeshistorie.no|besøksdato = 2016-01-28|forfattere = Bjørn Arne Steine}}</ref> 

== Innføringen av parlamentarismen ==
{{Utdypende|Statsrådssaken}}
Parlamentarisme er en politisk styreform der [[regjering]]en sitter så lenge flertallet i nasjonalforsamlingen (altså [[Stortinget]] for Norges del) tillater det. Dette gir altså Stortinget makt over regjeringen.<ref>Nordby, Trond. (2016, 20. april). [https://snl.no/parlamentarisme Parlamentarisme]. I [[Store norske leksikon]]. Hentet 23. desember 2016.</ref> Før innføringen av parlamentarismen i Norge, var det omvendt.
Før 1884 hadde regjeringen grunnlovsfestet forbud mot å møte i Stortinget. Ettersom regjeringen ble utpekt av kongen, hadde Stortinget begrenset innflytelse over [[statsråd]]ene, og regjeringen kunne dermed i prinsippet motarbeide det folkevalgte Stortinget. I [[1870-årene]] vedtok Stortinget i flere omganger å endre [[Grunnloven]], slik at statsrådene fikk adgang til [[parlament]]et. Kongen, [[Oscar II]], nektet å [[Sanksjon (statsrett)|sanksjonere]] lovendringen, og ved tredje sanksjonsnektelse i [[1880]], kom en annen bestemmelse i Grunnloven på banen. Kongen pliktet nemlig å godkjenne lovendringsforslag dersom slike forslag ble vedtatt for tredje gang i Stortinget. Men hvorvidt dette også gjaldt grunnlovsendringer, var usikkert. Da venstreopposisjonen (fra 1884 partiet [[Venstre]]) vant i [[Stortingsvalg]]et i [[1882]], stilte de regjeringen til [[riksrett]] for at den hadde nektet å gjennomføre den vedtatte lovendringen. [[Regjeringen Selmer]] måtte i 1884 gå av, og kongen gikk med på å utpeke Venstres leder [[Johan Sverdrup]] som ny [[statsminister]]. Dette omtales gjerne som da parlamentarismen ble innført i Norge, selv om det tok noen år før parlamentarismen ble gjennomført i praksis.<ref name=NH_Steine/>

== Striden om unionen ==
{{Utdypende|Unionsoppløsningen}}

=== Striden om en egen utenrikspolitikk: konsulatvesenet ===
{{Utdypende|Konsulatsaken}}
Unionens siste skanse var retten til et eget [[konsulat]] for Norge. Konsulatsaken var en av hovedgrunnene til at unionen mellom Norge og Sverige ble oppløst. Ved [[Stortingsvalget 1891|Stortingsvalget i 1891]] stilte Venstre krav var at Norge måtte få eget konsulat for at norske handelsinteresser skulle bli bedre ivaretatt. Underforstått var dette også et krav om at Norge etter hvert skulle få sin egen [[utenriksminister]]. Begrunnelsen var behovet for sterkere norsk parlamentarisk kontroll med [[utenrikspolitikk]]en. Både partiet [[Høyre]], svenske [[konservativ]]e og kongen var imot dette, fordi de fryktet det ville ødelegge unionen. Utenrikspolitikken var, sammen med kongen, det eneste de to landene i unionen hadde felles. Sverige oppløste derfor [[Mellomriksloven]], en lov om handel mellom de to landene som var svært viktig for Norge. Venstre forsøkte å innføre et eget norsk konsulat flere ganger, men måtte gi opp da uenighetene nesten førte til krig. Rundt århundreskiftet ble det større vilje til forhandling på begge sider. 

I [[Stortingsvalget 1903]] vant Høyre valget, og man begynte forhandlinger om egen norsk konsulatvesen. Den svenske statsministeren [[Erik Boström]]s forslag til ny lov om konsulatvesen viste at han så på Norge som underordnet Sverige, og forhandlingene ble avbrutt.<ref name=NH_Steine2/> Den svenske kronprins [[Gustav V av Sverige|Gustav]], med støtte fra den svenske [[Riksdagen (Sverige)|Riksdagen]], forsøkte å få i gang nye forhandlinger, men dette ble avslått i Norge, og 7. juni 1905 erklærte Stortinget at unionen med Sverige var oppløst og kong Oscar avsatt.<ref>[[Norgeshistorie.no]], Bjørn Arne Steine: [http://www.norgeshistorie.no/industrialisering-og-demokrati/artikler/1517-unionsopplosningsaret-1905.html «Unionsoppløsningsåret 1905»]. Hentet 23. des. 2016.</ref>

=== Oppløsningen av unionen ===
Stortinget oppløst unionen med følgende formulering:<ref name=NH_Steine3>[[Norgeshistorie.no]], Bjørn Arne Steine: [http://www.norgeshistorie.no/industrialisering-og-demokrati/artikler/1541-7-juni-beslutningen.html «7. juni-beslutningen»]. Hentet 23. des. 2016.</ref>
{{sitat|Da statsraadets samtlige medlemmer har nedlagt sine embeder, da Hans Majestæt Kongen har erklæret sig ude af stand til at skaffe landet en ny regjering, og da den konstitutionelle kongemagt saaledes er traadt ud af virksomhed, bemyndiger stortinget medlemmerne af det i dag aftraadte statsraad til indtil videre som Den norske regjering at udøve den kongen tillagte myndighed i overensstemmelse med Norges riges grundlov og gjældende love – med de ændringer, som nødvendiggjøres derved, at foreningen med Sverige under en konge er opløst som følge af, at kongen har ophørt at fungere som norsk konge.}}

I Sverige og resten av Europa ble dette oppfattet som en [[revolusjon]], fordi Norge erklærte unionen for oppløst uten å forsøke å finne en løsning i samarbeid med svenskene. Hvorvidt Stortingets beslutning om oppløsningen av unionen er rettslig gyldig, er diskutert blant [[rettshistoriker]]e. Sverige og de europeiske stormaktene anerkjente ikke Norge som selvstendig stat før 26. oktober samme år, da kong Oscar formelt oppgav den norske tronen.<ref name=NH_Steine3/>

== Referanser ==
<references />

== Litteratur ==
* Bjørgo, Narve, Øystein Rian & Alf Kaartvedt. ''Selvstendighet og union: fra middelalderen til 1905''. Bind 1 av ''Norsk utenrikspolitikks historie''. Oslo: Universitetsforlaget, 1995. ISBN 8200223930.

== Eksterne lenker ==
* Norgeshistorie.no [http://www.norgeshistorie.no/industrialisering-og-demokrati/ 1870–1914: industrialisering og demokrati]

{{Emner om Norge}}
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Norges historie etter periode]]