Redigerer Norsk Syndikalistisk Føderasjon

{{refforbedre|dato=2015-12}}
{{Infoboks organisasjon}}
[[Fil:NSF1918.jpg|thumb|NSF 1918]]
'''Norsk Syndikalistisk Federation''' ('''NSF''') ble stiftet i [[Oslo]] [[28. desember]] [[1916]].<!-- Hva er/var NSF for noe? -->

== Svensk påvirkning ==
Mange svensker ble tvunget til å dra til Norge etter [[storstreiken i 1909]], fordi de var svartelistet i [[Sverige]]. Det var dermed de mest aktive og radikale svenske arbeiderne som kom til [[Norge]], og deres virksomhet begynte snart å sette spor. Den første tiden ble det agitert for i hovedsak en [[anarkisme|anarkistisk]] preget [[ungsosialisme]]. Omslaget til mer ren [[syndikalisme|syndikalistisk]] argumentasjon kom i [[1911]], samme år som den norske storkonflikten. Året før hadde Norsk Stenhuggerforbund gjennomførte sine tariff-forhandlinger. Forhandlingene hadde trukket i langdrag, men det endelige resultatet var skuffende. Man var også skuffet over steinhoggerforbundets handlemåte. En omlegging av forbundet til en organisasjon etter Fagopposisjonens retningslinjer førte ikke frem, og de mest militante steinhoggerne besluttet i [[1913]] å opprette egne Lokale Samorganisasjoner tilsluttet Båhuslen distrikt av [[Sveriges Arbetares Centralorganisation]] (SAC). De lokale samorganisasjonene drev en viss agitasjon. De distribuerte svenske Syndikalisten og norske [[Direkte Aktion]]. Virksomheten var visstnok ikke særlig vellykket. Man drev også en del skoleringsarbeid innen samorganisasjonen.

== Lokale Samorganisasjoner (LS) ==
Steinhuggerne i [[Østfold]]  hadde allerede i 1912&ndash;13 åtte syndikalistiske Lokale Samorganisasjoner, LS, tilsluttet den svenske syndikalistorganisasjonen, [[Sveriges Arbetares Centralorganisation|SAC]]. I 1914&ndash;15 ble det stiftet to til i samme område. I løpet av 1916&ndash;17 ble det dannet ni LS-er. 1916 var det 17 Lokale Samorganisasjoner i Norge med tilknytning til SAC. Medlemstallet var 775, i hovedsak [[Sverige|svensker]], men også noen nordmenn og [[Finland|finner]]. Å arbeide innenfor de eksisterende reformistiske organisasjonene ville bare resultere i en svekkelse av klassekampen; kompromisser, kjøpslåing og avtaler med herskerklassen ville bli resultatet, mente de. De nydannete LS-ene sto for en ren [[syndikalisme]], og sto derfor i et latent motsetningsforhold til [[Fagopposisjonen av 1911]] og dens «kvasisyndikalisme»

Lokale Samorganisasjoner fungerte som en slags konkurrenter til fagforbundene, spesielt til [[Norsk Arbeidsmandsforbund]] som, i likhet med LS-ene, organiserte gruve- og anleggsarbeidere. LS-ene søkte også å trekke de uorganiserte ved anleggene, hovedsakelig bondegutter, inn i sin organisasjon. Dette medførte en del konflikter. Det var ønskelig å få LS-medlemmene inn i den ordinære fagbevegelsen. Også innen Fagopposisjonen så man med skepsis på det man mente var en splittelse av fagbevegelsen. Enheten i arbeiderbevegelsen måtte bevares, og omformingen skulle skje innenfra. 
I oktober [[1916]] ble det reist spørsmål om stillingen til de personer ute på arbeidsplassen som vegret seg for å gå inn i [[Kristiania Stein-, Jord- og Sementarbeiderforening]], og som «inntok en uvennlig holdning til fagorganisasjonen under påberopelse av at de sto i en L.S.», i hovedsak svensker. Enkelte mente at dette var en lite solidarisk holdning fra vedkommende arbeideres side. Saken vakte stor debatt.

== NSF stiftes ==
3. juledag [[1916]] ble en konferanse holdt mellom Lokale Samorganisasjoner, [[Norsk Arbeidsmandsforbund]] og Fagopposisjonen for å få slutt på stridighetene. Medlemmene av SAC ble tilbudt fri overgang til Arbeidsmandsforbundet. Syndikalistene var avvisende til å gå inn i den «reformistisk-politiske» fagbevegelsen.

Representanter fra tretten LS-er kom så sammen, og det ble besluttet å sende ut et forslag til de forskjellige LS-ene til avstemning, som ble vedtatt. 28. desember 1916 ble Norsk Syndikalistisk Federation (NSF) stiftet i Kristiania. Akkurat som for [[Norges Ungsocialistiske Forbund]], så var steinhuggerne i [[Østfold]] en viktig organisatorisk basis for den nye organisasjonen. 

[[Richard Hansen]], formann i Arbeidsmandsforbundet, advarte bestemt mot å stifte en slik særorganisasjon, og han la frem en uttalelse fra forbundets hovedstyre, der det het: «Arbeidsmandsforbundet kan derfor ikke anerkjende nogen organisation, som arbeider for en splittelse av arbeiderklassen. Heller ikke lokale samorganisationer i tilslutning til S.A.C.» Syndikalistene ble beskyldt for å opptre arrogante overfor de norske organisasjonene. Disse, på sin side, mente at Norsk Arbeidsmandsforbund samarbeidet med arbeidskjøpere for å få dem vekk fra arbeidsplassene. Arbeidsmandsforbundets reaksjon var skarp, og man erklærte at man heretter ville behandle syndikalister på arbeidsplassene som uorganiserte.

I et sirkulære fra [[Norsk Arbeidsmandsforbund]] begynnelsen av [[1917]] konkluderer forbundets hovedstyre med at medlemmer av LS var å se på som uorganiserte. Andre mente, selv om de var uenige i det å stifte en syndikalistisk organisasjon utenfor de bestående organisasjoner, at siden de nå engang eksisterte, skulle man ikke oppta noen kamp med dem, heller ikke å betrakte dem som uorganiserte.

Blant skandinaviske syndikalister var det uenighet om opprettelsen av NSF. Diskusjonene gikk friskt i [[Direkte Aktion]] i ukene før stiftelsen og et stykke ut i [[1917]].

Syndikalismen kom til å stå særlig sterkt i rallarmiljøet. Dette var folk som dro fra det ene stedet til det andre, rastløse og frie. Det var den store mangelen på arbeidskraft som gjorde denne friheten mulig. Man fikk alltid arbeid. Det var høykonjunktur, og i denne situasjonen var det klart at militant faglig kamp ga resultater. Fikk de sparken et sted var det bare å dra til et annet, og fortsette kampen der. Særlig sterkt sto NSF i [[Nord-Norge]], og blant anleggsarbeiderne sørpå ved bl.a. [[Rauma]]-, [[Røros]]- og [[Sørlandsbanen]].
 
Selv om Arbeidsmandsforbundets holdning til syndikalistene var avvisende, så kunne det unntaksvis forekomme et samarbeid lokalt. Dette skjedde bl.a. ved [[Fosdalen gruver]], der det en stund var én avdeling av Arbeidsmandsforbundet og én syndikalistisk forening &ndash; med et fellesstyre! Men slike kombinasjoner ble ikke støttet av forbundsstyret. Det ble også samarbeidet om en blokade i [[Haugesund]] i [[1920]].

== Syndikalistene forfølges ==
Ifølge NSF var både LO, myndighetene og arbeidskjøperne ute etter syndikalistene. Fra NSFs stiftelse i [[1916]] til [[1918]] ble det, ifølge NSF, utvist drøye tusen medlemmer av NSF fra Norge, de fleste svensker. I kjølvannet fulgte familietragedier og liv i fattigdom. I de ca. førti sosialdemokratiske avisene var det helt taust om dette. Også LO lot den store forvisning skje i stillhet. Takket være denne taushet kunne «bødlene» arbeide i fred. Syndikalistene ble satt under dobbelt press &ndash; fra bedriftsherrene, og fra fagbyråkratene som lovet NSF «krig på kniven». NSF forsøkte å konkurrere med LO som fagorganisasjon &ndash; ble isolert &ndash; og sto lagelig til for hogg. Syndikalistene ble karakterisert som «uorganiserte». De ble forfulgt på arbeidsplassene, og utvist ble den som var syndikalist. Protestene i arbeideravisene var stort sett tamme. Kampen innen fagbevegelsen forklarer dette &ndash; kampen mellom de gamle reformistene, Fagopposisjonens nye menn og det nystartede NSF. Sammenstøtene innen fagbevegelsen var harde. 

== 1920–1940 ==
NSF nådde sitt høydepunkt i 1920–21 da den hadde 3100 medlemmer i 62 lokale samorganisasjoner. Utover i [[1920-årene]] gikk NSFs medlemstall ned, og NSFs innflytelse avtok. 

I [[1935]] ble «[[Den syndikalistiske kvinnegruppe Samhold]]» stiftet.
 
I [[1937]] var antallet Lokale Samorganisasjoner i syndikalistføderasjonen sunket til omkring tyve. Det var også en «forgubbingsprosess» på gang. 

13. april [[1940]] ble [[Alarm]] stanset av okkupasjonsmakten. Det siste nummeret var en oppfordring til den norske arbeiderklasse om å fortsette kampen for et fritt samfunn. Redaktør [[Carl O. Tangen]] og flere andre NSF-ere, deriblant flere av [[Den syndikalistiske kvinnegruppe Samhold|kvinnene]], ble arrestert.  

== Etterkrigstiden ==
Etter krigen samlet de anarkosyndikalistiske kreftene i Norge seg, og gjenreiste bevegelsens organ. Alarm ble omgjort til Solidaritet, som et månedlig organ. Fagforeningsvirksomheten ble gjenopptatt i Oslo og i steinhuggerdistriktet i [[Østfold]] (Fagerholt LS). For øvrig konsoliderte føderasjonen sin stilling som propagandaorganisasjon for frihetlige idéer. Den nye given ga et visst oppsving i bevegelsen, men noe gjennombrudd for frihetlige idéer fikk man ikke til. Makthavernes propagandamaskineri klarte å få blandet sammen idéen om rask gjenreisning av landet med tanker om sentralisme, statlig planøkonomi og korporative samlingsorganer i folks bevissthet. I dette bildet var det liten plass til tanker om klassekamp og arbeiderselvstyre; ja, frihetlige idéer overhodet. 

Forgubbingsprosessen fortsatte ufortrødent videre, steinindustrien i [[Østfold]] ebbet ut, og derved svant bevegelsen sakte inn. Den ene LS etter den andre ble oppløst. I [[1951]], da Solidaritet gikk i sin 7. Årgang, kom det foreløpig siste nummer av bladet. Den 8. Årgang kom ikke før i [[1957]]. Grunnlaget for et rent norsk organ var da ikke lenger tilstede, og bladet ble omorganisert til Syndikalistisk organ for Skandinavia, tilsluttet Internasjonal Arbeider-Assosiasjon. Bladet utkom annenhver måned og ble redigert av en komité med Johs. F. Johansen fra Oslo som ansvarshavende. På dette tidspunktet var Oslo LS den eneste samorganisasjonen som var igjen i den norske syndikalistføderasjonen. I 1960 gikk Solidaritet inn. Tidlig på [[1960-tallet]] hadde NSF kun ett medlem under 70 år. NSF hadde kontor i Folketeaterpassasjen som de leide for 100 kroner måneden. Disse pensjonistene skramlet sammen av sine pensjonspenger for å fortsette å ha lokalet. På midten av 1960-tallet ble lokalene overtatt av en musikkforretning. 

Det ble stille rundt NSF. Zernikow Henriksen, mangeårig sekretær i NSF, døde i [[1967]], møtene ble holdt mer uformelt i private hjem, men man opprettholdt de internasjonale kontaktene. NSF ble innbudt til SACs kongress i [[1968]], men kunne ikke delta. I [[1973]] ble NSF oppløst. Det blir også hevdet at NSF ble formelt oppløst i 1964/65.

== NSF reorganiseres ==
I [[1977]] kom gamle NSF-ere og unge arbeidere sammen og reorganiserte NSF. Bakgrunnen var et kontaktnett innen en liten gruppe arbeidere. Frem mot LO-kongressen dette året forsøkte disse, med et visst hell, å samordne forslag til kongressen gjennom fagforeningene. 16/4 ble stiftelsen av Norsk Syndikalistisk Forbund formalisert, som en samordningsorganisasjon for syndikalistiske arbeidere. Dette var arvtakerne etter Norsk Syndikalistisk Føderasjon. I [[1983]] kom første nummer av ArbeiderSolidaritet. I [[1992]] skiftet det navn til Syndikalisten. Det siste nummer som foreløpig er kommet ut er nr. 4 [[1999]]. NSF har, foruten å gi ut blader med dagsaktuelt stoff, nyutgitt en del skrifter fra «gamle» NSFs tid. NSFs viktigste oppgave har vært å være en radikal opposisjon innad i LO. De har også vært aktive i internasjonalt solidaritetsarbeid &ndash; bl.a. støtte til fagopposisjonelle bevegelser, samt streikestøttearbeid. I [[2001]] overtok NSF Internasjonale Arbeider-Assosiasjons (IAA) sekretariat.

== Referanser ==
<references />

== Kilder ==
* [http://www.fagerhus.no/a_Norge/ Anarkismen og syndikalismen i Norge ca. 1850-2000]

{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Tidligere norske fagforbund]]
[[Kategori:Sosialisme]]
[[Kategori:Anarkisme]]
[[Kategori:Norsk arbeiderhistorie]]
[[Kategori:Organisasjoner etablert i 1916]]
[[Kategori:1916 i Norge]]