Redigerer Nordaustlandet

{{Infoboks øy
|navn = Nordaustlandet
|land = Norge
|høyestepunkt = Norddomen
|høyde = 783 moh.
}}
[[Fil:Aarsettind Nordaustlandet Svalbard.jpg|miniatyr|Aarsettind ved Claravågen på Nordaustlandet. Foto: Lars Bugge Aarset]]
'''Nordaustlandet''' er den nest største øya på [[Svalbard]], med et areal på 14&nbsp;443&nbsp;km². 11&nbsp;009&nbsp;km² av Nordaustlandet ligger under de store [[isbre]]ene [[Austfonna]] og [[Vestfonna]], hvor Austfonna er Europas største isbre og den tredje største innlandsisen i verden. Det høyeste punktet på Austfonna ligger 783 [[moh.]] (Norddomen). Austfonna har en maksimal tykkelse på 560 m; i gjennomsnitt 235 m. Volum ca. 1900 km<sup>3</sup> (ekskludert Vegafonna). Landskapet har et spenn i naturtyper, fra de markerte fjordene på vest- og nordsiden til den nesten sammenhengende brefronten på øst- og sørsiden. [[Svalbardrein]] og [[hvalross]] har tilhold på øya. Nordaustlandet er ubebodd og har aldri hatt fast bosetning, i motsetning til området rundt [[Isfjorden (Svalbard)|Isfjorden]] på [[Spitsbergen]] og [[Bjørnøya]].{{tr}}

Mange steder på Nordaustlandet finnes det en uventet frodighet, oftest i nærheten av [[fuglefjell]]ene. Nordaustlandet er mindre preget av menneskelig aktivitet enn resten av Svalbard, men det finnes kulturminner fra [[Russland|russisk]] og norsk overvintringsfangst, fra forskning og ekspedisjoner samt fra [[andre verdenskrig]]. I [[Kinnvika]] i [[Murchisonfjorden]] ligger en godt bevart forskningsstasjon fra [[Det internasjonale geofysiske år]] i 1957-58. Kulturminne fra andre verdenskrig er den tyske værstasjonen [[Station Haudegen]] i [[Rijpfjorden]]. På Kvitøya øst for Nordaustlandet ble forsvinningen til [[Andrées ballongferd]] oppklart.{{tr}}

Nordaustlandet og øyene omkring er en del av [[Nordaust-Svalbard naturreservat]].

== Geografi ==
[[Fil:Nordaustlandet.jpg|thumb|left|Satellittbilde av Nordaustlandet tatt av [[Terra (satellitt)|Terrasatellitten]] 27. august 2003.]]

Nordaustlandet er Svalbards nest største øy og [[Europa]]s niende største. Nordaustlandet ligger nordøst for Svalbards største øy, Spitsbergen, som den er skilt fra ved Hinlopenstretet. Nordaustlandet har et areal på 14&nbsp;443&nbsp;km². Øya er sterkt innskåret av fjorder på vest- og nordsiden, hvor det er et bredt belte av bart land med opptil 600 m høye fjellrygger. På vestkysten finnes også brede strandflater. Nordaustlandet er gjennomskåret av den brede [[Rijpdalen]]. På den ene siden ligger [[Vestfonna]], mens [[Austfonna]] ligger på den andre siden hvor den ender i havet med en sammenhengende, inntil 30 m høy isvegg.{{tr}}

Vestfonna er den nest største [[isbre]]en på Svalbard, og utgjør den vestlige tredjedelen av Nordaustlandet på [[Gustav V Land]] mellom [[Wahlenbergfjorden]] og [[Nordenskiöldbukta]]. Vestfonna inkluderer [[Sverdrupisen]] i nord, og er ca. 3&nbsp;000&nbsp;km² stor.{{tr}}

De største isbreene omtales som iskapper, og Austfonna er den største iskappen på Svalbard og i Europa. Austfonna er sammen med [[Vatnajökull]] på [[Island]] de største eksisterende iskapper, hvor Austfonna er størst i areal og Vatnajökull størst i volum. Det er bare de mye større isskjoldene på Grønland og i [[Antarktis]] som overgår Austfonna og Vatnajökull i størrelse. Austfonna utgjør den østre halvdelen av Nordaustlandet. Austfonna inkluderer [[Palanderisen]], i det sentrale området, og [[Vegafonna]] i vest, og dekker et arealet på 8&nbsp;492&nbsp;km² og et volum på 1900 km³.<ref>{{Kilde www
 |url= http://www.svalbardmuseum.no/nyindex.php?id=15&kategori=3
 |tittel= Isbreer
 |besøksdato= 2009-12-20
 |utgiver= Svalbard museum
 |dato= 
 |url-status=død
 |arkivurl= https://web.archive.org/web/20110724185151/http://www.svalbardmuseum.no/nyindex.php?id=15&kategori=3
 |arkivdato= 2011-07-24
 }}</ref>

Som en følge av nedsmeltning av en isbre på Nordaustlandet ble det i 2008 avdekket at [[Isispynten]] ikke er en del av Nordaustlandet, men en øy.<ref>[http://npweb.npolar.no/Artikler/2008/1229344457.02 Norsk Polarinstitutt: Isispynten er blitt ei øy.] {{Wayback|url=http://npweb.npolar.no/Artikler/2008/1229344457.02 |date=20081222071406 }}</ref>

== Geologi ==
De yngste bergartene på Nordaustlandet er ganger av [[doleritt]] fra [[Jura (geologi)|jura]]-[[Kritt (geologi)|kritt]] i grunnfjellet på blant annet [[Lågøya]] og i munningen av [[Brennevinsfjorden]].<ref>
{{Kilde www
 |url         = http://cruisehandboka.npolar.no/nordaust%20svalbard/nordaustlandets%20geologi%20og%20landskap
 |tittel      = Nordaustlandets geologi og landskap
 |besøksdato = 29. mars 2008
 |utgiver     = Norsk Polarinstiutt
 |dato        = februar 2007
 |arkiv-url   = https://web.archive.org/web/20071209113934/http://cruisehandboka.npolar.no/nordaust%20svalbard/nordaustlandets%20geologi%20og%20landskap
 |arkivdato   = 2007-12-09
 |url-status = død
}}
</ref>

== Flora ==
[[Fil:Papaver dahlianum - Nordaustlandet (js) 1.jpg|thumb|[[Svalbardvalmue]] på Nordaustlandet. [[Svalbardrådet]] vedtok 26. april 1989 med 13 mot to stemmer å gå inn for svalbardvalmue som «fylkesblomst» for øygruppen. {{Byline|Jerzy Strzelecki}}]]

Store deler av Nordaustlandet er mer eller mindre fri for vegetasjon, eller dekket av isbre. Den lille vegetasjonen som Nordaustlandet har tilhører den arktiske polarørkensonen. På halvøyene i nord og på øyas midtre deler øst for [[Wahlenbergfjorden]] er vegetasjonen dominert av [[vardefrytle]] (''Luzula confusa''). Områdene rundt Murchisonfjorden og Wahlenbergfjorden og de indre delene av Rijpfjorden finnes [[snøfrytle]] (''Luzula arctica'').<ref>{{Kilde www
 |url= http://cruise-handbook.npolar.no/no/northeast_reserve/nordaustlandet-vegetation.html
 |tittel= Nordaustlandets planteliv
 |besøksdato=2009-12-13
 |utgiver= Norsk Polarinstitutt
 |dato=
}}</ref>

[[Hårsvingel]] (''Festuca baffinensis'') er nokså vanlig på øya, mens [[buestarr]] (''Carex maritima'') og [[tuerapp]] (''Poa arctica'') finnes enkelte steder på øyas østkyst. [[Krekling]] er relativt sjelden i kyst- og fjordstrøkene på Spitsbergen, men er også funnet et par steder på Nordaustlandet. [[Svartaks]] (''Trisetum spicatum'') er funnet på øya, og [[Rapp|blårapp]] (''Poa glauca'') er kun observert en gang på Nordaustlandet.<ref>{{Kilde www
 |url= http://svalbardflora.net/
 |tittel= Svalbards flora
 |besøksdato=2009-12-13
 |utgiver= Svalbardflora.net
 |dato=
}}</ref>

== Fauna ==
[[Fil:Svalbardrein pho.jpg|thumb|Svalbardreinen er verdens nordligst levende planteetende [[pattedyr]] og en av kun fire såkalte «høyarktiske» reinarter. Svalbardreinen er i dag isolert fra all annen rein og ble fredet i 1925. Svalbardreinen skiller seg fra andre underarter blant annet gjennom å være fysisk ganske liten og gjennom å ha et forholdsvis kort og rundt hode. {{Byline|Per Harald Olsen}}]]

Øst for Nordaustlandet er havstrømmene kalde med karrige kyststrekninger. På nord- og vestsiden siger varmere atlantisk vann inn fra vest og gir grunnlag for mer liv, blant annet en rekke mindre fuglefjell med [[havhest]], [[polarmåke]], [[krykkje]], [[alkekonge]], [[teist]] og [[polarlomvi]]. De fleste av fuglefjellene finnes langs kysten mellom [[Murchisonfjorden]] og [[Kapp Bruun]], på [[Sjuøyane]] og rundt [[Wahlenbergfjorden]].{{tr}}

[[Hvitkinngås]] er funnet hekkende ved [[Torellneset]], mens [[ringgås]] hekker sporadisk flere steder nord på Nordaustlandet. [[Ærfugl]] hekker spredt rundt på hele øya og [[rødnebbterne]]n hekker oppe i nordvestlig del av øya.{{tr}}

Isbjørn er på øya hele året, men hvor mange isbjørner som oversomrer avhenger av havisens utbredelse og konsistens og isbjørnenes næringstilgang. Av andre sjøpattedyr finnes [[ringsel]], [[storkobbe]], [[hvalross]], [[vågehval]] og [[hvithval]]. Nordvest, nordøst og sørvest på øya ligger noen av de viktigste liggeplassene for hvalross på Svalbard.{{tr}}

Den sparsomme vegetasjonen er tilstrekkelig til å opprettholde en liten bestand av [[svalbardrein]]. Bestanden på 400-500 dyr er fåtallig sammenlignet med sentrale deler av Spitsbergen og Edgeøya. Rein finnes spredt over det meste av den isfrie delen av Nordaustlandet, hvor de viktigste beiteområdene er på halvøyene i nord og i områdene rundt Murchisonfjorden, Wahlenbergfjorden og de indre delene av [[Rijpfjorden]].{{tr}}

Fjellrev er vanlig. På Nordaustlandet finnes mange vann og vassdrag med [[røye]].{{tr}}

== Historie ==
=== Hvalfangst ===
Nordaustlandet var kjent av hvalfangere omkring 1650.

=== Ekspedisjoner ===
[[Fil:Hinlopenstretet1 (js).jpg|thumb|Hinlopenstretet. {{Byline|Jerzy Strzelecki}}]]
Den svenske zoologen [[Otto Martin Torell]] dro på en ekspedisjon til Svalbard og Bjørnøya i 1861 med de to selfangerskutene [[«Aeolus»]] og [[«Magdalena»]]. Besøket til Bjørnøya ble forhindret av drivis og i juni når begge skutene [[Storfjorden (Svalbard)|Storfjorden]] på Spitsbergens vestkyst. Torell reiser med «Aeolus» gjennom [[Hinlopenstretet]] og langs Nordaustlandet, mens den andre skuta seiler langs Spitsbergen. Ekspedisjonen varte fra juni til september.<ref name="NPTs42">{{Kilde bok
  | forfatter= Nils Petter Thuesen
  | utgivelsesår= 2005
  | tittel= Svalbards historie i årstall
  | utgave=
  | utgivelsessted= Oslo
  | forlag= Orion Forlag AS
  | side= 42
  | isbn=82-458-0742-7
  | språk=
 }}</ref>

I 1863 foretok [[Elling Carlsen]] fra [[Tromsø]] den første omseilingen av hele Svalbard og dokumenterer at Nordaustlandet er dekket av et nesten sammenhengende isdekke og at Svalbard kan omseiles i gunstige isår. Året etter seiler [[Sivert Tobiesen]], [[Johan Mattilas]] og [[Janne Aastrøm]] langs nord- og østsiden av Nordaustlandet, men ved det sørlige innløpet til Hinlopenstretet forliser båtene. Etter en strabasiøs ferd til vestkysten av [[Isfjorden (Svalbard)|Isfjorden]] ble de reddet av den første svalbardekspedisjonen til den svenske polarforskeren [[Adolf Erik Nordenskiöld]].<ref name="NPTs43">{{Kilde bok
  | forfatter= Nils Petter Thuesen
  | utgivelsesår= 2005
  | tittel= Svalbards historie i årstall
  | utgave=
  | utgivelsessted= Oslo
  | forlag= Orion Forlag AS
  | side= 43
  | isbn=82-458-0742-7
  | språk=
 }}</ref>

Under [[det internasjonale geofysiske år]] 1957–58 ble det bygd en svensk-finsk-sveitsisk vitenskapelig stasjon ved Murchisonfjorden.

=== Roald Amundsens ferd til Nordpolen ===
[[Fil:Roald Amundsen and N-25 near the North Pole.jpeg|thumb|Amundsen og hans menn nær Nordpolen med [[«N 25»]].]]

21. mai 1925 startet [[Roald Amundsen]] med fem mann i to flybåter fra [[Ny-Ålesund]]. Ombord på [[«N 25»]] var Amundsen navigatør, [[Hjalmar Riiser-Larsen]] fører og [[Karl Feucht]] mekaniker. Ombord på «N 24» var [[Leif Ragnar Dietrichson]] fører, [[Lincoln Ellsworth]] navigatør og [[Oskar Omdal]] mekaniker.{{tr}}

Etter ca. åtte timer i luften bestemte Amundsen seg for å lande for å kunne ta nøyaktig stedsobservasjon. Han fant en tilstrekkelig stor åpen [[råk]], men under landingen ble den ene flybåten skadet slik at den ikke kunne brukes. Den åpne råken lukket seg igjen ved hjelp av [[drivis]]en, og Amundsen og hans menn fikk med stor innsats trukket «N 25» opp på et isflak. De [[geodesi|geodetiske]] målingene som ble tatt fastslo at man var kommet til {{Nowrap|87° 44' nord.}} Det gjensto {{Nowrap|251 km}} til [[Nordpolen]].{{tr}}

«N 24» måtte etterlates i isen. Etter å ha stampet snø i 24 døgn for å få laget en provisorisk startbane maktet de å ta av 15. juni<ref>
{{Kilde bok
 | forfatter=
 | redaktør=Einar-Arne Drivenes og Harald Dag Jølle
 | utgivelsesår=2004
 | artikkel=
 | tittel=Norsk Polarhistorie
 | bind=
 | utgave=
 | utgivelsessted=
 | forlag=Gyldendal
 | side=
 | isbn=82-05-32654-1}}
</ref> med alle seks ombord i samme fly. De måtte etterlate all unødvendig vekt og overføre [[bensin]] fra den etterlatte «N 24» og de kunne ikke overføre mer bensin enn å nå frem til Nordaustlandet. De landet i [[Brennevinsfjorden]] nær [[Hinlopenstretet]], og stedet fikk navnet [[Amundsenodden]] og området ble navngitt [[Dornier-Walflya]]. Neste morgen ble de reddet av selfangstskuta [[«Sjøliv»]] fra [[Balsfjord]].<ref name="Arlov s429">{{Kilde bok
| forfatter= Thor B. Arlov
| utgivelsesår= 2003
| tittel= Svalbards historie
| utgave= 2. reviderte utgave
| utgivelsessted= Trondheim
| forlag= Tapir Akademisk Forlag
| side= 429
| isbn= 82-519-1851-0
}}
</ref> Denne hadde observert Amundsen og hans menn og fikk tatt flyet under slep. Amundsen og de fem andre ekspedisjonsmedlemmene ble fraktet til Ny-Ålesund. Få dager senere hentet Hjalmar Riiser-Larsen flybåten og fløy den til Ny-Ålesund, hvor den ble heist om bord i kullbåten «Albr. W. Selmer». Denne bragte flygerne og flyet til [[Horten]], og neste dag, den [[5. juli]] [[1925]], fløy «N 25» med de seks ombord til [[Oslo]].

=== Luftskipet «Italia» ===
[[Fil:Bundesarchiv Bild 102-05736, Stolp, Landung des Nordpol-Luftschiffes "Italia".jpg|thumb|Luftskipet «Italia».]]

Den italienske luftfartsingeniøren og generalen [[Umberto Nobile]] var med på den første flyturen over Nordpolen med [[luftskipet «Norge»]] sammen med [[Roald Amundsen]] og [[Lincoln Ellsworth]]. Men etter turen ble han og Amundsen uvenner over hvem som hadde æren for ferden. Nobile kom senere tilbake til [[Arktis]], denne gangen som leder av en ekspedisjon med [[Italia (luftskip)|luftskipet «Italia»]]. Det ble totalt foretatt tre flyvninger. De to første ferdene kartla nordøstkysten av [[Grønland]], [[Nikolai IIs land]] og Nordaustlandet, samt hentet inn vitenskapelig data av ulik karakter.{{tr}}

Den tredje ekspedisjonen begynte 22. mai 1928 og gikk til Nordpolen. På vei tilbake til Ny-Ålesund havarerte luftskipet på isen, og seks omkom og 10 var strandet med gondolen på den drivende pakkisen. En av de største internasjonale redningsaksjonen i polare strøk noensinne ble iverksatt, hvor over 1500 mennesker fra syv ulike nasjoner deltok. [[Kapp Rubin]], ved [[Nordkapp (Nordaustlandet)|Nordkapp]] på [[Laponiahalvøya]], ble brukt som base for redningsaksjonen. Kartene over Nordaustlandet var på den tiden dårlige og upresise, og de som deltok i redningsaksjonen hadde ikke kommunikasjonsutstyr, ingen riktige kart og ingen hjelp utenfra. Under redningsaksjonen omkom blant annet Roald Amundsen sammen med mannskapet i det franske [[Latham 47]]-flyet et sted utenfor [[Bjørnøya]].{{tr}}

Det skulle gå 48 dager før alle de overlevende fra Luftskipet «Italia» hadde blitt hentet ut fra den drivende [[Is|pakkisen]]. Nobile var den første til å bli hentet og brakt tilbake til Ny-Ålesund, siden man mente at han kunne lede redningen av resten av mannskapet derifra. Under et forsøk på å redde ut resten av mannskapet, ble redningsflyet, en [[Fokker C.V]] skadet under landing på isen, og den svenske piloten Lundborg måtte vente i 14 dager før hans kolleger klarte å lande og hente ham ut. Nobile ble satt i arrest ombord i følgebåten som lå i Ny-Ålesund og anklaget for å ha forlatt sitt mannskap. Han brukte resten av sitt liv på å forsvare seg mot disse og andre anklager.{{tr}}

På Nordaustlandet, øst for [[Kapp Platen]] og [[Duvefjorden]] fikk mange steder navn etter folk som var involvert i ekspedisjonen og redningsaksjonen, slik som [[Finn Malmgrenfjorden]], [[Alpiniøya]], [[Albertinibukta]], [[Běhounekodden]], [[Soraberget]], [[Viglieriberget]], [[Cuchnovskijodden]], [[Tandbergøya]], [[Van Dongenbukta]], [[Kapp Laura]] og [[Italiaodden]].<ref>{{Kilde www
 |url=http://www.spitsbergenairshipmuseum.com/norwegian/historie_norsk.htm 
 |tittel=Historie 
 |besøksdato=2009-12-20 
 |utgiver=Spitsbergen Airship Museum 
 |dato= 
 |url-status=død 
 |arkivurl=https://web.archive.org/web/20090927043037/http://www.spitsbergenairshipmuseum.com/norwegian/historie_norsk.htm 
 |arkivdato=2009-09-27 
}}</ref>

=== Andre verdenskrig ===
Krigen på Svalbard var en krig om været, en kamp om informasjon som var av stor betydning i Europa. Tyskerne begynte allerede i 1941 å bygge landstasjoner til bruk i værtjenesten etter at flere tyske værskip og -fly var blitt senket og skutt ned under oppdrag med å skaffe til veie meteorologisk informasjon. Landstasjonene ville være sikrere mot angrep, og Tyskland etablerte derfor flere hemmelige automatiserte og bemannede meteorologiske stasjoner på Svalbard, nordøstlig del av [[Grønland]] og på [[Frans Josefs land]]. I perioden 1944-45 var det fire bemannede værstasjoner på Svalbard. På Nordaustlandet ble [[Station Haudegen]] i [[Wordiebukta]] i Rijpfjorden oppført i september 1944 av de elleve mennene som skulle overvintre på stasjonen. Alle elleve var enten soldater eller militært personell og ble ledet av [[Wilhelm Dege]]. Stasjonen bestod av hovedhus, uthus og en nødradiostasjon plassert ca. 80 meter fra hovedhuset, i fjellet ovenfor.<ref name="SMHaudegen">{{Kilde www
 |url= http://www.sysselmannen.no/Haudegen_planlagt_istandsetting_n3yH6.pdf.file
 |tittel= Station Haudegen i Wordiebukta, Rijpfjorden. Sikring og enkle reparasjonsarbeider
 |besøksdato= 2009-12-13
 |utgiver= Sysselmannen
 |dato= 14. juli 2005
 }}{{død lenke|dato=august 2017 |bot=InternetArchiveBot }}</ref>

Stasjonen ble forlatt 6. september 1945 da tyskerne ble hentet av den norske selskuta [[«Blaasel»]], fire måneder etter at andre verdenskrig var avsluttet i Europa. Station Haudegen er den eneste tyske meteorologiske stasjonen som i dag har bevarte bygninger.<ref name="SMHaudegen" />

== Verneområder ==
[[Fil:Nordaust-Svalbard Nature Reserve locator map.svg|thumb|Kart som viser Nordaust-Svalbard naturreservat (lilla) i forhold til andre naturreservater og nasjonalpark (grønn) på Svalbard]]

Nordaustlandet inngår i [[Nordaust-Svalbard naturreservat]], som ble opprettet 1. juli 1973 og omhandler et område på 55&nbsp;354&nbsp;315&nbsp;[[dekar]] (det største av alle [[områdevern|verneområdene]] på Svalbard, uansett vernestatus). Reservatet er direkte tilknyttet [[Søraust-Svalbard naturreservat]] i sør. Naturreservatet omfatter i tillegg til Nordaustlandet blant annet [[Kvitøya]] og [[Kong Karls Land]]. Øygruppen Kong Karls Land er det viktigste yngleområdet for [[isbjørn]] i denne delen av [[Arktis]]. Derfor er det ferdselsforbud her hele året. Forbudet gjelder all ferdsel på øyene og på sjøen i en avstand på minst 500 m fra land eller skjær, og overflyging under 500 m.{{tr}}

[[Sysselmannen]] foreslo 14. januar 2009 å frede forskningsstasjonen i [[Kinnvika]] fra 1957, som ble satt opp i forbindelse med det internasjonale polaråret 1957-58. Forskningsstasjonen eies av den norske stat og består av ti bygninger.<ref>[http://www.sysselmannen.no/hoved.aspx?m=44267&amid=2448411 Sysselmannen: Forslag om fredning av Kinnvika] {{Wayback|url=http://www.sysselmannen.no/hoved.aspx?m=44267&amid=2448411 |date=20081030151710 }}</ref> Forslaget ble sent ut på høring og 29. juni 2009 kunngjorde [[Riksantikvaren]] at Kinnvika er fredet. Fredningen omfatter alle de ti bygningene med eksteriør, interiør og fast innredning. Løst inventar som har tilknytning til den opprinnelige virksomheten inngår i fredningen. Utendørs installasjoner, objekter, gjenstander og andre spor som har tilknytning til virksomheten i 1957-59 er også fredet, likeså et område omkring forskningsstasjonen.<ref>[http://www.sysselmannen.no/hoved.aspx?m=44273&amid=2726305 Sysselmannen: Riksantikvaren har fredet Kinnvika] {{Wayback|url=http://www.sysselmannen.no/hoved.aspx?m=44273&amid=2726305 |date=20120328124958 }}</ref> Formålet er å bevare Kinnvika som eksempel på en arktisk forskningsstasjon fra polaråret 1957-58. Fredningen skal ivareta de kulturhistoriske og vitenskapelige verdiene knyttet til anlegget som helhet, samt de arkitektoniske og opplevelsesmessige verdiene knyttet til bebyggelsen og dens virkning i landskapet. Fredningen innebærer at anlegget skal bevares uten vesentlige endringer, men det åpnes for rehabilitering av hovedbygningen.{{tr}}

== Referanser ==
<references />

== Litteratur ==
* {{Kilde bok
  | forfatter= Nils Petter Thuesen
  | utgivelsesår= 2005
  | tittel= Svalbards historie i årstall
  | utgave=
  | utgivelsessted= Oslo
  | forlag= Orion Forlag AS
  | side=
  | isbn=82-458-0742-7
  | språk=
 }}
* {{Kilde www
 |url= http://snl.no/Nordaustlandet 
 |tittel= Nordaustlandet
 |besøksdato=2009-12-13
 |utgiver=Store norske leksikon
 |dato=
}}

== Eksterne lenker ==
* {{Offisielle lenker}}
* [http://cruise-handbook.npolar.no/no/northeast_reserve/nordaustlandet.html Øybeskrivelse] {{Wayback|url=http://cruise-handbook.npolar.no/no/northeast_reserve/nordaustlandet.html |date=20151004180027 }} og [http://cruise-handbook.npolar.no/no/northeast_reserve/index.html områdebeskrivelse i Cruisehåndbok for Svalbard] {{Wayback|url=http://cruise-handbook.npolar.no/no/northeast_reserve/index.html |date=20120414203151 }} – Norsk polarinstitutt.

{{Svalbard}}
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Nordaustlandet| ]]
[[Kategori:Øyer på Svalbard]]
[[Kategori:Ubebodde øyer]]