Redigerer Nord-Irlands historie

[[Fil:Stormont Parliamentary Building 01.JPG|thumb|Den nordirske parlamentsbygning i [[Den nordirske forsamling|Stormont]], [[Belfast]].]]

'''Nord-Irland''' er i dag et av fire land i [[Storbritannia]] (skjønt det også er beskrevet av offisielle kilder som en provins,<ref>[http://www.number10.gov.uk/Page8031 «‘Normalisation’ plans for Northern Ireland unveiled»]   {{Wayback|url=http://www.number10.gov.uk/Page8031 |date=20120111220138 }}. HMSO. 1. august 2005.</ref> eller en region<ref>[http://www.dfpni.gov.uk/the_european_sustainable_competitiveness_erdf_programme_for_northern_ireland__2007-13_4_oct_2007_amended.pdf «The European Sustainable Competitiveness Programme for Northern Ireland 2007-2013»] {{Wayback|url=http://www.dfpni.gov.uk/the_european_sustainable_competitiveness_erdf_programme_for_northern_ireland__2007-13_4_oct_2007_amended.pdf |date=20100217170024 }} (PDF). Northern Ireland Executive. 4. oktober 2007.</ref>) som er lokalisert i den nordøstlige delen av øya [[Irland]], og som ble opprettet som en adskilt rettslig enhet den [[3. mai]] [[1921]] under [[Government of Ireland Act 1920|lovbestemmelse av 1920]].<ref>Statutory Rules & Orders published by authority, 1921 (No. 533); ytterligere kilde for 3. mai 1921: Jackson, Alvin (2004): ''Home Rule – An Irish History'', Oxford University Press, s. 198.</ref> Det nye selvstendige [[Nord-Irland]] ble dannet av seks av de ni [[Grevskap i Irland|grevskapene]] i Ulster, fire med flertall av [[Unionisme (Irland)|unionister]], og [[Fermanagh (grevskap)|Fermanagh]] og [[Tyrone (grevskap)|Tyrone]], to<ref>[http://www.ark.ac.uk/elections/h1918.htm The Irish Election of 1918]   {{Wayback|url=http://www.ark.ac.uk/elections/h1918.htm |date=20060824020254 }}</ref> av de fem Ulster-grevskapene hadde flertall av [[irsk nasjonalisme]]. Store deler av unionistene, i det minste i nordøst, støttet opprettelsen av Nord-Irland, mens nasjonalistene var imot og ville bli en del av Irland. Deretter, den 6. desember 1922, ble hele øya Irland en uavhengig rike kjent som [[Den irske fristaten]], men Nord-Irland utøvet øyeblikkelig sin rett til å velge å gå ut av den nye riket.

Bakgrunnen til opprettelsen av Nord-Irland går lengre tilbake i tid. Allerede i perioden med [[Oliver Cromwell]] ([[1599]]–[[1658]]) var det alvorlige sammenstøt mellom ulike folkegrupper i den nordirske regionen. Disse forskjellene var hovedsak av sosial og politisk karakter, men sammenfalt med [[Etnisitet|etniske]] og [[Religion|religiøse]] ulikheter. Den dag i dag går skillet mellom [[Protestantisme|protestantiske]] unionister og [[Den katolske kirke|katolske]] nasjonalister. Et historisk skille ble opprettet da protestantiske [[Vilhelm III av England|Vilhelm av Oranien]] den [[12. juli]] [[1690]] beseiret i [[slaget ved Boyne]] mot den irsk-franske hæren til den katolske kong [[Jakob II av England]]. Fortsatt feirer en del av de nordirske protestantene i [[Oransjeordenen]], en probritisk unionistbevegelse, den historiske seieren i Boyne ved demonstrativt å marsjere gjennom katolske områder i de nordirske byene, og således opprettholde de historiske motsetningene i Nord-Irland. ''For en bredere presentasjon, se [[Irlands historie]].''

== Motstand mot hjemmestyre ==
Straks grunnfjellet for irsk motstand, [[niårskrigen i Irland]] [[1594]]–[[1603]], mot England i Irland var over, skjedde det en innflytning av [[Skottland|skotske]] og [[England|engelske]] innvandrere i [[bosetningen i Ulster]] som en følge av ulike økonomiske, religiøse og kulturelle sammenhenger på resten av øya.

Fra slutten av [[1800-tallet]] ønsket flertallet av folket som levde på øya Irland at de britiske myndighetene ga en form for selvstyre på Irland. [[Det irske nasjonalistpartiet]] holdt tidvis maktbalansen i [[Underhuset (Storbritannia)|det britiske underhuset]] på slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet, en posisjon fra hvor det søkte [[hjemmestyre]] (''Home Rule''), noe som ville gi Irland selvstyre i utenrikspolitikken uten å bryte ut av [[Storbritannia]]. To lover ga hjemmestyre til Irland som ble vedtatt i underhuset i [[1886]] og [[1893]], men ble avvist av [[House of Lords|overhuset]]. Da parlamentsvedtaket av 1911 av [[Det liberale parti (Storbritannia)|Det liberale parti]] (som reduserte makten til overhuset fra å bremse parlamentariske lovforslag ved å forhale deres iverksettelse i to år) ble det åpenbart at hjemmestyre ville mest sannsynlig skje i løpet av de neste fem årene. Hjemmestyreligaene, eller hjemmestyrepartiet, hadde argumentert for dette i bortimot femti år.

[[Fil:Ulster Covenant.jpg|thumb|[[Ulsterpakten]] som ble signert den 28. september 1912.]] 
Imidlertid var et betydelig mindretall sterkt imot ideen og ønsket å beholde [[Act of Union 1800|unionen]] i dens eksisterende form. Irske unionister hadde agitert med hell mot hjemmestyre siden 1880-tallet, og den [[28. september]] [[1912]] hadde lederen for de nordlige unionistene, [[Edward Carson]], introdusert [[Ulsterpakten]] i [[Belfast]] som forpliktet å ekskludere Ulster fra hjemmestyret. Ulsterpakten ble signert av 450 000 menn og kvinner, henholdsvis hver sin erklæring, en del med deres eget blod. Mens fremskyndelsen av en splittelse med unionistsamfunnet i sør og vest (inkludert et betydelig større samfunn i [[Dublin]]) ga det de nordlige unionistene et gjennomførbart mål å kjempe for. Ulsterpakten ble dessuten udødeliggjort ved et pompøst dikt av [[Rudyard Kipling]] kalt «Ulster 1912» hvor siste vers var:

:''Believe, we dare not boast,''
:''Believe, we dare not fear''
:''We stand to pay the cost''
:''In all that men hold dear.''
:''What answer from the North?''
:''One Law, one Land, one Throne''
:''If England drive us forth''
:''We shall not fall alone!''

Ved begynnelsen av 1900-tallet hadde Belfast (den største byen i [[Ulster]]) blitt den største byen på Irland. Byens industrielle økonomi med sterk sektorer innenfor ingeniørteknikk og skipsverft, vært tilknyttet Storbritannia. Belfast var hovedsakelig en protestantisk by med en katolsk minoritet på mindre enn 30 prosent som var konsentrert vest i byen.

Et tredje lovforslag for hjemmestyre ble introdusert av regjeringen som besto av Det liberale partiet i mindretall i 1912. Imidlertid var [[Det konservative parti (Storbritannia)|Det konservative parti]] vennlig innstilt til unionistenes sak, og den politiske stemmen til unionistene var sterk i parlamentet. Etter tung endring av overhuset ble underhuset enig i [[1914]] til å tillate fire grevskap i Ulster til å selv å stemme seg ut og da kun for seks år. Gjennom hele 1913 og 1914 ble paramilitære «frivillige soldater» rekruttert og bevæpnet, først unionistenes [[Ulster Volunteer Force]] (UVF), og deretter som et svar, nasjonalistenes [[Irish Volunteers]]. Men hendelsene i [[Europa]] fikk forrang: i hva som ble det utløsningen av [[den andre verdenskrig]], [[Gavrilo Princip]] myrdet erkehertug [[Franz Ferdinand av Østerrike-Este|Franz Ferdinand]] av [[Østerrike]] i [[Sarajevo]]. Hjemmestyre ble forsinket for en tid som var ment å være kort, og ledere fra unionistene og nasjonalistene ble enige om å oppmuntre deres respektive frivillige om å gå inn i [[British Army|den britiske hæren]]. 36. (Ulster) divisjon, som kom til å oppleve store tap ved [[slaget ved Somme]], ble dannet hovedsakelig av UVF. Nasjonalistene meldte seg også i stort antall hvor de «gamle» irske regimentene fra [[Munster]] og [[Leinster]] ble i stor grad forsterket fra disse frivillige.

== 1916-opprøret og etter ==
[[Fil:Easter Proclamation of 1916.png|thumb|left|Avisforside som publiserte [[Påskeproklamasjonen]] om Den irske republikk i 1916.]]
[[Fil:Joseph Mary Plunkett.jpg|thumb|[[Joseph Mary Plunkett]] var den som sto bak den opprinnelige planen for opprøret i Dublin påsken 1916.]]
{{utdypende|Påskeopprøret}}I løpet av den første verdenskrig fortsatte spenningen å bygge seg opp i Irland. Hardbarkete irske separatister (i sin tid kjent som «irske irlendere» og senere som republikanere) avviste hjemmestyre helt og holdent ettersom det innebar fortsatt tilknytning til Storbritannia. De fikk kontroll over en fraksjon av den frivillige bevegelsen, og i påsken [[1916]] ledet [[Thomas Clarke]] og [[James Connolly]] og andre et opprør i [[Dublin]]. Etter summariske rettssaker fikk de britiske myndighetene lederne henretter for [[landsforræderi]]. regjeringen la skylden på det lille partiet [[Sinn Féin]], som hadde lite med opprøret å gjøre. Henrettelsen av lederne for opprøret viste seg å være et [[propaganda]]kupp for militante republikanere, og Sinn Féins tidligere ubetydelige popularitet vokste betydelig. De overlevende lederne av Irish Volunteers infiltrerte partiet og overtok lederskapet i [[1917]]. Irish Volunteers ble senere til [[IRA|Den irske republikanske armé]] (IRA), i [[1919]].

Republikanerne fikk ytterligere støtte da den britiske regjeringen forsøkte å innføre verneplikt i Irland i 1918. Sinn Féin var frontlinjen i organiseringen av kamp mot verneplikten.

Da veteranene fra verdenskrigen, som sto på begge sider av det politiske skillelinjen, kom tilbake fra fronten i 1918 og 1919 var de blitt kamp- og krigsvante soldater framfor de lurvete frivillige som hadde gått inn i krigen. I parlamentsvalget i 1918 tapte Irish Parliamentary Party (IPP ) nesten alle sine seter til Sinn Féin. Unionistene vant 23 av 30 seter i det framtidige Nord-Irland, og fem av seks medlemmer av IPP som dro tilbake til Irland ble valgt i Ulster som et resultat av lokale stemmeavtaler med Sinn Féin.<ref>The Irish General Election of 1918</ref>

Geriljakrig herjet over Irland i tiden etter valget, og det ledet fram til [[den irske uavhengighetskrig]]. Selv om det var mindre intenst i nord enn i sør, ble konflikten mer kompleks ved at den involverte ikke bare IRA og den britiske hæren, men også Ulster Volunteer Force (UVF). Det irske nasjonalistpartiet fikk mer støtte i nord enn i resten av Irland.

== Delingen av Irland ==
[[Fil:Ireland.svg|thumb|right|Kartet viser delingen av øya Irland mellom den selvstendige staten [[Irland]] og [[Nord-Irland]].]] 
Fjerde og endelige lov om hjemmestyre ([[Government of Ireland Act 1920)]] delte øya Irland inn [[Nord-Irland]] (de seks nordøstlige grevskapene) og sørlige [[Irland]] (resten av øya Irland). En del unionister, som [[Edward Carson]], satte seg imot delingen da han mente det var et forræderi overfor unionismen som en fellesirsk politisk enhet. Det fleste nasjonalister var også imot delingen.

I tre dager fra [[6. desember]] [[1922]] stoppet Nord-Irland å være en del av [[Storbritannia]] og ble del av den nydannende [[Den irske fristaten]].<ref>Times, 6. desember 1922: [http://archive.timesonline.co.uk/The Ulster in the Free State, Voting-Out Today, Memorial to the King] {{Wayback|url=http://archive.timesonline.co.uk/The |date=20160417051608 }}</ref> Denne bemerkelsesverdige forfatningsmessige episoden oppsto på grunn av [[Den anglo-irske traktat]] og lovgivning som ga traktaten lovlig virke.<ref>For ytterligere diskusjon, se: [http://historical-debates.oireachtas.ie/D/0007/D.0007.192406200033.html ''Dáil Éireann – Volume 7 – 20 June, 1924 The Boundary Question'' – Debate Resumed].</ref>

Traktaten ble virkningsfull i Storbritannia via Den irske fristatens konstitusjonslov av 1922. Denne loven etablerte et nytt maktområde for hele øya Irland, men tillot også Nord-Irland å melde seg ut. Under artikkel 12 av traktaten kunne Nord-Irland utøve sin rett til å melde seg ut ved å presentere en forespørsel til Kongen med anmodning om ikke lenger være en del av Den irske fristaten. Straks avtalen ble ratifisert hadde Nord-Irlands parlament en måned på utøve denne retten og i løpet av denne måneden kunne Den irske fristatens regjering ikke gi lover for Nord-Irland, noe som holdt fristatens jurisdiksjon i bero i en måned. 

Den [[7. desember]] [[1922]] (dagen etter at Den irske fristaten var etablert) ga det nordirske parlamentet sin beslutningen til Kongen om at den meldte seg ut av Den irske fristaten: <ref>[http://stormontpapers.ahds.ac.uk/stormontpapers/pageview.html?volumeno=2&pageno=1145#bak-2-1149 Northern Ireland Parliamentary Report] {{Wayback|url=http://stormontpapers.ahds.ac.uk/stormontpapers/pageview.html?volumeno=2&pageno=1145#bak-2-1149 |date=20160415143605 }}, 7. desember 1922</ref>

Den 13. desember 1922 adresserte statsminister [[James Craig]] det nordirske parlamentet og informerte at Kongen hadde svart på parlamentets anmodning og tatt den til etterretning.

== De første årene med hjemmestyre ==
[[Fil:Sterling SMG.JPG|thumb|[[Sterling L2A3|Sterling maskinpistol]] ble benyttet av politikorpset Ulster Special Constabulary.]]
Etter at Nord-Irland hadde fått selvstyre innenfor Storbritannia var de i en del forhold etterlatt til deres egne anordninger.

De første årene med den nye selvstyre regionen var markert med bitter vold, særlig i [[Belfast]]. [[IRA]] var fast bestemt på å motsette seg delingen av Irland og de autoriteter som opprettet politikorpset [[Ulster Special Constabulary]] (hovedsakelig tidligere medlemmer av UVF) som assisterte [[Royal Irish Constabulary]] (RIC) og som innførte særskilt makt for å bekjempe IRA. Politisk vold krevde mange døde fra 1920, som begynte etter signeringen av den ango-irske traktat i 1922 og ut 1923.

Den fortsatte volden krevde et klima med frykt i regionen, og det var folkevandring over regionens grenser, både protestanter som utvandret fra Den irske fristaten og til Nord-Irland, og en del katolikker flyktet sørover og etterlot de gjenværende med økt følelse av isolasjon. Til tross for de blandede religiøse tilknytningen til det gamle [[Royal Irish Constabulary]] (RIC) og overføringen av mange katolske politioffiserer fra RIC til det nyopprettede [[Royal Ulster Constabulary]] (1922), var det ikke mange katolikker som gikk inn. Mange nasjonalister kom derfor til å se på det nye politikorpset som sekterisk og som økte deres fremmedgjøring overfor staten.

== 1925 til 1965 ==
[[Fil:James Craig Viscount Craigavon.jpg|thumb|Statsminister James Craig (1871 – 1940)]]
Under de suksessive unionistiske statsministerne fra [[James Craig]] (senere lord  Craigavon) og framover, praktiserte den unionistiske staten en politikk som er generelt betraktet som [[Forskjellsbehandling|diskriminerende]] overfor den nasjonalistiske og katolske mindretallet.

Dette mønsteret var fast etablert i henhold til lokale myndigheter,<ref>CAIN: Issues – Discrimination: [http://cain.ulst.ac.uk/issues/discrimination/whyte.htm John Whyte, 'How much discrimination was there under the Unionist regime, 1921-1968?'] {{Wayback|url=http://cain.ulst.ac.uk/issues/discrimination/whyte.htm |date=20190116023959 }}</ref>hvor valgfusk ble benyttet for å sikre unionistiske kontroll over en del kommuner med nasjonalistisk flertall. I en rekke tilfeller, mest kjent er de bystyret i [[Londonderry]], [[Omagh]]s urbane distrikt, og [[Fermanagh (distrikt)|Fermanaghs]] byråd, hvor grensene til valgkretsene ble trukket på en slik måte at så mange katolikker som mulig ble plassert innenfor valgkretser med stor unionistflertall, mens andre valgkretser ble opprettet hvor unionistene hadde en liten, men sikkert flertall, for således å maksimere representasjon for unionistene.

Stemmesystemer som ga kommersielle selskaper mangfoldige stemmer i henhold til størrelse, og som begrenset personlig [[stemmerett]] til eiendomseiere, hovedsakelig leietakere og deres ektefeller (noe som var blitt avsluttet i England på [[1940-tallet]]) fortsatte i Nord-Irland fram til 1969,<ref>[http://cain.ulst.ac.uk/issues/discrimination/chron.htm CAIN Chronology] {{Wayback|url=http://cain.ulst.ac.uk/issues/discrimination/chron.htm |date=20120205030810 }}, oppslag for 25. november 1969: «The Electoral Law Act (Northern Ireland) became law. The main provision of the act was to make the franchise in local government elections in Northern Ireland the same as that in Britain.»</ref> ble økende grad mislikt. Strid om kommunevalgenes valgkretser var en hovedsak under [[borgerrettsbevegelse]]ne på [[1960-tallet]].<ref>Walker, Graham (2004): [http://books.google.com/books/about/A_history_of_the_Ulster_Unionist_Party.html?id=vY1nAAAAMAAJ ''A History of the Ulster Unionist Party: Protest, Pragmatism and Pessimism''], Manchester Studies in Modern History, ISBN 978-0-7190-6109-7), ss 162</ref>

I tillegg ble det praktisert utstrakt diskriminering i arbeidslivet, særlig på seniornivåer innenfor offentlig sektor og i bestemte sektorer innenfor økonomi, slik som skipsbygging og [[Ingeniørvitenskap|tungteknikk]]. Utvandring for å søke arbeid var betydelig mer alminnelig blant den katolsk befolkningen. Som et resultat endret [[demografi]]en i Nord-Irland ytterligere mot et protestantisk herredømme som var tilsynelatende urokkelig på slutten av [[1950-tallet]].

Opphevelsen av proporsjonal representasjon, eller [[forholdstallsvalg]], i [[1929]] betydde at partistrukturen ga [[Ulster Unionist Party]] en uavbrutt og betydelig majoritet i det nordirske parlamentet, og førte til femti år med et parti som satt med makten. Mens nasjonalistpartiene fortsatte å holde det samme antallet med seter som de hadde under proporsjonal representasjon, var det nordirske arbeiderpartiet og ulike venstrepartier bortimot kvalt, noe som betydde at det var nær umulig for hvilken som helst annen politisk gruppe å utfordre [[Ulster Unionist Party]].

[[File:Battlehill LOL395 Tandragee 2008.jpg|thumb|Oransjeordenen marsjerer i [[Tandragee]] i Armagh i 2008.]]
I [[1935]] var det mest voldelige siden Irland ble delt. Etter en marsj av [[Oransjeordenen]] besluttet de å gå tilbake til byens sentrum gjennom en katolsk område framfor dens vanlige rute: den påfølgende volden resulterte i ni døde. Over 2000 katolikker ble tvunget til forlate sine hjem over hele Nord-Irland.

Selv om det har vært diskutert i mange tiår har mange unionistledere i dag innrømmet at Nord-Irlands regjering i perioden 1922-1972 fungerte diskriminerende. En unionistleder, [[Nobels fredspris|nobelsfredprisvinneren]], tidligere [[Ulster Unionist Party|UUP-lederen]] og [[førsteminister]] av Nord-Irland, [[David Trimble]], beskrev Nord-Irland som et «kaldt hus for katolikker».<ref>[http://nobelpeaceprize.org/en_GB/laureates/laureates-1998/trimble-lecture/ The Nobel Lecture given by The Nobel Peace Prize Laureate 1998 – David Trimble] {{Wayback|url=http://nobelpeaceprize.org/en_GB/laureates/laureates-1998/trimble-lecture/ |date=20110626132730 }}, Oslo, 10. desember 1998</ref>

[[Fil:Shorland armoured car mk1.jpg|thumb|right|Shorland-pansrete biler. RUC benyttet seg av Shorlands bevæpnet med Browning maskingevær under opptøyene.]]
Til tross for dette var Nord-Irland relativt fredelig i de fleste perioder fra [[1924]] og fram til slutten av [[1960-tallet]], unntatt for en del korte perioder med IRA-aktiviteter og tyske [[Luftwaffe (Wehrmacht)|Luftwaffe]]s bombing av Belfast under [[den andre verdenskrig]] i [[1941]] og de såkalte «grensekampanjer» fra [[1956]] til [[1962]]. De fikk liten støtte hos katolikker flest, takket være delvis den økonomiske framgangen i Nord-Irland. Imidlertid var mange katolikker bitre overfor staten, nasjonalistpolitikken var mørk og defaitistisk. I mellomtiden så perioden en bortimot fullstendig [[syntese]] mellom [[Ulster Unionist Party]] (UUP) og Oransjeordenen hvor selv katolske unionister ble ekskludert fra en enhver politisk eller offentlig posisjon bortsett fra en håndfull nasjonalistkontrollerte råd.<ref>[http://tcbh.oxfordjournals.org/cgi/reprint/11/3/284.pdf Twentieth Century Brit Hist – Sign In Page] (PDF)</ref>

I hele denne perioden, selv om katolsk fødselsrate var høyere enn for protestanter, gikk den katolsk andelen av befolkningen ned, da dårlig økonomiske utsikter, særlig vest for elven [[Bann]], så katolske emigrere i uforholdsmessig antall.

Nasjonalistiske politiske institusjoner hadde nedgang og hvor nasjonalistpartiet boikottet [[Den nordirske forsamling|Stormontparlamentet]] for det meste av perioden og dens konstitusjonelle organisasjoner redusert knapt mer enn et skall.  [[Sinn Féin]] var forbudt skjønt det opererte via republikanske klubber eller tilsvarende. Ved ulike tider sto partiet fram og vant valg på en plattform som oppfordret til ikke å stemme.

Arbeiderpartiets politikk var svak i Nord-Irland sammenlignet med Britannia. Det eksisterte et lite arbeiderparti for Nord-Irland, men de led under de mange splittelser og frafall som gikk både til nasjonalistene og til unionistene.

== «The Troubles» ==
[[Fil:Belfast mural 3.jpg|thumb|Veggmaleri i Belfast som minnes opptøyene i 1968.]]
«Trøbbelet», [[engelsk]] ''The Troubles'', [[irsk]] ''Na Trioblóidí'', er betegnelsen på perioden med etnisk-politisk<ref>Kennedy-Pipe, Caroline (1997): [http://www.pearsoned.co.uk/Bookshop/detail.asp?item=100000000001400 ''The Origins of the Present Troubles in Northern Ireland''] {{Wayback|url=http://www.pearsoned.co.uk/Bookshop/detail.asp?item=100000000001400|date=20090805174720}}. Longman. ISBN 9780582100732; McGarry, John; Brendan O'Leary (1995): ''Explaining Northern Ireland''. Wiley-Blackwell. ISBN 978-0631183495. ss. 18; Dermot Keogh, red (1994): ''Northern Ireland and the Politics of Reconciliation''. Cambridge University Press. ISBN 978-0521459334. ss. 55-59; Weitzer, Ronald (1995): ''Policing Under Fire: Ethnic Conflict and Police-Community Relations in Northern Ireland''. State University Press. ISBN 978-0791422489; og Coakley, John: [http://www.passia.org/seminars/2004/John-Coakley-Ireland-Seminar.htm «Ethnic Conflict and The Two-State Solution: The Irish Experience of Partition»] {{Wayback|url=http://www.passia.org/seminars/2004/John-Coakley-Ireland-Seminar.htm|date=20110629180416}}.</ref>konflikter i Nord-Irland som tidvis innvirket også på England, republikken Irland og resten av Europa. Perioden har blitt datert fra slutten av 1960-tallet og blir generelt betraktet som avsluttet med [[Belfastavtalen]], eller «langfredagsavtalen», i [[1998]].<ref>Aughey, Arthur (2005): ''The Politics of Northern Ireland: Beyond the Belfast Agreement'', ISBN 978-0-415-32788-6, ss 7; Gillespie, Gordon (2007): ''Historical Dictionary of the Northern Ireland Conflict'', ISBN 978-0-8108-5583-0, ss. 250; Elliot, Marianne (2007): ''The Long Road to Peace in Northern Ireland: Peace Lectures from the Institute of Irish Studies at Liverpool University''. University of Liverpool Institute of Irish Studies, Liverpool University Press, ISBN 1-84631-065-2. ss. 2.; Goodspeed, Michael (2002): ''When reason fails: portraits of armies at war : America, Britain, Israel, and the future''. Greenwood Publishing Group, ISBN 0-275-97378-6. ss. 44 & 61.</ref><ref name="Hope">Holland, Jack (1999): ''Hope against History: The Course of Conflict in Northern Ireland''. Henry Holt & Company, ISBN 0-8050-6087-1. ss. 221: «The troubles were over, but the killing continued. Some of the heirs to Ireland's violent traditions refused to give up their inheritance.»</ref> Volden fortsatte dog på sporadisk vis også etter denne tid.<ref>[http://cain.ulst.ac.uk/sutton/index.html «Draft List of Deaths Related to the Conflict. 2002-»]; Elliot, Marianne (2007): ''The Long Road to Peace in Northern Ireland: Peace Lectures from the Institute of Irish Studies at Liverpool University''. University of Liverpool Institute of Irish Studies, Liverpool University Press, ISBN 1-84631-065-2. ss. 188.</ref>

[[Fil:Shankilltroubles.jpg|thumb|Vegen Shankill road i Belfast under opptøyene, i tiden rundt 1970.]]
På 1960-tallet forsøkte den moderate unionist statsministeren [[Terence O'Neill]] (senere adlet som O'Neill of the Maine) å reformere systemet, men møtte sterk motstand fra både fundamentalistiske protestantiske ledere som [[Ian Paisley]] og innenfor sitt eget parti. Økende press fra nasjonalister for reformer og opposisjon fra lojalister for kompromisser førte til framveksten av borgerrettsbevegelsene under frontfigurer som [[Austin Currie]] og Nobels fredprisvinner [[John Hume]]. Det hadde en del støtte fra moderate protestanter, og en betydelig andel av [[studentradikalisme]] etter at også Nord-Irland kom inn under de verdensomspennende [[Mai 1968|studentopprørene fra 1968]].

Sammenstøt mellom demonstranter og politiet, [[Royal Ulster Constabulary]], førte til økende splid hvor elementer blant både politiet og blant radikale studenter aktivt søkte få opp temperaturen, og kulminerte i et angrep på en studentdemonstrasjon fra en unionistmobb hvor også enkelte fra politireservene deltok. Hendelsen skjedde ved Burntollet utenfor [[Derry]] den 4. januar 1969.<ref>[http://www.museumoffreederry.org/history-burntollet01.html History – Burntollet]   {{Wayback|url=http://www.museumoffreederry.org/history-burntollet01.html |date=20150501165640 }}, Museum of Free Derry</ref>Volden brøt ut etter at en demonstrasjon fra [[Apprentice Boys of Derry|Apprentice Boys]], et protestantisk broderskap, ble tvunget gjennom et katolsk nasjonalistisk Bogside-område av Derry den [[12. august]] [[1969]] av [[Royal Ulster Constabulary|RUC]], noe som førte til uorden i stor skala kjent som «[[slaget om Bogsideopprøret]]» og som varte fram til 14. august. I løpet av denne tiden ble 1091 bokser, hvor hver inneholdt 12,5 g med [[CS-gass]] (tåregass), og 14 bokser som inneholdt 50 g med CS-gass, sluppet av RUC. Ytterligere alvorlige opprør brøt ut i Belfast og andre steder som svar på hendelsene i Derry. De påfølgende årene med uro og vold ble kollektivt kjent som «trøbbelet».

På forespørsel fra unionistregjeringen ble den britiske hæren utplassert av den britiske innenriksminister [[James Callaghan]] to dager etter den 14. august 1969. To uker senere hadde sikkerhetskontrollen over Nord-Irland gått fra Stormont-regjeringen og til generalløytnant [[Ian Freeland]] ([[General Officer Commanding|GOC]]). I begynnelsen fikk soldatene en varm velkomst fra nasjonalistene som satt sitt håp til at de ville beskytte dem fra angrep fra nasjonalistene. IRA, som ved dette tidspunktet var blitt en [[marxisme|marxistisk]] organisasjon, hadde [[ideologi]]ske grunner å avstå fra. Imidlertid økte spenningen gjennom hele det påfølgende året og hvor en betydningsfull hendelse markerte en forverring av forholdet mellom hæren og nasjonalistene den 3. juli 1970 da 3000 britiske soldater innførte portforbud i tre dager i området Lower Falls. 

[[Fil:Bloody Sunday memorial.jpg|thumb|left|Minnesmerket over hendelsene under den blodige søndagen, [[Bloody Sunday (1972)|Bloody Sunday]] i Rossville Street. Alle de døde kom fra Derry.]]
Den 9. august 1971 ble praksisen om fengsling uten rettslig grunnlag eller rettssak av antatte eller mistenkte medlemmer av IRA, noe som førte til at selv moderate nasjonalister reagerte med å trekke seg fra enhver form for samarbeid med staten. Medlemmer av sosialdemokratiske [[Social Democratic and Labour Party|SDLP]] i parlamentet i Nord-Irland trakk seg den 15. august og en omfattende kampanje av [[sivil ulydighet]] begynte. Ti sivile ble drept av [[The Parachute Regiment|fallskjermregimentet]] i [[Ballymurphy-massakren]] i august 1971, ytterlig forverring ble det etter drapene på 14 ubevæpnede sivile i Derry 30. januar 1972, kjent som [[Bloody Sunday (1972)|Bloody Sunday]], «Den blodige søndagen».

[[Fil:Sandy row.jpg|thumb|Ulster Freedom Fighters-veggmaleri i en protestantisk bydel i Belfast.]] 
Gjennom hele perioden begynte den moderne sammenstilling av de parlamentariske organisasjoner å ta form. Etter den blodige søndagen ble deres fulle vrede utløst, og [[1972]] ble det mest voldelige året under konflikten. Framveksten i [[1970]] av [[Den provisoriske IRA]], en utbrytergruppa fra den stadig mer marxistiske IRA, som ble hetende [[Den offisielle IRA]], og en kampanje av vold fra lojalistiske halvmilitære grupper som [[Ulster Defence Association]] og andre, brakte Nord-Irland på kanten av borgerkrig. Den 30. mars 1972 innførte den britiske regjering, nå uvillig til å gi myndighetene i Nord-Irland økt autoritær makt og nå overbevist om Nord-Irlands avmakt i holde orden i eget hus, hastlov som oppløste det nordirske parlament og innførte direktestyre fra London.{{tr}} I 1973 oppløste den britiske regjeringen det nordirske parlamentet og dens regjering under den nordirske konstitusjonslov av 1973.

Den britiske regjeringen hadde samtaler med ulike partier og grupper, inkludert provisoriske IRA, i løpet av 1972 og 1973. Offisielle IRA erklærte våpenhvile i 1972 og avsluttet til sist alle voldelige angrep, skjønt en utbrytergruppe, [[Irish National Liberation Army]], den irske nasjonale frigjøringshær, fortsatte med voldelige angrep. Provisoriske IRA, imidlertid, forble den største og mest effektive av de nasjonalistiske halvmilitære grupper.

Den 9. september 1973, etter samtaler i [[Sunningdale]] i [[Berkshire]] i England, kom [[Ulster Unionist Party]], [[Social Democratic and Labour Party]] (SDLP) og [[Alliance Party of Northern Ireland]] fram til en enighet, [[Sunningdaleavtalen]], om felles regjering for Nord-Irland som ble etablert den [[1. januar]] [[1974]]. Provisoriske IRA var ikke imponert og økte andelen med voldelige angrep mens mange unionister ble rasende over deltagelsen av nasjonalister i Nord-Irlands regjering og Irlandsrådet på tvers av grensene. Selv om de partier som var for Sunningdaleavtalen hadde flertall i den nye nordirske forsamlingen, førte mangelen på samordning mellom disse partiene ved parlamentsvalget den 28. februar, kombinert med IRA-støttet boikott av fanatiske republikanere, til at unionister som var imot avtalen fikk 51,1 prosent av stemmene og 11 av Nord-Irlands 12 seter i [[Underhuset (Storbritannia)|det britiske underhuset]].


Oppflammet over dette, en koalisjon av unionistpolitikere og halvmilitære som var imot den inngåtte avtalen, førte til [[generalstreik]] den 15. mai. De streikene ført Nord-Irland til stillstand ved å slå av kraftstasjonene og etter at den britiske statsminister [[Harold Wilson]] nektet å sende over ytterligere soldater for å overta for de steikene falt koalisjon sammen den 28. mai 1974.

En del britiske politikere, mest kjent den tidligere britiske ministeren fra [[Labour Party |arbeiderpartiet]], [[Tony Benn]], gjorde seg til talsmann for at britiske soldater burde helt og holdent trekkes ut av Nord-Irland, men mange var imot dette og fremmet deres spådom om så skjedde ville det bli katastrofalt for Nord-Irland. Den verste frykten var at en nordirsk borgerkrig kunne spre seg, ikke bare til resten av Irland, men også til [[Skottland]] ettersom begge land hadde sterke bånd til den ene eller begge samfunn. En annen frykt for et dommedagsresultat ved at britiske soldater trakk seg ut, var en mulighet for en [[balkanisering]] av Nord-Irland.

Voldsnivået gikk ned fra toppen tidlig på 1970 fra 1972 og framover, og stabiliserte seg på mellom 50 og 100 døde årlig.<ref>{{Kilde www |url=http://cain.ulst.ac.uk/ni/security.htm#04 |tittel=CAIN: Northern Ireland Society – Security and Defence |besøksdato=2011-06-17 |arkiv-dato=2010-12-06 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20101206105455/http://cain.ulst.ac.uk/ni/security.htm#04 |url-status=yes }}</ref> [[Den provisoriske IRA|Provisoriske IRA]], som benyttet seg våpen og eksplosiver som kom fra [[USA]] og [[Libya]], bombet [[England]] og ulike baser for den britiske hæren i Europa, foruten at de også angrep ulike mål i Nord-Irland. Disse angrepene var ikke utelukkende på «militære» mål, men også protestantiske forretninger, tilknyttede sivile kommersielle eiendommer og ulike mål bysentra. Uten tvil var deres hyppigste metode å parkere en bil fylt med eksplosiver i nøkkelområder for å få maksimal uttelling. På samme tid drev lojalistiske halvmilitære hovedsakelig (men ikke utelukkende) sine angrep i Nord-Irland. De angrep også katolikker som arbeidet i protestantiske områder, og i en parallell til IRAs taktikk med parkerte bombebiler angrep de [[pub]]er som ble besøkt av katolikker med å skyte med maskingevær. Slike angrep ble tilslørende karakterisert som en «sprayjobb». Begge grupper kunne også utføre omfattende «straffeangrep» mot medlemmer innenfor deres egne samfunn for en rekke «forbrytelser», antatte eller mistenkte, uansett hva som var virkelig eller ikke.

[[Fil:Hunger_strike_flag.jpg|thumb|Et flagg til minne om 25-årsdagen for sultestreiken.]]
Ulike politiske samtaler kom i gang fra tidlig på 1990-tallet. De hendelsene som påvirket prosessen var [[Sultestreiken i Nord-Irland 1981|sultestreiken]] i [[1981]] og [[den anglo-irske avtalen av 1985|den anglo-irske avtalen]] i [[1985]]. Til tross for at hungerstreiken feilet, fikk den republikanske bevegelsen smak på valgpolitikk med en moderat valgsuksess på begge sider av grensen, inkludert at [[Bobby Sands]] ble valgt inn i underhuset. Dette overbeviste republikanere om en kombinert strategi som ble kalt for «bevæpning og stemmeseddel» og hvor valgene i Nord-Irland og Irland ble bestridt av Sinn Féin samtidig som IRA fortsatte en halvmilitær kamp, og tok gradvis en mer politisk tilnærming. Mens den anglo-irske avtalen ikke greide å få en slutt på den politiske volden i Nord-Irland, ble samarbeidet mellom den britiske og den irske regjeringene bedret, noe som var begynnelsen på at [[Belfastavtalen]] kom i stand et tiår senere.

Avtalen demonstrerte at britene til sist anerkjente republikkens ønsker som legitime, noe som hadde en direkte interesse for Nord-Irland. Det demonstrerte også for de halvmilitære at deres endelige politiske avmakt i henhold til suverene stater. I motsetningen til Sunningdaleavtalen motsto den anglo-irske avtalen langt mer samlet mot vold og intimidasjon, foruten også politisk fiendskap fra lojalistene. Republikanerne ble etterlatt i posisjonen å avvise den eneste betydelige strukturen som involverte hele Irland siden øya ble delt.

På 1990-tallet var det et merkbare dødpunkt mellom IRA og de britiske sikkerhetsstyrkene, samtidig som Sinn Féin fikk økende politiske suksessen i å få et flertall innenfor den republikanske bevegelsen istedenfor vold.<ref>Taylor, Peter (1999): ''Behind the mask: The IRA and Sinn Féin'', kapittel 21: «Stalemate», ss. 246–261. ISBN 1575000776.</ref> Denne endringen fra halvmilitære til politiske virkemidler var en del av en bredere nordisk fredsprosess, som fulgte ankomsten av ny ledere i London ([[John Major]]) og i Dublin ([[Albert Reynolds]]).

== Den nordirske fredsprosess ==
[[Fil:Gerry Adams reading into mic.jpg|thumb|[[Gerry Adams]], 2001]]
[[Fil:John Hume 2008.jpg|thumb|left|John Hume]]
[[Fil:David Trimble at Lisburn Seed Group benefit, Hillsborough Castle, Christmas 2007 crop.jpg|thumb|right|David Trimble{{byline|Karen & Kerry Nicholson}}]]
Økende regjeringsfokus på problemene i Nord-Irland førte til i 1993 til at to statsministre signerte [[Downing Street-erklæringen]]. På samme tid var [[Gerry Adams]], leder for Sinn Féin, og [[John Hume]], for nordirske Social Democratic and Labour Party, involvert i samtaler. En ny leder for Ulster Unionist Party, [[David Trimble]], opprinnelig oppfattet som tilhenger av en hard linje, førte sitt parti til forhandlinger med alle partier som i 1998 skaffet fram [[Belfastavtalen|Langfredagavtalen]], signert av åtte politiske partier den 10. april 1998, skjønt ikke involvert var Ian Paisleys Democratic Unionist Party og UK Unionist Party. Et flertall i begge samfunnene i Nord-Irland godkjente denne avtalen, det samme gjorde folket i republikken Irland ved folkeavstemning den 22. mai 1998. Republikken endret sin forfatning, ''[[Bunreacht na hÉireann]]'', ved å erstatte et krav det gjorde på territoriet Nord-Irland med en forsikring til rettigheten til hele folket i Irland om å være en del av den irske nasjonen og en erklæring om en håp om en gang et forent Irland (se ''Nittende endring av Irlands forfatningen'').

Under Langfredagavtalen, formelt kjent som [[Belfastavtalen]], valgte velgerne en ny forsamling for Nord-Irland å danne et parlament. Hvert parti som nådde et bestemt nivå av støtte fikk retten til å navngi et medlem av sitt parti til riksstyringen og krev en eller flere ministere. Lederen av Ulster Unionist Party, David Trimble, ble den førsteminister av Nord-Irland. Nestleder av the SDLP, [[Seamus Mallon]], ble andreminister eller varaminister <!--riktig betegnelse???-->av Nord-Irland, gjennom sitt partis nye leder, [[Mark Durkan]], og siden erstattet ham. Ulsterunionistene, sosialdemokratene, Sinn Féin og Democratic Unionist Party hadde alle ministre ved retten i maktdelingsforsamlingen.<!--korrekt navn?-->

Forsamlingen og dens ledere opererte på et grunnlag av «stopp-start» med gjentatt uenigheter angående om IRA oppfylte sine løfter om legge ned våpnene, og dessuten beskyldninger fra [[Police Service of Northern Ireland|den nordirske politietaten]]s [[Special Branch|særskilte avdeling]] for sikkerhet om at IRA hadde en spionring som opererte i hjertet av statstjenesten. Det har siden kommet fram at spionringen i virkeligheten ble drevet av [[MI5]], den britiske etterretningstjenesten (se [[Denis Donaldson]]).<ref>Rutherford, Adrian (5. juni 2011): [http://www.belfasttelegraph.co.uk/news/local-national/northern-ireland/wikileaks-british-government-outed-denis-donaldson-as-ira-spy-to-send-a-message-16007956.html «WikiLeaks: British Government outed Denis Donaldson as IRA spy to send a message»]. Belfast Telegraph (Belfast).</ref> Nord-Irland ble deretter, enda en gang, drevet av statssekretær for nordirsk direktestyre, [[Peter Hain]], og en britisk administrativ gruppe som svarte direkte til ham. Hain var ansvarlig kun for regjeringen.

Den skiftende britiske posisjonen i henhold til Nord-Irland ble markert av et besøk av dronning [[Elisabeth II av Storbritannia|Elisabeth II]] til Stormont hvor hun møtte nasjonalistministerne fra SDLP foruten også unionistministerne og snakket om folkets rettigheter av de oppfattet seg selv som irske om å bli behandlet som likeverdige borgere sammen med de som anså seg som britiske. Tilsvarende hadde [[Liste over Irlands presidenter|Irlands president]] [[Mary McAleese]] et besøk i Nord-Irland hvor hun møtte unionistministrene og sammen med [[Stattholder|stattholderne]] for hvert grevskap, de offisielle representantene for dronningen.

Parlamentsvalgene den 30. november 2003 ble [[Sinn Féin]] og [[Democratic Unionist Party]] (DUP) de største partiene i hvert sitt samfunn, noe som ble oppfattet som at en gjenreising av tidligere institusjoner var vanskeligere å oppnå. Alvorlige samtaler mellom de politiske partiene og de britiske og irske regjeringene hadde en stødig prosess gjennom hele 2004 hvor DUP i særdeleshet overrasket mange politiske observatører ved sin nye pragmatisme. Imidlertid brøt våpen-for-regjering-avtalen mellom Sinn Féin og DUP sammen i desember 2004 grunnet en tvist om fotobevis av at IRA ble nedlagt var nødvendig eller ikke, og IRAs vegring for om gi slike bevis. 

Det britiske parlamentsvalg i 2005 førte til ytterligere [[Polarisering (politikk og samfunn)|polarisering]] hvor DUP gjorde det meget bra og hvor Sinn Féin ikke fikk det gjennombrudd som mange hadde forventet. I særdeles feilet Sinn Féin i få SDLPs leder [[Mark Durkan]]s sete og ble et betydelig tilbakeslag for det republikanske partiet. UUP tok kun et sete og hvor lederen [[David Trimble]] mistet sitt og gikk deretter av som leder.

Den 28. juli 2005 ga IRA en offentlig uttalelse om at de ville slutte helt og holdent med bevæpnete aksjoner og ga ordre til sine medlemmer om å kaste sine våpen, og at de heretter ville forfølge kun politiske programmer. Mens den britiske og den irske regjering varmt roste uttalelsen, var de politiske reaksjonene i Nord-Irland mistenksomme som følge av år med sosial og politiske konflikter.<ref>Lavery, Brian; Cowell, Alan (29. juli 2005): [http://www.nytimes.com/2005/07/29/international/europe/29irish.html «I.R.A. Renounces Use of Violence; Vows to Disarm»]. The New York Times.</ref> I august annonserte den britiske regjeringen at på grunn av sikkerhetssituasjonen hadde bedret seg og i henhold til Langfredagavtalen ville [[Operation Banner|Operasjon Banner]], betegnelsen på det oppdrag som britisk militære hadde under [[Konflikten i Nord-Irland 1968–1997|konflikten i Nord-Irland]], bli avslutten den 1. august 2007.<ref>Brian Rowan (2. august 2005): [http://news.bbc.co.uk/1/hi/northern_ireland/4739227.stm «Military move heralds end of era»]. BBC News.</ref>

== Referanser ==
<references/>

== Eksterne lenker ==
* {{Offisielt nettsted}}
* [http://www.bbc.co.uk/northernireland/learning/history BBC NI – History]
* [http://www.aftenposten.no/fakta/nordirland/ Aftenpostens portal til Nord-Irland]

{{portal|Historie}}
{{Europeisk historie}}

{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Nord-Irlands historie| ]]
[[Kategori:Irlands historie]]
[[Kategori:Konflikten i Nord-Irland]]