Redigerer Nicola Canali

{{Infoboks biografi}}

'''Nicola Canali''' (født 6. juni 1874 i [[Rieti]] i [[Italia]], død 3. august 1961 i [[Vatikanet]]) var en av [[Den katolske kirke]]s [[kardinal]]er. Han var tilknyttet [[Den romerske kurie]], og var [[Storpønitentiar]] 1941&ndash;1961. Han ble kreert til kardinal i 1935 av [[pave Pius XI]], med ''[[San Nicola in Carcere]]'' som [[tittelkirke|titteldiakonia]], og var den siste kardinal som ikke var biskop før [[pave Johannes XXIII]] sendte ut sin Motu Proprio ''«Cum gravissima»'' i 1962 som forordnet at alle kardinaler måtte være bispeviet.

Han deltok på [[konklavet 1939]] som valgte [[pave Pius XII]], og på [[konklavet 1958]] som valgte [[pave Johannes XXIII]].
==Liv og virke==
===Prest===
Nicola Canali studerte katolsk teologi og filosofi i [[Roma]]. Han var seminarist ved [[Almo Collegio Capranica]] og mottok presteordinasjonens sakrament den 31. mars 1900. Han ble deretter tilknyttet [[Vatikanets statssekretariat]], hvor han blant annet var personlig sekretær for kardinal [[Rafael Merry del Val y Zulueta]] fra september 1903 til 1908. 
[[File:MarrydelValpacelli.jpg|thumb|left|Forhandlinger med Serbia tidlig 1914. Fra venstre: [[Eugenio Pacelli]] (sekretær for Kongregasjonmen for ekstraordinære kirkelige anliggender, utformer av avtaledokumentet), [[Rafael Merry del Val]] ([[statssekretær]]), Nicola Canali (hans privatsekretær), msgr. Dionigi Cardon (1865-1928, Pavestolens forhandler i [[Beograd]]), [[Milenko Radomar Vesnić]] (serbisk spesialminister).]]
Den 21. mars 1908 ble han ''sostituto'' for Statssekretariatet, en stilling han hadde til 1914. Fra juni 1926 var han konsultor ved [[Det hellige Officium]], da ledet av kardinal Rafael Merry del Val.

===Kardinal===
16. desember 1935 utnevnte [[pave Pius XI]] ham til [[kardinaldiakon]] med titulærkirken ''San Nicola in Carcere''. I 1939 tildelte [[pave Pius XII]] ham stillingen som leder av Den pavelige kommisjon for Vatikanstaten, og fra 1941 til sin død var han kardinalstorpønitentiar.

I en periode under [[Andre verdenskrig]] var den norske prest [[Ivar Hansteen-Knudsen]] (som ble presteviet i 1942) hans privatsekretær.

I tillegg til arbeidet som kuriekardinal hadde Canali en rekke stillinger, blant annet som den første kardinalstormesteren av ''Gravridderordenen'', samt bailli av storkorset for ære og hengivenhet av Malteserordenen, og fra 1938 til 1961 storprior av Storprioratet i [[Roma]] for [[Malteserordenen]].<ref>https://web.archive.org/web/20130929014643/http://www.ordinedimaltaitalia.org/gran-priorato-di-roma-storia?start=1</ref> I den sistnevnte rolle forsøkte han utholdende (men uten hell) å utnytte stormestervakansen til å bringe Malteserordenen inn under sin kontroll, muligens slå den sammen med Gravridderordenen. De tilhørende hendelser forårsaket betydelig kontrovers under Pius XIIs avtagende pontifikat. 

Det forårsaket stor oppstyr og fant et litterært monument i 1953<ref>[[Der Spiegel]]: ''Titel=Vatikan: Plauderten die Kardinäle?'', 1955, nr.35</ref> i [[Roger Peyrefitte]]s omhyggelig utformede roman «Les Chevaliers de Malte», der kardinal Canali ble karakterisert som paranoid og forfengelig.

I sin rolle som kardinal-protodeakon (siden 1946) var Nicola Canali den siste kardinal som kun mottok presteordinasjon, men ikke bispeordinasjon, og som tjenesteeldste kardinaliakon var det han som kronet [[pave Johannes XXIII]] den 4. november 1958. (I 1962 utstedte pave Johannes XXIII Motu Proprio ''Cum gravissima'', som bestemte at alle kardinaler måtte motta bispeordinasjon; dette var ment å forhindre at ikke-biskoper, en gang kardinaler, skulle ha protokollmessig forrang over biskoper.)

I 1949, da ''Azione Cattolica'' ba om tillatelse til å «selge suvenirer på Petersplassen», nektet Canali, og sa at «Peterskirken er et bønnens hus». Dette fulgte etter et tilfelle av planlagt lommetyveri på Petersplassen, og det påfølgende forbudet mot alle selgere, fotografer og tiggere.<ref>TIME Magazine. [https://web.archive.org/web/20070930070826/http://www.time.com/time/magazine/article/0,9171,800852,00.html The Money-Changers] 3. oktober 1949</ref>

Nicola Canali døde av et hjerteinfarkt i Vatikanet den 3. august 1961. Han ble gravlagt i kirken ''Sant’Onofrio al Gianicolo'' ved det administrative hovedkvarter for Gravridderordenen i Jerusalem.

==Litteratur==
* Umberto Lorenzetti, Cristina Belli Montanari: ''L'Ordine Equestre del Santo Sepolcro di Gerusalemme. Tradizione e rinnovamento all'alba del Terzo Millennio'', Fano (PU), september 2011.

== Referanser ==
<references/>

== Eksterne lenker ==
* [https://cardinals.fiu.edu/bios1935.htm#Canali  Biografi på The Cardinals of the Holy Roman Church]

{{Autoritetsdata}}

{{STANDARDSORTERING:Canali, Nicola}}
[[Kategori:Italienske kardinaler]]
[[Kategori:Italienske katolske prester]]
[[Kategori:Ridderordenen av den hellige grav i Jerusalem]]
[[Kategori:Personer fra Rieti]]