Redigerer Neil Young

{{Infoboks musiker}}
'''Neil Percival Young'''<ref>{{Kilde bok|forfatter=McDonough, Jimmy |tittel=Shakey |utgivelsesår=2003| id=ISBN 0-679-31193-9 |sider=s.37}}</ref> [[Order of Canada|OC]], [[Order of Manitoba|OM]] (født [[12. november]] [[1945]] i [[Toronto]], [[Canada]]) er en canadisk-amerikansk musiker. Han er [[låtskriver]], [[vokalist]] og [[gitar]]ist, og har i over 40 år vært en av rockens mest kjente personligheter. Han er særlig kjent for sin karakteristiske lyse, litt nasale stemme, og for sitt energiske gitarspill. Gjennom karrieren har han gitt ut materiale innen de fleste [[Liste over musikksjangre|sjangre]], men har lykkes best i å nå ut til et stort publikum de gangene han har holdt seg til sine musikalske røtter, som er gitarbasert rock, elektrisk og akustisk gitar/visesang. 

Han ble tatt opp i [[Rock and Roll Hall of Fame]] både i 1995 og i 1997, siste gang med [[Buffalo Springfield]]. Fra 1992 er han æresdoktor ved ''Lakeshead University'', [[Ontario]], Canada og fra 27. mai 2006 ved ''San Francisco State University'', [[California]] i USA, det siste doktoratet inkluderer hans ekskone Pegi Young. Han ble 14. juli 2006 tildelt [[Order of Manitoba]]<ref>[http://www.lg.gov.mb.ca/awards/order/register.html Lieutenant Governor's Awards Order of Manitoba Official Register] {{Wayback|url=http://www.lg.gov.mb.ca/awards/order/register.html |date=20060508234200 }} nr 096 på listen, besøkt 27. oktober 2011</ref> for sitt fremragende bidrag innen musikk, og sine bidrag til trengende, herunder [[Bridge School Benefit]]<ref>[http://www.lg.gov.mb.ca/awards/order/bios.html#young Begrunnelse] {{Wayback|url=http://www.lg.gov.mb.ca/awards/order/bios.html#young |date=20110926233655 }}, besøkt 27. oktober 2011</ref> Dette er den høyeste utmerkelsen i hans hjemprovins [[Manitoba]] i Canada 30. desember 2009 ble han utnevnt til offiser av Canadas høyeste orden, [[Order of Canada]].<ref>[http://archive.gg.ca/media/doc.asp?lang=e&DocID=5601 Order of Canada - Appointments], Canadas generalguvernør, 30. desember 2009, besøkt 2. januar 2010.</ref> På ''[[Rolling Stone]]s'' over tidenes 100 beste gitarister er Young rangert på 17.-plass.<ref>{{Kilde www|url=https://www.rollingstone.com/music/music-lists/100-greatest-guitarists-153675/|tittel=100 Greatest Guitarists|besøksdato=2021-02-10|dato=2015-12-18|fornavn=Rolling|etternavn=Stone|fornavn2=Rolling|etternavn2=Stone|språk=en-US|verk=Rolling Stone}}</ref>

Young bor på sin ranch mellom [[La Honda]] og [[Kings Mountain (California)|Kings Mountain]] i [[San Mateo County]] sør for [[San Francisco]] i [[California]]. Til tross for at han har bodd i det nordlige California siden 1970-årene, har han opprettholdt sitt canadiske [[statsborgerskap]].<ref name="Time">{{Cite news | url=http://www.time.com/time/arts/article/0,8599,1110988,00.html | work=Time | title=Resurrection of Neil Young, Continued | date=2005-09-28 | accessdate=2010-05-20 | archivedate=2012-11-14 | archiveurl=https://web.archive.org/web/20121114231314/http://www.time.com/time/arts/article/0,8599,1110988,00.html | url-status=yes }}</ref> I 2020 ble han også amerikansk statsborger.<ref>{{Kilde www|url=https://www.rollingstone.com/music/music-news/54-years-after-moving-to-america-neil-young-is-now-a-u-s-citizen-942035/|tittel=54 Years After Moving to America, Neil Young Is Now a U.S. Citizen|besøksdato=2021-12-07|dato=2020-01-23|fornavn=Angie|etternavn=Martoccio|fornavn2=Angie|etternavn2=Martoccio|språk=en-US|verk=Rolling Stone}}</ref>

Neil Young kan, sammen med [[Bob Dylan]] sies å ha vært svært toneangivende overfor særlig nordamerikansk rockemusikk, noe som kommer til uttrykk hos artister som [[Nirvana (band)|Nirvana]], [[Pearl Jam]], [[Pixies]] og [[Sonic Youth]]. Young, som Dylan, er særlig kjent for sine særegne evner til å fornye og omstille sine musikalske uttrykk, kombinert med politisk «ukorrekte» og sarkastiske tekster. Karakteristisk er hvordan dette kommer fram gjennom to ulike musikalske uttrykk; akustisk folk- og [[rock|countryrock]] på den ene side, og rå, massiv, og pumpende elektrisk rock på den andre. Young er karakterisert som [[grunge]]ns gudfar, og han kan oppfattes som å stå i en musikalsk linje med blant andre [[Ludwig van Beethoven|Beethoven]] hvor han gjennom sin uforutsigbarhet, produksjon i ulike sjangre og hans formidling av maskuline emosjoner har vist en stor musikalsk bredde.

== Biografi ==

=== Barndom i Canada ===
Young er sønn av den kjente canadiske [[forfatter]]en og [[journalist|sportsjournalisten]] [[Scott Young]] og Edna «Rassy» Ragland Young. Et livstruende [[Poliomyelitt|polioutbrudd]] da han var seks år svekket hans venstre side slik at han fortsatt halter svakt. Foreldrene skilte seg da Neil var tolv år og etter skilsmissen flyttet Neil Young med moren til [[Winnipeg]], Manitoba hvor han spilte i forskjellige [[high school]]-band. Den ene gruppen, The Squires (våpendragerne) hadde en hit med låten «The Sultan», men hovedsakelig dreide det seg om nokså amatørmessige fremføringer av coverlåter. 

I dokumentarfilmen ''[[Neil Young: Heart of Gold]]'' fra 2005 forteller Young hvordan han på sommerleir da han var ung brukte alle lommepengene på en [[jukeboks]] for å spille [[Ian Tyson]]s «[[Four Strong Winds]]» og hvordan Tyson inspirerte ham. Young spilte senere inn samme sang på albumet ''[[Comes a Time]]'' fra 1978.

Etter å ha forlatt The Squires, spilte Young på ulike klubber i Winnipeg, hvor han møtte [[Joni Mitchell]] første gang.<ref>McDonough, Jimmy: ''Shakey: Neil Young's Biography'', side 96, New York City, NY, Random House, 2002, ISBN 978-0-679-42772-8. OCLC 47844513.</ref> Mitchell husker Young fra den tiden som sterkt påvirket av [[Bob Dylan]].<ref>''The Rolling Stone Interviews'' av Jann Werner (red.) & Joe Levy (red.). Back Bay Books, 2007, ISBN 978-0-316-00526-5.</ref> På denne tiden skrev han noen av side tidligste og varige sanger som «Sugar Mountain», om tapt ungdom, og Mitchell skrev sangen «The Circle Game» som et svar.<ref>{{Cite web|url=http://www.thrasherswheat.org/jammin/jammin_more.htm#joni|title=Neil Young Collaborations|publisher=Thrasher's Wheat|accessdate=18. februar 2014}}</ref> Winnipeg-bandet [[The Guess Who]], med [[Randy Bachman]] som gitarist hadde samtidig en listeplassering på Top 40 Canadian hit med Youngs sang «Flying on the Ground is Wrong», og dette var Youngs første vesentlige suksess som [[Låtskriver|songwriter]].

I 1965 var Young på turne i Canada som soloartist. Da han var i [[Toronto]] i 1966, sluttet han seg til [[The Mynah Birds|Mynah Birds]] med [[Rick James]] som frontfigur. Bandet fikk en platekontrakt med [[Motown]], men da deres første album var spilt inn, ble James arrestert for [[Desertering|ulovlig fravær fra det militære]].<ref>McDonough, side 139</ref> Etter at Mynah Birds ble oppløst, reiste Young og bassisten [[Bruce Palmer]] til [[Los Angeles]]. Young har medgått, blant annet i sein selvbiografi fra 2012 at han oppholdt seg ulovlig i USA fram til han fikk permanent oppholds- og arbeidstillatelse («Green Card») i 1970.<ref>Neil Young: ''Neil Young - memoarer'' [[Schibsted Forlag]], 2012, ISBN 9788251657174</ref> I januar 2020 fikk han også amerikansk statsborgerskap.<ref>{{Kilde www|url=https://www.yahoo.com/entertainment/54-years-moving-america-neil-215842608.html|tittel=54 Years After Moving to America, Neil Young Is Now a U.S. Citizen|besøksdato=2020-01-24|språk=en-US|verk=www.yahoo.com|arkiv-dato=2020-01-25|arkiv-url=https://web.archive.org/web/20200125022734/https://www.yahoo.com/entertainment/54-years-moving-america-neil-215842608.html|url-status=yes}}</ref>

=== Buffalo Springfield ===
Så snart de nådde Los Angeles, møtte Young og Palmer [[Stephen Stills]], [[Richie Furay]] og [[Dewey Martin]] og dannet [[Buffalo Springfield]]. Gruppens lyduttrykk var en blanding av folk, country, [[Psykedelisk musikk|psykedelisk]] og rock, og lente seg tungt på gitarspillet til Stills og Young, og dette gjorde at Buffalo Springfield ble tatt godt imot av kritikerne, og deres første album ''Buffalo Springfield'' (1966) solgte godt etter at Stills' [[protestsang]] «For What It's Worth» ble en hit, godt hjulpet av Youngs melodiske harmonier på elektrisk gitar. Gruppen ga også ut et andrealbum ''Buffalo Springfield Again ''i 1967, men to av Youngs tre bidrag var soloinnspillinger gjort uavhengig av de andre. Gruppen hadde både kommersiell og kunstnerisk suksess, men samarbeidsforholdene var vanskelige og gruppen ble oppløst allerede i mai [[1968]], særlig utløst av arrestasjonen og deportasjonen av Palmer. For å oppfylle sine kontraktsmessige forpliktelser, ble også albumet ''Last Time Around'' gitt ut sommeren 1968, og Youngs bidrag var «On the Way Home» og «I Am a Child», hvor han sang vokalen på den siste. Neil Young har siden hatt et vekslende samarbeid med Stephen Stills, men dette har vært kjennetegnet av konflikter og åpen krangel ved flere anledninger. Rusmisbruket kommer også fram i den selvbiografiske sangen The Hitchiker fra albumet ''[[Le Noise]]'' fra 2010.

Young eksperimenterte på denne tiden med ulike rusmidler, men ble etter hvert sterkt preget av skjebnen til mange av hans venner og kolleger, som gikk til grunne eller døde av rusmisbruk. Disse opplevelsene ledet til sterke sanger som «Needle and the Damage Done» fra ''Harvest'' og «Tonight's the Night» fra platen med samme navn. Disse sangene omhandler narkotikamisbruk og dødsfall, den første omhandler skjebnen til gitaristen Danny Whitten, den andre til crew-medlemmet Bruce Berry.

=== Familie og sykdom ===

Etter at han flyttet til California i 1966, har han bodd i delstaten, først i [[Topanga]], deretter på ''Broken Arrow''-ranchen mellom [[La Honda]] og [[Kings Mountain (California)|Kings Mountain]] i [[San Mateo County]] sør for [[San Francisco]]. Young har hele livet slitt med ettervirkningene av både polioangrepet som barn og [[epilepsi]]. Han har fått tre barn, den eldste, sønnen Zeke fikk han med skuespilleren [[Carrie Snodgress]] i 1973. Zeke arbeider i dag som lydtekniker innen film og musikk, blant annet på enkelte av farens prosjekter.<ref>{{Kilde www
|url=http://www.steveerickson.org/articles/neilyoung.html
|tittel=Neil Young On a Good Day
|utgiver=New York Times - Sunday Magazine
|forfatter=Steve Erickson
|dato=30. juli 2000}}</ref> Zeke har en mild utgave av [[cerebral parese]], men Youngs neste barn, sønnen Ben som han fikk med Pegi Young i november 1978, er sterkt rammet av den samme sykdommen og trengte stor oppfølging fra begge foreldrene. I tillegg ble Pegi på samme tid rammet av en hjernesvulst<ref>{{Kilde www
|url=http://www.steveerickson.org/articles/neilyoung.html
|tittel=Neil Young On a Good Day
|utgiver=New York Times - Sunday Magazine
|forfatter=Steve Erickson
|dato=30. juli 2000}}</ref>, og disse familiære påkjenningene tok for en periode Youngs fokus bort fra musikk. Sjansene for å få barn med cerebral parese er cirka 2,5 av 1000, og sannsynligheten øker ikke når man allerede har fått et barn med sykdommen. Neil Young var en periode plaget av forestillingen om at han hadde en forbannelse over seg, og dette har gitt næring til en oppfatning om at dette var bakgrunnen for de noe spesielle albumene han ga ut på denne tiden. Albumet ''Trans'' fra [[1982]] er kjennetegnet av at Neil Young fremfører flesteparten av sangene gjennom voicerecorderen han bruker for å kommunisere med sønnen Ben. Sangen «Transformer Man» handler direkte om denne kommunikasjonen, og er tilegnet sønnen. I [[1984]] fikk Young datteren Amber Jean som ikke er rammet av cerebral parese, men derimot epilepsi i likhet med faren.

=== Bridge School Benefit ===
Siden 1986 har Neil og Pegi Young arrangert [[Bridge School Benefit]] en årlig støttekonsert med en rekke internasjonale stjerner. Inntektene går til Bridge School, som er en skole for barn med alvorlige fysiske funksjonshemminger og omfattende behov for assistanse for å kunne kommunisere med omverdenen. For sine årlige konserter for Bridge School, ble Young i 2010 tildelt prisen [[MusiCares Person of the Year]].<ref>[http://www.nrk.no/musikk/1.6970322 «Stjernene hyllet Neil Young», NRK, 31. januar 2010]</ref>

Karrieren fikk et kraftig oppsving med albumet ''Freedom'' i [[1989]], som også inkluderte klassikeren «Rockin in the Free World». Han vant da tilbake mange fra sin gamle fanskare, og fikk samtidig mange nye. Særlig etter at [[grunge]]band som [[Nirvana (band)|Nirvana]] og [[Pearl Jam]] ikke la skjul på at Young var dere fremste inspirasjonskilde og Pearl Jam opptrådte som backingband på Youngs album ''Mirror Ball'' og på den påfølgende turneen.

=== Hjerneoperasjon i 2005 ===
Young har slitt med flere helseplager, siden han holdt på å dø av polio som treåring. Han halter fortsatt svakt på venstrebenet etter dette. Videre er han plaget av epilepsi. I [[2005]] var han nær ved å dø i forbindelse med at han måtte gjennomgå en risikofylt operasjon som følge av en utposing av en blodåret i hjernen (se nedenfor). Samme sommer døde faren Scott, og både dette og de usikre prognosene for sin egen operasjon gjenspeiles på det reflektive albumet ''Prairie Wind'' som han spilte inn i denne perioden. Dette er tilegnet faren, med blant annet påskriften «''For Daddy''».

=== Andre interesser ===
Hans største hobby er samling av modelltog<ref>{{Kilde www|url=http://dangerousminds.net/comments/neil_young_model_train_geek|tittel=Neil Young, model train geek|besøksdato=2016-05-02|dato=2013-06-13|verk=DangerousMinds}}</ref>. Young er også kjent for å ha arvet sin fars interesse og engasjement for [[ishockey]] og innehar sesongkort sammen med sin sønn Ben hos den nærmeste [[National Hockey League|NHL]]-klubben, [[San Jose Sharks]].<ref>
{{Kilde www
|url=http://www.canadiancontent.net/people/music/Neil-Young.html
|tittel=Neil Young
|utgiver=CanadianContent}}</ref> Videre er Young kjent for sin omfattende samling [[veteranbil]]er.<ref>Uncut Magazine nr 127, desember 2007</ref> og han eier også en 110 fot [[skonnert]] som er oppkalt etter hans morfar «W.N. Ragland».<ref>Canadian Content</ref>

== Karriere ==
[[Fil:Neilyoung2.jpg|thumb|Neil Young på en konsert i [[Austin]] [[9. november]] [[1976]]]]
[[Fil:Neil Young 1996.jpg|thumb| Neil Young på en konsert i [[Åbo]], [[28. juni]] [[1996]]]]
Den musikalske debuten kom i slutten av 1960-årene med bandet [[Buffalo Springfield]], der han innledet et musikalsk samarbeid med blant andre Stephen Stills. Youngs beslutning om å bli soloartist resulterte i albumet ''[[Neil Young (album)|Neil Young]]'' i [[1969]]. Senere samme år ble ''[[Everybody Knows This Is Nowhere]]'' utgitt, der Young innledet et livslangt samarbeid med gruppen [[Crazy Horse (band)|Crazy Horse]], og det karakteristiske rufsete soundet ble født. I [[1969]] innleder Young et samarbeid med gruppen «Crosby, Stills and Nash», og de ga i [[1970]] ut albumet ''[[Deja vu]]'' som «Crosby, Stills, Nash and Young» (CSNY). Umiddelbart etter [[skytingen på Kent State University]], hvor fire studenter ble drept og 9 skadet, skrev han sangen «[[Ohio (Neil Young-sang)|Ohio]]», som ble spilt inn og utgitt med «Crosby, Stills, Nash and Young» som [[single]] samme sommer, og inkludert på albumet ''[[4 Way Street]]'' året etter.

I [[1970]] kom det svært kjente albumet ''[[After the Gold Rush]]''. Dette markerte begynnelsen på en dyster periode som ble forsterket av overdosedødsfallene til gitaristen i Crazy Horse, Danny Whitten, og [[roadie]]n Bruce Berry. På slutten av [[1972]] ga Young ut albumet ''[[Harvest]]'', noe som ble det kommersielle gjennombruddet og som står som et av hans definitive høydepunkter. I etterkant har Young uttalt at han etter denne utgivelsen havnet «midt i veien, slik at jeg følte jeg måtte bevege meg ut mot grøftekanten.» Turnéen etter ''Harvest'' var preget av dette. Istedenfor å promotere ''Harvest'', spilte Neil mye nytt materiale som var betydelig røffere enn ''Harvest'' materialet. Fra denne turnéen kom live albumet ''[[Time Fades Away]]'' (1973). Dette var begynnelsen på The Dich Triology. De neste albumene i [[trilogi]]en var ''[[On the Beach]]'' (1974) og ''[[Tonight's the Night (album)|Tonight's the Night]]'' (1975) (spilt inn i 1973, men utgitt først to år senere på grunn av at plateselskapet ikke våget gi det ut før). I 1975 kom også Neils retur til Crazy Horse (med ny gitarist) med albumet ''[[Zuma]]''.

Sangene «Southern Man» og «Alabama», hvor Young kritiserer behandlingen av den svarte befolkningen i sørstatene, var provoserende. Han fikk svar på kritikken gjennom sørstatsbandet [[Lynyrd Skynyrd]] et drøyt år senere på låten «[[Sweet Home Alabama]]». Det skal likevel nevnes at Young og Lynyrd Skynyrd med frontfigur [[Ronnie Van Zant]] respekterte hverandre, de er ofte avbildet med t-skjorte av hverandre, og dukket av og til uanmeldt opp på hverandres konserter &ndash; det blir til og med hevdet at Van Zant som omkom i en flystyrt i [[1977]] ble gravlagt i en svart «Tonight's the Night»-T-skjorte.

I [[1976]] var han med på en av 1970-årenes mest kjente rockekonserter, ''[[The Last Waltz]]'' som var avskjedskonserten til [[The Band]]. Her stilte flere andre betydelige artister som blant annet [[Eric Clapton]], [[Neil Diamond]], [[Ron Wood]], [[Joni Mitchell]] og [[Bob Dylan]]. Neil stilte med den sangen «Helpless». Konserten ble filmet og er gitt ut både på VHS og DVD og er blitt kalt tidenes rockevideo.

Denne perioden var preget av misbruk av [[narkotika]], uten at dette medførte at kvaliteten på albumene ble dårligere, da produksjonen fra disse årene regnes blant hans klassikere. Etter utgivelser som ''[[Long May You Run]]'' (1976) og ''[[American Stars 'N Bars]]'' (1977) som begge fikk lunkne mottakelser, fulgte Young opp med den store kommersielle suksessen ''[[Comes a Time]]'' ([[1978]]) som har et gjennomgående country-preg. Tiåret ble avsluttet med en ennå større suksess, ''[[Rust Never Sleeps]]'' ([[1979]]) som har en av de kraftigste elektriske uttrykkene, som slik sto i kontrast til ''Comes a Time''.

1980-årene ble for Neil Young, som for så mange andre, en relativt svak periode. En viktig grunn til dette var overgangen fra Reprise Records til Geffen Records, et plateselskap med en helt annen agenda enn det foregående. Da Young følte at han ble fratatt sin musikalske frihet til fordel for et påtvunget ønske om topp 10-suksesser, svarte Young med å «sabotere» sine neste utgivelser. Mest kjent er nok utgivelsen ''Trans'' fra 1982, der han spiller en form for rockabilly-techno og albumet ''[[Everybody's Rockin']]''' ([[1983]]), der han og bandet stilte på cover og promotionvideoer i en rosa [[rockabilly]]-preget stil, med tilbakestrøket hår, og i 1950-årenes karikatur preget antrekk. Tiåret var allikevel ikke helt uten høydepunkter; ''[[This Note's for You]]'' ([[1988]]), en rendyrket Nashville blues-plate, samt ''[[Freedom]]'' ([[1989]]), en klassiker som på ny brakte Young opp i rampelyset, mye takket være singelen «Keep On Rockin' in the Free World». Med ''Freedom'' markerte Young sin overgang fra Geffen Records tilbake til sitt gamle plateselskap, Reprise.
[[Fil:Neil Young 2008 Firenze.jpg|mini|Neil Young i [[Firenze]] i [[2008]]]]
I begynnelsen av [[1990-årene]] samarbeidet Young igjen sammen med [[Crazy Horse (band)|Crazy Horse]], noe som førte til utgivelsen av ''[[Ragged Glory]]'' (1990), etterfulgt av en turné med Sonic Youth og livealbumet ''[[Weld]]'' ([[1991]]). Etter det skiftet Young på ny beite, og utga countryplaten ''[[Harvest Moon]]'' i [[1992]], noe han kalte en form for videreføring av stilen fra ''Harvest'' tyve år tidligere. Suksessen ble fulgt opp av ''[[MTV]] Unplugged'' fra [[1993]], et akustisk livealbum med låter fra hele hans karriere. I [[1994]] kom albumet ''Sleeps With Angels'', et album delvis tilegnet da nylig avdøde [[Nirvana]]-sanger [[Kurt Cobain]]. I selvmordsbrevet til Kurt Cobain står sitatet «It's better to burn out than to fade away», en strofe fra låten «Hey Hey My My (Into the Black)» fra ''Rust Never Sleeps''. I dagene før Kurt Cobains død skal Young angivelig ha forsøkt flere ganger å få tak i ham for å gi ham støtte i presset Kurt opplevde fra plateselskap og omverden. 

I [[1995]] endret Young igjen uttrykk da han innledet et samarbeid med [[Pearl Jam]], et band han gav mye av æren for sin suksess i 1990-årene. Dette ble fulgt opp med turneen ''[[Year of the Horse]]'' i [[1996]] med bandet Crazy Horse og [[Jim Jarmusch]]s dokumentarfilm med samme navn året, samt med en gjenforening med Crosby Stills & Nash i [[1999]], og til slutt ''Silver and gold'' ([[2000]]). I [[2003]] kom albumet ''Greendale''.

I [[2005]] ble Young operert for en utposning på en blodåre i hjernen ([[aneurisme]]) etter at han begynte å se dobbelt under en prisutdeling. Operasjonen ble gjennomført mens Young spilte inn albumet ''[[Prairie Wind]]'' som ble utgitt i september [[2005]], tilegnet [[Scott Young|faren]]. Platen høstet gode kritikker og blir karakterisert som det tredje albumet i Harvest-trilogien. Parallelt ble dokumentarfilmen ''[[Neil Young: Heart of Gold]]''. regissert av [[Jonathan Demme]] produsert, hvor Young under to konserter i [[Nashville]] 18. og 19. august 2005 framfører i filmens første halvdel sangene fra ''Prairie Wind'', og i siste del andre sanger som han tidligere har spilt inn i Nashville.

I [[2006]] ga Young ut albumet ''[[Living with War]]'', med sterk kritikk av president [[George W. Bush|Bush]] og [[krigen i Irak]].

=== Live ===
[[Fil:Ny-ottawa-jul-2006.jpg|mini|Neil Young [[8. juli]] [[2006]] i [[Ottawa]]]]
[[Fil:Neil Young - Per Ole Hagen.jpg|mini|Young under [[Norwegian Wood (festival)|Norwegian Wood]] [[11. juni]] [[2009]]{{Byline|Per Ole Hagen}}]]
Neil Young har hatt en rekke live-opptredener, offisielt og uoffisielt festet til film eller plater. I 1970-årene fikk han en stadig voksende fanskare gjennom en plateproduksjon som inkluderer mesterverk som ''Harvest'', ''After the Goldrush'' og ''Zuma''. Livekonsertene var ikke alltid like populære da Youngs uforutsigbarhet gjorde at publikum aldri kunne vite hva de gikk til. Tidlig i karrieren kunne han opptre tydelig ruset på scenen, og brukte lang tid på å snøvle seg frem til en introduksjon av sangene, om han ikke snakket seg helt bort. Han kunne også finne på å trosse publikums piping og spille nye sanger ingen blant publikum hadde hørt før, sanger som siden har blitt klassikere på plater, som «Tonight's the Night» og «Rust Never Sleeps».

I 1980-årene endret Neil Young igjen konseptet og forlot både de akustiske konsertene med seg selv og gitaren, og de støyende, elektriske konsertene med Crazy Horse eller andre bandsammensetninger. I stedet fulgte han musikkstilen fra platene, med [[rockabilly]], [[Elektronisk musikk|synth-pop]], [[country]], [[blues]] og forskjellige andre sjangre han ikke lyktes med. Likevel insisterte han på å spille stoff fra de nye platene, til stor skuffelse for et stadig mindre publikum. 

Etter albumet ''Freedom'' i [[1989]] var Neil Young plutselig tilbake i den gamle musikkstilen som om ingenting var skjedd. Siden har publikum sett en stadig eldre Neil Young opptre like energisk og hardspillende som i glansdagene. De gamle sangene er på ny plukket frem, og han har også laget nye som holder høy kvalitet. Han er kjent for å bli på scenen lenge, og kan ha konserter som varer i opptil tre timer.

Young spilte alene under avslutningsseremonien av [[Vinter-OL 2010]] i [[Vancouver]] den [[28. februar]] [[2010]], hvor han fremførte «Long May You Run» mens [[den olympiske ild]] ble slukket.

Neil Young har flere ganger holdt konserter i Norge, blant annet:
* [[Ekeberghallen]], [[15. mars]] [[1976]]
* [[Drammenshallen]] [[7. oktober]] [[1982]]
* [[Kalvøyafestivalen]] med [[Booker T. & the M.G.'s]] [[27. juni]] [[1993]]
* [[Kalvøyafestivalen]] med [[Crazy Horse (band)|Crazy Horse]] [[30. juni]] [[1996]]
* [[Oslo Spektrum]] med Crazy Horse [[4. juli]] [[2001]]
* [[Grieghallen]] [[25. april]] og [[Oslo Konserthus]] [[23. april]] 2003
* [[Oslo Spektrum]] og [[Bergenhus festning|Koengen]] i Bergen med His Electric Band, bestående av [[Ben Keith]] ([[pedal steelgitar]]), [[Chad Cromwell]] (trommer), [[Rick Rosas]] (bass), Anthony Crawford (gitar) og Pegi Young (bakgrunnsvokal) [[11. august]] og [[26. august]] [[2008]]
* [[Norwegian Wood (festival)|Norwegian Wood]] i Oslo med His Electric Band [[11. juni]] [[2009]]
* Konsert med Crazy Horse i Oslo Spektrum 7. august 2013<ref>[http://www.dagbladet.no/2013/08/08/kultur/neil_young/musikk/anmeldelser/crazy_horse/28595607/ La meg være Young], Dagbladet 8. august 2013</ref> Konserten på Koengen i Bergen 10. august ble avlyst sammen med resten av turneen,<ref>[http://www.dagbladet.no/2013/08/08/kultur/neil_young/musikk/28605379/ Neil Young avlyser konsert i Norge], Dagbladet 8. august 2013</ref> men ble videreført i 2014 med konsert på Koengen 1. august 2014.<ref>[http://www.nrk.no/hordaland/kjem-tilbake-til-bergen-1.11422823 Kjem tilbake til Bergen] NRK 17. desember 2014</ref>
* Stavernfestivalen 2016 7. juli med ''[[Promise Of The Real]]''

== Arkivprosjekt ==
Siden 2006, Har Neil Young vedlikeholdt ''Neil Young Archives'', et prosjekt som omfatter utgitte livealbum, som han startet i 2006 med  utgivelsen ''Live at the Fillmore East'', et box set med live- og studiomateriale, som han startet i 2009 med ''The Archives Vol 1: 1963-1972'', og også videoutgivelser. Fra 2019, har prosjektet utviklet seg til å bli en webside der all musikken hans kan streames med "high resolution audio". ''Neil Young Archives'' inneholder også nyheter, "The Times-Contrarian", "The Hearse Theater" og fotografier og [[Suvenir|memorabilia]] fra hele hans karriere.

== Diskografi ==
{| border="0"
|-----
| valign="top" width="50%" |
=== Studioalbum ===
* ''[[Neil Young (album)|Neil Young]]'' ([[1969]])
* ''[[Everybody Knows This Is Nowhere]]'' (med [[Crazy Horse (band)|Crazy Horse]]) (1969)
* ''[[After the Gold Rush]]'' ([[1970]])
* ''[[Harvest]]'' ([[1972]])
* ''[[On the Beach]]'' ([[1974]])
* ''[[Tonight's the Night (album)|Tonight's the Night]]'' ([[1975]])
* ''[[Zuma (album)|Zuma]]'' (1975) 
* ''[[Long May You Run]]'' (The Stills-Young Band) ([[1976]])
* ''[[American Stars 'N Bars]]'' ([[1977]])
* ''[[Comes a Time]]'' ([[1978]])
* ''[[Rust Never Sleeps]]'' ([[1979]])
* ''[[Hawks & Doves]]'' ([[1980]])
* ''[[Re-ac-tor]]'' ([[1981]])
* ''[[Trans (album)|Trans]]'' ([[1982]])
* ''[[Everybody's Rockin']]'' ([[1983]])
* ''[[Greatest Hits (Australia)]]'' ([[1984]])
* ''[[Old Ways]]'' ([[1985]])
* ''[[Landing on Water]]'' ([[1986]])
* ''[[Life (album)|Life]]'' ([[1987]])
* ''[[This Note's for You]]'' ([[1988]])
* ''[[Eldorado (Neil Young album)|Eldorado]]'' ([[1989]])
* ''[[Freedom (album)|Freedom]]'' ([[1989]])
* ''[[Ragged Glory]]'' ([[1990]])
* ''[[Harvest Moon]]'' ([[1992]])
* ''[[Lucky Thirteen]]'' ([[1993]])
* ''[[Sleeps with Angels]]'' ([[1994]])
* ''[[Mirror Ball]]'' (sammen med [[Pearl Jam]]) ([[1995]])
* ''[[Broken Arrow (album)|Broken Arrow]]'' ([[1996]])
* ''[[Silver & Gold (Neil Young-album)|Silver & Gold]]'' ([[2000]])
* ''[[Are You Passionate?]]'' ([[2002]])
* ''[[Greendale (album)|Greendale]]'' ([[2003]])
* ''[[Prairie Wind]]'' ([[2005]])
* ''[[Living with War]]'' ([[2006]])
* ''[[Living with War – In the Beginning]]'' ([[2006]])
* ''[[Chrome Dreams II]]'' ([[2007]])
* ''[[Fork in the Road]]'' ([[2009]])
* ''[[Le Noise]]'' ([[2010]])
* ''[[Americana (Neil Young-album)|Americana]]'' ([[2012]])
* ''[[Psychedelic Pill]]'' (2012)<ref>[http://www.osloby.no/oslopuls/musikk/Drommeren-Young-7028813.html Drømmeren Young]</ref><ref>[http://www.dagsavisen.no/kultur/alle-anmeldelser/musikkanmeldelse/med-orkanens-styrke-igjen/ Med orkanens styrke igjen] {{Wayback|url=http://www.dagsavisen.no/kultur/alle-anmeldelser/musikkanmeldelse/med-orkanens-styrke-igjen/ |date=20121028230228 }}</ref>
* ''[[A Letter Home (Neil Young album)|A Letter Home]]'' (2014)
* ''[[Storytone]]'' ([[2014]])
* ''[[The Monsanto Years]]'' (med [[Promise Of The Real]]) ([[2015]])
* ''[[Peace Trail]]'' ([[2016]])
* ''[[The Visitor (Neil Young and Promise of the Real album)|The Visitor]]'' (med [[Promise Of The Real]]) ([[2017]])
* ''[[Colorado (Neil Young album)|Colorado]]'' (med Crazy Horse) ([[2019]])
* ''[[Barn (album)|Barn]]'' (med Crazy Horse) ([[2021]])
* ''[[World Record (album)|World Record]]'' (med Crazy Horse) ([[2022]])
* ''[[Before and After (Neil Young album)|Before and After]]'' (2023)
* ''[[Dume]]'' (med [[Crazy Horse (band)|Crazy Horse]]) ([[2024]])

=== Livealbum ===
* ''Time Fades Away'' ([[1973]])
* ''Live Rust'' (med Crazy Horse) ([[1979]])
* ''USA 1987'' (uoffisiell utgivelse) ([[1987]]) 
* ''USA 1990'' (uoffisiell utgivelse) ([[1990]]) 
* ''[[Weld (album)|Weld]]'' ([[1991]]) 
* ''Arc'' (med Crazy Horse) ([[1991]])
* ''Lucky Thirteen'' ([[1993]])
* ''Unplugged'' ([[1993]])
* ''Europe 1993'' (uoffisiell utgivelse) (1993) 
* ''[[Year of the Horse]]'' (med Crazy Horse) ([[1997]])
* ''Road Rock, Vol. 1: Friends & Relatives'' ([[2000]])
* ''Mystery Train'' ([[2001]])
* ''Greatest Hits'' ([[2004]])
* ''Live at Fillmore East 1970'' NYA PS 2 ([[2006]])
* ''Live at Massey Hall 1971'' NYA PS 3 ([[2007]])
* ''Sugar Mountain – Live At Canterbury House 1968'' NYA PS 0 ([[2008]])
* ''Dreamin Man Live 1992'' NYA PS 12 (2009)
* ''The Archives Vol. 1 1963–1972'' ([[2009]]), tildelt [[Grammy Award]] 2010<ref>[http://www.aftenposten.no/kul_und/article3495164.ece «Beyonce ble Grammy-dronning», Aftenposten 1. februar 2010]</ref>
* ''A Treasure'' NYA PS 09 ([[2011]])
* ''Live at the Cellar Door'' NYA PS 2.5 ([[2013]])
* ''BlueNote Cafe'' NYA PS 11 ([[2015|2015)]]
* ''Earth'' ([[2016]])
* ''Carnegie Hall 1970'' ([[2021]])
* ''Dorothy Chandler Pavilion 1971'' ([[2022]])
* ''Royce Hall 1971'' ([[2022]])
* ''Citizen Kane Jr. Blues'' ([[2022]])
* ''Noise & Flowers'' (med Promise of the Real) ([[2022]])

| valign="top" width="50%" |

=== Soundtrack album ===
* ''[[Journey Through the Past]]'' ([[1972]])
* ''[[Where the Buffalo Roam]]'' ([[1980]])
* ''[[Dead Man (Neil Young album)|Dead Man]]'' ([[1996]])
* ''[[Paradox (soundtrack)|Paradox]]'' ([[2018]])

=== Samlingsalbum ===
* ''Decade'' ([[1977]])
* ''Lucky Thirteen'' ([[1993]])
* ''Greatest Hits'' ([[2004]])

=== Med Crosby Stills Nash & Young ===
* ''Déjà Vu (''[[1970]]'')''
* ''4 Way Street (Live) (''[[1971]]'')''
* ''So Far (''[[1974]]'')''
* ''American Dream (''[[1988]]'')''
* ''Looking Forward (''[[1999]]'')''
* ''Déjà Vu Live (''[[2008]]'')''
* ''CSNY 1974 (''[[2014]]'')''

=== Med Buffalo Springfield ===
* ''Buffalo Springfield'' ([[1966]])
* ''Buffalo Springfield Again'' ([[1967]])
* ''Last Time Around'' ([[1968]])
* ''Retrospective'' ([[1969]])
* ''Buffalo Springfield (Dbl)'' ([[1973]])
* ''Buffalo Springfield Box Set'' ([[2001]])

=== Med The Squires ===
* ''The Sultan (b/w Aurora)'' (single) ([[1963]]) 

=== EP-plater ===
* ''Eldorado'' ([[1989]])
* ''The Times'' ([[2020]])

=== Singler (på Billboard Hot 100) ===
* «Cinnamon Girl» / «Sugar Mountain» (#55) ([[1970]])
* «Only Love Can Break Your Heart» / «Birds» (#33) ([[1970]])
* «When You Dance I Can Really Love» / «Sugar Mountain» (#93) ([[1971]])
* «Heart of Gold» / «Sugar Mountain» (#1) ([[1971]])
* «Old Man» / «The Needle and the Damage Done» (#31) ([[1972]])
* «War Song» (med [[Graham Nash]]) / «The Needle and the Damage Done» (#40) ([[1972]])
* «Time Fades Away» (Live) / «The Last Trip to Tulsa» (live) (#108) ([[1973]]
* «Walk On» / «For the Turnstiles» (#69) ([[1974]])
* «Midnight on the Bay» / «Black Coral» (#105) [[1976]]
* «Four Strong Winds» / «Human Highway» (#61) ([[1978]])
* «Hey Hey, My My (Into the Black)» / «My My, Hey Hey (Out of the Blue)» (#79) ([[1979]])
* «Southern Pacific» / «Motor City» (#70) ([[1981]])
* «Little Thing Called Love» / «We R in Contro» (#71) ([[1982]])
* «This Note's for You» (live-versjon) / «This Note's for You» ([[1988]])
* «Harvest Moon» / «Old King» (#5) ([[1993]])
* «Long May You Run» (Live) / (#28) ([[1993]])
* «Downtown» (med [[Pearl Jam]]) / ((#13) ([[1995]])

=== Box Set ===
* ''Gold Anniversary Edition'' (''(Harvest''/''Harvest Moon'') ([[1994]])
* ''Official Release Series Discs 1–4'' (''Neil Young''/''Everybody Knows This Is Nowhere''/''After the Gold Rush''/''Harvest'') ([[2012]])
* ''Original Release Series Discs 5–8'' (''(Time Fades Away''/''On the Beach''/''Tonight's the Night''/''Zuma'') ([[2017]])
* ''Original Release Series Discs 8.5–12'' (''Long May You Run''/''American Stars & Bars''/''Comes a Time/Rust Never Sleeps''/''Live Rust'') ([[2017]])
* ''Official Release Series Discs 13, 14, 20 & 21'' ([[2022]])
* ''Official Release Series Discs 22, 23+, 24 & 25'' ([[2023]])

== Filmer (utvalg) ==
'''Som skuespiller'''
* ''Made in Heaven'' (som lastebilsjåfør) (1987)
* '''68'' (som Westy) (1988)
* ''Love at Large'' (som Rick) (1990)
* ''Paradox'' (Mannen med svart hatt) (2018)

'''Dokumentarer'''
* ''[[The Last Waltz]]'' (opptrer med «Helpless» som medlem av [[The Band]]) (1978)
* ''Neil Young in Berlin'' (konsertfilm laget av Michael Lindsay-Hogg) (1983)
* ''Solo Trans'' (konsertfilm laget av Hal Ashby) (1984)
* ''[[Live Aid]]'' (konsertfilm med Crosby, Stills & Nash og solo) (1985)
* ''Freedom: A Live Acoustic Concert'' (konsertfilm fra Jones Beach Theater og The Palladium (New York City), 5. – 6. september 1989) (1989)
* ''Neil Young & Crazy Horse: Ragged Glory'' (''Ragged Glory'' musikkvideosamling) (1991)
* ''The 30th Anniversary Concert Celebration'' (opptrer med «Just Like Tom Thumb's Blues», «All Along the Watchtower» og «My Back Pages»)
* ''Neil Young Unplugged'' (1993)
* ''Neil Young & Crazy Horse: The Complex Sessions'' (Regi: [[Jonathan Demme]]) (1994)
* ''Year of the Horse'' (dokumentar av [[Jim Jarmusch]]) (1997)
* ''Neil Young: Silver & Gold'' (video av solo-opptreden av Neil Young i 1999) (2000)
* ''Neil Young: Red Rocks Live'' (2000)
* ''America: A Tribute to Heroes'' (Neil Young opptrer med [[John Lennon|John Lennon's]] «[[Imagine (sang)|Imagine]]») (2001)
* ''Live 8'' (konsert der Young framfører «Four Strong Winds», «When God Made Me» og «Rockin' in the Free World») (2005)

== Referanser ==
<references/>

== Litteratur ==
* James McDonough. ''Shakey: Neil Young's biography''. London, 2002. ISBN 0-224-06914-4 / ISBN 0-099-44358-9
* [[Scott Young]]. ''Neil and Me''. London, 1997. ISBN 0-9529540-2-8 (Se også: [http://books.google.no/books?id=aOmvIxLTC-AC&dq=Neil+and+Me&pg=PP1&ots=ecI2qgNZFq&sig=RSINJZaxwahVxS5xGBYHRLLxpF0&hl=no&sa=X&oi=book_result&resnum=5&ct=result#PPA50,M1 ''Neil and Me'' i elektronisk versjon])
* Johnny Rogan. ''Neil Young : zero to sixty : a critical biography''. London, 2001. ISBN 0-95295-404-4

* ''Neil Young : the ultimate compendium of interviews, articles, facts and opinions from the file of Rolling stone''. London, 1994. ISBN 0-283-06240-1 / ISBN 0-7868-8043-0

== Eksterne lenker ==
* {{Offisielt nettsted}}
* {{Filmperson}}
* {{Musikklenker}}
* {{Somelenker}}
* [http://hyperrust.org/ Fanside]
* [http://www.sugarmtn.org Sugar Mountain] - Side med samtlige setlists og masse info om låter, tekster, konserter osv
* [http://www.canadiancontent.net/people/music/Neil-Young.html Profil på Canandian Content]
* [https://web.archive.org/web/20080815045127/http://www.kulturo.no/anmeldelser/konsert/gammelunge_young_rocket_spektrum/54721 Kulturo.no – Gammelunge Young rocket spektrum (anmeldelse av Neil Youngs konsert i Spektrum den 26.august 2008)]
{{Wikiquote|Neil Young}}
{{Anbefalt}}
{{Autoritetsdata}}

{{STANDARDSORTERING:Young, Neil}}
[[Kategori:Canadiske gitarister]]
[[Kategori:Canadiske låtskrivere]]
[[Kategori:Canadiske sangere]]
[[Kategori:Filmmusikkomponister]]
[[Kategori:Medlemmer av Rock and Roll Hall of Fame]]
[[Kategori:Order of Canada]]
[[Kategori:MusiCares Person of the Year]]
[[Kategori:Grammy Award-vinnere]]
[[Kategori:Personer fra Toronto]]
[[Kategori:Personer fra Winnipeg]]
[[Kategori:Neil Young| ]]
[[Kategori:Medlemmer av Rock and Roll Hall of Fame (gruppemedlem)]]