Redigerer Nedgangsskolen


«'''Nedgangsskolen'''» eller «'''den sorte skole'''» var i [[folketro]]en en skole der det ble undervist i [[svartekunst]]. I nordisk folketro var det oftest snakk om læresetet i [[Wittenberg]]; men også [[Sorbonne]] i [[Paris]] og læresetet i [[Salamanca]] har vært nevnt. [[N.F.S. Grundtvig]] brukte imidlertid begrepet «den sorte skole» om all lærd undervisning.<ref>[https://runeberg.org/salmonsen/2/21/0993.html «sorte skole», ''Salomonsens leksikon]</ref>

På «den sorte skole» tenkte allmuen seg at det ble undervist - delvis av [[djevel]]en selv - i sider ved [[teologi]], [[astrologi]] og [[nekromantiker|åndemaning]] som var skjult for vanlige folk. [[Ludvig Holberg]] lar sin rolleskikkelse «Leander» si: «''Tolv Personer slaaer sig sammen og reiser til den sorte Skole udi Wittenberg, 11 Personer gaaer fri, men den 12 falder ved Lodkastning alleene til Fanden.''»<ref>[https://tekster.kb.dk/text/adl-texts-holb05val-shoot-workid100228 Holberg: ''Hexerie eller blind allarm]</ref>

== Skolen i Wittenberg ==
«Nedgangsskolen» skulle ligge i Wittenberg, og bare de dyktigste blant studentene med [[teologisk embetseksamen]] fra stedets universitet fikk tilbud om opptak. I alt sju kandidater fra hvert kull fikk muligheten til å lære [[esoterikk|esoteriske]] kunster og bli såkalte «svarteboksprester». Ved endt utdannelse fikk de utdelt hvert sitt eksemplar av [[svarteboka]], men ifølge sagnet skulle den onde, som lønn for strevet, få beholde den siste eleven som forlot skolen. Men da var eleven blitt mer snartenkt enn han selv.

Skårup kirke ligger ved [[Svendborg]] på [[Fyn]] i [[Danmark]].<ref>[https://www.visitsvendborg.dk/svendborg/svendborg/skaarup-kirke-gdk693219 «Skårup kirke», ''visitsvendborg.dk]</ref> Der var det angivelig en «svarteboksprest» som sagnet kaller Hæsblæs. På «den sorte skole» hadde han lært kunsten «å sette ned», og ble derfor tilkalt av folk som følte seg plaget av [[gjenferd]] eller [[poltergeist]]er. Da ble det rolig. Det var samme presten som sørget for benker på kirkegården, så de døde fikk sette seg og hvile hvis de flakket rundt om nettene. En kveld skal Hæsblæs ha stått sammen med sin kone ved [[prestegård]]ens stuevindu og sett at det rørte seg i en grav. «''Du skal se at det er noen som vil opp og gå igjen!''» skal han ha sagt og svunget seg over karmen ned på kirkegården, der han skyndte seg bortover for å mane den døde ned i graven igjen. Men hans kone var så sliten at alt dette at hun fikk den eldste sønnen deres til å dra over seg et laken og liste seg inn på kirkegården like før presten tok kveldsrunden mellom gravene. Taus reiste den forkledde sønnen seg bak en gravstein, og presten som regnet ham for et gjenferd, spurte som vanlig: «''Er du levende, så snakk. Er du død, vik unna!''» Men sønnen verken snakket eller vek unna, og presten dro da frem en liten bok og begynte å mane. Gutten merket til sin forferdelse at jorden ga etter under ham, og han tok til å synke. Han var for skrekkslagen til å få frem et ord, og stod til knes, før han fikk frem at «''jammen far, det jo meg jo!''» Presten stirret på ham i sjokk, men gutten var så dypt sunket at ingen jordisk makt lenger kunne redde ham. Da jorden hadde lukket seg over sønnen, måtte hans far drive en påle gjennom ham, så han ikke skulle gå igjen. Etter dette ble aldri Hæsblæs seg selv igjen, selv om fortsatt dro ut om han ble bedt om hjelp.<ref>Gorm Benzon: «Da den Skårup-præst manede sin søn i jorden», ''Vore gamle kirker og klostre'' (s. 128-29), forlaget Lademann, København 1973</ref>
[[Fil:Tønder-Kirche02.jpg|thumb|Tønder kristkirke.]]
I [[Tønder]] i [[Jylland]] var det også en prest som manet. Etter hans død ble sønnen prest i samme kirken, og farens [[gjenferd]] ble da sagt å ha begynt å herje, også i kirken. En natt gikk sønnen til kirken, i fullt ornat med Bibelen i hånd; og da faren steg opp av sin grav, skal det ha kommet til en voldsom dyst mellom far og sønn. Sønnen kjempet så hardt for å mane sin far under jorden at [[blod]]et rant som [[svette]] fra pannen hans; men til sist begynte faren å synke tilbake i graven. Han ba sønnen ta ham i hånden til avskjed; det våget ikke sønnen, men rakte i stedet frem en flik av prestekjolen sin. Gjenferdet grep angivelig fast i stoffet, og prestekjolen var helt forkullet før han slapp. Den ble lenge oppbevart i kirken og hentet frem iblant.<ref>Gorm Benzon: «Et salmevers gjorde præsten til bisp», ''Vore gamle kirker og klostre'' (s. 106), forlaget Lademann, København 1973</ref> [[Hans Adolph Brorson|Salmedikteren Brorson]] er blant dem som senere var prest i kirken.<ref>[https://www.visitsonderjylland.dk/turist/information/toender-kristkirke-gdk610811 «Tønder kristkirke», ''visitsonderjylland.dk]</ref>

==Ut i verden uten skosåler og skygge==
En variant av [[vandresagn]]typen ([[Ukyndig bruk av svarteboka|ML 3000]]) forteller hvordan sistemann ut lurer den onde ved å unnslippe gjennom [[skorstein|pipa]]. Djevelen anses nemlig i tradisjonen for å være lettlurt: Først løper han rundt fra hjørne til hjørne i klasseværelset etter talende kniver som kandidaten har plassert der. Med studentens stemme svarer knivene etter tur når djevelen roper og spør hvor han har gjemt seg. Etter å ha løpt slik en stund, stopper han opp og hører at kandidaten er i ferd med å kravle opp gjennom piperøret. Fanden farer etter og griper fatt i skosålene, men disse rives av, slik at den «fullt utdannede» teologen på dramatisk vis unnslipper djevelens klør og springer barbent ut i verden.

En annen variant av samme sagntypen forteller at eleven pekte på skyggen sin og sa: «Ta ham!» Den onde tok skyggen hans for å være sistemann i følget og kastet seg over denne isteden. Etter dette ble presten, selv på den mest solrike dag, gående uten å kaste skygge.

Distriktslegen Henri Delgobe noterte en litt spesiell variant av sagnet etter Paal Lio i [[Suldal]]. Det er ikke godt å si om dette er at drag fra eventyret om [[kullmile|kullbrennere]] som prester (AT 1641 og AT 1825A), at den kyndige ikke var teolog, men nettopp kullbrenner:
<blockquote>''Jørn Kolabrenner levde i min fars tid. Far var fødd 1800. Han fór om og brende kul for folk. Han batt ikje det ene sokkabandet, men slepte det efter veien. Han hadde gaaet nedgangsskolen i Danmark. Kontrakten gik ut paa at den stygge manden skulde ha den siste som gik ut av døren. Det blev Jørn, men saa bad han den onde om henstand til han hadde faatt bundet det ene sokkabandet. Derfor batt han det aldrig, men slepte det efter sig.'' (NFS Delgobe 20, s. 21).
</blockquote>

At prestene angivelig vandret omkring uten å sette fotavtrykk eller kaste skygge, var uttrykk for at de hadde tapt noe av sin menneskelige identitet. Dette er en del av selve [[djevelpakt|pakten]] de har inngått, liksom [[Odin]] ofret sitt ene øye for å motta universell visdom. Svarteboksprestene ville gjennom sine store kunnskaper være merket for livet av studieårene på «den sorte skole». 

==Anvendelse av kunnskapen==
Omfattende kunnskaper var i seg selv mistenkelig, og det ryktet fulgte enkelte teologer at de visste mer av det som rørte seg mellom himmel og jord enn godt var. Grunnen var nettopp at de skulle være utdannet på «den sorte skole» og eide [[svarteboka]]. Det var gjerne markante, autoritære og kunnskapsrike prester, med stort privat bibliotek, som ble beskyldt for å være trollkyndige. En ekte svarteboksprest ble sagt å kunne få den onde til å erstatte et ødelagt hjul på vogna, og tvinge ham til å ta tak i hjulakselen og bære den hjem, for det hjulet som var ødelagt eller hadde falt av ([[Fanden som fjerde hjul på vogna|ML 3010]]), eller han kunne befale den onde til å ri ham på ryggen over store avstander og gjennom lufta i forrykende fart: «Høyere opp og fortere fram» ([[Luftfart med Den onde|ML 3025]]).

I noen sagn hevdes at presten måtte drive [[eksorsisme]] og binde djevelen etter [[ukyndig bruk av svarteboka]] (ML 3020). I denne sagntypen dreier seg gjerne om en tjenestejente eller gårdsgutt som uforvarende finner prestens svartebok og slår opp og leser akkurat på det sted hvor djevelen løses og påkalles. En annen sagntype (ML 3015) forteller at presten blir tilkalt for å mane djevelen ut gjennom et knappenålshul i karmen til blyglassvinduet, etter at han har satt seg fast i et selskap hvor det hadde blitt spilt kort, og de etterpå ikke kunne bli kvitt ham ([[Kortspillerne og Fanden|ML 3015]]).

==Noen berømte norske svarteboksprester==
*[[Petter Dass]] (1646–1707), prest på [[Alstahaug]].
*[[Christian Holst (1743)|Christian Holst]] (1743–1824), prest i [[Røyken]], ([[Buskerud]]).
*[[Ephraim Jæger]] (1737–1799) eller Lisle-Jæger, prest i [[Bygland]], ([[Aust-Agder]]).
*[[Hermann Ruge]] (1704–1764), prest i [[Vestre Slidre]] i [[Valdres]].
*[[Søren Schive]] d.e. (1623–1705), prest i [[Bjelland]], ([[Vest-Agder]]).
*[[Jon Mogenssøn Skanke]] (ca. 1570-1618) eller Meistar-Jo, magister og prest i [[Innvik]] i [[Nordfjord]], ([[Sogn og Fjordane]]).
*[[Peder Strøm]] (1682–1741), prest i [[Borgund (Møre og Romsdal)]].

== Referanser ==
<references />

==Bibliografi==
*[[Reidar Th. Christiansen]]: ''The Migratory Legends. A Proposed List of Types with a Systematic Catalogue of the Norwegian Variants''. [[Folklore Fellows|FF Communication]]s N:o 175. Helsinki 1958.
*[[Velle Espeland]]: ''Svartbok frå Gudbrandsdalen''. Norsk Folkeminnelags skrifter nr. 110. Aschehoug. Oslo 1974. ISBN 82-00-27124-2
*[[Ronald Grambo]]: ''Norske trollformler og magiske ritualer''. Universitetsforlaget. Oslo 1979. ISBN 82-00-01954-3.
*Ronald Grambo: ''Djevelens livshistorie. Scener fra en travel tilværelse''. Ex Libris. Oslo 1990. ISBN 82-7384-252-5.
*Ann Helene Bolstad Skjelbred: ''Register til NFL Bind 51-99. Del 2: Systematisk''. Norsk Folkeminnelags skrifter nr. 100:2. Aschehoug. Oslo 1989. ISBN 82-03-16167-7
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Nordisk folkeminne]]
[[Kategori:Folketro]]