Redigerer Naurus historie

[[Fil:Flag of Nauru.svg|300px|thumb|Naurus flagg]]
{{referanseløs}}
'''[[Nauru]]''' er en øystat i [[Stillehavet]] med en omfattende historie. Øyas innfødte befolkning, nauruerne, er sannsynligvis etterkommere av [[Polynesia|polynesiske]] eller [[Melanesia|melanesiske]] oppdagelsesreisende fra [[Ny-Guinea]] som slo seg ned der. Nauru ble oppdaget av [[Europa|europeerne]] for drøyt 200&nbsp;år siden og var i henholdsvis [[Storbritannia]]s, [[Australia]]s, [[Tyskland]]s og [[Japan]]s besittelse før den fikk sin uavhengighet i [[1968]]. På grunn av utvinning av [[fosfat]] på [[1970-tallet]] var Nauru det nest rikeste landet i verden regnet etter [[BNP]] per person, men i dag klassifiseres Nauru som et [[u-land]].

==Tidlig historie==
[[Fil:Traditional house and canoe Nauru.jpg|thumb|Tradisjonelt hus på Nauru, med kano. Bildet tatt i [[1896]] av [[Augustin Krämer]].]]
Opphavet til de innfødte nauruerne er ikke kjent med sikkerhet. De stammer sannsynligvis fra den siste [[malayo]]-stillehavsfolkevandringen (fra rundt 1200&nbsp;f.Kr.), da [[Polynesia|polynesiske]] eller [[Melanesia|melanesiske]] seilere fra [[Ny-Guinea]] kan ha bosatt seg der. De første nauruerne var antakelig [[Mikronesia|mikronesiske]], som i det vestlige Stillehavet delvis er blandet med melanesiere.

Den [[Storbritannia|britiske]] kapteinen [[John Fearn]] regnes som den første europeeren som oppdaget Nauru [[8. november]] [[1798]], med hvalfangerskipet «Hunter». På grunn av dens beliggenhet kalte de den «[[Pleasant Island]]» (''Den behagelige øya''), et navn den beholdt i de neste nitti åra, da [[Storbritannia]] hadde besittelse av øya. På [[1800-tallet]] var Nauru et beryktet [[pirat]]reir.

[[Fil:Old Nauruan people.jpg|thumb|Gammel naurisk mann. Bildet tatt i [[1914]] av [[Augustin Erdland]].]]
På denne tiden var det tolv stammer i Nauru: Deiboe, Eamwidamit, Eamwidara, Eamwit, Eamgum, Eano, Emeo, Eoraru, Irutsi, Iruwa, Iwi og Ranibok. Før [[1888]] var det ingen felles leder av alle stammene. I dag er stammene representert ved hver sin takk i den tolvtakkede stjerna i [[Naurus flagg]]. Dagens nauruere identifiserer seg ikke lenger med hvilken stamme de tilhører, men heller med hvilket [[Naurus distrikter|distrikt]] de bor i. Stammen Iruwa kom opprinnelig fra [[Gilbertøyene]], og er dermed ikke innfødt. Fra stammene Irutsi og Iwi finnes i dag ingen etterkommere; stammene døde antageligvis ut under [[Japan]]s okkupasjon av Nauru, da nesten alle nauruere ble sendt til [[Chuuk|Truk]]. Det var tilfeldig at alle stammemedlemmene i disse to stammene døde.

==Kolonitiden==
===Før første verdenskrig===
''Se også: [[Den nauriske stammekrigen]]''
[[Fil:Nauruan-warrior-1880ers.jpg|thumb|left|En naurisk krigers rustning under [[Den nauriske stammekrigen|stammekrigen]]]]
[[Fil:Nauru Annexation Germany 1888.jpg|thumb|Tysk anneksjonsseremoni i Nauru; Kong Auweyida forrest i midten]]
[[Fil:Auweyida-Eigamoiya-nauruansubjects.jpg|thumb|Auweyida og Eigamoiya sammen med innfødte nauruere]]
Den europeiske [[immigrasjon]]en, for det meste fra [[Storbritannia]], begynte for fullt fra [[1830]], og var ikke uten konsekvenser for den nauriske befolkningen: Til da ukjente sykdommer som [[influensa]] ble mange naurueres død. I [[1878]] begynte også [[den nauriske stammekrigen]], som skulle vare i ti år. Denne krigen minsket Naurus befolkning med en tredjedel.

Konflikten ble først stoppet da [[Tyskland]] overtok øya [[16. april]] [[1888]], og den [[2. oktober]] samme år, ble øya annektert til det tyske protektoratet [[Marshalløyene]]. Tyskland overtok øya, stort sett av strategiske grunner, for å styrke sin koloniale besittelse i Stillehavet. Den tyske kommisjonæren brukte høvdingen [[Auweyida]] og hans kone [[Eigamoiya]] som keiserens representanter på øya. Inntil [[1920]] tilhørte Nauru det tidligere [[Tysk Ny-Guinea]].

I [[1900]] ble de enorme [[fosfat]]ressursene på øya oppdaget. Det ble antatt at det befant seg rundt 42&nbsp;[[million]]er [[tonn]] der, en antagelse som trolig var en stor underdrivelse. Fosfat fra Nauru ble kalt «nauruit» fordi det hadde et spesielt utseende, samt at det inneholdt [[fluor]]in. I [[1905]] ble det dannet et tysk-britisk samarbeidsselskap, som fra [[1906]] kontrollerte fosfatutvinninga på øya. På grunn av dette kom fremmedarbeidere fra [[Kina]] og [[Gilbertøyene]] til Nauru.

I [[1907]] seilte de første skipene lastet med fosfat ut fra Nauru. ''The Pacific Phosphate Company'' anla et sykehus, kloakkanlegg, et kondenseringsanlegg for ferskvannsforsyning i tørketider, en sodavannfabrikk, så vel som ismaskiner og kjølekamre. Det ble også laget et kraftverk, så elektriske lys kunne tas i bruk. Innen [[1913]] hadde 46&nbsp;skip seilt fra Nauru, lastet med til sammen 138&nbsp;725&nbsp;tonn fosfat.

Den [[protestantisme|protestantiske]] [[misjon]]sorganisasjonen i [[Boston]] sendte i [[1899]] den tysk-[[USA|amerikanske]] misjonæren [[Philip Delaporte]] til Nauru; han hadde da vært misjonær på Gilbertøyene siden [[1887]]. I [[1908]] ble en protestantisk misjonærstasjon startet på øya, og [[tysk]] ble skolespråket; i [[1902]] hadde [[Den katolske kirke]] startet en misjonærstasjon. Noe senere ble [[polygami]]et erstattet med det kristne ekteskapet.

===Under første verdenskrig===
Under [[første verdenskrig]] ble Nauru, som andre tyske kolonier i Stillehavet, overgitt uten kamp, og ble okkupert av [[Australia|australske]] tropper [[4. august]] [[1914]]. Fra [[17. desember]] [[1920]] administrerte Australia på vegne av Storbritannia og [[Ny-Zealand]] Nauru som et [[mandatområde]], og sikret seg rettighetene til utvinning av fosfatressursene til spottpris. I [[1927]] ble «høvdingerådet» dannet, den første nauriske politiske instans.

I [[1919]] ble [[angam-dagen]] kunngjort. Det ble bestemt at når den 1&nbsp;500. nauruer ble født, skulle denne dagen være en nasjonal helligdag. 1&nbsp;500 sies å være den nedre grense for et samfunns overlevelse. I [[1932]] kom den første angam-babyen.

===Under andre verdenskrig===
I begynnelsen var ikke Nauru innblandet i [[andre verdenskrig]]. I slutten av [[desember]] [[1940]] angrep den tyske hjelpekrysseren «Komet» handelsskip ved øya, beskjøt fosfatanlegget, og fosfatminene ble lammet i en tid. [[8. desember]] [[1941]] kom meldingen om det [[japan]]ske [[angrepet på Pearl Harbor]]. Den følgende uka ble [[telegram]]stasjonen på øya bombardert av et japansk fly. På Nauru kunne man høre at japanerne avanserte raskere mot øya enn forventet, fordi de hadde okkupert de nærliggende [[Gilbertøyene]]. Mange utenlandske innbyggere begynte å føle seg usikre.

Det britiske fosfatselskapet bestemte seg for at det beste ville være å evakuere øya. Det [[Frankrike|franske]] kampskipet «Le Triomphant» seilte fra [[Ny-Hebridene]] til Nauru, og tok 61 europeere, 391 kinesere og 49 medlemmer av den militære garnisonen ombord. De siste 191 europeerne ble igjen på Nauru og håpet på å bli evakuert på samme måte, noe som imidlertid ikke skjedde.

[[26. august]] [[1942]] kom 300 soldater fra det [[japan]]ske riket som var alliert med [[Tyskland]], [[Italia]] o.a. til Nauru, noe som var uventet på dette tidspunktet. De tok umiddelbart de resterende europeerne som fanger. De rundt 1&nbsp;850 innfødte nauruerne ble befalt å skaffe japanerne mat. Et antall forsvarskanoner ble satt opp langs kysten, i tillegg til mange skjul langs kysten og på strategiske punkter i innlandet. Det ble også satt opp et underjordisk sykehus.

Senere begynte rundt 1&nbsp;500 japanske og [[korea]]nske arbeidere å etablere en flyplass, med assistanse fra 300 nauruere og kiribatiere. Flyplassen ble ferdig i [[januar]] [[1943]], og er den dag i dag [[Nauru internasjonale flyplass]].

Samtidig som japanske eksperter prøvde å få i gang fosfatproduksjonen igjen, bombarderte [[USA|amerikanske]] fly Nauru [[25. mars]] 1943, og 15 japanske fly ble ødelagt, samt at rullebanen ble skadet. En konsekvens av dette ble at japanerne henrettet fem britiske fanger. Forsøket på å gjenopprette fosfatproduksjonen mislyktes, og Nauru forble kun et strategisk viktig sted for japanerne. De amerikanske flyraidene forårsaket en avbrytelse av matforsyningene til øya, noe som gjorde at den japanske kommandøren bestemte seg for å sende 1&nbsp;200 nauruere og to misjonærer (blant dem [[Alsace|alsasiske]] [[Alois Kayser]]) til arbeidsleirer på [[Chuuk|Truk]], og andre øyer i Karolinene.

Forholdene på Nauru var dårlige. Den stadige torpederingen av forsyningsskip og uavbrutte luftraid gjorde at menneskene på øya måtte overleve på det de kunne lage sjøl. Mot slutten av krigen var rundt 300 japanere utsultede, og mange grep til [[kannibalisme]] for å overleve. Den japanske overgivelsen av Nauru kom [[13. september]] [[1945]] ombord på det australske krigsskipet HMAS «Dimantina». 3&nbsp;745 japanere og koreanere dro tilbake til sine hjemland, men noen ble stilt for krigsrett, på grunn av henrettelse av europeiske og nauriske fanger. I [[januar]] [[1946]] kom de overlevende nauruerne, kun 737 i tallet, tilbake fra arbeidsleirene på [[Chuuk|Truk]]. Der hadde over en tredel dødd av underernæring og [[bakterie]]sykdommer. Denne store nedgangen i Naurus befolkning gjorde en ny angam-dag mulig i [[1949]].

==Fra selvstendigheten til nå==
===Velstandsperiode===

[[Fil:Nauru-phosphateship.jpg|thumb|Skip blir lastet med [[fosfat]] ([[1975]])]]
[[Fil:Nauru-phosphatetrain.jpg|thumb|Et tog lastet med [[fosfat]] på øyas smalsporbane ([[1975]])]]
Etter andre verdenskrig gikk Nauru igjen til [[Australia]]. I [[1947]] ble øya et [[tilsynsområde]] kontrollert av Australia, [[Storbritannia]] og [[Ny-Zealand]]. [[18. desember]] [[1951]] fikk øya indre selvstyre, og i [[1956]] ble den øverste høvdingen, [[Timothy Detudamo]], regjeringsformann. Etter at [[Raymond Gadabu]] fra [[1953]] til [[1955]] hadde hatt dette vervet, tok [[Hammer DeRoburt]] over, og han jobbet hardt for selvstendighet. Allerede i [[1966]] var fosfatindustriens ødeleggelse på øya tydelig, og Australia tilbød seg å gi en øy tilhørende [[Queensland]] til nauruerne i bytte mot Nauru, men nauruerne ville heller bli på Nauru og få selvstendighet. Etter en folkeavstemning erklærte Nauru i [[1967]] sin selvstendighet, som avsluttet det australske vergemandatet over øya. [[31. januar]] [[1968]] ble Nauru politisk selvstendig, og ble anerkjent av Australia og FN som en [[republikk]]; første president ble [[Hammer DeRoburt]]. DeRoburt forble president til [[1976]], da [[Bernard Dowiyogo]] tok over. Dowiyogo ble internasjonalt bemerket takket være sin kritikk av [[Frankrike]]s testsprengninger av [[atomvåpen]] i [[Stillehavet]].

Nauru profitterte først på fosfatutvinninga etter [[1970]], da [[Nauru Phosphate Corporation]] ble etablert og tok over for det britiske fosfatselskapet. Med hjelp av fosfatinntektene ble infrastrukturen oppgradert til vestlig standard, med en hovedvei som går rundt hele øya, samt en vei fra [[Buada]] til og rundt [[Buada-lagunen]], pluss to australske kraftverk i [[Aiwo]]. Nauru ble det nest rikeste landet i verden (regnet etter [[Bruttonasjonalprodukt|BNP]] per person), nest etter [[Saudi-Arabia]].

Med gravemaskiner ble fosfat daglig gravd opp fra jorda, og transportert til skip ankret opp utenfor korallrevene i [[Aiwo]] via en smalsporbane. Årlig ble rundt 2&nbsp;[[million]]er [[tonn]] utvunnet. Restene etter utvinningen er i dag kun et ubeboelig månelandskap av [[korall]]stein. Kun en beboelig kyststripe på 150&ndash;300&nbsp;[[meter]] står igjen. Det australske samveldet opprettholdt sitt tilbud om ei øy utafor Queensland, men regjeringen nektet, fordi de var redde for at uavhengigheten ville gå dukken hvis de tok imot tilbudet.

Nauru saksøkte Australia på grunn av deres fosfatutvinning på øya fra før Naurus selvstendighet. [[9. august]] [[1993]] fikk Nauru 107&nbsp;000&nbsp;000&nbsp;[[australsk dollar|dollar]] fra Australia til et restaureringsprogram for øya. Dette programmet inneholdt blant annet rehabilitering av områder der fosfat hadde blitt utgravd, der kun koralltakker sto igjen, men på grunn av det store arealet det gjaldt ble dette prosjektet gitt opp, og pengene brukt på videre modernisering av infrastrukturen. Som en følge av denne gaven, valgte Nauru å ikke videre forfølge saken mot Australia.

[[9. oktober]] [[1997]] inngikk regjeringa en kontrakt med Det internasjonale [[diabetes]]instituttet om et langvarig forskningsprosjekt (30&nbsp;% av alle nauruere har diabetes). Kontrakten innebærer at nauruere gjør seg tilgjengelige for genetiske undersøkelser i 20&nbsp;[[år]], og at staten deltar i finansieringa av prosjektet. [[1. mai]] [[1999]] ble Nauru fullt medlem i [[Samveldet av nasjoner|Samveldet]], og [[14. september]] samme år ble det medlem av [[FN]].

===Korrupsjon og finanskrise===

På [[1990-tallet]] hadde Nauru utviklet seg til å bli et skatteparadis for utenlandske firmaer. I [[januar]] [[2000]] blokkerte Den tyske bank, som har verdensomspennende bankaktiviteter, alle dollartransaksjoner til [[Bank of Nauru]], og [[G8]] vurderte å innføre sanksjoner mot landet på grunn av hvitvasking av penger av den [[Russland|russiske]] [[mafia]]en og [[Sør-Amerika|søramerikanske]] [[narkotika|narkoligaer]]. I en årlig [[USA|amerikansk]] rapport utgitt i [[Mars (måned)|mars]] [[2000]] ble det avslørt at den russiske mafiaens favoritthvitvaskingssted var Nauru. Ifølge Den russiske sentralbanks tall hadde rundt 80&nbsp;[[milliard]]er [[amerikansk dollar|amerikanske dollar]] gått gjennom Naurus bank, for det meste til postboksfirmaer. Det var ingen kontroll av penger som gikk inn og ut av banken, og Amerikas forente stater krevde derfor at en anti-hvitvaskingslov skulle inntre i øynasjonen. Etter press fra FN fikk Nauru en slik lov. [[19. april]] [[2002]] utga [[OECD]] en ny svartliste av stater med dårlige skattevaner, og Nauru sto på denne fram til [[mai]] [[2004]]. Nauru er imidlertid fortsatt på [[FATF]]s lister over ikke samarbeidsvillige land når det gjelder hvitvasking. I et forsøk på få landet strøket fra lista, ble det i [[september]] [[2004]] innført ytterligere lover mot hvitvasking

Siden [[Hammer DeRoburt|DeRoburt]]s død har den politiske situasjonen i Nauru vært meget ustabil. Mange mistillitsforslag som har ført til at landet ofte har skiftet president, samt meget varierte meninger innad i [[Naurus parlament|parlamentet]] om hvordan Naurus store rikdom skulle brukes, førte til at den finansielle situasjonen kom ut av kontroll. Den ble heller ikke bedre av at det ble slutt på fosfatressursene. Mellom [[1999]] og [[2003]] var det en rekke mistillitsforslag som førte til at [[René Harris]] og [[Bernard Dowiyogo]] var president annenhver gang. Dowiyogo var president da han [[10. mars]] [[2003]] døde av diabetes på et sykehus i [[Washington D.C.]]. Hans etterfølger, [[Derog Gioura]] fikk et hjerteinfarkt, og ga umiddelbart ifra seg embetet. [[Ludwig Scotty]] ble valgt [[29. mai]] [[2003]], og det virket som om den politiske situasjonen igjen kunne stabilisere seg. Det kom imidlertid enda et mistillitsforslag i [[august]] [[2003]], og Harris ble igjen president. [[22. juni]] [[2004]] ble Scotty på ny president, da Harris ble avsatt ved enda et mistillitsforslag.

I [[2001]] ble [[Nauru Detention Centre]] oppsatt under Harris' regjering. Her holdes [[Afghanistan|afghanske]] flyktninger fra båten «[[MS Tampa|Tampa]]» for Australias regjering, som betaler Nauru godt for at de holder dem der. Det ble imidlertid sterke protester mot denne flyktningleiren i [[2003]], og ''Bush Lodge'', presidentboligen, ble brent ned til grunnen. [[23. april]] [[2004]] var det demonstrasjoner på flyplassen da Harris skulle fly til [[Kina]] for å forhandle. Blant disse demonstrantene var parlamentsmedlemmer fra opposisjonspartiet [[Naoero Amo]], og disse fikk 14&nbsp;års fengsel for opprør. Disse straffene ble opphevet da Scotty ble valgt til president. I [[mai]] [[2004]] startet noen australske menneskerettsaktivister [[Flotilla of Hope]], et seilas av to australske båter fra [[Sydney]] til [[Nauru]], i en fredelig protest mot flyktningleiren på Nauru.

Den nye regjeringa under Scotty har nå et dilemma: Den satt som mål å få leiren stengt ned, men Harris advarte mot dette, fordi leiren for tiden utgjør hele Naurus inntekt, og om de la den ned ville staten gå konkurs. Det ble problemer med et statsbudsjett, og i [[juni]] [[2004]] ble tre australske eksperter sendt til Nauru for å støtte regjeringen med et nytt statsbudsjett.

===Nylige hendelser===
I [[august]] [[2004]] ble en australsk studie utgitt, som konkluderte i at Nauru har to valg: Enten å bli et land av «fattige og sykdomsplagede tiggere, eller bestemme seg for å leve et sunt og beskjedent liv». Dette skal tolkes slik at alternativet med fattige og sykdomsplagede tiggere er om Nauru forblir en selvstendig republikk, mens alternativet med et sunt og beskjedent liv er om Nauru oppgir sin selvstendighet og blir underlagt nærliggende land som [[Australia]], [[Ny-Zealand]] eller [[Fiji]]. Studieforfatteren [[Helen Hughes]] sier at dramatiske forandringer må til for å snu den økonomiske nedgangen og gjenopprette den politiske stabiliteten. Nabolandene i [[Pacific Islands Forum]] har sagt seg villige til å hjelpe Nauru i landets hittil største krise.

[[1. oktober]] [[2004]] erklærte president Scotty nasjonal unntakstilstand grunnet økonomisk krise, og oppløste samtidig parlamentet; valget ble satt til følgende [[23. oktober]]. Scotty og hans liberal-reformatistiske følge vant valget, og fikk en historisk majoritet på 16 mot 2. Nauru er nå på god vei til å overkomme de politiske krisene, og kan følgelig konsentrere seg på de økonomiske problemene.

Ved slutten av [[januar]] [[2005]] annonserte den australske vitenskapsministeren [[Brendan Nelson]] at Australia ville lagre sitt radioaktive avfall utafor landets grenser, og Nauru ble sett som et meget egnet sted for dette. [[15. juni]] [[2005]] ble Nauru med i [[Den internasjonale hvalfangskommisjonen]] ([[IWC]]), muligens lokket av [[Japan]], en stor [[hvalfangst]]nasjon. Det antas at Japan ville ha Nauru til å støtte dem i en sak om kommersiell hvalfangst i et møte som fant sted [[20. juni]] 2005 i [[Ulsan]], [[Sør-Korea]]. Naurus inntog i IWC ble ansett som kontroversielt i Australia, og den australske regjeringa truet med diplomatiske konsekvenser. Den nauriske IWC-utsendingen [[Marcus Stephen]] avslo imidlertid de australske klagene.

==Litteratur==
*Ehrhart, S., ''Die Südsee, Inselwelten im Pazifik'', Köln 1993. ISBN 3-7701-2705-6
*Hambruch, P., ''Die Siedlungen'', Hamburg 1914.
*McDaniel, C./Gowdy, J., ''Paradise for Sale: A Parable of Nature'', California 2000. ISBN 0-520-22229-6
*Kayser, Alois, ''Nauru Grammar'' (1936), Melbourne 1993. ISBN 0-646-12854-X
*Kreisel, W., «9.3.3.3 Die Bedeutung des Phosphatabbaus für Nauru» i ''Die pazifische Inselwelt'', Darmstadt 1991. ISBN 3-534-02237-8
*Thilenius, G./Reche, O., ''Ergebnisse der Südsee-Expedition 1908-1910'', Hamburg 1914

==Eksterne lenker==
* [http://news.bbc.co.uk/1/hi/world/asia-pacific/1134774.stm BBC Online &ndash; Tidslinje for Nauru]
* [http://www.state.gov/r/pa/ei/bgn/16447.htm USAs utenriksdepartement &ndash; Faktaark om Nauru]
* [http://www.janeresture.com/nauru_history/ JaneResture.com - En kort historikk (med mange historiske bilder)] {{Wayback|url=http://www.janeresture.com/nauru_history/ |date=20070110101551 }}

{{utmerket}}







{{Oseanisk historie}}
{{Portal|Nauru}}
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Naurus historie| ]]