Redigerer Naturalismen

{{andrebetydninger2|den litterære retningen|retningen innen billedkunsten|Naturalisme (billedkunst)|de filosofiske retningene|Naturalisme (filosofi)}}
[[Fil:Christian Krohg - Silda Kommer - IMG 9340.jpg|thumb|«Silda kommer» av [[Christian Krohg]], regnet som en naturalistisk maler.]]
'''Naturalismen''' (fra fransk ''naturalisme'', avledet av ''naturel'', «naturlig», av [[latin]] ''naturalis'', «som hører til naturen»)<ref>[https://naob.no/ordbok/naturalisme «naturalisme»], ''NAOB''</ref> er en [[Litterær periode|litterær retning]] innen [[realismen]], som igjen er en reaksjon på den foregående epoken, [[romantikken]]. Den [[Europa|europeiske]] naturalismen blomstret i tidsepoken fra rundt 1870 til rundt 1900.<ref name="litt-leksikon"> Lothe (2015), s. 151.</ref> Lik [[Realisme (litteratur)|litterær realisme]] i sin avvisning av [[romantikken]], men distinkt i sin omfavnelse av [[determinisme]] (mennesket som produkt av arv og miljø), løsrivelse, vitenskapelig objektivisme og sosiale kommentarer i beskrivelsene av virkeligheten slik den er og unngå poetiske omskrivelser.<ref name="litt-leksikon"/> Hovedforskjellen på realistene og naturalistene er deres skjebnesyn. Der realistene mente at mennesket selv var ansvarlig for sine handlinger og slik kunne forandre sin skjebne, fulgte naturalistene [[Charles Darwin]] om at mennesket er preget av sin arv og sitt miljø.

I [[Norge]] var litterære retningen særlig framtredende på 1880-tallet. [[Naturalisme (billedkunst)|Naturalistisk billedkunst]] fra denne tiden viste på same måte naturlege, upyntete motiv, gjerne fra hverdagslivet til vanlige folk. Motivene skulle gjenskapes med nær [[fotografi]]sk presisjon, og kunstverkene hadde som mål å forklara sosiale og psykologiske fenomen. [[Naturalisme (billedkunst)|Naturalismen innen bildende kunst]] fremstiller gjerne vanlige mennesker i ordinære situasjoner, som oftest utenfor urbane strøk. Det kan dreie seg om bønder i arbeid, kvinner som vever og syr, begravelsesfølger og lignende. Som i litteraturen skulle billedkunsten også yte emnet og motivet sannferdighet, uten kunstighet og unngå [[Spekulativ fiksjon|spekulative]] og [[Fantastisk litteratur|overnaturlige elementer]].<ref>[https://www.theartstory.org/movement/naturalism/ «Naturalism Movement Overview»], ''The Art Story''</ref>

Litterær naturalisme vektlegger observasjon og den vitenskapelige metoden i den fiktive fremstillingen av virkeligheten. Naturalisme omfatter løsrivelse, der forfatteren opprettholder en upersonlig tone og uinteressert synspunkt; determinisme, som er definert som det motsatte av [[fri vilje]], der en litterære figurs skjebne har blitt bestemt, til og med forhåndsbestemt, av upersonlige naturkrefter utenfor menneskelig kontroll; og en følelse av at universet i seg selv er likegyldig til menneskeliv. [[Roman]]en ville være et eksperiment der forfatteren kunne oppdage og analysere kreftene, eller vitenskapelige lover, som påvirket atferd, og disse omfattet følelser, arv og miljø. Bevegelsen spores i stor grad til teoriene til den franske forfatteren [[Émile Zola]],<ref name="Campbell">Campbell, Donna M. (8. mars 2017): [https://public.wsu.edu/~campbelld/amlit/natural.htm «Naturalism in American Literature»], Washington State University.</ref> men selv om Zola sammen med [[Guy de Maupassant]] var den som ga naturalismen sitt sterkeste uttrykk, kan [[Gustave Flaubert]] bli forstått som en betydelig forløper.<ref name="litt-leksikon"/> 

== Bakgrunn ==
[[Fil:Émile Zola 1895.jpg|thumb|[[Émile Zola]], 1895]]
[[Fil:Hippolyte taine.jpg|thumb|Hippolyte Taine, ukjent dato.]]
Naturalismen fikk en særlig posisjon i Frankrike og i Paris. Det samfunnsmessige bakteppet var nederlaget i [[den fransk-tyske krig]] (1870-1871) og [[det andre franske keiserdømme]]s fall da keiser [[Napoleon III av Frankrike|Napoleon III]] ble avløst av en nasjonalregjering, proklamert av [[Léon Gambetta]],<ref>Fenby, Jonathan (2015): «Reform and Disaster». The History of Modern France. London: Simon & Schuster. ISBN 978-1-4711-2929-2; s. 159</ref> samt kommunardopprøret i den revolusjonære [[Pariskommunen]] som varte i 72 hektiske dager i 1871 og hvor drømmen om folkestyre ebbet ut.<ref> Schofield, Hugh (18. mars 2021): [https://www.bbc.com/news/world-europe-56426710 Paris Commune: The revolt dividing France 150 years on], ''BBC''</ref>

For forfatterne ble det umulig å vende ryggen til samfunnsproblemene og sitte avskjermet i kunstens [[elfenbenstårn]] og hevde ''[[l’art pour l’art]]'', kunst for kunstens egen del, hvor man skriv dikt om eksempelvis skjønnheten til orientalske vaser.<ref name="breitholtz_174"> Breitholtz (1979), s. 174</ref> Forfatterne oppdaget virkeligheten og den var ikke vakker. Man innså at man kunne og burde være opptatt av og beskrive også det stygge, elendigheten på samfunnets bunnivå. En framstående naturalistisk ideolog ble [[Hippolyte Taine]], historiker, filosof og kritiker.<ref name="jrank">[https://science.jrank.org/pages/10426/Naturalism-Origins-Term.html «Naturalism: Origins Of The Term»], ''Jrank''</ref> Hans psykologiske hovedverk var ''De l'Intelligence'' (1870),<ref>Mill, John Stuart (1870): [http://babel.hathitrust.org/cgi/pt?id=inu.30000093208837;view=1up;seq=131 «On Taine's De l'Intelligence»], ''The Fortnightly Review'', '''XIV''', s. 121–124.</ref> men hans ''Histoire de la Littérature Anglaise'' (1864)<ref>Rae, W. Fraser (1864): [http://babel.hathitrust.org/cgi/pt?id=uc1.c077077674;view=1up;seq=493 «Taine's History of English Literature»], ''The Westminster Review'', '''81''', s. 473–511.</ref> formulerte de lover han mente var gyldige for åndslivet og samfunnet: kunstneren og kunstverket var et resultat av samvirket mellom tre faktorer, «rase, miljø og samtidssituasjon (''le moment'').»<ref name="breitholtz_174"/> Det franske begrepet ''race'' er dog mer korrekt oversatt som folk eller nasjon enn [[rase]].<ref name="jrank"/> Verket var en filosofisk avhandling, forkledd som litterær kritikk, som søkte å demonstrere at en nasjons kultur og karakter er produkter av materielle årsaker; som han sa det i en kjent spissfindighet, «last og dyd er naturprodukter, som [[sukker]] og [[Sulfat|vitriol]].»<ref name="breitholtz_174"/><ref name="jrank"/>

Litterær naturalisme sporer mest direkte tilbake<ref name="Fowler">Fowler Brown, Donald (1957): «Zola, Master of Naturalism», ''The Catholic Naturalism of Pardo Bazán''. University of North Carolina Press; s. 1–29.</ref><ref name="Link"> Link, Eric Carl (2011): «Defining American Literary Naturalism», Newlin, Keith, red.: ''The Oxford Handbook of American Literary Naturalism''. Oxford University Press. ISBN 9780195368932; s. 71–91.</ref> til [[Émile Zola]] var ikke bare den mest framtredende forfatter, men også dens teoretiker med sitt romanserie i tjue bind, ''Les Rougon-Macquart'' (1871–1893) og [[essay]]samlingen ''Den eksperimentelle roman'' (1880). Zola sporet den naturalistiske romanen filosofisk til [[Auguste Comte]]s [[positivisme]],<ref name="Fowler"/> men også til [[Fysiologi|fysiologen]] [[Claude Bernard]] og historikeren [[Hippolyte Taine]].<ref name="Campbell"/><ref> Zola, Émile (1893): [http://archive.org/details/experimentalnove00zolarich ''The Experimental Novel, and Other Essays'']. University of California Libraries. New York, Cassell Pub. Co.; s. 6–8.</ref>

De naturalistiske forfatterne var opptatt av å skrive «vitenskapelig», og anvendte seg av den nye vitenskapen som litterære verktøy, særlig [[sosiologi]]en, [[psykologi]]en og [[medisin]]ens ny landevinninger. I arbeidet ble det benyttet forskning og undersøkelser, innhenting av empirisk materiale og teknisk faktakunnskap, søkning i aviser, tidsskrifter og fagbøker, noe som kan ses i [[Gustave Flaubert]]s nøyaktige beskrivelser av sykdomsforløpet ved [[arsenikk]]forgiftningen i romanen ''[[Madame Bovary]]'' (1856).<ref name="litt-leksikon"/> 

En tidlig utgave var [[Edmond Goncourt]], den ene av to brødreforfattere, som var den første som tok litteraturen med romanen Germinie Lacerteux (1864) «ned i folkedypet for å beskrive menneskedyrene i deres fattigdom og elendighet, prostitusjon og drukkenskap. Den veien som Zola skulle fortsette på, var dermed gått opp.»<ref name="breitholtz_175"> Breitholtz (1979), s. 175</ref>

Comte hadde foreslått en vitenskapelig metode som «gikk utover empiri, utover passiv og løsrevet observasjon av fenomener». Anvendelsen av denne metoden «krevde at en forsker skulle utføre kontrollerte eksperimenter som enten ville bevise eller avkrefte hypoteser angående disse fenomenene». Zola tok denne vitenskapelige metoden og hevdet at naturalisme i litteraturen burde være som kontrollerte eksperimenter der de litterære figurene fungerer som fenomener.<ref name="Civello">Civello, Paul (1994): ''American Literary Naturalism and its Twentieth-Century Transformations: Frank Norris, Ernest Hemingway, Don DeLillo'', The University of Georgia Press; s. 1–2, 23–24.</ref> Det radikalt nye var å skildre [[arbeiderklassen]], noe Zola selv gjorde i romanen ''Germinal'' (1985) om den store gruvestreiken<ref name="litt-leksikon"/> i nordlige Frankrike på 1860-tallet. Den var også trettende romanen i Zolas tjuebindsserie ''Les Rougon-Macquart''.

Naturalismen begynte som en gren av [[Realisme (litteratur)|litterær realisme]], og realismen hadde favorisert [[fakta]], [[logikk]] og upersonlighet framfor det [[fantasi]]fulle, [[symbol]]ske og overnaturlige. [[Frank Norris]], en amerikansk journalist og romanforfatter, hvis arbeid hovedsakelig var i den naturalistiske sjangeren, «plasserte realisme, romantikk og naturalisme i en [[dialektikk]], der realisme og romantikk var motstridende krefter», og naturalisme var en blanding av de to. Norris’ idé om naturalisme skiller seg fra Zolas ved at «den ikke nevner materialistisk determinisme eller noen annen filosofisk idé».<ref>Pizer, Donald (1993): ''The Theory and Practice of American Literary Naturalism: Selected Essays and Reviews'', Southern Illinois University Press, s. 120–122.</ref>

== Zola og de Maupassant ==
[[Fil:Guy de Maupassant à Rouen.jpg|thumb|Guy de Maupassant, på 1880-tallet.]]

For Zola var det viktig å bryte både med bestående elfenbenstårnsdikterne og Flauberts dogme om objektivitet. Han definerte kunstverket som «et hjørne av virkeligheten sett gjennom et temperament.»<ref name="breitholtz_175/> Zola var moralist og som andre naturalister utarbeidet han teoretiske manifester der han la fram sin målsetning og forsvarte sine metoder. Han så på sine romaner som «veldige eksperimenter» hvor de determinerende faktorene til arvelighet og miljø kan studeres. I ''[[Thérèse Raquin]]'' (1867) sjokkerte han de borgerlige leserne med sitt følelsesløse studie av dyriske drifter som ledet til mord og selvmord. «Zola legger an på å være like tett inn på sannheten som en obduksjonsprotokoll.»<ref name="breitholtz_176"> Breitholtz (1979), s. 176</ref>

Zola skrev massive kollektivromaner og sosiale anklageskrifter. Han skrev om store folkemasser, vaskekoner, kullgruvearbeidere og bønder, alle fornedret i samfunnet, ikke langt fra eksistensnivået til dyr.<ref name="breitholtz_176"/> Han fremmet et brutalt bilde av virkeligheten med en språklig råhet som, som i ordene til [[Lennart Breitholtz]], «fikk den samtidige kritikken til å gispe etter luft og rope på politiet.»<ref name="breitholtz_176"/> I et nytt forord til dens andre utgave (1868), i en blanding av stolthet og trass, skrev han: ''«Le groupe d'écrivains naturalistes auquel j'ai l'honneur d'appartenir a assez de courage et d'activité pour produire des oeuvres fortes, portant en elles leur défense»'',<ref>Zola, Émile: [https://beq.ebooksgratuits.com/vents/zola-raquin.pdf ''Thérèse Raquin''] (PDF), La Bibliotheque electronique du Quebec, s. 14</ref> noe som kan oversettes som: «Gruppen av naturforskerforfattere, som jeg har den ære å tilhøre, har motet og aktivitet til å produsere sterke verk, og bærer med seg deres forsvar.»

Som den selverklærte lederen av fransk naturalisme inspirerte Zolas verk [[opera]]er, som de til [[Gustave Charpentier]], og han skrev også selv [[libretto]]en til flere. Han hadde en betydelig innflytelse på senere amerikanske forfatterne som er kreditert med opprettelsen av den såkalte [[New journalism|nye journalistikken]]: [[Tom Wolfe]], [[Truman Capote]], [[Hunter S. Thompson]], [[Norman Mailer]] og andre.<ref> Boynton, Robert S. (4. mars 20005): [https://robertboynton.com/articles/the-roots-of-the-new-new-journalism/ «The Roots of the New New Journalism»]</ref><ref>[https://www.gale.com/intl/databases-explored/literature/emile-zola «Emile Zola (1840-1902)»], ''Gale''</ref>

[[Guy de Maupassant]] hadde først fått sin estetiske tankegang hos Flaubert, men kom siden inn i kretsen av unge forfattere som Zola samlet rundt seg på sin gård utenfor Paris. Maupassant skrev fortettede [[novelle]]r. Zolas påvirkning kan spores i den illusjonsløse psykologi og strenge beherskelse i hans debut i 1880, novellen ''Boule de suif'' («Fettperlen»), som ble utgitt med støtte av nettopp Zola. Den hadde motiv fra krigen i 1870 og var en studie i feighet, hykleri og egoisme i alle samfunnslag.<ref name="breitholtz_177"> Breitholtz (1979), s. 177</ref> Siden kom Maupassant til å bevege seg inn i det som kalles sen-naturalismen med interesse for [[symbolisme]]. Det var en reaksjon etter at mange av de unge naturalistene til sist utropte sitt opprør mot Zolas brutalitet og ensidige fysiologiske menneskeskildring, og drev inn i en interesse for fenomener som [[hypnose]] og [[parapsykologi]], og avsporet i sære spiritistiske samfunn eller underkastet seg tradisjonell [[katolsk]] gudstro. For Maupassant endte hans forfatterskap da sinnsykdommen gjorde ham taus.<ref name="breitholtz_178> Breitholtz (1979), s. 178</ref>

== Naturalismen utenfor Frankrike ==
[[Fil:Gerhart Hauptmann nobel.jpg|thumb|[[Gerhart Hauptmann]], som vant [[Nobelprisen i litteratur]] i 1912.]]
[[File:Amalie Skram2 (cropped).jpg|thumb|Amalie Skram, 1905.]]

Frankrike og Paris var brennpunktet til naturalismen, men den spredte seg også til andre land og inspirerte andre forfattere, blant dem var de russiske som [[Leo Tolstoj]] og [[Fjodor Dostojevskij]].<ref name="litt-leksikon"/> I [[Tyskland]] var de viktigste naturalistiske forfatterne [[Gerhart Hauptmann]], [[Arno Holz]] og [[Johannes Schlaf]]. I [[Belgia]] var de viktigste forfatterne [[Cyriel Buysse]] og [[Stijn Streuvels]]. I [[Spania]] var den mest bemerkelsesverdige forfatteren [[Vicente Blasco Ibánez]]. I [[Brasil]] var sjangerens hovedforfatter [[Aluísio de Azevedo]].

Amerikansk naturalisme hadde trender, men dens definisjon hadde ingen enhetlig kritisk konsensus.<ref name="Link"/> Framtredende var [[Stephen Crane]], [[Jack London]], [[Theodore Dreiser]] og Frank Norris, med [[William Dean Howells]] og [[Henry James]] som tydelige markører på den andre siden av det naturalistiske/realistiske skillet.<ref>Weseman, Tyler James (2008): [https://trace.tennessee.edu/cgi/viewcontent.cgi?article=1533&context=utk_gradthes «A Migration of Testes: New York City and American Naturalism, 1890-1925»] (PDF), ''TRACE: Tennessee Research and Creative Exchange''</ref>

I [[Norden]] fikk naturalismen betydelig innflytelse. I [[Danmark]] var [[Jens Peter Jacobsen]] en foregangsmann og deltaker i [[det moderne gjennombrudd]]et fra 1870 og med sin naturvitenskapelige bakgrunn, særlig biologi, og var den som oversatte verkene til den britiske  naturforskeren [[Charles Darwin]], særskilt første utgivelse av ''[[Artenes opprinnelse]]'' i 1872.<ref>Samme år, 1872, som J.P. Jacobsen oversatte Darwins ''The Origin of Species'', ''[[Artenes opprinnelse]]'', til dansk, [https://www.darwinarkivet.dk/en/translations/origin-of-species/index.html «Origin of Species»], ''Darwinarkivet.dk'', oversatte Ingebret Suleng den til norsk. Molden, Gunnar (7. juli 1990): [https://www.kubenarendal.no/publikasjoner/nytt-om-gammelt/1990/darwins-mann-ved-arendals-gymnas/ «Darwins mann ved Arendals Gymnas»], ''Agderposten''</ref> Men Jacobsen var også selv dikter, og hans debutroman, ''Fru Marie Grubbe: interiøret fra det 17. aarhundrede'' (1876) blir regnet som den første danske naturalistiske roman<ref name="litt-leksikon"/> og ble i 2006 tatt opp i [[Danmarks kulturkanon]] under litteratur.<ref> [https://web.archive.org/web/20131023055612/http://kum.dk/Documents/Temaer/Kulturkanon/KUM_kulturkanonen_OK2.pdf «Kulturkanonen, Litteratur, Fru Marie Grubbe»] (PDF) (på dansk). Kulturministeriet. s. 118–119. Arkivert fra [http://kum.dk/Documents/Temaer/Kulturkanon/KUM_kulturkanonen_OK2.pdf originalen] 23. oktober 2013.</ref>

Blant betydelig naturalistiske romaner i Norge var [[Arne Garborg]]s ''[[Mannfolk]]'' (1886). Som i Garborgs foregående romanen, ''[[Bondestudentar]]'' (1883), er romanen et tydelig innlegg i samtidens samfunnsdebatt.<ref>[https://www.bokselskap.no/boker/mannfolk/i «Mannfolk av Arne Garborg»], ''Bokselskap''.</ref> ''Mannfolk'' er en naturalistisk roman som diskuterte moralen i samtidens [[Oslo|Kristiania]] og som fremmet forslag til hvordan folk kunne få det bedre, som å gi kvinner betre vilkår og at mann og kvinne skulle kunne bo sammen selv om de ikke var gifte. For dette ble det oppstyr og Garborg ble sett på som «landets farligste mann».<ref name="Garborgsenteret">Johansen, Ørjan Zazzera (20. januar 2023): [https://www.jaermuseet.no/garborgsenteret/arne-og-hulda-garborg-sine-verk/ «Bøkene til Arne og Hulda Garborg»], ''Garborgsenteret''.</ref>

[[Amalie Skram]]s monumentale romansyklus ''[[Hellemyrsfolket]]'' (1887-1898) har blitt stående som et av de mest naturalistiske sentrale verker i norsk litteraturhistorie.<ref>[https://www.gyldendal.no/artikler/amalie-skram/ «Amalie Skram»], ''Gyldendal''</ref> I henhold til [[Edvard Beyer]] var hun naturalist, «ikke av teori, men av smertelig erfaring. Usentimental medlidenhet var hennes viktigste inspirasjon.»<ref name="Beyer_276">Beyer, Edvard (1972): «Nordisk litteratur», ''Verdens litteraturhistorie, bind 9: Naturalismen (1860-1890)'', Cappelen, s. 276</ref> I særlig grad omhandler bøkene de tragiske skjebnene til fattigfolk og med stort fokus på sosial nød og urett, noe som karakteristisk for den norske naturalismen, som håpet å endre samfunnet gjennom litteraturen.<ref>[https://framtida.no/2019/04/21/naturalistiske-trekk-i-hellemyrsfolket «Naturalistiske trekk i ''Hellemyrsfolket''»], ''Framtida'' 21.april 2019</ref> I [[Christian Krohg]]s roman om [[sydame|sypiken]] ''[[Albertine (roman)| Albertine]]'' (1884), der han viser sypikenes uavbrutte skjebne med [[prostitusjon]] og [[fattigdom]]. Var du født fattig ville du forbli fattig resten av livet.

Sosial skyldfølelse og medfølelse gjorde mange norske forfattere til realister. Ikke minst fattigdommen og [[prostitusjon]]en i byene, særlig [[Oslo|Kristiana]]. I tillegg fikk den moderne tid en [[Kristiania-bohemen|bohembevegelse]] som brøt med borgerlige seksualnormer og krevde økonomiske vilkår for kvinnene slik at de ikke trengte å selge seg. [[Hans Jæger]] skrev [[Fra Kristiania-Bohêmen]] (1985) og tilsvarende med [[Christian Krohg]]s ''[[Albertine (roman)|Albertine]]'' som begge, på hvert sitt vis, satte problemene under debatt.<ref name="Dale_108">Dale, Johs. A. (1972): ''Norsk litteraturhistorie'', 11. opplag, Cappelens forlag, s. 108</ref> Begge bøkene ble beslaglagt og Jæger dømt til fengsel. I retten holdt Jæger en forsvarstale, som også var et forsvar for naturalismen som litterær retning:

<blockquote>
''«Literaturens opgave i udviklingens tjeneste, det er jo den: gjennem en fremstilling af ulykkens og elendighetens tilblivelse at afdække ulykkens og elendighedens rødder, for å at ulykkens og elendigheden kan bli rykket  op med roden.»''<ref name="Dale_108"/>
</blockquote>

Naturalistisk drama i Norden hadde både [[Henrik Ibsen]] i fremste rekke. Ibsen førte an i overgangen fra sen idealisme til samfunnskritisk naturalisme og videre til ny symbolisme. I Sverige fulgte den tyve år yngre [[August Strindberg]] i Ibsens fotspor, og med en satirisk gjennomslagskraft som var preget av hans dynamiske aktivitet, men han hadde sine viktigste bidrag til verdenslitteraturen i overgangen til det nye århundret.<ref name="Beyer_276"/> I Frankrike ble det nordiske naturalistiske drama omtalt som ''comédie rosse'', «den brutale komedie», i betydningen at det var «en ubarmhjertig, objektiv analyse av den borgerlige middelklassens hykleriske dobbelmoral.»<ref name="litt-leksikon"/> Ibsens ''[[Gengangere]]'' (1881), der Osvald Alving dør som en følge av arv og miljø, og er kanskje det som nærmest kommer det naturalistiske idealet til Zolas krav om å framstille menneskene som produkter av arv og miljø. I hans stykke ''[[Et Dukkehjem]]'' (1879) tar Nora selv et valg og forlater sin ektemann, Helmer, og sine barn. Strindbergs ''[[Frøken Julie]]'' (1888) som problematiserte hvor arv og miljø fører til tvangsmessige overskridelser i det ulovlige seksuelle forholdet mellom den sarte adelskvinnen og hennes tjener, og som til sist ender i selvmord.<ref name="litt-leksikon"/>

== Referanser ==
<references />

== Litteratur ==
* Breitholtz, Lennart, red. (1979): ''Epoker og diktere'', bind 2, Gyldendal. ISBN 82-05-11663-6
*Lothe, Jakob; Refsum, Christian, Solberg, Unni (2015): ''Litteraturvitenskapelig leksikon'', 2. utgave, Kunnskapsforlaget, ISBN 978-82-573-1714-0; s. 151-152.

== Eksterne lenker ==
*[https://www.litteraturogmedieleksikon.no/gallery/naturalismen.pdf Naturalismen] (PDF); fra Bibliotekarstudentens nettleksikon om litteratur og medier
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Litteraturhistorie]]
[[Kategori:Stilarter]]