Redigerer Nøytrum

'''Nøytrum''',{{efn|av [[latin]] ''(genus) neutrum'' «ingen av to (kjønn)»}} eller '''intetkjønn''', er et [[kjønn (grammatikk)|grammatisk kjønn]] i mange{{trenger referanse}} språk, deriblant norsk.

== Norsk ==
I talt norsk er intetkjønn ett av tre (i bergensk to) kjønn arva fra [[urgermansk]], og betegner gjerne gjenstander. De to andre er [[maskulinum|hannkjønn]] (maskulinum) og [[femininum|hunnkjønn]] (femininum).

=== Bokmål ===
Norske intetkjønnsord tar den ubestemte artikkelen ''et'' (nynorsk ''eit''), og den bestemte artikkelen ''-et''. I bokmål deler intetkjønnsorda seg inn i tre bolker som skiller seg fra hverandre i ubestemt flertall. Den første bolken har obligatorisk likhet med entallsformen, den andre har obligatorisk bøyd flertallsform (med -er/-re/-r) og den tredje har valgfrihet. Latinske lånord på -um kan ha bøyde former der -um faller eller ha uregelrette flertallsformer.

{| class="wikitable"
|-
! Ubestemt entall !! Bestemt entall !! Ubestemt flertall !! Bestemt flertall
|-
| (et) hus || huset || hus || husa/husene
|-
| (et) salt<br />(et) eple || saltet<br />eplet || salter<br />epler || salta/saltene<br />epla/eplene
|-
| (et) verk<br />(et) monster || verket<br />monsteret || verk/verker<br />monster/monstre || verka/verkene<br />monstera/monstrene
|}

==== Historikk ====
Flertall på ''-a'' kommer fra talt norsk, mens flertall på ''-ene'' er nedarva fra dansk. I ''Om en del retskrivnings- og sprogspørsmål'' fra 1898, som utgjorde grunnlaget for rettskrivingsreformen i 1907, var flertall på ''-a'' foreslått i ordet ''barna''.<ref>[http://www.sprakradet.no/upload/9560/115a.jpg Om en del retskrivnings- og sprogspørsmål] (J. Aars, S.W. Hofgaard og M. Moe), s. 115</ref> I 1917 blei det tillatt å bruke ''-a'' i ''barna'' og ''be(i)na'',<ref>[http://www.sprakradet.no/upload/9196/side21b.jpg Den nye rettskrivning (1917)] s. 21</ref> og i 1938 kunne alle intetkjønnsord ha ''-a''. Unntaket var der det fantes danske og norske former ved sida av hverandre. Da fikk det danske ordet bare ''-ene'' og det norske bare ''-a''. Visse ord, som ''barn'', fikk bare ''-a''.<ref>[http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010062906036 Ny rettskrivning 1938]</ref> Ved seinere rettskrivingsreformer har det vært ymse unntak for både ''-a'' og ''-ene'', men fra 2005 er begge endingene helt jamstilt.

Endekonsonanten ''-t'' ble stum allerede i [[mellomnorsk]] tid, omtrent 1370–1525, men lever videre i skriftspråket av historiske grunner og for å unngå [[homograf]]er. Bestemt form intetkjønn entall har [[tonelag]] 1, for eksempel ''landet'', mens tilsvarende verb har tonelag 2, ''lande''. Artikkelen og pronomenet ''det'' har også en stum ''-t''. Dialektene i sørlige [[Østfold]] har bevart ''-t'' i disse ordene, som i [[götamål]] sør for grensen.<ref>{{Kilde bok
| forfatter=A. Leitre, E. Lundeby og I. Torvik
| utgivelsesår=1981
| tittel=Språket vårt før og nå: språkhistorie, norrønt, dialekter, nyislandsk
| side=77
| forlag=Gyldendal
| url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012092406052
| isbn=82-05-12686-0}}</ref>

=== Nynorsk ===
Nynorske intetkjønnsord tar den ubestemte artikkelen ''eit'' og enten ''-et'' eller ingen ending i bestemt form. Det fins to bøyinger, den sterke (første rad) og den svake (andre rad). Svake intetkjønnsord kan bøyes på samme måte som de sterke ved å skifte ut ''-a'' med ''-e'' i grunnordet. Ordet ''barn'' har valgfri flertallsform med [[Omlyd|u-omlyd]], ''born''. Dialektalt fins det flere slike,<ref>https://no.wikisource.org/wiki/Side:Vinje_-_Ferdaminni.djvu/12</ref> som ''votn'' og ''lond'' av ''vatn'' og ''land'', men disse er ikke normert på nynorsk.

{| class="wikitable"
|-
! Ubestemt entall !! Bestemt entall !! Ubestemt flertall !! Bestemt flertall
|-
| (eit) hus || huset || hus || husa
|-
| (eit) auga || auga || augo || augo
|}

==== Historikk ====
I Ivar Aasens opphavlige landsmål hadde alle intetkjønnsord ''-t'' i bestemt form (''huset'', ''augat'') og ''-i'' i bestemt flertall der det i dag er ''-a''. Endinga ''-n'' stod også oppført i parentes (''husi(n)'', ''augo(n)''), men forsvant tidlig. Ved første rettskrivingsreform fra offisielt hold (i 1901) forsvant endinga ''-t'' i bestemt form av de sterke intetkjønnsorda, mens den fram til 1910 var valgfri for de sterke intetkjønnsorda. I 1917 kom ''-a'' inn ved sida av ''-i'' i bestemt flertall, samtidig som at svake intetkjønnsord som sideform kunne bøyes på samme måte som de sterke (''auga'' – ''augo'' eller ''auge'' – ''auge'').<ref>[http://www.sprakradet.no/upload/9196/Lside13b.jpg Den nye rettskrivning] (1917) s. 12]</ref> I dag er det bare ''auga'', ''øyra'' og ''hjarta'' som kan ha denne bøyinga, men det har vært flere før (bl.a. ''nyra''). I 1938 blei ''-a'' gjort til hovedform i bestemt flertall og ''-i'' til sideform. Endinga ''-i'' gikk helt ut av rettskrivinga i 2012.

=== Høgnorsk og riksmål ===
De uoffisielle, norske målformene [[høgnorsk]] og [[riksmål]] avviker fra de offisielle målformene i bestemt form flertall. I høgnorsk heter det ennå ''-i'' (''husi''), men ''-a'' er også tillatt. I riksmål er bare ''-ene'' godkjent, med unntak av at det også er mulig å skrive ''be(i)na'' og at det skal hete ''barna''. Høgnorsk følger ellers nynorskens bøying, og riksmål stort sett bokmålets bøying.

== Andre nordgermanske språk ==
De moderne nordgermanske språka stammer fra norrønt, som hadde tre kjønn nedarva fra germansk. Hvert kjønn hadde svake og sterke bøyinger. Intetkjønn er bevart i alle, men bøyingene er blitt forenkla i flere av språka.

=== Dansk ===
I skriftlig dansk er intetkjønn ett av to kjønn, der det andre er ''felleskjønn'' (''utrum''). Intetkjønnsord har ubestemt artikkel ''et'' og endinga ''-et'' i bestemt form entall. I ubestemt flertall brukes ''-e'', ''-er'' eller ingen ending, og i bestemt flertall brukes ''-erne'' eller ''-ene''. ''Barn'' har omlyd i flertall, ''børn''. Visse vestdanske dialekter har bare ett kjønn, andre to eller tre.

=== Svensk ===
[[Fil:T-bortfall i traditionella svenska dialekter vid sekelskiftet 1900.png|miniatyr|Bortfall av ''-t'' i svenske dialekter]]
I flere svenske dialekter er intetkjønn ett av tre kjønn, som i norsk, men i skriftlig svensk er intetkjønn ett av to, som i skriftlig dansk. Svenske intetkjønn har ubestemt artikkel ''ett'' og bestemt form på ''-t'', ''-et''. I ubestemt flertall brukes ''-er'', ''-r'', ''-n'' eller ingen ending, og i bestemt flertall brukes ''-en'' eller ''-na''.

To ord har vokalskifte i endingene, som på nynorsk: ''öga'' – ''ögon'' og ''öra'' – ''öron''

I dialektene i [[Svealand]] og [[Norrland]] er endingen ''-t'' stum, som i norsk, og det var tidligere også den vanlige uttalen i [[rikssvensk]] i disse delene av landet. Men nå blir ''-t'' nesten alltid uttalt skriftrett i hele Sverige.<ref>{{Kilde bok
| forfatter=Elias Wessén
| utgivelsesår=1966
| tittel=Svensk grammatik för norrmän
| side=12
| forlag=Aschehoug
| url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010110805012}}</ref>

== Andre indoeuropeiske språk ==
Tidlig indoeuropeisk hadde sannsynligvis verken intetkjønn, hannkjønn eller hunnkjønn. Isteden oppstod et system med levende (animatum) og ikke-levende (inanimatum) substantiv. De ikke-levende orda hadde samme form i [[nominativ]] (subjektsform) og [[akkusativ]] (objektsform), mens de levende hadde ulike former. Anatoliske språk, som [[hettittisk]], brøyt tidlig løs fra de andre indoeuropeiske språka, og har beholdt dette systemet.

I seinere indoeuropeisk utvikla de levende orda seg til hann- og hunnkjønn, mens de ikke-levende blei til intetkjønn. I indoeuropeiske språk som har bevart skillet mellom nominativ og akkusativ, har intetkjønnsord ennå lik form i nominativ og akkusativ.

=== Italiske språk ===
==== Latin ====
[[Latin]] har arva alle kjønn fra urindoeuropeisk. Intetkjønnsord i nominativ og akusativ ender gjerne på ''-um'' i entall og ''-a'' i flertall, som viser seg i norske lånord fra latin (''(et) faktum'' – ''fakta'').

==== Moderne romanske språk ====
I [[vulgærlatin]], som er forløperen til alle moderne romanske språk, falt intetkjønn sammen med hannkjønn. I [[rumensk]] oppfører intetkjønnsord seg nå som hannkjønnsord i entall og hunnkjønnsord i flertall. Slike ord fins også i [[italiensk]], men klassifiseres oftest som hannkjønnsord. [[Fransk]], [[portugisisk]] og [[spansk]] har mista alle spor av intetkjønnssubstantiv, men har ennå intetkjønnspronomen. Spansk har dessuten en egen bestemt artikkel til intetkjønn, '''''lo''' bueno'' («'''det''' beste»).

=== Slaviske språk ===
I [[slaviske språk]], deriblant [[russisk]], [[serbokroatisk]], [[polsk]] og [[bulgarsk]], er intetkjønn ett av tre kjønn. De to andre er hannkjønn og hunnkjønn, der hannkjønn er delt opp i levende og ikke-levende hannkjønn, på samme måte som i urindoeuropeisk. De levende har ulik form i nominativ og akkusativ (som i hunnkjønn), og de ikke-levende har lik form (som i intetkjønn).

== Fotnoter ==
{{Fotnoter}}

== Referanser ==
<references/>

{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Grammatikk]]