Redigerer Mytografi

[[Fil:Jean_Auguste_Dominique_Ingres,_Apotheosis_of_Homer,_1827.jpg|thumb|right|350px|''L'Apothéose d'Homère'', maleri av [[Dominique Ingres]], 1827]] 
'''Mytografi''' (fra gresk μυθογραφία – ''mythografia'', «skriving av fabler»<ref>Liddell, Henry George; Scott, Robert: [http://www.perseus.tufts.edu/cgi-bin/ptext?doc=Perseus%3Atext%3A1999.04.0057%3Aentry%3D%2369032 A Greek-English Lexicon]</ref>, fra μύθος – ''mythos'', «tale, ord, fakta, historie, fortelling» + γράφω – ''graphō'', «å skrive, å innskrive») er gjengivelser av [[myte]]r i [[kunst]]artene. Dette er en restriktiv definisjon som kan feile å redegjøre for ulike synsvinkler for den store forskningsmengde på myter fra [[1900-tallet]]. Samlinger av myter forutsetter en del feltarbeid, og målet kan være å skape noe av verdi for [[kulturantropologi]], [[religionshistorie|religiøse studier]], eller en myteteori framfor kun samle råmateriale som blir omformet i en kunstnerisk sammenheng. En ''mytologist'' er i henhold til en streng definisjon en som samler myter.

== Myteteorier ==
Allerede på [[1800-tallet]] var det en tendens til å produsere myteteorier i stor skala, eksempelvis de til [[Max Müller (orientalist)|Max Müller]], [[Andrew Lang]], [[Wilhelm Mannhardt]], og [[James Frazer]]. Forskere som [[Carl Jung]], [[Georges Dumezil]], og [[Claude Levi-Strauss]] har fortsatt denne tradisjonen på 1900-tallet.

Det har vært et konsekvent posisjon for [[romantikken]] å insistere på at mytene har et nivå av validitet eller troverdighet, og disse argumentene har ofte forbundet myter med kreativ fantasi. Disse forestillingene kom sammen i konseptet om myteskapende fantasi som har blitt artikulert i [[antropologi]]ske verket til [[Jadran Mimica]] (''Intimations of Infinity'', norsk oversettelse: ''Uendelighetens tilkjennegivelser'', 1988), blant andre. Teorier med en akademisk basis som har støttet denne tenkningen har vært populær i den forstand at den har mottatt mye oppmerksomhet; uten noen gang å ha vært i stand til å gi støtte for krav om akseptabel pålitelighet fra mer [[Rasjonalisme|rasjonalistiske]] perspektiver.

Mytografi er også ''studiet av studiet av myter'' (studiet av myter i seg selv er [[mytologi]]). I undersøkelsen av hvordan myter blir studert kan man lett se ulikhetene og likhetene, noe som er påvist av [[William Doty]]s utgivelse ''Mythography: The Study of Myths and Rituals''.<ref>University Alabama Press; 2. utgave, 2000.</ref>

Et av de første forsøk på rasjonalisering av mytologi, og mer generelt av religiøs trosforestillinger, kan bli sporet tilbake til [[Evhemeros]]. Denne [[Antikkens Hellas|greske]] mytografen eller religionshistorikeren fra omkring år 300 f.Kr. virket ved hoffet til [[oldtidens Makedonia]] og hevdet at myter var faktisk sanne fortellinger av faktiske og historiske finger, men blitt forvridd og forsterket. Denne doktrinen har siden blitt kalt for ''evhemerisme''. Selv i dag har [[oldtidens astronautteorier]] blitt beskrevet som «ny-evhemerisme» av den franske sosiologen Jean-Bruno Renard i hans arbeid om populærkultur.<ref>Renard, Jean-Bruno: [http://www.jstor.org/pss/3321534 ''La croyance aux Extraterrestres Approche lexicologique''], abstrakt, 1986</ref>

== Mytekritikk ==
Foruten antropologenes begrunnelse – å bedre forstå en bestemt kultur på dens egne vilkår, er det (i kulturantropologens hensikter) – er det svært varierte grunner bak mytografenes interesser. Opprinnelsen til det greske drama ble den umiddelbare årsaken for begynnelsen på den såkalte [[myte-rite-skolen]], en teoretisk retning fremmet av [[Jane Harrison]], [[Gilbert Murray]] og andre. [[Karl Kerenyi]], som også var involvert i [[gresk mytologi]], var en assosiert av [[Carl Jung]], adopterte mytologisk materiale i sine psykologiske teorier.

I den generelle litteraturkritikk ble mytekritikk fremmet av [[Maud Bodkin]], [[Philip Wheelwright]], og andre som [[Francis Fergusson]], [[Leslie Fiedler]], og [[G. Wilson Knight]]. Den [[Canada|kanadiske]] og litteraturteorikeren og kritikeren [[Northrop Frye]], som i sitt arbeid på [[William Blake]] og ''[[Bibelen]]'', ønsket alltid å holde seg atskilt fra myte-rite-skolen, men ble ofte sett på i en forstand som den som oppsummerte hele dens tendens. [[Robert Graves]] var interessert i poetisk teori og understøttet sitt berømte verk ''White Goddess'' (''Den hvite gudinne'', 1948) med analyser som gikk tilbake til Müller og Frazer, foruten også myte-rite-skolen.

== Mytografiske retninger ==
Det var tallrike andre mytografiske «skoler» eller retninger i løpet av det første halvåret av 1900-tallet. [[Ernst Cassirer]]s tilnærming var via [[filosofi]], særlig den såkalte Marburg-retningen av [[Immanuel Kant|kantiansk]] tenkning. Den hadde direkte påvirkning på [[Susanne Langer]], og har blitt sporet som påvirkning på [[Mikhail Bakhtin]].

Retningen [[komparativ religion]] er representert ved [[Mircea Eliade]], og til en viss grad også av litteraturkritikeren [[René Girard]]. Den franske sosiologiske skolen har argumentert i henhold til myter at de hadde en sosial funksjon.

== Universale myteteorier ==
Den gamle ide av en ''universell'' myteteori, spottet og hånet av [[Voltaire]], er i moderne tid hovedsakelig fremmet av alene av [[Joseph Campbell]]. Det er skrevet mange bøker på [[1600-tallet]] med den hensikt å forklare alle myter, men Voltaire hånte en [[Kristendom|kristen]] myteteori mens Campbell fremmet en psykologisk.

I tiden før [[opplysningstiden]] var filosofer som Voltaire interessert i å gjendrive eller fordrive myter, ikke å forklare deres eksistens. Mens den grunnleggende forståelse i Vesten ble beskrevet av kristendommen i alle områder av studiet ble begrepet mytografer referert til en som forsøkte å forklare [[Hedendom|hedenske]] myter som unøyaktige gjengivelser av hendelser i ''[[Det gamle testamente]]'' eller med overlegg å endre dem. Noen av forklaringsteoriene fra klassisk tid ble også benyttet, slike som [[apoteose]] av en lokal [[helt]].

Da [[sosialvitenskap]] etterhvert ble et eget fag og forståelsen av at tankemønstre til mennesker kan endres over historisk tid bleknet denne interessen. Det er fortsatt mulig å tenke slike tanker, og de som gjør det kan utarbeide dem noe, men i dagens akademiske verden blir de ikke tatt seriøst.

Kanskje det siste verket som benyttet seg av denne tidligere bruken av begrepet mytografi var [[George Eliot]]s roman ''Middlemarch''. Romanens [[fiktiv]]e hovedfigur Casaubon var involvert i et sådant prosjekt på midten av 1800-tallet. Fortellingen beskriver en kvinne som viste seg å ikke være i stand til avslutte prosjektet etter hans død og oppga det. Casaubons figur er en satire på akademisk pedanteri og [[hybris]] (hovmod eller overmot).

== Referanser ==
<references/>

== Se også ==
* [[Myte]]
* [[Mytologi]]
* [[Komparativ mytologi]]
* [[Myte-rite-skolen]]
* [[Middelalderens allegori]]

== Eksterne lenker ==
* [https://web.archive.org/web/20080617210233/http://www.phillwebb.net/History/TwentiethCentury/Continental/Mythology/Mythology.htm PhilWeb: Mythology/Mythography]

{{Portal|Litteratur}}

{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Mytologi]]