Redigerer Musikal

'''Musikal''' (også kalt '''musical''' eller '''musikkteater''') er en [[drama]]form som kombinerer [[sang]], [[dans]] og talt [[dialog]]. Den er nært beslektet med [[opera]] og [[operette]]. All musikk i en musikal bruker vanligvis å være nedskrevet i et [[partitur]] (på engelsk ''score'') mens de talte replikkene finnes i et [[manus]] (på engelsk ''book''). Musikaler blir skrevet og spilt over hele verden, men teatrene på [[Broadway (teaterdistrikt)|Broadway]] i [[New York]] og [[West End (London)|West End]] i [[London]] dominerer fortsatt.

Lengden på en musikal varierer, men det vanligste er forestillinger som varer i to til tre timer og er delt opp i to akter med en pause imellom. En typisk forestilling inneholder 15 til 20 sangnumre av varierende lengde (vanligvis tre til seks minutter), i tillegg til akkompagnert dialog og et antall kortere repriser av tidligere sanger. Sangnumrene blir gjerne kombinert med dans, mens enkelte musikaler inneholder frittstående dansenummer.

Det er vanlig å la sangnumrene komme på følelsesmessige høydepunkter i historien, og de hjelper dermed til med å drive handlingen videre. En sang i en musikal vender seg enten til en annen på scenen (som i vanlig dialog) eller direkte mot publikum. Sangen kan i noen tilfeller også være [[Diegesis|diegetisk]], det vil si at den også oppfattes som en sang av karakterene i handlingen, ikke bare for publikum. Det finnes mange unntak fra disse konvensjonene, for eksempel finnes det musikaler som er gjennomkomponerte (som ''[[Les Misérables (musikal)|Les Misérables]]'', ''[[The Phantom of the Opera (musikal)|The Phantom of the Opera]]'' og ''[[Cats]]'') eller er obskure musikaler (som ''Assassins'').

== Historie ==

=== Musikalen frem til 1970 ===
[[Fil:Rodgers and Hammerstein and Berlin and Tamiris NYWTS.jpg|miniatyr|350x350pk|[[Richard Rodgers]] (venstre) og [[Oscar Hammerstein II]] (høyre) med [[Irving Berlin]] (i midten)]]
Musikalen har røtter i en rekke typer musikkspill gjennom historien, helt fra det greske teateret via renessansens [[commedia dell'arte]], 1700-tallets [[vaudeville]] og 1800-tallets [[Revy|revyer]]. Musikalen vi kjenner i dag utviklet seg imidlertid hovedsakelig fra [[Opera|operaen]] og [[Operette|operetten]]. Den begynte å finne sin form i [[USA]] tidlig på 1900-tallet, til å begynne med mer som et musikkspill eller en revy uten vekt på et særlig godt [[Handling|plott]]. Den første produksjonen som ligner dagens musikal var ''[[Show Boat]]'' fra 1927 av [[Jerome Kern]] og [[Oscar Hammerstein II]], med en komplett integrasjon av manus og partitur. Etter dette fulgte flere kjente musikaler som [[Kurt Weill|Kurt Weills]] ''[[Tolvskillingsoperaen]]'' (1928), [[Cole Porter|Cole Porters]] ''[[Anything Goes]]'' (1934) og [[George Gershwin|George Gershwins]] mer operalignende ''[[Porgy and Bess]]'' (1935).

Musikalens gullalder, som regnes fra 1940- til 1960-tallet, var den klassiske musikalens oppblomstringstid. I denne perioden ble det produsert en rekke musikkteaterstykker av blant andre [[Richard Rodgers|Rodgers]] og Hart, [[Kurt Weill|Weill]] og [[George Gershwin|Gershwin]], [[Cole Porter]] og [[Irving Berlin]]. [[Richard Rodgers]] og [[Oscar Hammerstein II|Oscar Hammerstein IIs]] ''[[Oklahoma!]]'' fra 1943 regnes ofte som den første fullverdige musikal{{av hvem}}, i det den også integrerer dans fullstendig og har et virkelighetsnært plott. Andre komponister som fulgte og videreutviklet den klassiske musikalen var [[Leonard Bernstein]], [[Irving Berlin]] og [[Stephen Sondheim]].

1950-tallet ble et viktig tiår for utviklingen av den klassiske musikalsjangeren<ref>{{Kilde www|url=https://archive.nytimes.com/www.nytimes.com/books/98/09/27/reviews/980927.27markst.html|tittel=Opening Nights|besøksdato=2020-01-28|verk=archive.nytimes.com}}</ref> med verker som Frank Loesser og Abe Burrows ''Guys and Dolls'' (1950), Alan Lerner og Frederick Loewes ''[[My Fair Lady]]'' (1956) og [[Leonard Bernstein]], [[Stephen Sondheim]] og [[Arthur Laurents]]' ''[[West Side Story]]'' (1957). Sistnevnte introduserte den velkjente historien fra [[William Shakespeare|Shakespeares]] ''[[Romeo og Julie]]'' til [[New York|New Yorks]] gater, hvor rivaliserende familier ble byttet ut med rivaliserende gjenger. Musikalen fikk en treg start blant publikumerne, selv om den fikk gode kritikker fra anmeldere, og tapte tilskuere til fordel for ''The Music Man'' av [[Meredith Willson]] som også hadde premiere i 1957. 1950-tallet avsluttes med [[Rodgers og Hammerstein|Rodgers og Hammersteins]] ''[[The Sound of Music]]'' (1959), som sammen med [[The Sound of Music (film)|filmen fra 1965]] har blitt en av historiens mest populære musikaler.

På 1960-tallet dukket det nye navnet Jerry Herman opp på musikalhimmelen. Herman rullet ut flere populære musikaler i løpet av dette tiåret, som ''Milk and Honey'' (1961), ''Hello, Dolly!'' (1964) og ''Mame'' (1966). Herman skrev også ''La Cage aux Folles'' som hadde premiere i 1983. Utover på 60-tallet ble sosiale utfordringer knyttet til etnisitet og religion viktigere, og musikaler som Hermans ''Milk and Honey'' og tidligere nevnte ''[[West Side Story]]'', i tillegg til andre verker som ''Blitz!'' (1962) og ''[[Spelemann på taket]]'' (1964''),'' ble viktige støttespillere i den sosiale kampen for rettigheter. Mot slutten av 60-tallet ble musikalene mer og mer etnisk inkluderende, og skuespillere med forskjellig etnisk bakgrunn begynte nå å kunne ta over roller for hverandre.<ref>{{Kilde bok|url=https://www.worldcat.org/oclc/23731518|tittel=The age of Hair : evolution and impact of Broadway's first rock musical|etternavn=Horn, Barbara Lee.|fornavn=|dato=1991|utgiver=Greenwood Press|år=|isbn=0-313-27564-5|utgivelsessted=New York|side=134|sider=|kapittel=|oclc=23731518|sitat=}}</ref> Homofili begynte også å bli diskutert mer åpnelyst gjennom musikaler som ''[[Hair]]'' (1967) og ''La Cage aux Folles'', og musikaler fra senere tiår som ''[[Rent (musikal)|Rent]]'' (1996) og ''Hedwig and the Angry Inch'' (1998)''.''

=== Musikalen fra 1970 til 2000 ===
[[Fil:Lion King Hamburg.jpg|miniatyr|350x350pk|''Der König der Löwen'', en tysk produksjon av ''The Lion King'', på Theater im Hafen i [[Hamburg]]]]
Utover på 70-tallet, med røtter tilbake til blant annet ''[[Hair]]'' fra 1967, ble rock mer og mer populært i musikaler.<ref>{{Kilde bok|url=https://www.worldcat.org/oclc/655236119|tittel=The theater will rock : a history of the rock musical, from Hair to Hedwig|etternavn=Wollman, Elizabeth L., 1969-|fornavn=|dato=2006|utgiver=University of Michigan Press|år=|isbn=978-0-472-02700-2|utgivelsessted=Ann Arbor|side=12|sider=|kapittel=|oclc=655236119|sitat=}}</ref> [[Richard O'Brien|Richard O'Briens]] ''The Rocky Horror Show'' (1973), og [[Andrew Lloyd Webber]] og [[Tim Rice|Tim Rices]] ''[[Jesus Christ Superstar]]'' (1970) og ''[[Evita (musikal)|Evita]]'' (1976), er eksempler på rockemusikaler fra dette tiåret. Noen av disse begynte som [[konseptalbum]] og ble kalt [[Rockeopera|rockeoperaer]]. Dette var tilfelle for både ''[[Jesus Christ Superstar]]'' og ''[[Evita (musikal)|Evita]]'', samt [[Benny Andersson]], [[Björn Ulvaeus]] og [[Tim Rice|Tim Rices]] ''[[Chess (musikal)|Chess]]'' fra 1984. I 1975 ble dansemusikalen ''[[A Chorus Line]]'' utviklet av James Kirkwood Jr., Nick Dante, Marvin Hamlisch og Edward Kleban. Musikalen ble basert på hundrevis av timer med opptak fra terapitimer med ensembleartister som virket på Broadway, og flere av skuespillerne som selv hadde deltatt i disse timene spilte enten versjoner av seg selv eller av sine medspillere da musikalen ble satt opp for første gang. Musikalen ble den lengstspillende musikalen på Broadway i sin tid, med 6&nbsp;137 forestillinger. Den originale Broadway-produksjonen ble nominert til 24 priser og vant 21 av dem, inkludert ni [[Tony Award|Tony Awards]] og åtte [[Drama Desk Award|Drama Desk Awards]].

Videre gjennom 70-tallet ble det skrevet en rekke vellykkede musikaler som vek unna de tradisjonelle og til tider ensformige temaene fra musikalens gullalder. Mord og [[Forbudstiden i USA|forbudstiden]] ble utforsket i John Kander, Fred Ebb og [[Bob Fosse|Bob Fosses]] ''[[Chicago (musikal)|Chicago]]'' (1975), Stephen Schwartz' ''Pippin'' (1972) omhandler den historiske karakteren [[Pipin den pukkelryggete|Pippin]], hans far [[Karl den store|Charlemagne]] og deres omreisende sirkustrupp, og handlingen i [[Stephen Sondheim|Stephen Sondheims]] groteske musikal ''Sweeney Todd'' (1979) utfolder seg i de mørke bakgatene i 1840-tallets [[London]].

I 1981 dukket den nye ''megamusikalen'' opp med [[Andrew Lloyd Webber|Andrew Lloyd Webbers]] ''[[Cats]]''.<ref>{{Kilde bok|url=https://www.worldcat.org/oclc/866766520|tittel=The Routledge companion to theatre and performance|etternavn=Allain, Paul,|isbn=978-0-415-63630-8|utgave=Second edition|utgivelsessted=London|oclc=866766520}}</ref> Denne nye musikalstilen gjorde stort inntrykk på både [[Broadway (teaterdistrikt)|Broadway]], [[West End (London)|West End]] og den internasjonale musikalscenen. Megamusikalene legger større vekt på storslåtthet enn klassiske musikaler, med utbredt bruk av effekter, teknologi og store budsjetter for å skape en spektakulær opplevelse. Andre megamusikaler som dukket opp på 1980-tallet var [[Andrew Lloyd Webber|Lloyd Webbers]] ''[[The Phantom of the Opera (musikal)|The Phantom of the Opera]]'' (1986) og [[Claude-Michel Schönberg]] og Alan Boubills [[Les Misérables (musikal)|''Les Misérables'']] (1985) og ''[[Miss Saigon]]'' (1989). Stephen Schwartz' ''[[Wicked (musikal)|Wicked]]'' fra 2003 er også en megamusikal som er verdt å merke seg. Megamusikalenes behov for store budsjetter og kommersiell suksess endret forventningene til musikaler blant det moderne publikum.

På 90-tallet begynte flere større selskaper å innta musikalscenen, mest merkbart Disney Theatrical Productions, et datterselskap av [[The Walt Disney Company]]. Selskapet begynte å sette opp flere tidligere [[Disneys klassikere|Disney-filmer]] på Broadway, først med ''[[Skjønnheten og udyret (musikal)|Beauty and the Beast]]'' i 1994. Siden fulgte produksjoner som ''The Lion King'' (1997), ''Tarzan'' (2006) og ''Aladdin'' (2011). Selv om musikaler i storskalaformat vokste i omfang mot slutten av 1900-tallet, var det fortsatt en rekke produksjoner med moderate budsjetter som fikk stor suskess både blant publikum og anmeldere, blant annet ''Little Shop of Horrors'' (1982), ''Blood Brothers'' (1983) og ''Bat Boy: The Musical'' (1997).<ref>{{Kilde www|url=http://www.broadwaybaby.com/edinburgh/fringe/reviews/batboy|tittel=Review of Bat Boy: The Musical at the Edinburgh Fringe on Broadway Baby|besøksdato=2020-01-28|dato=2007-09-28|verk=web.archive.org|arkiv-dato=2007-09-28|arkiv-url=https://web.archive.org/web/20070928043409/http://www.broadwaybaby.com/edinburgh/fringe/reviews/batboy|url-status=unfit}}</ref>

=== Musikalen fra 2000 til i dag ===
[[Fil:Obama greets the cast and crew of Hamilton musical, 2015.jpg|miniatyr|350x350pk|[[Barack Obama]] møter ensemblet til ''Hamilton'' etter en av forestillingene i New York i 2015]]
På begynnelsen av 2000-tallet ble kreative og til tider uortodokse musikaler som ''Urinetown'' (2001), ''Avenue Q'' (2003), ''Spring Awakening'' (2006), ''[[Next to Normal]]'' (2009), ''[[The Book of Mormon]]'' (2011) og ''Hamilton'' (2015) store suksesser. Hovedbestanden besto dog av nyproduksjoner av eldre musikaler. Musikaladapsjoner av kjente verker ble også frekvent, med filmer som ''[[The Producers]]'', ''[[Hairspray]]'', ''[[Lovlig blond|Legally Blonde]]'', ''[[Purpurfargen|The Color Purple]]'', ''[[Xanadu (film)|Xanadu]]'', ''Kinky Boots'', ''[[Billy Elliot]]'' og ''[[Shrek]]'' som alle ble satt opp på musikalscenen.<ref>{{Kilde artikkel|tittel=On Broadway, It's Déjà Vu All Over – and Not Just for Groundhog Day|publikasjon=Time magazine|url=|dato=15. mai 2017|forfattere=Eliza Berman|via=|bind=|hefte=|sider=51–52|sitat=}}</ref> Trenden gikk også den andre veien, fra scenen til skjermen, med en rekke filmatiseringer av kjente musikaler.

Etter at [[realfilm]]-[[Filmmusikal|musikalen]] hadde vært så godt som død gjennom hele 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet, med noen få unntak,<ref>{{Kilde www|url=http://www.musicals101.com/1980film.htm|tittel=1980s Film: Crazy World|besøksdato=2020-01-28|verk=www.musicals101.com}}</ref> dukket det opp flere suksessfulle filmer som ''[[Chicago (film)|Chicago]]'' (2002), [[The Phantom of the Opera (2004)|''The'' ''Phantom of the Opera'']] (2004), ''[[Rent (musikal)|Rent]]'' (2005), ''[[Dreamgirls (film)|Dreamgirls]]'' (2006), ''[[Hairspray (2007)|Hairspray]]'', ''[[Eventyr i New York|Enchanted]]'' og ''[[Sweeney Todd – Demonbarbereren fra Fleet Street|Sweeney Todd]]'' (alle i 2007), ''[[Mamma Mia! (film)|Mamma Mia!]]'' (2008), ''[[Nine (film)|Nine]]'' (2009), ''[[Les Misérables (2012)|Les Misérables]]'' (2012) og ''[[Into the Woods (film)|Into The Woods]]'' (2014). Nyskrevne [[realfilm]]-[[Filmmusikal|musikaler]] myntet på filmlærretet og TV-skjermen gjorde også en gjenoppblomstring utover 2000-tallet, med filmer som ''[[Moulin Rouge!]]'' (2001), ''[[High School Musical]]''-filmene (2006–2008), ''[[Across the Universe (film)|Across the Universe]]'' (2007), ''[[Burlesque (film)|Burlesque]]'' (2010), ''[[Pitch Perfect]]''-filmene (2012–2017), ''[[La La Land]]'' (2016) og ''[[A Star Is Born (2018)|A Star Is Born]]'' (2018). På slutten av 2010-tallet kom det også en kort men intens bølge av [[Biografisk film|biografiske]] musikalfilmer, med ''[[The Greatest Showman]]'' (2017), [[Bohemian Rhapsody (film)|''Bohemian Rhapsody'']] (2018) og ''[[Rocketman]]'' (2019) som de mest omtalte.

''Jukeboxmusikaler'', musikaler basert på sanger fra et band eller en artist, ble populære utover 2000-tallet. Etter oppskrift fra suksessen ''Buddy – The Buddy Holly Story'', 1989-musikalen med musikk av [[Buddy Holly]], ble en rekke nye verker produsert; disse inkluderer ''[[Mamma Mia! (musikal)|Mamma Mia!]]'' (1999, basert på sanger av [[ABBA]]), ''[[We Will Rock You (musikal)|We Will Rock You]]'' (2002, basert på sanger av [[Queen]]), ''Our House'' (2002, basert på sanger av [[Madness]]), ''Movin' Out'' (2002, basert på sanger av [[Billy Joel]]), ''[[Jersey Boys]]'' (2006, basert på sanger av [[The Four Seasons]]) og ''Rock of Ages'' (2009, med klassiske rockesanger fra 80-tallet).

I 2010 kom den amerikanske serien [[Smash (TV-serie)|''Smash'']] som følger det kreative teamet bak ''Bombshell'', en ny musikal om [[Marilyn Monroe]], på deres vei mot Broadway. Serien har et lydspor bestående av både kjente popsanger og originale musikalsanger skrevet av [[Marc Shaiman]] og Scott Wittman, skaperne av blant annet ''Hairspray'' (2002) og ''Catch Me If You Can'' (2011). De originale sangene er skrevet som en del av ''Bombshell'', samtidig som de fungerer som et bakteppe for handlingen i selve serien. Tre år senere, i 2013, begynte den amerikanske kanalen [[NBC]] å produsere direktesendte TV-produksjoner av kjente musikaler, med ''The Sound of Music Live!'' (2013), ''Peter Pan Live!'' (2014) og ''The Wiz Live!'' (2015). Andre TV-kanaler kastet seg også på trenden: [[ITV]] med ''The Sound of Music Live'' (2015), [[Fox Broadcasting Company|Fox]] med ''Grease: Live'' (2016), ''A Christmas Story Live!'' (2017) og ''Rent: Live'' (2019) og [[American Broadcasting Company|ABC]] med ''The Little Mermaid Live!'' (2019). Det siste tiåret har det ikke vært uvanlig at også TV-serier har blitt inspirert av denne sjangeren, med såkalte musikalepisoder. Vanligvis er det kun snakk om én episode eller én episode per sesong som blir lagd som musikalepisode. Serier med slike episoder inkluderer ''[[Buffy, vampyrenes skrekk]]'', ''[[Scrubs]]'', ''[[Riverdale]]'', ''[[Et syttitallsshow]]'', ''[[Grey's Anatomy]]'' og ''[[Hotel Cæsar]]''.<ref>{{Kilde www|url=https://www.thewrap.com/tv-musical-episodes-riverdale-heathers-buffy-photos/|tittel=Musical Episodes Ranked From Showstopping to Show-Stopped (Photos)|besøksdato=2020-01-28|dato=2019-03-20|språk=en-US|verk=TheWrap}}</ref>

==Musikaler i Norge==
Blant Norges aller første musikaler regnes gjerne ''Fifty-Fifty'' med musikk av [[Egil Monn-Iversen]] og tekst av [[Jørn Ording]] og [[Øyvind Vennerød]]. Premieren fant sted på [[Centralteatret]] i [[Oslo]] 17. januar 1957. I rollene var blant annet [[Ingrid Vardund]], [[Frank Robert]] og [[The Monn Keys]]. To nyere norske musikaler er ''Antons Villfaring'' fra 2002, med tekst av [[Erlend Loe]] og musikk av [[Jan Eggum]], og filmmusikalen ''[[Alt for Egil]]'' (2004). ''[[Det Store Julespillet]]'' er en familiemusikal skrevet av [[Per-Kai Prytz]] og Harald Troøyen i 2007. Den ble første gang satt opp i Harstad kulturhus samme år, og har siden blitt satt opp hvert år før jul. ''[[Jokkes verdiløse menn]]'' var en musikal satt opp på [[Torshovteateret]] og [[Nationaltheatret]] i 2008.

I Norge satset [[Det Norske Teatret]], med [[Egil Monn-Iversen]] i spissen, relativt tidlig på musikaler. Teatret har blant annet satt opp ''[[Les Misérables]]'', ''[[West Side Story]]'', ''[[The King and I]]'' og ''[[Spellemann på taket]]''. Teatret satte også opp nyskrevne, norske musikaler som ''[[Bør Børson Jr.]]'' og ''[[Ungen]]'', begge skrevet av [[Harald Tusberg]] (tekst) og [[Egil Monn-Iversen]] (musikk). Teaterets tradisjon med å sette opp musikaler har fortsatt frem til den dag i dag, de seneste årene med musikaler som ''[[Jesus Christ Superstar]]'', ''[[Cats]]'', ''[[Next to Normal]]'', ''[[The Book of Mormon]]'' og ''Charlie og Sjokoladefabrikken''. Det er i dag vanlig for mange teatre å sette opp musikaler med jevne mellomrom. [[Oslo Nye Teater]] har også etablert seg som en viktig musikalscene med forestillinger som ''[[Chicago (musikal)|Chicago]]'', ''[[My Fair Lady]]'', ''[[Olsenbanden jr. på Cirkus]]'', ''[[West Side Story]]'', ''[[Spellemann på taket]]'' og ''[[Singin' in the Rain]].'' Musikalen ''[[Mamma Mia! (musikal)|Mamma Mia!]]'' ble for første gang satt opp i Norge våren 2009 på det den gang nye [[Folketeateret|Folketeatret]] i Oslo. Siden har det blitt spilt en rekke store musikaler på Folketeatret, blant annet ''[[We Will Rock You (musikal)|We Will Rock You]]'', ''[[My Fair Lady]]'', ''[[Singin' in the Rain]]'', ''[[Les Misérables (musikal)|Les Misérables]]'' og [[The Phantom of the Opera (musikal)|''The'' ''Phantom of the Opera'']] (som også hadde norgespremiere). [[Egil Monn-Iversen]] satte også opp en rekke musikaler gjennom sitt eget selskap på [[Chateau Neuf]] gjennom 80- og 90-tallet, parallelt med fortsatt satsing på [[Det Norske Teatret]]. [[Chateau Neuf]] satte eksempelvis opp ''[[Sound of Music|The Sound of Music]]'', [[West Side Story|''West Side Story'']], [[A Chorus Line|''A Chorus Line'']], ''Sweeney Todd'' og ''Oliver''. Produksjonsselskapet Kulturpotetene satte som de første{{tr}} i Skandinavia opp musikalen ''25th Annual Putnam County Spelling Bee'' i Oslo i september 2012.

I 2014 satte [[Christiania Theater|Christiania Teater]] opp musikalversjonen av [[Skjønnheten og udyret (musikal)|''Skjønnheten og Udyret'']], men teateret ble nødt til å slå seg selv konkurs, blant annet på bakgrunn av at publikumstallet på forestillingen ikke skal ha stått til forventningene. Produksjonen klarte derfor ikke å tjene inn igjen pengene de håpet på.<ref>{{Kilde www|url=https://www.dn.no/teater/christiania-teater-er-konkurs/1-1-5236605|tittel=Christiania Teater er konkurs|besøksdato=2020-01-28|dato=2014-11-19|fornavn=Markus|etternavn=Tobiassen|verk=www.dn.no}}</ref> Det samme året ble også [[Dizzie Showteater]] lagt ned, samt at [[Edderkoppen Scene]] ble stengt for oppussing.<ref>{{Kilde www|url=https://www.dagsavisen.no/kultur/tror-ikke-pa-mer-teater-for-christiania-1.302674|tittel=Teater i Stordalens hender|besøksdato=2020-01-28|språk=no|verk=www.dagsavisen.no}}</ref>

[[Oslo Nye Teater]] satte opp musikalen [[Postkort fra Lillebjørn|''Postkort fra Lillebjørn'']] i 2012, med mange kjente låter av [[Lillebjørn Nilsen]]. Teaterlaget i [[Verdal]] satte i 2015 opp en musikal, ''Vinsjan på kaia,'' basert på låter av [[D.D.E.|DDE]]. På Forums scene i [[Bergen]] ble musikalen ''En natt forbi'' med [[Jan Eggum]] låter satt opp i 2022.<ref>{{Kilde www|url=https://www.lillebjorn.no/2012/03/%c2%abpostkort-fra-lillebjorn%c2%bb-er-en-kjaerlighetserklaering-til-oslo-og-til-lillebjorn-nilsen/|tittel=«Postkort fra Lillebjørn» er en kjærlighetserklæring til Oslo – og til Lillebjørn Nilsen. – LILLEBJØRN NILSEN – singer songwriter – Norway|besøksdato=2022-10-12|språk=nb-NO}}</ref><ref>{{Kilde www|url=https://www.vg.no/i/g8qy9|tittel=D.D.E-hits blir musikal|besøksdato=2022-10-12|språk=nb|verk=www.vg.no}}</ref><ref>{{Kilde www|url=https://www.ba.no/5-8-2037276|tittel=Hyller Jan Eggum-musikalen: – Kommer ut med et bredt glis rundt kjeften|besøksdato=2022-10-12|dato=2022-10-08|fornavn=Aksel Hallan|etternavn=Halmøy|språk=no|verk=Bergensavisen}}</ref>

==Norske musikaler på film==
* 2014 ''Ta meg med''
* 2004 ''[[Alt for Egil]]''
* 1988 ''[[Folk og røvere i Kardemommeby]]''
* 1979 ''[[Vi spillopper]]''
* 1974 ''[[Ungen]]''
* 1974 ''[[Bør Børson Jr.]]''

== Referanser ==
<references />

==Eksterne lenker==
* [http://www.ibdb.com/ Internet Broadway Database] (engelsk)
* [http://www.musicals101.com/ The Cyber Encyclopedia of Musical Theatre, TV and Film] (engelsk)

{{Portal|kunst}}
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Musikal]]