Redigerer Moss Jernverk

[[Fil:Moss-above-bridge.jpg|mini|Mossefossen og Moss Jernverk sommeren 1800. En av de viktigste grunnene til at jernverket ble lagt til Moss var fossekraften. {{Byline|[[John William Edy|J.W. Edy]]|type=[[Akvatintetsning|Akvatint]] av}}]]
[[Fil:Moss Ironworks main office2005-20-03.jpg|mini|Moss Jernverks administrasjonsbygning, kjent som «konvensjonsgården» {{Byline|Ulf Larsen}}]]
{{Koord|59|26|22|N|10|40|10|E|dim:1km|vis=tittel}}
'''Moss Jernverk''' var et [[jernverk]] i [[Moss]], grunnlagt i [[1704]]. Verket var i mange år byens største bedrift, og med kraft fra Mossefossen ble malm hovedsakelig fra [[Arendalsfeltet]] smeltet og bearbeidet til en rekke produkter. Fra midten av 1700-tallet var verket Norges ledende rustningsbedrift og støpte hundrevis av tunge kanoner i jern. Norges første [[valsing|valseverk]] for jern ble også anlagt der.

Moss Jernverk hadde flere fremtredende eiere, blant dem [[Bernt Anker]] og [[Herman Wedel-Jarlsberg]], og spesielt under førstnevnte var verket noe av en attraksjon for tilreisende. Moss Jernverks administrasjonsbygning, den såkalte [[Konvensjonsgården]], er kjent for at den ble benyttet for å forhandle frem [[Mossekonvensjonen]] i 1814.

Ved midten av 1800-tallet møtte verket økt konkurranse fra svenske og engelske jernverk; stigende priser på trekull var også ødeleggende for lønnsomheten – jernverksdelen ble lagt ned i 1873. Moss Jernverk ble solgt for 115&nbsp;000 [[spesiedaler]] i 1875. Området verket lå på ble overtatt av det som etterhvert ble emballasjefabrikken [[Peterson (firma)|Peterson]], som benyttet det inntil firmaets konkurs i 2012. Fabrikkområdet i Moss eies i dag av [[Leif Höegh & Co|Höegh Eiendom]]

== Bakgrunn og etablering ==

Jern har blitt utvunnet og bearbeidet i hva som i dag er Norge i over to tusen år.<ref>''Fra jernverkenes historie i Norge'', side 13</ref> Den første jernproduksjonen benyttet [[myrmalm]], som så ble foredlet ved såkalt [[Jernvinne i Norge|jernvinne]] til råjern for videre bearbeiding. Slik tilvirking av jern var imidlertid lokal og i liten skala, mye arbeid skulle til for å utvinne små kvanta jern.

På 1500-tallet vokste interessen for utvinning av malm i Europa, og grunnlaget for en moderne bergvitenskap ble lagt ved tyskeren [[Georgius Agricola]].<ref>''Fra jernverkenes historie i Norge'', side 28</ref> I [[Danmark-Norge]] ble det i den norske delen av riket blant annet funnet forekomster av [[jernmalm]]. I det sørlige Norge var de rikeste jernfunn i Arendalsfeltet ved [[Arendal]], men grunnet behov for tre til produksjon av [[trekull]] for [[masovn]]ene og fossekraft for drift av masovnenes [[blåsebelg]]er ble jernverk ofte anlagt andre steder enn ved malmgruvene.<ref group="note">«Faktisk ble det efterhvert trekulltilgangaen – skogene – som ble bestemmende for jernverksutviklingen. Alt tidlig foregikk det en desentralisering ved mange verk med sikte på å utnytte skogene best og billigst mulig.», fra ''Fra jernverkenes historie i Norge'', side 57</ref> Ved Moss var det god tilgang på kraft fra [[Mossefossen kraftverk|Mossefossen]], det var mye skog, og beliggenheten ved fjorden gjorde innskiping av råvarer og utskipning av ferdige produkter enkel.

I 1704 begynte den danske embets- og forretningsmannen [[Ernst Ulrich Dose]] arbeidet med å etablere et jernverk ved Moss.<ref>''Moss Jernverk'', side 22</ref> Samme år besøkte den dansk-norske kongen [[Frederik IV av Danmark og Norge|Frederik IV]] Moss to ganger,<ref>''Moss Jernverk'', side 20</ref> noe som virket positivt på etableringen. I tillegg til å kjøpe opp tomter og få tildelt [[fallrettigheter]] og tilgang til jernmalm, fikk det planlagte verket såkalt [[Sirkumferens-privilegiet|cirkumferens]], et område med radius på om lag 2,5 mil hvor bøndene måtte produsere og levere trekull og andre råvarer til verket. I november 1704 ble Moss og omland besiktiget av folk fra oberbergamtet på [[Kongsberg]], og de utstedte Moss jernverks [[privilegiebrev]] den 6. desember samme år. Det listes 24 punkter om jernverkets privilegier &ndash; til skog, vann, areal for selve verket, tilgang til kjørevei, malm, tollfrihet m.m.

Spesielt interessant for nåtiden er at funksjonærer og arbeidere var fritatt for skatter og militærtjeneste, de skulle dømmes av bergretten (en egen rett for bergverk og bergverksfolk på Kongsberg), og ved behov for fagfolk kunne de hentes fra utlandet, uten hensyn til hvilken nasjon de tilhørte.<ref group="note">«Mestere og håndverkere som må skaffes fra utlandet til verkets oppførelse og drift, skal uten hinder få komme inn i landet med sine folk og sitt gods, likegyldig hvilken nasjon de tilhører. Like fritt skal de få reise igjen etter lovlig avskjed.», fra ''Moss Jernverk'', side 31</ref> Ved sine omfattende kongelige privilegier var altså Moss Jernverk ved opprettelsen tilnærmet en stat i staten.<ref group="note">«Bergverkene med sine gruver, masovner, hytter, hammer- og smieverk, og med sin cirkumferens, lå som halvt selvstendige enklaver i bondelandet Norge, hvor de frie bønder var forvandlet til tvangspliktige arbeidere og tvangspliktige leverandører til verket.», side 277, [[Knut Mykland]], ''Norges historie'', bind 7, Cappelens forlag, Oslo 1977</ref>

Den driftige Ernst Ulrich Dose fikk ikke oppleve ordinær drift ved Moss Jernverk, da han døde allerede i 1706.

<gallery class="center">
Map of Moss, Norway, from 1834.jpg|Kart over Moss fra 1834, Moss Jernverk vises klart nord for Mosseelven
Gamle norske jernverk.jpg|Kartskisse over Moss Jernverks [[Sirkumferens-privilegiet|cirkumferens]] (mørk halvsirkel rundt Moss), [[Arendalsfeltet]] (lys rødt område rundt Arendal), gruver (merket med gruvesymbol), sjøtransport med malm fra gruver til Moss Jernverk (røde piler) og viktigste konkurrenter i Norge {{Byline|kart|Finn Bjørklid}}
Jernvinne yngre jernalder, Telemark.JPG|Sted i Telemark hvor det har foregått utvinning av jern {{Byline|Kjetil Loftsgarden}}
Oven manufactured at Moss Jernverk, Moss in Norway.jpg|Etasjeovn i jern produsert ved Moss Jernverk i 1769, sannsynligvis formgitt av Henrik Beck, utstilt på Moss by- og industrimuseum
Torb.gruver1.jpg|Fra [[Torbjørnsbu gruver]], nedlagt jerngruve ved Langsævannet i Arendal, tilsvarende gruver i området leverte jernmalm til Moss Jernverk {{Byline|KEN}}
Charcoal pile 06.jpg|En [[kullmile]] for produksjon av trekull
Charbon de bois rouge.jpg|Brennende trekull, kilden for varmen som smeltet malmen i jernverket
</gallery>

== Oppstart og krigsår ==

Etter Doses død ble jernverket lagt ut på auksjon og i mai 1708 solgt til Jacob von Hübsch (3/4) og Henrich Ochsen (1/4).<ref>''Moss Jernverk'', side 33</ref> Tidspunktet for å overta verket var gunstig; krig truet, og Moss Jernverk lå nær de tre store festningene på Østlandet: [[Akershus slott og festning|Akershus]], [[Fredrikstad festning|Fredrikstad]] og [[Fredriksten festning|Fredriksten]]. Hübsch fortalte selv i 1713 at han kjøpte det uferdige verket for å forsyne kongens styrker med kanoner, ammunisjon og geværer. Krigen brøt ut i 1709, og i 1711 var det et felttog inn i Sverige, som Moss Jernverk leverte granater til (kanonkuler i jern av ulik størrelse). Felttoget ble kortvarig, uten ammunisjonsbruk, og Hübsch hadde store problemer med å få oppgjør for leveransene.<ref>''Moss Jernverk'', side 35</ref>

Et av privilegiene Moss Jernverk fikk ved etablering, var [[tiende]]frihet (en skatteform) i tre år etter at masovnen var i kontinuerlig drift. Verket ble av generalkrigskommissær H.C. von Platen stevnet for bergretten på Kongsberg i 1712 for å inndrive tienden, men grunnet kullmangel var masovnen i drift kun periodevis.<ref group="note">«Den viktigste grunnen til at driften kom så sent i gang, var kullmangelen, som skulle hvile tungt over jernverket i fremtiden. Det måtte samles kull i 2–3 år for å holde masovnen i drift 9–10 måneder, kan oberbergamtet bevitne i 1714», fra ''Moss Jernverk'', side 36</ref> Bøndene var pålagt å levere 4733 [[Lest (skipsvolum)|lester]] (én lest tilsvarer om lag 2 m³) trekull årlig, men i 1714 hadde verket hele 24 600 lester kull til gode hos bøndene. Bøndenes pliktlevering av trekull var utvilsomt en ekstraskatt, og bøndene forsøkte å unngå levering.<ref group="note">«Både under den store nordiske krig og i 1760-årene rettet aksjonene seg mot ekstraskatter. Aksjoner som rettet seg mot andre offentlige pålegg, slik som produksjon og levering av kull og kjøring av ulike produkter til bergverkene, er beslektet med skatteaksjonene. Allmuen reagerte i alle tilfeller på økte pålegg eller dårligere priser.», fra «Opprør eller legitim politisk praksis?»</ref> Verket ble på bakgrunn av oppstartsproblemene innvilget tiendefrihet for årene frem til og med 1715.

I 1716 ble så Norge [[Det første Norgesfelttoget|invadert av svenskene]]. Moss og jernverket ble besatt den 17. mars av svenske tropper. Allerede den 26. mars ved [[det første slaget om Moss]] ble de jaget av norske tropper, men dagen etter ble byen på ny besatt og okkupert i 5 uker, og verket ble plyndret av de svenske troppene. Krigsårene var vanskelige for verket. I tillegg til plyndring var bøndene opptatt med transporter for troppene og hadde liten kapasitet til produksjon og transport av trekull. Mens de andre norske jernverk gjorde gode penger på krigen, kom Moss Jernverk og dets hovedeier Hübsch dårlig ut.<ref group="note">«Det finnes en helt pålitelig oppgave som viser at verkets masovn ikke var i drift til sammen mer enn 5 1/2 år på de femten årene fra 1709 til 1723, så vanskelighetene var mange.», fra ''Moss Jernverk'', side 39</ref> På bakgrunn av alle problemene søkte Hübsch kongen om nye år med tiendefri og fikk det, til og med 1722. For 1723 måtte verket betale 300 [[daler|riksdaler]] og fra 1724 det samme som andre norske jernverk, altså 400 riksdaler.

== Tunge etterkrigsår og eierskifte ==

I oktober 1724 døde Jacob von Hübsch, og hans enke, Elisabeth Hübsch (født Holst), tok over. Dette ble en tung byrde for en enslig kvinne med syv barn. For å kunne følge opp bedriften flyttet hun og barna fra København til Moss. Konkurransen fra billig svensk jern var ødeleggende, og mange norske jernverk innstilte driften.<ref>''Moss Jernverk'', side 41</ref> Fru Hübsch måtte oppta store lån for å drive verket, og kreditorene ble etterhvert pågående. Selv om det fra 1730 ble innført monopol for norske jernverk å levere jern til Danmark, var verkets økonomi fremdeles anstrengt.<ref>''Moss Jernverk'', side 42</ref>

Verkets minoritetseier, etatsråd Ochsen, måtte stadig dekke uomgjengelige utgifter, men i 1738 var hans tålmodighet med enken slutt. Ochsen sendte sin personlige fullmektig Jens Bondorph fra København for å gjennomføre en såkalt sekvestrasjonsforretning (ta beslag) for å få kontroll over bedriften. Elisabeth Hübsch forsøkte å avvise og uthale det hele, og ved rettsarkivene om saken er verkets virksomhet og gjeldssituasjon ganske grundig dokumentert.<ref>''Moss Jernverk'', side 42-50</ref> Den 21. januar 1739 bestemte oberbergamtet på Kongsberg at Jens Bondorph ble bevilget rett til å drive på Ochsens vegne den del av verket som tilhørte fru Hübsch, inntil tvisten mellom de to var avgjort. Etter ytterligere noen års rettslig strid gikk Moss Jernverk på auksjon, og Henrich Ochsen overtok hele bedriften.<ref>''Moss Jernverk'', side 50</ref>

== Råstoffene, verket og produktene ==

[[Fil:Masovner på Bærums Verk.jpg|mini|Masovn i drift, maleri av ovn fra Bærums Verk av [[Christian August Lorentzen]] (1749–1828)]]
[[Fil:Stove plate in iron from Moss Jernverk, dated 1769.jpg|mini|Del av jernovn produsert ved Moss Jernverk, fra 1769, av [[Henrik Bech]], motiv: [[Gaius Mucius Scaevola|Scævola]] brenner sin høyre hånd på et alter, oval laurbærkrans, platen har riflet bunn, meanderbord nederst og ramme av båndfletting med rosetter. Moss By- og Industrimuseum]]
[[Fil:Stove plate in iron from Moss Jernverk, dated 1721-1729.jpg|mini|Del av jernovn produsert ved Moss Jernverk, datert rundt 1721-1729, ukjent formgiver, motiv: Herremann gir ordre til en tjener, til høyre en hund. I bakgrunnen slott med rundt tårn, balustrader og trær. Utstilt Moss By- og Industrimuseum]]
Et jernverk på 1700-tallet representerte kapitalintensiv tungindustri av stor viktighet for landet, og det var en rekke utfordringer for å få en tilfredsstillende drift. Ved sekvestrasjonsforretningen i 1738 ble det nedtegnet hva Moss Jernverk hadde av driftsmidler, noe som sammen med forvalter Knud Wendelboes innberetning for ettertiden gir et godt bilde av virksomheten. I seksjonene under beskrives de ulike sidene ved driften av verket, fra opprettelse i 1704 til nedleggelse i 1874.

=== Malm ===

De gruvene som i henhold til verkets privilegier var forpliktet til å levere malm, kunne ikke levere tilstrekkelige mengder, så verkets direktør Peter Windt sikret i 1706 at Løvold gruve ved [[Arendal]] skulle levere 1000 [[Tønne (tørre varer)|tønner]] malm årlig. Kvaliteten av den leverte malmen var så varierende at det førte til en rettssak, som endte med at to bergkyndige skulle kontrollere at malmen var fri for gråberg. Gruvene ved Arendal var de viktigste for de norske jernverkene, da disse leverte om lag 2/3 av all jernmalm.<ref group="note">«Gruberne i Arendalsfeltet spillede uden sammenligning den vigtigste rolle, idet disse gruber, som vi i det følgende skal omtale, leverede med rundt tal to trediedel af al den malm som verkene forbrugte.», side 28, J.H.L. Vogt, ''De gamle norske jernverk''</ref> Selv om de viktigste gruvene lå langt unna verket, ble allikevel transporten rimelig da den skjedde sjøveis.<ref group="note">«Jernverkene blev anlagte ved vandfald i skov- eller trækul-distrikter, og for en væsentlig del i ganske stor afstand fra gruberne; malmtransporten blev dog for de fleste  verks vedkommende nogenlunde billig, idet den hovedsagelig fandt sted søværts, paa jægter eller slupper.», side 28, ''De gamle norske jernverk''</ref>

I sin innberetning om verkets tilstand fra 1723 bemerket forvalter Knud Wendelboes at man måtte samle malm i 2–3 år for å få nok til en blåsning.<ref name="Moss Jernverk, side 55">''Moss Jernverk'', side 55</ref> I 1736 var, foruten noen mindre lokale gruver ved Moss, også de større gruvene Østre Buøy, Vestre Buøy, [[Langsæ gård|Langsæ]] og [[Bråstad]] i Agder tilhørende [[Arendalsfeltet]] underlagt Moss Jernverk. Ledelsen ved verket var imidlertid ikke påpasselig nok med å følge opp at gruvene leverte nok malm av god kvalitet.<ref name="Moss Jernverk, side 55"/>

I 1749 nevnes også Weding gruve ved Arendal. Malmen derfra utmerket seg ved sin allsidighet, og den karakteriseres som verkets beste. I tillegg til gruvene ved Arendal var [[Skien]] et sentrum for verkets gruvevirksomhet, og en rekke ulike gruver ble drevet der.<ref>''Moss Jernverk'', side 158–159</ref> Verket hadde kommisjonærer i Skien og Arendal som fulgte opp gruvene, lønnet gruvearbeiderne og passet på at de såkalte mutingsbrevene (driftstillatelse) ikke utløp. I de mange år Lars Semb var bestyrer ved verket, reiste han nesten hvert år til malmfeltene og bodde da hos de kommisjonærene som var verkets lokale representanter.<ref>''Moss Jernverk'', side 160–161</ref>

=== Trekull ===

Verket var helt avhengig av trekull som bøndene rundt verket produserte i [[kullmile]]r. Ved utgangen av vinteren 1719–1720 hadde restansene på bøndenes levering av trekull nådd totalt 28&nbsp;000 lester. Forvalter Wendelboe anga at for årene 1709–1723 skulle det vært levert 70&nbsp;995 lester, mens faktisk leveranse var 37&nbsp;233 lester, altså en restanse på 33&nbsp;726 lester.<ref>''Moss Jernverk'', side 56</ref> De manglende leveransene skyldtes dels at skogen var uthogd, dels krigen, men også at bøndene var motvillige til å overholde leveringsplikten.<ref>''Moss Jernverk'', side 57–58</ref>

Mangelen på trekull fortsatte under Ancher & Wærn, selv om de betalte bedre enn andre verk og ga premier til dem som leverte mer enn pålagt kvantum. Den viktigste årsaken til dårlige leveranser var at kulldrift nesten alltid var mindre lønnsomt enn annen utnyttelse av skogen.<ref>''Moss Jernverk'', side 162</ref> Under Bernt Anker forsøkte verket å få myndighetenes tillatelser til repartering (et bestemt kvantum for hver gård). Det fikk han ikke gjennom, og det var tydelig at myndighetene ikke ønsket å gå for hardt på bøndene for å få dem til å overholde leveringsplikten.<ref group="note">«Bøndene anvendte ulovlige virkemidler for å vinne fram i kampen om å få redusert byrden som pliktleveranser av kull innebar, men vi ser at myndighetene langt på vei aksepterte slike virkemidler som ulovlige allmuesamlinger, bruk av budstikke og leveringsnekt. Dette skyldtes ikke sympati, men resignasjon og maktesløshet overfor bøndene, som hadde mektige allierte i godseiere og trelasthandlere. For forakten for bøndene er lett å spore hos embetsmennene. Samtidig ser vi at Moss jernverk reagerte sterkt på myndighetenes unnfallenhet. Med andre ord var bøndenes ulovlige virkemidler omstridte.» Fra «Opprør eller legitim politisk praksis?»</ref> For hele tidsrommet 1750–1808 mottok verket i gjennomsnitt 6&nbsp;000 lester trekull, mens behovet ved full drift var over det dobbelte.<ref group="note">«Dette kunne på langt nær dekke behovet, som ble anslått til 16&nbsp;337 lester ved full drift, fordelt således: Til hver masovn 4&nbsp;320 lester pluss 10 % svinn eller undermål, til hver av de to stangjernshammere 2&nbsp;916 lester og til rostning etc. 1&nbsp;000 lester.», fra ''Moss Jernverk'', side 164</ref> Det meste av trekullet ble brent og levert av bøndene på vinteren, hver transport tok kun en lest, så det ble mange turer før alt var levert.<ref>''Moss Jernverk'', side 165–166</ref>

=== Vann ===
Wendelboe påpekte i sin rapport fra 1723 at det var mangel på vann. Dette skyldtes dels at fossen var uten demning som kunne samle opp flomvann, og dels at de andre brukerne av fossen (møller og sagbruk) brukte mer enn de skulle. Stoppet vanntilførselen til masovnbelgene, ville ovnen raskt slokne, og det gav store tap.<ref>''Moss Jernverk'', side 59</ref>

Ved de store arbeidene i 1750 fikk verket en stor vannrenne som gikk over kongeveien, den foregående hadde gått under veien. Vannrennen var 8–9 [[fot]] bred, 6 fot dyp og fallhøyden var 48 fot.<ref>''Moss Jernverk'', side 166–167</ref> Vannmangel ble da et mindre problem enn det hadde vært i verkets første år, men under en uvanlig tørke i 1795 begynte man å sprenge i Krapfos og bygge dammer ovenfor, noe bestyrer Lars Semb mente burde vært gjort lenge før. På selve jernverket (ikke innbefattet møller og sager) var det rundt 1810 totalt 24 vannhjul, en del av dem var svært store.<ref>''Moss Jernverk'', side 167</ref>

=== Verket === 
Selve jernverket besto av en rekke bygninger nord for elven i Moss. Huset med masovnene var den sentrale bygningen. Her sto det to 31 fot (om lag 9,5 meter) høye ovner under samme tak, men kun den østre var i bruk. I tillegg til selve masovnen fantes forskjellig tyngre utstyr som en [[vinsj]] til håndtering av tungt støpegods. På østsiden av masovnen lå formerhuset der det flytende jernet ble støpt. Ved masovnhuset lå et pukkhammerhus med en vanndrevet hammer for pukking av malmen. Det var to kullhus til masovnen, det vestre målte 56 x 25 [[alen]] (om lag 550 kvadratmeter) mens det østre målte 45 x 20 alen (om lag 350 kvadratmeter).<ref>''Moss Jernverk'', side 61</ref>

Brannfaren var stor, så det var også et sprøytehus med en dobbelt brannsprøyte (to slanger) på området. Øst for formerhuset var en [[smie|kleinsmie]] hvor finere smiearbeide ble utført. Ved sjøen var det anlagt en brygge med en stor 8-laftet sjøbod med to overloft. Verkseieren bodde i en stor hovedbygning med 9 beboelsesrom over to etasjer. I et annet toetasjes hus var det skrivekammer, dvs. kontorer. I tillegg var det andre bygninger, som uthus for hester, låve, høyloft og ti boliger for arbeiderne. Viktig for verket var også bro-sagen, hvor det var tillatt å sage nødvendig trelast for nybygg, reparasjoner osv. Verket kunne sage 12&nbsp;900 bord på bro-sagen, videresalg var imidlertid strengt forbudt og medførte inndragelse.<ref>''Moss Jernverk'', side 63</ref>

I tillegg til ulike utvidelser og fornyelser gjennom de 170 år verket var i drift, måtte deler av anlegget også gjenoppbygges etter branner. I 1760-årene brant for eksempel det kostbare hammerverket, og nedre hammer sto nyreist i 1766.<ref>''Moss Jernverk'', side 170</ref>

På flere områder var Moss Jernverk teknologisk i front. Det var første verk i Norge med høye masovner,<ref>''Moss Jernverk'', side 168</ref> kanonstøperi, spikerfabrikk og valseverk, det siste reist i 1755 etter engelsk forbilde og til den betydelige kostnaden av rundt {{formatnum:12000}} riksdaler.<ref>''Moss Jernverk'', side 171</ref>

=== Produktene ===
Ved etableringen av Moss Jernverk ble det planlagt å produsere ammunisjon. Ifølge Wendelboe gikk det meste av jernet frem til 1723 til granater og kuler, kun en mindre del var rujern for videre bearbeidelse ved hammerne. I en oversikt fra Landetatens Generalkommissariat (landforsvaret)<ref group="note">«Sentraladministrasjonen for den landmilitære etat ble med en fellesbetegnelse kalt Landetaten (til forskjell fra Sjøetaten). Under denne myndighet hørte hæravdelinger, garnisoner og festninger i Danmark-Norge.», fra [http://www.arkivportalen.no/arkivportalen-web/side/aktor/detaljer;jsessionid=011f035eaff9c98be220f9b99abd?aktorId=no-a1450-01000000303382 arkivportalen.no]</ref> fra 2. mai 1720 gis følgende oversikt:

{| class="wikitable"
|+ Ammunisjonsleveranser fra Moss Jernverk
! Leveringstidspunkt !! Mengde !! Type ammunisjon
|-
| 18. juni 1714 || 2 000 || 24-pundige ovale jerngranater
|-
| 22. mars 1715 || 3 000 || 24-pundige kuler
|-
| || 5 330 || 10-pundige håndmørse-granater
|-
| 31. januar 1716 || 800 || 200-pundige granater
|-
| || 9 000 || 100-pundige granater
|-
|}

Prisen for den grovkalibrede ammunisjonen var angitt til 11,5 riksdaler for [[skippund]]et, mens den for smågranatene var 14,5 riksdaler, altså ganske store summer totalt.<ref>''Moss Jernverk'', side 65</ref> Ifølge kontrakten fra 1716 leverte verket inntil 1720 totalt rundt {{formatnum:2500}} skippund til en verdi av nesten {{formatnum:30000}} riksdaler. I 1713 var det ellers produsert 1000 geværløp.<ref>''Moss Jernverk'', side 66</ref>

I tillegg til den militære produksjonen var det en mindre og variert sivil produksjon. Moss Jernverk produserte [[Ambolt (verktøy)|ambolter]], hjulstokkringer, smidde sagblad, støpte gryter, munkepanner, vaffeljern og bryggepanner. Verket leverte også spesialarbeider, som en hel sukkerovn til et større sukkerraffineri på Fredrikshald i 1750-årene. På 1800-tallet ble det også laget strykejern.<ref>''Moss Jernverk'', side 183–184</ref> Tønnebåndsjern var et av hovedproduktene i Bernt Ankers tid og ble også eksportert.<ref group="note">«Lars Semb påstår i 1797 at det fine båndjern fra Moss var mer populært i Frankrike, Madeira og Vestindia enn det svenske.», fra ''Moss Jernverk'', side 185</ref>

Verkets produksjon av [[jernovn]]er (ofte feilaktig kalt kakkelovner) er spesielt interessant, både fordi flere er bevart og fordi ovnene var kunstnerisk dekorert. Flere av ovnene ble av kunsthistoriker og riksantikvar [[Arne Nygård-Nilssen]] anslått å være formgitt av [[Torsten Ottersen Hoff]], en anerkjent ovnskunstner, som tok borgerskap som billedhogger i [[Oslo|Christiania]] i 1711 og virket der til sin død i 1754.<ref>''Moss Jernverk'', side 68</ref>

Etter å ha overtatt Moss Jernverk investerte Ancher & Wærn også i opprustning av ovnsproduksjonen. Gjennom en av sine forbindelser i København fikk de [[Henrik Bech|Henrik Lorentzen Bech]] (1718–1776) til å komme til Moss, hvor han arbeidet med ovnsformer fra [[sankthans]] 1750 til året etter, og deretter nesten hele 1769.<ref group="note">«18 rdl. og 60 sk. kostet det altså å tilføre norsk kunsthistorie et av dens fremste navn i det 18. århundre, Henrich Beck. Ancher & Wærn førte ham hit, og Moss Jernverk skulle bli hans første arbeidssted.», fra ''Moss Jernverk'', side 177</ref> Fra Bechs siste periode ved verket er det kjent tre hovedformer; «Medaljongen», «Herkules» og «Altertavlen», Moss Jernverk produserte etter disse meget populære formene i årene som kom.<ref>''Moss Jernverk'', side 178–179</ref>

{| class="wikitable"
|+ Kanonleveranser til Landetaten 1754-1761
! Kaliber || København || Rendsborg || Glückstad || Christiania|| Fredrikstad || Fredrikssten || Christiansand
|-
| 18 / 12 / 6-punds || 42 / 171 / 5 || 9 / 59 / 0 || 11 / 29 / 0 ||  0 / 34 / 0 || 10 / 37 / 0 || 8 / 20 / 0 || 0 / 5 / 0
|-
|}

I tillegg til kanonleveransene i tabellen over ble det produsert 29 stk. 12-punds kanoner, som sank under transport i 1759.<ref name="Moss Jernverk, side 119">''Moss Jernverk'', side 119</ref><ref>''Moss Jernverk'', side 172</ref> Kvaliteten på kanonene hadde fra Bernt Ankers tid vært god, ifølge Lars Semb hadde ingen sprukket på 30 år.<ref name="Moss Jernverk, side 173">''Moss Jernverk'', side 173</ref> Under Ancher & Wærn ble kanonene merket «AW», mens senere ble «MW» brukt. En vanlig inskripsjon på kanonene var «Liberalitate optimi» (ved den nådigstes velvillige gavmildhet), som viste til privilegiet og det store lånet fra statskassen.<ref name="Moss Jernverk, side 173"/>

Moss Jernverk leverte kanoner helt opp til 36-pund, men også 1/8-punds, som var å anse som leketøy. I 1789 fikk man mistanke om at 18-punds og 12-punds kanoner fra Moss Jernverk ikke var pålitelige, og prøveskyting på flere steder bekreftet mistanken. Dette bidro til at man gikk over til svenske kanonverk, og kanonene fra Moss ble etterhvert utfaset.<ref>''Moss Jernverk'', side 174</ref> Så sent som i [[Første slesvigske krig|treårskrigen]] 1848–1850 ble imidlertid bastionene ved [[Fredericia]] i Danmark bestykket med 12-pundere fra Moss Jernverk.

== Samfunnet på verket ==

[[File:Old wooden house, originally for Moss Ironworks workers, 2 of 6.jpg|mini|Arbeiderboliger for Moss Jernverk]]
[[File:Old wooden house, originally for Moss Ironworks workers, seen from south, 5 of 6.jpg|mini|Arbeiderboliger for Moss Jernverk]]
Moss Jernverk var et samfunn i seg selv der det lå nord for byen Moss. Lederen av bedriften ble vanligvis betegnet som forvalter, og den første var Niels Michelsen Thune, fra verkets oppstart og til 1716. I tillegg til Thune var en Peder Windt direktør i årene 1706-1708. Etter Thune overtok sannsynligvis Knud Wendelboe. Han nedtegnet flere utfyllende rapporter om verket. Etter sekvestrasjonsforretningen overtok Jens Bondorph, men da Ochsen solgte verket, het forvalteren Wichman.

Arbeiderne var mer anonyme, men typisk for den høyteknologi som datidens jernverk var, så kom de fleste av dem fra andre land. Navnene bærer preg av Sverige og Tyskland. Hvor viktig fagarbeidere var for verket, vises ved at Hübsch i et brev til kongen 27. desember 1719 forteller at han, mens krigen pågikk og verket lå uvirksomt, fremdeles måtte betale sine arbeidere for ikke å miste dem.<ref>''Moss Jernverk'', side 70</ref>

I 1730-årene var det mangel på arbeidskraft, og arbeiderne utnyttet det ved å streike og kreve høyere lønn ved sekvestrasjonsforretningen i 1738. Forholdene for de fleste arbeiderne var allikevel skrinne. Carl Hübsch skrev i 1738 at verket ikke førte noen oversikt over de arbeiderne som bygde hus på verkets grunn, da de var så fattige at man uansett ikke kunne få noen grunnleie av dem.<ref>''Moss Jernverk'', side 71</ref>

Jernverkssamfunnet hadde på flere plan et anstrengt forhold til byen Moss; ett var verkets privilegier ved tollfri innførsel av matvarer, hvor byens borgere ellers måtte betale konsumsjonsskatt av alle varer som passerte bygrensen. Et annet var både bruken av vannet i Mossefossen og broen over fossen, vedlikeholdet av den var pålagt byens borgere, noe de fant urettferdig. I tillegg til disse gnisningspunktene kom jurisdiksjon. Jernverket hadde domsmyndighet over sine arbeidere, med bergamtsretten på Kongsberg som appellinstans, noe byfogden i Moss mislikte.<ref>''Moss Jernverk'', side 72–73</ref> I praksis ble sakene nesten alltid gjort opp lokalt, ved såkalt verksdom.<ref group="note">«Når verket unnlot å sende sine misdedere til Kongsberg, var det en vesentlig årsak at verket måtte betale den kostbare transport, og selv om det ble tilkjent klekkelige mulkter, var det liten nytte i det, for de dømte hadde som regel ingenting å betale med.», fra ''Moss Jernverk'', side 189–190</ref> To gutter som hadde stjålet poteter fra en bondegård, ble av foreldrene avstraffet med pisk i verkets fengsel, noe foreldrene tilsynelatende var fornøyd med og videre: «ydmykt anholder at straffen ikke blir anderledes, og at drengene blir befridd fra å reise til Kongsberg for der å avstraffes».<ref>''Moss Jernverk'', side 188</ref>

Sogneprest Christian Grave i Rygge og Moss var heller ikke positiv til verket, noe en uttalelse av han fra 1743 viser:

{{Sitat|Ved Mosse Bye ligger Mosse Jernværk, tilhørende Hr. Stiftsamtmand Ochsen udi Kjøbenhafn, som har fremfor andre Verks Ejere udi Norge den selftagene Frihed imod Bergambtes Resolution, at hand ingen Offer eller Kjendelse giver deraf til Geistligheden paa Stædet.|note=<ref>''Moss Jernverk'', side 73</ref>}}

Verket hadde også et stort behov for ufaglært arbeidskraft, og mange kvinner arbeidet der, eksempelvis trillet en Thore Olsdatter malmkjerring slagg, jord og stenkull for 10 skilling dagen. Kun i det kirkelige var jernverksarbeiderne underlagt den lokale administrasjon. De var fritatt for militærtjeneste, men dannet et eget korps i urolige tider.<ref>''Moss Jernverk'', side 187</ref> Verket gav i 1786 tillatelse til at to vertshusholdere kunne drive sin virksomhet innen verksområdet, etter opptrukne regler og mot en årlig avgift som skulle gå til verkets fattige. Vertshusholderne fikk ikke skjenke mot pant i matvarer, nattesvir, kortspill eller dans var også forbudt, og vertshusene måtte stenge klokken 22 om kvelden.<ref>''Moss Jernverk'', side 189</ref>

Bestyrer Lars Semb opplyste i 1809 at skolen på verket var opprettet om lag 40 år tidligere, altså rundt 1770. Før den tiden hadde barna gått på skole inne i Moss. Fra andre kilder er det imidlertid kjent at verket allerede i 1758 lønnet skoleholder Andreas Glafstrøm med 6 riksdaler i måneden. I 1796 averterte verket etter en lærer, og i annonsen sto blant annet at han skal: «fremvise gode Attester om sin Skikkelighed og Duelighet til at informere Børn i at læse, skrive og regne».<ref>''Moss Jernverk'', side 264–265</ref>

Moss Jernverk hadde fra slutten av 1700-tallet «skole- og fattigkasse». Arbeiderne ble trukket om lag 2 % til dette, de fikk da fri legehjelp og medisiner, men kun for seg selv, ikke til familien. I 1790 ble en kvinne sendt fra verket til København for å utdannes til jordmor. Hun arbeidet siden som jordmor ved verket og i distriktet frem til 1816.<ref group="note">«Det fortelles at i 1790 ble en kvinne sendt til København for å lære jordmoryrket. Hun ble senere rost sterkt og virket også rundt om i Mossedistriktet. I 1816 fikk hun lov til å flytte fra Verket da dette ikke kunne betale henne den lønn hun fortjente.», fra [http://ostfold.kulturnett.no/arbeiderboliger/verket.html «Gamle arbeiderboliger i Østfold»] {{Wayback|url=http://ostfold.kulturnett.no/arbeiderboliger/verket.html |date=20070223232123 }}</ref>

Verkets fattigkasse ga en liten understøttelse til enker, barn og utslitte arbeidere – mest i form av husvære og varer. Det synes som om verksledelsen ikke ønsket faste regler for støtten, det skulle komme som nådegaver, og Bernt Anker var svak for slike gester.<ref>''Moss Jernverk'', side 267</ref> Antall fattige skiftet over tid. I 1820 anga Lars Semb antallet til 30. Verkets mange gruvearbeidere hadde ingen plikter eller rettigheter i skole- og fattigkassen, men verkseieren pleide å ta seg av dem.

Etter århundreskiftet gikk antallet utenlandske arbeidere ved verket ned. Manntallet i 1842 viser at det var 270 personer på verket, åtte svensker og to tyskfødte: forvalter Ignatius Wankel og hans bror Frantz. I 1845 gikk flere av arbeiderne ved verket med i Moss bys [[Måteholdsbevegelse|Maadeholdsselskab]], og året etter var antallet verksarbeidere i foreningen hele 30. Arbeidere fra verket var også aktive i [[Thranebevegelsen]]. Det ble dannet en lokal forening ved [[Marcus Thrane]]s besøk i byen 16. desember 1849.<ref>''Moss Jernverk'', side 271</ref>

== Tiden med Ankerne ==

=== Ancher & Wærn ===
[[Fil:Åkers mörsare.JPG|mini|Svensk mørser, tilsvarende ble produsert ved Moss Jernverk {{Byline|Raphael Saulus}}]]
[[Fil:Cannon 12 pound manufactured at Moss Ironworks in Norway, view from left.jpg|mini|12-punds kanon støpt ved Moss Jernverk i 1762, den ble funnet og gjenvunnet i Vardø i 1970 og står i dag utstilt ved Moss Jernverks gamle administrasjonsbygning, Konvensjonsgården, i Moss]]
[[Fil:Cannon 12 pound manufactured at Moss Ironworks in Norway, left detail.jpg|mini|Detalj fra 12-punds kanon, AW står for Ancher & Wærn]]
[[Fil:Cannon 12 pound manufactured at Moss Ironworks in Norway, detail.jpg|mini|Detalj fra 12-punds kanon, den bakre del av kanonen, kongelig monogram og hull for lunte til avfyring]]
[[Fil:Iron cast oven, produced at Moss Jernverk (Moss Ironworks), located at the old administration building.jpg|mini|Jernovn produsert ved Moss Jernverk, ovnen står i andre etasje i verkets gamle administrasjonsbygning, Konvensjonsgården]]
[[Fil:Detail of iron cast oven, manufactured at Moss Jernverk (Moss Ironworks), located at the old administration building.jpg|mini|Detalj av jernovn produsert ved Moss Jernverk, ovnen står i andre etasje i verkets gamle hovedbygning]]
Ochsen solgte verket i 1748<ref group="note">«Skjøtet på kjøpet er datert 26. april 1749», fra ''Moss Jernverk'', side 78</ref> for 16 000 riksdaler<ref group="note">«Den direkte kjøpesummen var 16 000 riksdaler, men i og med at beholdninger av malm, kull og jern var holdt utenom ble den totale summen større, minst 24 000 og muligens så mye som 50 000 riksdaler.», fra ''Moss Jernverk'', side 78</ref> til [[Erik Anker|Erich Ancher]] og [[Mathias Wærn]], som begge kom fra [[Halden|Fredrikshald]], hvor de drev en betydelig virksomhet med tobakksfabrikk og såpeproduksjon.<ref>''Moss Jernverk'', side 75–77</ref> Det kan ha vært flere grunner til at Ancher & Wærn kjøpte verket; det gav prestisje, det gav firmaet et videre grunnlag i dårlige tider, tollpolitikken kunne endres så innførsel av varer fra Sverige ble dyrere, men det viktigste var nok verkets potensial for produksjon av krigsmateriell.<ref>''Moss Jernverk'', side 78–79</ref>

Da Ancher & Wærn kjøpte verket, var det i dårlig stand, og de to måtte investere kraftig for å kunne produsere store kanoner. Allerede i april 1749 skrev de til Landetatens Generalkommissariat om å anlegge et kanonstøperi ved verket. Kong [[Frederik V av Danmark og Norge|Frederik V]] var positiv, men ifølge Anchers senere beretninger skjedde gjennombruddet under kongens besøk i Norge sommeren 1749.<ref>''Moss Jernverk'', side 80</ref> Kongen besøkte Erich Ancher i Fredrikshald og var hele tre ganger innom Moss, så det er naturlig å tro at kongen både beså jernverket og ble innført i planene om kanonproduksjon.<ref>''Moss Jernverk'', side 80–81</ref>

I løpet av høsten 1749 ble Ancher & Wærn sin søknad om privilegier til kanonproduksjon behandlet av Landetatens Generalkommissariat, støttet av firmaets representant [[Johan Frederik Classen]]. Den 5. november 1749 fikk Ancher & Wærn ''privilegium exclusivum'', en 20 år lang eksklusiv rett til støping av jernkanoner og [[Bombekaster|mørsere]] (morter). Detaljene i kontrakten ble opprettet 7. februar 1750.

Blant de mange punktene i kontrakten var et forskudd på 20 000 riksdaler (14 000 umiddelbart og 6 000 etter prøvestøping) og krav om at to 12-pundige kanoner skulle produseres og prøves før hele forskuddet ble utbetalt. Hvert år skulle så minst tyve 18-pundige og tredve 12-pundige kanoner prøves av kyndige artillerioffiserer før levering. Prisen ble satt til 12 riksdaler, 48 skilling pr. skippund.<ref>''Moss Jernverk'', side 81–83</ref>

Arbeidet med kanonproduksjon begynte allerede i 1749. To kanoner ble støpt, men begge revnet under prøveskytingen.<ref>''Moss Jernverk'', side 85</ref> Våren og sommeren 1750 pågikk et arbeid med å sette i stand og utvide verket. Ansatte ved verket ble sendt til utlandet for å lære prosessene, og nye fagfolk ble hentet inn fra utlandet. Det ble produsert mindre kanoner det året, men støping av 12- og 18-pundere for den avgjørende prøveskyting sto i stampe grunnet den stadige kullmangelen; til produksjonen av så stort skyts trengtes begge masovnene. Utover vinteren og våren 1751 kom ytterligere problemer til, og de to første 12-pundere var ikke ferdigstøpt og klar for prøveskyting før ved årsslutt. Den 18. desember kom oberst Kaasbøll fra Christiania for å følge prøveskytingen, resultatet var imidlertid at begge revnet ved den kraftigste ladningen. Verket la skylden på manglende fagarbeidere, og Mathias Wærn ba i et brev av 14. april 1751 broren Morten Wærn, på reise i Frankrike, om å forsøke å skaffe en erfaren kanonstøper.<ref>''Moss Jernverk'', side 87</ref>

I januar 1752 sendte Erich Ancher et langt brev til generalkommissariatet, som omhandlet de ulike problemene med kanonproduksjonen, med forslag til løsninger. Kanonene burde støpes med tykkere gods, mindre vilkårlig prøving og et fast rentefritt forskudd på 50 000 riksdaler (inklusive de utbetalte 14&nbsp;000 og de lovte 6&nbsp;000). Ifølge Erich Ancher hadde firmaet tapt rundt 10&nbsp;000 riksdaler på foretakendet, og om myndighetene i København så ønsket, kunne de gjerne avslutte, kanonfabrikasjonen var igangsatt for fedrelandets beste. Den 30. august 1752 ble det avgitt kongelig resolusjon at Moss Jernverk skulle få et utvidet forskudd, med pant i verket og med vellykket prøveskyting, nå i København, som betingelse.<ref>''Moss Jernverk'', side 91</ref>

Den 17. april 1753 ble to 12-punds kanoner fra verket prøveskutt i København, den ene sprakk, mens den andre holdt. For å få tilfredsstillende leveranser av kull arbeidet verket med utvidelse av cirkumferensen, og den 27. august 1753 var en kommisjon i Moss for å forhøre seg med fogder, lensmenn og andre om gårder, skog og avstand til verket.<ref group="note">«Wærn bad om at utvidelsen måtte omfatte Ås hovedsogn med Kroer, Nordby og Frogn annekser, Kråkstad hovedsogn med Ski anneks, Skiptvet, Spydeberg, Enebakk Sogn.», fra ''Moss Jernverk'', side 94</ref> Ved kongelig resolusjon av 20. mai 1754 ble imidlertid kun verkets gamle cirkumferens bekreftet, det ble altså ingen utvidelse, og omlandet som var angitt ved opprettelsen, forble uendret inntil verket ble nedlagt.<ref>''Moss Jernverk'', side 96</ref>

Avslaget og de mange andre problemer gjorde at Ancher sendte en lengre petisjon til kongen personlig, datert 28. juli 1754, hvor han gav en utførlig beskrivelse av alle vanskeligheter verket hadde møtt ved etablering av kanonproduksjon.<ref>''Moss Jernverk'', side 96–103</ref> Petisjonen inneholdt følgende hjertesukk:

{{Sitat|Hvor mange ganger har vi ei ønsket aldri å ha fått det innfall å støpe kanoner?|note=<ref>''Moss Jernverk'', side 99</ref>}}

Etter en lengre utredning anmodet Ancher kongen i petisjonen om ny cirkumferens, ettergivelse av tienden og at verket skulle få tilbakeført gamle kasserte kanoner (de kunne smeltes om og jernet benyttes på ny). I november 1754 tok kongen stilling til saken, tilbakeføring av kasserte kanoner ble innvilget, men i hovedsak var svaret ja til mindre vesentlige punkter og utsettelse av de avgjørende. Fra 1755 gikk det så gradvis bedre med støpingen. Selv om det i 1756 ikke ble støpt en eneste større kanon som ble godkjent, var kampen mellom jernverkseierne og generalkommissariatet i ferd med å opphøre.<ref>''Moss Jernverk'', side 105</ref>

=== Konflikt og brudd mellom Ancher & Wærn ===

Mens Erich Ancher bodde i Fredrikshald og skjøttet kompanjongenes fabrikker der, var det Mathias Wærn som fra 1750 ledet den daglige drift på Moss Jernverk. Det er sannsynlig at Ancher ga Wærn skylden for problemene med kanonproduksjonen, i hvert fall ble virksomheten i Fredrikshald solgt i 1756, og Ancher flyttet til Moss. Totalt antall leverte kanoner i årene 1749-1756 under Wærn var ikke mer enn 32.<ref>''Moss Jernverk'', side 106</ref> Verket skal ha hatt en gjeld på 150&nbsp;000 riksdaler da Ancher flyttet dit i 1756.<ref name="Moss Jernverk, side 107">''Moss Jernverk'', side 107</ref>

Under Anchers ledelse synes verket å gå bedre. I årene 1757-1759 ble det støpt 86, 99 og 106 12-punds kanoner uten feil, mens først i 1760 ble det levert et større antall 18-punds kanoner.<ref name="Moss Jernverk, side 107"/> Ancher sendte sine to sønner ([[Carsten Anker]] og [[Peter Anker]]) utenlands for å studere. I [[Glasgow]] ble de utnevnt til byens æresborgere, og den kjente professor [[Adam Smith]] skrev anerkjennende om dem.<ref group="note">«I shall always be happy to hear of the welfare & prosperity of three Gentlemen in whose conversation I have had so much pleasure, as in that of the two Messrs. Anchor & of their worthy Tutor Mr. Holt. 28th of May 1762 Adam Smith Prof. of Moral Philosophy in the University of Glasgow», fra [http://www.norges-bank.no/upload/import/publikasjoner/skriftserie/37/kap7.pdf Adam Smiths norske ankerfeste] {{Wayback|url=http://www.norges-bank.no/upload/import/publikasjoner/skriftserie/37/kap7.pdf |date=20170202042124 }}, artikkel av [[Preben Munthe]] i skriftserien ''Tilbakeblikk på norsk pengehistorie'' fra [[Norges Bank]], 2005</ref> På [[Technische Universität Bergakademie Freiberg|bergseminaret]] i [[Freiberg (Sachsen)|Freiberg]] fikk de en grundig utdannelse for senere virke ved jernverket.<ref>''Moss Jernverk'', side 108</ref>

Forholdet mellom Erich Ancher og Mathias Wærn ble dårlig etter at Ancher flyttet til verket, og i 1761 søkte Ancher kongen om kommissærer (meglere) til å dele mellom dem, noe som ble innvilget 5. juni 1761, med en påfølgende foreløpig ordning ti dager senere.<ref group="note">«... verket skulle bestyres av Ancher i 5 år mot at han betalte Wærn 1750 riksdaler om året. Når denne tid var utløpet, skulle den ene utløse den andre for 25&nbsp;000 riksdaler.», fra ''Moss Jernverk'', side 108</ref> Wærn gikk imidlertid straks fra forliket, og en årelang prosess begynte, hvor flere fremtredende personer ble involvert, blant annet den anerkjente juristen [[Henrik Stampe]].<ref>''Moss Jernverk'', side 109–115</ref> Konflikten mellom de to forretningspartnerne ble først endelig avgjort i Anchers favør av bergamtsretten i 1765, og endelig oppgjør mellom partene ble undertegnet 17. mars 1766. Fra den tid var så Erich Ancher eneeier av Moss Jernverk.<ref group="note">«På Mathias' vegne sluttet han kontrakt med Erich Ancher om at denne skulle overta Moss Jernverk for 14&nbsp;000 riksdaler. Mathias Wærn fraskrev seg all rett til restanser, tilgodehavender etc. som fantes 15. juni 1761.»''Moss Jernverk'', side 115</ref> Moss Jernverk var på denne tiden godt drevet og fikk rosende omtale av en kjent fransk bergverkskyndig.<ref group="note">«Carsten Anker deltok i verkets ledelse fra 1765–71. Den bekjente franske bergverkskyndige [[Gabriel Jars]] oppfatter i 1767 forholdet slik at Moss Jernverk eies av far og sønn sammen. Ved samme anledning uttaler han seg meget rosende om den stand de hadde satt verket i, ikke bare ved utvidelser, men også ved selve arbeidsordningen.»''Moss Jernverk'', side 120</ref>

I 1760-årene ble ordrene for kanonproduksjon mindre. Danmark-Norge hadde dårlige statsfinanser, noe som kom til å ramme Moss Jernverk spesielt, da det var avhengig av rustningsproduksjonen.<ref name="Moss Jernverk, side 119"/> Verket hadde mye gjeld, og Erich Ancher var avhengig av sin bror Christian, og etter hans død brorens firma Karen sal. Christian Anchers & Sønner.<ref name="Moss Jernverk, side 119"/> I forbindelse med det endelige oppgjør med Mathias Wærn måtte Erich Ancher utstede en pantobligasjon som senere skulle gi han mye problemer.<ref group="note">«Den 2. april 1766 utsteder han en pantobligasjon til Christine Wærns arvinger (d.v.s. Mathias, Morten og deres søstre) på 17 131 riksdaler, som skulle avbetales med 2 000 riksdaler i året samt gi 5 % renter, hvis ikke var hele kapitalen oppsagt.»''Moss Jernverk'', side 120</ref>

I forbindelse med pantobligasjonen måtte Ancher oppgi bergamtsretten og underlegge seg Moss bys jurisdiksjon. En rekke [[aktiva]] ble også [[Pant (sikkerhet)|pantsatt]]. Verket fikk tiendefrihet for årene 1765–1770, det betød imidlertid lite da det var kompensasjon for et kostbart hammerverk som hadde brent ned.<ref>''Moss Jernverk'', side 121</ref> Utover 1770-årene ble Erich Anchers gjeldsproblemer med jernverksdriften stadig større, hans eiendommer ble suksessivt pantsatt eller solgt, inntil han til sist måtte gi opp den 22. november 1776 og overdra Moss Jernverk til sine søskenbarn [[Bernt Anker|Bernt]] og [[Jess Anker]].<ref>''Moss Jernverk'', side 125</ref>

=== Bernt og Jess Anker (1776–1784) ===
Med brødrene Bernt og Jess Anker fikk Moss Jernverk eiere med en helt annen finansiell soliditet enn forgjengerne.<ref>''Moss Jernverk'', side 129</ref> Brødrene Anker forsøkte allikevel å få så gunstige vilkår som mulig fra sin viktigste forretningsforbindelse, som var staten, og da var fetteren Carsten Anker som embetsmann i København paradoksalt nok (med tanke på at verkets forrige eier var Carstens far) god å ty til. Verket måtte også leve med konkurranse, spesielt fra [[Fritzøe Jernverk]], da dets monopol på kanonstøpning var utgått. De første årene var det den yngste av brødrene, Jess Anker, som bodde på jernverket, med tittelen «Proprietair af Moss Werk», Jess fullførte oppføringen av hovedbygningen, som var påbegynt av hans onkel Erich Ancher.<ref>''Moss Jernverk'', side 130</ref>

Fra 1776 tok kanonstøpingen under de nye eierne seg opp, etter noen års stillstand, og det ble forbrukt mer kull enn noensinne, inntil 10 000 lester om året.<ref>''Moss Jernverk'', side 131</ref> I forbindelse med en forpaktningskontrakt som Jess Anker inngikk med familiefirmaet i 1781, ble verkets regnskapsmessige nettoverdi anslått til 177 689 riksdaler.<ref group="note">«... aktiva beløp seg til 250&nbsp;927 riksdaler, mens de 18 kreditorer til sammen hadde 73 238 riksdaler til gode. Bortsett fra den kgl. kasses 50 000 riksdaler var det bare forholdsvis små summer. Verkets regnskapsmessige netto-verdi var altså  177 689 riksdaler.», fra ''Moss Jernverk'', side 132</ref> Ankerbrødrene hadde ikke gjort opp boet etter sin far [[Christian Ancher]]s død i 1767: i praksis ble det styrt av Bernt Anker, og han løste ut sine brødre i 1783 og tok da også over Moss Jernverk ved en sum på 80&nbsp;000 riksdaler til Jess Anker.<ref>''Moss Jernverk'', side 132</ref>

=== Bernt Anker (1784–1805) ===
[[Fil:Bernt Anker.jpg|mini|[[Bernt Anker]], 1746-1805. Kammerherre, konferensråd og handelsmann, fra ''Danmarks Riges Historie'', bind 5]]
[[Fil:Moss-Bernt-Ankers-house.jpg|mini|Tegning av Konvensjonsgården og fossen, av [[John William Edy|J.W. Edy]]]]
[[Fil:Annonse Moss Jernverk, 1787, Norske Intelligenssedler.jpg|mini|Annonse for Moss Jernverks produkter i avisen ''[[Norske Intelligenz-Seddeler]]'' våren 1787, annonsen ble innrykket flere ganger]]
[[Fil:Moss Ironworks main office2006-05-11 02.jpg|mini|Konvensjonsgården eller Verket nr. 1 som den også kalles, var administrasjonsbygning på Moss Jernverk. Det er et toetasjes murhus og oppført av Erich Anker. Bygningen ble påbegynt i 1756 og fullført i 1778. {{Byline|Chris Nyborg}}]]
Bernt Ankers direkte overtakelse av Moss Jernverk (han hadde i realiteten kontrollert driften allerede fra den tid onkelen solgte) markerte verkets siste storhetsperiode, og det var også et markant brudd i og med at eieren ikke bodde på verket.<ref name="Moss Jernverk, side 133">''Moss Jernverk'', side 133</ref> Den første forvalteren på verket var Lars Semb, en danske fra [[Thyholm kommune|Thyholm]] i [[Jylland]]. Han var ved verket resten av sitt arbeidsliv, og hans kopibøker gir et godt bilde av driften. I 1793 var det 278 mennesker som bodde på verket; det var mellom 150–200 på Verlesanden, i Moss by og på Jeløyen som levde av bedriften. I tillegg kom alle som arbeidet med å bryte malm i gruvene og med hogst og brenning av trekull.<ref name="Moss Jernverk, side 136">''Moss Jernverk'', side 136</ref>

I Bernt Ankers store samling av ulike eiendommer tilknyttet skogbruk og malmutvinning var Moss Jernverk den med størst verdi.<ref name="Moss Jernverk, side 133"/>

{| class="wikitable"
|+ Moss Jernverk aktiva 1. januar 1791<ref>''Moss Jernverk'', side 137–138</ref>
! Post i regnskapet !! Verdi i riksdaler 
|-
| Masovnene med malmpukkhammer, formeri og to kullhus || 10 000
|-
| Skjærverket, til kanonene || 250
|-
| Bormaskinene, til kanonene, med smie til borvessing || 4 360
|-
| Stangjernshammeren med kullhus || 2 500
|-
| Valseverket || 5 000
|-
| Spikerfabrikken, med 3 vannhammere, herder og redskap til 10 håndspikersmeder || 1 800
|-
| Kniphammeren og materialsmien || 1 500
|-
| Sjøboden eller «Magazinet» til verkets produkter og kornvarer || 1 200
|-
| Hovedvåningshuset, med lagård og hage || 8 500
|-
| Våningshuset ved masovnene || 4 000
|-
| Arbeidernes våninger || 1 750
|-
| Verkets mølle ved hovedbygningen || 1 500
|-
| Øvre stangjernshammer || 650
|-
| Kihlsgruven i Kamboskogen || 300
|-
| Knalstadgruvene i Vestby || 620
|-
| Drammens-gruvene || 400
|-
| Skiensgruvene (13) || 8 575
|-
| Arendals- og Holt sogns-gruvene (17) || 5 260
|-
| Egersunds gruver (8) || 1 100
|-
| Sjødalsgruven ved Nesodden || 140
|-
| Jordegods på landet; Rosnes, Krosser, Skipping, Helgerød og Mosseskogen || 5 820
|-
| Malmbeholdning ved verket || 12 300
|-
| Malmbeholdning ved gruvene og lasteplassene || 19 000
|-
| Kanoner på lager || 3 120
|-
| Forskjellig, delvis spesifisert, jern på lager || 5 800
|-
| Sjøbodvarer || 2 000
|-
| Trekull på lager, vel 30 lester || 32
|-
| Jernvarer til forhandling hos Carsten Anker i København || 7 400
|-
| Stenkull på lager || 1 635
|-
| Huseby sag på verket || 800
|-
| Sag og kvernbruket i Moss; det Træschowske (8 850) og Brosagene (1 300) ||  10 150
|-
| Beholdninger av tømmer og trelast || 15 156
|-
| Kullbøndenes gjeld || 19 760
|-
| Oeconomi og Commercekollegiets gjeld || 26 625
|-
| Admiralitetets gjeld || 2 975
|-
| Arbeidernes gjeld || 2 580
|-
| Dubiøse debitorer || 15 280
|-
| Til sammen 110 poster på i alt || 258 480
|-
|}

Opp mot verdiene listet over sto gjeld, totalt 15 kreditorer med 89&nbsp;000 riksdaler utestående, hvor den største posten var det faste lån på 50&nbsp;000 fra statskassen. I tillegg skyldte Moss Jernverk «moderkonsernet» Karen sal. Christian Anchers & Sønner 26&nbsp;680 riksdaler. Totalt lå det altså verdier rundt 170&nbsp;000 riksdaler i Moss Jernverk ved inngangen til 1791.<ref>''Moss Jernverk'', side 138</ref>

Bernt Anker hadde høye tanker om sin egen rolle i å bringe jernverket på fote. I sin selvbiografi fra 1800 skriver han: «de forrige Eiere ødelagdes ved Kanon-Leverancer, da de fleste idelig sprang under Prøven. I 1783 antager Bernt Anker sig Verkets Bestyrelse. Han reiser selv til alle Kanonverker i Sverige og til det store Caronske i Scotland. Beriget med Kundskaber gjør han nye Indretninger, og fra den Tid begynner Kanonerne at holde. Men da man til Krigsskibene fordrer de sværeste Kanoner, men af liden Vægt, saa have Jernkanonerne ikke kunnet udholde Prøve, indtil Bernt Anker i forrige Aar leverede endog saadanne svære Kanoner til det Kongelige Admiralitet i kjøbenhavn, der ikke alene holdt Prøve, men endog befandtes ypperlige og fejlfrie.»<ref>Lahde & Nyerup 1800: ''Samling av portretter'', med Bernt Ankers selvbiografi skrevet i tredje person. Gjengitt etter Holck, Per: «Bernt Ankers forfatterskap», manuskript i Riksarikvet, privatarkivsamlingen.</ref>

Anker hevdet at firmaet hadde tapt 150&nbsp;000 riksdaler på verket da han overtok det alene, og han gjennomførte en nedskjæring av driftsutgiftene. I tillegg førte større driftskapital til ulike besparelser.<ref>''Moss Jernverk'', side 134</ref> Under Anker nådde verket aldri tidligere høyder med hensyn til produksjonsvolum, innovasjon og kunstnerisk utsmykning av produktene,<ref>''Moss Jernverk'', side 142–143</ref> men økonomisk gikk det bra de første årene, som tabellen under viser.<ref>''Moss Jernverk'', side 139</ref>

{| class="wikitable"
|+ Moss Jernverk, overskudd 1791–1805
! Årstall !! Overskudd !! Derav sag/kvernbruk || Uttak av Anker
|-
| 1791 || 14 638 rdl || 4 346 rdl || Intet
|-
| 1792 || 15 012 || 6 770 || Intet
|-
| 1793 || 24 072 || 14 938 || Intet
|-
| 1794 || 14 002 || 8 580 || Intet
|-
| 1795 || 14 746 || 9 015 || Intet
|-
| 1796 || 15 851 || 7 463 || Intet
|-
| 1797 || 23 061 || 10 344 || Intet
|-
| 1798 || 19 443 || 9 493 || 6 018 
|-
| 1799 || 27 430 || 12 243 || 35 107
|-
| 1800 || 25 443 || 13 573 || 26 105
|-
| 1801 || 28 221 || 15 965 || 30 957
|-
| 1802 || 40 690 || 26 453 || 26 410
|-
| 1803 || 34 277 || 20 141 || 32 178
|-
| 1804 || 33 020 || 18 226 || 40 964
|-
| 1805 || 39 981 || 20 635 || Intet
|- 
|}

Produksjonen av jern ble fremdeles styrt av tilgangen på trekull; når det var gode tider for trelasthandelen, leverte bøndene heller tømmer til sagene enn å produsere trekull og trosset derved leveringsplikten.<ref group="note">«Vi har eksempler på at bøndene på 1700-tallet greide å tilkjempe seg et større politisk handlingsrom, og dessuten å presse myndigheter og elitepersoner til betydelige innrømmelser, slik som kullbøndene i Oslofjorden greide overfor verkseier Bernt Anker på Moss jernverk i 1780- og 1790-årene.», fra «Opprør eller legitim politisk praksis?»</ref> Tabellen over viser også at Moss Jernverks inntekter var omtrent likt fordelt mellom produksjon av jern og trelast. I 1793 måtte verket la en ordre på 22 kanoner gå til konkurrenten Fritzøe Verk grunnet manglende trekull.<ref>''Moss Jernverk'', side 135</ref> Den viktigste grunnen til de gode økonomiske tidene som tabellen viser, var urolighetene i Europa,<ref name="Moss Jernverk, side 136"/> [[revolusjonskrigene]] (1792–1802) og [[Napoleonskrigene]] (1803–1815), og at kongeriket [[Danmark-Norge]] klarte å holde seg nøytralt inntil 1807.

For ettertiden har Moss Jernverks periode under Bernt Anker stått som den store, blant annet basert på omtaler som denne: «En av de skjønneste anlegg i staten som fremmede beundrer, er Moss Jernverk.»<ref>''Moss Jernverk'', side 142</ref> For kanonproduksjonens del var høydepunktet passert, den var aldri omfattende i hans tid, og det ble ikke støpt noen grovkalibrede kanoner mellom 1789 og 1797.<ref>''Moss Jernverk'', side 143</ref> Det meste av produksjonen synes å ha vært tønnebåndsjern, spiker og ubearbeidet jern. Det ble heller ikke foretatt større forbedringer eller utvidelser; de to masovnene som lenge var ansett som skrøpelige, fikk duge så lenge Bernt Anker levde.

=== Det Bernt Ankerske Fideikommiss (1805–1820) ===
[[Fil:Karronade 140mm.jpg|mini|Karronade, kortløpet skipskanon med stort kaliber, brukt til angrep på kort hold, en del slike ble støpt ved Moss Jernverk i krigsårene 1807–1814]]
[[Fil:Wedel-Jarlsberg monument.JPG|mini|Wedel-Jarlsbergmonumentet på [[Dronningberget]] på Bygdøy i Oslo er utført av billedhugger [[Hans Michelsen]] i 1845]]
Ved Bernt Ankers død i 1805 ble hans forretningsimperium lagt inn i et [[fideikommiss]] (en type [[stiftelse]]), hvor bestyreren Lars Semb ved Moss Jernverk var en av tre i styret. I driften av verket fikk Semb temmelig frie hender i årene som kom.<ref>''Moss Jernverk'', side 141, 145</ref> 1805 var et svært godt år for verket, men i 1807 endret situasjonen seg ved at Danmark-Norge ved [[Royal Navy]]s dristige [[Slaget om København (1807)|angrep på København]] (også kjent som «flåteranet») ble trukket inn i Napoleonskrigene. Moss Jernverk ble en helt sentral bedrift i krigsårene da behovet for kanoner til krigsskip, festninger og hæren var stort. På grunn av tapet av krigsskip ved «flåteranet» måtte nye mindre krigsskip for den såkalte [[kanonbåtkrigen]] bygges, og en vesentlig del av dem fikk kanoner fra verket.<ref>''Moss Jernverk'', side 146</ref> Ved utbruddet av krigen forsvant også problemene med mangel på trekull, dels på grunn av manglende trelasteksport og dels grunnet bøndenes patriotiske sinnelag.

Bestyrer Semb begynte allerede høsten 1807 med støping av 3- og 6-punds kanoner, og i løpet av vinteren ble masovnene satt i stand så støping av store 24-punds kanoner til sjøetaten kunne begynne i februar. Det var også behov for kanoner til fartøyene som ble bygget for [[kaperfart]]en, for kaperskipet «Christiania» leverte for eksempel verket to stykk 6-punds kanoner, fem stykk 12-punds kanoner og fire stykk 18-punds [[karronade]]r (korte kanoner for skip). Det ble støpt 18-pundere til landetaten, som blant annet [[Slevik batteri]] i [[Onsøy]] ble utrustet med.<ref>''Moss Jernverk'', side 147</ref>

1808 ble et godt år økonomisk for verket, men grunnet den harde driften og tidlig vinter ble masovnene svært slitt, den østre ble brukt for siste gang i 1809. Dette året gav et vesentlig dårligere resultat, det var igjen kullmangel, og underernæring gjorde at en god del av de ansatte ble syke og døde i epidemier. Bestyrer Semb angav at en fjerdedel av arbeiderne døde i 1809, deriblant en kanonborer og den beste kanonformeren. En del produkter måtte for lang tid fremover utgå av produksjonen grunnet mangel på folk eller fagfolk.<ref>''Moss Jernverk'', side 148</ref> I 1810 ble det støpt rundt 50 korte 18-punds kanoner for utrustning av noen [[brigg]]er; disse var de siste grovkalibrede kanoner som ble laget ved Moss Jernverk.

Selv om forholdene var dårlige var det Moss Jernverk som i disse årene ga overskudd til fideikommisset, mot slutten av krigen var det basert på tømmeret som sagene leverte. Når det gjelder selve verket, var masovnene ikke i drift fra april 1812 til juli 1814, produksjonen i smiene ble drevet med jern fra lager eller fra andre norske jernverk, særlig [[Hakadals verk]]. Forsyningsproblemene var store grunnet [[Kontinentalblokaden|blokaden fra den britiske flåten]], den lokale rederen [[David Chrystie (1771–1835)|David Chrystie]]s brigg «Refsnes» ble for eksempel oppbrakt under forsøk på å hente en større last med korn i [[Aalborg]].<ref>''Moss Jernverk'', side 149</ref>

Ved [[Kielfreden]], hvor kongen av Danmark-Norge måtte avstå Norge til kongen av Sverige, oppsto en ny situasjon, og Sjøkrigskommissariatet i Christiania forhørte seg hos verket om kapasitet for våpen til landets forsvar. Moss Jernverk var imidlertid så nedkjørt at det i 1814 kun ble levert en del ammunisjon. En del tønnebånd ble produsert, og verket ga et overskudd på 37&nbsp;000 riksdaler, en sum som imidlertid ikke kan sammenlignes med foregående års, da inflasjonen grunnet krigen var stor.<ref group="note">«Jernverkets protokoller gir mange drastiske vitnesbyrd om den fantastiske inflasjon som kulminerte i 1814 med priser både på kull og stangjern som var opptil 30 ganger så høye som for 25 år siden.», fra ''Moss Jernverk'', side 150</ref>

Etter fredsslutningen i 1814 forverret situasjonen seg for verket igjen. Ved Danmark-Norges oppløsning ble jernmonopolet avskaffet, og konkurransen fra svenske og spesielt engelske jernverk, som produserte jern på nye og rimeligere måter, var svært hard.<ref name="sluttunion" group="note">«For ingen av landets næringsveie medførte Norges nye politiske stilling saa stor forandring som for jernproduktionen.»''Penge og kapital, næringsveie'', side 220</ref> Det var også dårlige tider for trelasthandelen, og for 1817 var ikke overskuddet mer enn 6&nbsp;000 spesiedaler, det dårligste resultat bestyrer Lars Semb hadde levert i de 33 år han hadde styrt verket.<ref>''Moss Jernverk'', side 151</ref>

Den økonomiske situasjonen for Bernt Ankers fideikommiss ble stadig dårligere under og etter Napoleonskrigene. Den 13. desember 1819 måtte bestyrer Lars Semb sammen med de andre administratorene undertegne en ansøkning til kongen om å utnevne skiftekommissærer for virksomheten. En del av virksomheten ved Moss Jernverk ble skilt ut ved auksjon, men Bernt Ankers bror [[Peder Anker]], ved svigersønnen [[Herman Wedel-Jarlsberg]], kjøpte hoveddelen,<ref group="note">«Samme dag ble for 3. gang oppropt Moss Jernverk med bygninger, lagre etc., samt gårdene Nøkkeland og Trolldalen foruten Påske-, Kokke- og Berg-sag.», fra ''Moss Jernverk'', side 154</ref> for 30 330 spesiedaler.

=== Peder Anker (1820–1824) ===

Moss Jernverk var i noen få år til knyttet til familien Anker. Peder Anker bodde aldri på verket, men på den gedigne [[Bogstad gård]], og bedriften ble drevet av Lars Sembs sønn Andreas Semb, i samråd med Ankers svigersønn grev Herman Wedel-Jarlsberg.<ref>''Moss Jernverk'', side 155</ref> Anker eide allerede [[Bærums Verk (bedrift)|Bærum Jernverk]], og driften i Moss ble tilpasset dette. I 1824 ble en ny masovn oppført, bortsett fra dette så skjedde ikke så mye ved verket i de få år under Peder Anker. Ved Ankers død ble Moss Jernverk overtatt av datteren Karen og hennes mann grev Herman Wedel-Jarlsberg.

== Moss Jernverk i næring, kultur og politikk ==

For byen Moss og omland var verket utvilsomt av stor betydning, både for den gryende industrien og for landbruket. En rekke ulike redskaper kunne produseres, noen i serie, mens andre ble laget på bestilling. Verkets tekniske kompetanse må også ha vært en drivkraft i distriktets næringsutvikling.<ref>''Moss Jernverk'', side 185</ref>

Moss Jernverk var ikke bare en bedrift som bearbeidet jernmalm, det var også et møtested for datidens ledende skikt innen næringsliv, kultur og politikk.<ref group="note">«Hovedbygningen var mer enn administrasjonssentret for Moss Jernverk. Den kom til å spille en rolle på mange måter - ikke minst som et kultursentrum i distriktet noen år under Bernt Anker og i enda lengre tid som representasjonsbolig for egnen.», fra ''Moss Jernverk'', side 201</ref> Sitt første kongebesøk hadde verket med stor sannsynlighet allerede i etableringsåret 1704, da den dansk-norske kongen Fredrik IV besøkte Moss to ganger. Landeveien til Christiania, den [[Frederikshaldske Kongevei]], gikk dessuten tvers gjennom verket, og etter 1760 er verket bredt omtalt i reiselitteraturen.

Den nye hovedbygningen (konvensjonsgården) sto ferdig i 1778, og var svært representativ. Det må òg nevnes at spesielt Bernt Anker, landets rikeste mann, var en meget gjestfri eier.<ref group="note">«Moss jernverk ble besøkt av alle utlendinger som gjestet landet. Det skyldtes at Verket var eid av landets rikeste mann, Bernt Anker, som holdt hoff i Moss hver høst.», fra ''Moss bys historie, 1700-1880'', side 132</ref><ref>''Moss Jernverk'', side 201</ref> Blant de fornøyelser som Anker gav sine gjester, var amatørteaterforestillinger på et teater han hadde latt innrede på verket. Bernt Anker spilte selv hovedrollen, som forfatter, instruktør og skuespiller.<ref>''Moss Jernverk'', side 204–205</ref>

I 1787 var for eksempel den søramerikanske greven av Miranda gjest og besiktiget verket, fossen, parken og kanonstøperiet. I 1788 var kronprinsen (den senere kong [[Frederik VI av Danmark og Norge|Frederik VI]]) og prins [[Karl av Hessen]] på besøk. Dette var rett før felttoget mot Sverige, det som senere ble kjent som [[tyttebærkrigen]], og de kongelige fikk både se kanonstøping, boring og en kanonprøve hvor Bernt Anker selv tente lunten.<ref>''Moss Jernverk'', side 203</ref>

Moss Jernverks sentrale posisjon på denne tiden vises ved at Anker involverte det i nye og dristige fremstøt, høsten 1791 lå for eksempel den første norske [[ostindia]]farer (handelsfartøy som seilte til Asia), «Carl, Prince af Hessen», for utrustning ved verket. Foretaket var omfattet av enorm interesse, og avisen ''Norske Intelligenssedler'' brakte jevnlig hyllingsdikt og nyheter om turen. Fartøyet returnerte med en stor last pepper, kaffe, sukker, arak og annet den 30. april 1793.<ref>''Moss Jernverk'', side 208–209</ref>

Gjestfriheten ved verket fortsatte etter Ankers død, og ved [[Christian August]]s gjennomreise til Sverige i 1810, hvor han var valgt til tronfølger, ble det gjort store anstrengelser for å gi ham et verdig opphold.<ref group="note">«At tradisjonene fra Bernt Ankers tid ennå var levende i 1810, vitner Christian Augusts opphold om. Den populære Augustenborgeren var på vei til Sverige, hvor han var blitt valgt til tronfølger. Sammen med nesten alt hva Østlandet hadde av honoratiores kom han den 4. januar 1810 fra Christiania mot Moss.», fra ''Moss Jernverk'', side 203–204</ref> Hovedbygningen fungerte etter hvert som kongebolig, i 1816 bodde for eksempel kronprinsen (den senere kongen [[Karl III Johan]]) på verket under et besøk i Moss.

== Moss Jernverk i 1814 ==

Moss Jernverk gjorde en viktig innsats for landet under krigen 1807–1814. Sommeren 1814 ble imidlertid verket og hovedbygningen (konvensjonsgården) helt sentralt i begivenhetene. Kongen av Danmark-Norge hadde avstått Norge til kongen av Sverige ved [[Kielfreden|fredsavtalen i Kiel]], en [[Riksforsamlingen|norsk grunnlovgivende forsamling]] var avholdt, og [[stattholder]]en og tronarvingen [[Christian Frederik]] ble vakgt til konge av Norge [[17. mai]].

Den 21. juli etablerte den nyvalgte kongen sitt hovedkvarter ved verket i påvente av invasjon fra Sverige, og forhandlinger pågikk, ved hjelp av utsendinger fra datidens stormakter, for å forsøke å få en fredelig løsning. Utsendingene ankom til Moss med et siste kompromissforslag den 27. juli,<ref>Side 432, Knut Mykland, ''Norges historie'', bind 9, Cappelen forlag, 1978</ref> det ble avvist av den norske siden dagen etter, og [[Krigen med Sverige 1814|krigen mot Sverige]] var i gang.<ref>''Moss Jernverk'', side 212</ref> De overlegne svenske styrkene rykket raskt frem, omringet Fredrikshald og var klar til å avansere videre inn i Smålenene (Østfold). Da statsråd ble avholdt ved hovedkvarteret i Moss den 3. august, var den norske stillingen kritisk.

Den 10. august begynte våpenhvileforhandlingene, og de svenske generalene [[Magnus Björnstjerna]] og [[Anders Fredrik Skjöldebrand]] ankom til kongen og regjeringens hovedkvarter på Moss Jernverk. De ble møtt av de norske forhandlerne [[Jonas Collett]], etterhvert også [[Nils Aall]]. Etter forhandlinger med de svenske utsendingene ble resultatene fremlagt for regjeringen ved statsråd på Moss Jernverk den 13. august.<ref>''Moss Jernverk'', side 219–225</ref> Dagen etter, den 14. august, fant så de avgjørende og avsluttende forhandlinger sted, hvor Norge aksepterte å gå i union med Sverige, den norske grunnloven ble akseptert, og i en hemmelig artikkel lovet Christian Frederik å gå av og forlate Norge.<ref>''Moss Jernverk'', side 226–234</ref> Det hele ble senere kjent som [[Mossekonvensjonen]]. Fra norsk synspunkt var et av de viktigste resultatene at partene ble enige om å se bort fra Kiel-traktaten som grunnlag for den personalunionen som skulle inngås.

Christian Frederik oppholdt seg enda noen dager på verket og utstedte den 16. august en kunngjøring til det norske folk, en kort men gripende proklamasjon, som forklarte de siste måneders begivenheter, våpenstillstanden og konvensjonen.<ref>''Moss Jernverk'', side 239–240</ref> Dagen etter, den 17. august, seilte Christian Frederik fra Moss til Bygdøy. Det norske hovedkvarteret fortsatte ennå noen dager å holde til på verket, først den 31. august besluttet statsrådet etter råd fra generalløytnant [[Christian Ditlev Adolph Arenfeldt|Arenfeldt]] å flytte hovedkvarteret til Christiania.

I mange år så nordmennene den kortvarige krigen, nederlaget og de påfølgende forhandlingene i Moss som et nederlag, og valgte heller å fokusere på Eidsvollsforhandlingene. Gradvis skiftet synet på resultatet, og historikeren [[Yngvar Nielsen]] karakteriserte i 1887 begivenhetene i Moss som «tyngdepunktet» i hendelsene på norsk side i 1814.

{{Sitat|På Eidsvold Jernverk fikk nordmennene sin personlige frihet. På Moss Jernverk fikk Norge sin frihet og selvstendighet som stat.|Fra boken ''Moss Jernverk''.<ref>''Moss Jernverk'', side 243</ref>}}

<gallery class="center">
East Indianman Gothenburg.jpg|I 2005 var den svenske østindiafareren [[Østindiafareren «Götheborg»|«Götheborg»]] innom Moss. Første gang et slikt fartøy avseilte derfra var i 1791.
Fiedrichvidenmark.jpg|Frederik VI av Danmark og Norge. Som kronprins besøkte han Moss Jernverk. Olje på lerret av F.C. Grøger, 1808
Christian Frederik J. L. Lund.jpg|[[Christian Frederik]] malt i Danmark i 1813 før han kom til Norge som stattholder. Han kom aldri tilbake til Norge etter 1814. Olje på lerret av [[J.L. Lund]]
[[Fil:1811 - Fossen-møllene-Verket.pdf|mini|Industribedriftene ved Mossefossen i 1811, Moss Jernverk til venstre på tegningen, skannet av Moss kommune]]
Verkets innlemmelse i Moss 1875.pdf|Skisse over Moss Jernverk i 1875, skannet av Moss kommune
Old wooden house, originally for Moss Ironworks workers, 6 of 6.jpg|De gamle arbeiderboligene på østsiden av det som en gang var hovedveien mellom Christiania og Gøteborg er blant de få bygningene som er igjen etter Moss Jernverk.
</gallery>

== Wedel-Jarlsberg (1824–1875) ==

Moss Jernverk ble reelt overtatt av grev [[Herman Wedel-Jarlsberg]] i 1824, men det juridiske ved eierskapet ble først formalisert i årene 1826–1829.<ref>''Moss Jernverk'', side 246</ref> Situasjonen for næringen var sterkt endret, og i 1820-årene mistet de norske jernverkene også siste rest av tollbeskyttelse mot svensk jern. Av prinsipielle grunner stemte grev Wedel for opphevelsen, selv om han som eier av jernverk personlig tapte stort på utvidelsen av frihandelen.<ref>''Moss Jernverk'', side 245</ref> Etter overtakelsen ble Wedel gjort oppmerksom på at verket fremdeles skyldte staten 50 000 riksdaler, det faste lån fra 1755 som ikke var innløst. Etter årevis med saksbehandling og rettssaker dømte [[Norges Høyesterett|Høyesterett]] at obligasjonen var gyldig, men uoppsigelig så lenge kanonstøperiet ble holdt ved like.<ref>''Moss Jernverk'', side 245–246</ref>

I årene 1830–1831 ble det bygget et nytt stort valse- og skjæreverk, og før 1834 ble det i masovnhytten bygget en kupolovn (en miniatyr masovn), som etterhvert supplerte og dels erstattet masovnen. I kupolovnen kunne det smeltes avfallsjern og om ønskelig metall. 1830-årene var en vanskelig tid for jernverkene i Norge, Moss Jernverk var intet unntak, og i femårsperioden 1836–1840 var masovnen ute av drift i tre år.<ref>''Moss Jernverk'', side 250</ref>

I 1840 døde grev Wedel, og hans sønn Harald Wedel-Jarlsberg tok over farens forretninger, deriblant Moss Jernverk. Verket ble nå drevet av bestyreren, fra 1836 tyske Ignatius Wankel. Tiden med glade lag var forbi, og de kongelige ble ikke lenger innlosjert i hovedbygningen når de reiste gjennom Moss.<ref>''Moss Jernverk'', side 251</ref> Moss Jernverk ble etterhvert et underbruk av Bærums Jernverk, særlig etter 1840. Markedsforholdene bedret seg i 1840-årene, norsk jern fikk blant annet innpass i Nord-Amerika,<ref group="note">«I begyndelsen af 1840-aarene oparbeidede de norske jernverk sig besynderlig nok et marked i De Forenede Stater, hvor 'Norway Iron' i lang tid stod i høi kurs.»''De gamle norske jernverk'', side 60–61</ref> og forbedringer ble gjort etter mønster av utenlandske verk.<ref group="note">«Ifølge femårs-beretningen 1841-45 bestod de i å bringe ''varm'' luft inn i masovnen, samt anvendelse av den Lancasterske ferskningsmetode. Den førstnevnte forbedring hadde Moss Jernverk for øvrig innført allerede i de foregående decennium.», fra ''Moss Jernverk'', side 251</ref>

Andre halvdel av 1840-årene var markedsmessig svært gode for verket, og produksjonen økte kraftig:<ref group="note">«Produksjonsøkningen fordelte seg slik på de forskjellige fabrikata: rujern 190 %, støpegods 320 %, stangjern 350 %, valsejern hele 500 %.», fra ''Moss Jernverk'', side 252</ref> malmutveksling og fordeling av spesialiteter mellom verkene i Bærum og Moss fortsatte. Spikerproduksjonen opphørte for eksempel ved Moss i 1830-årene, mens valseverket var det klart største i Norge. Ved slutten av 1850-årene ble det gamle valseverket revet, og et nytt og meget større bygget, bare for maskineriet ble det i 1858 betalt nesten 10&nbsp;000 spesiedaler. Nå var imidlertid den siste gode perioden for de norske jernverk over. Ved avslutningen av [[Krimkrigen]] ble markedsforholdene svært vanskelige, og de norske verk lå igjen under i konkurransen med svenske og engelske.<ref>''Moss Jernverk'', side 252-253</ref>

Utover i 1860-årene ble de norske jernverkene gradvis lagt ned, presset av billig stål fra den svært effektive [[Bessemerprosess]]en.<ref group="note">«Det var, som vi forstår, en rekke faktorer som spilte inn ved nedleggingen av de norske jernverk. Men det avgjørende var at man i England omkring 1860 fant frem til en revolusjonerende metode for jernets omdanning til stål.» og «Avviklingen gikk usedvanlig brått for seg; for før Bessemer-prosessen slo definitivt igjennom – både i 1840- og i 1850-årene – hadde det vært meget gode tider for våre jernverk.», fra boken ''Fra jernverkenes historie i Norge'', side 81-82</ref> Moss Jernverk holdt ut noen år, sannsynligvis fordi det nye valseverket var konkurransedyktig, og mot slutten av 1860-årene kom store mengder jern fra Bærum for valsing.<ref>''Moss Jernverk'', side 253</ref> Et par år etter den [[Den fransk-prøyssiske krig|tysk-franske krig]] (1870–1871) trakk det opp til ny krise med [[den lange depresjonen]]; dette ble verkets nådestøt. Driften ble også vanskeliggjort ved at jernbanen ([[Østfoldbanen|Smaalensbanen]]), som ble vedtatt i 1873, ble prosjektert tvers over verkets tomt. Det siste året jern ble bearbeidet, var i 1873. I 1874 og 1875 var det kun drift ved sagbruk, gårdsbruk og mølle.<ref group="note">«I 1874 er det helt dødt. Den eneste drift regnskapene kan fortelle om, er ved gårdsbruk, mølle og sagbruk.», fra ''Moss Jernverk'', side 254</ref> Moss Jernverk ble solgt for 115&nbsp;000 spesiedaler (460&nbsp;000 kroner) i 1875 til det lokale firmaet M. Peterson & Søn. Området verket lå på, ble overtatt av og ble brukt av emballasjefabrikken [[Peterson (firma)|Peterson]],<ref>''Moss Jernverk'', side 255</ref> inntil driften ble nedlagt i 2012.<ref>{{Kilde avis|tittel=Slutt for Peterson Paper i Moss|avis=Moss Avis|url=https://www.moss-avis.no/nyheter/nyheter/slutt-for-peterson-paper-i-moss/s/2-2.2643-1.7175629|etternavn=Holmsen|fornavn=Sigrid|etternavn2=Gran|fornavn2=Jon|etternavn3=Henriksen|fornavn3=Magne|dato=11. april 2012|side=|sitat=}}</ref> Fabrikkområdet i Moss eies i dag av [[Leif Höegh & Co|Höegh Eiendom]].<ref>{{Kilde www|url=http://www.hoegheiendom.no/naering/prosjekter/verketmoss|tittel=Verket Moss|besøksdato=31. mars 2017|forfattere=|dato=|forlag=Höegh Eiendom|sitat=|url-status=død|arkivurl=https://web.archive.org/web/20170401060825/http://www.hoegheiendom.no/naering/prosjekter/verketmoss|arkivdato=2017-04-01}}</ref>

== Perspektiv og ettertid ==

I over 150 år, fra midten av 1600-tallet og til rundt 1814, spilte de norske jernverkene en meget viktig rolle i landets næringsliv,<ref>''De gamle norske jernverk'', side 51</ref><ref>''Fra jernverkenes historie i Norge'', side 54</ref> i årene før og rundt 1814 også i politikk og åndsliv.<ref>''De gamle norske jernverk'', side 59</ref> Sammen med [[trelast]], [[fisk]] og skipsfart var [[kobber]] og jern det Norge på den tiden eksporterte.<ref group="note">«Omtrentlige anslag over verdien av norsk eksport i 1805 viser at trelast var størst med 4,5 millioner riksdaler. Deretter kom fisk med 2,7 millioner, skipsfart med 2,0 millioner og jern- og koppereksport med 0,8 millioner riksdaler.», side 25-26, ''Norsk økonomi i det 19. århundre''</ref><ref>''An Economic History of Norway 1815-1970'', side 17</ref> Jernverkenes nasjonale betydning kulminerte under [[Napoleonskrigen]]e; mens årene før 1807 var eventyrlige økonomisk,<ref group="note">«Jernverkene blev i disse år rene gullgruber for eierne. Produksjonsprisene holdt sig lave, enda jernverkene måtte konkurrere med trelansthandlerne om skogen.», fra [[Sverre Steen]], ''Det norske folks liv og historie gjennom tidene'', 1770-1814, Oslo, 1933 side 240</ref> så var årene etter tilsvarende dårlige.<ref group="note">«The traditional iron export also had hard times after 1815. Norway broke away from Denmark in 1814, at the same time leaving a cozy duty-free area for its iron and glass. Denmark, in turn, imposed heavy import duties on Norwegian iron, at the same time as prices took a downward turn. This was the beginning of the end. As the English coke iron began to compete, the Norwegian iron-foundries, based on charcoal, at the time the most capital-intensive ventures in the country, were forced out, one by one...»fra ''An Economic History of Norway 1815-1970'', side 23</ref> Tiden etter unionsoppløsningen i 1814 var tung for jernverkene,<ref name="sluttunion" group="note" /> noe et dramatisk fall i produksjonsvolumet også viste.<ref group="note">«Ogsaa de øvrige jernværker, paa denne tid 12 i tallet, maa i den første tid efter 1814 i det hele have indskrænket sin drift meget sterkt, sammenlignet med forholdene før krigen, idet den hele produktion, som i tiden 1791—1807 udgjorde 9000 tons rujern i gjennemsnit aarlig, i aarene 1813—1817 ikke udgjorde mere end omkr. 3500 tons aarlig.», fra ''Penge og kapital, næringsveie'', side 228</ref>

Samtidig som verkene etter norske forhold var store virksomheter,<ref group="note">«Verkene, som hadde røtter tilbake til 1640-årene, var kapitalkrevende, eksportorienterte og etter norske forhold store foretak.», side 78, ''Norsk økonomi i det 19. århundre''</ref> var de små internasjonalt. Ved slutten av 1700-tallet utgjorde verdens samlede årlige forbruk av jern om lag 2/3 million tonn, hvorav de norske jernverkene produserte rundt 9&nbsp;000 tonn.<ref>''De gamle norske jernverk'', side 27 og 49</ref> Den svenske produksjonen av jern var for eksempel om lag 8 ganger så stor som den norske.<ref>''De gamle norske jernverk'', side 55</ref>

Av de rundt 16 jernverk i den sørøstlige delen av Norge<ref>''De gamle norske jernverk'', side 45</ref> var Moss Jernverk et av de mellomstore når vi ser på selve jernproduksjonen. I årene 1780-1800 var årlig forbruk av trekull ved norske jernverk rundt 140&nbsp;000 lester (om lag 270&nbsp;000 m³).<ref group="note">«Paa grundlag af de ovenfor sammenstillede opgaver over størrelsen at produktionen i slutten af det 18de aarh. ved de fire verk Fritzøe, Næs, Eidsfos og Hassel — som sammenlagt leverede henimod halvparten af landets hele jernproduktion — og det samtidig ved disse verk stedfundne forbrug af trækul, og videre paa grundlag af opgaverne over landets hele jernproduktion, kan det samlede aarlige forbrug af trækul ved landets jernverk for denne tid (1780—1800) beregnes til omkring 140 000 læster.», fra ''De gamle norske jernverk'', side 41</ref> Av dette forbrukte Moss Jernverk under 10&nbsp;000 lester.

Både i og etter perioden med jernverk basert på trekull ble det hevdet at trekullproduksjonen bidro til å utarme skogen, men ifølge [[Johan Herman Lie Vogt|Vogt]]s fremstilling i ''De gamle norske jernverk'' så synes det ikke å være hold i dette, trelasteksporten i samme periode var for eksempel over 7 ganger så stor.<ref>''De gamle norske jernverk'', side 41–45</ref> Samtidig var trekull den viktigste innsatsfaktoren, og det var økende trekullspriser som til slutt tvang jernverkene til å stenge.<ref group="note">«Trækulkontoen spillede saaledes for de gamle jernverk oftest mere end dobbelt saa stor rolle, jævnlig endog tre gange saa stor rolle som malmkontoen. Og det var, som vi senere skal omtale, trækullenes stadig stigende pris, som i tiden omkring 1860—65 medførte jernverkenes nedlæggelse.», fra ''De gamle norske jernverk'', side 48, se også side 62–63</ref>

Den dansk-norske staten så jernverkene som strategisk viktig og subsidierte dem på flere ulike måter,<ref group="note">«Statlig deltakelse i utbygging av næringslivet var vanlig opp til 1814, og støtten omfattet blant annet penger, eneretter, importforbud, skattefritak og rett til brensel innen circumferenser.», side 79, ''Norsk økonomi i det 19. århundre''</ref> dels ved at verkene fikk en cirkumferens hvor bøndene som bodde innenfor, hadde plikt til å levere trekull, dels ved en stor beskyttelsestoll og dels ved statlige bestillinger, som kanoner og ammunisjon til hæren og flåten.<ref name="ReferenceA">''De gamle norske jernverk'', side 56</ref> Jernverkene måtte betale skatt, såkalt tiende: i praksis beløp den seg til rundt 1,5 % av produksjonsverdien.<ref name="ReferenceA"/> Bortsett fra relativt kortere perioder på 1600-tallet, hvor Bærums Jernverk og [[Eidsvoll Verk|Eidsvolls Jernverk]] var eid av henholdsvis en nederlender og en fyrste fra [[Kurland]], var verkene på dansk-norske hender.<ref>''De gamle norske jernverk'', side 58</ref>

I samtiden var Moss Jernverk særlig kjent for kanonstøperiet, ved etableringen det første i landet.<ref>''Moss Jernverk'', side 276</ref> Blant samtidens eksperter ble verket anerkjent, franske [[Gabriel Jars]] nevner for eksempel i 1767 Moss Jernverk sammen med [[Fritzøe Jernverk]] og [[Kongsberg Våpenfabrikk|Kongsberg Jernverk]] som de fremste i Norge.<ref>''Moss Jernverk'', side 277</ref> Man har i ettertid anerkjent jernverkenes viktige bidrag til innføring av teknologi og industrialiseringen av Norge;<ref group="note">«I et utviklingsperspektiv fester man seg ved at bergverkene utdannet fagfolk, at de var skole for teknisk og administrativ kompetanse, og at de stimulerte til økt kjøpekraft og utbredelse av pengeøkonomien.», side 79, ''Norsk økonomi i det 19. århundre''</ref> den kjente juristen og sosialøkonomen [[Anton Martin Schweigaard]] skrev blant annet i 1840 at: «Bergverksdriften er bleven en Skole for mechaniske og techniske Færdigheder og Indsigte.»<ref>''De gamle norske jernverk'', side 54</ref>

Det er ikke mye som står igjen etter Moss Jernverk, det meste av bygningene fra verket er revet. Blant det som står, er administrasjonsbygningen (konvensjonsgården) og arbeiderboligene langs gaten nordover fra den. Møllen ved fossen har også blitt bevart.<ref>''Moss Jernverk'', side 273</ref>

== Se også ==

* [[Eidsfos Jernverk]]
* [[Frolands verk]]
* [[Fossum Jernverk]]
* [[Hassel Jernværk]]
* [[Næs Jernverk]]
* [[Ulefos Jernværk]]

== Noter ==
<references group="note">
</references>

== Referanser ==
<references />

== Litteratur ==

* J. Boydell, ''Picturesque Scenery of Norway'', London, 1820 ([http://www.nb.no/nbsok/nb/1c37f3938ca16151cc281233f4f8eaf7?index=7#0 Ebok fra bokhylla.no])
* [[Halfdan Olaus Christophersen|Cristophersen, H. O.]] 1974: ''Fra jernverkenes historie i Norge''. Grøndahl & Søn, Oslo, ISBN 82-504-0077-1 ([http://www.nb.no/nbsok/nb/dcdeb50d1684a421be4da742e3e3bbc2?index=1#0 Ebok fra bokhylla.no])
* [[Knut Dørum]], [http://www.hf.uio.no/iakh/forskning/prosjekter/demokrati/bergen/Knutsinnlegg.pdf «Opprør eller legitim politisk praksis?»], Innlegg på Historiedagene i Bergen 20. juni 2009<br />Også som «Opprør eller legitim politisk praksis? : Kommunalisme og folkelige aksjoner i Norge ca. 1750–1850» I: ''Demokratisk teori og historisk praksis''. Redigert av Hilde Sandvik. Scandinavian Academic Press, 2010. ISBN 978-82-304-0054-8
* [[Fritz Hodne]], ''An Economic History of Norway 1815-1970'', Tapir 1975, ISBN 82-519-0134-0
* Fritz Hodne og [[Ola Honningdal Grytten]], Norsk økonomi i det 19. århundre'', Fagbokforlaget, Bergen, 2000, ISBN 82-7674-352-8''
* Oskar Kristiansen, ''Penge og kapital, næringsveie: Bidrag til Norges økonomiske historie 1815-1830'', Cammermeyers boghandels forlag, Oslo 1925 ([http://www.nb.no/nbsok/nb/bcbb44a628fc885787979eb4f26a266b?index=2#0 Ebok fra bokhylla.no])
* [[Arne Nygård-Nilssen]], ''Norsk jernskulptur'', 2 bind., dr. avh., 1944, utgitt Næs jernverksmuseum, 1998 ISBN 9788276270174
* [[Lauritz Opstad]], ''Moss Jernverk'', M. Peterson & søn, Moss, 1950 ([http://www.nb.no/nbsok/nb/181747aa7511c97e4a813a52dcc59c75?index=40#0 Ebok fra bokhylla.no])
* [[Johan Herman Lie Vogt|J.H.L. Vogt]], ''De gamle norske jernverk'', Norges geologiske undersøkelse nr. 46, Christiania 1908 ([http://www.nb.no/nbsok/nb/476f6f1b13fc3646fddd4e9d35a7f458?index=2#0 Ebok fra bokhylla.no])

== Eksterne lenker ==
* {{Offisielle lenker}}
* [https://mosshistorielag.no/artikler-samla-fra-strandsittaren/542-moss-jernverk-et-industrieventyr «Moss jernverk - et industrieventyr»], fra Moss historielag
* [http://www.maritimt.net/kanoner/artikler/kanonen_fra_lyngor.pdf «Kanonen fra Lyngør havn»], artikkel på maritimt.net om en kanon fra Moss Jernverk
{{Utmerket}}
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Næringsliv i Moss]]
[[Kategori:Moss' historie]]
[[Kategori:Østfolds historie]]
[[Kategori:Jernverk i Norge]]
[[Kategori:Arkivskapere]]
[[Kategori:Etableringer i 1704]]
[[Kategori:Selskaper etablert i 1700-årene]]
[[Kategori:1704 i Norge]]
[[Kategori:Selskaper opphørt i 1873]]
[[Kategori:1873 i Norge]]