Redigerer Moirer

{{Infoboks gud
|navn= Moirer
|bilde= Schadow Grabmal Alexander 2.jpg
|bildetekst= '''De tre moirer'''. Relieff på graven til Alexander von der Mark (de) av Johann Gottfried Schadow. Det gamle nasjonalgalleri, Berlin
|trossystem=[[Gresk mytologi]]
|religionssenter=[[Antikkens Hellas]]
|originaltnavn= Μοῖραι
|foreldre= 1: [[Nyx]]<br />2: [[Zevs]] og [[Themis]]
|søsken= 
|make= Ingen
|barn= Ingen
|aspekt= Liv, død, skjebne
|bosted= 
|symboler= Vevstol, tråd, saks, stav
|tekster= [[Homer]]<br />[[Hesiod]]<br />[[Pausanias (geograf)|Pausanias]]
|andremytologier= Parcæ/Fata ([[romersk mytologi]])
}}
'''Moirer''' ([[gresk]]: Μοῖραι, «tilmålinger», [[latin]]isert som ''moeræ'') var [[skjebne]]gudinner innenfor [[gresk mytologi]]. De var tre [[gudinne]]r som bestemte over menneskelig [[skjebne]], Klotho («spinnerske»), Lakesis («utvelger») og Atropos («uendrer»). Beslutningene deres kunne ikke endres, selv ikke av gudene: det som skjer, det skjer. De ble framstilt som [[Spinning (tekstil)|spinnere]], som spinnet hvert menneskes livstråd. De ligner på [[norne]]ne i [[norrøn mytologi]], og [[parcerne]] i [[romersk mytologi]].<ref>{{Kilde bok|tittel = Norrøne gude- og heltesagn|etternavn = Munch|fornavn = P. A.|utgiver = Universitetsforlaget|år = 1996|isbn = 8200226735|utgivelsessted = Oslo|sider = 264|kapittel = |utgave = 6.|url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008072200014}}</ref>

Klotho, Lakesis og Atropos kontrollerte den [[metafor]]iske livstråden til hver dødelig fra fødsel til død. De var uavhengige, preget av nødvendighet, bestemte skjebner, og overvåket at lagnaden til hvert vesen i henhold til evige lover som gikk sitt løp uten forstyrrelse. Guder og mennesker måtte underkaste seg dem, men i tilfellet [[Zevs]] er han framstilt på to måter: som den ene som kunne bestemte over dem (Zevs ''Moiragetes'') eller som den som også var knyttet til moirene som [[inkarnasjon]]en av skjebnen.<ref>[http://www.theoi.com/Daimon/Moirai.html#Zeus «Moirae and the Throne of Zeus»], ''Theoi.com''</ref> I [[Homer]]s [[epos]] er moirene (eller ''aisa'') forbundet til begrensningen og avslutningen av livet, og Zevs opptrer som en skjebnens veileder. I [[Hesiod]]s ''[[Theogonien]]'' er de tre moirene personifisert, og handler over gudene.<ref name="Hesiod221">[[Hesiod]]: ''Theogonien'' 221–225. I engelsk oversettelse: «Also Night (Nyx) bare the destinies (Moirai), and ruthless avenging Fates (Keres), who give men at their birth both evil and good to have, and they pursue the transgressions of men and gods... until they punish the sinner with a sore penalty.» [http://www.sacred-texts.com/cla/hesiod/theogony.htm online ''The Theogony of Hesiod'']. Overs. Hugh Evelyn White (1914), s. 221–225.</ref> Senere er de framstilt som døtre av Zevs og [[Themis]], som var legemliggjørelsen av guddommelig orden og lov. I [[Platon]]s ''[[Staten (dialog)|Staten]]'' er de tre skjebnene framstilt som døtre av [[Ananke (mytologi)|Ananke]] («nødvendighet»).<ref>Platon: ''Staten'' 617c; [http://www.theoi.com/Protogenos/Ananke.html «Ananke»], ''Theoi Project''</ref>

Det synes som at moirene er beslektet med [[Tekmor (mytologi)|Tekmor]] («bevis», «bestemmelse») og med nevnte Ananke, som begge var opphavlige gudinner i de [[Myte|mytiske]] [[kosmogoni]]er. [[Oldtiden]]s greske skribenter kunne kalle denne kraften for ''Moira'' eller Ananke, og selv gudene ikke endre hva som var ordnet og bestemt.<ref name="Prometh.515">[[Aiskhylos]]: ''Promethevs i lenker'' 510–518: «Not in this way is Moira (Fate) who brings all to fulfillment, destined to complete this course. Skill is weaker far than Ananke (necessity). Yes in that even he (Zeus) cannot escape what is foretold.»; [http://www.theoi.com/Protogenos/Ananke.html «Ananke»], ''Theoi Project''</ref> Konseptet om et universalt prinsipp for den naturlige orden har blitt sammenlignet med tilsvarende konsepter i andre kulturer, som [[Vedaene|vediske]] [[Rita (hinduisme)|Rita]], [[Avesta (skriftsamling)|avestaiske]] Aša, og [[Egyptisk mytologi|egyptiske]] [[Maat]]. Kosmogonien til en av de tidligste greske filosofene, [[Anaximander]], er basert på disse mytiske overbevisningene. Gudinnen [[Dike (gudinne)|Dike]] («rettferdighet», «guddommelig gjengjeldelse») holder orden og satte en begrensning til enhver handling.<ref>Simplikios: ''In Physica'' 24.13. Jf. Russel, Bertrand (1946): ''A history of Western Philosophy, and its connections with Political and Social Circumstances from the earliest times to the Present Day''. New York. Simon and Schuster s. 148. Sitat: «The Greek peers of Anaximander echoed his sentiment with the belief in natural boundaries beyond which not even the gods could operate.»</ref>

== Etymologi ==
Det [[gammelgresk]]e ordet ''moira'' (μοῖρα) betyr «andel» eller «en del av det hele», og er beslektet med ''meros'', «del», «mengde» og ''moros'', «skjebne», «undergang»,<ref>[http://www.etymonline.com/index.php?term=Moira «Moira»], ''Online Etymology Dictionary''</ref> latin ''meritum'', «fortjeneste», «belønning», [[engelsk]] ''merit'', avledet fra [[urindoeuropeisk]]e rotordet ''*(s)mer'', «å tildele», «fastsette».<ref>[http://www.etymonline.com/index.php?term=merit «Merit»], ''Online Etymology Dictionary''</ref>

''Moira'' kan bety andel eller del i fordelingen av bytte, som i utbytte (ίση μοίρα, ''isi moira'', «likt utbytte»),<ref>Homer: ''[[Iliaden]]'', 9.318:[http://www.perseus.tufts.edu/hopper/text?doc=Perseus%3Atext%3A1999.04.0057%3Aentry%3Dmoi%3Dra μοῖρα], Lidell, Scott: ''A Greek English Lexicon''</ref> andel i livet, mengde, skjebne, (μοίρα έθηκαν αθάνατοι, ''moiran ethikan athanatoi'', «de udødelige fastsatte skjebne»)<ref>Homer: ''[[Odysseen]]'' 19.152: :[http://www.perseus.tufts.edu/hopper/text?doc=Perseus%3Atext%3A1999.04.0057%3Aentry%3Dmoi%3Dra μοῖρα], ''Lidell, Scott: ''A Greek English Lexicon''</ref> død -''moros''- (μοίρα θανάτοιο, ''moira thanatoio'', «dødens skjebne»), andel av fordelt landområde,<ref>Borgerne av [[Sparta]] ble kalt for ''omoioi'' («likestilte», «likemenn»), indikerte at de hadde like andeler (''isomoiria'', ισομοιρία) av tildelt, utloddet land</ref> Ordet er også benyttet for noe som er møtt og rett (κατά μοίραν, ''kata moiran'', «i henhold til skjebnen, i orden, rett, med rette»)<ref>Homer: ''[[Iliaden]]'' 16.367: [http://www.perseus.tufts.edu/hopper/text?doc=Perseus%3Atext%3A1999.04.0057%3Aentry%3Dmoi%3Dra μοῖρα], ''Lidell, Scott: ''A Greek English Lexicon''</ref>

Det synes som at ordet ''moira'' opprinnelig ikke indikerte skjebne, men «fastslått» eller «bevis». Ordet ''[[daimon]]'', som var en representant eller kraft knyttet til uventede hendelser, kom til å bli synonymt til ordet ''moira''.<ref>Nilsson, Martin P. (1967): ''Die Geschichte der Griechische Religion''. Vol I . C.F.Beck Verlag. München, s. 217</ref> Denne representanten eller årsaken mot menneskelig kontroll kan også bli kalt for [[tyche]] («sjanse», «tilfelle», «skjebne»): «Din herskerinne ''moira'', og ''tyche'', og min ''daimon''.»<ref>[[Evripides]], ''Iph.Aul. V 113'': ΄'ω πότνια μοίρα καί τύχη, δαίμων τ΄εμός [http://www.perseus.tufts.edu/hopper/text?doc=Perseus%3Atext%3A1999.04.0057%3Aentry%3Dtu%3Dxh τύχη], Lidell, Scott: ''A Greek English Lexicon''.</ref>

Ordet ''nomos'', «lov», kan opprinnelig ha betydd «andel», «del» eller «lott», som i verbet ''nemein'', «å fordele», og således «naturlig del» kom til å bety «naturlig lov».<ref>Jeffery, L. H. (1976): ''Archaic Greece. The City-States c. 700-500 BC ''. Ernest Benn Ltd. London & Tonbridge. ISBN 0-510-03271-0, s. 42</ref> Ordet ''dike'', «rettferdighet, overfører forestillingen at noen burde bli innenfor sine egne, særskilte grenser, respektere de til sin nabo. Om noen brøt hans grenser, således oppnå mer enn hans tildelte andel, da skulle han bli straffet av loven. Ved forlengelse var ''moira'' en andel eller del i skjebnen som besto av gode og dårlige momenter, men forhåndsbestemt av ''moirai'' (skjebnene), og det var umulig for noen å få mer enn ens tildelte del. På [[Nygresk|moderne gresk]] kom ordet til å bety «skjebne» (μοίρα eller ειμαρμένη).

[[Skjebne|Kismet]], de forhåndsbestemte hendelsesforløp [[muslim]]isk religion, synes å ha en tilsvarende [[etymologi]] og funksjon. Det betyr skjebne på [[indoariske språk|indoariske]] [[urdu]]. På [[persisk]] er det  ''qesmat'', på [[arabisk]] ''qisma'', «del», avledet fra ''qasama'', «å dele», «fordele».

== De tre moirer ==

Så lenge de var tre i antallet,<ref>Forventningen at det ville være tre var sterk på 100-tallet e.Kr. Da Pausanias besøkte tempelet til Apollon i Delfi hvor Apollon og Zevs hver for seg ledsaget av en skjebnefigur, bemerket han: «Det er også bilder av to moirer, men istedenfor en tredje moire, står det på siden av dem Zevs Moiragetes og Apollon Moiragetes.»</ref> var de tre moirer:

* '''Klotho''' (Κλωθώ ; «spinnerske»), spant livets tråd fra hennes håndtein til spindelen. Hennes [[romersk]]e tilsvarighet var ''Nona'' («den niende») som opprinnelig var en gudinne som ble påkalt i graviditetens niende måned.
* '''Lakesis''' (Λάχεσις; «utvelger» eller «den som trekker lodd») målte livstråden som var tildelt hver person med hennes målestokk. Hennes romerske tilsvarighet var ''Decima'' («den tiende»).
* '''Atropos''' (Ἄτροπος; «ubønnhørlig» eller «uunngåelig», bokstavelig «uendrer» eller «den som ikke endrer seg»,<ref>Sammenlign med den antikke gudinnen [[Adrasteia]], «den uunngåelige».</ref> tidvis kalt for ''Aisa'') var den som kuttet livstråden. Hun valgte væremåten for hver persons død, og når tiden kom, kuttet hun livets tråd med «hennes forhatte saks».<ref>Milton, John: [https://en.wikisource.org/wiki/Lycidas ''Lycidas''], l. 75, via ''Wikisource''. Sitat: ''«Comes the blind Fury with th'abhorred shears, / And slits the thin spun life.»''</ref> Hennes romerske samsvarighet var ''Morta'' («døden»).

I dialogen ''[[Staten (dialog)|Staten]]'' forteller [[Platon]] at de tre moirer synger unisont med musikken til [[Sirene (mytologi)|sirenene]]. Lakesis synger tingene som ''var'', Klotho synger tingene som ''er'', og Atropos synger tingene som ''kommer''.<ref>Platon: ''Staten'', 617c; [http://www.theoi.com/Protogenos/Ananke.html «Ananke»], ''Theoi Project''</ref> [[Pindar]]os i hans ''Hymne til skjebnene'' holdt dem høyt i verd. Han påkalte dem for å sende deres søstre Timene, Eunomia («rettmessighet»), Dike («rettferdighet»), og Eirene («fred») for å stoppe indre uro:

:«Hør, skjebner, som sitter nærmest gudene ved Zevs' trone, og vever med ubøyelige skytler, uunngåelige redskap for råd om alt som er hinsides opptelling, Aisa, Klotho og Lakesis, smalarmede døtre av Natten, lytt til våre bønner, all-fryktelig gudinner av himmelen og jorden. Send oss roseknoppete Rettmessighet, og hennes søstre på glitrende troner, Rett og kronet Fred, og få denne byen til å glemme de ulykker som ligger tungt på hennes hjerte.»<ref>Pindaros: ''Fragmenta Chorica Adespota'', 5. Diehl</ref>

== Opprinnelse ==
I oldtiden ble [[grotte]]r og huler benyttet som gravkamre i den østlige delen av [[Middelhavet]], da i forbindelse med undergrunnstempler eller underjordiske helligdommer. Prestene og prestinnene utøvde betydelig innflytelse på samfunnet. Fødsler ble også nedtegnet i slike helligdommer, og greske legender om unnfangelse og fødsel i graven – slik som i fortellingen om [[Danaë]] – er basert på den eldgamle forestillingen om at de døde hadde kunnskap om framtiden. Slike grotter fantes i fjellene Ida og Dikti på [[Kreta]] hvor mytene har lokalisert Zevs' fødsel og om andre guder, og grotten til [[Eileithyia]] i nærheten av [[Knossos]].<ref name="Wunderlich290">Wunderlich, R. G. (1994): ''The secret of Crete''. Efstathiadis group, Athens s. 290-291, 295-296. (britisk utg., Souvenir Press Ltd. London 1975) ISBN 960-226-261-3</ref> De relative [[Minoisk kultur|minoiske]] gudinnene ble kalt for [[Britomartis|Diktynna]] (senere identifisert med [[Artemis]]), som jaktnymfe i fjellene, og [[Eileithyia]] som var gudinne knyttet til kvinners barsel.<ref>Burkert, Walter (1985): ''The Greek Religion'', Harvard University Press. s 32-47</ref>

Det synes som om i den før-greske religion var Aisa en [[daimon]]. I [[Mykensk kultur|mykensk]] religion var Aisa eller Moira opprinnelig en abstrakt makt knyttet til livets begrensning og livets slutt. Ved tidspunktet for fødselen spant hun lagnaden ettersom fødsel fastsetter død.<ref name="Ilias7.52">Nilsson, Martin P. (1967): ''Die Geschichte der Griechissche Religion'', I, C.F.Beck Verlag., München, s. 363-364; «Så får det da times ham (Akilles) siden hva skjebnen spant i hans livstråd i fødselens stund, da hans mor ga ham livet.», Homer: ''Iliaden'', Tyvende sang, linje 128. P. Østbyes oversettelse, Oslo 1980</ref> Senere er Aisa ikke alene, men hun er ledsaget av «spinnerskene», som er personifiseringene av Skjebnen.<ref name="Oddysey7.198">«...men der får han efterpå lide det som de hårdhendte spinnerskers ten og gudenes vilje spant i hans livstråd i fødselens stund, sa hans mor gav ham livet.» Homer: ''[[Odysseen]]'', Syvende sang, 198, P. Østbyes oversettelse, Oslo 1976.</ref> Handlingen med spinningen er også knyttet til gudene, som ved fødsel og ved bryllup ikke spinner livets tråd, men enkle fakta som ødeleggelse, lykke eller ulykke. Alle som har blitt spunnet må trekke spindelen, og det var betraktet som et tøy, som et nett eller en løkke som fanget mennesket inn.<ref>«Lett kan man kjenne en sønn av den mann, hvem Zevs ved hans fødsel skjenket velsignelsen rik og dertil en yppelig hustru...» Homer: ''Odysseen'', Fjerde sang, 208. P. Østbyes oversettelse, Oslo 1976; Nilsson, Martin P. (1976): ''Die Geschichte der Griechissche Religion'', I, C.F.Beck Verlag., München, s. 363-364</ref>

Usynlige lenker og knuter kunne bli kontrollerte fra en [[vevstol]], og tvinne og flette var et [[magi]]sk håndverk benytter av magikere til å skade en person ved å kontrollere hans individuelle skjebne.<ref name="Nilsson114">Nilsson, Martin P. (1967): ''Die Geschichte der Griechissche Religion'', I, C.F.Beck Verlag., München, s. 114, 200</ref> Tilsvarende forestillinger finnes også i gresk [[folkeminne]], og opptrer i [[norrøn mytologi]].<ref>Harrison, D. & Svensson, K. (2007): ''Vikingaliv''. Fälth & Hässler, Värnamo. ISBN 978-91-27-35725-9, s. 72</ref> Tilsynekomsten av guder og moirene kan være beslektet til [[eventyr]]motiv som er felles i mange [[indoeuropeisk]]e fortellinger. Eksempelvis [[Fe (eventyr)|feer]] eller [[alv]]er som opptrer ved krybben til den nyfødte og legger igjen gaver.<ref>Nilsson, Martin P. (1967): ''Die Geschichte der Griechissche Religion'', I, C.F.Beck Verlag., München, s. 363-364</ref>

Templenes tjenester ble utført av gamle kvinner som var eller kunne være fysisk misdannet, men ikke intellektuelt forkrøplet, noe som kan ha spredt respekt eller frykt for [[heks]]er. De kan ha blitt betraktet som representanter for moirene, som tilhørte underverden, men som i hemmelighet ledet livet til de i oververden. Deres makt kunne bli vedlikeholdt av hekseri, magi og [[Orakel|orakler]].<ref name="Wunderlich290" /> I gresk mytologi er moirene ved fødselen fulgt av [[Eileithyia]]. Ved fødselen til [[Herakles]] benyttet de i fellesskap en magisk kunst for å frigjøre den nyfødte fra alle «lenker og knuter».<ref name="Nilsson114" />

== Homeriske Moira ==
[[Fil:AstraeaVSH.JPG|thumb|Et relieff av [[Astraia|Dike Astraia]] i Old Supreme Court Chamber i Vermonts delstatsbygning, 1886.]]
Mye av den [[Mykensk kultur|mykenske]] religion overlevde og ble videreført i [[antikkens Hellas]], men det er ikke lenger mulig å vite med sikkerhet i hvilken grad greske religiøse trosforestillinger som er mykensk, heller ikke hvor mye som er et resultat av [[de mørke århundrer i Hellas]] eller senere. [[Moses Finley]], professor i antikkens historie, har detektert kun noe få autentiske mykenske trosforestillinger i den homeriske verden på 700-tallet f.Kr.<ref>Finley, Moses (1978): ''The world of Odysseus''. s.124</ref> Religion som senere grekere betraktet som deres egen, hadde et paradoks innebygget. Selv om verden er dominert av guddommelig makt gitt på ulikt vis til menneskene under dem, lå ingenting men «mørke» foran dem. Livet var skjørt og utilstrekkelig, og mennesket var som «en skygge i en drøm», som Pindaros uttrykte det.<ref>Pindar: ''Pythionikos'' VIII 95-97; Bowra, C. M. (1957): ''The Greek experience''. The World publishing company. Cleveland and New York. s. 64. Sitat: «Man's life is a day. What is he, what is he not? A shadow in a dream is man.»</ref>

I Homers diktning betyr ordene ''moira, aisa, moros'' «andel, del, lodd». Opprinnelig indikerte de ikke en makt som ledet lagnaden, og må bli betraktet til å omfatte «konstatering» eller «bevis». Ved utvidelse er ''Moira'' andelen i ære, glede, ulykker, død (μοίρα θανάτοιο: «dødens skjebne») som er uventede hendelser. De uforventede hendelser var vanligvis tilskrevet ''[[daimon]]er'' som oppsto i særskilte tilfeller. I den forstand ble ''Moira'' senere betraktet som et virkemiddel, som ''daimonen'' i den før-greske religion.<ref name="Nilsson361">Nilsson, Martin P. (1967): ''Die Geschichte der Griechissche Religion'', I, C.F.Beck Verlag., München, s. 361-368</ref>

Folk trodde at deres andel (lodd) i skjebnen var noe som var tilsvarende med deres andel i utbyttet, som ble fordelt i henhold til deres avstamning og tradisjonelle regler. Det er mulig å få mer enn deres tildelte lodd (moira), men det innebar alvorlige konsekvenser ettersom deres handlinger var ''over moira'' (υπέρ μοίραν: «over andelen»). Det kan bli betraktet som at «de brøt med orden». Det mest sikre orden i menneskelivet er at alle må dø, og at dette er bestemt av ''Aisa'' eller ''Moira'' fra fødselens øyeblikk.<ref name="Ilias7.52" /> Mykenerne trodde at hva som skjedde, skjedde ([[Fatalisme]]), og at det var betraktet rettmessig tilbudt (i henhold til skjebne: i ordenen). Om noen døde i krig, ville han eksistere som en skygge i en mørkt rom i underverden.<ref name="Nilsson361" />

Kongeriket til Moira er rike av begrensning og avslutning. Det er et avsnitt i ''[[Iliaden]]'' hvor [[Apollon]] tre ganger forsøker å stoppe [[Patroklos]] foran [[Troja]]s murer ved å advare ham om at det er «over hans lodd» å herje byen. Aisa (moira) synes å sette en begrensning til de mest kraftige menns handlinger.<ref>Homer: ''Iliaden'', Sekstende sang, linje 705, P. Østbyes oversettelse, Oslo 1980: «Vik, høybordne Patroklos! Å øde de navngjetne troers by med ditt spydd er ikke din lodd (aisa). Enn ikke Akillevs, han som i tapperhet mestrer deg lett, slik heder skal vinne.» Jf. Castoriades, C. (2004): ''Ce que fait La Grece. 1 D' Homere a Heraclite''. La creation Humaine II . Edition du Seuils, Paris, s. 300</ref>

Moira er en makt som handler parallelt med gudene, men de endrer ikke skjebnen som er forhåndsbestemt. I ''Iliaden'' vet Zevs at hans kjære Sarpedon vil bli drept av Patroklos, men kan likevel ikke redde ham.<ref>Homer: ''Iliaden'', Sekstende sang, linje 433, P. Østbyes oversettelse, Oslo 1980: «Å for en sorg, om min kjæreste helt Sarpedon må falle nu for Patroklos, Menoitios' sønn, efter skjebnens beslutning. Tvilende banker mitt hjerte i barm, når tankene drøfter om jeg skal rive ham bort fra de gråtsvangre kampe og føre høvdingen levende hjem til Lykias fruktbare enge, eller jeg nu skal volde hans fall for Patroklos' hender.»</ref> I den berømte scene med Kerostasia, opptrer den fremste guden Zevs som lagnadens veileder. Ved å bruke et par vekter beslutter han at [[Hektor]] må dø i henhold til hans ''aisa'' (skjebne).<ref>Morrison, J. V. (1997): «Kerostasia, the Dictates of Fate, and the Will of Zeus in the Iliad» i: ''Arethusa'' '''30''' (2): 276–296. doi:[http://dx.doi.org/10.1353%2Fare.1997.0008 10.1353/are.1997.0008].</ref> Hans beslutning synes å være uavhengig av hans egen vilje, og er ikke relatert med noen «moralsk hensikt». Hans holdning er forklart av Akilles til [[Priamos]] i en [[lignelse]] med to krukker ved Zevs' dør, den ene inneholder gode ting og den andre onde ting. Zevs gir en blanding til noen menn, til andre kun det gode og til andre igjen kun det onde og slikt er drevet av «hungerens kvaler» over jorden. Det var den gamle heroiske utsikt.<ref>Homer: ''Iliaden'', Fire og tyvende sang, linje 527-533, P. Østbyes oversettelse, Oslo 1980; Bowra, C. M. (1957): ''The Greek experience''. The World publishing company. Cleveland and New York. s. 53</ref>

Personifiseringen av Moira opptrer i de nyeste delene av eposet. I ''Odysseen'' er hun fulgt av «veverskene», personifiseringene av skjebnen som ikke har adskilte navn.<ref name="Oddysey7.198" /> Moira synes å spinne forutbestemte løpene til hendelsene. [[Agamemnon]] hevder at han ikke er ansvarlig for sin arroganse. Han tok prisen til Akilles ettersom Zevs og Moira hadde forutbestemt hans beslutning.<ref>Homer: ''Iliaden'', Nittende sang, linje 87, P. Østbyes oversettelse, Oslo 1980. «... men det er ikke meg som her bærer skylden. Skjebnen har skylden og Zevs og Erinys, som vandrer i mørket. Disse har lagt meg i sinn hin rasende dårskap på ting den gang jeg ranet med vold Akillevs' hedrende kamplønn.» (Erinys = [[Erinnyere]], hevngudinner)</ref> I den siste seksjonen av ''Iliaden'' er Moira «den mektige lagnad» (μοίρα κραταιά: ''moira krataia'') som leder skjebnen og hendelsenes forløp. [[Thetis]], mor til Akillevs, advarer ham at han vil ikke leve lenge grunnet mektig skjebne står hardt mot ham, derfor må han gi til [[Priamos]] liket av Hektor.<ref>Homer: ''Iliaden'', Fire og tyvende sang, linje 131, P. Østbyes oversettelse, Oslo 1980. «Snart er jo også ditt livsløp forbi; ti døden og skjebnens veldige makter (''moira krataia'') har nærmet seg alt og står ved din side.»</ref> Ved Hektors fødsel bestemte skjebnens veldige krefter at hans lik skulle bli fortært av hunder etter hans død, og at [[Hekabe]] gråte desperat etter hevn.<ref>Homer: ''Iliaden'', Fire og tyvende sang, linje 209</ref>

== Mytiske kosmogonier ==
I [[Hesiod]]s ''[[Theogonien]]'' (600-tallet f.Kr.) benytter en god del av østlige materiale i sin [[kosmologi]]. Opprinnelsen til alle ting er [[Khaos]], som er formløs og tomrom (hulrom), og representerer uorden. Zevs etablerte sin orden i verden, ødela de kreftene som truet orden og harmoni.<ref>Mosse, C. (1984): ''La Grece archaique d’ Homere a Aeschyle'', Edition du Seuil Paris, s. 239, 240</ref>

De tre moirer er døtre av den opphavlige gudinne [[Nyx]] (Natt), og søstrene [[kerere|kererne]] (svarte, kvinnelige dødsånder/skjebner), [[Thanatos]] (Død) og [[Nemesis]] (Hevn).<ref name="Hesiod221" /> Senere er de framstilt som døtre av Zevs og [[Titaner|titanen]] [[Themis]] («innstifteren»)<ref name="Theogony901">''Theogonien'' 901: ''The Theogony of Hesiod. Oversetter Hugh Evelyn White (1914) [http://www.sacred-texts.com/cla/hesiod/theogony.htm 901-906]</ref> som var legemliggjørelsen av gudommelig orden og lov.<ref name="Finley78">Finley, M. (1978): ''The world of Odysseus'', revi. utg. New York Viking Press, s.78 Note.</ref><ref name="Jeffery42">I ''[[Odysseen]]'',''Themistes'': «dooms, things laid down originally by divine authority»,  the ''themistes'' of [[Zevs]]. Body: council of elders who stored in the collective memory. ''Thesmos'': unwritten law, based on precedent: Jeffery, L.H. (1976): ''Archaic Greece. The City-States c. 700-500 BC ''. Ernest Benn Ltd. London & Tonbridge. ISBN 0-510-03271-0, s. 42</ref> og søstrene til [[Eunomia (gudinne)|Eunomia]] (lovlighet, orden),  [[Dike (gudinne)|Dike]] (rettferdighet), og [[Eirene (gudinne)|Eirene]] (fred)<ref name="Theogony901" />

Hesiod introduserte en moralsk hensikt som er fraværende i Homers epos. Moirene representerte en makt som selv gudene måtte tilpasse seg. De ga menneskene ved fødselen både onde og gode øyeblikk, og de straffet ikke bare mennesker, men også gudene for deres synder.<ref name="Hesiod221" />

I kosmogonien til [[Alkman]] (en poet fra 600-tallet f.Kr.) kom først [[Thetis]] (avsetter, skaper) og deretter også Poros (spor, vei) og [[Tekmor (mytologi)|Tekmor]] (forordning).<ref>τέκμωρ (Τekmor): bestemt merke eller grense, hensikt [http://www.perseus.tufts.edu/hopper/text?doc=Perseus%3Atext%3A1999.04.0057%3Aentry%3Dte%2Fkmar τέκμαρ],</ref><ref>[[Gammelengelsk]]: ''Takn'', tegn, merke; [[engelsk]]: ''token'', tegn, varsel. Sammenlign med [[sanskrit]], [[Lakshmi]]. [http://www.etymonline.com/index.php?term=token «token»], ''Online Etymology Dictionary''</ref>

Senere i [[Orfisme|orfisk]] [[kosmogoni]] kom først Tesis (avsetter), hvis uutsigelig vesen er ikke uttrykt. Ananke (nødvendighet) er den opphavlige gudinne for uunngåelighet som er sammenfiltret med tidsguden [[Kronos]] fra tidens aller første begynnelse. De representerer de kosmiske krefter Skjebne og Tid, og ble tidvis tilkalt for å kontrollere gudenes lagnad. De tre moirer er døtre av Ananke.<ref>''Orphica. Theogonies frag 54 (from Damascius). Greek hymns 3rd to 2nd centuries BC''. [http://www.theoi.com/Protogenos/Ananke.html «Ananke»], ''Theoi Project''</ref>

== Mytologi ==
[[Fil:Sarcophagus Prometheus Louvre Ma339.jpg|thumb|350px|Dødens realitet: [[Prometheus]] skaper mennesket. Klotho og Lakesis i tillegg til [[Poseidon]] (med sin trefork), og antageligvis også Atropos sammen med [[Artemis]] (med halvmånen). Romersk sarkofag, [[Louvre]].]]
Moirene ble beskrevet i kunsten som stygge, gamle kvinner, tidvis gebrekkelige. De var strenge og ubøyelige. Klotho bar en spindel eller en bokrull (skjebnens bok), Lakesis en stav som hun pekte mot et [[horoskop]] på en [[globus]], og Atropos (Aisa) bar en bokrull, en vokstavle, et [[solur]], et par vekter, og et skjæreredskap. I andre tider ble de tre framstilt med staver eller [[Septer|septre]], symboler på overherredømme, og tidvis også med kroner. Ved fødselen til hvert eneste menneske opptrådte de med spinningen, målingen og klippingen av livets tråd.<ref name="Theoi.Moirai">[http://www.theoi.com/Daimon/Moirai.html «Moirai»], ''Theoi Project''</ref>

[[Fil:Lachesis (Washington, DC).jpg|thumb|left|Relieff av Lakesis. Basen av en lampstand foran den amerikanske høyesterett i [[Washington, D.C.]].]]
Moirene var antatt å dukke opp tre netter etter at et barn var født for å bestemme dets livsløp, slik som i fortellingen om sagnhelten [[Meleagros]] hvor en trekubbe ble tatt fra familiens ildsted og bevart av hans mor for å forlenge hans liv etter moirene hadde sagt at hans liv ville ebbe ut når trekubben hadde brent opp.<ref>[[Bibliotheca (Pseudo-Apollodorus)|Pseudo-Apollodorus]]: [[Bibliotheca (Pseudo-Apollodorus)|''Bibliotheca'']], 1.65.</ref> Bruce Karl Braswell fra lesningen i leksikonet til [[Hesykhios fra Alexandria]] assosierte opptreden til moirene til familiens ildsted på den sjuende dagen ved den antikke greske skikken med å vente sju dager etter fødselen for å ta beslutningen om å akseptere barnet til familien og gi det et navn, fastsatt med et ritual ved gruen.<ref>Braswell, Bruce Karl (1991): «Meleager and the Moirai: A Note on Ps.-Apollodorus 1. 65». ''Hermes'' '''119''' (4): 488–489. JSTOR [https://www.jstor.org/stable/4476850 4476850].</ref> I [[Sparta]] sto tempelet for moirene i nærheten av den kommunale ildstedet til [[polis]], slik [[Pausanias (geograf)|Pausanias]] observerte.<ref>Pausanias, 3.11. 10-11.</ref>

Som gudinner for fødselen som forutså lagnaden til den nyfødte, var [[Eileithyia]], den gamle [[Minoisk kultur|minoiske]] gudinne for fødsel og gudommelig jordmor, deres ledsager. Pausanias nevner en gammel rolle for Eileythia som «den dyktige spinner», noe som knytter også henne til skjebnen.<ref>Pausanias, [http://www.perseus.tufts.edu/hopper/text?doc=Paus.+8.21.3&fromdoc=Perseus%3Atext%3A1999.01.0160 8.21.3]</ref> Deres opptreden indikerer at den greske tilknytningen til gruen var forbundet med den greske legemlige kult som var vesentlig som en religiøs aktivitet.<ref>Pindaros: ''Nemean'' VII 1-4</ref>

Moirene var knyttet til de forferdelige [[Ktoniske guder|ktoniske]] gudinnene [[Erinnyere|erinnerne]] som påførte den rette straff for onde handlinger, og med dem styrte skjebnen i samsvar med nødvendigheten. Som dødsgudinner opptrådte de sammen med dødsdaimonene [[Kerere|kererne]] og de infernalske erinnerne.<ref name="Theoi.Moirai" />

I tidligere tider var de representert av kun noen få — kanskje bare en eneste — individuelle gudinner. Homers ''Iliaden'' (XXIV, 209) snakker generelt om Moira, som spinner livets tråd for menneskene ved deres fødsel; hun er ''Moira Krataia'' «mektige lagnad» (xvi.334) eller det er flere moirer (xxiv.49). I ''Odysseen'' (VII, 197) er det en referanse til ''Klôthes'', eller spinnerskene. Ved Delfi ble kun skjebnefigurene Fødsel og Død beæret.<ref>Kerenyi (1951), s. 32.</ref> I [[Athen]] ble [[Afrodite]], som hadde en tidligere før-olympisk eksistens, kalt for ''Afrodite Urania'' («guddommelig» eller «åndelig») som «den eldste av skjebnene», i henhold til Pausanias.<ref>Pausanias, x.24.4.</ref>

En del greske mytografer hevdet at moirene var døtre av Zevs med Themis som mor, noe også Hesiod hevdet i et avsnitt.<ref>Hesiod: ''Theogonien'', 904.</ref> I de eldre myter er de døtre av opphavlige vesener som [[Nyx]] («Natten») i ''Theogonien'', eller Ananke («nødvendighet») i [[Orfisme|orfisk]] kosmogoni. Enten de fikk en far eller ikke var moirene en hentydning til hvor langt greske mytografer var villig til å gå for å modifisere gamle myter tilpasset en patriarkalske orden,<ref>Ruck and Staples (1994), s. 57. Sitat: «Zeus obviously had to assimilate this spinning Goddess, and he made them into his daughters, too, although not by all accounts, for even he was bound ultimately by Fate».</ref> Påstandene om slike fedre var uansett ikke akseptable for [[Aiskhylos]], [[Herodot]]os, eller [[Platon]].

Til tross for deres forbudte omdømme, kunne moirene bli blidgjort som gudinner. Nygifte bruder i [[Athen]] tilbød dem lokker av sitt hår, og kvinner sverget hellige eder til deres navn. De kan ha hatt en opprinnelse som fødselsgudinner og kun senere fått deres omdømme som representanter for skjebnen og menneskenes livsløp.

Mens moirene ble fryktet av selv de veldige [[De tolv olympiske guder|olympiske gudene]], selv Zevs, kunne de bli beseiret i krig, noe ble vist i ''gigantomakhia'', kampen mellom [[Giganter|gigantene]] og en kombinert styrke av de olympiske gudene, moirene og [[Herakles]]. Selv om moirene kunne drepe gigantene Agrios og Thoon ved å klubbe dem hjel med sin bronseklubber, hadde et [[profeti]] gitt seier til gigantene om ikke Herakles kjempet sammen med de olympiske gudene.<ref>[http://www.theoi.com/Gigante/Gigantes.html «Gigantes»], ''Theoi Project''</ref>

== Zevs og moirene ==
[[Fil:Atropos.jpg|thumb|Relieff av [[Atropos]] som kutter av livets tråd.]]
Hos [[Homer]] er Moira bortimot alltid en og fungerer uavhengig av gudene. Kun [[Zevs]] er nær Moira og i et avsnitt er han selv personifiseringen av denne abstrakte makten.<ref name="Nilsson361" /> Ved å benytte en [[vekt]]skål kan Zevs veie [[Hektor]]s «lott av døden» opp mot den til [[Akilles]]. Hektors lott tynges ned og han dør i henhold til skjebnen. Zevs opptrer som en lagnadens veileder som gir alle og enhver den rette andel.<ref>Homer: ''Iliaden'', Tiende sang, 209 ff.; Nilsson, Martin P. (1967): ''Die Geschichte der Griechissche Religion'', I, C.F.Beck Verlag., München, s. 217, 222; Harrison, Jane Ellen (1903): ''Prolegomena to the Study of Greek Religion'', 5.43 ff:</ref><ref>Dette er tilsvarende til en berømt scene i [[den egyptiske dødeboken]], skjønt konseptet er annerledes. [[Anubis]], den egyptiske guddommen for etterlivet, veier et menneskes synder ved hans hjerte opp mot sannhetens fjær. Om menneskes hjerte er tyngre, ble han slukt av et uhyre: Taylor, John H. red. (2009): ''Ancient Egyptian Book of the Dead: Journey through the afterlife''. British Museum Press, London, ISBN 978-0-7141-1993-9, s. 209, 215</ref>

I et mykensk vasemaleri er Zevs framstilt mens han holder en vektskål foran to krigere, indikerer at han måler deres lagnad før de går i krig. Den fatalistiske troen er at om de døde i slaget, måtte de dø, og det var den rettferdige hendelse i henhold til skjebnen.<ref>Nilsson, M.P.: ''Zeus-Schiksalwaage''. Homer and Mycenea D 56. Den samme troen i [[kismet]], og også soldater under verdenskrigen trodde at de først vil dø i kamp om de ble truffet av en kule «med deres navn skrevet på den»: Nilsson, Martin P. (1967): ''Die Geschichte der Griechissche Religion'', I, C.F.Beck Verlag., München, s. 366, 367</ref>

Selv om gudene fryktet moirene, som [[Herodot]]os hevdet at en gud ikke kunne unnslippe.<ref>Herodotos: ''Historier'' I 91</ref> Den pytiske prestinne ved [[Delfi]] erkjente ved et tilfelle at også Zevs var underlagt moirenes makt, skjønt ingen skrifter fra klassisk tid har klargjort i nøyaktig hvilken grad livene til de udødelige ble påvirket av moirenes lunefulle innfall. Det er forventet at forholdet mellom  Zevs og moirene ikke var endret i flere århundrer. I [[antikken]] kan man ane en forestilling om en orden hvor selv gudene var underkastet. Poeten [[Simonides fra Keos]] kaller denne makten for [[Ananke (mytologi)|Ananke]] (nødvendighet), og som var mor til moirene i orfisk kosmogoni, og sier at selv ikke gudene kjempet mot denne makten.<ref>Diels, Hermann; Kranz, Walther (1903): [https://archive.org/details/diefragmenteder00krangoog ''Die Fragmente der Vorsokratiker griechisch und deutsch''], 420</ref> [[Aiskhylos]] kombinerer Skjebne og Nødvendighet i et skjema, og hevder at selv Zevs ikke kan endre hva som er blitt bestemt.<ref name="Prometh.515" />

Et antatt epitet, ''Zeus Moiragetes'', «Zevs, morienes leder», ble referert av Pausanias fra en inskripsjon han så i Olympia en gang på 100-tallet e.Kr.: «Når du går til startstedet for vognkappløpet er det et alter med en inskripsjon «til den som bringer av Skjebne».<ref>Pausanias, 5.15.5.</ref> «Dette er helt klart et etternavn for Zevs, som kjente menneskenes affærer, alt det som lagnaden ville gi dem, og alt det som ikke forutbestemt for dem.»<ref>Pausanias, v.15.5.</ref> Ved tempelet til Zevs ved [[Megara]] refererte Pausanias til en relieffskulptur han så «Over hodet til Zevs er [[Horaer|horaene]] og moriene, og alle kan se at han er den eneste gud som adlyder Moira.» Pausanias' slutning er ikke støttet i kultpraksisen, skjønt han nevner en helligdom for moirene ved Olympia,<ref>Pausanias, v.15.4</ref> ved Korint<ref>Pausanias, ii.4.7</ref> og ved [[Sparta]],<ref>Pausanias, iii.11.8</ref> og tilstøtende til helligdommen til Themis utenfor en byport i [[Theben (Hellas)|Theben]].<ref>«Det er en helligdom for Themis med en avbildning i hvit marmor, tilstøtende til den er en helligdom for Skjebnene, mens et tredje er for Zevs ved markedet. Zevs er gjort av stein; Skjebnene har ikke noen avbildning.» Pausanias, ix.25.4.</ref>

== Tverrkulturelle paralleller ==
=== Europa ===
[[Fil:Nornorna spinner ödets trådar vid Yggdrasil.jpg|thumb|[[Norne]]ne spinner lagnadens tråd ved foten av [[Yggdrasil]], verdenstreet.]]
[[Fil:Three Witches (scene from Macbeth) by William Rimmer.jpg|thumb|Scene fra Shakespeares ''Macbeth'' hvor de tre heksene drev sitt hekseri i akt IV, scene I. Maleri av William Rimmer.]]
I [[romersk mytologi]] er de tre moirene kalt for [[Parcae]] eller Fata, flertall av «fatum» i betydningen profetisk erklæring, orakel, eller skjebne. Det engelske ordet ''fate'' (angelsaksisk ''wyrd'') og ''fairy'' (magi, fortryllelse) er begge avledet fra «fata», «fatum».<ref>Online Etymology Dictionary: [http://www.etymonline.com/index.php?term=fate «fate»], [http://www.etymonline.com/index.php?term=fairy «fairy»]</ref>

I [[norrøn mytologi]] er [[norne]]ne kvinnelige vesener som styrer lagnadene til guder og mennesker ved å spinne livets tråder. De setter opp lover og tar beslutninger for livene til menneskenes barn.<ref>''[[Voluspå]]'' 20</ref> Deres navn var [[Urd]] (''Urðr'', hva som ble eller skjedde; representerer fortid), beslektet med [[Gammelengelsk|angelsaksisk]]e ''wyrd'', [[engelsk]]e ''weird'' (skjebne),<ref>Online Etymology Dictionary: [http://www.etymonline.com/index.php?term=weird&allowed_in_frame=0 «wyrd/weird»]</ref> [[Verdande]] (''Verðandi'', hva som er skjedd; representerer nåtid)<ref>Begge er avledet fra det [[Norrønt|norrøne]] verbet ''verða'', «å bli», ''Svensk etymologisk ordbok''</ref> og [[Skuld]] (hva som ble, skyld, gjeld; representerer framtid).<ref>Bokmålsordboka: [http://ordbok.uib.no/perl/ordbok.cgi?OPP=skyld&bokmaal=+&ordbok=bokmaal «skyld»] {{Wayback|url=http://ordbok.uib.no/perl/ordbok.cgi?OPP=skyld&bokmaal=+&ordbok=bokmaal |date=20190102050415 }}</ref>

I yngre [[Fornaldersaga|legendariske sagaer]], synes nornene å ha vært likestilt med spådomskyndige [[volve]]r, og de kom til [[helt]]ens fødsel for å forme hans lagnad. Det synes som om de opprinnelig var [[diser]] (gudinner), [[spøkelse]]r eller guddommer assosiert med ødeleggelse og skjebne. Forestillingen at de var tre, deres tilknytning til fortiden, nåtiden og framtiden kan være en senere innflytelse fra [[Gresk mytologi|gresk]] og [[romersk mytologi]].<ref>''Nordisk familjebook'' (1913)/ Uggleupplagan.19. Mykenai-Newpada. [https://runeberg.org/nfbs/0792.html oppslagsord «Nornor»]</ref>

[[Valkyrje]]r («kjosa val», de som velger mannefall) var opprinnelig dødens [[vette]]re. De er kvinnelige overnaturlige vesener som besluttet hvem som skal dø i kamp og de brakte deres utvalgte til etterlivets hall. De er også relatert til spinning og en av dem var også navngitt Skuld.<ref>Davidson H.R. Ellis (1988): ''Myths and symbols in Pagan Europe. Early Scandinavian and Celtic Religions''. Manchester University Press. ISBN 0-7190-2579-6. s. 58-61</ref> De kan være beslektet med [[kerere]], dødens [[daimon]]er i gresk mytologi som fulgte de døde [[Hades]]' port. I scenen til ''kerostasia'' er kerere («kerenes sjelvekt») «dødens lott», og i en del tilfelle har Ker («ødeleggelse») samme betydning og med Moira tolket som «dødens skjebne» (μοίρα θανάτοιο, ''moira thanatoio'').<ref name="Hesiod221" /><ref>Kerere er avledet fra det greske [[verb]]et ''kirainein'' (κηραίνειν) i betydningen «å bli ødelagt». Sammenlign ''Kir'' (κηρ), «stearinlys». Nilsson, Martin P. (1967): ''Die Geschichte der Griechissche Religion'', I, C.F.Beck Verlag., München, s. 218, 366</ref>

[[Germansk mytologi|Germanske]] [[Matronekult|matrer og matroner]], kvinnelige guddommer som bortimot alltid opptrer i en gruppe av tre, har blitt foreslått å være beslektet med nornene og muligens valkyrjene. Benevnelsen ''matrone'' er avledet fra det latinske ordet ''matrona'' («familiemor»; «standsmessig kvinne»; «respektert kvinne».<ref>Lindow, John (2001): ''Norse Mythology: A Guide to the Gods, Heroes, Rituals, and Beliefs'', side 224</ref>

I [[Angelsaksisk mytologi|angelsaksisk]] kultur er ''wyrd'' et konsept som tilsvarer lagnad eller personlig skjebne (bokstavelig: «hva som tilstøter, skjer»). Dets norrøne tilsvarighet er ''[[urd]]'' (''urðr''), og begge er avledet fra [[urindoeuropeisk]] rotord ''wert'', «å snu, vind»,<ref>[http://www.etymonline.com/index.php?term=weird&allowed_in_frame=0 «wyrd, weird»], ''Online Etymology Dictionary''</ref> beslektet med «spindel», «håndtein».<ref>[[Latin]]ske ''vertere'' og [[russisk]]e ''vreteno'': [http://www.etymonline.com/index.php?term=versus&allowed_in_frame=0 «versus»], ''Online Etymology Dictionary''</ref> I [[angelsaksisk litteratur]] er wyrd helt og holdent det uunngåelige.<ref>Heaney, Seamus (2001): ''Beowulf: A New Verse Translation''. New York: W.W. Norton,. ISBN 0-393-32097-9</ref><ref>[http://www.thewandererpoem.com/ ''The Wanderer''] {{Wayback|url=http://www.thewandererpoem.com/ |date=20120402170951 }}. Alternativ engelsk oversettelse av ''[[Vandringsmannen]]'' ved Clifford A. Truesdell IV</ref>

I dramaet ''[[Macbeth (skuespill)|Macbeth]]'' er Weirdsøstrene, eller de tre hekser, spåkvinner som er tungt befestet i både den virkelige som den uvirkelige verden. Deres skapelse var påvirket av britisk folkeminne, hekseri, og legendene om nornene og moirene.<ref>Coddon, Karin S. (1989): «'Unreal Mockery': Unreason and the Problem of Spectacle in ''Macbeth''» i: ''ELH''. 56.3, s. 485–501.</ref> [[Hekate]], den [[Ktoniske guder|ktoniske]] (underjordiske) greske guddom assosiert med [[magi]], [[hekseri]], [[nekromantiker]], og veikrysset med tre veier,<ref>[http://www.theoi.com/Khthonios/Hekate.html «Hecate»], ''Theoi Project''</ref> og hun opptrer som høvdingen til de tre heksene. I [[Gresk religion i antikken|antikkens greske religion]] ble [[Hekate]], gudinne for fødsel og barsel, identifisert med [[Artemis]].<ref>Heidel, William Arthur (1929): ''The Day of Yahweh: A Study of Sacred Days and Ritual Forms in the Ancient Near East'', American Historical Association. s. 514.</ref> Sistnevnte var leder (ηγεμόνη, ''hegemone'') av [[Nymfe (mytologi)|nymfene]].

I mytologien i [[Litauen]] er [[Laima]] personifiseringen av lagnaden, og hennes aller viktigste plikt var å forutse hvordan livet til den nyfødte ville skje. Hun kan være beslektet med [[Hinduisme|hindugudinnen]] [[Laksmi]] som var personifiseringen av rikdom og framgang, og tilknyttet god [[lykke]].<ref>Greimas Algirdas Julien (1992): ''Of gods and men. Studies in Lithuanian Mythology''. Indiana University Press, ISBN 0-253-32652-4, s. 111</ref><ref>Beslektet med ''Iaksmlka'', «merke», «tegn» (''[[Rigveda]]'' X, 71,2 ): Monier Williams: ''Sanskrit-English Dictionary''</ref> I den tilsvarende mytologien i [[Latvia]] er Laima og hennes søstre en treenighet av skjebnegudinner.<ref>Bojtar Endre (1999): ''Forward to the past. A cultural history of Baltic people''. CEU Press, ISBN 963-9116-42-4, s. 301</ref>

Moirene var vanligvis beskrevet som kalde, hjerteløse, og ubarmhjertige og framstilt visuelt som gamle, stygge kvinner. Den uavhengige spinnerske har alltid fremmet frykt framfor gode assosiasjoner om gamle vise koner.<ref>«This sinister connotation we inherit from the spinning goddess,» Ruck & Staples (1994)</ref>

=== Østen ===
[[Fil:Egypt dauingevekten.jpg|thumb|En seksjon av den egyptiske dødeboken som viser hjerte på en vektskål med en sannhetens fjær som motvekt.]]
Oppfatningen om et universalt prinsipp for den naturlige orden har blitt sammenlignet med tanker i andre kulturer, slikt som [[aša]], (Asha) i [[avestisk]] religion, [[Rita (hinduisme)|Rita]] i [[Hinduisme|vedisk religion]], og [[Maat]] i [[Oldtidens Egypt|oldtidens egyptiske]] [[Egyptisk mytologi|religion]].<ref>Ramakrishna (1965), s. 153-168; James (1969), s. 35-36</ref>

I avestisk religion og i [[zoroastrisme]]n er aša vanligvis sammenfattet avhengig av den tekstsammenheng og implikasjoner av «sannhet», «rett(ferdighet)», «orden». Aša og dets vediske tilsvarighet, Rita, er begge avledet fra det samme [[urindoeuropeisk]]e rotordet med betydningen «forbundet», «riktig», «sant». Ordet er egennavnet til guddommen Asha, personifiseringen av Sannhet og Rettferdighet. Aša samsvarer med et mål, materiell virkelighet som omfavner all eksistens.<ref>Duchesne-Guillemin, Jacques (1963): «Heraclitus and Iran» i: ''History of Religions'' '''3''' (1): 34–49, doi:[http://dx.doi.org/10.1086%2F462470 10.1086/462470]</ref> Denne kosmiske kraft er gjennomtrengt også av moral, som verbal Sannhet og Rettferdighet, en handling tilpasset moralsk orden.<ref>Boyce, Mary (1970): «Zoroaster the Priest» i: ''Bulletin of the School of Oriental and African Studies'' '''33''' (1): 22–38, doi:[http://dx.doi.org/10.1017%2FS0041977X00145100 10.1017/S0041977X00145100]</ref> I [[mandeisk]] litteratur har et [[Engel|engleaktig]] vesen ansvaret å veie sjelene til avdøde for å bestemme deres fortjenstfullhet ved å benytte en rekke vektskåler.<ref>Bunson, Matthew (1996): ''Angels A to Z'', New York: Crown</ref>

I vedisk religion er Rita et abstrakt prinsipp for den naturlige orden som regulerer og samordner universets virksomhet. Begrepet kan bli tolket abstrakt som «kosmisk orden» eller ganske enkelt som «sannhet».<ref>Mahony (1998), s. 3</ref> Det synes som om dette konseptet opprinnelig oppsto i den [[Indoariere|indisk-ariske]] periode fra et synspunkt om naturens trekk som enten forblir konstante eller som skjer på jevnlig grunnlag.<ref>Oldenberg, Hermann (1894): ''Die Religion des Veda''. Berlin: Verlag von Wilhelm Hertz. s. 30,195-198</ref>

De individuelle oppfyller deres sanne vesen når de følger vegen som er utlagt for dem av Ritas forordninger, handler i henhold til [[Dharma]] (naturloven), som er beslektet med sosiale og moralske sfærer.<ref name="Brown373">Brown, W. N. (1992): «Some Ethical Concepts for the Modern World from Hindu and Indian Buddhist Tradition» i: Radhakrishnan, S. (red.): ''Rabindranath Tagore: A Centenary Volume 1861 - 1961''. Calcutta: Sahitya Akademi. ISBN 81-7201-332-9.</ref> Vannenes gud, [[Varuna]], ble antagelig opprinnelige oppfattet som det personlig aspektet av den ellers upersonlige Rita.<ref>Ramakrishna, G. (1965): «Origin and Growth of the Concept of ''Ṛta''» i: ''Vedic Literature''. Doktorgradsavhandling: University of MysoreCf.</ref> Gudene er aldri framstilt som å kommandere Rita, men isteden forblir de underlagt det som alle skapte vesener.<ref name="Brown373" />

I [[oldtiden]]s [[egyptisk mytologi|egyptisk religion]] var ''[[maat]]'' det egyptiske konseptet for sannhet, balanse, orden, lov, moral, og rettferdighet. Ordet er guddommens egennavn, [[Maat]], som var en gudinne for harmoni, rettferdighet og sannhet, representert som en ung kvinne. Hun ble betraktet som den som opprettet universets orden opp mot [[Khaos|kaoset]] ved skapelsens øyeblikk.<ref>Armour, Robert A. (2001): ''Gods and Myths of Ancient Egypt'', American Univ in Cairo Press, ISBN 977-424-669-1. s. 167</ref> Maat var selve normene og de grunnleggende verdiene som dannet rettferdighetens bakteppe som måtte bli utført i henhold til sannhet og rettferdighet.<ref>Morenz, Siegfried (1992): ''Egyptian Religion'', overs. av Ann E. Keep, Cornell University Press, ISBN 0-8014-8029-9. s. 117–125</ref>

Maat var den som veide sjelene som fikk plass i underverden. Hennes fjær var målestokken som sjelene ble veid opp imot og som bestemte om sjelene (som man antok hadde bolig i hjertet) kunne vellykket reise til et paradisisk sted. I en berømt scene i [[den egyptiske dødeboken]] benyttet [[Anubis]] en vektskål som veide syndene til en manns hjerte mot sannhetens fjær (som representerte Maat). Om mannens hjerte veide tyngre ble han fortært av et uhyre.<ref>Taylor, John H. red. (2009): ''Ancient Egyptian Book of the Dead: Journey through the afterlife''. British Museum Press, London, 2010. ISBN 97807141. s. 209, 215</ref>

== Referanser ==
<references />

== Litteratur ==
* Armour, Robert A. (2001): ''Gods and Myths of Ancient Egypt'', American Univ. in Cairo Press, ISBN 977-424-669-1.
* Blisniewski, Thomas (1992): ''Kinder der dunkelen Nacht: Die Ikonographie der Parzen vom späten Mittelalter bis zum späten 18. Jahrhundert''. Köln 
* Homer: ''Iliaden'' i gjendiktning av P. Østbye, Aschehoug 1980 
* Homer: ''Odysseen'' i gjendiktning av P. Østbye, Gyldendal Norsk Forlag, 2. oppl. 1976
* Giannoulis, Markos (2010): ''Die Moiren. Tradition und Wandel des Motivs der Schicksalsgöttinnen in der antiken und byzantinischen Kunst'', Ergänzungsband zu Jahrbuch für Antike und Christentum, Kleine Reihe 6, F. J. Dölger Institut. Aschendorff Verlag, Münster, ISBN 978-3-402-10913-7.
* Graves, Robert (1955): ''Greek Myths''.
* Harrison, Jane Ellen (1903): ''Prolegomena to the Study of Greek Religion''. Kapittel VI, «The Maiden-Trinities».
* Jeffery, L. H. (1976): ''Archaic Greece. The City-States c. 700–500 BC''. Ernest Benn Ltd. London & Tonbridge, ISBN 0-510-03271-0.
* [[Károly Kerényi|Kerenyi, Karl]] (1951): ''The Gods of the Greeks'', Thames and Hudson.
* Nilsson, Martin P. (1967): ''Die Geschichte der Griechissche Religion''. Vol I, C.F. Beck Verlag, München.
* Russell, Bertrand (1946): ''A history of Western Philosophy, and its connections with Political and Social Circumstances from the earliest times to the Present Day''. New York. Simon and Schuster, s. 148
* Peck, Harry Thurston (1898): [http://www.perseus.tufts.edu/cgi-bin/ptext?doc=Perseus%3Atext%3A1999.04.0062 ''Harper's Dictionary of Classical Antiquities''], Perseus.tufts.edu
* Rose, Herbert Jennings (1928): ''Handbook of Greek Mythology''
* Ruck, Carl & Staples, Danny (1994): ''The World of Classical Myth''
* Wunderlich, R. G. (1994): ''The secret of Crete''. Efstathiadis group, Athen s. 290–291, 295–296. (britisk utg., Souvenir Press Ltd. London 1975) ISBN 960-226-261-3

== Eksterne lenker ==
* {{Offisielle lenker}}
* [http://www.theoi.com/Daimon/Moirai.html «Moirai»], ''Theoi Project''
* [http://www.theoi.com/Protogenos/Ananke.html «Ananke»], ''Theoi Project''
* [http://www.sacred-texts.com/cla/hesiod/theogony.htm ''The Theogony of Hesiod''], oversatt til engelsk av H.E.White (1914)]

{{Gresk mytologi}}

{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Tids- og skjebnegudinner]]
[[Kategori:Greske gudinner]]