Redigerer Modernisme

{{Opprydning}}
{{kildeløs}}
'''Modernisme''' betegner en mengde kulturelle bevegelser med opphav i de store endringene som fant sted i vesten mot slutten av [[1800-tallet]] og utover på [[1900-tallet]]. Begrepet favner en rekke til dels svært [[radikal]]e bevegelser innen [[kunst]], [[arkitektur]], [[musikk]], [[litteratur]] og [[kunsthåndverk]] som vokste frem i denne perioden.

Modernistisk tankegang legger vekt på menneskets evne til å skape, forbedre og forandre sine omgivelser, ved hjelp av vitenskap, teknologi eller eksperimentering. Modernismen gikk inn for å undersøke alle sider av tilværelsen på nytt, fra handel til [[filosofi]], med det formål å finne ut hva som «bremset» fremgangen for slik å kunne finne nye og mer progressive måter å oppnå de samme tingene på.

Modernismen omfavner nåtiden og forandringen, og står slik mot mange akademiske og historiske konvensjoner. De «tradisjonelle» uttrykksmåtene – arkitektur, litteratur, tro, samfunnets organisering og dagliglivet – var alle utdatert. Man ønsket en mer direkte konfrontasjon med de nye økonomiske, sosiale og politiske betingelsene som hadde oppstått i en etter hvert full-industrialisert tilværelse. Noen deler 1900-tallet mellom to bevegelser: modernismen og [[postmodernisme]]n, mens andre ser disse to som to sider av samme bevegelse.

==Definisjon og ordforklaring==
Modernismen må ikke forveksles med [[Det moderne prosjekt|moderniteten]], som betegner vestens nyere historie fra opplysningstiden fram til i dag.

==Forspill og fremvekst==
{{refforbedreavsnitt}}
Første halvdel av [[1800-tallet]] i [[Europa]] rommet mange kriger og revolusjoner, en manifestering av ideene som tilhører [[romantikken]]: vekt på individets subjektive opplevelse, det overnaturlige, Naturens opphøydhet som motiv for kunsten, revolusjonære og radikale uttrykksformer og individuell frihet. Rundt midten av århundret hadde det utviklet seg en syntese av disse ideene og mer praktiske rettede tanker om stabile styresett, delvis med bakgrunn i de mislykkede «romantiske» og demokratiske [[revolusjonene i 1848]]. Dette synes godt i [[Otto von Bismarck]]s ''[[Realpolitik]]'' og «praktiske» filosofier som [[positivisme]]. Perioden kalles ved ulike navn – i [[Storbritannia]] kalles den «[[viktoriansk tid]]» – og sprang ut av en tanke om at virkeligheten er herre over subjektive oppfatninger.

Avgjørende for denne tanken var et felles grunnlag av normer og institusjonelle rammer, så som [[kristendommen]]s religiøse normer, vitenskapelige normer fra den [[klassisk fysikk|klassiske fysikken]] og at en oppfatning av at det å betrakte virkeligheten fra et objektivt ståsted ikke bare var mulig, men også høyst ønskelig. Dette omtales som [[realisme (ontologi)|realisme]]. Innen [[filosofi]]en ble fornuften satt i høysetet av retninger som [[rasjonalisme]], [[materialisme]] og [[positivisme]].

Det fantes tankeretninger som gikk mot denne strømmen. Noen av dem var direkte etterkommere av romantiske tankeretninger. [[Agrarianisme|Agrarianistiske]] og vekkelsesorienterte bevegelser i kunst og diktning, særlig [[Det prerafaelittiske broderskap]] og filosofen [[John Ruskin]]. Spesielt rasjonalismen møtte motstand. Særlig gjaldt det [[hegelianisme|Hegel]]s dialektiske svilisasjons- og historiesyn, som ble besvart av [[Friedrich Nietzsche]] og [[Søren Kierkegaard]], to viktige [[eksistensialisme|eksistensialister]]. Til sammen utfordret disse ulike tankeretningene tanken om trygghet med grunnlag i [[sivilisasjon]], [[historie]] eller [[fornuft]].

Fra [[1870-tallet]] sto [[utviklingsoptimisme]]n, det vil si oppfatningen av at historien og sivilisasjonen er naturlig fremadskridende og alltid av det gode. Forfattere som [[Wagner]] og [[Henrik Ibsen|Ibsen]] møtte motbør blant sine egne for sin kritikk av samfunnene de levde i, og advarte mot at en stadig akselererende fremgang ville føre til at det individet ville stå løsrevet fra samfunnets normer og isolert fra sine medmennesker. Man diskuterte om ikke verdiene til kunstnerne var mer enn bare forskjellige fra samfunnets; Samfunnet ble satt som antitesen til fremgang og utvikling, slik at det i sin nåværende form ikke ville kunne bevege seg fremover. Filosofer trakk den tidligere optimismen i tvil. Arbeidene til [[Schopenhauer]] ble kategorisert som pessimistiske med sitt syn på viljen, syn som blant andre [[Nietzsche]] senere trakk inn i sine tanker.

To av de mest innflytelsesrike tenkerne fra perioden var [[biologi|biologen]] [[Charles Darwin]] og den politisk-økonomisk orienterte [[Karl Marx]]. Darwins lære om evolusjon gjennom [[naturlig utvalg]] undergravde folkets religiøse overbevisninger og de intellektuelles tanker om menneskets som noe enestående. Tanken om at mennesket ble drevet av de samme impulsene som dyr skulle vise seg å være vanskelig å forene med tanken om menneskets edle ånd og sjel. Karl Marx mente på et vis at det samme gjaldt samfunnsstrukturen: problemer i økonomien var ikke midlertidige eller forårsaket av noen spesiell ugjerning eller forhold i tiden, men heller forårsaket av fundamentale forhold i det [[kapitalisme|kapitalistiske system]]. Darwins og Marx' tanker skulle begge skape bevegelser som var avgjørende for modernismens fremvekst.

Samtidig og selvstendig vokste to nye ideer innen kunsten og litteraturen som skulle øve stor innflytelse frem i [[Frankrike]]. Den første var [[impresjonismen]], en retning i malerkunsten som først og fremst fokuserte på arbeider gjort utendørs, ikke i studioer. Impresjonistiske malerier viste at mennesker ikke ser objekter, men [[lys]]. Impresjonismen fikk en voksende tilhengerskare til tross for indre stridigheter, og fikk stadig større innflytelse. Til å begynne med ble impresjonistne avvist av den viktigste utstillingen i sin samtid, den statsstøttede [[Parissalongen]]; impresjonistene organiserte sine egne utstillinger på [[1870-tallet|1870-]] og [[1880-tallet]] parallelt med Parisersalongen. Den såkalte [[de refusertes salong|refusertes salong]] i [[1863]] ble godkjent av [[Napoleon III av Frankrike|keiser Napoleon III]] for å vise alt som var avvist av parisersalongen var en viktig begivenhet. Særlig [[Édouard Manet|Manet]] fikk stor oppmerksomhet, og innledet bevegelsens kommersielle suksess.

Den andre retningen var [[symbolisme]]n. Grunntanken er at [[språk]] har et symbolsk uttrykk i seg selv og også en patriotisk kraft, og at [[poesi]] og [[skjønnlitteratur]] skal hengi seg til de forbindelser ordenes lyd og kvalitet alene gir. Dikteren [[Stéphane Mallarmé]] skulle få særlig stor betydning for senere retninger

Samtidig var samfunnskrefter, politiske krefter og økonomiske bevegelser som skulle bli grunnlaget for argumentasjon for radikalt annerledes kunst og tenkning i sving. Den fremste av disse var [[industrialiseringen]] som bygget på [[dampmaskinen]]. Denne skapte bygninger som kombinerte kunst og håndverk i nye materialer, som for eksempel [[støpejern]] til jernbanebroer og stasjonsbygg i støpejern og glass, og ikke minst [[Eiffeltårnet]]. Industrialiseringen endret det urbane miljøet drastisk.

Nøden som oppsto i det industrialiserte bylivet og nye vitenskapelige metoder skapte forandringer som rystet den europeiske sivilisasjonen som inntil det hadde betraktet sin egen utvikling som ubrutt og positiv siden [[renessansen]]. [[Telegraf]]en gjorde kommunikasjon over store distanser mulig og gjorde at selv tidsoppfatningen ble endret.

I mange moderne fagfelt omtales feltets form fra før [[1900-tallet]] som «klassisk», for eksempel innen [[fysikk]], [[økonomi]] og kunstarter som [[ballett]] og [[arkitektur]]. Dette kan gi et bilde av hvor omfattende de ovennevnte endringene var.

==Modernismens begynnelse (1890 - 1910)==
William Everdell har argumentert for at modernismen begynte med at [[Richard Dedekind]] delte den [[reelle tall]]injen i [[1872]] og [[Ludwig Boltzmann|Bolttzmanns]] statistiske [[termodynamikk]] i [[1874]]. [[Clement Greenberg]] har skrevet: «Det som trygt kan kalles modernisme oppsto i midten av forrige århundre – og ganske lokalt, i [[Frankrike]], med [[Baudelaire]] i litteraturen og [[Édouard Manet|Manet]] i malerkunsten, og kanskje med [[Flaubert]] også, i prosaen. (Det var en stund senere og ikke så lokalt at modernismen viste seg i musikken og litteraturen.)<ref>''[http://www.sharecom.ca/greenberg/postmodernism.html Clement Breenberg: Modern and Postmodern] {{Wayback|url=http://www.sharecom.ca/greenberg/postmodernism.html |date=20201127012956 }}'' Syvende avsnitt. Adresse besøkt 15. april 2008</ref>
Modernismen ble først omtalt som ''[[avant-garde]]'', et begrep som siden det har blitt brukt om bevegelser som bevisst søker å bryte med en side ved tradisjonene og ''[[status quo]]''.»

På [[1890-tallet]] begynte man å tenke i retning av at det var nødvendig å sette tilside tidligere normer fullstendig, i stedet for bare å revurdere den gamle kunnskapen i lys av den nye teknologien. Den gryende bevegelsen i kunsten svarte til fremskritt som [[Relativitetsteorien]] i [[fysikk]]en, den stadig mer utstrakte bruken av [[forbrenningsmotor]]en og [[industrialisering]]en, og [[samfunnsvitenskap]]enes stadig større rolle i politikken. Det ble hevdet at dersom det ble stilt spørsmål ved selve virkelighetens natur, og begrensningene som hadde blitt lagt på menneskelig aktivitet forsvant, da måtte kunsten også forandre seg radikalt. Derfor så man i de første femten år av [[1900-tallet]] en rekke forfattere, tenkere og kunstnere som brøt med tradisjonelle måter å organisere litteratur, malerkunst og musikk.

[[Sigmund Freud]] presenterte et syn på personligheten som innebar en [[underbevissthet]] full av grunnleggende, ubeherskede [[drift]]er behersket av selvpåførte begrensninger. Dette synet kombinerte [[C.G. Jung]] med tanken om en [[kollektiv underbevissthet]] med forestillinger som bevisstheten enten omfavnet eller kjempet mot. Jungs syn antydet at folks trang til å bryte sosiale normer ikke var et utspring av barnslighet eller ignoranse, men heller sentrale for menneskedyret (ideen om mennesket som et dyr var allerede introdusert av [[Charles Darwin|Darwin]]).

[[Friedrich Nietzsche]] sto for en filosofi der ulike krefter, særlig ''vilje til makt'', var viktigere enn fakta eller ting. Ikke ulikt hevdet [[Henri Bergson]] at 'livskraften' var viktigere enn statiske [[virkelighet]]soppfatninger. Det som forente alle disse tenkerne var en [[romantikken|romantisk]] mistro til den [[Viktoriansk tid|viktorianske]] [[positivisme]]n og sikkerheten. I stedet sto de for, eller i Freuds tilfelle forsøkte å forklare, irrasjonelle tankeprosesser gjennom fornuft og helhetstenkning ([[holisme]]). Dette hang sammen med en holistisk trend som hadde vart i nærmere hundre år og førte med seg en økt interesse i det okkulte og i 'livskraften'.

Fra denne opphopningen av idealer fra [[romantikken]] og fra forsøk på å finne et måte å forklare det ukjente kom den første bølgen av verker som, selv om forfatterne betraktet dem som forlengelser av eksisterende bevegelser i kunsten, brøt med det underforståtte forståelsen av at kunstnerne tolket og representerte borgerlig kultur og borgerlige ideer. Blant disse modernistiske landemerkene finnes [[Arnold Schönberg]]s [[atonal musikk|atonale]] avslutning på sin 2. strykekvartett fra [[1908]], maleren [[Vasilij Kandinskij]]s [[ekspresjonisme]] fra [[1903]] av, som kulminerte i grunnleggelsen av gruppen [[Blaue Reiter|Der blaue Reiter]] («den blå rytter») i [[München]] i [[1911]], og [[kubismen]]s fremvekst fra arbeidene til [[Picasso]] og [[Georges Braque]] i [[1908]].

Teoriene til [[Sigmund Freud]] og [[Ernst Mach]] øvde stor innflytelse på denne bølgen. De hevdet fra [[1880-tallet]] av at [[hjerne]]n hadde en grunnleggende, fundamental struktur, og at subjektive erfaringer oppsto fra samspill mellom ulike deler av hjernen. Hele den subjektive virkelighet var ifølge Freuds ideer basert på spillet mellom grunnleggende [[drifter]] og [[instinkter]], som formet synet på omverdenen. Ernst Mach utviklet en velkjent [[vitenskapsfilosofi]], ofte kalt «[[logisk positivisme]]». Denne var et brudd med tidligere tanker om at en ytre og absolutt virkelighet kunne tegnes inn slik den var i et menneskesinn; i [[John Locke]]s tankegang begynner hjernen som ''[[tabula rasa]]''. Mach hevdet at kunnskapen om virkeligheten også inneholdt en del som ikke skrev seg fra observasjonene av virkeligheten.

Denne modernistiske bølgen brøt med fortiden i det første tiåret av [[1900-tallet]], og prøvde å redefinere ulike kunstformer radikalt. Blant de ledende skikkelsene i den [[litterær modernisme|litterære delen]] av bevegelsen(e) fant man:
{{kolonner}}
* [[Rafael Alberti]]
* [[Gabriele D'Annunzio]]
* [[Guillaume Apollinaire]]
* [[Louis Aragon]]
* [[Djuna Barnes]]
* [[Basil Bunting]]
* [[Mário de Sá-Carneiro]]
* [[Konstantinos P. Kavafis]]
* [[Jean Cocteau]]
* [[Joseph Conrad]]
* [[T.S. Eliot]]
* [[Paul Éluard]]
* [[William Faulkner]]
* [[H.D.]]
* [[Hugo von Hofmannsthal]]
* [[Max Jacob]]
* [[James Joyce]]
* [[Franz Kafka]]
* [[D.H. Lawrence]]
* [[Wyndham Lewis]]
* [[Federico García Lorca]]
* [[Marianne Moore]]
* [[Robert Musil]]
* [[Almada Negreiros]]
* [[Fernando Pessoa]]
* [[Ezra Pound]]
* [[Marcel Proust]]
* [[Pierre Reverdy]]
* [[Gertrude Stein]]
* [[Wallace Stevens]]
* [[Tristan Tzara]]
* [[Paul Valéry]]
* [[Robert Walser]]
* [[William Carlos Williams]]
* [[Virginia Woolf]]
* [[William Butler Yeats]]

Komponister som [[Arnold Schönberg]], [[Igor Stravinskij|Stravinskij]] og [[George Antheil]] sto for modernisme i [[musikk]]en. Malerne [[Gustav Klimt]], [[Picasso]], [[Matisse]], [[Piet Mondrian|Mondrian]] og bevegelsene [[Les Fauves]], [[kubisme]]n og [[Surrealisme|Surrealistene]] representerte ulike retninger av modernismen i malerkunsten. [[Arkitektur|Arkitekter]] og [[design]]ere som [[Le Corbusier]], [[Walter Gropius]] og [[Ludwig Mies van der Rohe]] brakte modernistiske tanker inn i det urbane hverdagslivet. Modernistiske ideer påvirket området utover det kunstneriske; for eksempel lot [[John Maynard Keynes]] seg påvirke av Woolf og andre medlemmer av [[Bloomsburygruppen]].

Kunsten fikk et større avhengighetsforhold til [[marked]]et, og kunstvarene konkurrerte om kjøpernes gunst. Det dukket opp et nytt slagord: "kunst for kunstens skyld", det vil si kunst som ikke trengte en religiøs, politisk eller sosial rettferdiggjøring, men som skulle vurderes på egne premisser som et estetisk verk. I et maleri var det for eksempel ikke det fortellende innholdet som var det viktige, men det formal-estetiske, blant annet spenningen mellom flate og form, fargenes samspill, markeringen av [[abstrakt]]e kvaliteter og helheten i komposisjonen.

==Modernismen skyter fart, 1910 - 1930==
I forkant av [[første verdenskrig]] kunne man ane en voksende spenning og utilfredshet med samfunnet, manifestert i [[1905-revolusjonen]] i Russland og i mange radikale partier, også i kunst i alle former. Man gikk inn for enten radikalt å forenkle tidligere konvensjoner eller avvise dem helt. [[Igor Stravinskij]]s ''[[Vårofferet]]'' kom i [[1913]]; en ballett om [[menneskeofring|menneskeoffer]]. Samme år kom også [[Albert Einstein|Einsteins]] første artikkel om [[relativitetsteorien]], [[Niels Bohr]] utformet [[skallmodellen|Bohr-modellen]], [[Edmund Husserl]] utga sin ''Ideer'', [[Ezra Pound]] grunnla [[imagisme]]n, og det sterkt kontroversielle [[Armory Show]] fant sted i [[New York]]. Samtidig sjokkerte unge malere som [[Pablo Picasso]] og [[Henri Matisse]] med sin avvisning av det tradisjonelle [[perspektiv]]et som utgangspunkt for bildene - et skritt ingen av [[impresjonisme|impresjonistene]], selv ikke [[Cézanne]], hadde tatt.

Disse tingene var i ferd med å gi begrepet modernisme nytt innhold: det skulle omfatte oppløsning og avvisning av, eller bevegelse forbi enkel [[Realisme (kunst)|realisme]] i [[litteratur]] og [[kunst]], og enten avvisning eller dramatisk endring av [[tonalitet]]sbegrepet i [[musikk]]. Dette fjernet modernistene fra [[1800-tallet]]s kunstnere som tendensielt hadde tro på at verden gikk fremover. Forfatterne [[Charles Dickens|Dickens]] og [[Leo Tolstoj|Tolstoj]] og komponisten [[Johannes Brahms]] var ikke radikale eller bohemer, men heller verdsatte medlemmer av samfunnet som med sin kunst bidro til samfunnets fremgang, selv om den tidvis kritiserte uønskede sider av det. Modernismen oppfattet, mens den ennå var progressiv{{når|Når var modernismen progressiv, - når var den det ikke?}}, tradisjonelle former og tradisjonelle sosiale former som fremskrittsfiendtlige. Derfor ble «kunstneren» noe nytt, en revolusjonær som skulle omvelte, snarere enn opplyse.

[[Futurisme]]n er et godt eksempel på dette. I [[1909]] ble [[Filippo Tommaso Marinetti|F.T. Marinettis]] første [[manifest]] trykket i Paris-avisen [[Le Figaro]]; kort tid senere undertegnet en gruppe malere ([[Giacomo Balla]], [[Umberto Boccioni]], [[Carlo Carrà]], [[Luigi Russolo]] og [[Gino Severini]]) [[det futuristiske manifest]]. Manifestene var formet etter [[det kommunistiske manifest]], og la frem ideer som skulle provosere, og samle tilhengere. Under sterk påvirkning fra [[Henri Bergson|Bergson]] og [[Nietzsche]] sto futurismen som en del av modernismens omfavnelse av oppløsningen av for eksempel samfunn og eksistens.

Den modernistiske filosofien og kunsten ble fortsatt betraktet kun som en del av en større sosial bevegelse. Malerne [[Gustav Klimt|Klimt]] og [[Cézanne]], og komponistene [[Mahler]] og [[Richard Strauss]] var «fryktelige moderne» – de som sto nærmere [[avant-garde]]n ble oftere hørt om enn hørt. [[Polemikk]]er til forsvar for [[geometri]]sk eller abstrakt malerkunst ble stort sett kun sett i nisjemagasiner (som ''[[The New Age]]'' i [[Storbritannia]]) med små leserkretser. Modernistisk [[primitivisme]] og pessimisme var kontroversiell, men ikke i tråd med en allmenn, viktoriansk tro på fremgang, og den utbredte [[liberal]]e optimismen.

Den [[første verdenskrig]]en og dens etterspill sto for opprivende omveltninger, slik kunstnere, for eksempel [[Johannes Brahms|Brahms]] fra slutten av [[1900-tallet]], hadde fryktet og som avant-gardistene hadde sett frem til. For det første syntes den tidligere [[status quo]] tydelig mislykket for en generasjon som hadde sett millioner dø i kamp om jordstykker – før krigen hadde man hevdet at ingen ville gå inn i en sånn krig fordi omkostningene ville bli for store. For det andre forandret maskinalderens fremvekst livsbetingelsene fundamentalt – krigsmaskiner ble en realitet. For det tredje ble selv grunnleggende forestillinger rokket ved av krigens grusomhet. Realismen syntes ubrukelig i møte med skyttergravskrigens uvirkelighet, for eksempel fremstilt i [[Erich Maria Remarque]]s ''[[Intet nytt fra Vestfronten]]'' ([[1929]]). Videre fremsto tanken om menneskehetens sakte, men sikre åndelige fremgang latterlig i møte med krigens nedslaktinger. Den første verdenskrig blandet sammen teknologiens harde, geometriske, mekaniske rasjonalitet med mytens marerittaktige irrasjonalitet.

Modernismen hadde vært forbeholdt de få før krigen, men ble i [[1920-tallet|1920-årene]] den rådende retning i [[europeisk kunst]]. Modernismen viste seg i Europa i kritiske retninger som [[dadaisme]], i konstruktive retninger som [[surrealisme]], og i mindre bevegelser som [[Bloomsburygruppen]]. Hver av disse «modernismene», som noen kalte dem, la vekt på å finne nye metoder for å oppnå nye resultater. [[Impresjonisme]]n var en forløper: på tvers av landegrenser samlet billedkunstnere og forfattere seg som i en internasjonal bevegelse. [[Surrealisme]], [[kubisme]], [[Bauhaus]] og [[leninisme]] er eksempler på bevegelser som raskt fant tilhengere utenfor sitt geografiske opphav.

Kunstutstillinger, teater, film, litteratur og bygninger underbygget alle en allmenn oppfatning av at verden var i forandring. Mange slike møtte motvilje; malerier ble spyttet på, det ble organisert opptøyer i utstillinger og politiske skikkelser erklærte modernismen umoralsk. Samtidig er 1920-årene kjent som «[[Jazz-alderen]]», og allmennheten viste stor entusiasme for biler, luftfart, telefonen og andre teknologiske fremskritt.

Rundt [[1930]] hadde modernismen blitt en del av det etablerte, både i kunst og politikk. Begrepet hadde endret betydning: på 1920-tallet reagerte man mot modernismen fra før [[1918]], den som la vekt på sin forbindelse til den fortiden den var i opprør mot, og mot trekk ved den som ble oppfattet som overdrevent påtatte, irrasjonelle og emosjonelle. Perioden etter første verdenskrig vaklet mellom systematisering og [[nihilisme]]; den mest avgjørende bevegelsen var [[dadaisme]]n.

En del forfattere angrep den nye modernismens galskap, mens andre beskrev den som sjelløs og mekanisk. Modernister i mellom var det uenighet om publikums rolle, kunstneres forhold til publikumet, og kunstens rolle i samfunnet. Modernismen innebar således mange motstridende svar. Det falt ned på at [[vitenskap]] og vitenskapelig rasjonalitet, ofte med modeller fra [[1700-tallet]]s [[Opplysningstiden|opplysningsbevegelse]], ble stående som kilden til logikk og stabilitet, mens de grunnleggende, primitive seksuelle og underbevisste driftene i samspill med maskinalderens tilsynelatende ulogiske sammensetning ble det følelsesmessige grunnlaget. Med utgangspunkt i disse to noe uforenlige faktorene begynte modernister å stable sammen et komplett [[verdensbilde]].

==Modernismens andre generasjon (1930 - 1945)==
Fra [[1930]] hadde modernismen blitt en del av [[populærkultur]]en. Men den økende [[urbanisering]]en, ble den etter hvert sett på{{av hvem}} som kilden til løsninger på samtidens utfordringer. Akademia fattet interesse for modernismen, og det ble utviklet teorier om modernismens betydning. Populærkultur, med utgangspunkt ikke i finkulturen, men i sin egen virkelighet, skapte mye modernistisk innovasjon; særlig masseproduserte varer bidro. Magasinet ''[[The New Yorker]]'' begynte å publisere nye og moderne tanker fra unge forfattere og humorister som [[Dorothy Parker]], [[Robert Benchley]]. [[E.B. White]], [[S.J. Perelman]] og [[James Thurber]]. Moderne ideer i kunsten dukket opp i reklame og logoer. Logoen som ble designet til [[London]]s undergrunnsbane av [[Edward Johnson]] i [[1919]], er et tidlig eksempel på hvordan man oppfylte nye behov for tydelige visuelle symboler som er lette å huske.

[[Marxisme]] var en annen viktig innflytelse i tiden. Den primitivistiske og irrasjonelle modernismen fra før første verdenskrig innebar for mange avstand til alle politiske systemer og løsninger, og 1920-tallets [[nyklassisisme]], representert ved [[T.S. Eliot]] og [[Igor Stravinskij]], avviste populære løsninger på moderne problemer – [[fascisme]]ns fremvekst, [[den store depresjonen]] og krigshissingen – og bidro til økt radikalisering{{klargjør|Nyklassisisme bidro til (hva slags) økt radikalisering? Dersom dette skulle være riktig bør sammenhengen i det minste utdypes noe.}}. [[Den russiske revolusjon]]en fyrte opp under politisk radikale ideer og utopisme, og skapte tydeligere politiske holdninger. [[Bertolt Brecht]], [[W.H. Auden]], [[André Breton]], [[Louis Aragon]] og filosofene [[Antonio Gramsci]] og [[Walter Benjamin]] var tilhengere av denne modernistiske [[marxisme]]n. Denne venstreradikale tendenser var verken allmenn eller definerende, og det er ingen spesiell årsak til å knytte modernismen grunnleggende med venstresiden av politikken. Blant modernister som uttalt tilhørt politikken høyreside finnes [[Wyndham Lewis]], [[William Butler Yeats]], [[T.S. Eliot]], [[Ezra Pound]] og [[Menno ter Braak]].

En tydelig endring i denne perioden var at moderne produkter ble en del av hverdagslivet. [[Elektrisitet]], [[telefon]]en, [[bil]]en og behovet for vedlikehold, reparasjon skapte nye manerer, nye sosiale arenaer og forhold. De avbrutte øyeblikkene som bare noen få opplevde på [[1880-tallet]], ble dagligdags; kommunikasjonshastigheten som i [[1890-tallet|1890-årene]] var forbeholdt aksjemeglere, ble en del av hverdagslivet.

Modernismen, i jakten på sosial organisering, frembragte undersøkelser i [[seksualitet|seksualvaner]] og forholdet i kjernefamilien (snarere enn den utvidede familien). Den [[Sigmund Freud|freudianske]] vekten på [[infantil seksualitet]] og barneoppdragelse ble større, fordi folk fikk færre barn og dermed et mer spesifikt forhold til hvert barn. Disse teoretiske tilnærmingene vant popularitet.

==Modernisme etter den [[andre verdenskrig]]==
Etterkrigstiden så [[Europa]]s hovedsteder i uorden, med stort behov for økonomisk og materiell gjenreising og politisk regruppering. I [[Paris]], byen som en gang var kjernen i den europeiske kulturen, og verdens kunsthovedstad, hadde ikke lenger noe klima for kunst. Viktige samlere, kunsthandlere og modernistiske malere, forfattere og poeter hadde rømt fra Europa til [[New York]] og [[USA]]. [[Surrealisme|Surrealistene]] og moderne kunstnere fra alle Europas kultursentre flyktet fra [[Nasjonalsosialisme|nasjonalsosialistenes]] herjinger til [[USA]], og mange av dem som ikke hadde rømt, omkom. Noen få kunstnere hadde forblitt i [[Frankrike]] og overlevd: [[Pablo Picasso]], [[Henri Matisse]] og [[Pierre Bonnard]], blant andre.

[[1940-tallet|1940-årene]] i [[New York]] ble et høydepunkt for amerikansk [[abstrakt ekspresjonisme]], en modernistisk bevegelse som kombinerte inspirasjon fra [[Henri Matisse|Matisse]], [[Pablo Picasso|Picasso]], [[surrealisme]], [[Joan Miró]], [[kubisme]] og [[fauvisme]] med amerikanske størrelser som [[Hans Hofmann]] og [[John D. Graham]]. Amerikanske artister nøt nærværet til [[Piet Mondrian]], [[Fernand Léger]], [[Max Ernst]] og [[André Breton]]-gruppen, Pierre Matisses galleri og [[Peggy Guggenheim]]s galleri ''[[The Art of This Century|Dette århundrets kunst]]'' og flere andre.

Pollock og den abstrakte ekspresjonismen
Modernisme i 1960-årene etter den abstrakte ekspresjonismen
*[[Popkunst]]; [[Andy Warhol]], [[Roy Lichtenstein]], [[Jasper Jones]], [[Robert Rauschenberg]], [[Tom Wesselmann]]
*[[Minimalisme]]
*[[Collage]]
*[[Décollage]]
*[[Assemblage]], [[installasjon]], [[Neo-dada]], [[Fluxus]]; [[George Maciunas]], [[Joseph Beuys]], [[Wolf Vostell]], [[Bazon Brock]], [[Nam June Paik]], [[Yoko Ono]]
*[[Happening]]; [[Allan Kaprow]], [[George Brecht]], [[Bazon Brock]], [[Joseph Beuys]], [[Dick Higgins]], [[Wolf Vostell]], [[Nam June Paik]], [[Charlotte Moorman]]
*[[Videokunst]]; [[Nam June Paik]], [[Wolf Vostell]], [[Bill Viola]]
*[[Performance]]

==Senmodernismen==
== Kjente modernister ==
* Arkitektur: [[Le Corbusier]], [[Ludwig Mies van der Rohe]], [[Gunnar Asplund]], [[Arne Korsmo]]
* Malerkunst: [[Henri Matisse]], [[Edvard Munch]], [[Pablo Picasso]]
* Litteratur: [[Gertrude Stein]], [[Knut Hamsun]], [[James Joyce]], [[Virginia Woolf]], [[Tarjei Vesaas]]
* Lyrikk: [[Rolf Jacobsen]], [[Edith Södergran]], [[Artur Lundkvist]]

== Se også ==
* [[Postmodernisme]]
* [[Litterær modernisme]]

==Referanser==
<references/>

== Eksterne lenker ==
*[https://www.litteraturogmedieleksikon.no/gallery/modernismen.pdf Modernismen]; fra Bibliotekarstudentens nettleksikon om litteratur og medier (pdf-fil)

{{Kunsthistoriske perioder}}
{{Portal|kunst}}
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Kunsthistorie]]
[[Kategori:Arkitektoniske perioder]]
[[Kategori:Kunsthistoriske perioder]]
[[Kategori:Modernisme| ]]