Redigerer Mjøsvisen

'''«Mjøsvisen»''' er en [[skillingsvise]] som kommer fra [[Moelv]] i [[Hedmark]]. Einar var sønn på en av Moelvs største gårder, Mo gård. Anna var datter av en som ble kalt «Fisker-Lars». Han bodde i Kvarbergsvika, ikke langt fra [[Brumunddal]], hvor han drev et lite fiskebruk. Det var altså stor forskjell på den sosiale rangen mellom Einar og Anna. Legenden sier at det ennå i dag spøker på [[Mjøsa]] der Einar og Anna omkom. Visa ble skrevet ca. 1840, og er også kjent under tittelen «'''Ung Anna og stolt Einar'''».

Visa er innspilt på platen ''[[Frem fra Glemselen kap. 2]]'' med Helge Borglund

==Kilder==
*«Oldemors visebok», Eli Støre Erichsen, Cappelen 1976
*«Frem fra Glemselen 2», Per Johan Skjærstad, plate på Talent 1975
*[[Sangene i våre hjerter]], Elin Prøysen, Damm 2007

==Teksten==
#Lytter til trofaste venner, lytt til min sitrende sang,<br />medens jeg synger I kjenner minnenes brusende klang.<br />Sitter kun stille og venter tonene straks eder nå<br />når fra svunne dager de henter minner fra mjøsen den blå.
#Mjøsa så stille seg vugger, aftenen alt stunder til,<br />gresset i vårkvelden dugger, dagen den lakker mot kveld.<br />Henne i lien man hører, måltrostens klangfulle sang,<br />og henne på stien seg rører, frosken i valtrende gang.
#Tett ved den blånende flate sitter en kvinne og mann,<br />så kjærlighetsfulle og glade i ungdommens glødende brann,<br />det var den unge herr Einar, sønnen på storgården Mo,<br />som satt med sin ungfagre Anna, Fisker-Lars datter så fro.
#Han talte med smigrende stemme og tolket sin kjærlighet stor,<br />og Anna, akk kunne hun glemme sin ære hun ga på hans ord.<br />Hin aften den fikk sine følger og Anna hun føle det fikk,<br />og intet for Einar hun dølger det gikk i ham just som et stikk.
#«Anna, jeg kan ei deg ekte» siger den usling så stor.<br />Anna:«Du kan ikke nekte at du på det ga meg ord!»<br />«Men se ett hundrede daler gir jeg hvis nøyes du kan<br />så du ei for nogen omtaler at jeg er far til ditt barn».
#Anna hun kunne av smerte og sorg ikke sige et ord,<br />det var som det brast hennes hjerte, et skrik og tilbake hun for,<br />hun strakte de bedende armer, men da så den troløse går,<br />glemtes all livsgledens varme som tentes i ungdommens vår.
#På Mjøsa den neste dags morgen vugget en båt i mot strand,<br />den tolkes av kjærlighetssorgen, den setter alt livet i brann.<br />Båten er tom og dens eier er Anna den svekende mø,<br />at vandre på skjendselens veie, nei bedre at glemme og dø.
#Året det gikk seg til ende, Anna som lik man ei fant,<br />da kunne det titt nok hende at det som sagdes var sant:<br />Det spøker så ofte der nede på Mjøsa den belgmørke kveld,<br />med syner og klagende lyder og gjenferd i bristende veld.
#Over den islagte flate på Mjøsa da hjemad alt fór,<br />de bønder til julefest glade hjem til det dukede bord,<br />klokkene kimer og kaller, kaller til storkveldens fest,<br />sneen den drysser og faller dekker hver kjører og hest.
#Herr Einar til Mo drog hjemad, han lengter til festlige bord,<br />hesten den stevnede fremad, lengtet til julekostfor,<br />over de islagte bølger han kjører så freidig i hu,<br />glemt er hva bølgene dølger, liket av Anna just nu.
#Herr Einar kom ei på festen, han ble ut på Mjøsa den kveld,<br />hjemme på Mo der står hesten borte er slede og fell.<br />Juledagsmorgen man søkte, på Mjøsa der fant man en råk,<br />akkurat der hvor det spøkte med syner og klagende gråt.
#Om våren da isen den smelter i mai med sol, regn og vind,<br />da fikk man av bølgene båren se Einar og Anna som lik.<br />De vugget så fredelig mot stranden, kan hende mot selvsamme sted,<br />hvor de i solnedgangen syndet i kjærlighet.
#Nu spøker det aldrigen mere på Mjøsa den belgmørke kveld,<br />og aldri du hører nu mere gjenferd i bristende veld.<br />Anna hun ønsket i døden at eie den unge Herr Mo,<br />han kom og han sonede brøden, da var det Anna fikk ro.

[[Kategori:Skillingsviser]]