Redigerer Minister (diplomati)

[[Fil:Rennel of rodd.jpg|miniatyr|Den britiske sendemannen til Sverige og Norge i 1905, James Rennel Rodd, hadde tittelen minister]]
'''Minister''' er i [[diplomati]]et en stasjonssjef ved en [[legasjon]], i hvilket tilfelle stasjonssjefen har tittelen overordentlig sendemann og befullmektiget minister (fransk: ''envoyé extraordinaire et ministre plénipotentiaire'').<ref>G. R. Berridge og Alan James: ''A dictionary of diplomacy'', 2. utgave, Basingstoke: Palgrave Macmillan, 2003, s. 174.</ref> En utsendt minister [[Akkreditiv|akkrediteres]] hos [[statsoverhode]]t i landet der vedkommende tjenestegjør. Ettersom de fleste land har gått over til å utveksle [[ambassadør]]er, er ministertittelen for det meste gått ut av bruk.

[[Wienerkongressen|Wienkongressen]] plasserte i ''Reglement sur le Rang entre les agents Diplomatique'' i 1815 ministre i andre [[Diplomatisk rang|diplomatiske rangklasse]], det vil si etter den fremste klassen av [[ambassadør]]er, [[Legat (diplomati)|legater]] og [[Nuntius|nuntier]].<ref>Jeremy Black: ''A History of Diplomacy'', London: Reaktion Books, 2010, s. 153.</ref> I 1818 ble [[ministerresident]]er innpasset i en egen klasse på et trinn under ministre. [[Wien-konvensjonen om diplomatisk samkvem]] av 1961 opererer med tre rangklasser, der ministre hører hjemme i rangklasse to.<ref>Artikkel 14 i [http://untreaty.un.org/ilc/texts/instruments/english/conventions/9_1_1961.pdf ''Vienna Convention on Diplomatic Relations'']   {{Wayback|url=http://untreaty.un.org/ilc/texts/instruments/english/conventions/9_1_1961.pdf |date=20120910083434 }}, United Nations Treaty Collection.</ref>

==Norge==
I norsk utenrikstjeneste ble legasjonene oppgradert til [[ambassade]]r og ministrene til ambassadører fra 1942 av.<ref>[[Iver B. Neumann]] og [[Halvard Leira]]: ''Aktiv og avventende. Utenrikstjenestens liv 1905–2005'', Oslo: Pax Forlag, 2005, s. 544.</ref> Tittelen minister er dermed gått ut av bruk i norsk utenrikstjeneste.

===Norges fire første ministere===
Norges fire første ministere var [[Fridtjof Nansen]], [[Fritz Wedel Jarlsberg]], [[Paul Benjamin Vogt]] og [[Nikolai Christian Grove Prebensen]].

Nansen fikk posten i [[London]] 1906–1908) og ble utnevnt til Norges første minister der. Fritz Wedel Jarlsberg (1855–1942) ble minister i Paris. Paul Benjamin Vogt (1863–1947) fikk Stockholm og Nikolai Christian Grove Prebensen (1850–1938) St. Petersburg. Regjeringens henstilling til København om [[agrément]] for [[Ove Gude]] ble ikke innvilget, fordi Sverige lot dansk UD forstå at det ikke ville ses som heldig at de forente rikers tidligere sendemann kom tilbake som norsk minister. Regjeringen utpekte da [[Georg Francis Hagerup]] (1853–1921).

==Referanser==
<references/>

{{Diplomati}}

{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Diplomati]]