Redigerer Mikael V

{{Infoboks østromersk keiser}}

'''Mikael V Kalafates''' (Greek: Μιχαήλ Ε΄ Καλαφάτης, ''Mikhaēl V Kalaphatēs'', født [[1015]], død [[24. august]] [[1042]]) var bysantinsk keiser i fire måneder i 1041 og 1042. Han var nevø av [[Mikael IV]] og ble adoptert av keiserinne [[Zoë Porfyrogenita]]. Han ble populært kalt "[[kalfatring|kalfatreren]]" (Καλαφάτης, ''Kalaphates'') i samsvar med farens opprinnelige yrke.

Mikael V var sønn av Stefan, opprinnelig en kalfatrer som jobbet innen skipsbygging, senere admiral og gift med Maria, søster av keiser Mikael IV. Stefan hadde deltatt i et felttog mot Sicilia i 1040<ref>I dette felttoget deltok også et [[væringer|væringkorps]] under ledelse av den norske [[Harald Hardråde]], ref. Norwich, s. 243</ref>, men uten særlig suksess. Han kom i krangel med George Maniakes, en annen av de militære lederne og døde kort tid etter<ref>Norwich, s. 243</ref>. Keiser Mikael IV, som nå var alvorlig syk, hadde ikke Mikael V som sitt førstevalg som keiser og etterfølger, men han ble likevel foretrukket av sin onkel Johannes Orfanotrofos og keiserinne Zoë. Kort tid før han døde ble Mikael V adoptert som keiserparets sønn og fikk tittelen [[Caesar (tittel)|caesar]]. Den 10. desember 1041 ble han utropt til keiser.

Den unge Mikael var fast bestemt på å styre på egen hånd, og kom snart i konflikt med sin onkel Orfanotrofos, som han ganske umiddelbart sendte i kloster. Han gjeninnsatte også flere høyere embedsmenn som var blitt forvist under det forrige regimet, inkludert den fremtidige [[Økumenisk patriark av Konstantinopel|patriark]] [[Mikael Keroularios]] og general George Maniakes som ble sendt til Sør-Italia for å støtte [[normannere|normannerne]] i kampen mot [[sarasenere|sarasenerne]].

Natten mellom 18. og 19. april 1042 ble Mikaels adoptivmor og medkeiser Zoë forvist, og Mikael ble enekeiser. Da dette ble kunngjort på morgenen gjorde folket opprør, og keiserpalasset ble omringet av folk som krevde Zoë tilbake på tronen. Dette kravet ble oppfylt, og Zoë ble gjeninnsatt sammen med sin søster Theodora etter at de to hadde bilagt sine interne stridigheter<ref>Michael Psellos, s. 94</ref>. Den 20. april erklærte Theodora keiseren for avsatt, og han flyktet til Stoudion-klosteret sammen med sin onkel. På tross av at han hadde avgitt munkeløftet ble han arrestert, blindet og kastrert. Han døde som munk 24. august 1042.

== Referanser ==
<references/>

== Kilder ==
* John Julius Norwich, ''Bysants’ historie'', Pax Forlag A/S, 1997
* Michael Psellos, ''Bysantinska porträtt'', ovs. av Sture Linnèr, Forum, 1984. ISBN 91-37-08581-6
* Michael Angold, ''The Byzantine empire 1025–1204'', Longman, 2nd edition, 1997. ISBN 0-582-29468-1
* Jonathan Harris, ''Constantinople: Capital of Byzantium'', Hambledon/Continuum, 2007. ISBN 978-1-84725-179-4
*''The Oxford Dictionary of Byzantium'', Oxford University Press, 1991. ISBN 0-19-504652-8
* Warren Treadgold, ''A History of the Byzantine State and Society'', Stanford University Press, 1997. ISBN 0-8047-2630-2

{{Østromersk keiser|Forgjenger=[[Mikael IV Paflagonieren]]|Etterfølger=[[Konstantin IX]]|Dynasti=Makedonske dynasti|Startår=1041|Sluttår=1042|}}
{{Bysantinske keisere}}
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Østromerske keisere]]
[[Kategori:Makedonske dynasti]]
[[Kategori:Fødsler i 1015]]
[[Kategori:Dødsfall i 1042]]