Redigerer Mick Taylor

{{Infoboks musiker}}

'''Michael Kevin Taylor''' (født [[17. januar]] [[1949]] i Welwyn Garden City, [[Hertfordshire]] i [[England]]) er en gitarist som er mest kjent som et tidligere medlem av [[The Rolling Stones]] fra 1969 til 1974.

Han regnes av mange Stones-kjennere som den beste musikeren som noensinne har spilt med bandet<ref>[http://www.guardian.co.uk/music/2012/nov/21/rolling-stones-bill-wyman-mick-taylor «Rolling Stones enlist Bill Wyman and Mick Taylor for O2 Arena concerts»], ''The Guardian''</ref>, og spiller på noen av deres klassiske album inkludert ''[[Let It Bleed]]'', ''[[Sticky Fingers]]'', ''[[Exile on Main St.]]'' og ''[[Goats Head Soup]]''. Siden han trakk seg fra The Rolling Stones i desember 1974 har Taylor jobbet med en rekke andre musikere og gitt ut flere soloalbum. Han var rangert som nummer 37 på [[Rolling Stone]] Magazines 2012 liste over de 100 beste gitarister gjennom tidene.<ref>[http://www.rollingstone.com/music/lists/100-greatest-guitarists-20111123/mick-taylor-19691231 Mick Taylor ... 100 Greatest Guitarists] {{Wayback|url=http://www.rollingstone.com/music/lists/100-greatest-guitarists-20111123/mick-taylor-19691231 |date=20120911234946 }}, Rolling Stone</ref> [[Keith Richards]] siteres fra sine memoarer ''Life'': 

{{Sitat|Jeg var i ærefrykt noen ganger av å lytte til Mick Taylor, alt var der i hans spill - den melodiske touchen, en vakker toneklang og måten å lese en sang.}}

Mick Taylor har ved siden av å være soloartist spilt i band med navn som [[John Mayall]] og [[Bob Dylan]], men det er nok først og fremst perioden med gitarmakker [[Keith Richards]] han er mest kjent for.

Som 20 åring ble Mick Taylor våren [[1969]] medlem av The Rolling Stones. Han etterfulgte [[Brian Jones]] som hadde fått sparken. Hans første bidrag var på singelen «Honky Tonk Women», og hans første opptreden med bandet var i Hyde Park 5. juli 1969 foran et par hundre tusen tilskuere.

Han overleverte sin avskjedsøknad til Mick Jagger i desember [[1974]].

{{Sitat|Jeg var litt irritert og ergerlig for ikke å bli kreditert på et par av låtene ( «Till the Next Goodbye» og «Time Waits for No One»), men det var ikke hele grunnen [til at jeg forlot bandet]. Jeg antar at jeg bare følte at jeg hadde fått nok. Jeg bestemte meg for å forlate og starte en gruppe med [[Jack Bruce]]. Jeg følte aldri, og jeg vet ikke hvorfor, men jeg har aldri følt at jeg skulle fortsette med Stones alltid, selv helt fra begynnelsen.<ref>[http://www.classicbands.com/MickTaylorInterview.html Intervju med Mick Taylor. 2005]</ref>}}

[[Ron Wood]] ble hans etterfølger, og Wood fikk offisielt medlemskap i 1976.  

I juni [[1973]] spilte han med [[Mike Oldfield]] på scenen på Queen Elizabeth Hall i en forestilling av Oldfields ''[[Tubular Bells]]''. Taylor ble bedt om å ta del i dette prosjektet av [[Richard Branson]] da han følte Oldfield var ukjent siden han nettopp hadde blitt signert til Branson plateselskap, [[Virgin Records]]. Taylor var også med Oldfield på en BBC TV-sending i november 1973.


== Tidlig liv ==

Mick Taylor vokste opp i [[Hatfield]], [[Hertfordshire]], og begynte å spille gitar allerede som niåring. Som tenåring dannet han band med sine skolekamerater, og de begynte snart å arrangere konserter sammen, under navnet The Juniors (eller the Strangers). De kom til og med på TV og fikk gitt ut en single. Deler av bandet ble rekruttert for en ny gruppe, kalt The Gods. I 1966 åpnet The Gods for bandet [[Cream]] ved Startlite Ballrom i Wembley.

Da Taylor var 16 år gammel (1965) hadde han en kveld kommet for å se [[John Mayall|John Mayall & the Bluesbreakers]] collegekonsert i Hatfield sammen med noen bandkamerater. [[Eric Clapton]] møtte ikke opp av en eller annen grunn, og etter at Taylor hadde snakket med Mayall i pausen endte han på scenen som gitarist, spillende på Claptons gitar. For at Taylor skulle få slippe inn måtte han faktisk lyge på alderen. 

Taylor begynte å bli kjent som et musikalt vidunderbarn og ble spurt om å bli med i the Bluesbreaker etter [[Peter Green]]s oppsigelse. Før han fylte 18 spilte Taylor inn album og turnerte sammen med den engelske blues-pioneren [[John Mayall]]. Fra 1966 til 1969 utviklet Taylor sin flytende, følsomme og bluesbaserte gitarstil. Han er også sett på som en av de mest eminente slidegitaristene.

== Utgivelser ==
[[Fil:Mick Taylor 1984.jpg|thumb|right|Mick Taylor i [[Barcelona]] 1984.]]
* (1979) ''Mick Taylor''
* (1990) ''Stranger in This Town''
* (1991) ''Too Hot for Snakes'' (Carla Olson & Mick Taylor)
* (2000) ''Stone's Throw''
* (2003) ''14 Below''

=== Med John Mayall's Bluesbreakers ===

* (1967) ''Crusade''
* (1968) ''Diary of a Band Volume 1 & 2''
* (1968) ''Bare Wires''
* (1968) ''Blues from Laurel Canyon''
* (1969) ''Primal Solos''

=== Med The Rolling Stones ===
* (1969) ''[[Through the Past, Darkly (Big Hits Vol. 2)]]'' («Honky Tonk Women»)
* (1969) ''[[Let It Bleed]]''
* (1970) ''[[Get Yer Ya-Ya's Out! The Rolling Stones in Concert|'Get Yer Ya-Ya's Out!']]''
* (1971) ''[[Sticky Fingers]]''
* (1972) ''[[Exile on Main St.]]''
* (1973) ''[[Goats Head Soup]]''
* (1974) ''[[It's Only Rock 'n Roll (album)|It's Only Rock 'n Roll]]''

* (1981) ''[[Tattoo You]]'' (Taylors bidrag innspilt i 1972)
* (2011) ''[[The Brussels Affair '73]]'' (Konsert innspilt i 1973)

=== Med Bob Dylan ===
* (1983) ''[[Infidels]]'' 
* (1984) ''[[Real Live]]''
* (1985) ''[[Empire Burlesque]]'' 
* (1991) ''[[The Bootleg Series Volumes 1-3 (Rare & Unreleased) 1961–1991]]''

== Referanser ==
<references />

== Eksterne lenker ==
* {{Offisielt nettsted}}
* {{Filmperson}}
* {{Musikklenker}}
* [http://www.iorr.org/ It's Only Rock'n Roll], The Rolling Stones Fan Club
* [http://stonesinterviews.weebly.com/mick-taylor.html En liste over Mick Taylor-intervjuer]


{{The Rolling Stones}}
{{Autoritetsdata}}

{{STANDARDSORTERING:Taylor, Mick}}
[[Kategori:The Rolling Stones]]
[[Kategori:Engelske gitarister]]
[[Kategori:Medlemmer av Rock and Roll Hall of Fame (gruppemedlem)]]
[[Kategori:Personer fra Welwyn Garden City]]