Redigerer Mauritius-offensiven

{{språkvask}}
{{Infoboks slag
|navn = Mauritius offensiven
|bilde= Venus vs Ceylon.jpg|300px
|underskrift= ''Ceylon'' og ''Vénus'', [[Pierre Julien Gilbert]], 1835
|konflikt = [[Napoleonskrigene]]
|dato =  1809&ndash;1811
|sted = [[Indiahavet]]
|resultat =  Britisk seier,<br />[[Réunion|Île Bonaparte (Réunion)]] og [[Mauritius|Isle de France (Mauritius)]] erobret og okkupert av britene.
|part1 = {{flagg|Storbritannia}} [[Det forente kongerike Storbritannia og Irland|Storbritannia]]
|kommandant1 = [[Josias Rowley]]<br/> [[Henry Sheehy Keating|Henry Keating]]<br/> [[Sir Albemarle Bertie, 1st Baronet|Albemarle Bertie]]<br/> m. fl.
|part2 = {{flagg|Frankrike}} [[Det første franske keiserdømme|Frankrike]]
|kommandant2 = [[Charles Decaen]]<br/>[[Jacques Hamelin]] m. fl.
}}
'''Mauritius-offensiven fra 1809 til 1811''' var en serie [[Amfibisk krigføring|amfibiske operasjoner]] og marineangrep som ble utkjempet under [[Napoleonskrigene]] for å oppnå kontroll med territoriene [[Mauritius|Isle de France (Mauritius)]] and [[Réunion|Île Bonaparte (Réunion)]] i det franske [[Indiahavet]].<ref>Isle de France ble omdøpt til Mauritius av britene i 1810 og har siden beholdt dette navnet. Île Bonaparte var kjent som Île Bourbon frem til 1789 og som Réunion fra den [[franske revolusjon]] inntil 1801. Britiske kilder anerkjente aldri noen av disse navneendringene og i 1810 ble navnet Île Bourbon gjeninnført. Dette ble beholdt av øyas britiske og franske guvernører inntil [[Februarrevolusjonen 1848]], da navnet nok en gang ble Réunion.</ref> Offensiven pågikk fra våren 1809 og frem til våren 1811, og både [[Royal Navy]] og den [[Marine nationale|franske marine]] mobiliserte betydelige [[fregatt]]-skvadroner med intensjon om å forstyrre eller beskytte handel med [[Britisk India]]. I en krig hvor Royal Navy var nesten dominerende sjømakt, er det verdt å merke seg den franske marinens lokale overlegenhet høsten 1810 som førte til det britiske nederlaget ved [[Grand Port]], det mest betydelige nederlaget for Royal Navy i hele konflikten.

Royal Navy hadde planlagt en operasjon rettet mot Isle de France etter  tapet av [[Nederlandsk India]] i 1806, men ble tvunget til å handle tidligere enn meningen var på grunn av en styrkeøkning på fransk side i form av ankomsten av en større fregatt-skvadron under ledelse av kommandør [[Jacques Félix Emmanuel Hamelin|Jacques Hamelin]] mot slutten av 1808. Denne styrken kapret flere [[Spiegelretourskip|Ostindiafarere]] og forstyrret handelsrutene i Det indiske hav ved å angripe handelskonvoiene. Admiral [[Sir Albemarle Bertie, 1st Baronet|Albemarle Bertie]] på [[Kapp det gode håp]] tok opp kampen med fienden, og sendte kommandør [[Josias Rowley]] til å blokere de franske øyene for å forhindre frnaksmennene i å bruke disse som base for sine raid.

De to neste årene angrep britene havner og ankringsplasser på de franske øyene, mens franskmennene angrep handelskonvoier i hele havområdet. Britene klarte å gradvis  redusere den franske tilstedeværelsen ved å eliminere deres baser gjennom begrensede invasjoner, men ble tvunget betydelig tilbake ved [[Grand Port]] i august 1810, og ble så tvunget på defensiven på høsten. Hamelin ble til slutt beseiret og  han ble tatt til fange av Rowley på sitt flaggskip ''[[Vénus]]'' kort tid før admiral Bertie ankom med betydelige styrkeøkninger for å ta Isle de France. Gjennom hele offensiven var Hamelin ute av stand til å sikre styrkeøkning fra Frankrike; nesten alle forsøk på å bryte gjennom den britiske blokaden av franske havner  var forgjeves, bare én fregatt nådde frem til Det indiske hav før Isle de France kapitulerte. En fransk fregatt-styrke lyktes med å nå fram til Mauritius  i mai 1811, men  da var  øya allerede på britiske hender. På returen ble styrken angrepet av en britisk skvadron utenfor [[Madagaskar]]. Franskmennene led nederlag og måtte dermed godta full britisk kontroll i Det indiske hav.

==Bakgrunn==
[[Indiahavet|Det indiske hav]] var en vital del av kjeden med handelsruter som koplet sammen [[Det britiske imperiet]]. [[Koffardi]]skip fra [[Kina]], [[Den arabiske halvøy|Arabia]] og [[Øst-Afrika]] krysset havet regelmessig, og dets senter var det britiskkontrollerte subkontinentet [[Britisk India|India]]. Herfra brakte tungt lastede [[Spiegelretourskip|Ostindiafarere]] handelsvarer for millioner av [[Britisk pund|pund]] til Storbritannia hvert år.<ref name="RG92"/> Handel med India var vital for Storbritannias økonomi,  og derfor var det av høy prioritet for [[Royal Navy]] å beskytte handelsrutene i Det indiske hav  mot franske raid.<ref name="NM577">Mostert, s. 577</ref> Utbruddet i 1804 av [[Napoleonskrigene]], etter at [[Fredstraktaten i Amiens|Freden i Amiens]]  hadde avsluttet de [[Revolusjonskrigene|franske revolusjonskrigene]], gjorde at det handelsrutene i Det indiske hav ble truet av hollandske kryssere som opererte fra [[Cape Town]] og [[Nederlandsk India]] og franske skip med base på [[Mauritius|Isle de France (Mauritius)]] og [[Réunion|Île Bonaparte]]  .<ref name="RG92">Gardiner, s. 92</ref> I 1808 hadde de fleste av de nederlandske koloniene blitt nøytralisert i en serie korte, men vellykkede kampanjer; Kappstaden ble tatt av [[Home Riggs Popham|Sir Home Riggs Popham]] i januar 1806 og den nederlandske øya [[Java (øy)|Java]] av [[Edward Pellew|Sir Edward Pellew]] i en kampanje som ble avsluttet i desember 1807. De franske øyene i Indiahavet viste imidlertid en langt større evne til å forsvare seg: de var tungt befestet, bemannet av  franske soldater, og lå dessuten flere måneders reise fra nærmeste britiske havn. De utgjorde en langt større utfordring for de begrensede britiske styrkene som var tilgjengelig i regionen.<ref name="RG92"/>

I begynnelsen av krigen opererte franske [[Kaperfart|kapere]] fra øyene, inkludert en flåte med små fartøyer under [[Robert Surcouf]]s kommando. Franske marinefartøyer supplerte disse med jevne mellomrom, i hovedsak [[fregatt]]en ''[[French frigate Piémontaise (1804)|Piémontaise]]'' (erobret i mars 1808) og de gamle fregattene ''[[French frigate Sémillante (1792)|Sémillante]]'' og ''[[French frigate Minerve (1794)|Cannonière]]''. Disse skipene opererte uavhengig av hverandre og oppnådde noen mindre  beseiringer over  mindre britiske krigsskip og handelsskip, men var ikke kraftige nok til å ha alvorlig effekt på handelsrutene i Det indiske hav.<ref name="RG83">Gardiner, s. 83</ref> I august 1808 ble ''Sémillante'' og ''Cannonière'' nedgradert til armerte lagerskip og sendt tilbake til Frankrike.<ref name="WJ261">James, Vol. 5, s. 261</ref> Fire store fregatter under [[Jacques Félix Emmanuel Hamelin|Jacques Hamelin]]s ledelse ble deretter sendt til guvernør [[Charles Decaen]] på Isle de France senhøsten 1808 for å erstatte disse. De nye fartøyene, ''[[French frigate Vénus (1808)|Vénus]]'', ''[[French frigate Manche (1803)|Manche]]'', ''[[French frigate Caroline (1806)|Caroline]]'' og ''[[French frigate Bellone (1807)|Bellone]]'' var store og slagkraftige skip, og hadde som  oppgave å opererer fra Isle de France og Île Bonaparte mot britisk handel i Det indiske hav.<ref name="WJ192">James, Vol. 5, s. 192</ref> Med base på Isle de France hadde disse fregattene tilgang til et stort antall arbeidsledige sjømenn og flere befestede ankringsplasser, og kunne derfra angripe de britiske handelsrutene. En femte fregatt, ''[[French frigate Niémen (1808)|Niémen]]'', skulle slutte seg til eskadren sommeren 1809, men ble anholdt og erobret bare timer etter at hun forlot Frankrike.<ref name="RW282">Woodman, s. 282</ref>

For å motvirke den franske mobiliseringen i regionen, ble en liten britisk styrke under kommandør [[Josias Rowley]]s kommando organisert fra Cape Town av [[viseadmiral]] [[Sir Albemarle Bertie, 1st Baronet|Albemarle Bertie]]   . Ordren var å blokere Isle de France og Île Bonaparte og ta eller ødelegge alle franske skip som opererte fra øyene. For å utføre dette oppdraget fikk Rowley det gamle [[Linjeskip (marinefartøy)|linjeskipet]] [[HMS Raisonnable (1768)|HMS ''Raisonnable'']], ''fourth rate''-skipet [[HMS Leopard (1790)|HMS ''Leopard'']], fregattene [[HMS Nereide (1797)|HMS ''Nereide'']], [[HMS Sirius (1797)|HMS ''Sirius'']] og [[HMS Boadicea (1797)|HMS ''Boadicea'']] i tillegg til et antall mindre skip. Både de britiske og de franske eskadrene nådde frem til Indiahavet våren 1809.<ref name="WJ192-195">James, Vol. 5, s. 192&ndash;195</ref>

==Innledende aksjoner==
Hamelins styrker var raskt i gang: ''Caroline'' angrep en vestgående konvoi med ostindiafarere 31. mai i [[Bengalbukta]] og erobret to skip, ''Streatham'' og ''Europe''. Hun tok også flere andre små fartøyer i løpet av toktet før hun returnerte til Île Bonaparte med de beslaglagte skipene (priser) i august.<ref name="EB389">Brenton, s. 389</ref> Hamelin fortsatte sine tokt i Bengalbukta gjennom sommeren og høsten med ''Vénus'', ledsaget av ''Manche'' og [[korvette]]n ''Créole''. 26. juli erobret ''Vénus'' [[Det britiske ostindiske kompani|Ostindiakompaniets]] krigsskip ''Orient'' utenfor [[Nikobarene]].<ref name="RW283"/>

Rowleys eskadre hadde også vært aktiv: ''Nereide'' under kaptein [[Robert Corbet]] erobret et lite antall mindre skip utenfor [[Port Louis|Port Napoleon]] sent på våren, inkludert [[brigg]]en ''Aigle'', som han sendte til Kapp det gode håp med et prisemannskap som imidlertid gjorde mytteri, drepte sin offiser og tok skipet til Île Bonaparte.<ref name="ST238">Taylor, s. 238</ref> Briggen [[HMS Otter (1805)|HMS ''Otter'']], under kaptein [[Nesbit Willoughby]], raidet en ankerplass ved [[Black River]]-distriktet 14. august, og erobret et kystfartøy (som han senere måtte forlate) under kraftig ild.<ref name="WJ195">James, Vol. 5, s. 195</ref> Willoughby gjenerobret også ''Aigle'' kort tid senere. Rowley selv hadde jaget ''Bellone'' med ''Raisonnable'' fra tidspunktet da det franske skipet dukket opp ved Port Napoleon 17. august, men hadde ikke vært i stand til å ta henne. Det mest betydningsfulle som skjedde var at en styrke fra [[British Army]] under ledelse av [[oberstløytnant]] [[Henry Sheehy Keating|Henry Keating]] erobret øya [[Rodrigues]]. Denne lille øya lå nær nok overfor Isle de France  til å bli en effektiv base for den britiske blokade-styrken og et utgangspunkt  for en fremtidig invasjon av de franske øyene.<ref name="RW283"/>

[[File:Re-map.png|thumb|left|[[Réunion|Île Bonaparte]] (Réunion)]]
Rowleys første koordinerte aksjon ble satt i gang ved at ''Caroline'' returnerte med sine priser. I ly av havnekanonene i [[Saint-Paul (Réunion)|Saint-Paul]], ble ''Caroline'' et gunstig mål for ekspedisjonsstyrken fra Rodrigues som hadde som mål å  invadere hele øya. 21. september landet en styrke med over 600 soldater og [[Royal Marines]] under ledelse av Keating og Willoughby på Île Bonaparte og marsjerte rundt byens kystfort, og stormet dem fra baksiden da dagen grydde. De ble erobret ett og ett, og samtidig med at de bekjempet motstanden fra den franske militsen, sikret styrken kanonbatteriene i havnen, noe som tillot at Rowley kunne seile sin eskadre rett inn i havnen og bombardere skipene som hadde ankret opp der.<ref name="RW284"/> De franske marineoffiserene, i mindretall og uten støtte, kjørte sine skip på land og forlot dem, dermed kunne britene eliminere ''Caroline'', de to erobrede ostindiafarerne og et antall mindre skip. Franske forsøk på å gjenerobre byen ble ødelagt ved at øyas kommandant, general [[Nicolas Des Bruslys]] gjorde den feilen at han inngikk forhandlinger med britene. Des Bruslys begikk deretter selvmord.<ref name="WJ197">James, Vol. 5, s. 197</ref> Garnisonen var nå uten leder og den inngikk derfor en våpenhvile med britene som sikret dem fem dagers kontroll over byen. I løpet av denne tiden klarte de å fjerne alle offentlige forsyninger og rive byens offentlige bygninger. Rowley og hans styrke reiste til slutt fra Saint-Paul den 28. september.<ref name="RG93">Gardiner, s. 93</ref> Som belønning for sin tjeneste ble Willoughby utpekt til å kommandør av ''Nereide'' og Corbet ble sendt tilbake til Storbritannia i ''Caroline'', som ble omdøpt til HMS ''Bourbonaise''.

Mens Rowley angrep Saint-Paul, krysset Hamelin og hans skip ''Vénus'', ''Manche'', ''Bellone'' og ''[[French brig Créole (1809)|Créole]]'' i Bengalbukta. 10. oktober angrep Hamelin Ostindiakompaniets base ved Tappanooly på [[Sumatra]] og brant den ned til grunnen: hele befolkningen ble tatt til fange, bortsett fra  kvinnene  som ble reddet unna i en liten skonnert til [[Padang]].<ref name="WJ200">James, Vol. 5, s. 200</ref> 2. november ble den britiske briggen [[HMS Victor (1808)|HMS ''Victor'']] erobret av ''Bellone'' etter en intens kamp, og to uker senere tok Hamelin en konvoi med tre ostindiafarere, ''[[Chilean ship Lautaro (1800)|Windham]]'', ''Streatham'' og ''Charlton''.<ref name="RW283">Woodman, s. 283</ref> 22. november jaget, fanget og beseiret ''Bellone'' 52-kanoners-fregatten ''[[Portuguese frigate Minerva|Minerva]]''. Med mannskapet spredt på de erobrede prisene og [[syklon]]-sesongen i anmarsj, beordret Hamelin sin eskadre tilbake til Isle de France. Underveis ble konvoien rammet av en storm og spredt fra hverandre: ''Vénus'' ble spesielt hardt skadet og ble  reddet fra å synke takket være innsatsen fra de britiske fangene ombord.<ref name="WJ202">James, Vol. 5, s. 202</ref> 31. desember hadde alle skip returnert til Isle de France unntatt ''Windham'', som var blitt gjenerobret av den nylig ankomne britiske fregatten [[HMS Magicienne (1781)|HMS ''Magicienne'']].<ref name="RW284">Woodman, s. 284</ref>

==Invasjonen av Île Bonaparte==
{{Utdypende artikkel|Invasjonen av Bonaparte-øya}}
Siden den franske marinen betraktet året 1809 som en suksess, styrket de Hamelin med kun én fregatt, ''[[French frigate Astrée (1809)|Astrée]]'', som ankom tidlig i 1810.<ref name="RW285">Woodman, s. 285</ref> Hamelin var rask til å handle da syklon-sesongen var over: Kaptain [[Guy-Victor Duperré]] i ''Bellone'' og Captain [[Pierre Bouvet]] i eks-portugiseren ''Minerva'' (omdøpt til ''[[French frigate Minerve (1809)|Minerve]]'') dro fra Isle de France 14. mars for å raide Bengalbukta og deretter langs sørøstkysten av Afrika. Til tross for at Duperrés krysstokt i utgangspunkt manglet et konkret mål, var det en suksess: i juli oppdaget og beseiret han en konvoi ostindiafarere, tok ''Windham'' for annen gang og ''også Ceylon''.<ref name="WJ263">James, Vol. 5, s. 263</ref>

Kort tid etter Duperrés ankomst dro en britisk eskadre under ledelse av kaptein [[Henry Lambert]] til kysten av Isle de France for å gjenopprette blokaden.<ref name="WJ266">James, Vol. 5, s. 266</ref>  Den besto av HMS ''Magicienne'', [[HMS Iphigenia (1805)|HMS ''Iphigenia'']] og HMS ''Leopard'' .   Rowley forøket deretter Lamberts styrker ved å sende Willoughby i ''Nereide'' med instrukser om å raide ankerplasser langs øyas kyst. 24. april kunne Willoughby observere den nylig ankomne ''Astrée'', og 30. april angrep han den beskyttede ankringsplassen [[Jacolet]]. Målet var et stort, fransk handelsskip som var beskyttet av to batterier og infanteri.<ref name="RW285"/> De gikk i land under kraftig ild, Willoughbys menn tok ett batteri, unngikk et fransk angrep fra deres brohode og erobret et batteri nummer to til tross for at de måtte krysse en elv under ild, i fullt dagslys. Da de returnerte til sine båter, ble Willoughbys menn angrepet av en annen fransk styrke,  som de presset 1 kilometer tilbake innover på øya.<ref name="WLC452">Clowes, p. 452</ref> Willoughby ble alvorlig såret kort tid etterpå da en [[muskett]] som han avfyrte eksploderte og  knuste kjeven hans. Som resultat av dette ble han tvunget til å tilbringe flere måneder på Rodriguez for rehabilitering fra skadene .<ref name="WJ270">James, Vol. 5, s. 270</ref>

Senere på våren ble Rowleys styrke redusert ved at ''Raisonnable'' og ''Leopard'' ble sendt tilbake til England for overhaling. Selv om han nå bare hadde fem fregatter og noen mindre skip, begynte Rowley å forberede en invasjon av Île Bonaparte ved å øke antall tilgjengelige soldater på Rodrigues med mannskap fra [[Madras]]. Île Bonaparte var en av de mindre franske basene og hadde svakere forsvar, noe som blant annet skyldtes angrepet mot Saint Paul året før.<ref name="WLC445">Clowes, s. 445</ref> 24. juni trakk Rowley ''Boadicea'' og ''Nereide'' tilbake til Rodrigues og samlet Keatings styrke med over 3000 soldater. Rowley møtte resten av eskadren utenfor Bonaparte, og organiserte derfra to landganger 7. juli, på hver side av øyas hovedstad [[Saint-Denis (Réunion)|Saint Denis]]. De britiske landgangsenhetene avanserte raskt mot det franske forsvaret, og tvang øyas guvernør [[Jean-Chrysostôme Brunetteau de Sainte-Suzanne|Chrysostôme de Sainte-Suzanne]] til å overgi seg dagen etter.<ref name="WJ273">James, Vol. 5, s. 273</ref> Det var dagen etter denne operasjonen at kapteinen [[Matthew Flinders]], en oppdagelsesreisende som hadde blitt arrestert av Decaen i Port Napoleon åtte år tidligere og holdt fanget på tross av Napoleons instrukser om å løslate ham, ble satt fri. Flinders kunne gi mye detaljert informasjon om forsvaret på Isle de France som han ga til Rowley og senere Bertie.<ref name="ST258">Taylor, s. 258</ref>

==Slaget om Grand Port==
[[File:Combat de Grand Port mg 9425.jpg|thumb|''Combat de Grand Port'', av [[Pierre Julien Gilbert]], [[Musée national de la marine]]]]
Allerede før de franske garnisonene på Île Bonaparte hadde overgitt seg, begynte Rowley å snu sin oppmerksomhet østover mot Isle de France. Den britiske kommandøren hadde funnet ut at den beste måten å eliminere trusselen fra Hamelins eskadrer på var å blokere øyas hovedhavner ved å ta koralløyene som markerte inngangene til havnene gjennom de vanskelige korallrevene som omslutter øya Isle de France.<ref name="WJ273">James, Vol. 5, s. 273</ref> Disse øyene var befestet, og under britisk kontroll kunne de hindre franske skip i å forlate eller ankomme havnene. Kaptein [[Samuel Pym]] i ''Sirius'' og Willoughby i ''Nereide'' fikk ansvaret for å invadere øya, med instruksjoner om først å ta [[Île de la Passe]] ved inngangen til havnen i [[Grand Port]] på den sørøstre siden av Isle de France.<ref name="RW286">Woodman, s. 286</ref>

Willoughby stormet Île de la Passe 13. august, erobret øya, og blokkerte dermed innseilingen til Grand Port. Med havnen sikret kunne Willoughby raide kystlinjen mens Pym, som hadde blitt forsterket med [[Henry Lambert]] i ''Iphigenia'' og [[Lucius Curtis]] i ''Magicienne'', blokkerte Port Napoleon. 20. august ble det observert seil på vei inn til Grand Port, og Willoughby forsøkte å lure disse skipene til å seile gjennom kanalen ved Île de la Passe, hvor han kunne angripe og erobre dem.<ref name="AM30">Macmillan, s. 30</ref> Det viste seg å være Duperrés eskadre som var på vei tilbake fra den afrikanske kyst med sin priser, og til tross for bange anelser fra kaptein Bouvet, var Duperré fast bestemt på å gå inn til Grand Port, også beroliget av kjennesignaler fra Willoughby, som hadde fått tak i de franske kodene på Île de la Passe.<ref name="WLC461">Clowes, s. 461</ref> I det franskmennene passerte fortet, åpnet Willoughby ild, men en falsk [[Frankrikes flagg|trikolor]] som flagget fra Île de la Passe ble ved et uhell antent i det det ble senket. Brannen spredte seg til et magasin i fortet, som eksploderte og forårsaket alvorlige ødeleggelser. I forvirringen kunne alle Duperré's skip, med unntak av ett, ankre opp i havnen.<ref name="WJ279">James, Vol. 5, s. 279</ref>
[[File:Battle of Grand Port.svg|thumb|upright=2.0|left|Slaget om Grand Port. Franske skip i blått, britiske skip i rødt.]]

Willoughby anmodet så Pym om assistanse og Pym tilbød ''Sirius'', ''Iphigenia'' og ''Magicienne'' for å støtte ''Nereide'' i et angrep på Grand Port 23. august. Pym hadde ikke utført en god nok rekognosering av kanalen og Duperré hadde fjernet varselbøyene, slik at Pyms eskadre seilte i blinde inn i et komplisert system av rev og kanaler.<ref name="AM32">Macmillan, s. 32</ref> ''Sirius'' og ''Magicienne'' gikk snart på grunn, mens ''Iphigenia'' strevet med å finne en passasje og var ute av stand til å komme nær den franske eskadren. Bare ''Nereide'' nådde frem til Duperrés linje og Willoughbys opprinnelige angrep var så bestemt at hele den franske eskadren raskt ble drevet i land. Bare ''Bellone'' forble i en posisjon hvor det var mulig å beskyte den britiske fregatten.<ref name="AM33">Macmillan, s. 33</ref> Et heldig skudd fra ''Bellone'' kuttet ''Nereide''<nowiki>'</nowiki>s ankertrosse og den britiske fregatten svinget rundt, og presenterte dermed hele sin akterende for de de franske skipene, som bestrøk henne gjentatte ganger. Willoughby klarte å redusere noen av effektene av skaden ved å kutte den andre ankertrossen, noe som brakte enkelte av kanoner innenfor rekkevidde av franskmennene, men slagets balanse hadde snudd. I de påfølgende timene ble fregatten hans beskutt intenst av de franske skipene og fra kanoner på land, helt til mastene var nede og over 220 av mannskapet var drept eller skadet.<ref name="WJ285">James, Vol. 5, s. 285</ref>

''Nereide'' overga seg 24. august, om morgenen, og de neste tre dagene ble ''Magicienne'' og ''Sirius'' forlatt og brent for å hindre at franskmennene skulle erobre dem.<ref name="RW289">Woodman, s. 289</ref> På morgenen 28. august ble ''Iphigenia'', som var lastet med overlevende fra de grunnstøtte fregattene, konfrontert med Hamelin og hans hovedeskadre, som det hadde tatt syv dager å seile fra Port Napoleon. Med et enormt mindretall hadde Lambert ikke noe annet valg enn å overgi seg, som avsluttet det verste nederlaget i hele krigen på britisk side.<ref name="WLC465">Clowes, s. 465</ref> Rowley ankom i ''Boadicea'' 29. august, men var ute av stand til å påvirke resultatet av slaget, og ble jaget tilbake til Saint Denis av Hamelin ombord i ''Vénus''. Rowley var nå på defensiven, og ba om umiddelbare forsterkninger fra Rodrigues, Madras og Kapp, mens Bouvet gikk i gang med å blokkere Île Bourbon i håp om legge en felle for ''Boadicea''.<ref name="RG96">Gambier, s. 96</ref>

11. september ankom fregatten [[French frigate Africaine (1798)|HMS ''Africaine'']] fra Rodrigues, under kaptein Robert Corbets kommando, som hadde deltatt i raidet mot Saint Paul i 1809. Corbet var en meget upopulær kommandant, og da hans fregatt ble angrepet av Bouvets fregatter i [[Action of 13 September 1810]], spredte det seg rykter om at hans død var et resultat av selvmord eller til og med mord.<ref name="WJ297-305">James, Vol. 5, s. 297&ndash;305</ref> Rowley klarte å gjenerobre ''Africaine'' dagen etter, men faren som Hamelins skip utgjorde for britiske fregatter som seilte alene ble ytterligere understreket i [[Action of 18 September 1810]], da [[HMS Bombay (1805)|HMS ''Ceylon'']] ble tatt av Hamelins flaggskip ''Vénus''. Igjen var Rowley i stand til å gjenerobre den britiske fregatten, og denne gangen var skaden på ''Vénus'' så alvorlig at hun var ute av stand til å seile fra ''Boadicea''. Hun ble derfor tatt med Hamelin ombord.<ref name="WLC469">Clowes, s. 469</ref>

==Erobringen av Isle de France==
[[File:Bonne - Isle de France (Detail).jpg|thumb|Isle de France, 1791]]
I september, oktober og november 1810 ankom britiske styrker fra Madras, [[Bombay]] og Kapp, de besto av krigsskip som sluttet seg til Rowleys eskadre utenfor Isle de France og soldater som samlet seg på Rodrigues. Oppbyggingen av styrker skjedde på bakgrunn av nederlaget ved Grand Port, kombinert med store tap av ostindiafarere mellom 1809 og 1810; de britiske myndighetene var fast bestemt på å gjøre slutt på trusselen fra den franske skvadronen på Isle de France før orkansesongen gjorde seiling i regionen for farlig.<ref name="ST325">Taylor, s. 325</ref> Faktisk var denne trusselen allerede redusert betydelig: skadene som de franske fregattene pådro seg i kampene ved Grand Port og utover i september kunne ikke bli reparert med tilgjengelige ressurser på Isle de France. I tillegg begynte matforsyningene å skrumpe inn på grunn av et stort antall britiske krigsfanger på øya, og moralen hadde dessuten kollapset i etterkant av Hamelins nederlag.<ref name="ST331"/>

Sent i november 1810 ble invasjonsstyrken samlet på Rodrigues under viseadmiral Albemarle Berties omkmando. Etter å konsultert sine ledere, bestemte Bertie seg for å gå i land ved [[Grand Baie]], nord for øyas hovedstad.<ref name="RW292">Woodman, s. 292</ref> Selv landgangen skulle ledes av kaptein [[Philip Beaver]] i [[HMS Nisus (1810)|HMS ''Nisus'']] og de første troppene i land skulle være en spesielt utvalgt fortropp under ledelse av Keating og en marinebrigade under kaptein [[William Augustus Montagu]]. Disse styrkene skulle avansere mot Port Napoleon og deretter bli forsterket av hovedstyrken under general [[John Abercromby (British Army officer)|John Abercromby]] de påfølgende dagene.<ref name="WJ325">James, Vol. 5, s. 325</ref> Denne styrken på nesten 7000 mann, som var vesentlig større enn Decaens tropper på ca 1300 mann, skulle oppnå en rask seier før orkansesongen var i gang.<ref name="WLC295">Clowes, s. 295</ref>

Invasjonsflåten på 70 skip seilte fra Rodrigues den 22. november og ankom Grand Baie 29. november. Franskmennene gjorde ingen forsøk på motstand mot landgangen, verken fra sjøen eller fra land, og Keating klarte raskt å rykke frem mot hovedstaden.<ref name="AM39">Macmillan, s. 39</ref> 30. november krysset Keating [[Rivière du Tombeau]] etter at en milits-garnison trakk seg tilbake, og samme kveld ble det trefninger mellom hans styrker og Decaens garnison fra Port Napoleon, noen få mil fra hovedstaden. Påfølgende morgen tok Decaens feltkommandant [[Edmé-Martin Vandermaesen]] stand ved å forme en linje på en høyde utenfor byen, som blokkerte Keatings fremrykning. Ved å bruke sentrum, kunne Keating benytte sin overtallighet til å utmanøvrere den franske garnisonen og Port Napoleon falt.<ref name="WJ326">James, Vol. 5, s. 326</ref> Våpenhvile ble inngått 2. desember og Decaen overga seg dagen etter, og han og hans menn ble sendt tilbake til Frankrike med sine standarter og personlige våpen.<ref name="ST331">Taylor, s. 331</ref>

==Avslutningen==
Det franske nederlaget på de Isle de France markerte slutten på de aktive britiske operasjonene og resulterte i at seks fregatter og over 200 kanoner falt i britiske hender, i tillegg til selve øya som fikk sitt opprinnelige hollandske navn Mauritius tilbake.<ref name="RW293">Woodman, s. 293</ref> Øye forble under britisk kontroll frem til den fikk sin selvstendighet i 1968. De britiske styrkene i regionen ble nedskalert, kommandoen ble overlatt til Beaver, som sendte skip for å eliminere franske havner på [[Madagaskar]] og på [[Seychellene]]. På grunn av tiden det tok å kommunisere mellom Det indiske hav og Europa, var den franske regjering fortsatt uvitende om øyas fall i februar 1811, da en eskadre med forsterkninger under [[François Roquebert]], med nødvendige forsyninger for å reparere Hamelins eskadre, ble sendt til Det indiske hav. Eskadren ankom 6. mai og ble nesten involvert i kamper med en britisk styrke utenfor Grand Port, før de klarte å rømme over til den vestre delen av Det indiske hav. Da de gjorde en stopp på [[Tamatave]] på Madagaskar, ble den franske eskadren fanget av en britisk styrke under kaptein [[Charles Marsh Schomberg]] den 20. mai og led nederlag.<ref name="NM578">Mostert, s. 578</ref> [[Slaget om Tamatave]] var karakterisert av veldig lett vind, mye av dagen var det helt vindstille, med periodevise kamper når brisen økte.<ref name="WJ6:25">James, Vol. 6, s. 25</ref>

To franske fregatter gikk tapt ved Tamatave, som dermed økte det totale antall fregatter tapt til britene i denne offensiven til ti. Nederlaget markerte avslutningen av offensiven og slutten på det franske håp om bidra til en vesentlig forstyrrelse av den britiske handelen med India: de eneste gjenværende sikre havnene i regionen var noen få nederlandske kolonier på Java, som hadde blitt Royal Navy-styrkenes neste mål i regionen.<ref name="RG104">Gardiner, s. 104</ref> Mauritius-offensiven hadde også en effekt på britisk etterkrigsstrategi i Det indiske hav, demonstrert ved videreføringen av Mauritius som en koloni (selv om Bourbon ble returnert til France i 1814 etter Napoleons abdikasjon). Med strategiske baser langs sine handelsruter, var britiske konvoier sikret en større grad av sikkerhet og Royal Navy fikk infrastruktur til å operere på alle verdenshav.<ref name="RG60">Gardiner, s. 60</ref>

[[File:Grand Port-Arc de Triomphe mg 6825.jpg|thumb|Inskripsjon for slaget om Grand Port på [[Triumfbuen]].]]
Kulturelt sett fanget offensiven den offentlige fantasien i England og Frankrike: Slaget om Grand Port er det eneste sjøslaget som vises på [[Triumfbuen]] i [[Paris]], og i England ble Rowley og Bertie begge gjort til [[baronett]]er for sin tjeneste i Det indiske hav. Offensiven har blitt studert i detalj, både av marinehistorikere som [[William James (naval historian)|William James]] og  [[William Laird Clowes]] og av populære forfattere som [[Alexandre Dumas, père|Alexandre Dumas]], som beskriver offensiven fra et fransk perspektiv i sin roman ''[[Georges (novel)|Georges]]'' fra 1843,<ref name="Dumas">{{språkikon|fr}} ''[http://www.dumaspere.com/pages/biblio/chapitre.php?lid=r23&cid=2 Chapitre II, Lions et léopards] {{Wayback|url=http://www.dumaspere.com/pages/biblio/chapitre.php?lid=r23&cid=2 |date=20081120011704 }}'', Bibliothèque Dumas, Retrieved 11 December 2008</ref> og [[Patrick O'Brian]], hvis roman ''[[Toktet til Mauritius]]'' fra 1977 følger den britiske siden på nært hold med den oppdiktede Jack Aubrey som erstatning for Rowley.<ref>O'Brian, Patrick, ''[[The Mauritius Command]]'', 1977, Harper Collins, ISBN 0-00-222383-X</ref>

==Referanser==
<references/>

==Litteratur==
*{{Kilde bok
  | ref=refBrenton1825
  | forfatter= Brenton, Edward Pelham
  | utgivelsesår= 1825
  | artikkel=
  | tittel= The Naval History of Great Britain, Vol. IV
  | utgivelsessted=
  | forlag=
  | isbn=
  | url=http://books.google.com/books?id=AqQNAAAAQAAJ&printsec=frontcover&dq=edward+pelham+brenton#PPA398,M1 
 }}
*{{Kilde bok
  | ref=refClowes1997
  | forfatter= Clowes, William Laird
  | utgivelsesår= 1997 
  | artikkel=
  | tittel= The Royal Navy, A History from the Earliest Times to 1900, Volume V
  | utgivelsessted=
  | forlag= Chatham Publishing
  | isbn=1-86176-014-0
  | url=
 }}
*{{Kilde bok
  | ref=refGardiner2001 
  | forfatter= Gardiner, Robert
  | utgivelsesår= 2001 
  | artikkel=
  | tittel= The Victory of Seapower
  | utgivelsessted=
  | forlag= Caxton Editions
  | isbn=1-84067-359-1
  | url=
 }}
*{{Kilde bok
  | ref=refJames20021
  | forfatter= James, William 
  | utgivelsesår= 2002 
  | artikkel=
  | tittel= The Naval History of Great Britain, Volume 5, 1808&ndash;1811
  | utgivelsessted=
  | forlag= Conway Maritime Press
  | isbn=0-85177-909-3
  | url=
 }}
*{{Kilde bok
  | ref=refJames20022
  | forfatter= James, William 
  | utgivelsesår= 2002 
  | artikkel=
  | tittel= The Naval History of Great Britain, Volume 6, 1811&ndash;1827
  | utgivelsessted=
  | forlag= Conway Maritime Press
  | isbn=0-85177-910-7
  | url=
 }}
*{{Kilde bok
  | ref=refMacmillan1914
  | forfatter= Macmillan, Allister
  | utgivelsesår= 1914
  | artikkel=
  | tittel= Mauritius Illustrated
  | utgivelsessted=
  | forlag= W.H.& L. Collingridge
  | isbn=
  | url=http://books.google.com/books?id=_EusZwEdxpAC&printsec=frontcover&dq=Dornal+de+Guy&output=html&cad=0 
 }}
*{{Kilde bok
  | ref=refMostert2007
  | forfatter= Mostert, Noel
  | utgivelsesår= 2007
  | artikkel=
  | tittel= The Line upon a Wind: The Greatest War Fought at Sea Under Sail 1793 &ndash; 1815
  | utgivelsessted=
  | forlag= Vintage Books
  | isbn=978-0-7126-0927-2
  | url= 
 }}
*{{Kilde bok
  | ref=refTaylor2008
  | forfatter= Taylor, Stephen
  | utgivelsesår= 2008
  | artikkel=
  | tittel= Storm & Conquest: The Battle for the Indian Ocean, 1809
  | utgivelsessted=
  | forlag= Faber & Faber
  | isbn=978-0-571-22467-8
  | url= 
 }}
*{{Kilde bok
  | ref=refWoodman2001
  | forfatter= Woodman, Richard
  | utgivelsesår= 2001
  | artikkel=
  | tittel= The Sea Warriors
  | utgivelsessted=
  | forlag= Constable Publishers
  | isbn=1-84119-183-3
  | url= 
 }}
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Amfibisk krigføring]]
[[Kategori:Slag under Napoleonskrigene]]
[[Kategori:Mauritius]]
[[Kategori:Réunions historie]]