Redigerer Marcus Licinius Crassus

{{Infoboks biografi}}
'''Marcus Licinius Crassus''' ([[latin]] M·LICINIVS·P·F·P·N·CRASSVS, født [[115 f.Kr.]], død [[53 f.Kr.]]) var en romersk general og politiker, mest kjent for å ha slått ned slaveopprøret til [[Spartacus]] og sin delaktighet i det [[første triumvirat]] sammen med [[Julius Cæsar|Cæsar]] og [[Pompeius]]. Crassus ble drept i [[slaget ved Carrhae]], under et felttog mot [[Partia|parterne]] i [[Syria]].

Som sønnesønn av [[Lucius Licinius Crassus]] og sønn av [[Publius Licinius Crassus]], begge tidligere [[konsul (romersk)|konsul]]er, var han av god familie og bestemt for en karriere i det offentlige. Som ung mann måtte han på grunn av gale politiske tilhørsforhold gå i dekning seg i [[Spania]] for tilhengerne av [[Marius]] og [[Cinna]]. Under [[Sulla]] fikk han så oppreisning og en militærpost. 

Senere ga han seg i kast med å handle i fast eiendom og kjøpte besittelser som hadde tilhørt ofrene for [[proskripsjon]]ene. Han sies å ha benyttet særdeles lyssky metoder, deriblant ildspåsettelse, for å tvinge folk til å betale for hans private [[brannvesen]]. 

Crassus gjorde seg for alvor kjent da han stoppet det store slaveopprøret kjent som [[Spartacusopprøret]] under [[Spartacus]] i [[71 f.Kr.]] Det var Crassus som beordret [[korsfestelse]]n av 6000 overlevende opprørere langs [[Via Appia]].

I år [[70 f.Kr.]] var Crassus konsul sammen med [[Gnaeus Pompeius]]. Senere, og mens Pompeius var i [[Asia]] for å bekjempe [[Mithridates av Pontus]], bygget Crassus ut sitt eget maktapparat i [[Roma]]. Ryktet sa at Crassus var involvert i [[Catilina]]s [[sammensvergelse]], men fikk kalde føtter og lekket opplysninger til [[Marcus Tullius Cicero]].

I år [[60 f.Kr.]] dannet Crassus med Cæsar og Pompeius [[det første triumvirat]]. De tre mennenes samarbeid var aldri riktig preget av noen gjensidig sympati.

Cæsars suksess med erobringen av [[Gallia]] lokket likevel Crassus til å forsøke noe tilsvarende. I likhet med Cæsar besluttet han å søke en [[provins]] hvor han kunne føre en erobringskrig fra. I motsetning til Cæsars base i det sydlige Gallia var hans valg av stillingen som [[prokonsul]] i [[Syria]] ikke så heldig. 

I år [[53 f.Kr.]] innledet han mot [[senat]]ets vilje krig mot [[Partia|partherne]]. Selv om hans innledende manøvrer gikk godt, ble han med sine [[Romersk legion|legioner]] ført i bakhold, og måtte trekke seg tilbake til den lille byen [[Carrhae]]. Her ble han mot sin vilje og av sine egne menn tvunget til å forhandle med parthernes leder. Igjen ble Crassus forrådt. Han ble slått ihjel, og hodet hans ble hugget av. Hodet og den ene hånden ble sendt til [[Armenia]], hvor de ble brukt som [[teaterrekvisit]]ter i en oppførelse av [[Evripides]]' ''[[Bacchae]]'' til ære for parthernes konge [[Orodes]].

De [[standart]]er som Crassus mistet i [[Partia]], ble senere erobret tilbake av keiser [[Augustus]], noe han regnet som sin største triumf noensinne.

== Referanser ==
<references />

== Litteratur ==
* B. A. Marshall: ''Crassus, A Political Biography.'' Hakkert, Amsterdam 1976, ISBN 90-256-0692-X (zugleich Dissertation Universität Sydney 1975).
* Allen Mason Ward: ''Marcus Crassus and the late Roman Republic.'' University of Missouri Press, Columbia/Miss. 1977, ISBN 0-8262-0216-0.

{{startboks}}
{{Romersk konsul | forgjenger1= [[Publius Cornelius Lentulus Sura]]| forgjenger2= [[Gnaeus Aufidius Orestes]]| år= [[70 f.Kr.]]| medkonsul= [[Gnaeus Pompeius Magnus]]| etterfølger1= [[Quintus Caecilius Metellus Creticus]]| etterfølger2= [[Quintus Hortensius]]}}
{{Romersk konsul | forgjenger1= [[Gnaeus Cornelius Lentulus Marcellinus]]| forgjenger2= [[Lucius Marcius Philippus]]| år= [[55 f.Kr.]]| medkonsul= [[Gnaeus Pompeius Magnus]]| etterfølger1= [[Appius Claudius Pulcher]]| etterfølger2= [[Lucius Domitius Ahenobarbus]]}}
{{sluttboks}}

{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Romerske konsuler]]
[[Kategori:slavehandlere]]