Redigerer Marcus Antonius

{{Andre personer}}
{{Infoboks militær person
| navn = <small>[[Legatus]]</small><br /><big>Marcus Antonius</big><br /><small>M•ANTONIVS•M•F•M•N</small> 
| levde = [[14. januar]] [[83 f.Kr.]] - [[1. august]] [[30 f.Kr.]] (53 år)
| bilde = M Antonius modified.png
| bildetekst = Byste av Antonius
| fsted = [[Roma]], <br />[[Den romerske republikk]]
| dsted = [[Alexandria]], <br />[[Ptolemeiske kongedømme|Ptolemeiske Egypt]]
| troskap = [[Fil:Roman Millitary banner.svg|25px]] [[Den romerske republikk]]
| tjenestetid = [[54 f.Kr.]] - [[30 f.Kr.]]
| rang = [[General]]
| enhet = 
| kommandoer = Romerske hær
| slag = [[Gallerkrigen]]<br />[[Cæsars borgerkrig]]<br />*''[[Slaget ved Farsalos]]''<br />[[Romersk-partiske kriger]] <br />[[Antonius' partiske krig]]<br />*''[[Slaget ved Mutina]]''<br />[[Liberatornes' borgerkrig]]<br />*''[[Slaget ved Filippi]]'' <br />[[Borgerkrigen mellom Antonius og Oktavian]] <br />*''[[Slaget ved Actium]]''
| utmerkelser 
| senere = [[Romersk konsul|Konsul]] av den romerske republikk 44 f.Kr. og 34 f.Kr. [[Magister equitum]], [[Kvestor]], [[Augur]], [[Tribun]]
}}
'''Marcus Antonius''' ([[latin]]: M•ANTONIVS•M•F•M•N<ref>''Marcus Antonius Marci Filius Marci Nepos''; på norsk, «Marcus Antonius, sønn av Marcus, sønnesønn av Marcus».</ref>) (83 f.Kr.– 30 f.Kr.) var en [[Romerriket|romersk]] politiker og general. Etter at [[Julius Cæsar]] ble myrdet, allierte Antonius seg med Cæsars grandnevø [[Augustus|Octavian]] (den senere [[Augustus]]) og [[Marcus Aemilius Lepidus|Lepidus]] i sammenslutningen som kalles [[det annet romerske triumvirat]]. Alliansen opphørte i [[33 f.Kr.]] Uenigheten mellom Antonius og Octavian brøt ut i borgerkrig i 31 f.Kr., den siste krigen under den romerske republikk. Antonius ble beseiret i [[slaget ved Actium]] i [[31 f.Kr.]] og i et kortvarig slag på land ved [[Alexandria]]. Både Antonius og hans elskerinne, den egyptiske dronning [[Kleopatra VII av Egypt|Kleopatra]], begikk [[selvmord]] kort tid etter. Antonius' karriere og nederlag hadde betydning for [[Roma]]s endring fra [[Den romerske republikk|republikk]] til [[Det romerske keiserriket|keiserdømme]].

== Tidlig liv ==
Som medlem av familien [[Antonia (gens)]], ble Marcus Antonius født vinteren 87-86 f.Kr., eller så sent som i 83 f.Kr., basert på [[Plutark]]s nedtegnelser av to tradisjoner for hans alder ved hans død i 30 f.Kr.<ref>Plutarch (Plutark): ''Life of Antony'' 86.8</ref> Dagen og måneden for hans fødsel er sikkert attestert til 14. januar.<ref>Suerbaum, W.: ''Chiron'' 10 (1980), 327-334</ref> Han var homonym, det vil si hadde samme navn som sin far, og var således sannsynlig eldste sønn av [[Marcus Antonius Creticus]], [[pretor]] 74 f.Kr., og sønnesønn av den store [[Retorikk|retorikeren]] [[Marcus Antonius Orator]], [[Romersk konsul|konsul]] 99 f.Kr., [[censor]] 97-96 f.Kr., som ble myrdet og halshugd under terroren vinteren 87-86 f.Kr.

[[Fil:Die Gartenlaube (1890) b 718 1.jpg|thumb|left|Illustrasjon av den unge Antonius. tegning etter skuespilleren Alexander Barthels i rollen som Antonius.]]
Hans mor [[Julia (Marcus Antonius' mor)|Julia Antonia]] (tidligere Julia Cæsaris), var en datter av [[Lucius Cæsar]] (konsul 90 f.Kr., censor 89 f.Kr.), et annet offer under terroren som ble myrdet sammen med Antonius Orator. På sin mors side var Antonius en fjern slektning av [[Julius Cæsar]]. Antonius' far døde i 71 f.Kr. mens han bekjempet [[pirat]]er i [[Middelhavet]], og Julia giftet seg på nytt med [[Publius Cornelius Lentulus Sura|Publius Lentulus (Sura)]] (konsul i 71 f.Kr.), en framstående patrisisk politiker som var med på å lede den berømte [[Catilina|Catilina-konspirasjonen]], hvor han måtte bøte med livet i [[63 f.Kr.]]

Antonius hadde to yngre brødre, [[Gaius Antonius|Gaius]], [[pretor]] 44 f.Kr., som ble født en gang rundt 84 f.Kr., og [[Lucius Antonius|Lucius]], [[kvestor]] i 50 f.Kr., konsul i 41 f.Kr., født i 81 f.Kr. eller tidligere. Det kompatible i deres fødselsdato med en eldste bror født i 83 f.Kr. indikerer at tradisjonen som gjør Marcus til 53 år ved sin død, vanskelig.

I henhold til autoriteter som Plutark, tilbrakte Marcus Antonius sin ungdom med rangling i Romas gater sammen med sine brødre og venner, mest kjent er [[Gaius Scribonius Curio]] (tribun 50 f.Kr.). Han kom til å gifte seg med Curios hustru [[Fulvia|Fulvia,]] et år eller så etter Curios død i 49 f.Kr. Plutark skrev at Marcus allerede før han ble 20 år gammel, hadde fått en gjeld på opp til 250 talenter,<ref>Plutarch: [http://classics.mit.edu/Plutarch/antony.html ''Anthony'']</ref> noe som tilsvarer rundt 5 millioner US dollar i dagens penger.<ref>En talent hadde en oppkjøpsverdi på rundt $20 000, se [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Plutarch/Lives/Crassus*.html#note1 Thayers note til Plutarks tekst]. En talent tilsvarte ni års lønn for en håndverker, se Darel Tai Engen: [http://eh.net/encyclopedia/article/engen.greece ''The Economy of Ancient Greece'']   {{Wayback|url=http://eh.net/encyclopedia/article/engen.greece |date=20060502201333 }}</ref>

Etter denne perioden med ansvarløshet måtte han flykte til [[Oldtidens Hellas|Hellas]] for å unnslippe sine kreditorer. I Hellas gjorde han det som mange unge, velstående romere gjorde, han studerte [[retorikk]], noe som var av største betydning for en som søkte en politisk karriere. Etter en tid i [[Athen]] ble han tilkalt av [[Aulus Gabinius]], prokonsul av Syria, for å delta i et hærtokt mot [[Aristobulos II]] av [[Judea]], og i støtte av kong [[Ptolemaios XII av Egypt]]. I denne krigen fikk Antonius demonstrert sin dyktighet som kommandant av [[kavaleri]]et, og han viste seg fram med kraft og tapperhet. Antonius' liv var en blanding av enestående militært mot og tapperhet som det var preget av forbausende usedelig livsførsel. På tilsvarende vis har Plutark merket seg at hans sjenerøsitet bidro til å løfte ham opp til maktens tinder, og han var likeledes begrenset av sine tallrike mangler.<ref>Plutarch: [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Plutarch/Lives/Antony*.html ''The Parallel Lives''. The Life of Antony], Chapter 4, Verse 3</ref>

== Cæsars høyre hånd ==
[[Fil:Wien-Parlament-Július Ceasar.jpg|thumb|left|Statue av Cæsar foran parlamentsbygningen i Wien.]]
I [[54 f.Kr.]] ble Antonius stabsoffiser i [[Julius Cæsar]]s hæravdelinger i [[Gallia]] og [[Germania]]. Han viste seg igjen som en dyktig militær leder i [[Gallerkrigene]], men hans lunefulle personlighet skapte friksjoner. Antonius og Cæsar var gode venner foruten også å være nære slektninger. Antonius gjorde seg alltid tilgjengelig for å støtte Cæsar i å utføre dennes militære hærtokter.

Opphevet ved Cæsars innflytelse til posisjonene som [[kvestor]], [[augur]] og [[tribun]] for [[plebeiere|plebeierne]] (50 f.Kr.), støttet han sin beskytters sak med stor energi. Cæsars to prokonsulerkommandoer i løpet av ti år gikk ut i 50 f.Kr., og han ønsket å dra tilbake til Roma for å bli valgt til konsul. Men motstand fra den konservative fraksjonen i [[det romerske senatet]], ledet av [[Pompeius]], krevde at Cæsar gikk av som prokonsul og gi fra seg kommandoen av sin hær, før han kunne få tillatelse å søke gjenvalg.

Det var noe Cæsar ikke kunne gjøre. En slik handling ville gjøre ham til en privat borger og dermed åpne for at han kunne bli rettsforfulgt for sine handlinger som prokonsul. Det ville også plassere ham hjelpeløs overfor Pompeius' soldater. For å forhindre dette, bestakk Cæsar tribunen [[Gaius Scribonius Curio|Curio]] til å bruke sitt [[veto]] for å forhindre en bestemmelse i senatet som ville frata ham sine soldater og kommando. Deretter sikret han seg at Antonius ble valgt til tribun for den neste perioden. Som tribun benyttet Antonius seg deretter av sin rett til å nedlegge veto, med det mål å forhindre at senatet vedtok krigsrett mot vetoet, og ble voldelig utvist fra senatet sammen med [[Gaius Cassius Longinus|Cassius]], også tribun og en støttespiller for Cæsar.

[[Fil:CdM, marcantonio raffigurato come alessandro, sardonice, 40 ac. circa.JPG|thumb|Medaljong med Antonius' profil]]
Cæsar krysset elven [[Rubicon]] med sin hær da han hørte hva som hadde skjedd, og med det begynte han [[Cæsars borgerkrig|den republikanske borgerkrigen]]. Antonius forlot Roma og slo seg sammen med Cæsar og hans hær ved [[Ariminium]]. Cæsar presenterte ham for sine soldater mens han fortsatt var blodig og med sårmerker etter slag, som et eksempel på de ulovligheter hans motstandere drev med, og som et ''[[casus belli]]''. Tribunene for plebeierne var ment å være urørbare og deres veto umistelige, i henhold til romersk ''[[mos maiorum]]''. Antonius kommanderte soldatene i [[Italia]] mens Cæsar dro til [[Spania]] og knuste Pompeius' legioner der. Antonius ledet hærforsterkningene til [[Oldtidens Hellas|Hellas]] før han kommanderte høyre ving av Cæsars hær ved [[Farsalos]].<ref>[http://www.livius.org/pha-phd/pharsalus/battle.html Battle of Pharsalus (48 BCE)] {{Wayback|url=http://www.livius.org/pha-phd/pharsalus/battle.html |date=20140711084054 }}, Livius.org</ref>

Da Cæsar ble [[Diktator (romersk)|romersk diktator]] for andre gang, ble Antonius gjort til ''[[magister equitum]]'' («herre over hestene»), diktatorens hovedoffiser, og i denne egenskapen ble han i Italia som halvøyas administrator i 47 f.Kr. mens Cæsar bekjempet de siste av slekten til Pompeius som hadde søkt tilflukt i provinsen [[Afrika]]. Antonius' egenskaper som administrator var langt svakere enn hans evner som general, og han benyttet seg av de mest overdrevne virkemidler, i henhold [[Cicero]] slik denne framstilte det i sitt verk ''[[Philippicae]]''. I 46 f.Kr. synes det som om Antonius ble fornærmet ettersom Cæsar insisterte på betaling for de eiendommene som hadde tilhørt Pompeius og som han angivelig hadde kjøpt, men som han faktisk bare hadde lagt beslag på. Konflikt oppstod, og som ved andre anledninger forsøkte Antonius å løse den med vold. Hundrevis av borgere ble drept, og Roma selv lå på kanten av kaos. Cæsar var svært lite begeistret med hele affæren og fjernet Antonius fra alle formelle politiske posisjoner. De to mennene så hverandre ikke på to år. Den kjølige adskillelsen ble dog ikke varig, og Antonius møtte diktatoren ved Narbo (i dag [[Narbonne]]) i 45 f.Kr. og avviste forslaget fra [[Gaius Trebonius]] om å bli med i konspirasjonen mot Cæsar som allerede var i oppløp. Det kom til full forsoning i 44 f.Kr. da Antonius ble valgt til konsul for Cæsars femte tid. 

Uansett hvilke konflikter som eksisterte mellom de to mennene, forble Antonius trofast til Cæsar, men det er verd å nevne at i henhold til [[Plutark]] i paragraf 13, hadde Trebonius betraktet ham som «ikke påtrengende og forsiktig»... Antonius hadde forstått hans hentydninger, men gitt oppmuntringer og heller ikke rapportert samtalen til Cæsar. Den 15. februar 44 f.Kr. i løpet av festivalen [[Lupercalia]], hadde Antonius offentlig tilbudt Cæsar et [[diadem]], en form for krans, og som ble oppfattet som et symbol for en konge. Da Cæsar ikke tok imot den, hadde han demonstrert at han ikke hadde til hensikt å ta tronen som konge.

[[Fil:Vincenzo Camuccini - La morte di Cesare.jpg|thumb|Mordet på Cæsar, maleri av Vincenzo Camuccini (1771–1844)]]
[[Fil:Karl Theodor von Piloty Murder of Caesar 1865.jpg|thumb|Mordet på Cæsar, maleri av Carl Theodor von Piloty (1826–1886)]]
Den [[14. mars]] [[44 f.Kr.]] ble Antonius skremt da han ble fortalte at gudene ville slå Cæsar ned.<ref>[http://www.ancientsites.com/aw/Article/804627 Marcus Antonius] {{Wayback|url=http://www.ancientsites.com/aw/Article/804627 |date=20110721031220 }}, ''The Roman World'': «...was alarmed by a talk he had with a Senator named Casca, who told him the gods would make a strike against Caesar in the Roman Forum.»</ref> Neste dag, den [[15. mars]] 44 f.Kr. (''Idus Martiæ'') dro han ned for å advare Cæsar, men de sammensvorne nådde fram til Cæsar først og myrdet ham. Da Cæsar sank sammen ved foten av en statue, skal han ha tatt imot 23 dolkestikk. I det opprøret og uroen som fulgte hendelsen, skal Antonius ha rømt fra Roma forkledd som en slave, i frykt for at mordet ville føre til en massakre av Cæsars tilhengere. Da dette ikke skjedde, reiste han snart tilbake til Roma, diskuterte en våpenhvile med attentatmennenes fraksjon, og for en tid synes det som om Antonius, som konsul, søkte fred og en avslutning på den politiske spenningen. Etter en tale av Cicero i senatet, ble det enighet om å gi amnesti til dem som hadde deltatt i mordet.

Ved Cæsars gravferd var det naturlig at Antonius, som Cæsars høyre hånd, medkonsul og fetter, holdt gravtalen. I sin tale kom han med beskyldninger om mord og sørget således for et endelig brudd med konspiratørene. Med adskillig talent for [[Retorikk|retorisk]] og dramatisk innlevelse, grep han [[toga]]en fra Cæsars lik og viste fram stikksårene, pekte mot hver av dem og navnga gjerningsmennene, og lyste skam over dem. Under gravtalen leste han også opp Cæsars testamente hvor Cæsar etterlot det meste av sin rikdom til folket i Roma og demonstrerte således, i motsetningen til hva konspiratørene hadde hevdet, at Cæsar absolutt ikke hadde til hensikt å danne et kongelig dynasti. Folkets mening snudde, og den samme natten ble husene til de som var knyttet til mordet på Cæsar angrepet, og konspiratørene ble nødt til å flykte for livet.

== Statens fiende og triumvirat ==
[[Fil:Antony with Octavian aureus.jpg|thumb|left|Romersk [[aureus]] som bærer portrettene av Antonius (venstre) og [[Augustus|Octavian]] (høyre). Mynten ble utgitt i 41 f.Kr. og utstedt for å feire etableringen av [[Det andre triumvirat]] bestående av Antonius, Octavian og [[Marcus Aemilius Lepidus|Lepidus]] i 43 f.Kr. Begge sider har inskripsjonen «III VIR R P C», i betydningen «En av Tre Menn for Reguleringen av Republikken».<ref>Sear, David R.: [http://www.davidrsear.com/academy/roman_legends.html «Common Legend Abbreviations On Roman Coins»]</ref>]]

Antonius, etterlatt som enekonsul, omga seg med en livvakt fra Cæsars veteraner og tvang senatet til å overføre ham til provinsen [[Gallia Cisalpina]] i dagens nordlige Italia, som til da hadde vært blitt administrert av [[Decimus Junius Brutus Albinus]], en av konspiratørene. Brutus nektet å overgi provinsen, og Antonius dro ut for å angripe ham i begynnelsen av 43 f.Kr. Han beleiret Brutus ved Mutina (dagens [[Modena]]). Oppmuntret av [[Cicero]] sa senatet opp Antonius, og i januar 43 f.Kr. ga de Octavian ''imperium'' (kommanderende makt), noe som ga ham lovlig kommando over hæren og sendte ham, sammen med konsulene [[Aulus Hirtius]] og [[Gaius Vibius Pansa Caetronianus]], for å avløse beleiringen. I april 43 f.Kr. ble Antonius' styrker beseiret i [[slaget ved Forum Gallorum]] og [[Slaget ved Mutina|Mutina]], noe som tvang ham til å trekke seg ut av Gallia Cisalpina. Hos Octavian ble begge de nevnte konsulene drept og etterlot ham med enekommando over hæren.

Da de fikk vite at Marcus Junius Brutus og Gaius Cassius samlet sammen en hær for å kunne marsjere mot Roma, gikk Antonius, Octavian og [[Marcus Aemilius Lepidus]] sammen i en allianse, som historikerne kaller for [[Det andre triumvirat]], for å stoppe Cæsars attentatmenn. Brutus og Cassius ble beseiret av Antonius og Octavian i [[slaget ved Filippi]] i nordlige Hellas i oktober 42 f.Kr. Etter slaget ble det gjort en ny avtale mellom medlemmene av triumviratet: mens Octavian dro tilbake til Roma, dro Antonius videre for å styre over de østlige provinsene, mens Lepidus dro for å styre [[Hispania]] og provinsen [[Africa (romersk provins)|Afrika]]. Triumviratets fiender ble underkastet [[proskripsjon]], inkludert Antonius erkefiende Cicero som ble drept den [[7. desember]] [[43 f.Kr.]]

== Antonius og Kleopatra ==
Antonius stevnet Kleopatra til [[Tarsus]] i oktober [[41 f.Kr.]] hvor de dannet en allianse og ble samtidig elskere. Antonius reiste tilbake til [[Alexandria]] sammen med henne, og han tilbrakte vinteren 41-40 f.Kr. der. Våren 40 f.Kr. ble han tvunget til å returnere til Roma etter å ha fått høre at hans hustru [[Fulvia]] var involvert i en strid med Octavian på hans vegne. Mens han var på reise til [[Sikyon]] i [[Oldtidens Hellas|Hellas]], hvor hustruen var blitt sendt i eksil, døde hun. Antonius fikk inngått fred med Octavian i september 40 f.Kr. og den ble beseglet ved at han giftet seg med Octavians søster [[Octavia den yngre|Octavia Minor]].

[[Det partiske rike]] hadde støttet [[Marcus Junius Brutus|Brutus]] og [[Gaius Cassius Longinus|Cassius]] i borgerkrigen, og hadde sendt soldater som kjempet sammen med dem i [[slaget ved Filippi]]. Etter at Antonius og Octavian invaderte Partia romersk territorium, okkuperte [[Syria]], dro videre inn i [[Lilleasia]] og satte inn [[Antigonos Mattathias]] som deres marionettkonge i [[Judea]] som erstatning for den pro-romerske [[Johannes Hyrcanus II]], sendte Antonius sin general [[Publius Ventidius Bassus|Ventidius]] for å slå invasjonen tilbake. Ventidius vant en rekke seire mot partierne, drepte kronprinsen [[Pacorus I av Parthia|Pacorus]] og forviste dem fra de romerske områdene de hadde invadert. Antonius planla nå å gjøre gjengjeld ved å invadere Partia, og sikret seg en enighet med Octavian for at han skulle støtte ham med ekstra tropper for hans hærtokt. Med denne militære hensikten seilte Antonius til Hellas med Octavia og hvor han oppførte seg på særlig vis, og tok attributtene til den greske gud [[Dionysos]] i 39 f.Kr. Derimot førte opprøret på [[Sicilia]] ved [[Sextus Pompeius]], den siste av Pompeiusene, til at hæren som var lovet Antonius, ble holdt igjen i [[Italia]]. Da planene hans ble forstyrret, havnet Antonius igjen i krangel med Octavian. Med hjelp fra Octavia ble en ny avtale inngått i [[Tarentum]] i 38 f.Kr. [[Det annet triumvirat|Triumviratet]] ble fornyet for en periode av fem år (med avslutning i år 33 f.Kr.), og Octavian lovte igjen å sende legioner til Østen.

[[Image:Sir Lawrence Alma-Tadema - The Meeting of Antony and Cleopatra.jpg|thumb|''Antonius og Kleopatra'', maleri av [[Lawrence Alma-Tadema]] (1883)]]
Antonius var forlengst blitt skeptisk til Octavian og tvilte på om han virkelig kom til å støtte ham i krigen mot Paria. Han etterlot seg Octavia gravid med deres andre barn Antonia, i Roma og seilte til [[Alexandria]] hvor han forventet finansiering fra Kleopatra, mor til hans tvillinger. Dronningen av Egypt lånte ham de pengene han trengte for å finansiere hæren, og etter å ha gjenerobret [[Jerusalem]] og de omliggende områdene i 37 f.Kr., satte han [[Herodes den store|Herodes]] som sin underkonge i Judea, og som således erstattet Antigonos som var plassert av Partia. Deretter invaderte han partiske områder med en hær bestående av rundt 100 000 romerske og allierte soldater, men hærtoktet ble en katastrofe. Etter nederlag i slag, desertering av hans [[Armenere|armenske]] allierte og at han feilet i å erobre partiske skanser, ble han tvunget til å trekke seg tilbake. Hans hær ble ytterligere redusert ved de vansker og strabaser som reisen gjennom Armenia midt på vinteren innebar, og han tapte mer enn en fjerdedel av sin styrke.

I mellomtiden var triumviratet i Roma blitt avviklet. Octavian tvang [[Marcus Aemilius Lepidus|Lepidus]] til å gå. Alene ved makten fridde Octavian til det tradisjonelle republikanske aristokratiet og fikk dem over på sin side. Han giftet seg med [[Livia]], datter av [[Marcus Livius Drusus Claudianus|Drusus]], og gikk deretter til muntlig angrep på Antonius. Han argumenterte at Antonius var en mann med lav moral som hadde etterlatt sin trofaste hustru i Roma med sitt kommende barn, og at han isteden var sammen med den promiskuøse dronningen av Egypt. Antonius ble anklaget for det meste, men hovedsakelig for «å gå innfødt», en utilgivelig synd for stolte romere. Flere ganger ble Antonius hjemkalt til Roma, men han forble likevel i Alexandria sammen med Kleopatra.

Igjen ved hjelp av egyptiske penger, invaderte Antonius Armenia, denne gangen med hell. Da han kom tilbake, ble det satt opp en etterligning av en [[romersk triumf]] for å feire i Alexandrias gater. Paraden gjennom byen var en [[pastisj]] av Romas viktigste militære feiring. For finalen var hele byen samlet for å høre en særdeles betydningsfull uttalelse. Omgitt av Kleopatra og hennes barn uttalte Antonius at han avsluttet sin allianse med Octavian. Han fordelte kongedømmene mellom sine barn: [[Aleksander Helios]] ble navngitt som konge av [[Armenia]], [[Media]] og [[Partia]] (sistnevnte var strengt talt ikke erobret eller underlagt av Roma), hans tvillingsøster [[Kleopatra Selene II|Selene]] fikk [[Kyrenaika]] og [[Libya]], og unge [[Ptolemaios Philadelphus]] ble belønnet med [[Syria]] og [[Kilikia]]. Samtidig ble Kleopatra proklamert som «dronning av konger og dronning av Egypt», og for hersker sammen med [[Cæsarion]], [[Julius Cæsar]]s sønn med Kleopatra, som fikk tittelen «konge av konger og konge av Egypt». Viktigst av alt, Cæsarion ble erklært som den legitime sønn og arving av Cæsar. Disse proklamasjonene ble kjent som [[Donasjonene i Alexandria]], og førte til et avgjørende brudd i Antonius' forhold til Roma.

[[Fil:Giambattista Tiepolo - The Banquet of Cleopatra - Google Art Project.jpg|thumb|300px|''Kleopatras bankett'', maleri av [[Giovanni Antonio Tiepolo]] 1743-1744]]
Mens fordelingen av nasjoner blant Kleopatras barn knapt var en forsonende handling, innebar det ikke noen umiddelbar trussel overfor Octavians posisjon. Langt farligere var anerkjennelsen av Cæsarion som legitim sønn og arving til Cæsars navn. Octavians maktbase var nettopp den makten som lå i at han selv bar Cæsars navn. Å oppleve denne posisjonen angrepet av et barn født av den rikeste kvinnen i verden rundt [[Middelhavet|Middelhavet,]] var noe Octavian ikke kunne akseptere. Triumviratet utløp den siste dagen av året [[33 f.Kr.]] og ble ikke fornyet. En ny borgerkrig mellom to romerske ledere var påbegynt.

I løpet av årene 33 og 32 f.Kr. ble det utkjempet en [[propaganda]]krig i Romas politiske arena med beskyldninger som gikk begge veier. Antonius, mens han fortsatt oppholdt seg i Egypt, lot seg skille fra Octavia og anklaget Octavian for å være en sosial oppkomling som hadde ranet til seg makten ved å forfalske adopsjonspapirene til Cæsar. Octavian svarte med beskyldninger om forræderi: å ulovlig holde på provinser som skulle ha blitt gitt til andre menn ved loddtrekning slik Romas tradisjon krevde, og for å gå i krig med andre nasjoner (Armenia og Partia) uten tillatelse fra senatet. Antonius ble også holdt ansvarlig for henrettelsen av Sextus Pompeius uten rettssak. I år 32 f.Kr. fratok senatet all formell makt fra Antonius og erklærte krig mot Kleopatra – ikke Antonius, ettersom Octavian ikke ønsket å vise fram sin rolle i videreføringen av Romas dødbringende blodbad. Begge konsulene, Gnaeus Domitius Ahenobarbus og Gaius Sosius, og en tredjedel av senatet, forlot Roma for å møte Antonius og Kleopatra i Hellas.

[[Fil:Castro Battle of Actium.jpg|thumb|left|''Slaget ved Actium'', maleri av Lorenzo Castro, 1672]]
I 31 f.Kr. brøt krigen ut. Octavians lojale og talentfulle general [[Marcus Vipsanius Agrippa]] erobret den greske byen og marinehavnen [[Methoni (Messenia)|Methone]] som var lojal til Antonius. Octavians store popularitet blant legionene sikret avhopping til hans side fra provinsene Kyrenaika og Hellas. Den 2. september fant [[Slaget ved Actium|sjøslaget ved Actium]] sted. Kleopatra var tilstede med egen flåte, men da hun så at de dårlig utrustede og bemannede skipene til Antonius var i ferd med å tape for romernes overlegne fartøyer, flyktet hun tilbake til Egypt. Antonius forlot slaget for å følge henne.

Octavian som var nær absolutt makt, hadde ikke til hensikt å la dem slippe unna. I august 30 f.Kr. invaderte han Egypt med støtte fra Agrippa. Uten noe sted å rømme til, begikk Antonius selvmord ved å stikke seg med sverdet, "falle på sverdet", i den tro at Kleopatra allerede hadde begått selvmord. Da han fant ut at Kleopatra fortsatt levde, ble han fraktet til henne og døde i hennes armer. Kleopatra fikk tillatelse til å utføre Antonius' gravritualer etter at hun hadde blitt tatt til fange av Octavian. Da hun forsto at Octavian hadde til hensikt å føre henne til Roma i triumf som krigsfange, gjorde hun flere forsøk på ta livet sitt og greide det til sist i midten av august. Octavian fikk Cæsarion myrdet, men han sparte Antonius' barn som Kleopatra hadde født, men de måtte paradere i Romas gater. Antonius' barn med Octavia ble også spart, det samme ble også hans andre sønn [[Iullus Antonius]], men hans eldste sønn Marcus Antonius Antyllus ble drept av Octavians menn mens han ba for sitt liv i Cæsarium i Alexandria.

== Ettervirkning og arv ==
Ciceros sønn, [[Cicero Minor]], som selv hadde deltatt på Octavians side i [[slaget ved Actium]],<ref>Haskell, H.J. (1964): ''This was Cicero'', ss. 103-104.</ref> annonserte Antonius' død for det romerske senatet. Antonius' æresbevisninger ble tilbakekalt og opphevet, og hans statuser fjernet. Cicero fikk også gjennom den bestemmelse at ingen medlem av familien Antonii kunne noen gang bære navnet Marcus igjen. «På denne måten har Himmelen betrodd familien til Cicero de siste handlinger i straffen av Antonius».<ref>Plutarch: ''Fall of the Roman Republic''. London: Penguin Classics, 1958.</ref>

Med Antonius død ble Octavian ubestridt enehersker av Roma. I de neste årene greide Octavian, som ble kjent som [[Augustus]] etter år [[27 f.Kr.]], å samle i sin person alle administrative, politiske og militære posisjoner. Da Augustus døde i 14 e.Kr. ble hans politisk makt gitt videre til hans adopterte sønn [[Tiberius]], og det romerske [[principatet]] hadde begynt.

I Cæsars vekst mot makt og den påfølgende borgerkrigen mellom to av hans mektigste motstandere, ble troverdigheten til det romerske oligarki effektivt avsluttet som en regjeringsmakt, og sikret at alle framtidige maktkamper ville sentrere seg mellom to eller flere enkeltpersoner som ville ta eneveldig makt over regjeringen, framfor for et enkeltindivid i konflikt med senatet. Således ble Antonius, som Cæsars høyre hånd og som den ene av to menn som ble forent som en følge av mordet på Cæsar, den ene av tre menn som ble hovedsakelig ansvarlig for at den romerske republikken endte.

== Ekteskap og barn ==
Antonius hadde blitt gift etter hverandre til Fadia, Antonia, Fulvia, Octavia og Kleopatra, og etterlot seg en rekke barn. Via sine døtre med Octavia ble han stamfar til de romerske keiserne [[Caligula]], [[Claudius]] og [[Nero]].

#Gift med [[Fadia]], en datter av en frigitt mann (tidligere slave). I henhold til Cicero fødte Fadia flere barn. Ingenting er kjent om Fabia eller deres barn. Cicero er den eneste romerske kilden som nevner Antonius' første hustru.
#Gift med [[Antonia Hybrida Minor]], sin kusine på farssiden. I henhold til Plutark kastet Antonius henne ut av sitt hus i Roma på grunn at hun hadde gått til sengs med en venn, tribunen [[Publius Cornelius Dolabella (konsul 44 f.Kr.)|Publius Cornelius Dolabella]]. Dette skjedde i 47 f.Kr. og Antonius lot seg skille fra henne. Med Antonia fikk han en datter:
#*[[Antonia (datter av Antonius)|Antonia]], gift med den rike grekeren [[Pythodoros av Tralles|Pythodoros]] [[Aydın|av Tralles]].
#Gift med [[Fulvia]], som han fikk to sønner med:
#*[[Marcus Antonius Antyllus]], myrdet av Octavian i 30 f.Kr.
#*[[Iullus Antonius]], gift med [[Claudia Marcella]] Major, datter av Octavia.
#Gift med [[Octavia den yngre|Octavia Minor]], søster av Octavian, senere [[Augustus]]; de fikk to døtre:
#*[[Antonia den eldre|Antonia Major]], gift med [[Lucius Domitius Ahenobarbus (konsul 16 f.Kr.)|Lucius Domitius Ahenobarbus]]; bestemor på morssiden til keiserinne [[Valeria Messalina]] og bestemor på farssiden til keiser [[Nero]].
#*[[Antonia den yngre|Antonia Minor]], gift med [[Nero Claudius Drusus]], den yngste sønnen til keiserinne [[Livia Drusilla]] og bror til keiser [[Tiberius]]; mor til keiser [[Claudius]], bestemor til keiser [[Caligula]] og keiserinne [[Agrippina den yngre]], og oldemor på morssiden til keiser Nero.
#Barn med dronning [[Kleopatra VII av Egypt|Kleopatra]] av [[Egypt]], tidligere elsker av Julius Cæsar:
#*Tvillingene [[Aleksander Helios]] & [[Kleopatra Selene II]]. Selene giftet seg med [[Juba II]] [[Numidia|av Numidia]] og senere av [[Mauretania]]; dronning av [[Syria]], [[Zenobia]] [[Palmyra|av Palmyra]], er etter sigende etterkommer fra Selene og Juba II.

Via sine yngste døtre ble Antonius stamfar til det meste av det [[Julo-claudiske dynasti]], den familien som han hadde kjempet uten hell med å beseire. Via sin eldste datter ble han stamfar til en lang rekke med konger og medherskere av [[Det bosporanske rike]], en av de mest varige av de romerske klientstatene, foruten også herskere og medlem av kongefamiliene til en rekke andre romerske klientstater. Via hans døtre med Kleopatra ble Antonius stamfar til den kongelige familie i [[Mauretania]], et annet romersk klientkongedømme, og via hans eneste overlevende sønn, [[Iullus Antonius|Iullus]], ble han stamfar til en rekke berømte romerske politikere og statsmenn.

== Referanser ==
<references />

== Litteratur ==
* {{1911}}
* Babcock, C.L. (1965): «The early career of Fulvia» i: ''American Journal of Philology'' 86: 1–32.
* Charlesworth, M. P.; Tarn, W. W. (1965): ''Octavian, Antony, and Cleopatra''. Cambridge: Cambridge University Press.
* Gowing, Alain M. (1992): ''The Triumviral Narratives of Appian and Cassius Dio''. Michigan Monographs in Classical Antiquity. Ann Arbor: University of Michigan Press.
* Huzar, Eleanor G. (1978): ''Mark Antony: A Biography''. Minneapolis: University of Minnesota Press.
* Jones, A.M.H. (1938): ''The Herods of Judaea''. Oxford: Clarendon Press.
* Lindsay, Jack (1936): ''Marc Antony, His World and His Contemporaries''. London: G. Routledge & Sons.
* Plutarch (1988). Pelling, C.B.R.. red.: ''Life of Antony''. Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 0521240662.
* Southern, Pat (1998): ''Mark Antony''. Stroud: Tempus Publishing. ISBN 0-7524-1406-2.
* Syme, R. (1939): ''The Roman Revolution''. Oxford: Clarendon.
* Weigall, Arthur (1931): ''The Life and Times of Marc Antony''. New York: G.P. Putnam and Son's.

== Eksterne lenker ==
* {{Offisielt nettsted}}

{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Romerske generaler]]
[[Kategori:Julo-claudiske dynasti]]
[[Kategori:Romerske konsuler]]