Redigerer Mannen med ljåen

[[Fil:DeVauceHours.jpg|thumb|«[[Døden]]» [[personifikasjon|personifisert]] som beinrangel med [[memento mori|hodeskalle]] og som [[slått]]ekar med [[ljå]] i en fransk [[tidebok]] fra ca. 1460.]]
'''Mannen med ljåen'''<ref>[https://ordbok.uib.no/perl/ordbok.cgi?OPP=+mannen+med+ljåen&ant_bokmaal=5&ant_nynorsk=5&begge=+&ordbok=begge Oppslagsordet «mannen med ljåen») i norske ordbøker]</ref> ([[dansk]] ''lemanden'', [[tysk]] ''der Sensenmann'', [[fransk]] ''la grande faucheuse'', [[engelsk]] ''the grim reaper''<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Kirkeby, Willy A. (1927-2003) | utgivelsesår = 1996 | tittel = Engelsk-norsk ordbok | isbn = 8257307270 | utgivelsessted = [Oslo] | forlag = Kunnskapsforl. | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008080500036 | side = 913}}</ref>), ofte bare omtalt som '''Døden''', er et [[symbol]] på og en [[personifikasjon]] av [[døden]] i europeisk tradisjon. Skikkelsen oppstod i [[middelalder]]en som en  skremmende [[allegori]] på en allestedsnærværende kraft og et ufravikelig fenomen i tilværelsen, og figuren og forestillingen ble et utbredt motiv i billedkunsten som fortsatt er vanlig i moderne [[populærkultur]]. 

Mannen blir framstilt som et uhyggelig beinrangel eller levende [[skjelett]], eller en gammel mann, som holder en [[ljå]]. Han er ofte drapert i et enkelt tøystykke eller iført en fotsid [[kappe (plagg)|kappe]] eller [[kjortel]] med hette. Ljåen som [[attributt]], [[ikonografi]]sk kjennetegn, viser at døden høster liv og [[sjel]]er som [[slått|skurfolk]] skjærer gress og korn uten å spare noen. 

Den personifiserte døden kan i bilder og skulpturer også holde en [[hodeskalle]] som et [[memento mori]], en påminnelse om kroppens og livets forgjengelighet, og en [[skriftrull]] med navn på personene som skal hentes til [[dødsriket]]. Skikkelsen kan alternativt være en vakker [[dødsengel]] med store, fjærkledte [[vinger]] eller en «[[Fader Tid]]»,<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Fontana, David (--2010) | utgivelsesår = 1996 | tittel = Symbolenes språk: en spennende veiviser til symbolenes fascinerende verden | isbn = 8205241724 | isbn = 8252529798 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Gyldendal | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010030503066 | side = 128}}</ref> gjerne tynn, skallet og med langt skjegg, som holder et [[timeglass]] som måler tid og livslengde. Ljåmannen kan, som den norske «[[Pesta]]», en utmagret, gammel kone, dessuten ha en [[sopelime]] og en rive som trekker med seg enten alle eller noen i døden.<ref name="Døden SNL"/> 

Uttrykket «mannen med ljåen» brukes ennå i dagligtale som en [[eufemisme]], formildende omskriving, for døden.

== Bakgrunn og utbredelse ==
I [[mytologi]], [[religion]] og [[folketro]] er det mange forestillinger om døden som et personlig vesen, en [[guddom]] eller [[demon]], som kommer for å hente menneskene til det hinsidige.<ref name="Døden SNL"/> Eksempler er fergemannen [[Kharon]], skjebnegudinnen [[Atropos]]<ref>[http://www.pantheon.org/articles/a/atropos.html «Atropos»], ''Encyclopedia Mythica''</ref> og [[Thanatos]]<ref>[http://www.theoi.com/Daimon/Thanatos.html «Thanatos»], ''Theoi.com''</ref>, dødens guddom, i [[gresk mytologi|greske sagn]], erkeengelen [[Azrael]]<ref>[http://www.amadan.org/Innomine/Azrael.,htm «Azrael. Archangel of Death»]{{Død lenke|dato=februar 2021 |bot=InternetArchiveBot }}, ''Amadan.org''</ref> eller Izrail i [[Jødedom|jødisk]] og [[islam]]sk tradisjon, dødsguden [[Yama-bunta]] i [[hinduisme]]n og det japanske dødsskjelettet [[Shinigami]]. I [[norrøn mytologi]] er [[Hel]] en uhyggelig dødsgudinne som har gitt opphav til betegnelsen «[[helvete]]».

«Døden» kan i [[kristne]] sammenhenger også bli framstilt som en truende [[djevel]] eller mer folkelig [[Fanden]], en påminnelse om [[evig fortapelse]] for dem som ikke har levd etter Guds bud.<ref name="Døden SNL">[https://snl.no/død_-_folketro ''Store norske leksikon'' om døden i folketroen]</ref>

=== Forløpere ===
[[Fil:Euphronios krater side A MET L.2006.10.jpg|thumb|Den greske dødsguden [[Thanatos]] (til høyre) framstilt på en gresk [[rødfigurvase]] fra 515 f. Kr. Maleriet viser Thanatos sammen med tvillingbroren [[Hypnos]], «søvnen», som henter den døde gudekongen [[Sarpedon]] mens [[Hermes]], guddom for blant annet handel og språk, ser på. ]]
Det er flere forløpere til Mannen med ljåen i [[oldtida]]s forestillingsverden, deriblant [[skjebne]]gudinnen Atropos i [[gresk mytologi]]; i gammel gresk kunst blir hun ofte framstilt med jordklode, skjebneliste, svart slør og [[saks]] som klipper av livstråden. [[Sigd]] eller ljå var for øvrig attributt (kjennetegn) for [[Kronos]], guden for korn, natur, jordbruk og grøde. Kronos, som tilsvarte romernes [[Saturn (gud)|Saturn]], ble imidlertid seinere ofte sammenblandet med [[Chronos]], grekernes guddom for [[tid]], livslengde og forgjengelighet. Det er for øvrig flere forestillinger om døden som en legemliggjort [[ånd]] som henter de døde til [[dødsriket]], for eksempel grekernes Thanatos, en bevinget dødsdemon, og Azrael, dødsengelen i visse jødiske og islamske tradisjoner. Thanatos er tvillingbror av [[Hypnos]], «søvnen», og blir ofte framstilt som en ung mann med senket eller slukket fakkel.<ref name="Døden SNL"/> Brødrene var sønner av [[Nyx]], den personifiserte «natten».

===Slått som metafor i Bibelen===
Forbindelsen mellom død, [[slått|skjæring av korn]] og øde åkre finnes i [[profeten Jeremia]]s tekster i Det gamle testamentet i Bibelen; i kapittel 9, vers 21-22 heter det: ''«Døden steg inn gjennom vinduene og trengte inn i våre borger. Den rev småbarn bort fra gaten og unge menn fra torgene. Tal således, sier Herren: Lik av mennesker skal ligge som gjødsel ut over marken, som [[Kornbånd|kornband]] etter høstfolkene; det er ingen som samler dem opp.»''<ref>Nettbibelen: [http://www.bibel.no/Nettbibelen?query=dazxXJ6xTEnopCj4tttjCrwVE8i1XARad0sUFi3CjVMf8b6vIsJTEiZAc9MaGK3e ''Jeremia'' 9:21-22]</ref>

Også i [[Matteusevangeliet]]s kapittel 13 brukes kornåker og innhøsting som [[metafor]], språklig bilde, på verden, livet og døden. I vers forklarer [[Jesus]] «lignelsen om ugresset» slik: ''<sup>37</sup>Han svarte: «Den som sår det gode kornet, er Menneskesønnen. <sup>38</sup>Åkeren er verden. Det gode kornet er de som er rikets barn, ugresset er den ondes barn. <sup>39</sup>Fienden som sådde ugresset, er djevelen. Høsten er verdens ende, de som høster inn, er englene. <sup>40</sup>Og slik som når ugresset blir sanket sammen og brent på ilden, slik skal det gå ved verdens ende: <sup>41</sup>Menneskesønnen skal sende ut sine engler, og de skal sanke sammen og ta bort fra hans rike alt som fører til fall, og alle som gjør urett. <sup>42</sup>Så skal de kaste dem i ildovnen, der de gråter og skjærer tenner. <sup>43</sup>Da skal de rettferdige skinne som solen i sin Fars rike. Den som har ører, hør!''<ref name="Matt 13,39">[https://www.bibel.no/mobile/Nettbibelen?submit=Vis&parse=Matt+13%2c39&type=and&book2=-1&searchtrans= Matteusevangeliet 13,39]{{Død lenke|dato=februar 2021 |bot=InternetArchiveBot }}</ref>

=== I middelalderens allegorier ===
[[File:Tarot de Besançon - Renault - Trump 13.jpg|thumb|upright|Det 13. [[tarot]]kortet, «Dødens kort», har tradisjonelt en tegning av et skjelett med ljå som høster en avling av avskårne hoder, hender og føtter.]]
Mannen med ljåen ble særlig et [[allegori]]sk motiv, en symbolsk billedframstilling, i europeisk kunst og kultur etter [[svartedauden]] 1347–1351, en [[epidemi]] der døden rammet bredt. Avbildninger i [[kirkekunst]] og annet var vanligvis et «[[memento mori]]», en påminnelse om at alle en dag skal dø. Forestillinger om skikkelsen inngikk også i [[folkediktning]]en. 

Det 13. [[tarot]]kortet er «Dødens kort». Det er ofte illustrert med et skjelett med en ljå som høster en avling av avskårne hoder, hender og føtter, både fra treller og konger.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Cott, Jonathan (1942-) | utgivelsesår = 1997 | tittel = Tro og overtro om tallet tretten | isbn = 8259017962 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Egmont Hjemmets bokforl. | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010042003103 | side = 57 }}</ref>

=== I nyere kultur ===
[[Fil:Thetriumphofdeath.jpg|thumb|I [[Pieter Brueghel den eldre]]s [[allegori]]ske skrekkfantasi «[[Dødens triumf]]» fra rundt [[1562]] er det livløse landskapet overfylt av symbolikk knyttet til døden, blant annet hærer av beinrangler som skånselsløst slakter ned og jager fattige og rike, radmagre hester (som hos [[Apokalypsens fire ryttere]]), ljåer, [[timeglass]], dødsklokker og trommer, [[begravelse]]r, [[likkiste]]r og [[likstrå]], åtseletere, skipsforlis, branner, krig, [[pest]] og henrettelser ([[galge]]r og [[steile og hjul]]).]]
[[Fil:Death-and-the-woodcutter-jean-francois-millet3.jpg|thumb|[[Jean Francois Millet]]s «Døden og treskjæreren» fra [[1859]] viser Døden som radmager figur med lys [[kutte]] og ljå på skulderen.]]
[[File:Theodor Kittelsen - Mor Der Kommer En Kjerring.jpg|thumb|upright|Den norske tegneren [[Theodor Kittelsen]] framstilte [[svartedauden]] som ei mager kjerring med sopelime og rive i ''Svartedauen'' fra 1894-95. Der «[[Pesta]]» brukte limen ble alle feid bort, mens raken lot noen overlevende være igjen.]]
I filmer, bøker, [[vitsetegning]]er og annen [[populærkultur]] blir figuren oftest beskrevet som en skremmende, men rolig, ikke ond, skikkelse iført slepende, mørk kutte med ansiktet skjult under en spiss hette og med en knokkelhånd som bærer en lang ljå, gjerne lagt over den ene skulderen. Mannen med ljåen er enten taus eller snakker med dyp, alvorlig og følelsesløs «gravrøst». Ofte banker han på dører når han kommer for å hente den som skal dø, eller sperrer veien for dem. I noen fortellinger forsøker den som møter Døden, å lure ham eller kjøpslå om utsettelse og lengre levetid, men til sist er det ingen som unnslipper. Dette gjelder for eksempel ridderens sjakkparti med Døden i Ingmar Bergmans filmfabel ''[[Det syvende segl]]'' fra 1957.

Mannen med ljåen er i flere illustrasjoner også blitt brukt som et uhyggelig og makabert symbol på skånselløs massedød, [[epidemi]]er og [[Hungersnød|sultkatastrofer]].

I forbindelse med [[svartedauden]] har døden dessuten blitt sammenliknet med en skikkelse med [[rive]]; bygder og steder der alle døde, hadde fått besøk av mannen med ljåen, mens døden hadde brukt rake der noen overlevde. Den norske eventyrtegneren [[Theodor Kittelsen]] har i sin kjente bok og bildeserie «[[Pesta]]» brukt en mørkkledt, gammel, stygg og mager kvinne med rive og [[sopelime]] som [[metafor]] for svartedauden. Når hun kom med sopelimen, ville alle på gården dø; når hun kom med riven, ville noen overleve.
<gallery heights=180>

Fil:Evelyn De Morgan - Angel of Death.jpg|«[[Dødsengel]]en» malt som en vakker [[engel]] med svarte vinger, kappe og ljå av den engelske, prerafaelittiske kunstneren [[Evelyn De Morgan]] i 1881. I [[Matteusevangeliet]] heter det at «[h]østen er verdens ende, [og] de som høster inn, er englene».<ref name="Matt 13,39"/>
Fil:Cholera.jpg|«[[Kolerapandemien i 1899–1923|Kolera]]en», massedød under en epidemi tegnet i et fransk magasin [[1912]] som en kappekledt dødsengel som høster menneskeliv med ljå.
File:LoC-Rotunda-Clock-detail-Father-Time.jpeg|«Fader Tid» (''Father Time'') med timeglass og ljå er en av flere figurer omkring [[John Flanagan]]s  «rotunda-klokken» fra 1896 i ''Library of Congress Thomas Jefferson Building'' i [[Washington, D.C]] i USA.

</gallery>

== Se også ==
* [[Døden]]
*<!--[[Dødssymbolikk]], -->[[Dødskyss]], [[dødsdansen]]
<!--* [[Fanden]], [[djevelen]]-->
* [[Middelalderens allegori]]
* [[Memento mori]]
* [[Fader Tid]]

== Referanser ==
<references />

== Eksterne lenker ==
* {{Offisielle lenker}}

{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Folketro]]
[[Kategori:Mytologi]]
[[Kategori:Norske ord og uttrykk]]
[[Kategori:Personifikasjoner]]
[[Kategori:Døden]]