Redigerer Mandora

[[Fil:Mandore.JPG|mini|Mandora avbildet i [[Marin Mersenne]] ''Harmonie Universelle'' (Paris 1636)]]
[[Fil:Wartburg-Laute.JPG|thumb|right|Liten lutt/mandora.<br /><small>Hans Oth, Nürnberg ca. 1450.</small>]]
'''Mandora''' (fransk ''Mandore luthée'') er en betegnelse som brukes om en rekke forskjellige historiske [[lutt]]instrumenter.

I [[Renessansemusikk|renessansetiden]] var «mandora» navnet på en liten fire- eller [[Strengekor|femkors]] lutt som kan ha vært forløperen til [[mandolin]]en, mens det i overgangen til [[Den galante stilen|rokokkoen]] var betegnelsen på en sekskors lutt, i sjeldne tilfeller med to eller tre ytterlige basskor. [[Mensur (musikk)|Mensur]]en var ca. 70&nbsp;cm, stemmingen var:
:''F – G – c – f – a – d' '' eller ''G – A – d – g – h – e' ''<br />
Førstnevnte ble i Böhmen også kalt ''calichon'' eller ''galichon''.

Kort før år 1800 skjedde det en gjensidig utveksling mellom mandora og [[gitar]]. Gitaren, som fram til da var blitt stemt som en fem-strengs [[barokkgitar]] i ''reentrant tuning'': ''e' – h – g – d' – a'', overtok mandoraens stemming og den sjette strengen, mens mandoraen på sin side overtok gitarens enkeltstrenger i stedet for de tidligere strengekorene. Et senere trinn i denne utviklingen av mandoraen er den såkalte [[gitarlutt]]en.

Mandoramusikk ble notert i [[tabulatur]].

== Komponister ==
* For renessanse-mandora: [[Martin Agricola]], ''Pierre Brunet'', [[Adrian Le Roy]], ''Ottomar Luscinius'', [[Sebastian Virdung]] og andre.
* For rokokko-mandora: [[Johann Georg Albrechtsberger]], ''Antonio Brescianello'' Schiffelholz og andre.

== Litteratur ==
* [[Ernst Gottlieb Baron]]: ''Historisch-theoretisch und practische Untersuchung des Instruments der Lauten''; Nürnberg, 1727
* Dieter Kirsch: ''Die Mandora in Österreich zur Bestimmung eines Lautentyps des 18. Jahrhunderts''. Vom Pasqualatihaus 4&nbsp;(1994), S.&nbsp;63–81
* Josef Klima: ''Gitarre und Mandora, die Lauteninstrumente der Volksmusik''. ÖMz 18&nbsp;(1963), S.&nbsp;72–7?
* Rudolf Lück: ''Zur Geschichte der Basslauten-Instrumente Colascione und Calichon''. DJbM 5&nbsp;(1960), S.&nbsp;67–75
* A. Koczirz: ''Zur Geschichte der Mandorlaute''. Die Gitarre 2&nbsp;(1920/21), s.&nbsp;21–36
* Ernst Pohlmann: ''Laute, Theorbe, Chitarrone''. Bremen, 1968 (1982)
* James Tyler: ''The mandore in the 16th and 17th centuries''. I ''Early Music, '' Vol. 9, No. 1, Oxford University Press, 1981, s. 22–31 + 416
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Luttinstrumenter]]
[[Kategori:Historiske musikkinstrumenter]]