Redigerer Mandarin (embedsmann)

{{referanseløs}}
[[File:Portrait of Jiang Shunfu.jpg|thumb|Mandarin ca 1500, under [[Mingdynastiet]].  Dekorasjonen med de to tranene på hans bryst viser at han var en sivilmandarin av første rang.]]
[[Fil:Qing Dynasty Mandarin.jpg|thumb|Kinesisk mandarin ca 1900, under [[Qing-dynastiet]].  - [[guanmao|mandarinhatten]] og i noe mindre grad drakten er annerledes enn under det forutgående dynastiet]]
[[File:Sing Bo-ting2.jpg|thumb|Ung kinesisk mandarin fotografert med sommerhatt, år 1870.]]
[[Fil:Gsell mandarin.jpg|thumb|Vietnamesisk mandarin, fotografert i [[Saigon]] i 1870.]]
En '''mandarin''' var en embedstittel i det keiserlige [[Kina]], og også i monarkitiden i [[Vietnam]]. Begrepet ble ikke brukt på kinesisk - det er den konvensjonelle vestlige gjengivelse av forskjellige kinesiske titler, fremfor alt for sivile embedsmenn i Qing-dynastiets tid. Det er også blitt mer eller mindre gangbart å bruke ''mandarin'' generelt om alle embedsmenn i keisertidens Kina - også om embedsmenn i de eldre keiserdynastiers tid. Fellesnevneren er da, i tillegg til den historiske kontinuitet, at de alle var formet etter [[konfutsianisme]]s stats- og ledelsesfilosofi. 

I nyere vestlig [[sinologi]]sk faglitteratur brukes ''mandarin'' sjeldnere. Blant en rekke mer foretrukne uttrykk kan nevnes ''scholar-bureaucrat'' og ''scholar-official'', uttrykk som blir klumpete i norsk oversettelse («studerte funksjonærer»?) men som til gjengjeld brukes med større frimodighet også om embedsfolk fra eldre tid. 

==Ordet==
Ordet stammer sannsynligvis fra det [[portugisisk]]e ord ''mandarim'', som betyr «minister» eller «rådgiver», og fra det eldre [[sanskrit]]-ordet ''mandari'' (kommandør) som ble benyttet som oversettelse av det kinesiske ordet ''guān'' (官). En alternativ teori er at ordet kommer fra det kinesiske uttrykk ''mandaren'' (满大人), som betyr en «mandsju-øvrighetsperson». Men ettersom ordet ''mandarim'' er belagt brukt på portugisisk om embedsmenn allerede på 1520-tallet (altså i [[Ming-dynastiets tid]], skrevet  i flertall som ''mandarĩs'', ''manderĩs'', ''manderỹs'' eller ''mandaris'', ''manderys'', ''mandarys''), kan en slik eventuell qingtidsbetegnelse (med referanse  til [[mandsjuene]]) neppe ha vært mer enn én grunn til at uttrykket ikke døde hen blant europeerne.

I Kina selv tiltalte kineserne vanligvis hoffets embedsmenn med ''lǎoye'' ({{zh|t=老爷}}; omtrent «ærverdige herr»), den generelle betegnelse for embedsmenn av ''guān''. Alle sivil- og militærmandariner, ofte sammenfattet i benevnelsen ''baiguan'' («de hundre sysler»), kunne tituleres ''guanfu''. 

Når ''mandarin'' også benyttes om den nordlige variant av muntlig kinesisk, skyldes det at det kinesiske embedsverket i [[Ming-dynastiet|Ming-]] og [[Qing-dynastiet|Qing]]-dynastiene brukte dette talemålet.

==Kategorier==
Det var to slag mandariner. Først var det ''sivilmandarinene'', som arbeidet i den borgerlige forvaltning, og så var det ''militærmandarinene'', som hadde ansvar innen det indre og ytre forsvar.

Innen begge slag var det ni rangeringer, hver en delt i en hovedklasse og en sekundærklasse. Dette [[nigradssystemet]] hadde langt på vei funnet sin form allerede i [[de tre rikers tid]], og er i en modernisert form blitt videreført i [[det kinesiske kommunistiske parti]]s og [[Folkerepublikken Kina]]s karriere- og rangeringsklasser.

Det [[Den kinesiske embedsmannseksamen|kinesiske eksamenssystem for slike embedsmenn]] (科舉; ''kējǔ'') hadde i de senere deler av keisertiden tre trinn: 

* Det laveste trinn var en eksamen på lokalt nivå. Bestod man den, fikk man tittelen ''shēngyuán'' (生员) eller ''xiùcái'' 秀才.
*Neste trinn var på provinsnivå, der man kunne absolvere med tittelen ''[[juren|jǔrén]]'' (举人).
*Det høyeste nivå fulgte en eksamen på nasjonalt nivå. Den gav tittelen ''[[Embetsmannskandidat på palassnivå|jìnshì]]'' (进士).  

Systemet var i store deler av de 1300 år det var i kontinuerlig bruk det eneste, og i alle fall det helt dominerende, system for sosial mobilitet inn i embedsmannsklassen. Mesteparten av vekten ble lagt på kulturell innsikt, og fremfor alt på den kinesiske statsbærende filosofis [[konfucianismen|konfutsianske]] skrifter, ble den kinesiske byråkratstand samtidig også høylærte mennesker, landets kulturelle og akademiske elite. 

Mandarinstanden var åpen for alle menn, med unntak av de som ble ansett som ''slette mennesker'': Båtsmenn, kroppsarbeidere, skuespillere, musikanter, bødler og torturister. Ingen kunne forsøke seg på noen embedsmannseksamen før de var fylt 18 år.

Det firkantete broderte klede som er plassert i brysthøyde på en mandarins embedsdrakt, kalles en [[mandarinduk]].

Periodevis, og ikke minst helt inn mot keisertidens endelikt i 1911, var det imidlertid ikke bare eksamensresultat og faglige meritter som bestemte de kinesiske embetsmenns karrierevei. Tvert i mot forekom det da i stor skala salg av embeder. Å bli provinsguvernør kostet 600.000 à 700.000 kr. (1910 års pengeverdi). En guvernør ble utnevnt for 3 år og skulle på den tiden godt klare å skaffe seg inntekter som forsvarte disse utgifter, selv om hans statslønn var på bare 15.500 kr.

==Figurativ betydning==
Ordet har krøpet seg inn i andre språk i betydningen ''innflytelsesrik embedsmann i byråkratiet'', ikke minst i engelsk. Hensikten er da ofte sarkastisk eller pejorativ. Men - uten at det er forklaringen på bruken om engelske embedsfolk - er det britiske moderne embedsverk til en viss grad inspirert av det kinesiske utnevnelsessystem ([[Northcote-Trevelyan Report]], 1853).

== Litteratur ==
* Walter Demel: «Verwaltung in China und Japan aus der Sicht des frühneuzeitlichen Europa». I: Ralf Walkenhaus et al. (utg): ''Staat Im Wandel: Festschrift Für Rüdiger Voigt Zum 65. Geburtstag''. Franz Steiner Verlag, Stuttgart 2006. s. 445–466. ISBN 3515088261
* Valery Garrett: ''Chinese Dress: From the Qing Dynasty to the Present''. [[Tuttle Publishing]], Tokyo 2008, ISBN 0804836639.
* [[Denis Crispin Twitchett]], [[John King Fairbank]], [[Frederick Warden Mote]]: ''The Ming Dynasty, 1368–1644. Part 2.'' (= ''The Cambridge History of China'', Bd. 8). Cambridge University Press, Cambridge (UK) 2008, ISBN 0-521-24333-5.
* Willard J. Peterson, John King Fairbank, Frederick Warden Mote: ''The Ch’ing Empire to 1800.'' (= ''The Cambridge History of China'', Bd. 9). Cambridge University Press, Cambridge (UK) 2002, ISBN 0-521-24334-3.
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Kinas historie]]
[[Kategori:Offentlig forvaltning]]
[[Kategori:Embetstitler]]