Vis kilden til Mal:Portal:Stavanger/Utvalgt artikkel/februar

'''[[Stavanger-dialekt|Stavangerdialekten]]''' kjennetegnes ved blant annet bruken av bløte [[konsonant]]er (p, t, k → b, d, g i [[innlyd|inn-]] og [[utlyd]]) og bruken av [[Skarre-r]]en. Æ-lyden blir vanligvis byttet ut med en e-lyd (Eksempler: sær → ser, hæl → hel, bær → ber). Spørsmålsformuleringer begynner ofte med ordet «om» (Om du vett ka klåkkå e? Om eg kan få is?). Et annet kjennetegn, som dog ikke er like utbredt overalt, er [[segmentering (språk)|segmentering]], det vil si at doble konsonanter blir gjort ulike, som f. eks. ''«fjell»'' som blir til ''«fjedl»'' og ''«alle»'' som blir til ''«adle»''.

Det har tradisjonelt eksistert to bymål i Stavanger, såkalt «gadespråg» og «pent stavangersk». På pent stavangersk blir språket lagt om i retning av [[dansk språk]]. Denne sosiolekten har historisk sett vært knyttet til bydelen [[Eiganes]] (eller Egenes), men dette er ikke lenger like tydelig. Eksempler på pent stavangersk er «ikke» i stedet for «ikkje», «je» i stedet for «eg», «frem» i stedet for «fram», «sne» i stedet for «snø», «gottene» i stedet for «guttane» og «hytten» i stedet for «hyttå». Det mest kjente verket om Stavanger-dialekten er ''[[Stavanger bymål]]'' skrevet av rektor [[Mandius Berentsen]] og språkforsker Amund Larsen og utgitt i [[1925]]. I 2009 ble boken "Ska sei!" av Erling Jensen utgitt på Commentum Forlag AS. Boken inneholder 850 ord og uttrykk fra Stavanger.