Redigerer Maktfordelingsprinsippet

{{statsmakt}}
[[Fil:Montesquieu 1.png|miniatyr|Portrett av [[Charles Montesquieu|Montesquieu]] (1689-1755), som i 1748 utgav boka ''lovens ånd'' som har hatt stor innflytelse på [[Konstitusjon|statsforfatningen]] i moderne demokratier.]]
'''Maktfordelingsprinsippet''' er en [[doktrine]] som innebærer at den [[makt]]en i en stat deles mellom forskjellige myndigheter for at disse skal oppveie og utøve kontroll over hverandre. Det har som formål å forhindre maktmisbruk. Maktfordelingsprinsippet er et fundamentalt begrep i moderne [[demokrati]]. Prinsippet sikrer at maktutøvelse er delt på tre uavhengige myndigheter:

#En [[Lovgivende makt|'''lovgivende myndighet''']] &ndash; typisk en [[lovgivende forsamling]] &ndash; som vedtar lover.
#En [[Utøvende makt|'''utøvende myndighet''']] &ndash; for eksempel en [[monark]], [[president]] eller [[regjering]] &ndash; som sørger for at lovene blir iverksatt og gjennomført.
#En [[Dømmende makt|'''dømmende myndighet''']] &ndash; typisk en [[høyesterett]] med underliggende [[domstol]]er &ndash; som tolker lovene og anvender dem på hver enkelt rettskonflikt.

De tre statsmaktenes oppgaver er likevel ikke helt atskilt. Hver av statsmaktene skal til en viss grad ta del i de andre statsorganenes oppgaver innen begrensninger som [[Konstitusjon|statsforfatningen]] angir. Denne typen samspill skal sikre balanse mellom statsmaktene.<ref>{{Kilde www|url=https://lovdata.no/artikkel/grunnloven_og_maktfordelingen/1464|tittel=Grunnloven og maktfordelingen|besøksdato=2017-09-21|fornavn=Arnulf|etternavn=Tverberg|språk=no|verk=lovdata.no}}</ref>

==Historikk==
Tanker om maktfordeling er å finne i [[Platon]]s bok ''lovene'' og [[Aristoteles]]' omtaler av styresett. Det finnes eksempler på maktfordelingsprinsipper i middelalderen og prinsippet ble omtalt av [[John Locke]] på slutten av 1600-tallet. Men maktfordelingsprinsippet er først og fremst knyttet til den franske filosofen og rettslærde [[Charles Montesquieu|Montesquieu]]. Montesquieu var påvirket av [[Polyb]]s (eller Polybios, født 200 år f.Kr.) historie om veien til [[Romerriket|Romas verdensherredømme]]. Polyb påvirket også de amerikanske grunnlovsfedrene<ref>{{Kilde www|url=https://prosa.no/kritikk/kanonbra-om-roma|tittel=Kanonbra om Roma|besøksdato=2020-06-01|forfattere=|dato=2017|fornavn=Av Lars|etternavn=Holm-Hansen|utgave=5|språk=nb|verk=Prosa|forlag=|sitat=I bok 6 skifter Polyb forbigående tema og gir en beskrivelse av Romas konstitusjon, som han mener er en viktig grunn til Romas suksess. Denne boka har påvirket moderne statsteori, blant annet Montesquieu, og de amerikanske grunnlovsfedrene.}}</ref> For Montesquieu som levde på [[1700-tallet]], var det viktig å begrense [[korrupsjon]] blant kongen og adelen i det franske samfunnet. I 1748 formulerte han maktfordelingsprinsippet, som skulle sikre at statsmakten ble delt på tre uavhengige organer: en lovgivende, en utøvende og en dømmende makt. Disse organene skulle være uavhengige av hverandre, og ingen skulle dominere over noen av de andre. Det var derfor viktig at de balanserte hverandre, gjennom adskilte myndighetsområder og en helt klar oppgavefordeling dem i mellom.

For å hindre [[maktmisbruk]] skulle statsmaktene holde hverandre i sjakk gjennom et system av vekt og motvekt. Den lovgivende makt skulle tilligge folket selv gjennom valgte representanter. Den utøvende makt skulle kongen ha, «fordi denne del av regjeringen, som nesten alltid krever rask handling, blir bedre utført av én enn flere.» For at ikke den lovgivende forsamlingen skulle bruke lovgivningen til å gi seg selv all makt og derved sette de andre statsmakter ut av spillet, måtte kongen ha vetorett. Den dømmende makt kunne på sin side ta stilling til eller avgjøre om en ny lov som var gitt av de folkevalgte var i samsvar eller i strid med grunnloven.

[[Parlamentarisk suverenitet]] i form av [[parlamentarisme]] er et inngrep i maktfordelingsprinsippet.

==Maktfordelingen i norsk statsforfatning==
Middelalderens Norden var preget av avtaler som fordelte makt mellom kirka, kongemakt og gruppen av de mektigste blant de adelige. Disse avtalene ble gjerne reforhandlet fast ved tronskifte («[[riksrådskonstitusjonalisme]]»). I perioden 1665-1814 var prinsippet om maktfordeling mellom statsorganer avskaffet, ettersom [[Kongeloven]] samlet all makt i kongens person.<ref>Riksarkivaren [http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012011706092#23 Sentraladministrasjonen i København og sentralorganer i Norge 1660-1814] ISBN 8251840368</ref>

§ 3 (utøvende makt) i Grunnloven er sammen med § 49 (lovgivende makt) og § 88 (dømmende makt) uttrykk for maktfordelingen i Norge. Grunnlovsutkastet utarbeidet av [[Christian Magnus Falsen]] og [[Johan Gunder Adler]] før [[Riksforsamlingen|riksforsamlingen på Eidsvoll]] hadde en mer eksplisitt formulering i artikkel 32 (etter amerikansk forbilde med en ordrett oversettelse av [[Massachusetts]] grunnlov fra 1780):<ref name=":0" /> 
{{sitat|Den lovgivende Magt maa aldrig anmasse sig den udøvendes, eller den dømmendes Rettigheder; ligesaalidt maa den udøvende bemægtige sig den lovgivendes eller den dømmendes, eller nogen af de øvriges Rettigheder.<ref name=":0">{{Kilde oppslagsverk|tittel=§ 3|url=http://www.idunn.no/doi/10.18261/9788215054179-2021-011|utgiver=Universitetsforlaget|oppslagsverk=Grunnloven|dato=2021-07-22|besøksdato=2023-07-26|isbn=978-82-15-02258-1|side=132–152|doi=10.18261/9788215054179-2021-011|språk=no|fornavn=Eirik|etternavn=Holmøyvik|redaktørfornavn=Ola|redaktøretternavn=Mestad}}</ref>}}

Maktfordelingen er fortsatt en del av den norske statsforfatningen, men kan bare delvis sies å være uavhengig av hverandre, se [[Grunnloven]]. [[Parlamentarisme]]ns gjennombrudd i 1884 sørget for det. Dermed er den [[Utøvende makt|utøvende myndighet]] avhengig av den [[Lovgivende makt|lovgivende myndighet]] gjennom at Stortingets ikke nedlegger et [[mistillitsvotum|mistillitsforslag]], og den [[Dømmende makt|dømmende myndighet]] blir innsatt av [[Utøvende makt|utøvende myndighet]] i [[Kongen i statsråd|råd med Kongen]]. Denne formen for parlamentarisme blir i statsforfatningen kalt negativ parlamentarisme, se [[parlamentarisme]]. Parlamentarismen i Norge kjennetegnes også av maktintegrering, dvs. at interesseorganisasjoner er organisatorisk knyttet til den utøvende makt.

Et praktisk eksempel på maktfordelingen finnes i [[lov om nasjonal sikkerhet]],<ref>[https://lovdata.no/lov/2018-06-01-24/§1-4 Lov om nasjonal sikkerhet (sikkerhetsloven)]. § 1-4.</ref> som kun har anvendelse for Stortinget og Stortingets organer så langt Stortinget selv bestemmer det.<ref>[https://lovdata.no/forskrift/2018-12-19-2151 Bestemmelser om sikkerhetslovens anvendelse for Stortingets administrasjon]</ref>

== Referanser ==
<references/>

== Litteratur ==
; Maktfordeling i norsk statsrett
* [[Eivind Smith]] ''Konstitusjonelt demokrati : statsforfatningsretten i prinsipielt og komparativt lys'', 1. utg. 2009, 2. utgave 2012 {{ISBN|978-82-450-1257-6}}
* [[Eirik Holmøyvik]] ''Maktfordeling og 1814'', 2012 {{ISBN|978-82-450-1276-7}}
* [[Johs. Andenæs]] og [[Arne Fliflet]] ''Statsforfatningen i Norge'', 2006 {{ISBN|82-15-00989-1}}

== Eksterne lenker ==
* {{Offisielle lenker}}
* [http://lovdata.no/artikkel/grunnloven_og_maktfordelingen/1464 Lovdata-artikkel om maktfordelingsprinsippet i norsk rett]

{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Politikk]]
[[Kategori:Statsrett]]
[[Kategori:Rettsprinsipper]]
Beskrivelse	Hva du skriver	Hva du får
Kursiv	''Kursiv tekst''	Kursiv tekst
Fet	'''Fet tekst'''	Fet tekst
Fet & kursiv	'''''Fet & kursiv tekst'''''	*Fet & kursiv tekst*