Redigerer Maior domus

'''Maior domus''' eller '''rikshovmester''' var en tittel og et [[embete]] i [[middelalderen|tidlig middelalder]] som hovedsakelig ble brukt i de [[frankerne|frankiske]] kongedømmene på [[600-tallet|600-]] og [[700-tallet]].<ref>[http://www.dictionary.com/browse/mayor-of-the-palace «mayor of the palace»], ''Dictionary.com''</ref> Det kan sammenlignes med [[pfalzgreve]].<ref>[https://books.google.no/books?id=nCFaAAAAcAAJ&pg=PA78&lpg=PA78&dq=Maior+domus+%2B+pfalzgreve&source=bl&ots=S-wnzXPcx1&sig=afd4XOwHxIPSH8lK-_WBIV0aMsM&hl=no&sa=X&ved=0ahUKEwjgxuud24_cAhXIFiwKHRNaBL4Q6AEIMzAC#v=onepage&q=Maior%20domus%20%2B%20pfalzgreve&f=false ''Altonaische gelehrte Zeitungen''], Burmester, s. 78</ref>

I løpet av 600-tallet utviklet embetet maior domus seg til den virkelige makten bak tronen i [[Austrasia]], den nordøstlige delen av frankernes kongedømme under [[merovinger]]dynastiet. Rikshovmesteren hadde den reelle makten, mens kongene bare hadde en seremoniell funksjon. Som følge av [[slaget ved Tertry]] i [[687]], ble merovingerkongene redusert til maktesløshet, og fikk siden tilnavnet ''rois fainéants'' («gjøre-ingenting-konger»).<ref> Fouracre, Paul (2005): «The Long Shadow of the Merovingians» i: Story, Joanna: ''Charlemagne: Empire and Society. Machester'', UK: Manchester University Press. ISBN 978-0-71907-089-1, s. 5–8.</ref>

Embetet ble arvelig i familien til [[pipinidene]] fra begynnelsen av det 7. århundret av, og under den pipinidiske rikshovmestern [[Karl Martell]] ble all makt overført til rikshovmesterens embete. Denne maktoverføringen falt sammen med merovingerkongen [[Chilperik II]]s død rundt [[720]]. De siste merovingerkongene [[Teoderik IV]] og [[Childerik III]] fungerte som rikshovmesterens marionetter. Da Karl Martell døde i [[741]], ble hans sønn [[Pipin den yngre]] rikshovmester i [[Neustria]]. [[Karloman, sønn av Karl Martell|Karloman]], en annen av Karl Martells sønner, ble rikshovmester i Austrasia, men han trakk seg i [[747]] tilbake til det italienske klosteret på [[Monte Cassino]], og etterlot dermed all makt i Pipin den ngre sine hender. 

I [[751]] døde Childerik III, den siste merovingerkongen, og Pipin den yngre lot seg samme året krone til frankisk konge med [[pave Sakarias]]' velsignelse. Tre år senere, i 754, reiste [[Stefan II|pave Stefan II]] fra [[Roma]] til [[Paris]] og anerkjente Pipin den yngre som konge av frankerne ved å salve Pipin og hans familie med [[krisma]] (hellig olje). [[Karolingerne|Karolingerdynastiet]] var dermed etablert. Pipin den yngres sønn [[Karl den store]] ervervet seg enda mer makt da han ble kronet til [[tysk-romersk keiser]] i [[800]], og ble en av de viktigste personene i [[Europas historie|europeisk historie]]. Ved etableringen av det karolingiske dynastiet, tjente ikke lenger rikshovmesterembetet noe formål, og svinnet hen.

== Referanser ==
<references />

==Se også==
*[[Liste over frankiske rikshovmestre]]


{{Autoritetsdata}}
[[Kategori:Adelige titler]]
[[Kategori:Frankrikes historie]]